web analytics

Generelt bålforbud

Generelt bålforbud fra i morgen.

Bål + skitur = sant.

Fra 15.april til 15.september er det generelt bålforbud i Norge. I siste lovendring ble det heldigvis lagt inn en mulighet for å bruke hodet:

“Selv om det er generelt bålforbud har du lov til å tenne bål der det er opplagt at det ikke kan starte en brann. Det skal svært mye nedbør til for at det opplagt ikke kan føre til brann. ” (Kilde: DSB)

Så får man være fornuftig i denne egenvurderingen av fare for brann. Et hjelpemiddel kan være å sjekke skogbrannfaren på yr, HER.

Scootertur + bål = sant

I Sverige er det ikke generelt bålforbud, men det kan innføres vår og sommer ved brannfare. Det er i så fall kommunen eller länsstyrelsen som iverksetter bålforbud. Er man i tvil, sjekk informasjon der. I tillegg bruker bålforbud, eldningsförbud, å annonseres i lokalradioen.

Hjemme, for en uke siden.

Her på berget er det ingen fare for gressbrann på lenge. Rett nok tiner det fort nå, men vi har litt å ta av.

På knallfint føre kjørte vi opp en bålrigg til Lillevannet på Seines. Innkjøpt til allmennheten for Sildvikmidler. Brannsikkerhet ved Lillevannet var en av begrunnelsene. Se flere bilder og informasjonsskiltene vi satte opp på facebookgruppa til Levollen DA, HER.

Verneplikten utvides.

Verneplikten utvides.

Å være forberedt på hva som kan skje, gir deg en fordel.

For en som er over middels interessert i beredskap “og sånt”, så snappes signaler og satsinger innen faget lettere opp enn hvermannsen. Jeg leser utredninger, analyser og risikovurderinger som andre leser spenningsromaner. Vet, sært, ja, men meg. Da jeg var på Kurbadet og ventet på behandlingstime, ble jeg fersket i å lese beredskapsplanen deres og ikke Hjemmet som var lagt frem på bordet. Behandleren fikk seg en god latter, og istedenfor å foreslå psykologtime, tipset han meg om å holde fast ved interessen – finn en måte å bruke kunnskapene på. Foreløpig nøyer jeg meg med å la det dryppe beredskapsinnlegg i MELLEM linjene nå og da.

Tenk tanken, og bli ikke like overrumplet om det skjer.

Verndegselv.

Denne gang vil jeg fortelle om trendene, en utvikling som er på gang og tiltak som det jobbes med, noe som mediene ikke har omtalt så mye, enda. Beredskap anses ikke som det mest sexy å bruke spalteplass på.

Dette er nok et arbeid i startfasen og utvalget som er satt ned for å jobbe med det har en egen nettside der man kan komme med innspill. Prosjektet og nettsiden heter “verndegselv”. Kunne ikke finne igjen siden for å dele den her. Rykter blant “oss spesielt interesserte” sier at siden samlet for mye sensitiv informasjon, og ble samlet sett enn sikkerhetsrisiko. Vil tro den gjenopprettes i sikkerhetsvasket form, så bare å følge med.

Trenden går i korte trekk på at vi som borgere i Norge skal gjøres i stand til å sikre oss bedre mot de farene som ser ut for å komme som en hær av djevelskap mot oss, i full fart.

Vi skal vite hva vi skal gjøre for å sikre oss selv, andre og hjemmene våre mot ekstremvær, samfunnsutfordringer (feks lite mat, medisin, vann…), ulykker, farer, krig, terror og kriminalitet, spesielt elektronisk kriminalitet.

Alle større boenheter skal ha sikkerhetsrom.

Utvidet verneplikt.

Det skal løses ved opplæringstiltak, bygningsmessige krav, sikkerhetsutstyr (antas å bli ny industri) – alt tenkt rettet mot opprusting av den enkelte, i hver enkelts hjem.

Den største baugen blir antagelig at dette ikke blir frivillig, det blir obligatorisk. Det omtales som en UTVIDET VERNEPLIKT, i tillegg til den militære vi kjenner.

Selvforsvarkurs vil bli obligatorisk.

Verneplikten starter allerede i barneskolen hvor ungene tidlig skal krøkes med IT-sikkerhet og lære førstehjelp. På ungdomsskolen vil risikovurdering og selvforsvar komme inn som pensum, men her er det stor uenighet: Hvor og når bør ungene innvies i den harde virkelighet? Er de lykkeligst uvitende?

Lykkeligst uvitende barn?

For voksengruppen tenkes det obligatoriske kurs og øvelser, samt repetisjonsøvelser, og det tenkes bygningstekniske sikringskrav til boenhetene.

