web analytics

“Vil du se trusa mi?”

“Vil du se trusa mi?”

“Eh, NEI!”

Ole i skogen sto krøket i latter. Vet ikke om det var meg, eller han selv som var så morsom, men han lo sånn at han fikk ikke frem noe forståelig. Forsåvidt greit, kjenner jo til denne karen, og det er ikke alt han sier som er verdt å høre.
Men jeg så jo trusa hans. Den hang opp ned i buska foran han!

Bildet er tatt av janjf93 fra Pixabay

Trusa var modell, og foran han lå tegninger.

Ole i skogen hadde tatt med seg tegnesaker og satt altså i skogen og tegnet trusa, inn på våpenskjold. Og det var ingen tvil om at han hadde stor glede av dette. Her hadde ironien blomstret, bokstavelig, og avblomstret etter min vurdering.

“Ka hold du på med?” Fordømmelsen var ukamuflert fra min side, dette var litt for sært.

Ole i skogen var så forflirt at han bare pekte ned på verkene han hadde produsert, mens han kremtet for å finne igjen stemmen sin.

“Nye forslag.” Ole kremtet så kraftig at selv trosten fant det best å ti stille.
“…bensin te facebookdiskusjonan…” og mer fikk ikke Ole sagt før han rant ut i gal latter igjen.

Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay

Til dere utenfor Narvik:

Dette er så internt at det trenger forklaring for utenforstående.

Bakgrunnen er kommunesammenslåingen. Halve Tysfjord, Ballangen og Narvik skal slås sammen til èn kommune. Den nye kommunen skal hete Narvik kommune. Og nå skal den nye kommunen få kommunevåpen. Kloke hoder i et utvalg bestemte at nye Narvik måtte ha et helt nytt samlende symbol. Stetind, nasjonalfjellet kåret av reiseradioens lyttere, ble valgt. Utvalget engasjerte en designer, som neppe hadde forestilt seg hvilket rabalder som lå på lur. Designeren fikk kravspek som følger med design av kommunevåpen – hieraldiske krav, strenge krav, få frihetsgrader. Den dyktige designeren svarte på oppdraget, og leverte. Det var da diskusjonene tok av i deler av befolkningen. Noen er fortsatt flyvende, og noen debattanter, og onkler, kommer nok aldri til å lande. Og mange har krasjlandet.

Forklarer videre i bilder og lenker, i ren tekst blir dette altfor rørete:

Dagens kommunevåpen. Fra venstre Narvik, Ballangen, Tysfjord.

Forslag på kommunevåpen for nye Narvik kommune. Det er nå diskusjonene tar av.

Det er ingen skam å snu, skriver Fremover mens det koker over på facebook.

3 glade ordførere blir rikskjendiser, for trusesymbolikken. Dette pyntede bildet er hentet fra NRK P3.

“Behold ankeret, det er kjent, kjært, fint…… og vårt” sier Narvikinger og krever folkeavstemming. (Narvik har mange ganger flere innbyggere enn Ballangen og Tysfjord)

“Dette skulle jo bli så koselig…” sier folk fra Tysfjord og Ballangen, enda forsiktig og høflig på nettet.

“Ka va det vi sa” sier Evenesværinger, og er fortsatt overbevisst om at det var en lykke at de kom seg unna kommunesammenslåing. Den som lever får se.

Tilfeldig, eller betimelig, sender NRK-Nordland filmsnutten “Jakten på den beskjedne Narviking”. En kan jo bare undres over hva som ligger bak en sånn filmsnutt, se selv HER.

Ikke rart Narvikinger selv tar til motmæle, dette er ikke morsomt lengre. Hvem vil vel fremstå sånn? Narviks Elling Berntsen får stor støtte for imageendring. “Vekk med By1, Kliff Arne og 18.500 verdensmestere” kan leses fra Fremover HER.

Forslaget på kommunevåpen er nå firedoblet. Hieraldikken en kastet utfor fjellsida, den var visst ikke så streng lengre. Og samme befolkning som ikke klarte å svelge èt forslag, skal nå velge blant fire. Sånn går nå den sommeren.

I tillegg pågår det en rekke avstemminger på nett av personer som har tatt saken i egne hender for å “rydde opp”. Politikere prøver seg på avklaringer, mer eller mindre vellykket. Det er vanskelig å skille, hva er nettskravvel og hva er offisielt.
Og Ole i skogen er en av de mange som sitter i kulissene med popcornposen, for å få med seg kortreist underholdning. Og nå som temperaturen i debatten daler, da er det alltid noen som står klar med bensinkanna, Ole i skogen er en av dem.

Bildet er tatt av Alexas_Fotos fra Pixabay

Kaster jeg bensin på bålet?

Mulig dette innlegget oppfattes som bensinkasting, den som leser får tolke det som den vil.

Personlig synes jeg hele diskusjonen er kommet ut av proposjoner. Det er et symbol det er snakk om, ikke bemanning på sykehjem eller rensing av drikkevann. Fornøyelige og absolutt forunderlige kommentarer å lese i debattene, så ja, jeg spiser popcorn og ser på, jeg også. Og jeg gjør meg jo noen tanker, “hva er egentlig årsak bak disse diskusjonene?”

Personlig så klarer jeg ikke å engasjere meg i “trusedebatten”. Symbolikken i kommunevåpen betyr ikke noe som helst for meg, den bidrar ikke til min livskvalitet, og den er ikke med på å gi meg tilhørighet eller skape samfølelse. For meg holder det med det norske flagget.

