web analytics

Hva enn du mener – STEM!

Hva enn du mener – STEM!

Bildet er tatt av Peggy und Marco Lachmann-Anke fra Pixabay

Ikke la andre bestemme for deg!

Bruk stemmeretten din, den kan INGEN ta fra deg, og hva du stemmer er helt opp til deg. INGEN har heller noe med hva du stemmer, og trenger heller ikke få vite det.

Er det vanskelig å vite hva du skal stemme? Finner du ingen du føler passer med det du synes er viktig? Om det er noen trøst, så gjelder det mange, ikke bare velgere, men også politikere, bare se hvor mange som bytter parti i løpet av sin politiske karriere.

Er du usikker på hvordan du skal gjøre det, gruer deg for å gå i valglokalet? Frykt ikke, der er folk som står klare til å hjelpe deg. Bare inne i stemmeboksen er det helt opp til deg. Der ligger alle listene du kan velge blant, og der ligger penner om du vil gi noen en ekstrastemme med kryss foran, og om du vil gi stemme til noen som står på annen partiliste enn den du har valgt – da skriver kan du skrive opp inntil 10 navn på stemmeseddelen din.

Bildet er tatt av Clker-Free-Vector-Images fra Pixabay

Jeg har benyttet min stemmerett siden jeg ble myndig, det har vært en selvfølge at jeg skulle gjøre det, så jeg har faktisk aldri vurdert å la være å stemme.

Da jeg var 18 år var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle stemme. Vi lærte om politikk på skolen og debattene på NRK stemte med det som lærebøkene sa at de ulike partier sto for. Lokalt hadde vi 2 aviser dengang, en som ble kalt rød og en som ble kalt blå, og der fikk lokalpolitikken såpass plass at det var lett å følge med. Selv lokalt stemte bildene av partiene ganske bra med lærebøkene, men det var nok personene, trynefaktorene, som spilte størst rolle i den lokale avstemningen: Hvem virket fornuftigst ut fra det som var viktig for meg.

Bildet er tatt av Oberholster Venita fra Pixabay

Det var enkelt i mange år, og jeg kunne stå ved min overbevisning.

Etterhvert vaglet jeg litt, men ikke mer enn at jeg stort sett ble stående på samme fargeskala som før, bare byttet fot å stå på.

Selv om jeg ikke var enig i alt, og kunne få magevrenging av enkelte politikerdebatter, var grunnsynet på partiene såpass klart, at det var enkelt å bli overbevist.

Bildet er tatt av Mari Ana fra Pixabay

Så skjedde det noe.

Mulig det var samtidig med at vi fikk flere informasjonskilder: flere aviser, flere radiokanaler, flere tv-kanaler, internett, apper, flere, flere, flere

Iallefall begynte det å bli forvirrende, ikke bare for meg, men politikerne ser også ut for å være forvirret, de bytter stadig parti, lokalt handler det kanskje vel så mye om strategi? Hvor har de størst sjanse å komme til bords? Hvor tror de at de største avgjørelsene kommer til å bli tatt?

Og så ble det koalisjoner – samarbeid mellom partier. Da ble det skikkelig vanskelig å henge med – stakkars de som skal skrive lærebøker om politikk i dag, tenker nå jeg, noe så uklart!

Og det blir ikke bedre av at når politikere skal debattere og presentere sitt syn, så bruker de opp muligheten på å heller rakke ned på motpartene. Så da vokser forvirringene, og grunnpolitikken fra lærebøkene blir borte. Det blir som et fargeskrin som har vært i bruk lenge: De rene fargene er blitt blandet med de andre, og på overflaten ser faktisk alle tilsynelatene grå og skitne ut. Man må faktisk grave ganske hardt med neglen for å se opprinnelig farge.

Bildet er tatt av Thomas Ulrich fra Pixabay

Jeg tror det blir et interessant valg lokalt. Vi er en fersk sammenslått kommune. Vi har mange “fremmede” politikere på listene, og borgermassen med stemmeplikt er langt større bygdefolk enn tidligere. Det kan gi uante utslag.

Ikke alle partier og partitopper har vært like synlige i år, iallefall ikke for meg. Det tror jeg noen partier kan komme til å angre på. Jeg tror for eksempel at SV kommer til å få inn flere representanter i nye Narvik. Hvem har vel ikke lagt merke til Jæger i 2019. De får stjerne i margen av meg, ikke fordi jeg nødvendigvis er enige med dem, eller vurderer å stemme på dem, men fordi jeg synes de har lyktes med valgkampen – de har vært synlige på arenaer viktige for mange.

Så er det noen som ikke får stjerne i margen, ikke for at jeg nødvendigvis er uenig i politikken, men fordi jeg mener de forspiller sine muligheter til å fremme sine synspunkt. Arbeiderpartiet, kanskje særlig sentralt, er nesten mer opptatt av å rakke ned på motstandernes synspunkt. Og det de oppnår ovenfor meg, er at jeg får mer innsikt i motpartens ståsted, pluss at jeg ikke blir sjarmert av denne strategien. Ap-politikken som tidligere var klar, er nå ganske ullen. Synd, for de har viktige standpunkt som mange kunne identifisert seg med.

Og så er det noen skikkelige nettbuldozere, ganske mange lokalt, som støtter partisaker og uttaler seg antagelig ganske så ureglementert om de er politikere, men innenfor ytringsfrihet om de bare er engasjerte borgere. Ikke alltid like greit for oss på sidelinjen å se hvem som er politikere, og hvem som bare er engasjerte borgere, uten å sjekke listene da. Dette mener jeg Frp taper på. Frp-politikere bør sørge for at de ikke forveksles med nettbuldozere som taler samme sak. Bare de ikke blir ullne, det er liksom ikke Frp det.

Og Høyre da, solide damer i førersetet både lokalt og sentralt, et av få partier lokalt med damer i topp. Men hvor er de, Ann-Tove, Marit og de andre? I valgkampsirkuset kommer disse i bakgrunnen, kanskje tilsiktet mens andre driter på draget? Det gjør at de blir vanskelig å tolke, vite hva de står for, vite om de kommer til å stå på barrikadene og rope, rope, rope til alle er overbevisst i saker som er viktige for oss.

Så var det Venstre, partiet jeg oppfattet som konservativt og litt satt, og så kommer ungdommen der med krav om legalisering av narkotika. Eh, hva har skjedd…her har iallefall ikke jeg fulgt med i timen. Men, tør noen stemme på dem nå?

Og Senterpartiet som knapt har representanter fra gamle Narvik, vil de klare å bane seg veg og gjøre hevd på seter i styre og stell? Jeg tror det. Jeg tror at Ballangens Per Kristian kan klare å få til ganske mye. Men spørs om ikke lokale by,- og forsvarsinteresser vil sørge for å fylle seter med motvekt. Uansett interessant å følge med.

Ser at vi har mange unge politikere lokalt, det er lovende, og kanskje vil vi få en historisk høy deltakelse av unge velgere. Det er i så fall veldig bra for demokratiet, og vil garantert påvirke valgresultatet. Tror mange unge stemmer Miljøpartiet da det er en viktig, og pop, sak blant unge. Personlig tror jeg at Nathaniel i Narvik Ap kommer til å bli en politikertopp sentralt om ikke så lenge – han har alltid utmerket seg, positivt. Heia Nathaniel, du vil helt sikkert få stemmer, bli kumulert og havne som slenger av mange!
Og Venstres unge ordførerkandidat er imponerende talefør og kan nok sanke stemmer på det.

Tok en titt på lista til Liberalistene i Narvik kommune, ren nysgjerrighet. På lista fant jeg stort sett unge menn. Og i følge partiprogrammet vil de ha bort byråkrati og lover, et mer lett-rodd Norge, de er unge menn som vil bestemme selv. Hm…

Bildet er tatt av Pexels fra Pixabay

Det jeg frykter mest er Trumph-syndromet, at politikerforakt, forvirring og fortvilelse så stor at folk stemmer i protest. At de stemmer på rebelsk, for rabaldrets del, “nå skal de få se”, og ikke for innholdet. Jeg tror ikke vi er der i dag, men konturene synes jeg er skremmende nok allerede idag…

Derfor: STEM!

