web analytics

Orientering – gøy og nyttig.

Orientering – gøy og nyttig.

Har fått sett mange lokale perler på orienteringsløpene

Prøver å få med meg flest mulig av orienteringsløpene som O-gruppa i Bjerkvik arrangerer hver vår og høst …

I det jeg skrev setningen ser jeg at den fort kan forstås som noe jeg dessverre ikke kan skryte på meg; løping.

Jeg prøver virkelig, har faktisk gjort det i noen år nå. Men jeg løper jo ikke, iallefall ikke hele vegen, knapt halve, noen ganger ikke lenger enn ut av startplassen sånn at jeg er ute av syne og i skogen for meg selv. Å kalle det løping er vel å tøye begrepet en smule langt. Ingen gaselle i lyngen akkurat, går mer i dumpe jump over tuer og uelegant tripping for å ikke synke for langt nedi myrene. Men jeg er ganske god på å gå fort, det skal jeg ha.

Min gode venninne Anne Lise – begge to så små at vi sitter fast i spindelvev og gresstrå.

Jeg kan takke min gode turvenninne for at jeg har fått sansen for orientering. Hun kunne orientere og dro meg med. Først hang jeg bare med på turen, hadde mer enn nok med det. Så begynte jeg å lese kartet sammen med henne, og lærte. Kjempespennende. Å lese terrenget sånn at du hele tiden vet hvor du er, og hvor postene må befinne seg, er god trening både for hode og kropp. Perfekt for meg, kroppen har så godt av turene i terrenget, over ei tue, under ei grein, opp på en skrent, klatre ned…. hele kroppen mykes opp, kondisjonen trimmes og musklene brukes.

Kortløype ved Holmvann, passe start etter ferie

Veldig trivelig å være to som finner ut i lag, trivelig og trygt. Så kommer det ganger det ikke passer for min flinke venninne, da må jeg klare meg selv. Gjett om jeg har “løpt” mye feil. Og gjett om jeg har måttet gi opp noen poster. Men ingen grunn til å surke, bare øve mer. Se på kompasset, tolke kartet og bykse meg levende gjennom myrene. Endel å holde rede på samtidig, men det går bare jeg tar tida til hjelp. Luffer gjerne ut fra start blant de første, og kan godt være blant de siste som kommer inn, og da har jeg ikke valgt lengste løype engang…. men jeg har deltatt. Og så får vi alltid noe godt på målstreken – Bjerkvik O-gruppe altså, helt super.

Funn av poster er som sukkertøy i skogen – energien fylles på og det gir håp om å finne neste også.

Når man ikke rager stort høyere enn like over blåbærlyngen, som jeg, og min venninne, og brillene er på skakke og full av øyesalve, så kan det være utfordrende å holde kursen. Vi går da polygondrag som på landmålinga, sikter oss frem til tydelige punkt i terrenget ikke for langt unna. Sånn går det framover, fra tre til tre, og ofte havner vi ganske nær postene, like overrasket hver gang. Kompass virker!

Fra O-gruppa låner vi brikke for å registrere funn av postene. Etter løpet får man utskrift av tid totalt, og tid på postene – artig.

O-gruppa i Bjerkvik er en liten kjerne orienteringsløpere som både kan løpe, orientere og arrangere løp. En stor jobb gjøres hver uke for at vi andre skal få være med, veldig takknemlig for det.

Bilde lånt fra O-gruppa. O-løp i Herjangen i vår.

For meg er orienteringsløpene nyttig rent helsemessig i nuet, hvis vi ser bort fra en vrikket ankel etter et sjumilssteg over en Prestjordbekk i vårløsninga. Og ferdighetene gir meg større trygghet på andre turer i ukjent lende. Bare positive effekter. #æblomstre på orientering.

Kan jeg, kan du. Anbefales!

Søppelrydding i fjæra.

Søppelrydding i fjæra.

Det nytter.

For andre år på rad har jeg vært med på strandrydding, eller “ryddesjau i fjæra” som vi sier her nord. Medbyfjæra i Bjerkvik er ryddet to år på rad sammen med Sykt Aktiv-gruppa i Bjerkvik. På Seines har vi i familien sjaua i fjæra nedenfor mine foreldre i år.

Sykt Aktiv Bjerkvik kåret til strandriddere i 2018.

” Hold Norge Rent er en ideell forening som arbeider mot forsøpling. Foreningens visjon er et Norge uten avfall på avveie. Sammen rydder vi Norge! ” (Kilde: www.holdnorgerent.no)

Siden 2011 har organisasjonen arrangert strandryddedager, og det har vært ryddet søppel langs det ganske land. Den plastfylte hvalen som fikk masse medioeoppmerksomhet, rørte ved folks følelser, og hvermansen engasjerte seg i søppelrydding.

Via ryddeportalen til Hold Norge Rent registreres forsøplede områder, alle kan gå inn å registrere der. Ryddeaksjoner kan også registreres der, og ved avsluttet aksjon, rapporteres hva som er ryddet og hva som er funnet.

Lokalt var det en ordning sånn at etter endt rydding, kunne man melde til vårt avfallsselskap, HRS, så kom de å hentet søppelet etter endt rydding.

