web analytics

Se ka vi har – Skotøymagasin

Se ka vi har – Skotøymagasin

Blogginnlegg med reklame skal merkes. Dette er ikke reklame i den forstand at det tilgodeser meg. Men det er reklame for Bjerkvik, skryteinnlegg, det jeg kaller hjerteinnlegg og ikke ren reklame.

Like ovenfor nederste rundkjøring i Bjerkvik ligger Skotøymagasinet, ca 20m etter du har tatt av på E6 mot Tromsø. God parkeringsplass – her kan du ta med henger og fylle den med flotte greier til hele familien.

Jeg har lenge hatt en plan om å kjøre på med blogginnlegg fra Bjerkvik for å vise hvor mye flott vi har her. Å skryte av dette føles ikke “cocky” – jeg skryter av stolthet og fordi jeg har lyst. Kommer til å merke disse innleggene med “Se ka vi har” som stikkord. Du finner stikkordet igjen i stikkordskyen nederst på startsida mi, eller du kan bruke det som søkeord, og å få opp alle innlegg jeg har merket med det.

I dag har jeg vært hos Skotøymagasinet, en runde fru ullundertøy og bobledress, både gledet og gruet seg til – moteblogging hadde jeg ikke prøvd meg på før ….

Er det mulig å få denne dama ut av turklær?

Skotøymagasinet.

I 1962 åpnet en liten skobutikk i Bjerkvik. Anton og Aud Skau etablerte da Skotøymagasinet i en liten del av huset de bodde i. Butikklokalet ble senere bygd ut i flere etapper. Jeg husker tiden da jeg gikk på ungdomsskolen i Bjerkvik. Vi gikk på “skobutikken”, eller til “han Anton” som vi også sa, og prøvde sko, og med tillatelse hjemmefra, fikk vi “sette opp”, altså på krita, så kom foreldrene og betalte. Vi fikk tidlig et forhold til skobutikken, han Anton, ho Aud og ho Ragnhild som jobba der.

En tiltalende butikk, unik i sitt slag – faktisk en attraksjon godt besøkt av fjern og nær.

I 1991 overtok Aud Dahle Åsli Skotøymagasinet og 3 år etter ansatte hun Karin Johansen, de har nå henholdsvis 28 års og 25 års fartstid i skobutikken. Dette kan de, og det har de svart på hvitt – det henger på veggen, diplomet fra da de ble kåret til årets servicebedrift i 2012.

Service og kvalitet er stikkord som går igjen i omtaler av Skotøymagasinet.

Dette er en lun butikk med “hjemmelagde” utstillinger og design. De tilhører ingen kjede, velger selv hva og hvordan, og akkurat det har nok bidratt til noe av den suksessen de opplever. Du finner det unike her. Og det du finner har god kvalitet. Og du får god, kyndig og hyggelig hjelp.

Til tross for å være ei bygd utenfor bysentrum med flere kjøpesenter, opplever de vekst. Fremover har nylig hatt en sak om Skotøymagasinet, en + sak så bare abonnenter eller kjøper får lest den:

HER er link til Fremover-reportasjen (+sak)

Hva har de på Skotøymagasinet?

De kunne ikke hatt et mer passende navn enn Skotøymagasinet, for de har alt som ordet inneholder, og mer til:

SKO + TØY + MAGASIN.

SKO:

TØY:

MAGASIN:

Ikke rart vi er stolte over Skotøymagasinet “vårt”. Ikke rart det er å regne for en attraksjon hvor feriefolk legger inn stopp på denne berømtheten. Ikke rart “de står han a” i medvind og motvind. Lenge leve Skotøymagasinet.

Meg som moteblogger.

Jeg hadde en idè om å framsnakke det flotte vi har i bygda, liker å skrive og ta bilder. Som fersk blogger har jeg sneakpeaka til de bloggerne som kaller seg “influensere” – de bruker seg selv i reklamene. Kan de, kan vel jeg, eller?

Det er ikke akkurat mårratryner eller tursnørr som vises på influenserbildene. Kanskje akkurat DET var det som trigget meg til å gjøre min versjon som moteblogger: Av med bobleklærne og inn i flotte antrekk fra Skotøymagasinet – så å si usminket med elektrosjokkhår – og med catwalk som en anleggsslusk, helt meg selv.

Her går jeg for sort. Den sorte stretchbuksa med preg, en myk sort høyhalset og mørke, høyhelede med preg. Den solide crossoverveska likte jeg godt å ha over skuldra. Nice, eller?

Dette går helt klart under det som kalles “å gå utenfor komfortsonen”. Jeg liker Pippis strategi, og lar ikke det uprøvde stoppe meg fordi det er uprøvd.

Aud og Karin er så behagelige at det var lett å la seg rive med. Tryggheten tok sikkert litt overhånd da jeg dirigerte butikkeier til å filme meg mens jeg prøvde meg på “catwalk” uten ispigger – alle hemninger var som sunket under sålene – dette var gøy! Bollywood neste!

Sort strechbukse fra Marc Lauge

Jeg startet med å prøve ei sort strechbukse. Den hadde den moderne kortlengden, 7/8 dels lengde tror jeg hun sa, så da ble det perfekt hellengde for kortbeinte meg. At jeg klarte meg med str. 36, med ullongs under, tynn vel og merke, gjorde slettes ingenting, selvfølelsen steg. Buksa satt som et skudd, den bare måtte bli mi, og ble med hjem etterpå.

Med buksa som basis, fikk jeg hjelp til å sette i hop flere antrekk som passet meg som modell, jepp: MEG som modell:

Litt usikker på hvordan det skulle gå med høye heler – er jo kommet helt ut av høyhelevandring. Men pumpsene var utrolig behagelige på, og føltes stødige som fjell.

Prøvde først en nydelig hvit blondebluse med linning og lange armlinninger. Den ble akkurat litt for stor for meg. Men vi så at buksa og den blusen var god match. Komboen gjorde buksa til en selskapsbukse. Skoene var mørke med lignende trykk som i buksa. Både buksa og skoene hadde varsomme preg/trykk – akkurat passe syntes jeg.

En behagelig genser, litt mer casual enn blusen, litt mer meg, men flotte alternativer begge to.

Hva skjer om man putter på et skjerf nå. Fikk hjelp til å dandere: Skjerfet med begge endene bak, like lange, kryss slapt og fram med endene og knyt dem forsiktig så blir det hengende fint:

Her har jeg fått på en lekker veske for å ha hverdagsberedskap i – syntes det gjorde seg med litt farge når både genseren og dama var lyse.
Nå har jeg blitt varm i trøya. Aud foreslo disse skoene, og sjekk-sjekk-sjekk så stilig det ble, et helt nytt antrekk. Sko gjør virkelig folk.
Her er antrekket tryllet om med en myk sort strikkepolo og en rutete jakke. Trodde dette skulle føles for mye påkledt, men det gjorde det ikke, behagelig og fintøft antrekk, synes jeg.

Et par dyprøde sko med matchende konvoluttveske gjorde igjen antrekket nytt. Fortsatt den samme buksa, og fortsatt den sorte poloen, men nå hadde jeg fått en sort fuskepelsponcho. Hadde jeg nå hatt et manus ferdig, kunne jeg spasert rett inn på bokslipp. Siden jeg ikke har det, så nøyde jeg med et par runder i Skotøymagasinet. Svinset litt rundt, danset og glemte de andre kundene – bloggrollen gjorde meg visst totalt skamløs og uten sjenanse.

Karin og Aud fikk et svare strev med å rydde opp etter meg som bare hentet nytt og ikke hang tilbake – det var fort gjort å få stjernenykker i de fine antrekkene.

Lærte jeg noe i dag, bortsett fra at det ikke er farlig å prøve noe uprøvd?

Jo, jeg lærte et motetriks som antagelig glir rett inn i dagens tone om å ikke sløse altfor mye:

Kjøp noen gode basisplagg og lær deg å variere rundt disse. Kjempesmart på reiser for da trenger man ikke ha så store magasiner med seg, eh… kofferter.
Kommer langt med en sort bukse og en sort jumper, kanskje helt til Bollywood.

Så husvarm at det er på tide å dra hjem.

En annen ting som jeg ikke lærte i dag, men som er erfart etter mange år med skjev og sliten rygg: MAN TULLER IKKE MED SKOTØYET! Å velge gode sko for akkurat din kropp er superviktig. Den nederste kroppsdelen, den som får trykket fra resten via den uovervinnelige tyngdekrafta, foten som skal bære, må pleies med respekt.
Derfor liker jeg å handle mine sko på Skotøymagasinet, det liker føttene mine også.

Og gode sko, kan være fine sko. Her er de tre skoparene jeg prøvde i dag – gode sko alle tre:

NATTÅPENT til kl 24 på selveste fredag 13.desember.

Skotøymagasinet med flere kommer til å ha nattåpent nå på fredag. Det kommer ut et magasin som sier noe om tilbudene og ting og tang som butikkene har funnet på i anledningen.