Jeg tror nemlig at den som stemmer, kommer til å engasjere seg litt mer saklig, følge mer med på de som fikk stemmene. Og det er ikke stortingsvalg denne gang, og det er begrenset hvor radikalt og rebelsk det kan bli, uansett om det kommer proteststemmer.

Bildet er tatt av Peggy und Marco Lachmann-Anke fra Pixabay

Det er bare noen dager igjen til valget, og jeg har ennå ikke bestemt meg. Men jeg skal stemme, selvsagt.

Jeg kommer til å velge et parti som er “greit nok”. Må nok bla litt i partiprogrammene i helga, og gå på noen kompromiss med egne meninger.
Hvem som er ordførerkandidat betyr også noe for meg, ordfører er en viktig signalperson, og vedkommende skal representere vår nye kommune fremover. Og så er jeg glad i bygda jeg bor i, og vil at den skal være tiltrekkende for kommende generasjoner, vi trenger unge innbyggere i Bjerkvik. Det vil også være med på å avgjøre hvilket parti jeg velger.

På kommunevalg så bruker jeg muligheten til å kumulere og føre opp slengere fullt ut. Sambygdinger ligger godt an, uansett partitilhørighet, og politikere som har brydd seg om ve og vel i bygda vår, ligger også godt an. Synes også det er synd at kjønnsfordelingen på listene er i ubalanse, kanskje kommer jeg til å gjøre noe med det, på min stemmeseddel….

GODT VALG – og for all del: STEM!

“Vil du se trusa mi?”

“Vil du se trusa mi?”

“Eh, NEI!”

Ole i skogen sto krøket i latter. Vet ikke om det var meg, eller han selv som var så morsom, men han lo sånn at han fikk ikke frem noe forståelig. Forsåvidt greit, kjenner jo til denne karen, og det er ikke alt han sier som er verdt å høre.
Men jeg så jo trusa hans. Den hang opp ned i buska foran han!

Bildet er tatt av janjf93 fra Pixabay

Trusa var modell, og foran han lå tegninger.

Ole i skogen hadde tatt med seg tegnesaker og satt altså i skogen og tegnet trusa, inn på våpenskjold. Og det var ingen tvil om at han hadde stor glede av dette. Her hadde ironien blomstret, bokstavelig, og avblomstret etter min vurdering.

“Ka hold du på med?” Fordømmelsen var ukamuflert fra min side, dette var litt for sært.

Ole i skogen var så forflirt at han bare pekte ned på verkene han hadde produsert, mens han kremtet for å finne igjen stemmen sin.

“Nye forslag.” Ole kremtet så kraftig at selv trosten fant det best å ti stille.
“…bensin te facebookdiskusjonan…” og mer fikk ikke Ole sagt før han rant ut i gal latter igjen.

Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay

Til dere utenfor Narvik:

Dette er så internt at det trenger forklaring for utenforstående.

Bakgrunnen er kommunesammenslåingen. Halve Tysfjord, Ballangen og Narvik skal slås sammen til èn kommune. Den nye kommunen skal hete Narvik kommune. Og nå skal den nye kommunen få kommunevåpen. Kloke hoder i et utvalg bestemte at nye Narvik måtte ha et helt nytt samlende symbol. Stetind, nasjonalfjellet kåret av reiseradioens lyttere, ble valgt. Utvalget engasjerte en designer, som neppe hadde forestilt seg hvilket rabalder som lå på lur. Designeren fikk kravspek som følger med design av kommunevåpen – hieraldiske krav, strenge krav, få frihetsgrader. Den dyktige designeren svarte på oppdraget, og leverte. Det var da diskusjonene tok av i deler av befolkningen. Noen er fortsatt flyvende, og noen debattanter, og onkler, kommer nok aldri til å lande. Og mange har krasjlandet.

Forklarer videre i bilder og lenker, i ren tekst blir dette altfor rørete:

Dagens kommunevåpen. Fra venstre Narvik, Ballangen, Tysfjord.

Forslag på kommunevåpen for nye Narvik kommune. Det er nå diskusjonene tar av.

Det er ingen skam å snu, skriver Fremover mens det koker over på facebook.

3 glade ordførere blir rikskjendiser, for trusesymbolikken. Dette pyntede bildet er hentet fra NRK P3.

“Behold ankeret, det er kjent, kjært, fint…… og vårt” sier Narvikinger og krever folkeavstemming. (Narvik har mange ganger flere innbyggere enn Ballangen og Tysfjord)

“Dette skulle jo bli så koselig…” sier folk fra Tysfjord og Ballangen, enda forsiktig og høflig på nettet.

“Ka va det vi sa” sier Evenesværinger, og er fortsatt overbevisst om at det var en lykke at de kom seg unna kommunesammenslåing. Den som lever får se.

Tilfeldig, eller betimelig, sender NRK-Nordland filmsnutten “Jakten på den beskjedne Narviking”. En kan jo bare undres over hva som ligger bak en sånn filmsnutt, se selv HER.

Ikke rart Narvikinger selv tar til motmæle, dette er ikke morsomt lengre. Hvem vil vel fremstå sånn? Narviks Elling Berntsen får stor støtte for imageendring. “Vekk med By1, Kliff Arne og 18.500 verdensmestere” kan leses fra Fremover HER.

Forslaget på kommunevåpen er nå firedoblet. Hieraldikken en kastet utfor fjellsida, den var visst ikke så streng lengre. Og samme befolkning som ikke klarte å svelge èt forslag, skal nå velge blant fire. Sånn går nå den sommeren.

I tillegg pågår det en rekke avstemminger på nett av personer som har tatt saken i egne hender for å “rydde opp”. Politikere prøver seg på avklaringer, mer eller mindre vellykket. Det er vanskelig å skille, hva er nettskravvel og hva er offisielt.
Og Ole i skogen er en av de mange som sitter i kulissene med popcornposen, for å få med seg kortreist underholdning. Og nå som temperaturen i debatten daler, da er det alltid noen som står klar med bensinkanna, Ole i skogen er en av dem.

Bildet er tatt av Alexas_Fotos fra Pixabay

Kaster jeg bensin på bålet?

Mulig dette innlegget oppfattes som bensinkasting, den som leser får tolke det som den vil.

Personlig synes jeg hele diskusjonen er kommet ut av proposjoner. Det er et symbol det er snakk om, ikke bemanning på sykehjem eller rensing av drikkevann. Fornøyelige og absolutt forunderlige kommentarer å lese i debattene, så ja, jeg spiser popcorn og ser på, jeg også. Og jeg gjør meg jo noen tanker, “hva er egentlig årsak bak disse diskusjonene?”

Personlig så klarer jeg ikke å engasjere meg i “trusedebatten”. Symbolikken i kommunevåpen betyr ikke noe som helst for meg, den bidrar ikke til min livskvalitet, og den er ikke med på å gi meg tilhørighet eller skape samfølelse. For meg holder det med det norske flagget.

Jeg tror ikke noen kommer til å få det dårligere om vi dropper kommunevåpenet, pengene kan vi heller bruke på noe som virkelig betyr noe for livskvaliteten til innbyggerne i nye Narvik kommune. Å beholde dagens kommunevåpen anser jeg som et dårlig utgangspunkt, iallefall å beholde bare det ene.

Mitt forslag:
Så derfor, i påvente av en omforent åpenbaring på nytt kommunevåpen, lanserer jeg mitt lavoktansforslag til midlertidig bruk i nye Narvik kommune:

“Blanke ark” er vel et godt utgangspunkt ?

Har mistet tråden i hvor langt denne prosessen nå er kommet, og samme kan det være. Bare overrasket over engasjementet over”småsaker”, mens valgdeltakelse for eksempel har vært usunt lavt her.