Henteordning med HRS fungerte utmerket.

I 2018 ryddet Sykt Aktiv Bjerkvik Medbyfjæra. Vi ryddet i mange timer, og et 20 talls sekker på diverse løst ble fylt i busskuret for henting. Vi hadde sett for oss at det ikke ville være behov for å rydde der året etter, men der tok vi feil. I 2019 var det igjen fargerikt i Medbyfjæra. En litt mindre ryddegjeng tok fatt på litt over halvparten av fjæra, og det ble 10 nye sekker i år.

Fargerikt, men ikke der det hører hjemme.

Konklusjon etter rydding to år på rad på samme sted:

Dette er innerst i Ofotfjorden, der høst og vinterstormer dundrer inn fra sør og vest. Det er vanskelig å si hvor stort “søppelnedslagsfelt” som bidrar til det som ender opp inne i Medbyfjæra. Uansett overraskende mye som etterfylles i løpet av et år, fikk vi erfare.

Det vi kunne se av forskjell, var at andre året var det nesten ikke “gatekjøkkensøppel” fra bilvegen like over fjæra. Kjempebra!

Og stor plastdings vi ikke klarte å rikke, og som vi gjettet kom fra et oppdrettsanlegg, ble raskt hentet av et av anleggene i regionen etter kremt-kremt fra oss. Også det kjempebra!

Men nesten uoverkommelig mye småplast, ser nesten ut som fargerik sand enkelte steder.

Plast, plast, plast

Hva fant vi på vår rydding?

  • Store mengder plastbiter, store biter og små biter. De store bitene lignet industriplast, presenninger eller bygningsplast. De mindre bitene mer oppsmuldret plast som ikke var godt å si hva det hadde vært.
  • Dunker, plastflasker, aluminumsbokser, bøtter, øsekar finner vi overalt. Ikke så mange, men de er godt synlige og lager volum i søppelberget.
  • Isopor, i store og små biter.
  • Matemballasje av ymse slag.
  • Tau, taustumper og rester av fiskegarn, i alle farger og varianter. De med litt størrelse er lettere å plukke opp enn de titusener småkuttede taubitene som ligger sammen med oppsmuldret plast i tang og sand. Nesten uoverkommelig å plukke opp alt.
  • Vegstikker finner vi overalt.
  • Hjelmer, arbeidshansker, sko, plastovertrekk til sko.
  • Trevirke med spiker.
  • Sprengningsledninger og pakningsstrips.
  • Båtutstyr.
  • Jernskrap, trolig gamle miljøsynder, kortreiste.
  • Badeleker.
  • Plast fra haglpatroner.
  • Ørepinner, Q-tips! Fant så mange av disse at vi måtte se om noen hadde kastet en hel eske i nærheten. Men det var spredt over et større område og i ulike varianter, så eneste logiske forklaring må være at disse skyller folk i toalettene. SLUTT MED DET!

Hva vi ikke fant?

Sugerør og engangsbestikk utgjør ikke stort søppelproblem der vi har ryddet. Heller ikke plastposer har vi funnet mange av, men om de små plastbitene, som det er overflod av, stammer fra oppsmuldrede plastposer er ikke godt å vite.

Tror ikke forbudet mot sugerør og bestikk av plast kommer til å gjøre stor forskjell for fjæra vårres. Heller ikke plastposer som allerede er forbudt enkelte steder i verden. Sett i forhold til hvor mange plastposer som daglig er i omløp, er det ikke mange som har havnet der vi har ryddet, iallefall ikke så hele at de kunne identifiseres som plastposer.

Bildet er tatt av Manfred Richter fra Pixabay 

Hvem bruker havet som søppeldunge?

Skal ikke begi meg ut på en syndebukkliste, lista lenger opp adresserer forsåvidt selv, og går stort sett til den voksne garde. Noen tanker jeg gjort meg etter ryddingene:

– Noen regelrette dumpinger er det nok, helt unødvendig og helt forkastelig, som brusflaskene og ølboksene, og ørepinnene.

– Noe avfall stammer nok fra diverse aktiviteter og arbeid som nok kunne ryddet mer etter seg, som for eksempel garn- og taubitene, båtpleiegreiene, arbeidshanskene, sprengningsledningene, plaststripsene og haglpatronene som får “seile sin egen sjø”.

– Fant også en god del som var delvis brent, både plast og trevirke. St.Hansbål bør brenne skikkelig opp, rester fra bålet vil lett havne i vinterhavet og tas med videre.

– Jeg tror at veldig mye av det vi finner i fjæra er havnet der fordi det er gjenglemt, usikret, eller dårlig sikret, og at det havner uti havet i dårlig vær: badelekene, skoene, presenningsplasten, båtutstyret, isoporen, matemballasjen, vegstikkene, bygningsplasten, hjelmene…

Men en fin stilettsko, innerst i Medbyfjæra, hvor i alle dager kommer den fra?

