web analytics

Soldagen vår.

Soldagen vår.

29.januar er en merkedag i Bjerkvik. Da ser vi sola igjen etter et par måneders mørketid.

Selv om vi elsker kosen med mørketida, er dagen da sola vender tilbake en merkedag:

  • Det gis solfri både på skoler og i enkelte bedrifter.
  • Vi spiser solboller, store klissete boller med masse vaniljekrem i midten.
  • Solbrillene MÅ frem, vi er ikke vant til det skarpe lyset.
  • Vi fester, og på solfestene kåres solprinsesser og solprinser.
  • Solkremen, den venter vi med til kuldekremen kan byttes ut.
  • Vi soler oss, og går ned på D-vitamintilskudd.

Vi kjenner tydelig at sola varmer, selv om den bare er synlig et par minutter, og graderstokken viser -13. Sola varmer oss i tankene.

I følge timeanddate.no skal dagen være på 4 timer og 58 minutter i Bjerkvik i dag. Fordi vi er omkranset av solide fjell, er det bare få minutter vi ser glimt av sola enda. Men det øker for hver dag fremover.

(https://www.timeanddate.no/klokka/i/norge/bjerkvik)

Ole om Tupperware

Ole i skogen om Tupperware.

Dette er ikke et reklameinnlegg, mer som et hjerteinnlegg, fra min side, kanskje ikke like mye fra Oles side …

Ole er ofte i skogen, men det er ikke hver dag vi går på hverandre. I dag var unntaket. Turen min var ikke lang, og bare etter fem-ti-minutters grynning i snøen hørte jeg fra gapahuken:

Se godt etter, så ser du Ole i skogen.

“Der e du jo, kom å få dæ en kaffekopp.”

“Takk som byr, men æ har no nettopp bjælma et par koppa før æ gikk ut.”

“Du klare en tell, kom å sætt dæ!”.

Kommandoen inviterte ikke til videre utlegg om manglende selskapsblære, så jeg satte meg pent ned ytterst på benken mens hunden mer usjenert stupte i sekken til Ole i skogen. Der lå nemlig et tyggebein som Ole hadde tatt med til Femie, hun gikk rett på limpinnen og logret bedende.

Please, en godbit til, takk.

Rollene hadde snudd. Femie la seg billig ved Oles føtter og tygde tyggebein, mens jeg ennå var såpass skeptisk at jeg sjekket at mobilen lå lett tilgjengelig i lomma mi. Skulle noe skje meg, er planen at jeg tar bilde av overgriperen, og så har jeg direkte overføring til nettskyen, og det vil være lett for etterforskerne å finne gjerningsmannen. Min forsvarsreplikk vil være “Du er allerede identifisert, og du kan nå velge hva du vil bli identifisert som, overfallsmann eller nærsynt turgåer.” Ja, ja så tar fantasien litt overhånd innimellom, men jeg syntes den tok seg såpass bra ut i innlegget her at jeg lar teksten bli.

Et tast, så lastes det rett opp i skyen.

Ole i skogen dro frem 2 Avanti Tupperwarekopper og åpnet en velkjent Tupperwarematboks full av julekakerester. Tupperwarene hadde en sterk beroligende effekt på meg, det ble rent hjemmekoselig i gapahuken.

Det var også nå moroa begynte.

“Så koselig å bli servert kaffe i så fine Tuppekoppa.”

“Snøft! – det e kjærringa som har pakka de i sækken. Æ fortelte ho at æ hadde skræmt dåkker, og ho insisterte på at æ måtte prøve å lægge igjen et bedre inntrykk, deffør kaffen og kaka.”

“Jaaaaa, det va jo pent tenkt, av kona di.”

“Så no drekk du kaffen og et kaken ellers bli det bære bråk når æ kjem heim.”

De gamle julekakene var skikkelig tørre, og for en som meg, med Sjøgrens syndrom og knusktørr munn, gikk det som det måtte gå. Jeg fikk hostekule og trodde jeg skulle kveles. Kakesmuler fløy som prosjektiler rundt i gapahuken, over Ole i skogen, i pelsen til Femie og på bakken til glede for smågnagerne som sikkert fikk festmåltid etter oss.