Det er en artikkel til som bør løftes opp og frem. Fremovers nyhetsredaktør utløste brannslukningsapparatet med denne artikkelen, noe av det mest fornuftigste som er skrevet i “kommunevåpensaken” – “trusesaken”:

«Vi må beholde ankeret. Det er viden kjent i den store verden». Tull og vas

Søppelrydding i fjæra.

Søppelrydding i fjæra.

Det nytter.

For andre år på rad har jeg vært med på strandrydding, eller “ryddesjau i fjæra” som vi sier her nord. Medbyfjæra i Bjerkvik er ryddet to år på rad sammen med Sykt Aktiv-gruppa i Bjerkvik. På Seines har vi i familien sjaua i fjæra nedenfor mine foreldre i år.

Sykt Aktiv Bjerkvik kåret til strandriddere i 2018.

” Hold Norge Rent er en ideell forening som arbeider mot forsøpling. Foreningens visjon er et Norge uten avfall på avveie. Sammen rydder vi Norge! ” (Kilde: www.holdnorgerent.no)

Siden 2011 har organisasjonen arrangert strandryddedager, og det har vært ryddet søppel langs det ganske land. Den plastfylte hvalen som fikk masse medioeoppmerksomhet, rørte ved folks følelser, og hvermansen engasjerte seg i søppelrydding.

Via ryddeportalen til Hold Norge Rent registreres forsøplede områder, alle kan gå inn å registrere der. Ryddeaksjoner kan også registreres der, og ved avsluttet aksjon, rapporteres hva som er ryddet og hva som er funnet.

Lokalt var det en ordning sånn at etter endt rydding, kunne man melde til vårt avfallsselskap, HRS, så kom de å hentet søppelet etter endt rydding.

Henteordning med HRS fungerte utmerket.

I 2018 ryddet Sykt Aktiv Bjerkvik Medbyfjæra. Vi ryddet i mange timer, og et 20 talls sekker på diverse løst ble fylt i busskuret for henting. Vi hadde sett for oss at det ikke ville være behov for å rydde der året etter, men der tok vi feil. I 2019 var det igjen fargerikt i Medbyfjæra. En litt mindre ryddegjeng tok fatt på litt over halvparten av fjæra, og det ble 10 nye sekker i år.

Fargerikt, men ikke der det hører hjemme.

Konklusjon etter rydding to år på rad på samme sted:

Dette er innerst i Ofotfjorden, der høst og vinterstormer dundrer inn fra sør og vest. Det er vanskelig å si hvor stort “søppelnedslagsfelt” som bidrar til det som ender opp inne i Medbyfjæra. Uansett overraskende mye som etterfylles i løpet av et år, fikk vi erfare.

Det vi kunne se av forskjell, var at andre året var det nesten ikke “gatekjøkkensøppel” fra bilvegen like over fjæra. Kjempebra!

Og stor plastdings vi ikke klarte å rikke, og som vi gjettet kom fra et oppdrettsanlegg, ble raskt hentet av et av anleggene i regionen etter kremt-kremt fra oss. Også det kjempebra!

Men nesten uoverkommelig mye småplast, ser nesten ut som fargerik sand enkelte steder.

Plast, plast, plast

Hva fant vi på vår rydding?

  • Store mengder plastbiter, store biter og små biter. De store bitene lignet industriplast, presenninger eller bygningsplast. De mindre bitene mer oppsmuldret plast som ikke var godt å si hva det hadde vært.
  • Dunker, plastflasker, aluminumsbokser, bøtter, øsekar finner vi overalt. Ikke så mange, men de er godt synlige og lager volum i søppelberget.
  • Isopor, i store og små biter.
  • Matemballasje av ymse slag.
  • Tau, taustumper og rester av fiskegarn, i alle farger og varianter. De med litt størrelse er lettere å plukke opp enn de titusener småkuttede taubitene som ligger sammen med oppsmuldret plast i tang og sand. Nesten uoverkommelig å plukke opp alt.
  • Vegstikker finner vi overalt.
  • Hjelmer, arbeidshansker, sko, plastovertrekk til sko.
  • Trevirke med spiker.
  • Sprengningsledninger og pakningsstrips.
  • Båtutstyr.
  • Jernskrap, trolig gamle miljøsynder, kortreiste.
  • Badeleker.
  • Plast fra haglpatroner.
  • Ørepinner, Q-tips! Fant så mange av disse at vi måtte se om noen hadde kastet en hel eske i nærheten. Men det var spredt over et større område og i ulike varianter, så eneste logiske forklaring må være at disse skyller folk i toalettene. SLUTT MED DET!

Hva vi ikke fant?

Sugerør og engangsbestikk utgjør ikke stort søppelproblem der vi har ryddet. Heller ikke plastposer har vi funnet mange av, men om de små plastbitene, som det er overflod av, stammer fra oppsmuldrede plastposer er ikke godt å vite.

Tror ikke forbudet mot sugerør og bestikk av plast kommer til å gjøre stor forskjell for fjæra vårres. Heller ikke plastposer som allerede er forbudt enkelte steder i verden. Sett i forhold til hvor mange plastposer som daglig er i omløp, er det ikke mange som har havnet der vi har ryddet, iallefall ikke så hele at de kunne identifiseres som plastposer.

Bildet er tatt av Manfred Richter fra Pixabay 

Hvem bruker havet som søppeldunge?

Skal ikke begi meg ut på en syndebukkliste, lista lenger opp adresserer forsåvidt selv, og går stort sett til den voksne garde. Noen tanker jeg gjort meg etter ryddingene:

– Noen regelrette dumpinger er det nok, helt unødvendig og helt forkastelig, som brusflaskene og ølboksene, og ørepinnene.

– Noe avfall stammer nok fra diverse aktiviteter og arbeid som nok kunne ryddet mer etter seg, som for eksempel garn- og taubitene, båtpleiegreiene, arbeidshanskene, sprengningsledningene, plaststripsene og haglpatronene som får “seile sin egen sjø”.

– Fant også en god del som var delvis brent, både plast og trevirke. St.Hansbål bør brenne skikkelig opp, rester fra bålet vil lett havne i vinterhavet og tas med videre.

– Jeg tror at veldig mye av det vi finner i fjæra er havnet der fordi det er gjenglemt, usikret, eller dårlig sikret, og at det havner uti havet i dårlig vær: badelekene, skoene, presenningsplasten, båtutstyret, isoporen, matemballasjen, vegstikkene, bygningsplasten, hjelmene…

Men en fin stilettsko, innerst i Medbyfjæra, hvor i alle dager kommer den fra?

Bildet er tatt av Jean-Claude AREL fra Pixabay

Det å være med å rydde søppel er både fin trim, en velgjerning for miljøet og forskjønnende for omgivelsene. Men viktigst av alt, er at ved å samle avfallet, så blir det nytt fokus, vi blir bevisste, og forhåpentligvis bidrar det til å endre holdninger på sikt.

Strandryddemeg.

Strandryddemeg og mine.

UTFORDRER HERVED ALLE TIL Å GJØRE LITT FOR AT HAVET SKAL FORSØPLES MINDRE. Litt hver, blir mye tilsammen.

Verneplikten utvides.

Verneplikten utvides.

Å være forberedt på hva som kan skje, gir deg en fordel.

For en som er over middels interessert i beredskap “og sånt”, så snappes signaler og satsinger innen faget lettere opp enn hvermannsen. Jeg leser utredninger, analyser og risikovurderinger som andre leser spenningsromaner. Vet, sært, ja, men meg. Da jeg var på Kurbadet og ventet på behandlingstime, ble jeg fersket i å lese beredskapsplanen deres og ikke Hjemmet som var lagt frem på bordet. Behandleren fikk seg en god latter, og istedenfor å foreslå psykologtime, tipset han meg om å holde fast ved interessen – finn en måte å bruke kunnskapene på. Foreløpig nøyer jeg meg med å la det dryppe beredskapsinnlegg i MELLEM linjene nå og da.

Tenk tanken, og bli ikke like overrumplet om det skjer.

Verndegselv.