Bildet er tatt av Jean-Claude AREL fra Pixabay

Det å være med å rydde søppel er både fin trim, en velgjerning for miljøet og forskjønnende for omgivelsene. Men viktigst av alt, er at ved å samle avfallet, så blir det nytt fokus, vi blir bevisste, og forhåpentligvis bidrar det til å endre holdninger på sikt.

Strandryddemeg.

Strandryddemeg og mine.

UTFORDRER HERVED ALLE TIL Å GJØRE LITT FOR AT HAVET SKAL FORSØPLES MINDRE. Litt hver, blir mye tilsammen.

Kråkberget Cottage

Kråkberget Cottage

Trenger du overnatting i Vesterålen, så kan jeg på det varmeste anbefale Kråkberget Cottage.

Kråkberget Cottage,
Kråkbergveien 31, 8475 Kråkberget
Tlf:
+46 76 809 98 82

Dette er ikke et reklameinnlegg, men et av mine hjerteinnlegg der teksten kommer fra levra.

Hadde hørt om Kråkberget, og hadde blitt invitert dit flere ganger, uten at det hadde klaffet. Forrige helg skulle hele familien til Bø på skytterstevne, og Kråkberget ligger bare 23 km unna Bø, så endelig passet det. Dessverre var vertskapet borte denne helga, men vi fikk nøklene til Kråkberget Cottage, ei fantastisk gjestehytte de leier ut. Vi hadde tidenes Vesterålenhelg, og vi kunne ikke se oss mett på naturen rundt oss. Skulle bare hatt litt bedre tid, det ble lange dager på skytebanen.

Kråkberget Cottage hadde alt vi trengte, og mere til – den var rikelig utstyrt. Med varmekabler i gulvene var hytta lun og varm, noe som var kjærkomment da vårhelga bød på både sol og snø. Fra en stor balkong kommer man inn i hyttas hovedrom med stue og kjøkken. Vinduer på alle kanter og naturen kommer tett på. Mot hyttas bakvegg, som vendte mot skogen, lå 2 gode soverom, med et moderne bad med dusj i mellom. Ute på verandaen var det flere sittegrupper og mulighet for grilling. Det sto til og med noe godt på bordet da vi ankom.

Området er privat og det ligger usjenert til, her kan du nyte helt for deg selv. Ikke helt sant, da det faktisk er ganske så livlig i naturen rundt hytta. Fra kjøkkenvinduet så vi på hegra, måsene, tenna og endene som turtlet rundt og antagelig gjorde seg klare til familieforøkelse.

Haren hoppet faretruende nært vofsen vår som slukøret kom på at hun ikke rakk lengre enn lina rakk. Haren så ut for å vite akkurat hvor lang den lina var, heldigvis.

På kvelden var det rypeskvalder rundt hytta, og skvalderet ble besvart fra mange kratt rundt omkring. Her var det nok en som var på sjekkern. Prøvde meg på å besvare lokkingen, har jo hatt hell med det på fjellet. Men lirypa så bare vettskremt ut, og stakk da jeg prøvde å nærme meg. Har “dessverre” ingen video av min samtale med rypa, så dere får bare se det for dere.

Kråkberget er et greit utgangspunkt for å gjøre seg kjent med alle de flotte plassene på Langøya, Norges 3. største øy, i Vesterålen. Vi lå der 2 netter, kunne godt funnet roen og blitt der en uke, eller to. Da hadde jeg tatt noen fjellturer, hatt noen gode samtaler med vertskapet, stått ute på verandaen og malt, knipset enda flere bilder, dratt på fisketur og spist kortreist, og jeg skulle blogget om hvordan #æblomstre og blir mett med min #elendigfiskelykke på Kråkberget.

  • Kart som viser hvor i lendet Kråkberget er, HER.
  • Les mer om Kråkberget Cottage på booking.com, HER
  • Følg Kråkberget Cottage på facebook, HER

Kråkberget bør være et av stedene du har på din sjekkliste over steder du skal besøke i løpet av din tilmålte tid på denne planeten.

X check – done – will do it again

Revyen du ikke slipper unna.

Revyen du ikke slipper unna.

Teaser fra 2017.

En årviss tradisjon i Bjerkvik, er at avgangselever ved ungdomsskolen, samt foreldrene deres, setter opp revy til stoooooor glede for resten av befolkningen, på 16.mai. Rett etter revyen arrangeres det rusfritt arrangement for ungdommene – et trygt og flott tilbud på kvelder der andre mindre trygge og mindre rusfrie arrangementer frister og lokker.

En kan godt si at dette er en revy elever og foreldre ikke slipper unna. Tradisjonen er lang, og nåde den som så mye som ymter frampå om å snike seg unna. Det er en bygdeplikt å prøve. men så er det heller ingen som blir pepet ut om tonene skjærer feil, teksten glemmes eller punsjlinen blir borte i nervøsitet.

-“Been there, done that“, tenker mange i salen og klapper ekstra.

Årets revy.

Festlig fremføring av årets avgangselever.

