web analytics

Prosjekt “Sik blir til mat” -del II.

Prosjekt “Sik blir til mat” – del II.

Siste bilde i prosjektets innlegg del I.

3 siker ble altså filetert og lagt til graving i en eks-gotteriboks. Grunnet plassmangel i kjøleskapet, fikk boksen stå ute, og der var det minusgrader på natta. Prosessen så allikevel ut for å gå sin gang, og etter 2 døgn tok jeg sjansen på å stoppe prosessen.

Tok opp sikene fra laken, og tørket de godt med tørkepapir. Kunne se at de hadde “mørnet” og de var lett å lurve til.

Det anbefales å fryse fisken i forkant av graving, alternativt i etterkant, for sikkerhets skyld. Det er for å være sikre på å ha tatt knekken på eventuelle parasitter som fort kan gi magetrøbbel. Nå skrives det på det kloke nettet at det er sjeldent at det forekommer parasitter i siken. Men siden jeg har en mage som er laaaaaangt over snittet sensitiv, tas ingen sjanser. Den gravede siken ble derfor pakket i pose, med mellomleggspapir, og puttet i frysen igjen. Kun små biter smaksprøver ble skjært av, klarte ikke å vente til et par dagers parasittdødardøgn var over.

“Hm, ikke så verst!”

Det var i det hele tatt en voldsom stor skepsis da de bittesmå smaksprøvene skulle utsettes for smakspanelet.

Mr. Mellem ble positivt overrasket. Han er ikke den som hiver seg ut i nymatsmaking når grandisen funker som alltid før. Men her hadde han ikke noe valg når fruen hadde lagt så mye arbeid i prosessen.
“Hm, ikke så verst!” er faktisk en meget god ståkarakter fra den kanten. Jeg var kjempefornøyd.

Mr. Jones var neste ut. Uredd og nysgjerrig tok han testrollen svært alvorlig og smakte og lot smaksløkene få bli med på uttalelsen.
“Kjempegodt, kan æ ta en tel?” Jeg var fra meg av lykke, tenk jeg hadde lyktes med å lage mat. Jeg kjente min kjemikerbakgrunn i ryggraden: Vitenskap!!! Jeg hadde fått til skikkelig vitenskap i stuga 9 i Lapportens stugsammfellighet. Snart ikke “snakkanes tel”.

For å kunne kalle dette et smakspanel, så måtte jeg selv også inngå der. Lot som jeg ikke grudde meg i det hele tatt, og koste meg vel og lenge med smakebitene mine. Analysen var klar: Dette var absolutt mat. Konsistensen var myk og fisken smeltet nesten i munnen. Denne gang hadde jeg truffet med krydderblandingen, det var en mild smak som ikke brant i det hele tatt. Selv gressløken som egentlig var en reserveløsning i mangel av dill, ble et pluss. Steike ta så flink jeg følte meg.

Sist i panelet var frk. No-fish-thank-U. Hadde egentlig sett bort fra en smaksuttalelse fra den kanten. Stor ble derfor overraskelsen da en smaksprøve på størrelse med et stort knappehullshode gikk ned, uten grimaser. Antagelig så raskt konsumert at hjernen rakk ikke vurdere annet enn syltetøyet som fòr ned spiserøret i full sprint etter den bittelille gravede sikbiten. Men mor var fornøyd, hun hadde smakt.

#elendigfiskelykke er erstattet med #æblomstre

Påsken er på hell, kjenner det godt kunne vært ei uke påske til, påske er digg. Siken over fikk jeg på isen i kveld. Her er det plussgrader og det har tint kraftig i et par dager nå. Bukta her er blå av overvann, men allerede nå begynner isen å løfte seg, isen tørker. Avslutter innlegget med et vått klipp fra isen og legger lenke til del I der oppskrifta ligger. Så lover jeg at det kommer en del III også, på noe som jeg er blitt skikkelig hekta på…

Mitt gamle fiskehull er nesten blitt en hai

Oppskrift på min rakede sik, finnes i del I, HER.

På scootertur i paradiset

På scootertur i paradiset

En fantastisk skjærtorsdag med koselig selskap og eksemplarisk vær. Vi tilbragte dagen på scooter i fjellet i dag. Det harde føret i formiddag ble mer og mer slurry utover dagen, fint for scootrene som fikk bedre kjøling.
Ti mil på belter har satt sitt preg på kroppen og øyelokkene siger lengre, og lengre ned. Dagens blogginnlegg skrives derfor med bilder fra vår scootertur i paradis: Abisko – Unna Allakas – Sjangeli – Stuor Karpel – Abisko.