I morgen, onsdag, får Skotøymagasinet nye varer, så de som tar turen innom får se mye mer enn alt det flotte jeg så på i butikken i dag.

Har du ikke anledning eller bor for langt unna?

Stopp iallefall om du passerer butikken til fots eller med bil – det er en grunn til at håndbrekket står midt i mange biler – bruk det når du ser Skotøymagasinet. Er det stengt – nyt utstillingen i vinduene. Det pleier jeg å gjøre når jeg lufter hunden.

Og uansett hvor du bor, bør du følge Skotøymagasinet på Facebook. De har ei levende facebookside som stadig oppdateres med nytt, med gode bilder av produkter de har for salg.

Ser du noe du bare MÅ ha: Kontakt dem, så sender de til deg – superservice på Skotøymagasinet.

Link til facebooksida HER.

Jeg kom hjem med go`buksa og en julegave. Men kjenner et aldri så lite hig etter å komplettere det med noe, eller alt det andre jeg prøvde i dag. Får telle litt på knappene….

Moteblogger for en dag.

En vakker torsdag ramler det ut flere “Se ka vi har” innlegg i MELLEM linjene altmuligblogg. Følg med- følg med og hei hå så lenge.

Julemessa i Bjerkvik

Julemessa i Bjerkvik

Ingen overraskelse at jeg er hjemmepatriot, ellers hadde jeg jo flyttet, noe som ikke streifer mine tanker engang.
I bloggen min drar jeg fram noen av de mange grunnene til min patriotisme. Innleggene er merket med stikkord “Se ka vi har”, stikkord som kan leses med valgfritt trykk og tonefall. Jeg bruker skikkelig skrytetone.
Julemessa i Bjerkvik er en av mange grunner til at #æblomstre i Bjerkvik, og er stemplet “Se ka vi har”. Flere stemplede innlegg vil komme.

Julemessa 2019.

I år arrangerer Bjerkvik Sanitetsforening den 15. julemessa i rekka, i dagens form. Julemessa arrangeres årlig i Bjerkvikhallen, denne gang med hele 41 boder.

Fra torsdag har 10-20 sanitetskvinner, med hjelpere fra bygda og ektemennstyrken, rigget om hallen fra pust & pes til messearena.

Fredag ettermiddag kommer bodfolket og innreder sine boder sånn at det er klart til åpninga neste morgen. 10.klasse på Bjerkvik skole pleier å være tilstede for å hjelpe til med innbæring av utstyr, til gjengjeld får de gratis bod for å selge årets Bjerkvikkalender, en tradisjon.. Fra øyekroken har jeg sett at ungdommene blir tatt godt vare på av sanitetsforeninga, så her vil ungdommen være.

Klargjøring pågår 2018. Vi, Levollen og Sihei på første bodene her, så sanitetsforeningas bod, så Jorids lefsebod. (Foto: Bildet lånt fra facebookgruppa til Bjerkvik Sanitetsforening.)

I løpet av helga blir det kul på veggene i hallen. Det er fri inngang til julemessa, så akkurat hvor mange som er innom i løpet av helga, er ikke godt å si. Midt på lørdagen er det gjerne en topp, da kan det være vanskelig å finne sitteplass i kafèen. Flere av de som vil handle kommer derfor gjerne tidlig eller litt seint. Kaker blir det til alle uansett, kafèen er et velde for kakemonser.

Noe av det som tilbys fra bodene på julemessa i Bjerkvik:

  • Lefser
  • Hjemmestrikkede klær, lester, votter, luer osv
  • Smykker
  • Kremer
  • Hjemmesydde klær
  • Kjøkkenting
  • Smykker
  • Julepynt, nisser, lys
  • Kalendere
  • Bilder
  • Pynteartiker
  • Treprodukter
  • Krydderier
  • Lotterier
  • Julegaveinnsamling
  • Kranser
  • Naturprodukt
  • Kremer og kroppsprodukt
  • Broderier
  • Ryer, matter
  • Og en masse artig og rart og spennende som jeg ikke kommer på nå
Sanitetsforeninga har alltid mye fint å selge, her fra 2018. (Foto: Lånt fra facebookgruppa til Bjerkvik sanitetsforening).

Bjerkvik sanitetsforening

Bjerkvik sanitetsforening ble etablert i 1930!!!!! Tenk det. De hadde kun et kortere opphold under 2.verdenskrig, forståelig nok. Foreninga driver med aktiviteter for å skaffe inntekter til tiltak som kommer Bjerkviks befolkning til gode. Og det er ikke småtterier som er delt ut oppigjennom årene. Nevner de i samlepunkter i lista under, ellers hadde det nok blitt en fryktelig lang liste, og faren for å utelate noe stor.

Alle som vil kan bli medlem at Sanitetsforeninga, aktive medlemmer og støttemedlemmer. I Bjerkvik er det 50 medlemmer og aldersspennet er stort. Og de trenger flere, så føler du deg kallet…… kom på julemessa og ta en prat med sanitetskvinnene.

Jeg tenker at dette er en vinn-vinn greie. Det å være med i et fellesskap, som er til for fellesskapets beste, er nok en god følelse. Og etter det jeg har hørt, er det veldig koselig og sosialt i sanitetsforeninga. Ukentlig samles sanitetsforeninga i “bua” si for å lage ting som skal gi kjærkomne inntekter. Og kan du ikke strikke eller sy, så kan du kanskje servere kaffe og en vits, eller holde garnet for den som nøster – alle kan være til hjelp.

Tidligere var det tett mellom sanitetsforeningene, nå er det færre av dem. Men inne i vika vår har vi to, Herjangen og Bjerkvik sanitetsforeninger, og de samarbeider ofte om prosjekter, samarbeider godt.

Noe av det som sanitetsforeninga i Bjerkvik står bak, i tillegg til julemessa:

  • Kløvertur hver tirsdag – ut å gå i lag
  • Mat og servering etter begravelser og minnestunder
  • Postkasse på Bjerkvik Aktivs turer
  • Nyfødtsokker til små Bjerkvikinger
  • En rekke økonomiske tilskudd i små og store formater: Til lag og foreninger, til barnehager, Ellas Minne, Tur & løypelagene, Fysikalsk institutt, helsestasjon, skola, idrettsanlegg, kirka, menighetssalen
  • Og i år er det førstehjelpskunnskap som Sanitetskvinner landet over skal fronte, sammen med Maja fra ambulanseserien som gikk på TV – kor kuuuult e ikkje det 🙂

Tusen takk til Nina og Unni for informasjon om sanitetsforeninga. Imponert over oversikten de har, og enda mer imponert over det de står for og gjør, sammen med alle de andre flotte sanitetskvinnene. Takk til dere alle.

Og så litt julemessereklame…. LEVOLLEN har bod

Også i år skal Levollen ha bod på julemessa. Dette året blir det meg og mamsen som skal kose oss ilag med alle krimskramseriene våre. Så får vi helt sikkert litt hjelp fra familiene som synes det blir tomt hjemme når alt rotet plutselig blir borte. Som i fjor, finner dere oss på første bod på høyre hånd når dere kommer inn i hallen. Vi skal klistre dobbelsidig teip på gulvet foran boden vår, så om du havner i en stim, så er det bare å trampe litt hardt på teipen, og vipps så er du hos oss. Velkommen skal du være.

Og tuppetante har bod…

Vår “tante” Synnøve kommer med Tupperwarer. Hun har med masse varer som du kan kjøpe der og da og gi i julegave – alltid fint å få. Sikker på at du kan gjøre et varp der. Når du har kommet deg løs fra den dobbeltsidige teipen vår, setter du kurs mot Tupperwarene. Ta det som en natursti, du finner dem nok.

Drikkeflaska si det her. God å holde i, og tett kork.

Og en kjempeflink slektning, “Style to smile” har bod…

I fjor hilste vi for første gang på Merete som er min datters firmenning. Merete er en mester med symaskinen, og hun lager de søteste og morsomste barneklærne du kan tenke deg. Alle som har en liten i smekkealder bør ta turen innom boden hennes, årets julegave! Vil du bare handle til deg selv? Da skal du ta en titt på luene; ikke bare herlige tekster, men også god fasong, ramler ikke ned over øynene. Så når du funnet tuppetante, og kjenner at limrestene under skoene tar på gåarlaget, da rekognoserer du deg frem til “Style to smile”, og lar deg friste av alt det fine der.

Sykt Aktiv julegaveinnsamling

Sånn cirka midt i hallen, et sted, finner du Sykt Aktiv Bjerkvik som samler inn julegaver i samarbeid med Frelsesarmeen. Kanskje du fant noe hos Levollen, hos tuppetante eller hos Style to smile som du vil gi til en medborger som ikke får så mange gaver? Da kan du gå til boden til Sykt Aktiv, og de vil pakke inn og merke for deg. Se etter en bod med juletre oppå bordet og søte, blide sykt aktive bak bordet.