Fikk selvsagt med meg årets revy. Sammen med mamma satt jeg der og snufset av latter. Først var det avgangsklassen som hadde show. Det fremførte de med glans, snert, varme og helt på sin måte. De var skikkelig flinke. Det var også foreldrene deres som sto for del to. Hvert år blir man like forundret over alt som er kokt i hop av foreldremassen, og hvor mange skjulte talenter som rommes i lille Bjerkvik. Årets foreldrerevy spant på dugnadsånden i bygda, og det var mange morsomme poeng, og fin underholdning. Vår gode venn “Reidar” sørget for ekstra trim av magemusklene med to scener fra elgjakta. Vel blåst til 03-erne og opphavet.

Med min paparazziaIphone fikk MELLEM linjene dokumentert noen av høydepunktene. Sjekk det kule stjernegalleriet:

Hva er det som holder liv i denne tradisjonen?

Hvorfor går vi med på dette? Hvorfor fortsetter revyen når det åpenbart ikke alltid er talent og kjempestort sceneønske som ligger bak?

– For det først så kødder man ikke med tradisjoner. Revyen er et av mange kraftverk vi har i Bjerkvik. Energien som investeres i arrangementet, kommer ut mangedoblet og tilgode for hele Bjerkvik. Dette er lønnsom investering.

– For det andre så er det ikke så tvangsmessig som jeg har presentert det her. Det er alltids backstageoppgaver for de som absolutt ikke vil. Og når alt kommer til alt, så er det egentlig ganske mange som vil, og får til.

– For det tredje så er det bare rett og rimelig at når ungdommene trår til med et bidrag, så må foreldrene også bidra. Inntektene går til klassetur, og uten revy, ville det blitt mye mer å betale for foreldrene. Så motivasjonen har flere ben å stå på.

– For det fjerde, så er det flott å vise at det går an å gå på scenen uten å ta seg selv så veldig høytidelig. Går det åt skauen, so what (lokal dialekt). Det er gode signal å sende ut: “God nok som du er.” Og det vitner om trygghet når så mange tør, år etter år, i et samfunn ikke større enn at alle vet av nesten alle. Kvalitetsstempel for Bjerkvik.

Vi slapp heller ikke unna.

“Been there, done that”, sier også vi. I 2017 var vi blant bygdas revydebutanter, lot det stå til, og lot det også bli med det.

På grunn av eksamensdatoer, måtte vi i 2017 være ekstra kreative for at vi i det hele tatt skulle få gjennomført revyen. Løsningen ble å flytte 16.mai til 12.mai – alt er mulig på revy, og som vanlig ble det stinn brakke i idrettshallen. HER er teaseren.

Revymeg var svensk for anledningen.

Et helt år til neste gang, bare å glede seg til igjen å få sitte i salen og la seg underholde mens magen fylles av hjemmebakst fra revykafeen.

Heldige oss.

8530 BJERKVIK

8530 Bjerkvik i mitt hjerte.

Av alle tenkelige boplasser på kloden, har jeg valgt å bli værende i Bjerkvik, bare noen km unna heimplassen min.

Kun vært ute å snust på borteluft, for så å vende nesen hjemover til østavind og masse frisk luft, vinter fra november til mai, vår til St.hans, deretter halvannen måned sommer uten stilongs og lue, i lavlandet, og så 2-3 måneder med temperering mot vinter.

Det må overdose trivsel for å forbli ved sånne valg, spesielt med en revmatisk kropp.
Forklaringen: #æblomstre i Bjerkvik hele året.

Hvor er Bjerkvik?

Bjerkvik er et tettsted i Narvik kommune. I desember 2018 gikk tettstedet over fra å være bygd til å bli bydel til Narvik da Hålogalandsbrua åpnet og gjorde vegen mellom Bjerkvik og Narvik kort, og dyr.

Bjerkvik ligger bare noen kilometer svinger og bakker sør for grensen til Troms fylke, 43 km fra Sverige og godisfabrikkene, 17 km nord for dama på torget i Narvik og 40 lovlige minutter unna flyplassen på Evenes Harstad-Narvik lufthavn. SÅ SENTRALT, SÅ MIDT I SMØRØYET! Misunnelige sjeler kaller stedet Nord-Norges største vegkryss, bare tøv, vi har da rundkjøringer her, hele 2 stk.

ARN markert i Bjerkvik da racet passerte bygda.

Det bor folk i Bjerkvik.

I følge statistisk sentralbyrå bodde det 1159 innbyggere i Bjerkvik pr. 1.1.2018. DETTE ER KUN EN STATISTISK SANNHET!!!!!

I folketallsberegningene er det regler for hva som skal regnes med til stedet beregningen gjelder for, og avstandskravene mellom bebyggelsene tar ikke hensyn til den romsligheten vi har her i nord.

Bjerkvik strandpromenade og Bjerkvik hotell i bakgrunnen

SSB sin standard for tettstedinndeling:

“En hussamling skal registreres som tettsted dersom det bor minst 200 personer der. Avstanden mellom husene skal normalt ikke overstige 50 meter. Det er tillatt med et skjønnsmessig avvik utover 50 meter mellom husene i områder som ikke skal eller kan bebygges. Dette kan f.eks. være parker, idrettsanlegg, industriområder eller naturlige hindringer som elver eller dyrkbare områder. Husklynger som naturlig hører med til tettstedet tas med inntil en avstand på 400 meter fra tettstedskjernen.”

