web analytics

Ole i skogen.

Ole i skogen

En kan bli passe smånervøs av å gå med hund i skogen, hunden varsler aldri feil.

Jeg går knappest turer uten at hunden min er med, de få gangene jeg gjør det, er det som om jeg mangler noe. Nakent, turopplevelsen ikke den samme.
Turvenninna mi er ei finsk lapphundtispe på 7 år. Lettstelt, lettvint og ikke mye dikkedarier med henne, hun liker seg på tur i all slags vær. Vi deler nista, og hun sladrer ikke til noen når #elendigfiskelykke har slått til, igjen, og igjen.

Hennes store glede er å snuse seg frem til noe å jakte på, så det går ikke så fort fremover med oss. Jeg synes det er viktig at vi begge får gode turopplevelser, så jeg lar henne få jakte litt i starten av turen, da roer instinktet seg noe.

Sansene hennes er godt påskrudd når vi er på tur, og det skal lite til før det boffes, som seg hør og bør med en lapphund. En skulle tro at dette er noe matmora kunne venne seg til, men det er så og si regelen at rett etter et boff i skogen, gjør matmor et skvettehopp og tripper vilt til et lydspetakkel uten like. Dernest se seg rundt om noen så og fikk seg en god latter.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_3629-1-150x150.jpg
Lite ekorn, men tøff som få der det sitter trygt oppe i treet og kaster kongler ned på hunden.

Jeg har gitt opp å be hunden holde opp med det der, det hjelper ikke. Dessuten har det vist seg at hunden ikke tar feil, det er alltid noe der ute som har utløst et boff. Men langt fra alltid at matmora klarer å se eller høre hva det kan være, da snur man seg noen ekstra ganger når ferden går videre.

“Ka va det egentlig som va der …?”

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_5342-e1546779484602-768x1024.jpg

Går vi med vinden så hender det vi får overraskende nærkontakt med livet i skogen. Når skogsfuglen flyr opp i mellom oss blir det spetakkel både fra meg og hunden, det er opplevelser som setter fart på blodomløpet. Og skogsfugler som flakser opp rett foran brillene blir ufattelig store, enda større når opplevelsen deles med de der hjemme.

Det har hendt at jeg har blitt så redd at fornuften helt forduftet på tur i skogen. Som den gang da hunden ikke ga seg med boffingen og det gikk over til kvassere bjeffing. Da pelsen reiste seg på ryggen til hunden, hermet kroppen min, vi ble piggsvin begge to.

“Hallo, e det nån der?” 

Ingen svar og skrittene kom sakte og forsiktig nærmere, knirk, knirk, stille -knirk, knirk, stille.
Vanligvis ville vi rigget oss til med kamera, klar til å knipse årets viltbilde. Men den gangen føltes ikke det fristende. Skrittene i skogen inviterte ikke til det, og lyden ble skannet i mitt cold-case-arkiv i hjernebarken.
Alarm-alarm-alarm!
Det eneste bildet som poppet opp i hodet mitt, var et hundeetende bushmenneske tilhørende en hittil ukjent stamme. Nå straks kom stammen til å bli oppdaget i skogen langs Elvegårdselva, den godt besøkte lakseelva nedenfor boligfeltet vårt, av en vettskremt turgåer som mistet hunden sin den dagen.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er halvdan.jpg

Alle mine forestillinger om at jeg ikke var skapt til å løpe, at kroppen min ikke kunne det, rett og slett ikke tålte det, ble knust den dagen. Jeg var som han med sjumilsstøvlene i eventyret, jeg flaug hjemover med mine store fjellsko knappest i berøring med bakken.

Hunden på slep for den hadde selvsagt ikke samme cold-case-arkiv som meg. Den skjønte ikke at det stod hund på menyen, den var fortsatt nysgjerrig. Snuten gikk i vibrato, den hadde luktet noe interessant, faktisk en sensasjon.

Turte jeg å gå på tur igjen? Joda, allerede et par dager senere listet jeg meg samme vegen.

Da smaken av ingefærte hadde trengt seg gjennom blodsmaken etter mitt livs fartsløp, vant også logikken over fantasien. “Herregud, sjekk nu kalenderen, di sjur!”

Hunden så ikke ut for å ha behov for å analysere dagens hendelse, så det fikk jeg gjøre alene, droppet å innvie familien, de fikk heller spørre, ganglaget mitt var allerede blitt rimelig uelegant. Gangsperre de lux!

Kalenderen viste at snart ville lakseelva åpne for laksefiske. Mest sannsynlig var det en av de som aldri trenger å skrive #elendigfiskelykke som var ute å spionerte på laksen i elva. Eller muligens var det en frekkas ute på ulovlig fiske. Mer skummelt enn det var det neppe.