Noen bilder tatt med Iphone 8 plus, og noen med Canon EOS 70D. Liker gjerne å si at speilrefleksen gir best bilder, men må si jeg liker bildekvaliteten på min nye mobil.

Bli med inn i paradiset:

God natt.

Prosjekt “Sik blir til mat” – Del I.

Prosjekt “Sik blir til mat” – Del I.

Utsikten fra arbeidsbordet er upåklagelig.

Som jeg lovte, så deler jeg hver en sannhet vi erfarer i dette prosjektet, “Sik blir til mat”. Starter i den enkle enden, eller enkel og enkel, vi er litt i samme gata som tidligere mordbrannforsøket, men dette lar seg teste med det vi har for hånden. (Jeg skriver vi, da jeg tenker at testpanelet, som selvsagt ikke bare kan bestå av ikke-uhildede-meg, må bestå av flere personer…. de bare vet det ikke enda, de andre).

Sukker + salt + pepper + tørket gressløk

Sikene skulle graves. Graving og raking er ganske like prosesser, bortsett fra at raking bruker lang tid, og spiller på mikrobiologi, mens graving er kort prosess og skal absolutt ikke spille på mikrobiologi.

Rå fisk skal helst fryses før den spises, ikke for å drepe bakterier, for det må vanligvis varme til, men for å ta kål på eventuelle parasitter som kan gi magetrøbbel. Anbefalingene på nettet varierer: Noen fryser fisken før tilberedning, noen etter, og noen aldri. Her klarte vi å få til en mellomting – frysing underveis…

Sikene hang sløyde og rensede ute over natten. De ble halvfrosne, en fordel for filetering med grønnsakskniv. Filètkniv til fjellet er herved satt på ønskelista.
Det ble ikke pene filèter, men absolutt noe som kan ligne. Prøvde å få vekk det meste av bein, virkelig ikke spart på beinene da denne arten ble skapt. Resultatet er da at det blir mindre og mindre fisk, og mer og mer fiskeavfall. Ingen fare, #elendigfisklykke har jo snudd, nye siker kommer jo til i hopetall heretter. Men en sånn tang for å nappe bein hadde vært kjekt å ha når det blir masseproduksjon, setter også det på ønskelista.

Tørket rene, oppskriftene sier at man ikke skal vaske fisken.

Den som har handlet i Abisko noen ganger, har lager av tomme godtebokser. Strødde litt av blandingen i bunnen, la et lag filèter, strødde litt over, la så siste lag, og strødde over det.
For å få det lufttett, ble gladpack pakket tett over fisken. Stor godteboks fikk ikke plass i kjøleskapet inne, så gravingen fikk foregå ute på en skyggefull plass. Det har resultert i at fryseprosessen har inntrådt underveis i prosessen hos oss, håper ikke det betyr så mye for gravingen.
Tynne filèter, maks 2 døgn, kanskje de allerede i kveld må sjekkes.

Da er det bare å vente i spenning, la prosessen gå sin gang, og glede seg til uttrykkene til smakspanelet.

Dette var morsomt, og interessant. Naboens røkeri skal inspiseres, og huset handyman må regne med et nytt produksjonsprosjekt, setter det like godt på ønskelista det også, i tilfelle han skulle “glemme” det.

Følg med på del II, smakspanelet. Skulle ikke del II komme, ja da har vi nok smakt for mye, og prosessen kan ha gått feil…..

Ønskeliste.

  • Filètkniv
  • Beinnappetang
  • Stasjonært røkeri

Om prosjektet får til å teste ut flere metoder vil i stor grad avhenge av om snuoperasjonen til #elendigfiskelykke fortsatt holder trenden. Gårdagen sådde faktisk litt usikkerhet om det.

#elendigfiskelykke har snudd!

#elendigfiskelykke har snudd!

Lilletassen er med mer av fiskehumanitære grunner – møtet med kroken var unådig.

Det er med usigelig stort fremtidshåp, jeg herved tør applaudere høyt,at det er seriøse tegn som tyder på, at #elendigfiskelykke har snudd.

Etter fisketørke i hull etter hull, og etter at barna begynte å stille småspydige spørsmål angående all den tid som ble lagt igjen rundt hull, etter hull, var det en lettelse å kunne blodlegge isen i deres påsyn i dag. Mors knivløse bløggemetode ser kanskje ikke så moderlig ut, mer morderlig antagelig.