Zoom inn Bjerkvik på dette kartet, så vil telleområde for Bjerkvik komme fram, og som dere ser, så mangler mye av det vi regner som Bjerkvikomegnet: Link til ssb-kart, HER.

Bjerkvik kirke

Er Bjerkvik kjent for noe?

  • Bjerkvik ble hårdhent behandlet under 2.verdenskrig da allierte bombarderte bygda, de trodde det bare var tyskere her. Historien er blitt løftet frem mer i nyere tid.
  • Med høy forsvarsaktivitet i området i mange år etter 2.verdenskrig, har det skjedd flere tragiske ulykker der soldater har omkommet i fredstid, blant annet Vassdalsulykka i 1986.
  • Bygda, eh bydelen, kan synge og her florerer av sangfugler. De mest berømte har fløyet langt ut av redet. Med fare for å sette den gode Bjerkviktrivselen i fare, forsøker jeg å huske de mest kjente: Dansebandsjefen Jenny Jensen, avdøde Robert Burås gitarist i Madrugada, Heidi Blåsmo (joda, vi kaller trønderheidi vår) og så sliter jeg med å komme på flere her, (det er husken min, ikke syngeferdighetene til bygdefolket, eh mener bydelsbefolkningen).
  • Og så er jeg ganske sikker på at Mona Lisa kommer til å bli verdenskjent. Bare hør HER.
  • Joda, glemselen slo til, tenke seg til at jeg glemte å nevne Vidar Vang, kjent musiker som til og med har gitt ut med tittelen “8530 Bjerkvik”. Takk for tips fra nabo.
  • Sporty folk er det også i Bjerkvik. Vi har krampholdt på et basseng, og det har avlet supersvømmetalenter som Katarina Stiberg og Ingeborg Vassbakk Løyning. Og vi kan skryte av mange skitalenter, blant annet han Ivar, han Ivar Nordkild. Og så ser det ut for at komboen ski og børse funker bra i Bjerkvik, men også her er jeg på tynn is når navn og titler skal nevnes. Velger derfor å dra frem ho Hege i idrettshallen, nå vårres Hege Nilsen. Og småfrøknan hennes, DE kommer te å bli kjent, tidlig krøkes, si æ bare. Og tar man fra bjerkvikfolk ski, og lar dem stå igjen med børse, så går det ganske så bra: Min svigerbror Knut Bjørnar Mellem ble skytterkonge i 1986, og Kurt Arne Berglund i 1979. Min kjære mann Terje og vår skytterkompis Anders har begge skutt på kongelaget. Anders skyter fortsatt for kongepokalen, så heia-heia, vi liter på deg, kjendis er du allerede.
  • Bjerkvikingen. Den berømte hamburgeren til Det Lille Kjøkken er viden kjent. Om noen ikke husker stedet Bjerkvik, husker de helt klart Bjerkvikingen.
Bjerkvik fra piknikbordet.

Hva har vi i Bjerkvik?

Vi har det meste som vi trenger, og det vi ikke har, det får vi tak i. Og her kommer det oppramset i skjønn forening:
Vi har iallefall godt om matbutikker og bensinstasjoner. Vi har hotell og overnattingsplasser, fashionable spisesteder (iallefall synes vi det), bank, verdens kuleste frisører, postibutikk, skrev jeg mer enn nok av matbutikker?, diger outlet, skotøymagasin de lux, apotekibutikk, transportfirmaer, postterminal, skole, basseng, idrettshall, verksteder, kirke & kirkegård, aldershjem, årlig tvangsrevy, barnehager, rengjøringsbyrå, trimgrupper, pensjonistforeninger, lysløype, skiløyper, fotballbaner med og uten gress, skytebaner inne, ute, sivile og miltære, klatrevegg, syklister, sanitetsforeninger, byggevarer, Lyd, Bjerkvik Aktiv, inaktiv snøscooterforening, musikkverksted, korps (nygjenoppstablet), skytterlag, julemesser, fotterapeut, kor, Ferdageharda, menigheter, Sykt Aktiv-gruppe, taxi og karaokebuss, sveiseri, stillasfirma, pizzeria, betongrenovering og fjellsikringsspesialister, returgreier, Forsvaret HV, FLO og militært øvingsområde, båtforening, handymanner, hundeklubb, legesenter, spa, fysioterapeuter, lakseelv, badestrand, fiskeklakka, hemmelige fiskevann, anleggsmaskingutta, Statnett og for ikke å glemme MøbelJan som sikkert skulle stått på kjendislista.

Noen av disse vil bli satt under lupen og løftet opp og fram av MELLEM linjene i egne innlegg. Det kan sikkert kalles kortreist bloggstoff.

Bjerkvik i solnedgang, fra Hamvikbergan.

Hva sørger for at #æblomstre i Bjerkvik?