Du overlever…..

Nå har du fortjent en pause, og da er kakekafèn et must. Deise ned ved et bord og slapp av mens du legger strategi for runde 2-5 i hallen, du har enda 37 boder igjen.
Og glem ikke å stikke innom sanitetsforeningas bod for å kjøpe lodd. Kjøp maaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaange lodd, kanskje du er en av de heldige som vinner noe fint, hvis ikke, vit at du støtter gode saker.

Her er link til alle innlegg merket “Se ka vi har“, na-na-nana-naaaana…..

Orientering – gøy og nyttig.

Orientering – gøy og nyttig.

Har fått sett mange lokale perler på orienteringsløpene

Prøver å få med meg flest mulig av orienteringsløpene som O-gruppa i Bjerkvik arrangerer hver vår og høst …

I det jeg skrev setningen ser jeg at den fort kan forstås som noe jeg dessverre ikke kan skryte på meg; løping.

Jeg prøver virkelig, har faktisk gjort det i noen år nå. Men jeg løper jo ikke, iallefall ikke hele vegen, knapt halve, noen ganger ikke lenger enn ut av startplassen sånn at jeg er ute av syne og i skogen for meg selv. Å kalle det løping er vel å tøye begrepet en smule langt. Ingen gaselle i lyngen akkurat, går mer i dumpe jump over tuer og uelegant tripping for å ikke synke for langt nedi myrene. Men jeg er ganske god på å gå fort, det skal jeg ha.

Min gode venninne Anne Lise – begge to så små at vi sitter fast i spindelvev og gresstrå.

Jeg kan takke min gode turvenninne for at jeg har fått sansen for orientering. Hun kunne orientere og dro meg med. Først hang jeg bare med på turen, hadde mer enn nok med det. Så begynte jeg å lese kartet sammen med henne, og lærte. Kjempespennende. Å lese terrenget sånn at du hele tiden vet hvor du er, og hvor postene må befinne seg, er god trening både for hode og kropp. Perfekt for meg, kroppen har så godt av turene i terrenget, over ei tue, under ei grein, opp på en skrent, klatre ned…. hele kroppen mykes opp, kondisjonen trimmes og musklene brukes.

Kortløype ved Holmvann, passe start etter ferie

Veldig trivelig å være to som finner ut i lag, trivelig og trygt. Så kommer det ganger det ikke passer for min flinke venninne, da må jeg klare meg selv. Gjett om jeg har “løpt” mye feil. Og gjett om jeg har måttet gi opp noen poster. Men ingen grunn til å surke, bare øve mer. Se på kompasset, tolke kartet og bykse meg levende gjennom myrene. Endel å holde rede på samtidig, men det går bare jeg tar tida til hjelp. Luffer gjerne ut fra start blant de første, og kan godt være blant de siste som kommer inn, og da har jeg ikke valgt lengste løype engang…. men jeg har deltatt. Og så får vi alltid noe godt på målstreken – Bjerkvik O-gruppe altså, helt super.

Funn av poster er som sukkertøy i skogen – energien fylles på og det gir håp om å finne neste også.

Når man ikke rager stort høyere enn like over blåbærlyngen, som jeg, og min venninne, og brillene er på skakke og full av øyesalve, så kan det være utfordrende å holde kursen. Vi går da polygondrag som på landmålinga, sikter oss frem til tydelige punkt i terrenget ikke for langt unna. Sånn går det framover, fra tre til tre, og ofte havner vi ganske nær postene, like overrasket hver gang. Kompass virker!

Fra O-gruppa låner vi brikke for å registrere funn av postene. Etter løpet får man utskrift av tid totalt, og tid på postene – artig.

O-gruppa i Bjerkvik er en liten kjerne orienteringsløpere som både kan løpe, orientere og arrangere løp. En stor jobb gjøres hver uke for at vi andre skal få være med, veldig takknemlig for det.

Bilde lånt fra O-gruppa. O-løp i Herjangen i vår.

For meg er orienteringsløpene nyttig rent helsemessig i nuet, hvis vi ser bort fra en vrikket ankel etter et sjumilssteg over en Prestjordbekk i vårløsninga. Og ferdighetene gir meg større trygghet på andre turer i ukjent lende. Bare positive effekter. #æblomstre på orientering.

Kan jeg, kan du. Anbefales!

Søppelrydding i fjæra.

Søppelrydding i fjæra.

Det nytter.

For andre år på rad har jeg vært med på strandrydding, eller “ryddesjau i fjæra” som vi sier her nord. Medbyfjæra i Bjerkvik er ryddet to år på rad sammen med Sykt Aktiv-gruppa i Bjerkvik. På Seines har vi i familien sjaua i fjæra nedenfor mine foreldre i år.

Sykt Aktiv Bjerkvik kåret til strandriddere i 2018.

” Hold Norge Rent er en ideell forening som arbeider mot forsøpling. Foreningens visjon er et Norge uten avfall på avveie. Sammen rydder vi Norge! ” (Kilde: www.holdnorgerent.no)

Siden 2011 har organisasjonen arrangert strandryddedager, og det har vært ryddet søppel langs det ganske land. Den plastfylte hvalen som fikk masse medioeoppmerksomhet, rørte ved folks følelser, og hvermansen engasjerte seg i søppelrydding.

Via ryddeportalen til Hold Norge Rent registreres forsøplede områder, alle kan gå inn å registrere der. Ryddeaksjoner kan også registreres der, og ved avsluttet aksjon, rapporteres hva som er ryddet og hva som er funnet.

Lokalt var det en ordning sånn at etter endt rydding, kunne man melde til vårt avfallsselskap, HRS, så kom de å hentet søppelet etter endt rydding.

Henteordning med HRS fungerte utmerket.

I 2018 ryddet Sykt Aktiv Bjerkvik Medbyfjæra. Vi ryddet i mange timer, og et 20 talls sekker på diverse løst ble fylt i busskuret for henting. Vi hadde sett for oss at det ikke ville være behov for å rydde der året etter, men der tok vi feil. I 2019 var det igjen fargerikt i Medbyfjæra. En litt mindre ryddegjeng tok fatt på litt over halvparten av fjæra, og det ble 10 nye sekker i år.

Fargerikt, men ikke der det hører hjemme.

Konklusjon etter rydding to år på rad på samme sted:

Dette er innerst i Ofotfjorden, der høst og vinterstormer dundrer inn fra sør og vest. Det er vanskelig å si hvor stort “søppelnedslagsfelt” som bidrar til det som ender opp inne i Medbyfjæra. Uansett overraskende mye som etterfylles i løpet av et år, fikk vi erfare.

Det vi kunne se av forskjell, var at andre året var det nesten ikke “gatekjøkkensøppel” fra bilvegen like over fjæra. Kjempebra!

Og stor plastdings vi ikke klarte å rikke, og som vi gjettet kom fra et oppdrettsanlegg, ble raskt hentet av et av anleggene i regionen etter kremt-kremt fra oss. Også det kjempebra!

Men nesten uoverkommelig mye småplast, ser nesten ut som fargerik sand enkelte steder.

Plast, plast, plast

Hva fant vi på vår rydding?

  • Store mengder plastbiter, store biter og små biter. De store bitene lignet industriplast, presenninger eller bygningsplast. De mindre bitene mer oppsmuldret plast som ikke var godt å si hva det hadde vært.
  • Dunker, plastflasker, aluminumsbokser, bøtter, øsekar finner vi overalt. Ikke så mange, men de er godt synlige og lager volum i søppelberget.
  • Isopor, i store og små biter.
  • Matemballasje av ymse slag.
  • Tau, taustumper og rester av fiskegarn, i alle farger og varianter. De med litt størrelse er lettere å plukke opp enn de titusener småkuttede taubitene som ligger sammen med oppsmuldret plast i tang og sand. Nesten uoverkommelig å plukke opp alt.
  • Vegstikker finner vi overalt.
  • Hjelmer, arbeidshansker, sko, plastovertrekk til sko.
  • Trevirke med spiker.
  • Sprengningsledninger og pakningsstrips.
  • Båtutstyr.
  • Jernskrap, trolig gamle miljøsynder, kortreiste.
  • Badeleker.
  • Plast fra haglpatroner.
  • Ørepinner, Q-tips! Fant så mange av disse at vi måtte se om noen hadde kastet en hel eske i nærheten. Men det var spredt over et større område og i ulike varianter, så eneste logiske forklaring må være at disse skyller folk i toalettene. SLUTT MED DET!

Hva vi ikke fant?

Sugerør og engangsbestikk utgjør ikke stort søppelproblem der vi har ryddet. Heller ikke plastposer har vi funnet mange av, men om de små plastbitene, som det er overflod av, stammer fra oppsmuldrede plastposer er ikke godt å vite.

Tror ikke forbudet mot sugerør og bestikk av plast kommer til å gjøre stor forskjell for fjæra vårres. Heller ikke plastposer som allerede er forbudt enkelte steder i verden. Sett i forhold til hvor mange plastposer som daglig er i omløp, er det ikke mange som har havnet der vi har ryddet, iallefall ikke så hele at de kunne identifiseres som plastposer.