Denne gang vil jeg fortelle om trendene, en utvikling som er på gang og tiltak som det jobbes med, noe som mediene ikke har omtalt så mye, enda. Beredskap anses ikke som det mest sexy å bruke spalteplass på.

Dette er nok et arbeid i startfasen og utvalget som er satt ned for å jobbe med det har en egen nettside der man kan komme med innspill. Prosjektet og nettsiden heter “verndegselv”. Kunne ikke finne igjen siden for å dele den her. Rykter blant “oss spesielt interesserte” sier at siden samlet for mye sensitiv informasjon, og ble samlet sett enn sikkerhetsrisiko. Vil tro den gjenopprettes i sikkerhetsvasket form, så bare å følge med.

Trenden går i korte trekk på at vi som borgere i Norge skal gjøres i stand til å sikre oss bedre mot de farene som ser ut for å komme som en hær av djevelskap mot oss, i full fart.

Vi skal vite hva vi skal gjøre for å sikre oss selv, andre og hjemmene våre mot ekstremvær, samfunnsutfordringer (feks lite mat, medisin, vann…), ulykker, farer, krig, terror og kriminalitet, spesielt elektronisk kriminalitet.

Alle større boenheter skal ha sikkerhetsrom.

Utvidet verneplikt.

Det skal løses ved opplæringstiltak, bygningsmessige krav, sikkerhetsutstyr (antas å bli ny industri) – alt tenkt rettet mot opprusting av den enkelte, i hver enkelts hjem.

Den største baugen blir antagelig at dette ikke blir frivillig, det blir obligatorisk. Det omtales som en UTVIDET VERNEPLIKT, i tillegg til den militære vi kjenner.

Selvforsvarkurs vil bli obligatorisk.

Verneplikten starter allerede i barneskolen hvor ungene tidlig skal krøkes med IT-sikkerhet og lære førstehjelp. På ungdomsskolen vil risikovurdering og selvforsvar komme inn som pensum, men her er det stor uenighet: Hvor og når bør ungene innvies i den harde virkelighet? Er de lykkeligst uvitende?

Lykkeligst uvitende barn?

For voksengruppen tenkes det obligatoriske kurs og øvelser, samt repetisjonsøvelser, og det tenkes bygningstekniske sikringskrav til boenhetene.

Også de eldste, de som gjerne vil bo hjemme og klare seg selv, må sikres. Der blir slutt på åpne dører og penger i madrassen. Kjevlet ved ytterdøra blir trolig erstattet av en pepperspray eller en støtpinne.

Føle trygghet i hjemmet hele livet, er viktig.

Hvordan dette skal løses, er så vidt skissert av utvalget. Det ser ut som Sivilforsvaret vil rykke opp som en stor enhet i samfunnet, enorme summer settes av for å bygge opp denne organisasjonen.

Men den kan ikke drive dette arbeidet alene, det blir nok noe som blir gjennomsyrnet i mange sektorer i arbeidslivet:

– Lærere utdannes i egne sikkerhetsfag og skolene får egne øvelsesavdelinger.

– Kjøreskoler og vegvesen tenkes knyttet til periodevis sikkerhetsopplæring relatert til førerkortets gyldighet – obligatorisk, og må bekostes selv.

– Hjemmetjenesten får utvidet fagfelt med hjemmesikkerhet for eldre som langt større andel i dag.

– Private aktører som vil satse på utvikling, produksjon og salg av sikkerhetsutstyr vil bli sterkt subsidiert. Så også kunnskapsleverandører og sikkerhetsselskap.

– Til og med kirken involveres. Utvalget mener at vi trenger å stryke grunnverdiene våre for å lykkes, og medmenneskelighet dras frem som satsingsområde. Spørs om “det å snu det annet kinn til” må tolkes annerledes fremover…

– Og i egenmeldingen, vil det bli en egen side som egenmelding av egne sikkerhetstiltak og verneplikter.

Verndegselv

Riset bak speilet?

Det ser ut som det tenkes et botsystem, knyttet mot skatt/restskatt. På den positive siden legges det opp til en vesentlig fradragspost som knyttes til gjennomførte sikkerhetstiltak og verneplikter.

Den nye loven om vern av befolkningen vil også ha en straffebestemmelse, et eget juridisk utvalg jobber med det og andre juridiske sider ved omveltningen, som dette nok vil bli for samfunnet.

Ikke frivillig, og straff ved unnlatelse.

Hvorfor?

Har vi ikke nok plikter, dette høres jo voldsomt ut?

Bakgrunnen er at risikobildet framover viser et vell av mulige hendelser som kan ramme landet og folket. Så vidt at det blir umulig å ha et vern som politi og forsvar nær hver enkelt til enhver tid.

Vi er et velferdssamfunn, og bare det gjør oss til mål, også på individnivå i hver enkelts hjem. Og klimaet varsler også tøffere utfordringer.

Hver enkelt er en ressurs, ressurser som skal utnyttes for å sikre deg, meg og verdier i samfunnet.

Og så er det kanskje ønske om å ansvarliggjøre hver enkelt mer, både for seg selv og andre, der har vi kanskje glidd litt for langt ut. Vi finner jo nesten alltid noen andre å skylde på når noe ikke går som det skal.

Kan vi skylde på noen?

Trykker straks publisèr, vel vitende om at dette innlegget kan komme til å bli slettet.

Alle bilder hentet fra Pixabay.

Ole i skogen om forbilder.

Ole i skogen om forbilder.

Ole i skogen er ikke lett å få øye på, men han er der, rett så ofte.

Dags å ramle på denne karen igjen. Ikke det at jeg har savnet han, faktisk har jeg ikke viet han en tanke på han på lenge. I skogen liker jeg å la tankene fly til hyggelige sfærer, ikke småkranglete skogsgubber med bæsj i anorakkhetta.

Her om dagen gikk jeg og småpludret med meg selv og vofsen på, eller rettere sagt langt ned i, råtten vårsnø, da en rødglødende Ole i skogen hoppet foran oss og sperret stien.

E du førr eller i mot?

Bilde fra Pixabay

Femie lapphund tok det hele med ro, og stirret ufravikelig mot sekken hans der julekakene pleide å ligge, hun lot seg ikke anfekte av skogsgubbens lune. Gjeterhund liksom, gjeter kun på kaker!
Jeg betedde meg derimot akkurat som ellers. Skvatt og hoppet, og hjertet landet på stemmebåndene sånn at jeg ikke kunne lage lyder tilbake. Ikke et bittelite kattefres kom ut en gang.

Bildet er tatt av Prawny fra Pixabay

Ka?

Stemmen var forbarsket spinkel og grøtete da den endelig virket. Hater når jeg lar meg skremme sånn at jeg ikke har kraft til å slå tilbake, i det minste verbalt. Pinglete! En lykke at det ikke varer så lenge.

Klimastreiken sællfølgelig, og det at ongan engasjere sæ. Førr eller imot!!!

Ole i skogen så på meg som om det var et selvfølgelig tema i skogen, akkurat der og da. Aktuelt ja, men jeg var mer i modus til å diskutere “blir det vår snart” og “hva slags fugl er det som kvitrer nå”. Men dessverre så fungerer frykt utmerket som strategi, så jeg adlød diskusjonsinvitten. Ole i skogen veivet med hendene som om det skulle få meg til å svare raskere.

– Æ e førr, så klart!

Hjertet hadde funnet vegen tilbake der det skal være i kroppen og stemmebåndene var igjen i funksjon, det var også jeg.

Ole i skogen målte meg som om han hadde en sannhetsskanner innebygd i øynene. Han nikket godkjennende mot meg lenge før han flyttet seg fra sperrestillingen. Sperrebukk hadde egentlig vært et passende ord på skogsgubben, fløy det gjennom hodet mitt, og så vidt ut av munnen min. Ole hørte det ikke, han virket bare fornøyd med å ha funnet en meningskollega i skogen. Han nikket som om hodet hans var festet i en spiralstreng.