Ole bante samtidig som han deiset til meg over ryggen. Femie bjeffet og knurret, tydelig usikker på situasjonen. En neve snø i munnen ble redningen. Jeg fikk pusten igjen, og Femie var tilbake på tyggebeinet.

Det e kjærringa si skyld, som vanlig!”

“Næ, næ”, klarte jeg så vidt å hviske med den såre halsen min.

“Ho og de her forbainna plastboksan sine….”

“Øh? fikk jeg ut og lagde spørsmålstegn med øyenbrynene.

“Ja no e det næstn så æ får nok. I dag, da æ sku pakke isfeskesakern i bobiln, gjøre klar te helga, va det steike umulig å finne plass i skapan.
Vi har kværsi sida te klær, og på mi sida ligg også alle handdukan og sængklean vi absolutt må ha med, så det e ikkje mye meir enn et par sokka og kanskje en tynn stilongs æ får plass te på mi sida. Så der kunne æ ikkje ha nå isfeskeutstyr.
Og trur du ikkje ho hadde lagt beslag på værtøyskapet også, gjett ka som holdt på å ramle i haue på mæ. De boksan har gådd ho te haue.”

Skjønner ikke hva Ole i skogen bar seg for, vi har jo alle sånne skap.

Jeg prøvde å forsvare kona hans, men stemmen var sterkt svekket av kakesmuleangrepet så den bar ikke gjennom klagemuren fra Ole i skogen.

Man kødder ikke med damer og Tupperwarer. For oss handler det om kvalitetsprodukt, ting som varer, lenge, og derfor ikke kan kastes, derfor blir det kanskje litt fullt i skapene. Det handler også om miljøet, heller bruke varige plastprodukter enn hele tiden bruk og kast av engangsplast. Og det handler om helsa, oppbevare mat i beholdere beregnet for å tåle vask etter vask uten å avgi farlige stoffer. For min del handler det også om å gjøre hverdagen litt enklere, erstatte de tunge glass og keramikkformene innerst i gryteskapet, med lette, lekre og lett rengjørbare plastformer som tåler ganske høy varme … med visse unntak uten at jeg kommer nærmere inn på den tabben, men det handler om et visst sted nederst i ovnen hvor man ikke skal sette fra seg noe uten brett under…

Mine høyt elskede stekeovnsformer.

I forrige årtusen, like etter at jeg hadde innsett at vinteren kom til å bli et pengesluk da jeg akkurat hadde skrevet under kjøpekontrakt på en splitter ny snøscooter, ble jeg Tupperwareselger. Fordi jeg hadde vokst opp med sånne varer, og fordi jeg hadde sett og erfart den gode kvaliteten, kunne jeg selge disse og være dønn ærlig i skryten. Det lønner seg. Jeg fikk grunker i kassen og kunne kjøre opp tank etter tank med snøscooteren, og jeg ble belønnet for godt salg med minnerik tur til Wien sammen med Tupper fra hele Skandinavia, alt gratis.

Wienbilde, lånt fra www.nytimes.com/

Tupperwarer er omtrent som en del av barnetroen, en del av oppdragelsen og på en måte en slags konfirmasjon til voksenlivet. De følger oss, de orange kjevlene fra way-back-in-time, uslitelige minner om de første pizzabunnene som vi kjevlet helt i tråd med skolekjøkkenboka – hvem gidder vel det i dag.

Derfor kan det å kødde med Tupperwarer være å kødde med livet. Nå har jeg verken kampsportkropp eller nerver av stål, så jeg valgte den mest fornuftige løsningen, og visste akkurat hva jeg skulle si for å gi Ole i skogen en aldri så liten smekk på tranten:

“Æ må heim” sa jeg og pekte på halsen og kremtet, “ta medisin. Men si te kona di at ho må komme på Tupperwareparty på mandag klokka sju.”

Klagemuren var avslått, Ole i skogen sto der uten å si noe som helst.

Jeg og Femie grynnet oss opp fra elva og hjem til Fluxgelen som skulle redde stumpene av halsen min. Må jo bli bra til jeg skal på Tupperwareparty å skravle med gamle kjente, det handler jo faktisk en god del om det også.