Bildet er tatt av Manfred Richter fra Pixabay 

Hvem bruker havet som søppeldunge?

Skal ikke begi meg ut på en syndebukkliste, lista lenger opp adresserer forsåvidt selv, og går stort sett til den voksne garde. Noen tanker jeg gjort meg etter ryddingene:

– Noen regelrette dumpinger er det nok, helt unødvendig og helt forkastelig, som brusflaskene og ølboksene, og ørepinnene.

– Noe avfall stammer nok fra diverse aktiviteter og arbeid som nok kunne ryddet mer etter seg, som for eksempel garn- og taubitene, båtpleiegreiene, arbeidshanskene, sprengningsledningene, plaststripsene og haglpatronene som får “seile sin egen sjø”.

– Fant også en god del som var delvis brent, både plast og trevirke. St.Hansbål bør brenne skikkelig opp, rester fra bålet vil lett havne i vinterhavet og tas med videre.

– Jeg tror at veldig mye av det vi finner i fjæra er havnet der fordi det er gjenglemt, usikret, eller dårlig sikret, og at det havner uti havet i dårlig vær: badelekene, skoene, presenningsplasten, båtutstyret, isoporen, matemballasjen, vegstikkene, bygningsplasten, hjelmene…

Men en fin stilettsko, innerst i Medbyfjæra, hvor i alle dager kommer den fra?

Bildet er tatt av Jean-Claude AREL fra Pixabay

Det å være med å rydde søppel er både fin trim, en velgjerning for miljøet og forskjønnende for omgivelsene. Men viktigst av alt, er at ved å samle avfallet, så blir det nytt fokus, vi blir bevisste, og forhåpentligvis bidrar det til å endre holdninger på sikt.

Strandryddemeg.

Strandryddemeg og mine.

UTFORDRER HERVED ALLE TIL Å GJØRE LITT FOR AT HAVET SKAL FORSØPLES MINDRE. Litt hver, blir mye tilsammen.

Revyen du ikke slipper unna.

Revyen du ikke slipper unna.

Teaser fra 2017.

En årviss tradisjon i Bjerkvik, er at avgangselever ved ungdomsskolen, samt foreldrene deres, setter opp revy til stoooooor glede for resten av befolkningen, på 16.mai. Rett etter revyen arrangeres det rusfritt arrangement for ungdommene – et trygt og flott tilbud på kvelder der andre mindre trygge og mindre rusfrie arrangementer frister og lokker.

En kan godt si at dette er en revy elever og foreldre ikke slipper unna. Tradisjonen er lang, og nåde den som så mye som ymter frampå om å snike seg unna. Det er en bygdeplikt å prøve. men så er det heller ingen som blir pepet ut om tonene skjærer feil, teksten glemmes eller punsjlinen blir borte i nervøsitet.

-“Been there, done that“, tenker mange i salen og klapper ekstra.

Årets revy.

Festlig fremføring av årets avgangselever.

Fikk selvsagt med meg årets revy. Sammen med mamma satt jeg der og snufset av latter. Først var det avgangsklassen som hadde show. Det fremførte de med glans, snert, varme og helt på sin måte. De var skikkelig flinke. Det var også foreldrene deres som sto for del to. Hvert år blir man like forundret over alt som er kokt i hop av foreldremassen, og hvor mange skjulte talenter som rommes i lille Bjerkvik. Årets foreldrerevy spant på dugnadsånden i bygda, og det var mange morsomme poeng, og fin underholdning. Vår gode venn “Reidar” sørget for ekstra trim av magemusklene med to scener fra elgjakta. Vel blåst til 03-erne og opphavet.

Med min paparazziaIphone fikk MELLEM linjene dokumentert noen av høydepunktene. Sjekk det kule stjernegalleriet:

Hva er det som holder liv i denne tradisjonen?

Hvorfor går vi med på dette? Hvorfor fortsetter revyen når det åpenbart ikke alltid er talent og kjempestort sceneønske som ligger bak?

– For det først så kødder man ikke med tradisjoner. Revyen er et av mange kraftverk vi har i Bjerkvik. Energien som investeres i arrangementet, kommer ut mangedoblet og tilgode for hele Bjerkvik. Dette er lønnsom investering.

– For det andre så er det ikke så tvangsmessig som jeg har presentert det her. Det er alltids backstageoppgaver for de som absolutt ikke vil. Og når alt kommer til alt, så er det egentlig ganske mange som vil, og får til.

– For det tredje så er det bare rett og rimelig at når ungdommene trår til med et bidrag, så må foreldrene også bidra. Inntektene går til klassetur, og uten revy, ville det blitt mye mer å betale for foreldrene. Så motivasjonen har flere ben å stå på.

– For det fjerde, så er det flott å vise at det går an å gå på scenen uten å ta seg selv så veldig høytidelig. Går det åt skauen, so what (lokal dialekt). Det er gode signal å sende ut: “God nok som du er.” Og det vitner om trygghet når så mange tør, år etter år, i et samfunn ikke større enn at alle vet av nesten alle. Kvalitetsstempel for Bjerkvik.

Vi slapp heller ikke unna.

“Been there, done that”, sier også vi. I 2017 var vi blant bygdas revydebutanter, lot det stå til, og lot det også bli med det.

På grunn av eksamensdatoer, måtte vi i 2017 være ekstra kreative for at vi i det hele tatt skulle få gjennomført revyen. Løsningen ble å flytte 16.mai til 12.mai – alt er mulig på revy, og som vanlig ble det stinn brakke i idrettshallen. HER er teaseren.

Revymeg var svensk for anledningen.

Et helt år til neste gang, bare å glede seg til igjen å få sitte i salen og la seg underholde mens magen fylles av hjemmebakst fra revykafeen.

Heldige oss.

8530 BJERKVIK

8530 Bjerkvik i mitt hjerte.

Av alle tenkelige boplasser på kloden, har jeg valgt å bli værende i Bjerkvik, bare noen km unna heimplassen min.

Kun vært ute å snust på borteluft, for så å vende nesen hjemover til østavind og masse frisk luft, vinter fra november til mai, vår til St.hans, deretter halvannen måned sommer uten stilongs og lue, i lavlandet, og så 2-3 måneder med temperering mot vinter.

Det må overdose trivsel for å forbli ved sånne valg, spesielt med en revmatisk kropp.
Forklaringen: #æblomstre i Bjerkvik hele året.

Hvor er Bjerkvik?

Bjerkvik er et tettsted i Narvik kommune. I desember 2018 gikk tettstedet over fra å være bygd til å bli bydel til Narvik da Hålogalandsbrua åpnet og gjorde vegen mellom Bjerkvik og Narvik kort, og dyr.

Bjerkvik ligger bare noen kilometer svinger og bakker sør for grensen til Troms fylke, 43 km fra Sverige og godisfabrikkene, 17 km nord for dama på torget i Narvik og 40 lovlige minutter unna flyplassen på Evenes Harstad-Narvik lufthavn. SÅ SENTRALT, SÅ MIDT I SMØRØYET! Misunnelige sjeler kaller stedet Nord-Norges største vegkryss, bare tøv, vi har da rundkjøringer her, hele 2 stk.

ARN markert i Bjerkvik da racet passerte bygda.

Det bor folk i Bjerkvik.

I følge statistisk sentralbyrå bodde det 1159 innbyggere i Bjerkvik pr. 1.1.2018. DETTE ER KUN EN STATISTISK SANNHET!!!!!

I folketallsberegningene er det regler for hva som skal regnes med til stedet beregningen gjelder for, og avstandskravene mellom bebyggelsene tar ikke hensyn til den romsligheten vi har her i nord.

Bjerkvik strandpromenade og Bjerkvik hotell i bakgrunnen

SSB sin standard for tettstedinndeling:

“En hussamling skal registreres som tettsted dersom det bor minst 200 personer der. Avstanden mellom husene skal normalt ikke overstige 50 meter. Det er tillatt med et skjønnsmessig avvik utover 50 meter mellom husene i områder som ikke skal eller kan bebygges. Dette kan f.eks. være parker, idrettsanlegg, industriområder eller naturlige hindringer som elver eller dyrkbare områder. Husklynger som naturlig hører med til tettstedet tas med inntil en avstand på 400 meter fra tettstedskjernen.”

Zoom inn Bjerkvik på dette kartet, så vil telleområde for Bjerkvik komme fram, og som dere ser, så mangler mye av det vi regner som Bjerkvikomegnet: Link til ssb-kart, HER.

Bjerkvik kirke

Er Bjerkvik kjent for noe?