Et lite familiekalas på isen idag, innkasserte 3 fine siker. Den fjerde, den kommer vi til å gjete på. Et monster av en fisk besøkte samtlige hull, dasket til snørene så maggoten ble virvelløs, bare huden hang igjen. Med nesen trykket ned i isen gikk gispene på rundgang. Gamlefar mente at vi bød på for lite mat, og vi forsøkte også med en god smaksprøve på Gildes grillpølser, men heller ikke det var stort nok. Det der monsteret kommer til å bli en kamp å få opp, en morsom kamp, når den endelig biter på. Det blir nok å skje, slik som trenden nå har endret seg. Helt klart.

Det er bare 1 hake med snuoperasjonen til #elendigfiskelykke…..

…. fiskelykken ser ut for bare å gjelde for sik.

“Sik, benfiskart i laksefamilien, utbredt over hele den nordlige halvkule. Siken skiller seg fra laks, ørret og røye ved sine større skjell, mangel på tenner i munnen og sin blanke farge uten flekker. Halefinnen er tydelig kløftet. Og fiskekjøttet er hvitt. “
Kilde: snl.

Siken har godt ry som spennende matfisk, og våre svenske granner er duktiga på att tilbereda, det er ikke vi. Et halvhjertet forsøk på å lage noe av en sik mottatt av en gavmild granne, resulterte i en lengre periode med halsbrann og siken føyk rett i søpla. Mordbrannforsøket fikk oss til å sky fisken. Da vi hadde fått hendelsen på avstand, så vi at det var ikke siken som var den skyldige, det var saltposen. Jeg opererte jo i god tro, og er dermed frikjent, så det så.
Vi er altså der at vi med forventet store kolli inn med sik, nå bør prøve på nytt med tilberedning av sik. Vi googler.

“hur gjør man sik”

Alt, eller i det minste noen vesentlige element, som sik for eksempel, ligger altså til rette for at vi skal komme noen steg videre i voksenlærdommen om hvordan tilberede sik.

I morgen går vi løs på oppgaven, og den skal dokumenteres og deles her, uansett hvordan det går.

Prosjekt “Sik blir til mat” er herved igangsatt.

Følg med hvordan det går med #elendigfiskelykke på Instagram.

Påsketreet – vår tradisjon.

Påsketreet – vår tradisjon

Og høyt i toppen, den gule fjær.

Det er trygt med tradisjoner, sier forskning. Tradisjoner er forutsigbarhet, vi vet hva som skal skje. Og når tradisjonssymboler tas frem, er vi programmert til å hente frem følelser. Vi får lyst på appelsiner, selv om de svir i munnvikene, og vi pynter med gult selv om det svir i interiørøyne.

Påskeliljene vi bare MÅ ha, selv om de antagelig er avblomstret før påsken.

Noen av påskesymbolene.

  • Høna og kyllingene er symboler på oppstandelsen og livet, paradoksalt nok så er kylling også typisk påskemat, får tro det ikke ligger symbolikk i det da.
  • Gult og grønt – sola, naturen, vårtegn, og kyllingene og plantenes farger.
  • Lilla og hvitt – farger fra kristen markering av gleden og renheten i påsken.
  • Påskefjær på bjørkeris er egentlig gammel hedenskap for å banke fruktbarhet i kvinner og dyr. I Norge har dette vært mest vanlig som fastelavenssymbol, mens påskeris med fjær har vært vanlig i Sverige. I dag er påskeris med fjær, egg, kyllinger og annen pynt vanlig mange steder.
Kyllinger i alle varianter rundt omkring på hytta. Til sommeren er kanskje de siste oppdaget og ryddet vekk.

Vår tradisjon med påsketre, startet i 2011. Da kjøpte vi hytta vår, “Laponia”, i Lapporten stugsamfellighet.
Her er ikke så mange store trær som hjemme, men en del spinklere fjellbjørker. Trærne her har tøffere kår, og de vokser saktere, naturlig nok. Derfor får gjerne et lite tre litt malplassert foran verandaen, klint inntil stien, stå i fred. Og spesielt etter flere sesonger med lauvmakkangrep, passer man særlig godt på de som enda er friske.

Hvert år pynter vi derfor det malplasserte treet til påske, det er blitt vårt påsketre, og pyntingen er en del av tradisjonen som setter påskestemning hos oss. Nå er ikke tradisjonen like velholdt når det gjelder å plukke av pynten rett etter påske, så det kan fort bli 1.mai-tre også.

Her er bilder fra 4 ulike påsketreår.

Den største forskjellen er at mammas påskepynter er blitt stor og det er ingen selvfølge at hun er med og pynter påsketreet. Men i år var vi ekstra heldige. Spesielt heldig da hun er litt høyere enn meg og når lettere opp til det vernede treet som faktisk har vokst ganske så mye, karrigheten i jorda til tross.