Du kan komme du også om du vil, mandag 28.januar-19 kl 19 på Bjerkvik hotell. Tante Synnøve har demonstrasjon.

Tupperware.no

Det ble en nordlysrein.

Det ble en nordlysrein.

Takk Anne-Lise for at du satte meg på sporet, det berget bildet.

En nordlysrein ble til på Laponia i Abisko januar 2019.

Sånn kan det gå. Fra alle spenstige fargeforslag fra dere som bunn, til en spa-rein på fadet bakgrunn og derfra til svarte natta og en nordlysrein under nordlys og stjerner.

Artig inneprosjekt når kulda slo til som . Det tok si tid å bli ferdig. Jeg maler og pusser ganske hardt, så hardt at det går ut over nakken. Nå gjorde det ikke bedre at jeg satt hele helga og malte med gule filterbriller, de blanke var hjemme. Ble litt bestemortitting over brillekanten for å dobbelsjekke, ikke helt nakkevennlig det heller. Men jeg har da nakkeøvelser, så hodet er fortsatt der det skal være.

Forøvrig lært en god del av spabildeprosjektet mitt.

For det første: Hyttemaling og hyttelerreter skal ikke være av dårligere kvalitet enn det jeg bruker ellers. Hvitmalinga jeg hadde her var ikke noe å skryte av. Derfor ble den første fadinga ikke helt bra, det var som jeg hadde brukt tavlekritt på bildet. Dere så det kanskje ikke på det forrige bildet, fotografier gjengir ikke alltid sannheten. Gjorde et forsøk på å erstatte med gråsølveffektmaling – det ble heller ikke bra. Redningen ble sort maling. Den hvite under slapp flere ganger, og det ble et langdrygt prosjekt å få dekt med sort, til slutt vant jeg over den sleipe hvitmalinga.

For det andre: Denne teknikken vil jeg prøve ut flere ganger, jeg så flere muligheter og ble inspirert av kommentarene fra dere som fulgte prosessen. Må da finne en måte å få fadet bedre enn jeg klarte her, kanskje finne en annen maling som er bedre egnet. Mulig tiden er inne til å gå over til en acrylmaling som tørker litt saktere, har siklet etter noen tuber når jeg har vært inne på godtebutikker, les: kunstnermateriellforretninger.

For det tredje: Å gjøre et sånt prosjekt offentlig, med følgere, var morsomt, motiverende og bidro nok til at jeg faktisk ble ferdig med bildet, det er ikke alltid at det skjer. Men dette er risikosport. Tenk så pinlig om jeg nå bare hadde hatt et enkelt stjerneskuddbilde å vist til dere.

Så note to self: Husk å ta med malingskvalitet i neste risikovurdering.

Bilde lånt fra tv2

TAKK til dere som fulgte og heiet frem bildet!

Spa-bildet tar form

Spa-bildet tar form.

Ikke ble det vær og vind, og ikke ble det vinterlys i nord. Ja jeg vet, jeg er ensporet, og jeg kom meg ikke ut av komfortsonen.

En spa-rein?

Som så mange ganger før, så blir det visst en rein denne gangen også, dog noe mer fargerik enn før. Fargene jeg fikk tips om fra dere er med, og skal fortsatt være med.

Det gjenstår ennå en god del, både på reinen og bakgrunnen. Om jeg blir ferdig i morgen, tviler jeg på. I dag har vi hatt -26 grader og det var greit å være inne. Nå stiger temperaturen, bare -17 nå, og det kan tenkes det blir litt mer tid ute i morgen.

Legger den ut her når den blir ferdig. Om ingen kommer opp med mer passende tittel, så får jeg bare kalle bildet Spa-rein.

Spabildet i prosess.

Spabildet i prosess.

Hvor bærer dette hen?