-Bra! Bra! Bra! Bra! Men e du førr klimastreiken, engasjementet eller begge delan.

Det så faktisk ut som Ole i skogen godtet seg med å prøve å sette meg fast. Og denne karen hadde vært lærer, jeg gremmet meg et øyeblikk over lærerbildet som blafret i bakhodet et sted. Ole i skogen hadde en nifs evne til å få diskusjonen som han ville, og jeg en nifs evne til å protestere for lite. Så irriterende!

– Det viktigste er engasjementet. Det at ongan mobilisere og kreve handling og ikkje bære prat. Like slagordet demmes: UNFUCK THE WORLD!

Miljøvennlig tagging med brødskiver på gata i Bergen under miljøstreiken.

Ole i skogen var blitt Soft Soya, han smilte til og med. Jeg hadde svart riktig og døra til vennligheten åpnet seg.

– Du e faen mæ åkey. Og æ som trudde du va ei sånn blåst scooterkjærring.

Der blåste det liv i kjerringa. Tenke seg til at vennligheten var fælere enn tøffetom, visse ting spøker man ikke med. Kommentaren hadde slått gnister og gassen i meg var nær ved å antenne. Stikk i strid med alle naturlover, sneik kvinnelist seg inn og avverget eksplosjon. Det ville blitt sommergrønt rundt oss. Den ekstremt raske snøsmeltingen ved stien i Bjerkvikskogen ville blitt en historisk nøtt for ettertiden.

Bilde fra Pixabay

Men sånn ble det ikke. Jeg så konturene av en svært så interessant spørretime i skogen, hevn, om noe han tydelig hadde et sneversyn på. Jeg gledet meg, og så heldigvis fordelen av å vente litt sånn at jeg kunne stille med fulle magasin, dette kommer til å bli gøy, en annen gang.

Istedenfor skrudde jeg på en annen kanal og fortsatte der vi slapp.

– Unfuck the world! Kem kan vel være uenig i det!

Ole i skogen var blitt min allierte, klasebombene var desarmert, sluttstykkene ute og det var nummeret før han røkte fredspipe.

-Som æ sku ha sagt det sjøl. Men ka tenke du når du ser at voksne folk kritisere ongdommen, harsellere og tel og med gjer dem fravær fra skolen? Må sei at æ blei skuffa av rektor når æ hørte det, det hadde æ altså ikkje trudd om ho. Kor e håpet?

Ole i skogen var minimert til en bitteliten lutrygget og skuffet lærer som helst ville være stolt av sin fagstand. Han var nå i en posisjon der jeg lett kunne sparket og pisket, gitt igjen ord for ord, skremsel for skremsel, kakesmule for kakesmule. Men ryggmargsrefleksen sier at man ikke skal gjøre sånn, så jeg tok heller en nøytral en.

Bilde fra Pixabay

Veit du ka, æ e ikke sikker på om miljøstreiken klarte å gjøre nå positivt for miljøet sånn i øyeblikket, kanskje på sikt. Men æ e heilt sikker på at ongan vårres klarte å stikke i nån si dårlige samvittighet, og det e veldig bra. Måtte det bære ha stokke djævelsk ondt.

Ole i skogen holdt for en gangs skyld stilt, så jeg fortsatte.

Så visste det sæ jo at en god del voksne ikkje har meir skrupla enn at de med glødanes replikka kunne meie ned horden av onga som hadde reist sæ for kloden vårres. Fy så stygt det va å læse, og alle som heiv sæ på laget og latterliggjorde va ikkje det spøtt likar. Mobben kalles det, og de ska liksom være forbilda.

Det var nok til å gi næring til et lærerhjerte og Ole i skogen ble rak i ryggen igjen.

Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay

-Nemlig, det at verden har så grusomt, dårlige forbilda, e antagelig en større fare førr verden enn plastposa og sydentura. Førr forbildan har makt, og forbildan blir kopiert. Det e som kloning. Hetses ongene av foreldregenerasjonen, kommer de mest sannsynlig til å hetse sjøl når de har en ny og fersk generasjon under sæ. Deffør e det så viktig å vise at vi tar avstand fra sånn oppførsel, ikkje lar dem førrbli forbilda.

Nå var det jeg som nikket og var enig med skogsgubben. Vi var nesten blitt bestiser der vi sto fortsatt på samme sted på stien og diskuterte verdensproblem, de dårlige forbildene og deres makt.

Bilde fra Pixabay

-Du Ole ska ikkje være lei dæ førr at skolan gir fravær for å delta i miljøstreiken, det e no egentlig rætt og rimelig. Men den fraværsdagen kan fort bli prikken over i-en i en CV. En note i søknaden med førrklaring på den eine fraværsdagen, den ville æ vurdert som et pluss, vise engasjement og mot. Pluss at søknaden straks vil skille sæ ut i stabelen av søknada.

Ole i skogen vagget og nikket med hele kroppen, så enig hadde han neppe vært før.

Beskjed til unger som fikk fravær:

Beskjed fra skogen og ut til alle unger som fikk fravær grunnet deltakelse i miljøstreiken:

LAG DEG ET LITE SKRIV SOM FORKLARER HVORFOR DU VAR BORTE DEN ENE DAGEN, dato, hvor, hvordan. UNFUCK THE WORLD-FRAVÆR BLIR DA SNUDD TIL EN EKSTRA STJERNE I DIN JOBBSØKNAD!

Ungdommene stimet til sentrum fra alle kanter, stort arrangement rundt miljøstreiken i Bergen, mange unge involvert. Bergen et forbilde?

Så var det på tide å tusle hjem. 50 meter avgårde kom jeg på noe jeg bare måtte få svar på.

– Ka om æ hadde sagt at æ va i mot?

Ole i skogen gliste og viste veg med blikket ned mot elva der det var masse tråkk mot ei stor råk. Hadde Ole kastet noen i elva?!!! Latteren som fulgte fikk meg forlegen. At jeg aldri lærer, så lettlurt. Selvsagt kødder han med meg, må liksom få siste ordet.

Slet meg opp bakken og så meg tilbake før jeg rundet bakkekammen. Hva var det som blinket i elva. Noe rosa……?

– Gurimalla!!!!

Lønnsomme investeringer.

Lønnsomme investeringer & livets valutakurser.

Bilde fra Pixabay

Sett at du får 100000 kroner. Økonomien grei, det går ikke mer ut enn det kommer inn hver måned. Sofaen og bilen kunne sikkert vært byttet ut, men de duger fortsatt til formålet. Far får snus, hunden tyggebein, livet blomstrer. Hva gjør du med de 100000? Hvordan forvalter du kapitalen, hva investerer du i for å sikre lønnsomhet?

Du kan søke råd i banken, hos kunsthandleren eller hos aksje,- eller eiendomsmeglere. Så kan du veie disse rådene opp mot investeringstips fra en selvlært finansanalytiker med egne valutakurser over innhold i livet.. Deretter kan du velge investering av de 100000 kronene.

Bilde fra Pixabay

Såkalte smarte investeringer.

Penger i banken er alltid lurt å ha, ekstra utgifter vil komme. Penger i banken er lønnsom investering da pengene vokser når rentene renner inn. Det går altså i pluss, uansett, mer og mer, og jo mer du har og jo lengre du lar pengene stå der. Nå vil sikkert noen kremte fryktelig høyt og påpeke elendige renter og hevde at denne sikre investeringen er lite smart. Ja, ja, men det er enkelt og lite risikofylt.

Bilde fra Pixabay

Hva med aksjehandel da, er det litt smartere? Aksjespekulasjoner er spennende, en form for kvalifisert gjetting. Det er fint mulig å lese seg opp på aksjerisiko og gjøre sannsynlighetsberegning, og derav finne ut hva som er smarte investeringer, selv for en hobbyspekulant. Kjøp når aksjene er lave i pris, selg når de er på sitt høyeste, da får du gevinst. I mellom kjøp og salg drypper det i tillegg gode avkastninger på eiere av oppadstigende aksjer. Lett, ikke sant? Oppturaksjer gir som regel mye bedre lønnsomhet enn vanlig sparing med renter. Lett og smart, men risikabelt, det er omtrent like mange nedturer som oppturer på børsen, og noen må ta nedturene.