Også de eldste, de som gjerne vil bo hjemme og klare seg selv, må sikres. Der blir slutt på åpne dører og penger i madrassen. Kjevlet ved ytterdøra blir trolig erstattet av en pepperspray eller en støtpinne.

Føle trygghet i hjemmet hele livet, er viktig.

Hvordan dette skal løses, er så vidt skissert av utvalget. Det ser ut som Sivilforsvaret vil rykke opp som en stor enhet i samfunnet, enorme summer settes av for å bygge opp denne organisasjonen.

Men den kan ikke drive dette arbeidet alene, det blir nok noe som blir gjennomsyrnet i mange sektorer i arbeidslivet:

– Lærere utdannes i egne sikkerhetsfag og skolene får egne øvelsesavdelinger.

– Kjøreskoler og vegvesen tenkes knyttet til periodevis sikkerhetsopplæring relatert til førerkortets gyldighet – obligatorisk, og må bekostes selv.

– Hjemmetjenesten får utvidet fagfelt med hjemmesikkerhet for eldre som langt større andel i dag.

– Private aktører som vil satse på utvikling, produksjon og salg av sikkerhetsutstyr vil bli sterkt subsidiert. Så også kunnskapsleverandører og sikkerhetsselskap.

– Til og med kirken involveres. Utvalget mener at vi trenger å stryke grunnverdiene våre for å lykkes, og medmenneskelighet dras frem som satsingsområde. Spørs om “det å snu det annet kinn til” må tolkes annerledes fremover…

– Og i egenmeldingen, vil det bli en egen side som egenmelding av egne sikkerhetstiltak og verneplikter.

Verndegselv

Riset bak speilet?

Det ser ut som det tenkes et botsystem, knyttet mot skatt/restskatt. På den positive siden legges det opp til en vesentlig fradragspost som knyttes til gjennomførte sikkerhetstiltak og verneplikter.

Den nye loven om vern av befolkningen vil også ha en straffebestemmelse, et eget juridisk utvalg jobber med det og andre juridiske sider ved omveltningen, som dette nok vil bli for samfunnet.

Ikke frivillig, og straff ved unnlatelse.

Hvorfor?

Har vi ikke nok plikter, dette høres jo voldsomt ut?

Bakgrunnen er at risikobildet framover viser et vell av mulige hendelser som kan ramme landet og folket. Så vidt at det blir umulig å ha et vern som politi og forsvar nær hver enkelt til enhver tid.

Vi er et velferdssamfunn, og bare det gjør oss til mål, også på individnivå i hver enkelts hjem. Og klimaet varsler også tøffere utfordringer.

Hver enkelt er en ressurs, ressurser som skal utnyttes for å sikre deg, meg og verdier i samfunnet.

Og så er det kanskje ønske om å ansvarliggjøre hver enkelt mer, både for seg selv og andre, der har vi kanskje glidd litt for langt ut. Vi finner jo nesten alltid noen andre å skylde på når noe ikke går som det skal.

Kan vi skylde på noen?

Trykker straks publisèr, vel vitende om at dette innlegget kan komme til å bli slettet.

Alle bilder hentet fra Pixabay.

Vet du hvor du er?

Vet du hvor du er?

Du er ute på tur og må tilkalle ambulansehelikopteret – kan du beskrive posisjonen din sånn at hjelpemannskaper finner deg?

Vi har milevis med flotte løyper, her fra Herjangsfjellet i dag.

Du kjører av vegen og noen i bilen blir alvorlig skadd og trenger hjelp straks – kan du beskrive hvor ulykkesstedet er?

Bilde fra Pixabay

Du er på bobiltur, og kompisen din blir akutt syk – til hvilken adresse skal ambulansen tilkalles?

Bilde fra Pixabay

Du er på hytta og trenger øyeblikkelig hjelp – har hytta en gateadresse? Husker du den? Kan du oppgi navigasjonspunkt for en luftambulanse?

Bilde fra Pixabay

  • KART OG KOMPASS? Kanskje har du med deg kompass og kart over området der du er. Kanskje klarer du å beskrive hvor du er ut fra kartet. I så fall, KJEMPEBRA, “you are one of a kind“.

  • APP FRA NORSK LUFTAMBULANSE? Kanskje, eller ganske sikkert, har du med deg mobilen, og du har sikkert sørget for nok strøm sånn at du får tatt selfie på toppen? Har du lastet ned appen til Norsk Luftambulanse, da er du mest sannsynlig berget – du vil finne ut hvor du er: Åpne appen og den laster din posisjon og viser nødnumrene. Når du trykker nødnummer vil posisjonen din fortsatt vises på skjermen og du kan lese den opp. Har du appen fra før? Sørg for å oppdatere den. Nyere versjon ber deg lagre mobilnummeret ditt, da er det nok at det trykkes på nødnummeret via appen til Norsk Luftambulanse, og de vil se hvor du er.
Bilde fra Norsk Luftambulanses nettsider.