Det ble en fargerik bunn, håper dere kjenner dere igjen i bildet:

  • Irene og Karin som ville ha grønt
  • Solveig, Ingrid og Mette som ville ha blått
  • Aina som ville ha turkis
  • Heidi og Mona Lisa som ville ha rødt
  • Synnøve og Mia som ville ha orange
  • Anne-Lise som ville ha gult
  • Liv-Sissel som ville ha rosa lilla som himmelen nå
  • Borgny som ville ha vinrødt

Hvor bærer det hen?

I morgen fortsetter prosessen. Kanskje har hjernen gått på nattevakt og jobbet på spreng med å finne en naturlig fortsettelse. Legg gjerne igjen stikkord på hvor du tenker dette bærer hen, kanskje blir det gode tips for meg, kanskje leder det meg ut på villspor.

-19 grader ute, fyr i ovnen, og tøfft for tørre øyne. Simplex øyesalve (ikke reklame, kun tipsdeling) god behandling for tørre øyne, synes jeg, så her skal det klines på, ulekkert får det bare være.

Satser på ny oppdatering i morgen.

Gi meg en farge!

Gi meg en farge!
I helga skal jeg gi meg selv indre og ytre spa-behandling, og det kunne vært artig med noen tips.

Leter fra utstyr til indre spa – lettere å komme i gang når det først er framme.

I helga skal jeg røre meg litt, kjenne at bindevevet knas og tilføres friskt blod. Kanskje skal jeg SPA litt snø, det er god trening. Og så skal jeg pleie mitt indre med litt maling. Kan falle helt inn i min egen drømmeverden når jeg sitter der med lerret i fanget og maling all-over.

Hvilke farger skal jeg starte med?

Tenkte å starte helt fritt, bare male med noen farger, og se hvor jeg føres hen. Tar gjerne i mot tips til startfarger, så skal jeg lete og se om jeg finner det som foreslås. Foreslå i kommentarfeltet her eller på facebook, så snart som mulig.

Dette blir så spennende at jeg garantert ikke utsetter oppstarten, i kveldinga skal jeg nok være i gang med mitt spa-bilde. Kanskje jeg innvier dere i prosessen underveis … kanskje.

God helg!

Våre skiløyper.

Våre skiløyper.

I Bjerkvik er det masse snø og utrolig stor vilje til frivillig innsats for fellesskapet. Det gir oss mange, fantastiske skiløyper.

Bjerkvik skianlegg har løypetrasèer på 1, 2, 3 og 5 km. 2 km av 5-kilometeren er uten lys, ellers lysløype.

Vi er som regel godt begunstiget med snø, sny, på disse kanter av kloden, og vi har gode skiår fra oktober til juni, mer normalt november til april.

Bjerkvik skianlegg har utgangspunkt fra Bjerkvikhallen og stadionområdet der både skiskytterarena, fotballbaner og skateramper er lokalisert. Her trener skigruppa i Bjerkvik, og en del andre skilag når snøen svikter andre steder i regionen, og mange mosjonister finner glede og nytte av et flott treningsområde nesten midt i sentrum. I dag var jeg en av dem, som start på min Sykt Aktiv-dag.

Tidlig i dag luffet jeg ut på mine smørefrie med riller som berger liv. I løpet av natten hadde det dalt ned 5-10 cm skikkelig krystallsnø. Jeg var først i løypa i dag, urørt snø hang i trærne og lyset varslet: “snart e ho her”, sola altså. Betatt på min veg, knipset jeg opp all strømmen på min fornminne-Iphone. Mørketidsfargene er noe helt for seg selv.

Under gårdagens tirsdagsrenn knipset jeg bilder av bygdas håpefulle Northuger og Bjørgener, mens jeg heiet på vår egen håpefulle. Det var kaldt, men veldig trivelig. Resultater og bilder i lokalavisen HER.

Alt på dugnad!

Så takknemlig for denne fine muligheten til å være i fysisk aktivitet i nærmiljøet. Dette takket frivillig innsats fra bygdas godt voksne skiløpere med et forhold til Bjerkvik Idrettsforening.

Skilua av for den jobben de gjør!

3 løypenett i nærområdet.

Bare få kilometer unna Bjerkvik sentrum har ikke mindre enn 2 løypelag til blitt etablert av skiglade Bjerkvikinger: I vest Herjangsfjellet tur og løypelag og i øst Vassdalen tur og løypelag. Alt gjort på dugnad av frivillige som også har sørget for innsamlinger og sponsormidler. Imponerende.