  • Bjerkvik er som tidligere beskrevet et meget sentralt sted. Vegen til resten av verden er kort, og det samme er vegen hjem igjen.
  • Naturen er rett utenfor omtrent hver eneste boligdør her. Vegen fra hav til fjell er kort. Her er områder tilpasset alle, og nok plass til alle. Og går vi ikke i bunad, så går vi kjeledresser eller allværs, alltid rustet for tur, eller middag i hagen, også vinterstid.
  • Bjerkvikingene. Blandingen av bygdefolk fra nære kriker og kroker i samrøre med beordret militært personell eller andre tilflyttede, ble en god dropsblanding som fortsatt setter preg på bygda, eh bydelen. Det var og er et fargerikt fellesskap i Bjerkvik: Fortsatt noen i kamuflasjegrønt, stadig flere tar frem sine samiske plagg og i 17.mai-toget er det mange bunader, men nordlandsbunaden og ofotbunaden dominerer. Utenlandske styrker i bygda setter spor, noen stifter familie med engelske navn som dialektifiseres, den som kalles “Mækk” skrives Mc. Og med kort veg til svenskegrensen, har vi også noen blågule innslag på familiekartene. Lille Thailand er også kallenavn på ei av bygdene til bygda, eh bydelen, søte, snille som er med å gjøre det trivelig og spennende her.
  • Kortreist familielykke. Kort veg til mine, dine og våre. Jeg valgte kortreiste ektemenn, Bjerkvikinger, begge gangene. Vi er et folk som ikke lar oss skremme av avstander, det som for en sørpå kalles langdistanse, kalles kortreist her. Vi har kort veg ut til den store verden, men vi blir her og nyter kortreist lykke.
  • Noen synes det er skummelt med små, gjennomsiktige samfunn der nesten alle vet av alle. Men en kan også velge å se det positive i det: Det er trygt, man følger med hverandre, på godt og vondt. Du trenger ikke være alene, alltid et sted å være sosial. Bjerkvik sanitetsforening, for eksempel, er et velgjørende fellesskap, som gjør utrolig mye positivt for Bjerkvik. Samme med Bjerkvik Aktiv som er å anse som ei moderne velforening. Alt på frivillig basis, et kjennetegn for Bjerkvik. Dugnadene som vi elsker og hater, dugnadene som både sørger for mangfold og trivsel i Bjerkvik, men som også er arenaer hvor folk blir kjent med hverandre på tvers av andre grupperinger. Et positivt fenomen som jeg håper består i Bjerkvik som bydel.
Bjerkvik fra Nesset og moloen

Det skjer mye spennende i regionen, og Bjerkvik er klar til å ta i mot nye innbyggere og etableringer av nye arbeidsplasser. Og endelig ser det ut for at det blir fart i det kommunale planverk for paradiset i kommunens nordre hjørne. Jeg gleder meg til fortsettelsen her.

Bjerkvik er på facebook, noen linker:

Prosjekt “Sik blir til mat” -del II.

Prosjekt “Sik blir til mat” – del II.

Siste bilde i prosjektets innlegg del I.

3 siker ble altså filetert og lagt til graving i en eks-gotteriboks. Grunnet plassmangel i kjøleskapet, fikk boksen stå ute, og der var det minusgrader på natta. Prosessen så allikevel ut for å gå sin gang, og etter 2 døgn tok jeg sjansen på å stoppe prosessen.

Tok opp sikene fra laken, og tørket de godt med tørkepapir. Kunne se at de hadde “mørnet” og de var lett å lurve til.

Det anbefales å fryse fisken i forkant av graving, alternativt i etterkant, for sikkerhets skyld. Det er for å være sikre på å ha tatt knekken på eventuelle parasitter som fort kan gi magetrøbbel. Nå skrives det på det kloke nettet at det er sjeldent at det forekommer parasitter i siken. Men siden jeg har en mage som er laaaaaangt over snittet sensitiv, tas ingen sjanser. Den gravede siken ble derfor pakket i pose, med mellomleggspapir, og puttet i frysen igjen. Kun små biter smaksprøver ble skjært av, klarte ikke å vente til et par dagers parasittdødardøgn var over.

“Hm, ikke så verst!”

Det var i det hele tatt en voldsom stor skepsis da de bittesmå smaksprøvene skulle utsettes for smakspanelet.

Mr. Mellem ble positivt overrasket. Han er ikke den som hiver seg ut i nymatsmaking når grandisen funker som alltid før. Men her hadde han ikke noe valg når fruen hadde lagt så mye arbeid i prosessen.
“Hm, ikke så verst!” er faktisk en meget god ståkarakter fra den kanten. Jeg var kjempefornøyd.

Mr. Jones var neste ut. Uredd og nysgjerrig tok han testrollen svært alvorlig og smakte og lot smaksløkene få bli med på uttalelsen.
“Kjempegodt, kan æ ta en tel?” Jeg var fra meg av lykke, tenk jeg hadde lyktes med å lage mat. Jeg kjente min kjemikerbakgrunn i ryggraden: Vitenskap!!! Jeg hadde fått til skikkelig vitenskap i stuga 9 i Lapportens stugsammfellighet. Snart ikke “snakkanes tel”.