Konklusjonen klar:
Jeg hadde nok spist for lite sjokolade på den turen og tenkte ikke klart. Hittil ukjent stammefolk?!? Skriveøvelsene sammen med Forfatterskolen hadde helt klart ikke vært bra for meg, jeg fikk heller fokusere mer på fagtekster en stund. Eller dikt om blomster.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_5549-300x225.jpg

Altså faren over, jeg og hunden ut på tur igjen, dog en anelse saktere denne gang. Da vi nærmet oss området der stammen skulle ha blitt oppdaget, stoppet vi opp og jeg lo og pekte for hunden min. Og hva skjer? Jo, hunden reagerer på akkurat samme måte som sist med boff og hårreisende bjeff.
“No slutte du med det dær!”

Knirk, knekk, brak, knirk.
Det var virkelig en hittil ukjent hundespisende bush-stamme som holdt til der, og nå hadde jeg fristet skjebnen en gang for mye! Jeg så ei tydelig hårtorv som stakk opp bak en stor stein, og den rørte på seg. I det fluktreaksjonen min var i ferd med å synke inn til handling, ble den forstyrret av rop fra steinen.

“Hallo, hallo du treng ikkje bli så redd”.
Frem fra steinen kom det en mann som hepset på seg buksene og kneppet igjen for han satte kurs mot oss. Som om det skulle være et beroligende trekk. Vel, jeg så jo straks av bushmannen var iført nest siste skrik i Bergans vanntett, vindtett og dritlekkert, og det hadde langt større beroligende effekt på meg, ikke typisk drapsantrekk. Hunden var ikke like sikker. Min nysgjerrighet har tendens til å vinne, og den fikk meg til å vente til mannen var fremme hos oss.

Se godt etter, så ser du Ole i skogen.

Sånn ble jeg kjent med Ole i skogen. Ole har en kronisk sykdom som rammer magen, han får akutt diarè, og det hadde vært særdeles ille den siste uka. Det var han som var bushmannen. Det var han som hadde skremt fart på meg. Han hadde blitt akutt dritarnødig. Da vi hadde stanset like ved åstedet, og hunden bjeffet, hadde han forsøkt å gjemme seg, flau som han var over stunden. Tenke seg til å bli flau over noe så naturlig, men han om det.
Han hadde skjønt at jeg ble skremt, tenker synet sa sitt, og da episoden så ut til å gjenta seg, fant han ut at det var best å gi seg til kjenne. Vil tro at han var ferdig med sitt bak steinen, selv om hunden fattet uvanlig stor interesse for buksa til Ole. Vi hilste bare kort, ikke noe håndtrykk, en lykke for folkehelsa at høflighet i skogen ikke er som høflighet ellers.

Senere har jeg truffet på Ole i skogen mange ganger, og vi har rett så interessante diskusjoner. Av og til så lurer jeg på om han faktisk tilhører en hittil ukjent stamme, for det kommer dritt ut av flere ender på denne karen.

Jeg kommer til å bruke bloggen som ventil etter diskusjonene med Ole i skogen. Så orker du, følg med, følg meg, plutselig er han her igjen.

Jenter – ta grep!

——————————————————————————————–
Jenter – ta grep!
Makabre nyhetsbilder etter nyttårsfeiringen.

Sprengte øyne, bare blodige krater igjen i øyehulene, øyne som må fjernes. Blindhet, synstap. Brannskader, brudd, smerter … Og for ikke å snakke om de redslene som de skadde må ha hatt, og har.
16 i år. I snitt er 14 skadet hvert år de siste 5 år. Og det er stort sett menn som skades, i år også en gutt på bare 16 år. Sekundene med glede på en nyttårsaften får konsekvenser i mange år, kanskje resten av livet. Advarer om makabre bilder HER.

Vi jenter er ikke med på skadestatistikken, vi står trygt bak, og bivåner det hele, guttene fyrer opp også for oss.

Vettskremte dyr som skader seg så mye at vår glede, blir deres siste tid. Ikke minst fordi noen hvert år, tankeløst eller ondsinnet, skyter opp utenfor tillatt tidsperiode eller skyter det mot levende vesener. Et forferdelig og ferskt eksempel HER.

Nødrakett eller nyttårsrakett? Det skal ikke være tvil, link.

Og alle pengene som blåses til værs på noe på en kortsiktig visuell nytelse. Meningsløst.

Er det verdt det?

Det er neppe en god løsning å bytte om, la jentene stå for oppskytingen, det er nok ingen automatikk i at det blir noe bedre av den grunn. Selv om noen mener at det kan være en god løsning, link.

Organisert rakettoppskyting ved Bjerkvik Aktiv

Tradisjonen med smell som underholdning er gammel og stammer trolig fra Kina der bambusrør ble kastet på bål for å eksplodere. Bråk og smell på nyttårsfeiringen skulle skremme vekk onde ånder. Tradisjonen med å feire innkomsten til nye år med spektakulære fargesprak på himmelen, tilhører nyere tid.