Jeg tror ikke noen kommer til å få det dårligere om vi dropper kommunevåpenet, pengene kan vi heller bruke på noe som virkelig betyr noe for livskvaliteten til innbyggerne i nye Narvik kommune. Å beholde dagens kommunevåpen anser jeg som et dårlig utgangspunkt, iallefall å beholde bare det ene.

Mitt forslag:
Så derfor, i påvente av en omforent åpenbaring på nytt kommunevåpen, lanserer jeg mitt lavoktansforslag til midlertidig bruk i nye Narvik kommune:

“Blanke ark” er vel et godt utgangspunkt ?

Har mistet tråden i hvor langt denne prosessen nå er kommet, og samme kan det være. Bare overrasket over engasjementet over”småsaker”, mens valgdeltakelse for eksempel har vært usunt lavt her.

Det er en artikkel til som bør løftes opp og frem. Fremovers nyhetsredaktør utløste brannslukningsapparatet med denne artikkelen, noe av det mest fornuftigste som er skrevet i “kommunevåpensaken” – “trusesaken”:

«Vi må beholde ankeret. Det er viden kjent i den store verden». Tull og vas

Ole i skogen om forbilder.

Ole i skogen om forbilder.

Ole i skogen er ikke lett å få øye på, men han er der, rett så ofte.

Dags å ramle på denne karen igjen. Ikke det at jeg har savnet han, faktisk har jeg ikke viet han en tanke på han på lenge. I skogen liker jeg å la tankene fly til hyggelige sfærer, ikke småkranglete skogsgubber med bæsj i anorakkhetta.

Her om dagen gikk jeg og småpludret med meg selv og vofsen på, eller rettere sagt langt ned i, råtten vårsnø, da en rødglødende Ole i skogen hoppet foran oss og sperret stien.

E du førr eller i mot?

Bilde fra Pixabay

Femie lapphund tok det hele med ro, og stirret ufravikelig mot sekken hans der julekakene pleide å ligge, hun lot seg ikke anfekte av skogsgubbens lune. Gjeterhund liksom, gjeter kun på kaker!
Jeg betedde meg derimot akkurat som ellers. Skvatt og hoppet, og hjertet landet på stemmebåndene sånn at jeg ikke kunne lage lyder tilbake. Ikke et bittelite kattefres kom ut en gang.

Bildet er tatt av Prawny fra Pixabay

Ka?

Stemmen var forbarsket spinkel og grøtete da den endelig virket. Hater når jeg lar meg skremme sånn at jeg ikke har kraft til å slå tilbake, i det minste verbalt. Pinglete! En lykke at det ikke varer så lenge.

Klimastreiken sællfølgelig, og det at ongan engasjere sæ. Førr eller imot!!!

Ole i skogen så på meg som om det var et selvfølgelig tema i skogen, akkurat der og da. Aktuelt ja, men jeg var mer i modus til å diskutere “blir det vår snart” og “hva slags fugl er det som kvitrer nå”. Men dessverre så fungerer frykt utmerket som strategi, så jeg adlød diskusjonsinvitten. Ole i skogen veivet med hendene som om det skulle få meg til å svare raskere.

– Æ e førr, så klart!

Hjertet hadde funnet vegen tilbake der det skal være i kroppen og stemmebåndene var igjen i funksjon, det var også jeg.

Ole i skogen målte meg som om han hadde en sannhetsskanner innebygd i øynene. Han nikket godkjennende mot meg lenge før han flyttet seg fra sperrestillingen. Sperrebukk hadde egentlig vært et passende ord på skogsgubben, fløy det gjennom hodet mitt, og så vidt ut av munnen min. Ole hørte det ikke, han virket bare fornøyd med å ha funnet en meningskollega i skogen. Han nikket som om hodet hans var festet i en spiralstreng.

-Bra! Bra! Bra! Bra! Men e du førr klimastreiken, engasjementet eller begge delan.

Det så faktisk ut som Ole i skogen godtet seg med å prøve å sette meg fast. Og denne karen hadde vært lærer, jeg gremmet meg et øyeblikk over lærerbildet som blafret i bakhodet et sted. Ole i skogen hadde en nifs evne til å få diskusjonen som han ville, og jeg en nifs evne til å protestere for lite. Så irriterende!

– Det viktigste er engasjementet. Det at ongan mobilisere og kreve handling og ikkje bære prat. Like slagordet demmes: UNFUCK THE WORLD!

Miljøvennlig tagging med brødskiver på gata i Bergen under miljøstreiken.

Ole i skogen var blitt Soft Soya, han smilte til og med. Jeg hadde svart riktig og døra til vennligheten åpnet seg.

– Du e faen mæ åkey. Og æ som trudde du va ei sånn blåst scooterkjærring.

Der blåste det liv i kjerringa. Tenke seg til at vennligheten var fælere enn tøffetom, visse ting spøker man ikke med. Kommentaren hadde slått gnister og gassen i meg var nær ved å antenne. Stikk i strid med alle naturlover, sneik kvinnelist seg inn og avverget eksplosjon. Det ville blitt sommergrønt rundt oss. Den ekstremt raske snøsmeltingen ved stien i Bjerkvikskogen ville blitt en historisk nøtt for ettertiden.