  • Bjerkvik ble hårdhent behandlet under 2.verdenskrig da allierte bombarderte bygda, de trodde det bare var tyskere her. Historien er blitt løftet frem mer i nyere tid.
  • Med høy forsvarsaktivitet i området i mange år etter 2.verdenskrig, har det skjedd flere tragiske ulykker der soldater har omkommet i fredstid, blant annet Vassdalsulykka i 1986.
  • Bygda, eh bydelen, kan synge og her florerer av sangfugler. De mest berømte har fløyet langt ut av redet. Med fare for å sette den gode Bjerkviktrivselen i fare, forsøker jeg å huske de mest kjente: Dansebandsjefen Jenny Jensen, avdøde Robert Burås gitarist i Madrugada, Heidi Blåsmo (joda, vi kaller trønderheidi vår) og så sliter jeg med å komme på flere her, (det er husken min, ikke syngeferdighetene til bygdefolket, eh mener bydelsbefolkningen).
  • Og så er jeg ganske sikker på at Mona Lisa kommer til å bli verdenskjent. Bare hør HER.
  • Joda, glemselen slo til, tenke seg til at jeg glemte å nevne Vidar Vang, kjent musiker som til og med har gitt ut med tittelen “8530 Bjerkvik”. Takk for tips fra nabo.
  • Sporty folk er det også i Bjerkvik. Vi har krampholdt på et basseng, og det har avlet supersvømmetalenter som Katarina Stiberg og Ingeborg Vassbakk Løyning. Og vi kan skryte av mange skitalenter, blant annet han Ivar, han Ivar Nordkild. Og så ser det ut for at komboen ski og børse funker bra i Bjerkvik, men også her er jeg på tynn is når navn og titler skal nevnes. Velger derfor å dra frem ho Hege i idrettshallen, nå vårres Hege Nilsen. Og småfrøknan hennes, DE kommer te å bli kjent, tidlig krøkes, si æ bare. Og tar man fra bjerkvikfolk ski, og lar dem stå igjen med børse, så går det ganske så bra: Min svigerbror Knut Bjørnar Mellem ble skytterkonge i 1986, og Kurt Arne Berglund i 1979. Min kjære mann Terje og vår skytterkompis Anders har begge skutt på kongelaget. Anders skyter fortsatt for kongepokalen, så heia-heia, vi liter på deg, kjendis er du allerede.
  • Bjerkvikingen. Den berømte hamburgeren til Det Lille Kjøkken er viden kjent. Om noen ikke husker stedet Bjerkvik, husker de helt klart Bjerkvikingen.
Bjerkvik fra piknikbordet.

Hva har vi i Bjerkvik?

Vi har det meste som vi trenger, og det vi ikke har, det får vi tak i. Og her kommer det oppramset i skjønn forening:
Vi har iallefall godt om matbutikker og bensinstasjoner. Vi har hotell og overnattingsplasser, fashionable spisesteder (iallefall synes vi det), bank, verdens kuleste frisører, postibutikk, skrev jeg mer enn nok av matbutikker?, diger outlet, skotøymagasin de lux, apotekibutikk, transportfirmaer, postterminal, skole, basseng, idrettshall, verksteder, kirke & kirkegård, aldershjem, årlig tvangsrevy, barnehager, rengjøringsbyrå, trimgrupper, pensjonistforeninger, lysløype, skiløyper, fotballbaner med og uten gress, skytebaner inne, ute, sivile og miltære, klatrevegg, syklister, sanitetsforeninger, byggevarer, Lyd, Bjerkvik Aktiv, inaktiv snøscooterforening, musikkverksted, korps (nygjenoppstablet), skytterlag, julemesser, fotterapeut, kor, Ferdageharda, menigheter, Sykt Aktiv-gruppe, taxi og karaokebuss, sveiseri, stillasfirma, pizzeria, betongrenovering og fjellsikringsspesialister, returgreier, Forsvaret HV, FLO og militært øvingsområde, båtforening, handymanner, hundeklubb, legesenter, spa, fysioterapeuter, lakseelv, badestrand, fiskeklakka, hemmelige fiskevann, anleggsmaskingutta, Statnett og for ikke å glemme MøbelJan som sikkert skulle stått på kjendislista.

Noen av disse vil bli satt under lupen og løftet opp og fram av MELLEM linjene i egne innlegg. Det kan sikkert kalles kortreist bloggstoff.

Bjerkvik i solnedgang, fra Hamvikbergan.

Hva sørger for at #æblomstre i Bjerkvik?

  • Bjerkvik er som tidligere beskrevet et meget sentralt sted. Vegen til resten av verden er kort, og det samme er vegen hjem igjen.
  • Naturen er rett utenfor omtrent hver eneste boligdør her. Vegen fra hav til fjell er kort. Her er områder tilpasset alle, og nok plass til alle. Og går vi ikke i bunad, så går vi kjeledresser eller allværs, alltid rustet for tur, eller middag i hagen, også vinterstid.
  • Bjerkvikingene. Blandingen av bygdefolk fra nære kriker og kroker i samrøre med beordret militært personell eller andre tilflyttede, ble en god dropsblanding som fortsatt setter preg på bygda, eh bydelen. Det var og er et fargerikt fellesskap i Bjerkvik: Fortsatt noen i kamuflasjegrønt, stadig flere tar frem sine samiske plagg og i 17.mai-toget er det mange bunader, men nordlandsbunaden og ofotbunaden dominerer. Utenlandske styrker i bygda setter spor, noen stifter familie med engelske navn som dialektifiseres, den som kalles “Mækk” skrives Mc. Og med kort veg til svenskegrensen, har vi også noen blågule innslag på familiekartene. Lille Thailand er også kallenavn på ei av bygdene til bygda, eh bydelen, søte, snille som er med å gjøre det trivelig og spennende her.
  • Kortreist familielykke. Kort veg til mine, dine og våre. Jeg valgte kortreiste ektemenn, Bjerkvikinger, begge gangene. Vi er et folk som ikke lar oss skremme av avstander, det som for en sørpå kalles langdistanse, kalles kortreist her. Vi har kort veg ut til den store verden, men vi blir her og nyter kortreist lykke.
  • Noen synes det er skummelt med små, gjennomsiktige samfunn der nesten alle vet av alle. Men en kan også velge å se det positive i det: Det er trygt, man følger med hverandre, på godt og vondt. Du trenger ikke være alene, alltid et sted å være sosial. Bjerkvik sanitetsforening, for eksempel, er et velgjørende fellesskap, som gjør utrolig mye positivt for Bjerkvik. Samme med Bjerkvik Aktiv som er å anse som ei moderne velforening. Alt på frivillig basis, et kjennetegn for Bjerkvik. Dugnadene som vi elsker og hater, dugnadene som både sørger for mangfold og trivsel i Bjerkvik, men som også er arenaer hvor folk blir kjent med hverandre på tvers av andre grupperinger. Et positivt fenomen som jeg håper består i Bjerkvik som bydel.
Bjerkvik fra Nesset og moloen

Det skjer mye spennende i regionen, og Bjerkvik er klar til å ta i mot nye innbyggere og etableringer av nye arbeidsplasser. Og endelig ser det ut for at det blir fart i det kommunale planverk for paradiset i kommunens nordre hjørne. Jeg gleder meg til fortsettelsen her.

Bjerkvik er på facebook, noen linker:

Vet du hvor du er?

Vet du hvor du er?

Du er ute på tur og må tilkalle ambulansehelikopteret – kan du beskrive posisjonen din sånn at hjelpemannskaper finner deg?

Vi har milevis med flotte løyper, her fra Herjangsfjellet i dag.

Du kjører av vegen og noen i bilen blir alvorlig skadd og trenger hjelp straks – kan du beskrive hvor ulykkesstedet er?

Bilde fra Pixabay

Du er på bobiltur, og kompisen din blir akutt syk – til hvilken adresse skal ambulansen tilkalles?

Bilde fra Pixabay

Du er på hytta og trenger øyeblikkelig hjelp – har hytta en gateadresse? Husker du den? Kan du oppgi navigasjonspunkt for en luftambulanse?

Bilde fra Pixabay

  • KART OG KOMPASS? Kanskje har du med deg kompass og kart over området der du er. Kanskje klarer du å beskrive hvor du er ut fra kartet. I så fall, KJEMPEBRA, “you are one of a kind“.

  • APP FRA NORSK LUFTAMBULANSE? Kanskje, eller ganske sikkert, har du med deg mobilen, og du har sikkert sørget for nok strøm sånn at du får tatt selfie på toppen? Har du lastet ned appen til Norsk Luftambulanse, da er du mest sannsynlig berget – du vil finne ut hvor du er: Åpne appen og den laster din posisjon og viser nødnumrene. Når du trykker nødnummer vil posisjonen din fortsatt vises på skjermen og du kan lese den opp. Har du appen fra før? Sørg for å oppdatere den. Nyere versjon ber deg lagre mobilnummeret ditt, da er det nok at det trykkes på nødnummeret via appen til Norsk Luftambulanse, og de vil se hvor du er.
Bilde fra Norsk Luftambulanses nettsider.