Det kan ikke være den kortsiktige nytelsen av synet på himmelen som får oss til å samles ute i flokk for å bivåne dette, dette som tar syn, skremmer til døde og koster flesk. Tror heller at symbolikken er så sterk for oss, at det blir liksom ikke nyttår uten skikkelig fyrverkeri.

Er vi villige til å endre denne tradisjonen?

Det er godt å holde fast ved tradisjoner, det er lim i samfunn og kulturer. Men det er jo ikke noe i vegen for å modernisere tradisjonene i takt med økende kunnskap og ny teknologi.

  • Starte med kun å tillate organisert fyrverkerioppskyting av godkjente pyroteknikere. Så klarer vi sikkert å komme frem til regler som sier hvem som kan bli pyroteknikere og hvor fyrverkeri kan skytes opp.
  • All fyrverkerioppskyting må være godt annonsert på forhånd sånn at husdyrene, i det minste, kan få en mulighet til å forskånes.
  • Eller hvorfor ikke tenke nytt, kjøre lysshow. Teknikken finnes, mulig det er for kostbart til å være reell erstatningsmulighet. Vakkert kan det iallefall bli, her et bilde fra lysshow i Tivoli i København i februar 2018:
Lysshow i Tivoli, København.

Oppfordring:

Jenter, ta grep! Ikke stå stilltiende å se på at fulle gutter skyter opp, med fare for å skade seg selv, eller andre. Forlat, for din egen sikkerhets skyld.

Til neste nyttårsfeiring: Støtt heller organisert oppskyting lokalt for de pengene du ellers har svidd opp. Kanskje vi snakker om så store beløp at vi både kunne støttet lokal oppskyting, og sendt noen kroner til et veldedig formål. Med tanke på de 16 med øyeskader siste feiring, kanskje innsamlingsaksjon til Blindeforbundet hadde vært passende.

——————————————————————————————————————–

Velkommen til bloggen min – MELLEM linjene.

——————————————————————————————————————–

Her er åpningsinnlegget mitt av 1.januar 2019.

I menyen til høyre (iallefall på pc) finner du de siste innleggene. Ved å gå i Arkivet, finner du alle innleggene sortert etter kalenderen fra oppstart 1.1.2019. Velkommen til å lese MELLEM linjene.

Brenn ikkje inne med nåkka!

HEI DER UTE!
Livet er for kort til å utsette. Ivrer du for noe, gå i gang. Verker du for noe, ta rev i seilene og gjør noe. 

Tør du ikke? Får du ikke til? Klarer du ikke?
Gi litt mer f….., be dine frykter reise en viss plass, tro på deg selv, og tillat deg å gjøre ting på din måte. Tillat deg å gå sakte om det er det som er ditt tempo, tillat deg å hvile når du trenger det, tillat deg å være kritisk, men ikke mer enn at du fortsatt beveger deg rett veg. På din måte!

Nå gjør jeg det! 

MELLEM linjene blir både snilt, og noen ganger ikke fullt så snilt. Og det blir en blogg etter prinsippet “Godt nok”. Her vil jeg dele, vise og reflektere fra min verden. Å publisere offentlig er del av en redningsaksjon for mitt besudlede skriftspråk. D e d d e, lol. 

Jeg kommer til å gjøre det på min måte, i mitt tempo. Kapasiteten vil variere, og jeg vil sørge for at bloggingen resulterer i et energiregnskap i pluss. Noen ganger er multemyrene røde av bær, andre gang er det bare ei her og ei der, men de smaker like godt.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_2700-1024x683.jpg

MELLEM linjene kommer helt sikkert til å handle om mine hobbyer, mine interesser og Sykt Aktiv som medisin. Det kommer til å handle om mine turer og ting jeg er opptatt av, ting jeg fortsatt kan gjøre, og ikke kan gjøre. Og selv om kroppen har sett sine beste dager, er kunnskapene fortsatt voksende, kanskje litt nedstøvet. Har blant annet jobbet med sikkerhet, og det vil dryppe HMS fra bloggen min, dann og vann.

Ole i skogen er en forunderlig type som har gjort inntrykk, ikke bare gode. Bloggen kommer til å handle om han også. Følg med, så blir også du kjent med denne karen. 

Og det blir bilder, stort sett egne bilder. Andres bilder krediteres med opphav.

Ikke mye rosablogging her, mer kamu og en anelse matt sort med fargeglitter.

I MELLEM linjene “brenn man ikkje inne med nåkka”!

GODT 2019!

Bjerkvik Aktiv s nyttårsoppskyting

——————————————————————————————————————–