Bilde fra Pixabay

Men sånn ble det ikke. Jeg så konturene av en svært så interessant spørretime i skogen, hevn, om noe han tydelig hadde et sneversyn på. Jeg gledet meg, og så heldigvis fordelen av å vente litt sånn at jeg kunne stille med fulle magasin, dette kommer til å bli gøy, en annen gang.

Istedenfor skrudde jeg på en annen kanal og fortsatte der vi slapp.

– Unfuck the world! Kem kan vel være uenig i det!

Ole i skogen var blitt min allierte, klasebombene var desarmert, sluttstykkene ute og det var nummeret før han røkte fredspipe.

-Som æ sku ha sagt det sjøl. Men ka tenke du når du ser at voksne folk kritisere ongdommen, harsellere og tel og med gjer dem fravær fra skolen? Må sei at æ blei skuffa av rektor når æ hørte det, det hadde æ altså ikkje trudd om ho. Kor e håpet?

Ole i skogen var minimert til en bitteliten lutrygget og skuffet lærer som helst ville være stolt av sin fagstand. Han var nå i en posisjon der jeg lett kunne sparket og pisket, gitt igjen ord for ord, skremsel for skremsel, kakesmule for kakesmule. Men ryggmargsrefleksen sier at man ikke skal gjøre sånn, så jeg tok heller en nøytral en.

Bilde fra Pixabay

Veit du ka, æ e ikke sikker på om miljøstreiken klarte å gjøre nå positivt for miljøet sånn i øyeblikket, kanskje på sikt. Men æ e heilt sikker på at ongan vårres klarte å stikke i nån si dårlige samvittighet, og det e veldig bra. Måtte det bære ha stokke djævelsk ondt.

Ole i skogen holdt for en gangs skyld stilt, så jeg fortsatte.

Så visste det sæ jo at en god del voksne ikkje har meir skrupla enn at de med glødanes replikka kunne meie ned horden av onga som hadde reist sæ for kloden vårres. Fy så stygt det va å læse, og alle som heiv sæ på laget og latterliggjorde va ikkje det spøtt likar. Mobben kalles det, og de ska liksom være forbilda.

Det var nok til å gi næring til et lærerhjerte og Ole i skogen ble rak i ryggen igjen.

Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay

-Nemlig, det at verden har så grusomt, dårlige forbilda, e antagelig en større fare førr verden enn plastposa og sydentura. Førr forbildan har makt, og forbildan blir kopiert. Det e som kloning. Hetses ongene av foreldregenerasjonen, kommer de mest sannsynlig til å hetse sjøl når de har en ny og fersk generasjon under sæ. Deffør e det så viktig å vise at vi tar avstand fra sånn oppførsel, ikkje lar dem førrbli forbilda.

Nå var det jeg som nikket og var enig med skogsgubben. Vi var nesten blitt bestiser der vi sto fortsatt på samme sted på stien og diskuterte verdensproblem, de dårlige forbildene og deres makt.

Bilde fra Pixabay

-Du Ole ska ikkje være lei dæ førr at skolan gir fravær for å delta i miljøstreiken, det e no egentlig rætt og rimelig. Men den fraværsdagen kan fort bli prikken over i-en i en CV. En note i søknaden med førrklaring på den eine fraværsdagen, den ville æ vurdert som et pluss, vise engasjement og mot. Pluss at søknaden straks vil skille sæ ut i stabelen av søknada.

Ole i skogen vagget og nikket med hele kroppen, så enig hadde han neppe vært før.

Beskjed til unger som fikk fravær:

Beskjed fra skogen og ut til alle unger som fikk fravær grunnet deltakelse i miljøstreiken:

LAG DEG ET LITE SKRIV SOM FORKLARER HVORFOR DU VAR BORTE DEN ENE DAGEN, dato, hvor, hvordan. UNFUCK THE WORLD-FRAVÆR BLIR DA SNUDD TIL EN EKSTRA STJERNE I DIN JOBBSØKNAD!

Ungdommene stimet til sentrum fra alle kanter, stort arrangement rundt miljøstreiken i Bergen, mange unge involvert. Bergen et forbilde?

Så var det på tide å tusle hjem. 50 meter avgårde kom jeg på noe jeg bare måtte få svar på.

– Ka om æ hadde sagt at æ va i mot?

Ole i skogen gliste og viste veg med blikket ned mot elva der det var masse tråkk mot ei stor råk. Hadde Ole kastet noen i elva?!!! Latteren som fulgte fikk meg forlegen. At jeg aldri lærer, så lettlurt. Selvsagt kødder han med meg, må liksom få siste ordet.

Slet meg opp bakken og så meg tilbake før jeg rundet bakkekammen. Hva var det som blinket i elva. Noe rosa……?

– Gurimalla!!!!

Ole i skogen om arbeidsmiljø.

Ole i skogen om arbeidsmiljø.

Klissvåt snø kom deisanes ned mot moder jord og vinden var styrke malabarisk. Snøen i skogen var pillråtten, og det var mye av den. Allikevel heiv jeg på meg trugene, bare en liten luftetur. Femie lapphund var ikke skeptisk i det hele tatt, det burde hun vært, for hun har nemlig ikke truger.

Femie ønsker seg truger.

Det gikk sakte med oss og Femie slet med fremdriften, snøballer festet seg i bukpelsen. Men jeg fikk skranglet opp litt kropp, og Femie fikk snust i harespor, så turen var vellykket, om enn ikke så lang. Like før siste bakke opp til huset, nesten hjemme igjen, ble vinden overdøvet av hoiing.