  • GATEADRESSE PÅ HYTTA? Kanskje er det opprettet gateadresse på hytta di, da kan du oppgi den, pluss kommunenavn, så skal nødetatene ha oversikt. Er det en adresse du sjelden bruker, eller en adresse ikke alle som er på hytta bruker, da kan det være lurt å ha den oppslått et synlig sted. Ikke alle hytter har fått gateadresse. Uansett om du har gateadressen eller ikke, en nødplakat er ikke så dumt.
  • KARTVERKET har en funksjon der du setter en nål i kartet, og deretter trykker på valg å lage nødplakat (mulighet for å lage turkart eller fargeleggingskart fra samme sted). Nødplakaten kan lastes ned i pdf-format.
  • NORSK LUFTAMBULANSE har også en funksjon for å lage nødplakat. I skrivende stund fikk jeg den ikke til å fungere.
Eksempel på nødplakat laget ut fra Kartverkets funksjon.

Ole i skogen om arbeidsmiljø.

Ole i skogen om arbeidsmiljø.

Klissvåt snø kom deisanes ned mot moder jord og vinden var styrke malabarisk. Snøen i skogen var pillråtten, og det var mye av den. Allikevel heiv jeg på meg trugene, bare en liten luftetur. Femie lapphund var ikke skeptisk i det hele tatt, det burde hun vært, for hun har nemlig ikke truger.

Femie ønsker seg truger.

Det gikk sakte med oss og Femie slet med fremdriften, snøballer festet seg i bukpelsen. Men jeg fikk skranglet opp litt kropp, og Femie fikk snust i harespor, så turen var vellykket, om enn ikke så lang. Like før siste bakke opp til huset, nesten hjemme igjen, ble vinden overdøvet av hoiing.

“Halloooo, hallo der, kom hit”

Den fargesprakende skapelsen ved “stien vår” var ikke til å ta feil av, det var Ole i skogen. Hva i all verden gjorde han ute i sånt her vær, han har jo ikke hund å skylde på? Passet han meg opp? Jeg følte en viss motvilje mot å adlyde hans ordre, men Femie hadde allerede bykset seg fram til han, “julekakemannen”, så det var bare å følge etter.

Ole er ofte i skogen, se en gang til om du føler det er noe der, kanskje det er han.

“Du HMS, æ må snakke med dæ!”

“HMS, ka meine du med det?” Jeg prøvde å holde igjen en stor dose nysgjerrighet som uvilkårlig trengte seg frem foran motviljen til å “adlyde” disse ordrene.

“Jovisst, du har ju jobbat med HMS, sånt er lett at finna ut, bara å googla dei”  sa Ole med rett så god etterligning av Beck, i stemmen; for på netthinna var det naboen til Beck som assosierte seg inn.

“Det bynne nu å bli nån år sida, men det stemme det, har jobba mye med HMS, og e førrsåvidt ennu engasjert, om enn med litt endra syn …”

“Åh, ka slags syn ..?”

“Ka det va du lurte på” avbrøt jeg, mer nysgjerrig på hans agenda enn å dele ettertidsrefleksjoner der og da.

“Jo, ka du syns om den her saken, det e jo for jævlig!” spurte og svarte han selv samtidig som han dro fram mobilen med et oppslag om dårlig arbeidsmiljø på nye Narvik ungdomsskole på skjermen.

Dette bildet trykte Ole i skogen opp i ansiktet mitt. Artikkel på nettavisen Narvik NU.

Inkompetente ledera.

“De hær inkompente lederan sku vært drylt en vess plass!” frøste Ole og det så nesten ut som han tenkte å dryle mobilen i elva.

Jeg kunne avfeid han, bare snudd, gått hjem. Jeg burde kanskje gjort det, men jeg var allerede fanget av “mitt fag”, dette var faktisk interessant.

“Jaha, så du tror det blir noe bedre ved bare å bytte ledere?” svarte jeg og klarte neppe å skjule tryggheten jeg følte ved å dundre inn i HMS-diskusjoner igjen, følte meg ikke rusten i det hele tatt.

Ole i skogen flerret opp øynene, svaret ga han muligens hjernerystelse.

“E du åsså heilt inkompetent, selv barneskoleeleva veit at arbeidsmiljø e et lederansvar!”

Pekefingeren som bevegde seg iltert foran meg, skremte meg ikke, men Femie ga tydelig uttrykk for at nærmere matmor skulle han ikke komme. Når en lapphund taler, er det ikke til å unngå å høre. Ole i skogen rygget.