  • GATEADRESSE PÅ HYTTA? Kanskje er det opprettet gateadresse på hytta di, da kan du oppgi den, pluss kommunenavn, så skal nødetatene ha oversikt. Er det en adresse du sjelden bruker, eller en adresse ikke alle som er på hytta bruker, da kan det være lurt å ha den oppslått et synlig sted. Ikke alle hytter har fått gateadresse. Uansett om du har gateadressen eller ikke, en nødplakat er ikke så dumt.
  • KARTVERKET har en funksjon der du setter en nål i kartet, og deretter trykker på valg å lage nødplakat (mulighet for å lage turkart eller fargeleggingskart fra samme sted). Nødplakaten kan lastes ned i pdf-format.
  • NORSK LUFTAMBULANSE har også en funksjon for å lage nødplakat. I skrivende stund fikk jeg den ikke til å fungere.
Eksempel på nødplakat laget ut fra Kartverkets funksjon.

Ole i skogen om arbeidsmiljø.

Ole i skogen om arbeidsmiljø.

Klissvåt snø kom deisanes ned mot moder jord og vinden var styrke malabarisk. Snøen i skogen var pillråtten, og det var mye av den. Allikevel heiv jeg på meg trugene, bare en liten luftetur. Femie lapphund var ikke skeptisk i det hele tatt, det burde hun vært, for hun har nemlig ikke truger.

Femie ønsker seg truger.

Det gikk sakte med oss og Femie slet med fremdriften, snøballer festet seg i bukpelsen. Men jeg fikk skranglet opp litt kropp, og Femie fikk snust i harespor, så turen var vellykket, om enn ikke så lang. Like før siste bakke opp til huset, nesten hjemme igjen, ble vinden overdøvet av hoiing.

“Halloooo, hallo der, kom hit”

Den fargesprakende skapelsen ved “stien vår” var ikke til å ta feil av, det var Ole i skogen. Hva i all verden gjorde han ute i sånt her vær, han har jo ikke hund å skylde på? Passet han meg opp? Jeg følte en viss motvilje mot å adlyde hans ordre, men Femie hadde allerede bykset seg fram til han, “julekakemannen”, så det var bare å følge etter.

Ole er ofte i skogen, se en gang til om du føler det er noe der, kanskje det er han.

“Du HMS, æ må snakke med dæ!”

“HMS, ka meine du med det?” Jeg prøvde å holde igjen en stor dose nysgjerrighet som uvilkårlig trengte seg frem foran motviljen til å “adlyde” disse ordrene.

“Jovisst, du har ju jobbat med HMS, sånt er lett at finna ut, bara å googla dei”  sa Ole med rett så god etterligning av Beck, i stemmen; for på netthinna var det naboen til Beck som assosierte seg inn.

“Det bynne nu å bli nån år sida, men det stemme det, har jobba mye med HMS, og e førrsåvidt ennu engasjert, om enn med litt endra syn …”

“Åh, ka slags syn ..?”

“Ka det va du lurte på” avbrøt jeg, mer nysgjerrig på hans agenda enn å dele ettertidsrefleksjoner der og da.

“Jo, ka du syns om den her saken, det e jo for jævlig!” spurte og svarte han selv samtidig som han dro fram mobilen med et oppslag om dårlig arbeidsmiljø på nye Narvik ungdomsskole på skjermen.

Dette bildet trykte Ole i skogen opp i ansiktet mitt. Artikkel på nettavisen Narvik NU.

Inkompetente ledera.

“De hær inkompente lederan sku vært drylt en vess plass!” frøste Ole og det så nesten ut som han tenkte å dryle mobilen i elva.

Jeg kunne avfeid han, bare snudd, gått hjem. Jeg burde kanskje gjort det, men jeg var allerede fanget av “mitt fag”, dette var faktisk interessant.

“Jaha, så du tror det blir noe bedre ved bare å bytte ledere?” svarte jeg og klarte neppe å skjule tryggheten jeg følte ved å dundre inn i HMS-diskusjoner igjen, følte meg ikke rusten i det hele tatt.

Ole i skogen flerret opp øynene, svaret ga han muligens hjernerystelse.

“E du åsså heilt inkompetent, selv barneskoleeleva veit at arbeidsmiljø e et lederansvar!”

Pekefingeren som bevegde seg iltert foran meg, skremte meg ikke, men Femie ga tydelig uttrykk for at nærmere matmor skulle han ikke komme. Når en lapphund taler, er det ikke til å unngå å høre. Ole i skogen rygget.

“Jo du har helt rett Ole, arbeidsmiljøet e arbeidsgivera og ledera sitt ansvar, men det e ikkje dermed sagt at ting blir bedre av å bytte ledera”. Jeg hørte jobbstemmen min var tilbake.

Ole i skogen var et øyeblikk målbunden, og mobilen hans falt i snøen av forferdelsen.

Vekkelse når mobilen forlater den trygge hånd.

Godt arbeidsmiljø.

“Ka lægg du i et godt arbeidsmiljø, Ole,” spurte jeg for å bryte stillheten.

“Det må jo du vette, det e jo du som e HMS-ækspærten”, flirte han med en dårlig kamuflert surmine.

“Arbeidsmiljø e summen av alle ingrediensan på en arbeidsplass. Eller rettare sagt, oppfatninga av, følelsan førr, synsinga og meininga om de ulike ingrediensan. Du og æ vil kunne oppfatte det ulikt, trivelig førr dæ, kan være pyton førr mæ. Og ingrediensan e mange, nån må man ha, som for eksempel økonomi som går i pluss og folk som kan gjøre den jobben som ska for å få det te å gå i pluss, samt en arbeidsgiver som sætte kurs og har ansvaret.”  

Jeg var i driv, og fortsatte.

“Man kan ikkje uten videre skylde på lederan når det blir dårlig arbeidsmiljø og fryktkultur som i den artikkeln du vise tel. No kjenne æ ikkje saken vil dæfførr ikkje spekulere i årsakan. Men en ting som e heilt sekkert, e at ledera generelt, e ikkje tryllekunstnera, de kan ikkje skape godt arbeidsmiljø aleina. Arbeidsmiljø e nåkka som ledera og medarbeidera må skape i lag, det e som en baby de lage i lag, ikkje sex, såklart, men jo en slags kjemi i mella menneskan på arbeidsplassen, uansett ka slags tittel de har.”

Kanskje en tryllekunstner kan, men ledere kan ikke skape arbeidsmiljø alene, det er fysisk umulig. Arbeidsmiljøet er resultat av ledere + medarbeidere + ganske mye mer. Arbeidsmiljøloven pålegger også alle aktører plikter og ansvar i ulik grad. Medarbeidere skal bistå og varsle, ledere skal sørge for, og arbeidsgiver har ansvar og må forvisse seg.
(Bilde fra Pixabay)

Medarbeideran si skyld?

Ordet sex ga effekt, Ole virket straks mer interessert i det jeg prøvde å formidle, om enn kanskje ikke så enig i mitt budskap. Målet helliger midlet, ikke sant?

“Akkorat, legg skylda på medarbeideran. Du e faen ikkje mykje te HMS!” bjeffet Ole og så ut i skogen som pisket tilbake.

“Ja, æ tenke at det sjelden e bære en part som e skyldig, sæll om ansvar te sist kan plasseres på toppen”, svarte jeg uanfektet av kritikken.

Jeg hadde opprørt han, og han så ikke lenger enn til sin egen nesetipp i diskusjonen. Han pratet i fortvilelse, på vegne av en yrkesgruppe som sto hans hjerte nær, og jeg kunne til en viss grad forstå hans slutninger.

“Du har faktisk litt rett, dårlig arbeidsmiljø kan bli medarbeideran si skyld. Vesst arbeidsgiver og ledera har gjort det som kræves i loven, og sørga førr dokumentasjon som defineres som godt nok av de som eventuelt blir satt te å vurdere det, ja så e det medarbeideran sin plikt å følge ordra og instruksa, også instruksa om å varsle om feil eller mangla, også om arbeidsmiljøet. Det e vanskelig, nesten umulig, å gjøre alle te lags, nån vil være så uenig i det som bestemmes at de oppleve det som dårlig arbeidsmiljø. Da har de tre valg: , eller

  • Bli, med fare førr å bli uten jobb – det e ikkje vanskelig å bli kvitt negative ansatte for en tålmodig bedrift
  • Bli og telpasse sæ sånn at det ikkje føles som et dårlig arbeidsmiljø,
    sæll kor uenig man e
  • Finn en ny jobb, faktisk ikkje så domt førr hælsa. “
“Da har alle fått uttalt seg, men sånn blir det”
(Bilde fra Pixabay)

Alt håp ute?

Ole så faktisk litt trist ut, etter min siste skogsforelesning. Og tro det eller ikke, jeg følte faktisk med Ole. Kunne se en maktesløshet overta i ansiktet, kunne se at han ga opp. Akkurat sånn som så mange andre har gjort før.