“Halloooo, hallo der, kom hit”

Den fargesprakende skapelsen ved “stien vår” var ikke til å ta feil av, det var Ole i skogen. Hva i all verden gjorde han ute i sånt her vær, han har jo ikke hund å skylde på? Passet han meg opp? Jeg følte en viss motvilje mot å adlyde hans ordre, men Femie hadde allerede bykset seg fram til han, “julekakemannen”, så det var bare å følge etter.

Ole er ofte i skogen, se en gang til om du føler det er noe der, kanskje det er han.

“Du HMS, æ må snakke med dæ!”

“HMS, ka meine du med det?” Jeg prøvde å holde igjen en stor dose nysgjerrighet som uvilkårlig trengte seg frem foran motviljen til å “adlyde” disse ordrene.

“Jovisst, du har ju jobbat med HMS, sånt er lett at finna ut, bara å googla dei”  sa Ole med rett så god etterligning av Beck, i stemmen; for på netthinna var det naboen til Beck som assosierte seg inn.

“Det bynne nu å bli nån år sida, men det stemme det, har jobba mye med HMS, og e førrsåvidt ennu engasjert, om enn med litt endra syn …”

“Åh, ka slags syn ..?”

“Ka det va du lurte på” avbrøt jeg, mer nysgjerrig på hans agenda enn å dele ettertidsrefleksjoner der og da.

“Jo, ka du syns om den her saken, det e jo for jævlig!” spurte og svarte han selv samtidig som han dro fram mobilen med et oppslag om dårlig arbeidsmiljø på nye Narvik ungdomsskole på skjermen.

Dette bildet trykte Ole i skogen opp i ansiktet mitt. Artikkel på nettavisen Narvik NU.

Inkompetente ledera.

“De hær inkompente lederan sku vært drylt en vess plass!” frøste Ole og det så nesten ut som han tenkte å dryle mobilen i elva.

Jeg kunne avfeid han, bare snudd, gått hjem. Jeg burde kanskje gjort det, men jeg var allerede fanget av “mitt fag”, dette var faktisk interessant.

“Jaha, så du tror det blir noe bedre ved bare å bytte ledere?” svarte jeg og klarte neppe å skjule tryggheten jeg følte ved å dundre inn i HMS-diskusjoner igjen, følte meg ikke rusten i det hele tatt.

Ole i skogen flerret opp øynene, svaret ga han muligens hjernerystelse.

“E du åsså heilt inkompetent, selv barneskoleeleva veit at arbeidsmiljø e et lederansvar!”

Pekefingeren som bevegde seg iltert foran meg, skremte meg ikke, men Femie ga tydelig uttrykk for at nærmere matmor skulle han ikke komme. Når en lapphund taler, er det ikke til å unngå å høre. Ole i skogen rygget.

“Jo du har helt rett Ole, arbeidsmiljøet e arbeidsgivera og ledera sitt ansvar, men det e ikkje dermed sagt at ting blir bedre av å bytte ledera”. Jeg hørte jobbstemmen min var tilbake.

Ole i skogen var et øyeblikk målbunden, og mobilen hans falt i snøen av forferdelsen.

Vekkelse når mobilen forlater den trygge hånd.

Godt arbeidsmiljø.

“Ka lægg du i et godt arbeidsmiljø, Ole,” spurte jeg for å bryte stillheten.

“Det må jo du vette, det e jo du som e HMS-ækspærten”, flirte han med en dårlig kamuflert surmine.

“Arbeidsmiljø e summen av alle ingrediensan på en arbeidsplass. Eller rettare sagt, oppfatninga av, følelsan førr, synsinga og meininga om de ulike ingrediensan. Du og æ vil kunne oppfatte det ulikt, trivelig førr dæ, kan være pyton førr mæ. Og ingrediensan e mange, nån må man ha, som for eksempel økonomi som går i pluss og folk som kan gjøre den jobben som ska for å få det te å gå i pluss, samt en arbeidsgiver som sætte kurs og har ansvaret.”  

Jeg var i driv, og fortsatte.

“Man kan ikkje uten videre skylde på lederan når det blir dårlig arbeidsmiljø og fryktkultur som i den artikkeln du vise tel. No kjenne æ ikkje saken vil dæfførr ikkje spekulere i årsakan. Men en ting som e heilt sekkert, e at ledera generelt, e ikkje tryllekunstnera, de kan ikkje skape godt arbeidsmiljø aleina. Arbeidsmiljø e nåkka som ledera og medarbeidera må skape i lag, det e som en baby de lage i lag, ikkje sex, såklart, men jo en slags kjemi i mella menneskan på arbeidsplassen, uansett ka slags tittel de har.”

Kanskje en tryllekunstner kan, men ledere kan ikke skape arbeidsmiljø alene, det er fysisk umulig. Arbeidsmiljøet er resultat av ledere + medarbeidere + ganske mye mer. Arbeidsmiljøloven pålegger også alle aktører plikter og ansvar i ulik grad. Medarbeidere skal bistå og varsle, ledere skal sørge for, og arbeidsgiver har ansvar og må forvisse seg.
(Bilde fra Pixabay)

Medarbeideran si skyld?

Ordet sex ga effekt, Ole virket straks mer interessert i det jeg prøvde å formidle, om enn kanskje ikke så enig i mitt budskap. Målet helliger midlet, ikke sant?

“Akkorat, legg skylda på medarbeideran. Du e faen ikkje mykje te HMS!” bjeffet Ole og så ut i skogen som pisket tilbake.