Bilde fra Pixabay

Hva med å investere i kjøp som øker i verdi, det må vel være smart? Eiendom, bygg, kunst og sånt investeres av de med litt midler på lur, og prinsippet er kjøp billig, selg dyrt. Inngangsbillettene her er gjerne mye høyere enn aksjekjøp, og risikoen med hensyn til verdiøkning eller påløpende kostnader, er større. Klart smart om reserven er stor og magen tillater risikoen, og om livet ikke står og faller på opptur eller nedtur.

God investering? Kommer vel an på …

Karins investeringstips.

Jeg har prøvd meg på alle variantene av såkalte smarte investeringer beskrevet over. Men, det er definitivt ikke disse investeringene jeg nå vil dra frem som de mest lønnsomme. Derimot …

Jeg ville foreslått å gi de 100000 kronene føtter å gå på, det skulle bli alt annet enn renter ut av pengene:

Ta med dine kjære på ferie, legg inn en ekstra natt eller ti hvis det er det dere har lyst til.

Kjøp ei gammel campingvogn, last den med godteri, bøker, pledd og reis ut på eventyr med dine, la hunden få ligge i sofaen.

Bestill de aller beste liggeunderlag som finnes, drit i prisen, og labb avgårde til fjells, med de beste i følget. Sov under åpen himmel, hør reven skrike, våkne til regn i ansiktet og en klissvåt sovepose, kjøp ny om nødvendig når du kommer hjem.

Abonnèr på desserter, gjør hver dag til en fest. Forsyn deg to ganger, hvis du har lyst.

100000 er mye penger, og det kan tenkes grunner til at de burde brukes annerledes enn foreslått. Det er også mulig å gjøre mye av det foreslåtte uten at det må koste mange penger, det kan til og med hende at en investering uten kostnader gir vel så god avkastning, i livet.

Poengene handler om å leve mens man lever, ikke utsette, ikke vente til det passer. En velfødd sparekonto ved livets slutt er kanskje en smart økonomisk investering, for noen andre, men jeg slår heller et slag for bruk og investering i livet.

Spis dessert hver dag!

“Du lever bare èn gang, men hvis du gjør det riktig, er èn gang nok.”

Mae West

GOD VINTERFERIE!

Ole i skogen om arbeidsmiljø.

Ole i skogen om arbeidsmiljø.

Klissvåt snø kom deisanes ned mot moder jord og vinden var styrke malabarisk. Snøen i skogen var pillråtten, og det var mye av den. Allikevel heiv jeg på meg trugene, bare en liten luftetur. Femie lapphund var ikke skeptisk i det hele tatt, det burde hun vært, for hun har nemlig ikke truger.

Femie ønsker seg truger.

Det gikk sakte med oss og Femie slet med fremdriften, snøballer festet seg i bukpelsen. Men jeg fikk skranglet opp litt kropp, og Femie fikk snust i harespor, så turen var vellykket, om enn ikke så lang. Like før siste bakke opp til huset, nesten hjemme igjen, ble vinden overdøvet av hoiing.

“Halloooo, hallo der, kom hit”

Den fargesprakende skapelsen ved “stien vår” var ikke til å ta feil av, det var Ole i skogen. Hva i all verden gjorde han ute i sånt her vær, han har jo ikke hund å skylde på? Passet han meg opp? Jeg følte en viss motvilje mot å adlyde hans ordre, men Femie hadde allerede bykset seg fram til han, “julekakemannen”, så det var bare å følge etter.

Ole er ofte i skogen, se en gang til om du føler det er noe der, kanskje det er han.

“Du HMS, æ må snakke med dæ!”

“HMS, ka meine du med det?” Jeg prøvde å holde igjen en stor dose nysgjerrighet som uvilkårlig trengte seg frem foran motviljen til å “adlyde” disse ordrene.

“Jovisst, du har ju jobbat med HMS, sånt er lett at finna ut, bara å googla dei”  sa Ole med rett så god etterligning av Beck, i stemmen; for på netthinna var det naboen til Beck som assosierte seg inn.

“Det bynne nu å bli nån år sida, men det stemme det, har jobba mye med HMS, og e førrsåvidt ennu engasjert, om enn med litt endra syn …”

“Åh, ka slags syn ..?”

“Ka det va du lurte på” avbrøt jeg, mer nysgjerrig på hans agenda enn å dele ettertidsrefleksjoner der og da.

“Jo, ka du syns om den her saken, det e jo for jævlig!” spurte og svarte han selv samtidig som han dro fram mobilen med et oppslag om dårlig arbeidsmiljø på nye Narvik ungdomsskole på skjermen.

Dette bildet trykte Ole i skogen opp i ansiktet mitt. Artikkel på nettavisen Narvik NU.

Inkompetente ledera.

“De hær inkompente lederan sku vært drylt en vess plass!” frøste Ole og det så nesten ut som han tenkte å dryle mobilen i elva.

Jeg kunne avfeid han, bare snudd, gått hjem. Jeg burde kanskje gjort det, men jeg var allerede fanget av “mitt fag”, dette var faktisk interessant.

“Jaha, så du tror det blir noe bedre ved bare å bytte ledere?” svarte jeg og klarte neppe å skjule tryggheten jeg følte ved å dundre inn i HMS-diskusjoner igjen, følte meg ikke rusten i det hele tatt.

Ole i skogen flerret opp øynene, svaret ga han muligens hjernerystelse.

“E du åsså heilt inkompetent, selv barneskoleeleva veit at arbeidsmiljø e et lederansvar!”

Pekefingeren som bevegde seg iltert foran meg, skremte meg ikke, men Femie ga tydelig uttrykk for at nærmere matmor skulle han ikke komme. Når en lapphund taler, er det ikke til å unngå å høre. Ole i skogen rygget.

“Jo du har helt rett Ole, arbeidsmiljøet e arbeidsgivera og ledera sitt ansvar, men det e ikkje dermed sagt at ting blir bedre av å bytte ledera”. Jeg hørte jobbstemmen min var tilbake.

Ole i skogen var et øyeblikk målbunden, og mobilen hans falt i snøen av forferdelsen.

Vekkelse når mobilen forlater den trygge hånd.

Godt arbeidsmiljø.

“Ka lægg du i et godt arbeidsmiljø, Ole,” spurte jeg for å bryte stillheten.

“Det må jo du vette, det e jo du som e HMS-ækspærten”, flirte han med en dårlig kamuflert surmine.

“Arbeidsmiljø e summen av alle ingrediensan på en arbeidsplass. Eller rettare sagt, oppfatninga av, følelsan førr, synsinga og meininga om de ulike ingrediensan. Du og æ vil kunne oppfatte det ulikt, trivelig førr dæ, kan være pyton førr mæ. Og ingrediensan e mange, nån må man ha, som for eksempel økonomi som går i pluss og folk som kan gjøre den jobben som ska for å få det te å gå i pluss, samt en arbeidsgiver som sætte kurs og har ansvaret.”  

Jeg var i driv, og fortsatte.

“Man kan ikkje uten videre skylde på lederan når det blir dårlig arbeidsmiljø og fryktkultur som i den artikkeln du vise tel. No kjenne æ ikkje saken vil dæfførr ikkje spekulere i årsakan. Men en ting som e heilt sekkert, e at ledera generelt, e ikkje tryllekunstnera, de kan ikkje skape godt arbeidsmiljø aleina. Arbeidsmiljø e nåkka som ledera og medarbeidera må skape i lag, det e som en baby de lage i lag, ikkje sex, såklart, men jo en slags kjemi i mella menneskan på arbeidsplassen, uansett ka slags tittel de har.”