Ingen pynt slår den fra barnehender.

GLAD PÅSK!

Nytt utgangspunkt?

Nytt utgangspunkt?

I går var utgangspunktet ganske så bra, selv om det lå greier å lurte i fjelltoppene. Mor, vofs og spreke datra fikk seg en flott skitur, før vinden tvang oss tilbake til hytta som gubbeluren holdt varm. Femie lapphund slet i løsnøen – bunnløst der det ikke er spor fra før. Tidlig tining i år fryktes.

I dag var utgangspunktet typ “holdesæinne”. Bildet av Nuollafokket er fra gode øyeblikk som kom innimellom skikkelig ruskevær. Våkna lenge før fuglene i dag da vinden tok tak i alt løst utenfor. Opp og ut å sanke flyvende reinskinn, lys våken, inn å finne på hyttepyssel de neste 4-5 timene mens familien steinsov.

Gårdagens malekos levnet fire utgangspunkt. Jeg valgte å gå videre med dette. Hele dagen var maleutstyret fremme, jeg fikk rote på kjøkkenbordet vårt helt alene, matinntak foregikk uansett foran Tv`n med skirenn i dag. Heia Sverige og heia Norge.

Hvordan jeg endte opp med akkurat dette, vet jeg ikke. Lenge bare malte og malte jeg rundt og rundt. Skulle tatt bilde av et mellomstadium, for det så alt annet ut enn dette. Så kom plutselig kirka frem, brudeparet på plass (selv om jeg mye heller maler rein enn folk) og buska i forkant bare presset seg på.
Nå skal dette få hvile til neste gang jeg kommer opp i ruskevær. Ser at kirka må forankres, den svever nå, litt skyggelegging vil hjelpe. Samme med stien eller skyggen i forkant, den trenger puss. Og kanskje, bare kanskje skal det være med et lauv eller to. Men så, så tenker jeg at jeg sier stopp.

Da kan jeg vel si at dette ikke lenger er et utgangspunkt, men veis ende?

Utgangspunkt.

Utgangspunkt.

Allerede fra før vi er født, er vi gitt ulike utgangspunkt. Mor & Fars gener, miljøet, omstendighetene, fødselen er med å bestemme utgangspunkt for vegen videre i livet.

Når vi er små, vil de som er nær oss, har omsorgen for oss, ta valgene for oss. Hvordan ser de på utgangspunktet? Farges de av det og tar valg ut fra det?

Et utgangspunkt kan legge til rette for mange ulike retninger. Skal vi gå høyt eller lavt? Skal vi gå trygt eller med risiko? Skal vi bære tungt eller lett? Skal vi streve eller seile lett?

Uansett retning vi velger, så trenger ikke endepunktet være gitt. Vi kan endre retning underveis, vi kan velge å stoppe og forbli på et sted vi liker eller kanskje vi snur og går tilbake og begynner på nytt.

Et utgangspunkt er det man har, hvor man ender vil avhenge av uendelig mange faktorer, og mange av disse kan man velge selv. Men noe er utenfor din rekkevidde, du er “stuck” med det. Aksepter og bruk det som et utgangspunkt.

Men småfuglene kvitret, gammelmåsen snorket og svanelille fortsatte skjønnhetssøvnen, var jeg ute på verandaen, trakk inn frisk fjelluft og gjorde mine morgenøvelser. Jeg satte altså retning for dagen. Utgangspunktet så bra ut, vårlig temperatur og sola var fremme. En kraftig vind satte retningen inn i hytta igjen. Lykken er å ha et lite lager malesaker tilgjengelig uansett hvor man er, geografiske og i livet.

Det som kunne vært malt på 5 minutt, brukte jeg et par timer, 1 skive og 2 kopper kaffe på. Ingen plan, ingen prestasjonsangst -jeg bare malte og pusset på lerretet. Blandet og vannet. Forsiktig og brutalt.

Jeg har malt et utgangspunkt.

Alt etter hvordan jeg snur og vender på lerretet, så gir det meg 4 ulike utgangspunkt.

Uansett hvilke av de 4 jeg velger å gå videre med, så er ikke endepunktet gitt – dette maleriet kan bli hva som helst.

Og det kan bli ferdig når som helst. Kanskje denne helga, kanskje ikke før i påsken, eller som heller ikke er så uvanlig her i gården: Det blir aldri ferdig, men forblir i prosess.

Skal jeg tørre å dele hvordan retningen ble? Vi får se, har spist for lite modigserum til å tørre å love det akkurat nå.

