Scooterlykke, også i Norge.

Korona og stengte grenser bød på ny opplevelse for oss.

Dette kan sikkert kalles et “Aldri-så-galt”-innlegg, for hadde det ikke vært for koronaen, er det ikke sikkert at vi hadde fått denne opplevelsen. Og muligens smakte den ekstra godt fordi vi ikke har kjørt ordentlig på scooter siden 2019 – sånt skulle ikke nordlenninger utsettes for!

Mine stødige fjelloser, uansett hvor, føre og vær.

Jeg var skeptisk da gubben foreslo turen, alt scooterutstyret mitt lå koronafast i Sverige, utstyr akkurat passe for mine ditt og datt.

Og så var det jo denne kroppen min da, den som ikke er like velvillig som før, og løypa var merket vanskelig, og det var mange timer å kjøre til løypestart, hva med ditt og hva med datt, og tenk om hunden ikke ville være med….. Jeg kom på tusen kreative grunner til at jeg ikke skulle orke.

Men lysten seiret. Ville heller ikke at gubben skulle kjøre aleine i ukjent lende, om jeg er med, har vi i det minste en reservescooter. Jeg rasket i hop utstyr hjemmefra (har jo utstyr så det holder, når vi tenker oss om), og jeg fylte på med helseberedskap i ryggsekken.

Jeg lånte datras scooter og gubben hadde kjøpt seg en koronascooter.

Fornøyd frue.

Øverst i Signaldalen parkerte vi hos en skytterfamilie, kjempetrivelige folk og vofse som tok vel imot oss i strålende vær. Familien er fra stedet, over generasjoner, kjenner området ut og inn, og ivrer for mangfoldig bruk av naturen. Mannen på gården er en av de løypeansvarlige, de som årlig stikker ut trygge scootertraseèr, setter ut stikker og også plukker de inn igjen.

Vi fikk følge på starten av turen, og fikk aller beste guiding i fjellheimen og innblikk i historie han åpenbart kunne godt. Tusen takk!

Disse fjellene har vært, og er nok fortsatt, viktige for Norge, jeg tenker det er bra at nordmenn behersker dette heftige landskapet, også på scooter.

Trivelig følge.

For oss som stort sett bare har kjørt på andre siden av grensen, i Sverige, var det flott å se dette fra norsk side. Vi var ikke langt unna leden som fører til Treriksrøysa på svensk side, der har vi jo vært.

Selv om grenseområdene var gjenkjennbare, familiært terreng å kjøre i, var opplevelsen helt annerledes. Fjellene mot vest i Norge er spektakulære og gjør opplevelsen mektig. Vi fulgte “Parasløypa” da vi startet fra Rognli gård, en gård som ligger i fotenden av en pyramide av et fjell, Paras.

Paras.

Inni mitt hode var jeg på reporasjetur, selv om jeg nøyer meg med egen blogging nå. Det var blinkskudd overalt, og speilreflekskanonen sto på ratata. Det er medisin å ta inn sånne inntrykk.

På turen møtte vi skiløpere med tunge slep, de fulgte scootersporene lengst mulig. Vi snakket med en kar med hundespann, for han og hundene var scootersporet avgjørende for hvor og hvor langt han la turen.

Og vi traff på mange scooterfolk som hadde prioritert godværsdagen på fjellet. Allikevel var det stille. Folk kjører etter løypene og raster i nærheter da det ikke er tillatt med for lange utstikkere fra løypa, noen lå på vann og fisket. Mange scootere er i dag så lyddempet at de høres stort sett i det de passerer eller når vinden og naturen flytter lyden. Terrenget demper godt.

Stillere trenger det ikke bli….

Etter Breidalen, ved en samling vann langs Kitdalsløypa, snudde vi, for denne gang.

Løypenettet er imponerende og bør være et eksempel til etterfølgelse for andre kommuner i vinterlandet. Der andre strever med å få tillatelse til å kjøre utstyr til egen hytte, tenkes det her løypenett og sammenbinding av løyper. I Narvik snakkes det nå for første gang et språk som kan minne om løype-ja. På det digitale folkemøtet jeg fulgte i går, ble det sagt at Nye Narvik kommune er 7. største kommune i areal, har synkende befolkningsutvikling og må tenke bolyst. Vi har plass nok til å sikre bolyst til de mange med samme lyster som oss, uten at de med scooterangst blir fortrengt.

Heia Storfjord kommune, sier nå jeg.

I likhet med mange andre fjellområder i nord, er dette områder som har menneskelig historie. Under 2.verdenskrig var områdene viktige både for forsvar, etterretning og rømning. Det har nok ikke bare vært lett.

Jeg har krafset litt lengre bak i tid, til den gang da sult og elendighet preget de svenske fjellsamfunnene, da svensker søkte bedre kår på norsk jord, da de etablerte seg der “inkje-nåkon-kunne-tru-at-nokon-kunne-bu”, fordi det var det de fikk. Sånn ble flere gårdsnavn til, og -sen-endelser i etternavnble byttet ut; sånn ble antagelig Grilsen til Rognmo i Målselv.

Kanskje noen av gårdene i scooterløypedalene også er sånne gårder? Kanskje. Det har nok vært vandring og aktivitet her i flere hundre år, folk som har mestret den heftige naturen. Det bør vi fortsette med.

Det ble en digresjon.

Det er akkurat sånn naturen får frem hos meg, digresjoner og historier som jeg kan putte inn i skriverier. Om ikke alle historier er sanne, så spinner de på min fasinasjon og erfaring, og denne turen ga meg ny motivasjon til å fortsette på manuset “Fillefrans” som jeg startet på for et år siden (jada, veit, det går ikke fort her i gården).

Avslutter med en bildeserie som bare delvis gjengir virkeligheten – betatt så det holder:

Vår første, neppe siste, tur i Signaldalen.