“Ja, æ tenke at det sjelden e bære en part som e skyldig, sæll om ansvar te sist kan plasseres på toppen”, svarte jeg uanfektet av kritikken.

Jeg hadde opprørt han, og han så ikke lenger enn til sin egen nesetipp i diskusjonen. Han pratet i fortvilelse, på vegne av en yrkesgruppe som sto hans hjerte nær, og jeg kunne til en viss grad forstå hans slutninger.

“Du har faktisk litt rett, dårlig arbeidsmiljø kan bli medarbeideran si skyld. Vesst arbeidsgiver og ledera har gjort det som kræves i loven, og sørga førr dokumentasjon som defineres som godt nok av de som eventuelt blir satt te å vurdere det, ja så e det medarbeideran sin plikt å følge ordra og instruksa, også instruksa om å varsle om feil eller mangla, også om arbeidsmiljøet. Det e vanskelig, nesten umulig, å gjøre alle te lags, nån vil være så uenig i det som bestemmes at de oppleve det som dårlig arbeidsmiljø. Da har de tre valg: , eller

  • Bli, med fare førr å bli uten jobb – det e ikkje vanskelig å bli kvitt negative ansatte for en tålmodig bedrift
  • Bli og telpasse sæ sånn at det ikkje føles som et dårlig arbeidsmiljø,
    sæll kor uenig man e
  • Finn en ny jobb, faktisk ikkje så domt førr hælsa. “
“Da har alle fått uttalt seg, men sånn blir det”
(Bilde fra Pixabay)

Alt håp ute?

Ole så faktisk litt trist ut, etter min siste skogsforelesning. Og tro det eller ikke, jeg følte faktisk med Ole. Kunne se en maktesløshet overta i ansiktet, kunne se at han ga opp. Akkurat sånn som så mange andre har gjort før.

“Hei, opp med haue, æ sætte jo litt på spissen førr å få frem poeng”

Ole så fortsatt trist ut, så trist at Femie lapphund prøvde seg med en sjarmoffensiv og ristet seg ved Ole i det han satte seg ned. Sportsbrillene hans fikk hårete, våte vindusviskere. Det hjalp på humøret.

“Ser jo poengene dine, og at du har rett. Men æ e ikke enig, bære så det e sagt” sa Ole og pusset brillene med enda våtere hansker og lo av seg selg.

Jeg var i solgt. Jeg måtte la han få noen poeng så hjemturen ble lettere.

“Egentlig, sånn egentlig egentlig egentlig, så e æ faktisk litt enig i at det kan være lurt å bytte ut ledera.”

Oles ansiktshud gikk igjen i giv akt, i positiv giv akt, alt i ansiktet trakk oppover.

“Men det nøtte ikkje å bytte ut ledera med andre ledera”

Jeg halte ut poenget med vilje, og nå var øyebrynene til Ole hevet så langt opp at de var under lua hans.

“Man burde ansette flere tryllekunstnere i arbeidslivet”

Abrakadabra – godt arbeidsmiljø (Bilde fra Pixabay)

Ledelse e kanskje ikkje svaret på alt.

Det tok litt tid før Ole så poenget, eller i det minst ikke tok meg bokstavelig.

“Så du e enig i at dårlige ledera kan lage jævelskap og dårlig stemning i  arbeidslivet?!

“Ja det e klart at de kan, og det skjer nok rett som det at de gjør det. Men poenget mett va at det e ikkje nødvendigvis gode ledera et godt arbeidsmiljø treng.”

“No hæng æ ikkje med længer, kan du svare sånn at et vanlig menneske førrstår!”

Ole i skogen var definitivt tilbake som seg selv.

“Det æ meine e at altførr mange ledera blir ansatt førr egenskapa som ofte blir ansedd som gode lederegenskapa. Kanskje kan de vise te god førrtjeneste, eller kanskje de har vært en knallgod sælger som e blidd belønt med lederstilling, eller en som etter lang og tro tjeneste takkes med ei lederstilling. De kan tel og med ha tadd lederutdanninge og har lært masse som mange meine e bra førr ledera å kunne.”

Ole strakte hals, som om han gikk glipp av noe for å forstå.

“Ja…?”

“Vesst vi e enig om at godt arbeidsmiljø i stor grad handle om kjemien mella menneska på en arbeidsplass, og korsen man handtere plussa og minusa, så burde ledera være gode kjemikera. Men kjemi e ikkje engang pensum på lederutdanninge, det omtales kanskje, og kanskje det deles nån blandetips, men ikkje nok te å førrstå kjemiske bindinge, på langt nær, meine no æ.”

(Bilde fra Pixabay)
Og den beste formelen er…….. “

Det så ut som Ole tenkte grundig og hentet forståelse dypt inn i hjernebarken.

“Æ følge dæ pinadø på den der” sa han og stirret mot snyfokket som ikke var vennlig med de brilleløse øynene hans.

“Og veit du ka” fortsatte han med blikket frosset mot et eller annet uti snyfokket, “det e en lykke at ikkje Bjerkvik skole måtte bli med på skolesammenslåinga i kommunen, det heile verke som et førrhasta opplegg,
det e jo ikkje ansatt en einaste kjemiker på nyskola. Ska man blande fleire kultura må man iallefall vette ka man hold på med.”

Smitter arbeidsmiljø?