På nettstedet skisporet.no ligger informasjon om løypenettet og når det sist var tråkket. Zoomer vi ut kartet, ses mange løypemuligheter i rimelig nærhet.

Fint å få heie på det frivillige løypearbeidet – det er ingen selvfølge!

Et hinsides prosjekt

Et hinsides prosjekt.
Noen nyttårsløfter burde kanskje brytes.

For omtrent et år siden, i glanstida til fjorårets nyttårsløfter ble jeg forblendet av en idè. Tidlig i januar i 2018 la en av mine Sykt-Aktiv-venner ut bilde av et strikkeprosjekt som skulle vare hele 2018. Hver dag i 2018 skulle hun strikke en rille, fram og tilbake, og fargen skulle velges ut fra hvilken temperatur det var ute den dagen, TEMPERATURTEPPE, kaltes det.

Temperaturteppe.

Temperaturteppe???!!! Så for meg et et overkastteppe til å slenge over beina, noe sånt som de bruker på sykehus. I dag undrer vi oss ikke for lenge, vi googler, og vi får svar, i massevis.

Så fantastisk, ikke sant? Her kunne virkelig restegarnet komme til nytte. Ikke det minste rart at jeg ble hekta, boden var full av restegarn. I tillegg sendte min Sykt-Aktiv-venn bilder fra hennes temperaturteppeprosjekt, og det så jo ikke noe vanskelig ut, ikke vanskelig i det hele tatt …

Aktivitetsteppe.

Så slo kreativiteten inn med litt for hard styrke. Tenk om jeg kunne gjøre dette om til et AKTIVITETSTEPPE, slå to fluer i en smekk, liksom. Det ville bli perfekt match; først være i aktivitet, så strikke. Da ville teppet vokse i takt med at musklene overtok plassen til fettet mitt.
Genialt, tenkte jeg.

Startet med å lage meg en aktivitetsskala fra 0 til over 8 timer , og jeg fordelte restegarn i 9 bunker og inn i skalaen min. Så langt alt vel.

Prinsippet samme som for temperaturteppe: Lage seg en skala for fargevalg.

Dette var noen dager inn i 2018 og jeg måtte rekonstruere fra 1.januar. Innså at jeg neppe klarte å være strikkeklar hver dag, så en form for registrering måtte til. Ingen problem for en skjemafriek som meg, og et aktivitetsteppeskjema ble til, antagelig for første gang i hele verden.

Skjemaet som har forfulgt meg i 2018.

Den store tabben.

Fra min Sykt aktiv-venn som strikker mye, og fast og pent, fikk jeg tips om å legge opp 400 masker på pinner nr. 4.

Jeg hadde forsåvidt lang fartstid med strikkepinner, men det lå en tid tilbake, og mine fingre var hakket svakere nå av artroser. Men motet var på topp, og dro ut garn som skulle holde til å legge opp 400 masker. Da jeg kom til 400 masker, hadde jeg enda en god lengde garn igjen av oppleggstråden, så pytt-pytt, jeg brukte resten og endte med 450 masker på pinnen.

450 masker løst strikket med diverse garn, gjerne tykt og rufsete, blir overraskende stort, faktisk utenkelig stort. Min Sykt Aktiv-venn med god strikkefasthet og korrekt garn til pinnene, fant at hennes 400 masker ble for mye, hun begynte på nytt, da med 300 masker. Dette var så tidlig at jeg så ikke konsekvensene av mine 450 masker, på det tidspunktet.

Hvordan gikk det med meg og mine 450 masker? Jo jeg holdt faktisk tidskjemaet sånn høvelig, men etter 4 måneder måtte jeg innse at det eneste rette å gjøre da, var å felle av og dele arbeidet. Etter 4 måneder var teppet så stort og uhåndterlig, fryktelig tungt, og varmt, umulig å drasse det med meg på sommerferie, landsskytterstevne, bussturer og så videre. Man skal ikke gi seg selv om ting butter litt i mot, å felle av etter 4 måneder syntes egentlig som en ny genial idè. Jeg la fra meg januar-februar-mars og april, som da var ca 1 meter lang og noe over 3 meter bred, eller omvendt, alt etter hvordan man vil se det, og jeg la ut på ny 4 måneders 450 maskers strikkerace.