Kanskje en tryllekunstner kan, men ledere kan ikke skape arbeidsmiljø alene, det er fysisk umulig. Arbeidsmiljøet er resultat av ledere + medarbeidere + ganske mye mer. Arbeidsmiljøloven pålegger også alle aktører plikter og ansvar i ulik grad. Medarbeidere skal bistå og varsle, ledere skal sørge for, og arbeidsgiver har ansvar og må forvisse seg.
(Bilde fra Pixabay)

Medarbeideran si skyld?

Ordet sex ga effekt, Ole virket straks mer interessert i det jeg prøvde å formidle, om enn kanskje ikke så enig i mitt budskap. Målet helliger midlet, ikke sant?

“Akkorat, legg skylda på medarbeideran. Du e faen ikkje mykje te HMS!” bjeffet Ole og så ut i skogen som pisket tilbake.

“Ja, æ tenke at det sjelden e bære en part som e skyldig, sæll om ansvar te sist kan plasseres på toppen”, svarte jeg uanfektet av kritikken.

Jeg hadde opprørt han, og han så ikke lenger enn til sin egen nesetipp i diskusjonen. Han pratet i fortvilelse, på vegne av en yrkesgruppe som sto hans hjerte nær, og jeg kunne til en viss grad forstå hans slutninger.

“Du har faktisk litt rett, dårlig arbeidsmiljø kan bli medarbeideran si skyld. Vesst arbeidsgiver og ledera har gjort det som kræves i loven, og sørga førr dokumentasjon som defineres som godt nok av de som eventuelt blir satt te å vurdere det, ja så e det medarbeideran sin plikt å følge ordra og instruksa, også instruksa om å varsle om feil eller mangla, også om arbeidsmiljøet. Det e vanskelig, nesten umulig, å gjøre alle te lags, nån vil være så uenig i det som bestemmes at de oppleve det som dårlig arbeidsmiljø. Da har de tre valg: , eller

  • Bli, med fare førr å bli uten jobb – det e ikkje vanskelig å bli kvitt negative ansatte for en tålmodig bedrift
  • Bli og telpasse sæ sånn at det ikkje føles som et dårlig arbeidsmiljø,
    sæll kor uenig man e
  • Finn en ny jobb, faktisk ikkje så domt førr hælsa. “
“Da har alle fått uttalt seg, men sånn blir det”
(Bilde fra Pixabay)

Alt håp ute?

Ole så faktisk litt trist ut, etter min siste skogsforelesning. Og tro det eller ikke, jeg følte faktisk med Ole. Kunne se en maktesløshet overta i ansiktet, kunne se at han ga opp. Akkurat sånn som så mange andre har gjort før.

“Hei, opp med haue, æ sætte jo litt på spissen førr å få frem poeng”

Ole så fortsatt trist ut, så trist at Femie lapphund prøvde seg med en sjarmoffensiv og ristet seg ved Ole i det han satte seg ned. Sportsbrillene hans fikk hårete, våte vindusviskere. Det hjalp på humøret.

“Ser jo poengene dine, og at du har rett. Men æ e ikke enig, bære så det e sagt” sa Ole og pusset brillene med enda våtere hansker og lo av seg selg.

Jeg var i solgt. Jeg måtte la han få noen poeng så hjemturen ble lettere.

“Egentlig, sånn egentlig egentlig egentlig, så e æ faktisk litt enig i at det kan være lurt å bytte ut ledera.”

Oles ansiktshud gikk igjen i giv akt, i positiv giv akt, alt i ansiktet trakk oppover.

“Men det nøtte ikkje å bytte ut ledera med andre ledera”

Jeg halte ut poenget med vilje, og nå var øyebrynene til Ole hevet så langt opp at de var under lua hans.

“Man burde ansette flere tryllekunstnere i arbeidslivet”

Abrakadabra – godt arbeidsmiljø (Bilde fra Pixabay)

Ledelse e kanskje ikkje svaret på alt.

Det tok litt tid før Ole så poenget, eller i det minst ikke tok meg bokstavelig.

“Så du e enig i at dårlige ledera kan lage jævelskap og dårlig stemning i  arbeidslivet?!

“Ja det e klart at de kan, og det skjer nok rett som det at de gjør det. Men poenget mett va at det e ikkje nødvendigvis gode ledera et godt arbeidsmiljø treng.”

“No hæng æ ikkje med længer, kan du svare sånn at et vanlig menneske førrstår!”

Ole i skogen var definitivt tilbake som seg selv.

“Det æ meine e at altførr mange ledera blir ansatt førr egenskapa som ofte blir ansedd som gode lederegenskapa. Kanskje kan de vise te god førrtjeneste, eller kanskje de har vært en knallgod sælger som e blidd belønt med lederstilling, eller en som etter lang og tro tjeneste takkes med ei lederstilling. De kan tel og med ha tadd lederutdanninge og har lært masse som mange meine e bra førr ledera å kunne.”

Ole strakte hals, som om han gikk glipp av noe for å forstå.

“Ja…?”

“Vesst vi e enig om at godt arbeidsmiljø i stor grad handle om kjemien mella menneska på en arbeidsplass, og korsen man handtere plussa og minusa, så burde ledera være gode kjemikera. Men kjemi e ikkje engang pensum på lederutdanninge, det omtales kanskje, og kanskje det deles nån blandetips, men ikkje nok te å førrstå kjemiske bindinge, på langt nær, meine no æ.”

(Bilde fra Pixabay)
Og den beste formelen er…….. “

Det så ut som Ole tenkte grundig og hentet forståelse dypt inn i hjernebarken.

“Æ følge dæ pinadø på den der” sa han og stirret mot snyfokket som ikke var vennlig med de brilleløse øynene hans.

“Og veit du ka” fortsatte han med blikket frosset mot et eller annet uti snyfokket, “det e en lykke at ikkje Bjerkvik skole måtte bli med på skolesammenslåinga i kommunen, det heile verke som et førrhasta opplegg,
det e jo ikkje ansatt en einaste kjemiker på nyskola. Ska man blande fleire kultura må man iallefall vette ka man hold på med.”

Smitter arbeidsmiljø?

Med det forlot vi hverandre i enighet. Ole skulle rett hjem og fortelle at sønnen burde satse på å kjemikerutdanning.

Jeg og Femie tok fatt på oppoverbakken til huset vårt, jeg forrest for å tråkke spor, Femie i helene og tildels oppå trugene.

Mens jeg strevde meg oppover tenkte jeg på elevene. Hadde noen stukket et lakmuspapir inn på skolen med det sure arbeidsmiljøet, ville det sannsynligvis blitt rødt. At dårlige arbeidsmiljø er dårlig for bunnlinja er kjent teori. Selvsagt vil også elever, i det som beskrives som et dårlig arbeidsmiljø for medarbeiderne på skolen, rammes og vil gå ut over læringen. Og med seg på lasset videre, får de minner fra et arbeidsklima vi håper at de aldri selv havner i som arbeidstakere.

Jeg tror på helsefremmende arbeidsplasser. Og jeg er helt sikker på at hvis vi skal lykkes med det, så må vi starte med våre små. Barnehager og skoler skal selvsagt være minst like helsefremmende som arbeidsplasser for voksne. Dette må inn som barnelærdom – eksemplets makt må ikke undervurderes.

Og, ja, arbeidsmiljø smitter.

Fasit?

Etterlysning: 7 km ny veg ble borte.

Etterlysning: 7 km ny veg ble borte.

Klipp fra artikkel: Fremover 12.november 2015

  • Bred enighet om at utbedring av strekningen er det mest fornuftige.
  • Ingen store protester om trasèvalg og de forsakinger som må gjøres lokalt, og planene er klare.
  • Men de siste 7km av prosjektet E6 Bjerkvik – Narvik som ble lagt frem for høring, mangler fortsatt.

Festen etter bruåpninga er over, og vegarbeidet videre skulle vært i gang, men ingenting skjer. Nye stygge ulykker minner oss på det vi har hevdet og fått medhold i, og vi får ny energi til å fortsatt stå på for at vegen må omlegges til en ny, tryggere og mer effektiv transportkorridor.