Med det forlot vi hverandre i enighet. Ole skulle rett hjem og fortelle at sønnen burde satse på å kjemikerutdanning.

Jeg og Femie tok fatt på oppoverbakken til huset vårt, jeg forrest for å tråkke spor, Femie i helene og tildels oppå trugene.

Mens jeg strevde meg oppover tenkte jeg på elevene. Hadde noen stukket et lakmuspapir inn på skolen med det sure arbeidsmiljøet, ville det sannsynligvis blitt rødt. At dårlige arbeidsmiljø er dårlig for bunnlinja er kjent teori. Selvsagt vil også elever, i det som beskrives som et dårlig arbeidsmiljø for medarbeiderne på skolen, rammes og vil gå ut over læringen. Og med seg på lasset videre, får de minner fra et arbeidsklima vi håper at de aldri selv havner i som arbeidstakere.

Jeg tror på helsefremmende arbeidsplasser. Og jeg er helt sikker på at hvis vi skal lykkes med det, så må vi starte med våre små. Barnehager og skoler skal selvsagt være minst like helsefremmende som arbeidsplasser for voksne. Dette må inn som barnelærdom – eksemplets makt må ikke undervurderes.

Og, ja, arbeidsmiljø smitter.

Fasit?

Ole om Tupperware

Ole i skogen om Tupperware.

Dette er ikke et reklameinnlegg, mer som et hjerteinnlegg, fra min side, kanskje ikke like mye fra Oles side …

Ole er ofte i skogen, men det er ikke hver dag vi går på hverandre. I dag var unntaket. Turen min var ikke lang, og bare etter fem-ti-minutters grynning i snøen hørte jeg fra gapahuken:

Se godt etter, så ser du Ole i skogen.

“Der e du jo, kom å få dæ en kaffekopp.”

“Takk som byr, men æ har no nettopp bjælma et par koppa før æ gikk ut.”

“Du klare en tell, kom å sætt dæ!”.

Kommandoen inviterte ikke til videre utlegg om manglende selskapsblære, så jeg satte meg pent ned ytterst på benken mens hunden mer usjenert stupte i sekken til Ole i skogen. Der lå nemlig et tyggebein som Ole hadde tatt med til Femie, hun gikk rett på limpinnen og logret bedende.

Please, en godbit til, takk.

Rollene hadde snudd. Femie la seg billig ved Oles føtter og tygde tyggebein, mens jeg ennå var såpass skeptisk at jeg sjekket at mobilen lå lett tilgjengelig i lomma mi. Skulle noe skje meg, er planen at jeg tar bilde av overgriperen, og så har jeg direkte overføring til nettskyen, og det vil være lett for etterforskerne å finne gjerningsmannen. Min forsvarsreplikk vil være “Du er allerede identifisert, og du kan nå velge hva du vil bli identifisert som, overfallsmann eller nærsynt turgåer.” Ja, ja så tar fantasien litt overhånd innimellom, men jeg syntes den tok seg såpass bra ut i innlegget her at jeg lar teksten bli.

Et tast, så lastes det rett opp i skyen.

Ole i skogen dro frem 2 Avanti Tupperwarekopper og åpnet en velkjent Tupperwarematboks full av julekakerester. Tupperwarene hadde en sterk beroligende effekt på meg, det ble rent hjemmekoselig i gapahuken.

Det var også nå moroa begynte.

“Så koselig å bli servert kaffe i så fine Tuppekoppa.”

“Snøft! – det e kjærringa som har pakka de i sækken. Æ fortelte ho at æ hadde skræmt dåkker, og ho insisterte på at æ måtte prøve å lægge igjen et bedre inntrykk, deffør kaffen og kaka.”

“Jaaaaa, det va jo pent tenkt, av kona di.”

“Så no drekk du kaffen og et kaken ellers bli det bære bråk når æ kjem heim.”

De gamle julekakene var skikkelig tørre, og for en som meg, med Sjøgrens syndrom og knusktørr munn, gikk det som det måtte gå. Jeg fikk hostekule og trodde jeg skulle kveles. Kakesmuler fløy som prosjektiler rundt i gapahuken, over Ole i skogen, i pelsen til Femie og på bakken til glede for smågnagerne som sikkert fikk festmåltid etter oss.

Ole bante samtidig som han deiset til meg over ryggen. Femie bjeffet og knurret, tydelig usikker på situasjonen. En neve snø i munnen ble redningen. Jeg fikk pusten igjen, og Femie var tilbake på tyggebeinet.

Det e kjærringa si skyld, som vanlig!”

“Næ, næ”, klarte jeg så vidt å hviske med den såre halsen min.

“Ho og de her forbainna plastboksan sine….”

“Øh? fikk jeg ut og lagde spørsmålstegn med øyenbrynene.

“Ja no e det næstn så æ får nok. I dag, da æ sku pakke isfeskesakern i bobiln, gjøre klar te helga, va det steike umulig å finne plass i skapan.
Vi har kværsi sida te klær, og på mi sida ligg også alle handdukan og sængklean vi absolutt må ha med, så det e ikkje mye meir enn et par sokka og kanskje en tynn stilongs æ får plass te på mi sida. Så der kunne æ ikkje ha nå isfeskeutstyr.
Og trur du ikkje ho hadde lagt beslag på værtøyskapet også, gjett ka som holdt på å ramle i haue på mæ. De boksan har gådd ho te haue.”

Skjønner ikke hva Ole i skogen bar seg for, vi har jo alle sånne skap.