“Hei, opp med haue, æ sætte jo litt på spissen førr å få frem poeng”

Ole så fortsatt trist ut, så trist at Femie lapphund prøvde seg med en sjarmoffensiv og ristet seg ved Ole i det han satte seg ned. Sportsbrillene hans fikk hårete, våte vindusviskere. Det hjalp på humøret.

“Ser jo poengene dine, og at du har rett. Men æ e ikke enig, bære så det e sagt” sa Ole og pusset brillene med enda våtere hansker og lo av seg selg.

Jeg var i solgt. Jeg måtte la han få noen poeng så hjemturen ble lettere.

“Egentlig, sånn egentlig egentlig egentlig, så e æ faktisk litt enig i at det kan være lurt å bytte ut ledera.”

Oles ansiktshud gikk igjen i giv akt, i positiv giv akt, alt i ansiktet trakk oppover.

“Men det nøtte ikkje å bytte ut ledera med andre ledera”

Jeg halte ut poenget med vilje, og nå var øyebrynene til Ole hevet så langt opp at de var under lua hans.

“Man burde ansette flere tryllekunstnere i arbeidslivet”

Abrakadabra – godt arbeidsmiljø (Bilde fra Pixabay)

Ledelse e kanskje ikkje svaret på alt.

Det tok litt tid før Ole så poenget, eller i det minst ikke tok meg bokstavelig.

“Så du e enig i at dårlige ledera kan lage jævelskap og dårlig stemning i  arbeidslivet?!

“Ja det e klart at de kan, og det skjer nok rett som det at de gjør det. Men poenget mett va at det e ikkje nødvendigvis gode ledera et godt arbeidsmiljø treng.”

“No hæng æ ikkje med længer, kan du svare sånn at et vanlig menneske førrstår!”

Ole i skogen var definitivt tilbake som seg selv.

“Det æ meine e at altførr mange ledera blir ansatt førr egenskapa som ofte blir ansedd som gode lederegenskapa. Kanskje kan de vise te god førrtjeneste, eller kanskje de har vært en knallgod sælger som e blidd belønt med lederstilling, eller en som etter lang og tro tjeneste takkes med ei lederstilling. De kan tel og med ha tadd lederutdanninge og har lært masse som mange meine e bra førr ledera å kunne.”

Ole strakte hals, som om han gikk glipp av noe for å forstå.

“Ja…?”

“Vesst vi e enig om at godt arbeidsmiljø i stor grad handle om kjemien mella menneska på en arbeidsplass, og korsen man handtere plussa og minusa, så burde ledera være gode kjemikera. Men kjemi e ikkje engang pensum på lederutdanninge, det omtales kanskje, og kanskje det deles nån blandetips, men ikkje nok te å førrstå kjemiske bindinge, på langt nær, meine no æ.”

(Bilde fra Pixabay)
Og den beste formelen er…….. “

Det så ut som Ole tenkte grundig og hentet forståelse dypt inn i hjernebarken.

“Æ følge dæ pinadø på den der” sa han og stirret mot snyfokket som ikke var vennlig med de brilleløse øynene hans.

“Og veit du ka” fortsatte han med blikket frosset mot et eller annet uti snyfokket, “det e en lykke at ikkje Bjerkvik skole måtte bli med på skolesammenslåinga i kommunen, det heile verke som et førrhasta opplegg,
det e jo ikkje ansatt en einaste kjemiker på nyskola. Ska man blande fleire kultura må man iallefall vette ka man hold på med.”

Smitter arbeidsmiljø?

Med det forlot vi hverandre i enighet. Ole skulle rett hjem og fortelle at sønnen burde satse på å kjemikerutdanning.

Jeg og Femie tok fatt på oppoverbakken til huset vårt, jeg forrest for å tråkke spor, Femie i helene og tildels oppå trugene.

Mens jeg strevde meg oppover tenkte jeg på elevene. Hadde noen stukket et lakmuspapir inn på skolen med det sure arbeidsmiljøet, ville det sannsynligvis blitt rødt. At dårlige arbeidsmiljø er dårlig for bunnlinja er kjent teori. Selvsagt vil også elever, i det som beskrives som et dårlig arbeidsmiljø for medarbeiderne på skolen, rammes og vil gå ut over læringen. Og med seg på lasset videre, får de minner fra et arbeidsklima vi håper at de aldri selv havner i som arbeidstakere.

Jeg tror på helsefremmende arbeidsplasser. Og jeg er helt sikker på at hvis vi skal lykkes med det, så må vi starte med våre små. Barnehager og skoler skal selvsagt være minst like helsefremmende som arbeidsplasser for voksne. Dette må inn som barnelærdom – eksemplets makt må ikke undervurderes.

Og, ja, arbeidsmiljø smitter.

Fasit?

Mine trugetips!

Mine trugetips!

Langt tilbake i tid var trugene hjemmelagde av bøyde bjørkestranger, ovale Donald Duck-truger.

Bilde lånt fra historienet.no
https://historienet.no/kultur/arkeologi/verdens-eldste-truge-ble-brukt-av-otzis-forfedre

Også gårdshestene har vært skodd med truger i sitt arbeide vinterstid, sannsynligvis noe mer solide greier.

I dag er trugbruk en stor fritidsaktivitet og et hjelpemiddel for “hvermansen”. Det bugner av smekre truger i sportsbutikkene og trugevalg er blitt en liten vitenskap.

Vi kjøpte våre første truger for 14-15 år siden.

For oss var de først trugene kjøpt av sikkerhetshensyn. Vår filosofi var og er: Barn ingen hindring for flotte fjellturer, også vinterstid. Men på lengre turer tok vi ekstra sikkerhetshensyn, selvsagt, og truger var del av vår beredskap.

Trugene vi har i dag, er for det meste til turbruk eller for å grynne til hytta. Trugeparken har vært fornyet noen ganger, og vi har derfor noen på hytta, og noen hjemme. Hjemmetrugene er for midtuketurer, turer i nærområdet der eller når ski ikke er egnet, som enkelte steder nå.

Langs Elvegårdselva, i bakgården vår, veksler stiføret mellom hard fokksne, og løs kornete snø. Og der elgen har lagd dype spor, og løssnøen har lagt seg over, er det rene menneskefellene, motsatsen til fortidens dyrefeller, dyregropene. En kortbeint nordlenning kan omtrent gå seg fast i sånne spor. Og med en anelse kranglete hofter, gjør sånne stunt vondt. Naturen har kanskje tatt hevn?

Morsdag og mor fikk velge. Da ble det en trugetur med formål å tråkke langs elvestien, sånn at det blir fin og hard tursti. I tillegg til vår egen Femie lapphund, hadde vi koselig følge av nabo Tassen, en voksen New Foundlender som var takknemlig for trugespor å gå i.

Mine trugetips.

I starten kjøpte vi truger, thats it. Vi skilte på voksentruger og barnetruger, og vi klarte oss egentlig godt med det skillet. Når vi senere skulle utvide trugeparken, blant annet fordi datra var blitt stor, og for at vi ville ha ekstra truger hjemme, ble det straks verre.

Hvilken bruk tenker du? 
– Topptur, hyttetur, skogstur, løpetur eller bare tur?

– Til deg? Din mann? Eller ditt barn? 
– Nei, nei, nei, dere kan ikke dele?

Hva slags snø skal du gå på?
Mente ikke fargen,  men typ skare, is, løs, dyp, korn, fokk, lagdelt…!

Vi som bare hadde tenkt å kjøpe noen nye truger til familien…..

På tide å lese seg opp, og vi fant ganske mange svar, både her og der, men ikke så verst forklart HER.

Det er utrolig mye å velge i, og det er mye som er kjekt å ha. Det koker nok ned til hvilken bruk, og om du er villig til å bruke mye penger, og om du orker å ha mange forskjellige truger.

Dette er tips for sånne som meg på trugeshopping:

  • Trugene må ikke være for vide. Det gir et skrevete ganglag, og gjør ihvertfall vondt verre hos meg. Det utelukker en del allround “hyttetruger” for min del. Men så er jeg jo en menneskeminiatyr.
  • Det må være enkelt å ta av og på trugene, og oppspenningssystemet må være enkelt. Det er gjerne kaldt på trugeturer, og fingre som er stive inne, blir ikke bedre ute i kulda. Derfor foretrekkes skrustramming eller jekkesystem.
  • Med min bruk, som ikke er de lengste turene, og ikke med stor opp-pakning, så er jeg ikke så opptatt av at truga skal passe til vekta. Jeg har hatt god nytte av å bruke min datters gamle, rosa barnetruger. De bærer ikke like godt som de større, men de hjelper godt på. Og de er lette, de er små, og de er mulige å få med i sekken, sånn i tilfelle. Får jeg ikke brukt dem, duger de fint som sitteunderlag.
  • Staver. Joda de er veldig gode for å hjelpes oppover og for balansen nedover, og fin trening. Jeg går gjerne uten og innbiller meg at det er god balansetrening. Dessuten får jeg hendene frie til hund, hundebånd, kamera, brillepuss, snørrtørk og alt annet jeg pirker og plukker på uti skogen.