Og 4 måneder senere, på siste 4 måneders race, var jeg ved fortsatt godt mot og i noenlunde rute. Helt utrolig, egentlig.

Utfordringer.

Bortsett fra lengden, tyngden og størrelsen, så har dette prosjektet bydd på flere utfordringer:

  • Garnmengden var totalt feilberegnet. Allerede på første 4 måneders lengde var garnbolkene mine tomme og jeg måtte fylle på med det jeg hadde av farger og kvaliteter. Ikke alt like kledelig.
  • Aktivitetsbegrepet var altfor diffust. Skulle for eksempel en time hardere trening regnes på lik linje med en time lett skogstur? Og med min begrensede energi så må jeg prioritere: Skal jeg for eksempel være med på dugnad, så må jeg droppe andre aktiviteter den dagen. Skulle sånne dager registreres som 0? Løsningen ble at jeg regnet all form for lett fysisk aktivitet 1:1, og tyngre aktiviteter ganget jeg med 2. Sånn fikk jeg brukt hele fargeskalaen.
  • Med det store garnforbruket ble ikke de 3 remsene like, de matcher knappest. Dette blir nok mer et morsomt teppe, enn et vakkert teppe, hvis det engang blir et teppe …
  • For hver runde, og ved en del garnskjøter, ble det tråder som måtte festes. I starten var jeg flink og gjorde dette etterhvert, da ble ikke festingen så uoverkommelig. Tør ikke tenke på det jeg har igjen nå …
Tips: Fest trådene etterhvert.

Blir mitt hinsides prosjekt fullført noen gang?

I skrivende stund gjenstår avfelling og trådfesting på remse 3. Det skal gå greit.
Skal dette bli et, 1, årsteppe, så må jeg jo få delene til å henge sammen på et vis. Ser at strikkingen tøyes veldig godt, så det kan godt tenkes at disse tre delene sydd sammen med heklekant rundt, kun passer som King Size ++ sengeteppe, og ikke til våre minidobbeltsenger. Og hvis jeg ikke får brukt det, hvor i all verden skal jeg oppbevare monsterteppet?

En ny idè slår inn.

I vår familie har kneppedukstelt vært i bruk, faktisk ganske koselig det. Teltassosiasjonen til mitt strikkeprosjekt har slått inn, med full kraft, og jeg ser for meg en helt ny verdensløsning for nyttegjøring av de altfor lange, eller brede, strikkeremsene. Lar min idè seg realisere, vil løsningen publiseres unikt og for aller første gang, her i MELLEM linjene, forhåpentlivis en gang i 2019.

Sånn skulle det vært gjort.

I bestemor Esters blogg kan du lese en veldig god beskrivelse av temperaturtepper, hvordan dette EGENTLIG skal gjøres, denne damen har skjønt det. Og så har hun en kjempefin blogg. Link HER.

Diagnoseinformasjon.

Diagnoseinformasjon.

I dagens informasjonssamfunn er vi mye mer selektiv i våre informasjonssøk, uansett hva. Da jeg fikk en revmatisk diagnose søkte jeg ikke på “revmatisme”, men konkret på den diagnosen jeg hadde fått.

Dagens Klara Klok

Denne endringen har Norsk Revmatikerforbund, NRF, tatt til etterretning. I tillegg til tidligere organisering geografisk med fylkeslag og lokallag, gjøres det nå en stor satsing på diagnoser. Nettopp fordi dagens nydiagnostiserte ikke identifiserer seg som en revmatiker, men som en som har fått den og den diagnosen.

Det byr klart på utfordringer med spissing av informasjon, for revmatikerforbundet betyr det spissing av over 200 diagnoser. De vanligste diagnosene eller de med størst grupperinger er allerede organisert med egne landsdekkende diagnosegrupper, blant annet for Sjøgrens syndrom som er min følges”venn”.
HER en oversikt over noen av disse diagnosene.