For å kunne kalle dette et smakspanel, så måtte jeg selv også inngå der. Lot som jeg ikke grudde meg i det hele tatt, og koste meg vel og lenge med smakebitene mine. Analysen var klar: Dette var absolutt mat. Konsistensen var myk og fisken smeltet nesten i munnen. Denne gang hadde jeg truffet med krydderblandingen, det var en mild smak som ikke brant i det hele tatt. Selv gressløken som egentlig var en reserveløsning i mangel av dill, ble et pluss. Steike ta så flink jeg følte meg.

Sist i panelet var frk. No-fish-thank-U. Hadde egentlig sett bort fra en smaksuttalelse fra den kanten. Stor ble derfor overraskelsen da en smaksprøve på størrelse med et stort knappehullshode gikk ned, uten grimaser. Antagelig så raskt konsumert at hjernen rakk ikke vurdere annet enn syltetøyet som fòr ned spiserøret i full sprint etter den bittelille gravede sikbiten. Men mor var fornøyd, hun hadde smakt.

#elendigfiskelykke er erstattet med #æblomstre

Påsken er på hell, kjenner det godt kunne vært ei uke påske til, påske er digg. Siken over fikk jeg på isen i kveld. Her er det plussgrader og det har tint kraftig i et par dager nå. Bukta her er blå av overvann, men allerede nå begynner isen å løfte seg, isen tørker. Avslutter innlegget med et vått klipp fra isen og legger lenke til del I der oppskrifta ligger. Så lover jeg at det kommer en del III også, på noe som jeg er blitt skikkelig hekta på…

Mitt gamle fiskehull er nesten blitt en hai

Oppskrift på min rakede sik, finnes i del I, HER.

På scootertur i paradiset

På scootertur i paradiset

En fantastisk skjærtorsdag med koselig selskap og eksemplarisk vær. Vi tilbragte dagen på scooter i fjellet i dag. Det harde føret i formiddag ble mer og mer slurry utover dagen, fint for scootrene som fikk bedre kjøling.
Ti mil på belter har satt sitt preg på kroppen og øyelokkene siger lengre, og lengre ned. Dagens blogginnlegg skrives derfor med bilder fra vår scootertur i paradis: Abisko – Unna Allakas – Sjangeli – Stuor Karpel – Abisko.

Noen bilder tatt med Iphone 8 plus, og noen med Canon EOS 70D. Liker gjerne å si at speilrefleksen gir best bilder, men må si jeg liker bildekvaliteten på min nye mobil.

Bli med inn i paradiset:

God natt.

Prosjekt “Sik blir til mat” – Del I.

Prosjekt “Sik blir til mat” – Del I.

Utsikten fra arbeidsbordet er upåklagelig.

Som jeg lovte, så deler jeg hver en sannhet vi erfarer i dette prosjektet, “Sik blir til mat”. Starter i den enkle enden, eller enkel og enkel, vi er litt i samme gata som tidligere mordbrannforsøket, men dette lar seg teste med det vi har for hånden. (Jeg skriver vi, da jeg tenker at testpanelet, som selvsagt ikke bare kan bestå av ikke-uhildede-meg, må bestå av flere personer…. de bare vet det ikke enda, de andre).

Sukker + salt + pepper + tørket gressløk

Sikene skulle graves. Graving og raking er ganske like prosesser, bortsett fra at raking bruker lang tid, og spiller på mikrobiologi, mens graving er kort prosess og skal absolutt ikke spille på mikrobiologi.

Rå fisk skal helst fryses før den spises, ikke for å drepe bakterier, for det må vanligvis varme til, men for å ta kål på eventuelle parasitter som kan gi magetrøbbel. Anbefalingene på nettet varierer: Noen fryser fisken før tilberedning, noen etter, og noen aldri. Her klarte vi å få til en mellomting – frysing underveis…

Sikene hang sløyde og rensede ute over natten. De ble halvfrosne, en fordel for filetering med grønnsakskniv. Filètkniv til fjellet er herved satt på ønskelista.
Det ble ikke pene filèter, men absolutt noe som kan ligne. Prøvde å få vekk det meste av bein, virkelig ikke spart på beinene da denne arten ble skapt. Resultatet er da at det blir mindre og mindre fisk, og mer og mer fiskeavfall. Ingen fare, #elendigfisklykke har jo snudd, nye siker kommer jo til i hopetall heretter. Men en sånn tang for å nappe bein hadde vært kjekt å ha når det blir masseproduksjon, setter også det på ønskelista.

Tørket rene, oppskriftene sier at man ikke skal vaske fisken.

Den som har handlet i Abisko noen ganger, har lager av tomme godtebokser. Strødde litt av blandingen i bunnen, la et lag filèter, strødde litt over, la så siste lag, og strødde over det.
For å få det lufttett, ble gladpack pakket tett over fisken. Stor godteboks fikk ikke plass i kjøleskapet inne, så gravingen fikk foregå ute på en skyggefull plass. Det har resultert i at fryseprosessen har inntrådt underveis i prosessen hos oss, håper ikke det betyr så mye for gravingen.
Tynne filèter, maks 2 døgn, kanskje de allerede i kveld må sjekkes.