Jeg prøvde å forsvare kona hans, men stemmen var sterkt svekket av kakesmuleangrepet så den bar ikke gjennom klagemuren fra Ole i skogen.

Man kødder ikke med damer og Tupperwarer. For oss handler det om kvalitetsprodukt, ting som varer, lenge, og derfor ikke kan kastes, derfor blir det kanskje litt fullt i skapene. Det handler også om miljøet, heller bruke varige plastprodukter enn hele tiden bruk og kast av engangsplast. Og det handler om helsa, oppbevare mat i beholdere beregnet for å tåle vask etter vask uten å avgi farlige stoffer. For min del handler det også om å gjøre hverdagen litt enklere, erstatte de tunge glass og keramikkformene innerst i gryteskapet, med lette, lekre og lett rengjørbare plastformer som tåler ganske høy varme … med visse unntak uten at jeg kommer nærmere inn på den tabben, men det handler om et visst sted nederst i ovnen hvor man ikke skal sette fra seg noe uten brett under…

Mine høyt elskede stekeovnsformer.

I forrige årtusen, like etter at jeg hadde innsett at vinteren kom til å bli et pengesluk da jeg akkurat hadde skrevet under kjøpekontrakt på en splitter ny snøscooter, ble jeg Tupperwareselger. Fordi jeg hadde vokst opp med sånne varer, og fordi jeg hadde sett og erfart den gode kvaliteten, kunne jeg selge disse og være dønn ærlig i skryten. Det lønner seg. Jeg fikk grunker i kassen og kunne kjøre opp tank etter tank med snøscooteren, og jeg ble belønnet for godt salg med minnerik tur til Wien sammen med Tupper fra hele Skandinavia, alt gratis.

Wienbilde, lånt fra www.nytimes.com/

Tupperwarer er omtrent som en del av barnetroen, en del av oppdragelsen og på en måte en slags konfirmasjon til voksenlivet. De følger oss, de orange kjevlene fra way-back-in-time, uslitelige minner om de første pizzabunnene som vi kjevlet helt i tråd med skolekjøkkenboka – hvem gidder vel det i dag.

Derfor kan det å kødde med Tupperwarer være å kødde med livet. Nå har jeg verken kampsportkropp eller nerver av stål, så jeg valgte den mest fornuftige løsningen, og visste akkurat hva jeg skulle si for å gi Ole i skogen en aldri så liten smekk på tranten:

“Æ må heim” sa jeg og pekte på halsen og kremtet, “ta medisin. Men si te kona di at ho må komme på Tupperwareparty på mandag klokka sju.”

Klagemuren var avslått, Ole i skogen sto der uten å si noe som helst.

Jeg og Femie grynnet oss opp fra elva og hjem til Fluxgelen som skulle redde stumpene av halsen min. Må jo bli bra til jeg skal på Tupperwareparty å skravle med gamle kjente, det handler jo faktisk en god del om det også.

Du kan komme du også om du vil, mandag 28.januar-19 kl 19 på Bjerkvik hotell. Tante Synnøve har demonstrasjon.

Tupperware.no

Ole i skogen.

Ole i skogen

En kan bli passe smånervøs av å gå med hund i skogen, hunden varsler aldri feil.

Jeg går knappest turer uten at hunden min er med, de få gangene jeg gjør det, er det som om jeg mangler noe. Nakent, turopplevelsen ikke den samme.
Turvenninna mi er ei finsk lapphundtispe på 7 år. Lettstelt, lettvint og ikke mye dikkedarier med henne, hun liker seg på tur i all slags vær. Vi deler nista, og hun sladrer ikke til noen når #elendigfiskelykke har slått til, igjen, og igjen.

Hennes store glede er å snuse seg frem til noe å jakte på, så det går ikke så fort fremover med oss. Jeg synes det er viktig at vi begge får gode turopplevelser, så jeg lar henne få jakte litt i starten av turen, da roer instinktet seg noe.

Sansene hennes er godt påskrudd når vi er på tur, og det skal lite til før det boffes, som seg hør og bør med en lapphund. En skulle tro at dette er noe matmora kunne venne seg til, men det er så og si regelen at rett etter et boff i skogen, gjør matmor et skvettehopp og tripper vilt til et lydspetakkel uten like. Dernest se seg rundt om noen så og fikk seg en god latter.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_3629-1-150x150.jpg
Lite ekorn, men tøff som få der det sitter trygt oppe i treet og kaster kongler ned på hunden.

Jeg har gitt opp å be hunden holde opp med det der, det hjelper ikke. Dessuten har det vist seg at hunden ikke tar feil, det er alltid noe der ute som har utløst et boff. Men langt fra alltid at matmora klarer å se eller høre hva det kan være, da snur man seg noen ekstra ganger når ferden går videre.

“Ka va det egentlig som va der …?”

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_5342-e1546779484602-768x1024.jpg

Går vi med vinden så hender det vi får overraskende nærkontakt med livet i skogen. Når skogsfuglen flyr opp i mellom oss blir det spetakkel både fra meg og hunden, det er opplevelser som setter fart på blodomløpet. Og skogsfugler som flakser opp rett foran brillene blir ufattelig store, enda større når opplevelsen deles med de der hjemme.

Det har hendt at jeg har blitt så redd at fornuften helt forduftet på tur i skogen. Som den gang da hunden ikke ga seg med boffingen og det gikk over til kvassere bjeffing. Da pelsen reiste seg på ryggen til hunden, hermet kroppen min, vi ble piggsvin begge to.