Jeg ante fint lite om Sjøgrens syndrom da jeg fikk diagnosen, og i mine spissede søk på informasjon, kom det opp at en landsledelse for Sjøgrens syndrom søkte etter vara til styret. En unik mulighet til å lære masse om noe som gjaldt meg, en unik mulighet til å engasjere meg i noe da jeg måtte slippe arbeidslivet, og en unik mulighet til å bidra i samfunnet med noe meningsfullt og viktig for mange. Dette var i 2013, og i 2014 var jeg i gang.

Kan fortelle masse fra mitt “Sjøgrensliv” og som medlem i NRF-familien, og det kommer jeg nok til å gjøre etterhvert. Men dette innlegget skal handle om en av de tingene jeg er med å arrangere i NRF`s diagnosegruppe for Sjøgrens syndrom: Informasjonsmøter om Sjøgrens syndrom.     

1-2 ganger i året arrangerer vi disse diagnoseinformasjonsmøtene i samarbeid med fylkeslag rundt om i landet. Vi har vært i Trondheim, Bergen, Harstad og mandag i denne uka var vi i Drammen.

Stinn brakke på informasjonsmøtet om Sjøgrens syndrom i Drammen.
Foto: Hilde-Karin Bruhaug.

Informasjonsmøter er viktige for å nå ut med fersk informasjon. Sjøgrens syndrom er en kompleks sykdom, og den opptrer gjerne ulikt. Det er en diagnose som oftest fastsettes etter mange års plager, da har symptombildet blitt bekreftet med noen prøvesvar. En svensk artikkel brukte 7 år som gjennomsnittstid fra plager oppstår til diagnose er satt. For egen del er tallet 11-12 år, sett i ettertid.

Det er viktig å få ut informasjon, og få ned tiden fra symptom til diagnostisering. Viktig blant annet for å forebygge skader.

Møtene våre varer nå 2,5 timer, noe lengre er ikke forsvarlig verken for oss som arrangerer eller for de i salen, de fleste der har også sykdommen. På 2,5 timer går vi igjennom NRF`s diagnosehefte om sykdommen. Noe må tas med harelabb, av tidshensyn, og vi velger ut noe som vi går mer i dybden på. I Drammen var vi 5 stk fra diagnosegruppa som delte på arrangøroppgaven sammen med fylkeslaget. Og vi som plages med tørre øyne og munner før vi starter, er knusktørre ved møteslutt. Når de latinske ordene blir umulige å uttale, er det på tide å gi seg.

Hvordan orker vi dette?

Ja, hvordan orker vi det? Vi blir uten tvil ganske så slitne. Rett nok har vi lært oss noen triks for å gjøre oss bedre rustet til å være med på noe for en kortere periode, men vidundermedisinen er ikke funnet enda.

Men gleden ved å dele informasjon som er nyttig og til hjelp for mange er fantastisk medisin for ens eget indre, en veldig god følelse. Det er utrolig mange som uttrykker sin takknemlighet. Takknemlighet for å få hjelp til å finne ut, komme videre, hjelp til å forstå og ikke minst vise et fellesskap og en tilhørighet oss “sjøgrenere” imellom. Mange føler seg utrolig alene med plagene, og finner mye trøst og nytte i å kunne prate med andre i samme situasjon.

I tillegg er dette vinn-vinn for meg selv, den som gir, får. Jeg har kort veg til siste nytt om sykdommen, lærer masse, ikke minst om mestring av den, og det gjør det hakket lettere å akseptere og leve godt med den.

Jeg har lært meg flere mestringsstrategier, et par av mine hovedstrategier er “Sykt Aktiv” og “Godt nok”. Kan love at dette vil gjenspeiles i MELLEM linjene på flere måter.

Sånn orker jeg. Og den dagen jeg ikke orker dette lengre, så håper jeg at jeg har funnet noe annet som jeg orker, for jeg er overbevist om at det å holde seg engasjert i noe er veldig viktig.

” Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.”

Mer informasjon om diagnosegruppa og informasjonsmøtene HER.