Hva er ditt utgangspunkt i dag?

Mens maling tørker og underbevisstheten leker med vegen videre, skal vi ta fatt på et helt annet UTgangspunkt:

Lihkku beivviin!

Lihkku beivviin!

6. februar er samenes nasjonaldag. Artig at flagget har elementer fra dyrene og naturen med det gule og det grønne. Og det røde og det blå, samt sirkelen symboliserer sola og månen.

En flaggdag i Norge.

Jeg feiret dagen sammen med Sykt Aktiv-gruppa i Bjerkvik. Vi har innetreninger i Bjerkvikhallen hver onsdag i januar og februar. Først sirkeltrening med våre spesial-spesialøvelser, så lunsjer vi og så avslutter vi med noe rolig og går gjespende hjem, i dag var det hender og føtter som fikk trening og pleie.

I dag feiret barnehagene samedagen på andre halvdelen i hallen, så idag trente vi til lukten av biidos som bredte seg fra kafèen og inn i hallen, og til latter fra småttiser på lassokurs.

Selv sørget vi for samisk touch på treningen med sameflagget plantet i en sko midt i treningssirkelen, og med Mari Boine og Ella Marie Hætta Isaksen på høytaleren.

Vår sirketrening spesial

Giittos!

I år sier jeg for første gang takk til gratulasjonen på samedagen. Jeg har prøvd meg litt på slektsforskning, og har fått bekreftet samiske aner, ganske så nært. Med “alt” elektronisk tilgjengelig, er verden mer gjennomsiktig enn noen gang. Kirkebøker er skannet, historiske verk er gitt ut i fleng, bildearkiv ligger systematisert i databaser og det er omtrent uendelige mengder informasjon på sider som geni.com og MyHeritage.no. Ikke alltid helt rett, hvilke sannheter er nå det?

Slektsforskning er tålmodighetsarbeid, vet ikke om jeg har det som skal til for å grave skikkelig til bunns. Men jeg har gjort en start, og fått fantastisk hjelp fra dyktige slektsforskerentusiaster. Hvor skulle jeg begynne? Med hver generasjon fordobles grenene, det virket uoverkommelig for en nybegynner. Jeg fikk starte der nysgjerrigheten pirret mest:

Bestefar.

Min fine bestefar ble bare 49 år gammel.

De to første leveårene vokste min bestefar opp i et samisk hjem, i barndomshjemmet til min oldemor, en fjellgård oppi Saltdalen. Det var harde kår og mye sykdom, og oldemor døde da bestefar var bare 2 år. Resten av barndommen tilbragte han i Målselv sammen med far, stemor og halvsøsken, en fin barndom ser det ut for at han fikk.

Vet ikke, men tror ikke bestefar forsøkte å spore opp sine røtter, og det er først i senere tid vi etterkommerne er blitt nysgjerrige på hvem de egentlig var, familien på Krykkjen i Saltdalen.

Via Saltdalen Historielag fikk jeg mer kjøtt rundt de dataene jeg fant på nettet. Oldemors familie hadde drevet med reindrift og skogdrift. Slektsleddene bakover gikk både til sørsida av Saltfjellet og innover fjellene i Sverige, Mavas sameby ble nevnt spesielt av historielaget.

I dag er drives Mavas som et turiststed, uten vegforbindelse. Kanskje det blir en tur på snøscooter dit for å snuse inn fjellufta som mine aner pustet liv i. Skal tro om det var så idyllisk som det ser ut nå HER.

Bilde lånt fra Mavas Stugby`s facebookgruppe.

Slekstgransking, og ikke minst DNA-testing som nå er et utbredt blant slektsgranskere, kan lede oss bakover i tid sånn at det blir lettere å se hva og hvem som er forprosjekter for oss selv. Kanskje dukker det opp svarte overraskelser, sannheter som helst ikke skulle kommet for dagen, historier vi ikke vil like å kjennes ved. Men mest sannsynlig vil de hjelpe til med å forstå, og om ikke annet, så er det faktisk både interessant og morsomt.

Jeg er så vidt i gang, og har allerede funnet kroverter i Kalix, kongepokaler, gammeljomfruer og altså samisk ætt. Og da har jeg bare dratt i 1 av de 8 grenene, røttene, som strekker seg videre fra mine besteforeldre. Og jeg ser spor av kjentfolk både her og der, verden var mye mindre før.

JEG SYNES DET ER GANSKE SÅ KULT.
Overraskende? Neppe, bare ta en titt på disse bildene:

Ikke så mye som mangler 🙂