Veggruppa, interessegruppa for tryggere veg E6/E10 Stormyra – Bjerkvik, har virket siden april 2006, tålmodig, ryddig og i samarbeid med myndighetene i god tro om at det som var sagt skulle gjøres, kom til å bli gjort.

Vi snakker om de 7-8 km der både E6 og E10 følger samme trasè, trafikk fra øst – vest og fra nord-sør møtes og følger de samme svingete kilometrene her.

Vi snakker om 7-8 km som inngår i en av de 8 nasjonale transportkorridorer Norge har, “strategisk viktig for konkurransekraften” skrives det på nettsiden til regjeringen.no.

Vi snakker om strekningen som nordsida er avhengig av for å kunne nytte livsviktige tjenester som er sentralisert til Narvik. Samme strekning som de på sørsida er avhengige av for å komme til regionens flyplass.

Å krysse vegen på Seines er risikosport.

Hva skjedde?

  • Juni 2015: Statens vegvesen sendte ut på høring konsekvensutredning av E6 Narvik – Bjerkvik. Flere alternativer foreslått, 2 med utbedret Rombaksveg og to ulike tunellalternativer fra Trældal med utgang nær Bjerkvik, og 1 med ny veg og bru fra Narvik til Stormyra, og mindre utbedringer langs eksisterende E6/10 Stormyra – Bjerkvik.
  • Det fikk hytteeier Trond til å kalle sammen til folkemøte på Seines skole. Jeg møtte der sammen med min far som representanter for eiendommen vår på Seines. De planlagte mindre utbedringene ville utgjøre store konsekvenser for flere med tilhold langs strekningen, og gevinsten bedre veg ville bli sparsommelig – ikke et godt alternativ. Folkemøtet valgte et utvalg av grunneiere og hytteeiere som skulle ivareta interesser og påvirke i kontakt med myndigheter. Jeg ble valgt som en av grunneierrepresentantene. Til sammen var vi et superteam, ulike kompetanser, ulike personligheter, vi utfylte hverandre. Det i seg selv tror jeg har vært en suksessfaktor for at vi fikk til såpass mye, og holdt ut så lenge. Vel, hovedmålet tryggere veg, har vi ikke oppnådd, enda.
  • Vi som grunneiere hadde ønsket oss “Herjangsløsning” på Seines: Vegen flyttet bak bebyggelsen og tryggere og roligere trafikk i nærmiljøet. Det til tross for at vi var vel vitende om at store arealer av eiendommen vår ville ryke med til vegprosjekt, inklusive noen fete multemyrer. Erstattes ja, men ikke noe å bli rik av. Vi vil ha rolige, fine Seines tilbake. I dag kan ikke mine foreldre sitte ute og prate på sommeren, det gasses på i bakken og bilstøyen slår ned, rett i kakefatet deres. I likhet med en del andre, blant annet veggruppa, sendte vi inn høringskommentar der vi foreslo og begrunnet flytting av veg bak bebyggelsen, et alternativ som ikke ville gjøre innløsning av hytter nødvendig, i motsetning til forslaget i alternativ 1 – “brualternativet”.
  • Det ble så og si unison enighet om at rett veg bak bebyggelsen var mye bedre, og både vegvesenet og kommunen vår gikk inn for det. Rent teknisk betød det at Stormyra-Bjerkvik måtte planlegges på nytt, en prosess som ble beregnet til 1 år ekstra. Det var stor iver for å komme fort i gang, så for at bruprosjektet ikke skulle tape tid, ble det bestemt at Stormyra-Bjerkvik skulle tas ut av bruprosjektet, og planlegges som selvstendig prosjekt. Det ble antageligvis strekningens bane. For selv om bruprosjektet ble forsinket til gangs, ble ikke planleggingen av Stormyra – Bjerkvik prioritert, og den ble aldri tatt inn i bruprosjektet, selv om det ble veldig god tid til det.
  • Underveis i prosessen jobbet veggruppa jevnt og trutt. Det var en god dialog med vegvesenet, og de tok oss på alvor. Men Stormyra-Bjerkvik kunne ikke oppstartes opp uten vedtak og bevilgning, det strandet altså politisk. Veggruppa samlet lokalpolitikere og hanket tak i alt av regionale og sentrale politikere som beveget seg forbi regionen. Alle like enige, dette var ikke bra, dette måtte ordnes. Veggruppa etablerte seg på facebook, satte igang underskriftskampanje og fikk inn over 5000 signaturer, Reidars tegning Rett veg ble til T-skjorte som ble årets nye politikeruniform, Paven & co demonstrerte for vegsaken under Artic Race of Norway, flere avisinnlegg, mange facebookinnlegg. Poteten ble holdt varm i mange år, uten at det hjalp.
  • Da veggruppa innså at det kom til å ta tid før strekningen ble omlagt, ble det søkt om at trafikksikkerhetstiltak måtte innsettes på strekningen før flere liv gikk tapt. Søknad om redusert hastighet ble sendt Statens vegvesen. Det ble støttet av Politiet og Narvik kommune, men avslått av Statens vegvesen, av hensyn til gjennomgangstrafikken!
  • Mens brua var under bygging, ble vi orientert om at det ble jobbet for å få til en kontinuerlig fortsettelse av bruprosjektet og over til Stormyra-Bjerkvik. Kanskje ønsketenking. Vi ble orientert om at midler muligens kunne ordnes uten at prosjektet måtte inn på lista i Nasjonal Transportplan. Parallelt med dette arbeidet, var det på gang et større prosjekt for å sikre sykkelveg gjennom hele kommunen fra sør til nord. En flytting av dagens veg ville gjøre det enkelt og rimelig å få til trygg sykkelveg fra brua og nordover, den kunne bare følge gammel E6/E10
  • Da ingenting skjedde, sendte veggruppa et skriv til både lokale, regionale og sentrale politikere som kunne tenkes å ha påvirkningsmulighet: PRIORITER STORMYRA – BJERKVIK. Det var ikke rare responsen som kom ut av den henvendelsen, men takk til Åsunn Lyngedal som både svarte og berømmet innspillet vårt.
  • 9.desember 2019 ble Hålogalandsbrua åpnet, og vegen mellom Narvik og Bjerkvik ble kort, Bjerkvik ble en bydel over natta. Stormyra – Bjerkvik er ikke å finne på noen oversikter over planlagte vegprosjekt. Planene ligger klare, mangler bare vedtak og penger. Selv når det lokalpolitisk settes opp prioriteringsliste for veger som det skal jobbes for, står ikke Stormyra-Bjerkvik øverst lengre. Samtidig flyttet kommunen brannberedskapen til Narvik. Ikke lenge før åpningen, en av de årlige dårligføredagene, var vegen stengt samtidig i Gjessvik, ved Grovfjorkrysset og i Øsesvingene. Dette var ikke unikt, det kan skje igjen, og da er vi uten brannberedskap i Bjerkvik, ny veg vil eliminiere denne risikoen. Flyplassen i Narvik ble ofret for brua, og nå er flypassasjerer fra Narvik avhengige av åpen veg for å reise til fra flyplassen
  • Det gikk heller ikke mange dagene etter bruåpningen før vegen var midlertidig stengt grunnet nok en ulykke på strekninga “vår”. Oppgitthet er vel det mest betegnende ordet for det folk uttrykker nå. Veggruppa lever enda, og har ikke gitt opp. Nå samles det vi har av dokumentasjon, vi utnytter den elektroniske jungeltelegraf, og vi prøver å være til hjelp for stemmer med makt som kan fremme saken igjen. Og vi ser at det nytter. Vi ser at folk engasjerer seg. Kjempebra!

Når jeg nå har fått flere hensyn å ta, og må velge hvilke kamper jeg kan bruke energi på, så er dette en sak jeg er velger å prioritere – den er veldig viktig for meg og mine!

Følg gjerne saken på facebookgruppa “Vi som engasjerer oss for en tryggere veg E6/E10 Stormyra – Bjerkvik:
https://www.facebook.com/groups/147313408729968/