“Hallo, e det nån der?” 

Ingen svar og skrittene kom sakte og forsiktig nærmere, knirk, knirk, stille -knirk, knirk, stille.
Vanligvis ville vi rigget oss til med kamera, klar til å knipse årets viltbilde. Men den gangen føltes ikke det fristende. Skrittene i skogen inviterte ikke til det, og lyden ble skannet i mitt cold-case-arkiv i hjernebarken.
Alarm-alarm-alarm!
Det eneste bildet som poppet opp i hodet mitt, var et hundeetende bushmenneske tilhørende en hittil ukjent stamme. Nå straks kom stammen til å bli oppdaget i skogen langs Elvegårdselva, den godt besøkte lakseelva nedenfor boligfeltet vårt, av en vettskremt turgåer som mistet hunden sin den dagen.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er halvdan.jpg

Alle mine forestillinger om at jeg ikke var skapt til å løpe, at kroppen min ikke kunne det, rett og slett ikke tålte det, ble knust den dagen. Jeg var som han med sjumilsstøvlene i eventyret, jeg flaug hjemover med mine store fjellsko knappest i berøring med bakken.

Hunden på slep for den hadde selvsagt ikke samme cold-case-arkiv som meg. Den skjønte ikke at det stod hund på menyen, den var fortsatt nysgjerrig. Snuten gikk i vibrato, den hadde luktet noe interessant, faktisk en sensasjon.

Turte jeg å gå på tur igjen? Joda, allerede et par dager senere listet jeg meg samme vegen.

Da smaken av ingefærte hadde trengt seg gjennom blodsmaken etter mitt livs fartsløp, vant også logikken over fantasien. “Herregud, sjekk nu kalenderen, di sjur!”

Hunden så ikke ut for å ha behov for å analysere dagens hendelse, så det fikk jeg gjøre alene, droppet å innvie familien, de fikk heller spørre, ganglaget mitt var allerede blitt rimelig uelegant. Gangsperre de lux!

Kalenderen viste at snart ville lakseelva åpne for laksefiske. Mest sannsynlig var det en av de som aldri trenger å skrive #elendigfiskelykke som var ute å spionerte på laksen i elva. Eller muligens var det en frekkas ute på ulovlig fiske. Mer skummelt enn det var det neppe.

Konklusjonen klar:
Jeg hadde nok spist for lite sjokolade på den turen og tenkte ikke klart. Hittil ukjent stammefolk?!? Skriveøvelsene sammen med Forfatterskolen hadde helt klart ikke vært bra for meg, jeg fikk heller fokusere mer på fagtekster en stund. Eller dikt om blomster.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_5549-300x225.jpg

Altså faren over, jeg og hunden ut på tur igjen, dog en anelse saktere denne gang. Da vi nærmet oss området der stammen skulle ha blitt oppdaget, stoppet vi opp og jeg lo og pekte for hunden min. Og hva skjer? Jo, hunden reagerer på akkurat samme måte som sist med boff og hårreisende bjeff.
“No slutte du med det dær!”

Knirk, knekk, brak, knirk.
Det var virkelig en hittil ukjent hundespisende bush-stamme som holdt til der, og nå hadde jeg fristet skjebnen en gang for mye! Jeg så ei tydelig hårtorv som stakk opp bak en stor stein, og den rørte på seg. I det fluktreaksjonen min var i ferd med å synke inn til handling, ble den forstyrret av rop fra steinen.

“Hallo, hallo du treng ikkje bli så redd”.
Frem fra steinen kom det en mann som hepset på seg buksene og kneppet igjen for han satte kurs mot oss. Som om det skulle være et beroligende trekk. Vel, jeg så jo straks av bushmannen var iført nest siste skrik i Bergans vanntett, vindtett og dritlekkert, og det hadde langt større beroligende effekt på meg, ikke typisk drapsantrekk. Hunden var ikke like sikker. Min nysgjerrighet har tendens til å vinne, og den fikk meg til å vente til mannen var fremme hos oss.

Se godt etter, så ser du Ole i skogen.

Sånn ble jeg kjent med Ole i skogen. Ole har en kronisk sykdom som rammer magen, han får akutt diarè, og det hadde vært særdeles ille den siste uka. Det var han som var bushmannen. Det var han som hadde skremt fart på meg. Han hadde blitt akutt dritarnødig. Da vi hadde stanset like ved åstedet, og hunden bjeffet, hadde han forsøkt å gjemme seg, flau som han var over stunden. Tenke seg til å bli flau over noe så naturlig, men han om det.
Han hadde skjønt at jeg ble skremt, tenker synet sa sitt, og da episoden så ut til å gjenta seg, fant han ut at det var best å gi seg til kjenne. Vil tro at han var ferdig med sitt bak steinen, selv om hunden fattet uvanlig stor interesse for buksa til Ole. Vi hilste bare kort, ikke noe håndtrykk, en lykke for folkehelsa at høflighet i skogen ikke er som høflighet ellers.

Senere har jeg truffet på Ole i skogen mange ganger, og vi har rett så interessante diskusjoner. Av og til så lurer jeg på om han faktisk tilhører en hittil ukjent stamme, for det kommer dritt ut av flere ender på denne karen.

Jeg kommer til å bruke bloggen som ventil etter diskusjonene med Ole i skogen. Så orker du, følg med, følg meg, plutselig er han her igjen.