GOD TRUGETUR!

Etterlysning: 7 km ny veg ble borte.

Etterlysning: 7 km ny veg ble borte.

Klipp fra artikkel: Fremover 12.november 2015

  • Bred enighet om at utbedring av strekningen er det mest fornuftige.
  • Ingen store protester om trasèvalg og de forsakinger som må gjøres lokalt, og planene er klare.
  • Men de siste 7km av prosjektet E6 Bjerkvik – Narvik som ble lagt frem for høring, mangler fortsatt.

Festen etter bruåpninga er over, og vegarbeidet videre skulle vært i gang, men ingenting skjer. Nye stygge ulykker minner oss på det vi har hevdet og fått medhold i, og vi får ny energi til å fortsatt stå på for at vegen må omlegges til en ny, tryggere og mer effektiv transportkorridor.

Veggruppa, interessegruppa for tryggere veg E6/E10 Stormyra – Bjerkvik, har virket siden april 2006, tålmodig, ryddig og i samarbeid med myndighetene i god tro om at det som var sagt skulle gjøres, kom til å bli gjort.

Vi snakker om de 7-8 km der både E6 og E10 følger samme trasè, trafikk fra øst – vest og fra nord-sør møtes og følger de samme svingete kilometrene her.

Vi snakker om 7-8 km som inngår i en av de 8 nasjonale transportkorridorer Norge har, “strategisk viktig for konkurransekraften” skrives det på nettsiden til regjeringen.no.

Vi snakker om strekningen som nordsida er avhengig av for å kunne nytte livsviktige tjenester som er sentralisert til Narvik. Samme strekning som de på sørsida er avhengige av for å komme til regionens flyplass.

Å krysse vegen på Seines er risikosport.

Hva skjedde?

  • Juni 2015: Statens vegvesen sendte ut på høring konsekvensutredning av E6 Narvik – Bjerkvik. Flere alternativer foreslått, 2 med utbedret Rombaksveg og to ulike tunellalternativer fra Trældal med utgang nær Bjerkvik, og 1 med ny veg og bru fra Narvik til Stormyra, og mindre utbedringer langs eksisterende E6/10 Stormyra – Bjerkvik.
  • Det fikk hytteeier Trond til å kalle sammen til folkemøte på Seines skole. Jeg møtte der sammen med min far som representanter for eiendommen vår på Seines. De planlagte mindre utbedringene ville utgjøre store konsekvenser for flere med tilhold langs strekningen, og gevinsten bedre veg ville bli sparsommelig – ikke et godt alternativ. Folkemøtet valgte et utvalg av grunneiere og hytteeiere som skulle ivareta interesser og påvirke i kontakt med myndigheter. Jeg ble valgt som en av grunneierrepresentantene. Til sammen var vi et superteam, ulike kompetanser, ulike personligheter, vi utfylte hverandre. Det i seg selv tror jeg har vært en suksessfaktor for at vi fikk til såpass mye, og holdt ut så lenge. Vel, hovedmålet tryggere veg, har vi ikke oppnådd, enda.
  • Vi som grunneiere hadde ønsket oss “Herjangsløsning” på Seines: Vegen flyttet bak bebyggelsen og tryggere og roligere trafikk i nærmiljøet. Det til tross for at vi var vel vitende om at store arealer av eiendommen vår ville ryke med til vegprosjekt, inklusive noen fete multemyrer. Erstattes ja, men ikke noe å bli rik av. Vi vil ha rolige, fine Seines tilbake. I dag kan ikke mine foreldre sitte ute og prate på sommeren, det gasses på i bakken og bilstøyen slår ned, rett i kakefatet deres. I likhet med en del andre, blant annet veggruppa, sendte vi inn høringskommentar der vi foreslo og begrunnet flytting av veg bak bebyggelsen, et alternativ som ikke ville gjøre innløsning av hytter nødvendig, i motsetning til forslaget i alternativ 1 – “brualternativet”.
  • Det ble så og si unison enighet om at rett veg bak bebyggelsen var mye bedre, og både vegvesenet og kommunen vår gikk inn for det. Rent teknisk betød det at Stormyra-Bjerkvik måtte planlegges på nytt, en prosess som ble beregnet til 1 år ekstra. Det var stor iver for å komme fort i gang, så for at bruprosjektet ikke skulle tape tid, ble det bestemt at Stormyra-Bjerkvik skulle tas ut av bruprosjektet, og planlegges som selvstendig prosjekt. Det ble antageligvis strekningens bane. For selv om bruprosjektet ble forsinket til gangs, ble ikke planleggingen av Stormyra – Bjerkvik prioritert, og den ble aldri tatt inn i bruprosjektet, selv om det ble veldig god tid til det.
  • Underveis i prosessen jobbet veggruppa jevnt og trutt. Det var en god dialog med vegvesenet, og de tok oss på alvor. Men Stormyra-Bjerkvik kunne ikke oppstartes opp uten vedtak og bevilgning, det strandet altså politisk. Veggruppa samlet lokalpolitikere og hanket tak i alt av regionale og sentrale politikere som beveget seg forbi regionen. Alle like enige, dette var ikke bra, dette måtte ordnes. Veggruppa etablerte seg på facebook, satte igang underskriftskampanje og fikk inn over 5000 signaturer, Reidars tegning Rett veg ble til T-skjorte som ble årets nye politikeruniform, Paven & co demonstrerte for vegsaken under Artic Race of Norway, flere avisinnlegg, mange facebookinnlegg. Poteten ble holdt varm i mange år, uten at det hjalp.
  • Da veggruppa innså at det kom til å ta tid før strekningen ble omlagt, ble det søkt om at trafikksikkerhetstiltak måtte innsettes på strekningen før flere liv gikk tapt. Søknad om redusert hastighet ble sendt Statens vegvesen. Det ble støttet av Politiet og Narvik kommune, men avslått av Statens vegvesen, av hensyn til gjennomgangstrafikken!
  • Mens brua var under bygging, ble vi orientert om at det ble jobbet for å få til en kontinuerlig fortsettelse av bruprosjektet og over til Stormyra-Bjerkvik. Kanskje ønsketenking. Vi ble orientert om at midler muligens kunne ordnes uten at prosjektet måtte inn på lista i Nasjonal Transportplan. Parallelt med dette arbeidet, var det på gang et større prosjekt for å sikre sykkelveg gjennom hele kommunen fra sør til nord. En flytting av dagens veg ville gjøre det enkelt og rimelig å få til trygg sykkelveg fra brua og nordover, den kunne bare følge gammel E6/E10
  • Da ingenting skjedde, sendte veggruppa et skriv til både lokale, regionale og sentrale politikere som kunne tenkes å ha påvirkningsmulighet: PRIORITER STORMYRA – BJERKVIK. Det var ikke rare responsen som kom ut av den henvendelsen, men takk til Åsunn Lyngedal som både svarte og berømmet innspillet vårt.
  • 9.desember 2019 ble Hålogalandsbrua åpnet, og vegen mellom Narvik og Bjerkvik ble kort, Bjerkvik ble en bydel over natta. Stormyra – Bjerkvik er ikke å finne på noen oversikter over planlagte vegprosjekt. Planene ligger klare, mangler bare vedtak og penger. Selv når det lokalpolitisk settes opp prioriteringsliste for veger som det skal jobbes for, står ikke Stormyra-Bjerkvik øverst lengre. Samtidig flyttet kommunen brannberedskapen til Narvik. Ikke lenge før åpningen, en av de årlige dårligføredagene, var vegen stengt samtidig i Gjessvik, ved Grovfjorkrysset og i Øsesvingene. Dette var ikke unikt, det kan skje igjen, og da er vi uten brannberedskap i Bjerkvik, ny veg vil eliminiere denne risikoen. Flyplassen i Narvik ble ofret for brua, og nå er flypassasjerer fra Narvik avhengige av åpen veg for å reise til fra flyplassen
  • Det gikk heller ikke mange dagene etter bruåpningen før vegen var midlertidig stengt grunnet nok en ulykke på strekninga “vår”. Oppgitthet er vel det mest betegnende ordet for det folk uttrykker nå. Veggruppa lever enda, og har ikke gitt opp. Nå samles det vi har av dokumentasjon, vi utnytter den elektroniske jungeltelegraf, og vi prøver å være til hjelp for stemmer med makt som kan fremme saken igjen. Og vi ser at det nytter. Vi ser at folk engasjerer seg. Kjempebra!

Når jeg nå har fått flere hensyn å ta, og må velge hvilke kamper jeg kan bruke energi på, så er dette en sak jeg er velger å prioritere – den er veldig viktig for meg og mine!

Følg gjerne saken på facebookgruppa “Vi som engasjerer oss for en tryggere veg E6/E10 Stormyra – Bjerkvik:
https://www.facebook.com/groups/147313408729968/