Da er det bare å vente i spenning, la prosessen gå sin gang, og glede seg til uttrykkene til smakspanelet.

Dette var morsomt, og interessant. Naboens røkeri skal inspiseres, og huset handyman må regne med et nytt produksjonsprosjekt, setter det like godt på ønskelista det også, i tilfelle han skulle “glemme” det.

Følg med på del II, smakspanelet. Skulle ikke del II komme, ja da har vi nok smakt for mye, og prosessen kan ha gått feil…..

Ønskeliste.

  • Filètkniv
  • Beinnappetang
  • Stasjonært røkeri

Om prosjektet får til å teste ut flere metoder vil i stor grad avhenge av om snuoperasjonen til #elendigfiskelykke fortsatt holder trenden. Gårdagen sådde faktisk litt usikkerhet om det.

#elendigfiskelykke har snudd!

#elendigfiskelykke har snudd!

Lilletassen er med mer av fiskehumanitære grunner – møtet med kroken var unådig.

Det er med usigelig stort fremtidshåp, jeg herved tør applaudere høyt,at det er seriøse tegn som tyder på, at #elendigfiskelykke har snudd.

Etter fisketørke i hull etter hull, og etter at barna begynte å stille småspydige spørsmål angående all den tid som ble lagt igjen rundt hull, etter hull, var det en lettelse å kunne blodlegge isen i deres påsyn i dag. Mors knivløse bløggemetode ser kanskje ikke så moderlig ut, mer morderlig antagelig.

Et lite familiekalas på isen idag, innkasserte 3 fine siker. Den fjerde, den kommer vi til å gjete på. Et monster av en fisk besøkte samtlige hull, dasket til snørene så maggoten ble virvelløs, bare huden hang igjen. Med nesen trykket ned i isen gikk gispene på rundgang. Gamlefar mente at vi bød på for lite mat, og vi forsøkte også med en god smaksprøve på Gildes grillpølser, men heller ikke det var stort nok. Det der monsteret kommer til å bli en kamp å få opp, en morsom kamp, når den endelig biter på. Det blir nok å skje, slik som trenden nå har endret seg. Helt klart.

Det er bare 1 hake med snuoperasjonen til #elendigfiskelykke…..

…. fiskelykken ser ut for bare å gjelde for sik.

“Sik, benfiskart i laksefamilien, utbredt over hele den nordlige halvkule. Siken skiller seg fra laks, ørret og røye ved sine større skjell, mangel på tenner i munnen og sin blanke farge uten flekker. Halefinnen er tydelig kløftet. Og fiskekjøttet er hvitt. “
Kilde: snl.

Siken har godt ry som spennende matfisk, og våre svenske granner er duktiga på att tilbereda, det er ikke vi. Et halvhjertet forsøk på å lage noe av en sik mottatt av en gavmild granne, resulterte i en lengre periode med halsbrann og siken føyk rett i søpla. Mordbrannforsøket fikk oss til å sky fisken. Da vi hadde fått hendelsen på avstand, så vi at det var ikke siken som var den skyldige, det var saltposen. Jeg opererte jo i god tro, og er dermed frikjent, så det så.
Vi er altså der at vi med forventet store kolli inn med sik, nå bør prøve på nytt med tilberedning av sik. Vi googler.

“hur gjør man sik”

Alt, eller i det minste noen vesentlige element, som sik for eksempel, ligger altså til rette for at vi skal komme noen steg videre i voksenlærdommen om hvordan tilberede sik.

I morgen går vi løs på oppgaven, og den skal dokumenteres og deles her, uansett hvordan det går.

Prosjekt “Sik blir til mat” er herved igangsatt.

Følg med hvordan det går med #elendigfiskelykke på Instagram.

Generelt bålforbud

Generelt bålforbud fra i morgen.

Bål + skitur = sant.

Fra 15.april til 15.september er det generelt bålforbud i Norge. I siste lovendring ble det heldigvis lagt inn en mulighet for å bruke hodet:

“Selv om det er generelt bålforbud har du lov til å tenne bål der det er opplagt at det ikke kan starte en brann. Det skal svært mye nedbør til for at det opplagt ikke kan føre til brann. ” (Kilde: DSB)

Så får man være fornuftig i denne egenvurderingen av fare for brann. Et hjelpemiddel kan være å sjekke skogbrannfaren på yr, HER.

Scootertur + bål = sant

I Sverige er det ikke generelt bålforbud, men det kan innføres vår og sommer ved brannfare. Det er i så fall kommunen eller länsstyrelsen som iverksetter bålforbud. Er man i tvil, sjekk informasjon der. I tillegg bruker bålforbud, eldningsförbud, å annonseres i lokalradioen.

Hjemme, for en uke siden.

Her på berget er det ingen fare for gressbrann på lenge. Rett nok tiner det fort nå, men vi har litt å ta av.

På knallfint føre kjørte vi opp en bålrigg til Lillevannet på Seines. Innkjøpt til allmennheten for Sildvikmidler. Brannsikkerhet ved Lillevannet var en av begrunnelsene. Se flere bilder og informasjonsskiltene vi satte opp på facebookgruppa til Levollen DA, HER.