“Jo du har helt rett Ole, arbeidsmiljøet e arbeidsgivera og ledera sitt ansvar, men det e ikkje dermed sagt at ting blir bedre av å bytte ledera”. Jeg hørte jobbstemmen min var tilbake.

Ole i skogen var et øyeblikk målbunden, og mobilen hans falt i snøen av forferdelsen.

Vekkelse når mobilen forlater den trygge hånd.

Godt arbeidsmiljø.

“Ka lægg du i et godt arbeidsmiljø, Ole,” spurte jeg for å bryte stillheten.

“Det må jo du vette, det e jo du som e HMS-ækspærten”, flirte han med en dårlig kamuflert surmine.

“Arbeidsmiljø e summen av alle ingrediensan på en arbeidsplass. Eller rettare sagt, oppfatninga av, følelsan førr, synsinga og meininga om de ulike ingrediensan. Du og æ vil kunne oppfatte det ulikt, trivelig førr dæ, kan være pyton førr mæ. Og ingrediensan e mange, nån må man ha, som for eksempel økonomi som går i pluss og folk som kan gjøre den jobben som ska for å få det te å gå i pluss, samt en arbeidsgiver som sætte kurs og har ansvaret.”  

Jeg var i driv, og fortsatte.

“Man kan ikkje uten videre skylde på lederan når det blir dårlig arbeidsmiljø og fryktkultur som i den artikkeln du vise tel. No kjenne æ ikkje saken vil dæfførr ikkje spekulere i årsakan. Men en ting som e heilt sekkert, e at ledera generelt, e ikkje tryllekunstnera, de kan ikkje skape godt arbeidsmiljø aleina. Arbeidsmiljø e nåkka som ledera og medarbeidera må skape i lag, det e som en baby de lage i lag, ikkje sex, såklart, men jo en slags kjemi i mella menneskan på arbeidsplassen, uansett ka slags tittel de har.”

Kanskje en tryllekunstner kan, men ledere kan ikke skape arbeidsmiljø alene, det er fysisk umulig. Arbeidsmiljøet er resultat av ledere + medarbeidere + ganske mye mer. Arbeidsmiljøloven pålegger også alle aktører plikter og ansvar i ulik grad. Medarbeidere skal bistå og varsle, ledere skal sørge for, og arbeidsgiver har ansvar og må forvisse seg.
(Bilde fra Pixabay)

Medarbeideran si skyld?

Ordet sex ga effekt, Ole virket straks mer interessert i det jeg prøvde å formidle, om enn kanskje ikke så enig i mitt budskap. Målet helliger midlet, ikke sant?

“Akkorat, legg skylda på medarbeideran. Du e faen ikkje mykje te HMS!” bjeffet Ole og så ut i skogen som pisket tilbake.

“Ja, æ tenke at det sjelden e bære en part som e skyldig, sæll om ansvar te sist kan plasseres på toppen”, svarte jeg uanfektet av kritikken.

Jeg hadde opprørt han, og han så ikke lenger enn til sin egen nesetipp i diskusjonen. Han pratet i fortvilelse, på vegne av en yrkesgruppe som sto hans hjerte nær, og jeg kunne til en viss grad forstå hans slutninger.

“Du har faktisk litt rett, dårlig arbeidsmiljø kan bli medarbeideran si skyld. Vesst arbeidsgiver og ledera har gjort det som kræves i loven, og sørga førr dokumentasjon som defineres som godt nok av de som eventuelt blir satt te å vurdere det, ja så e det medarbeideran sin plikt å følge ordra og instruksa, også instruksa om å varsle om feil eller mangla, også om arbeidsmiljøet. Det e vanskelig, nesten umulig, å gjøre alle te lags, nån vil være så uenig i det som bestemmes at de oppleve det som dårlig arbeidsmiljø. Da har de tre valg: , eller

  • Bli, med fare førr å bli uten jobb – det e ikkje vanskelig å bli kvitt negative ansatte for en tålmodig bedrift
  • Bli og telpasse sæ sånn at det ikkje føles som et dårlig arbeidsmiljø,
    sæll kor uenig man e
  • Finn en ny jobb, faktisk ikkje så domt førr hælsa. “
“Da har alle fått uttalt seg, men sånn blir det”
(Bilde fra Pixabay)

Alt håp ute?

Ole så faktisk litt trist ut, etter min siste skogsforelesning. Og tro det eller ikke, jeg følte faktisk med Ole. Kunne se en maktesløshet overta i ansiktet, kunne se at han ga opp. Akkurat sånn som så mange andre har gjort før.

“Hei, opp med haue, æ sætte jo litt på spissen førr å få frem poeng”

Ole så fortsatt trist ut, så trist at Femie lapphund prøvde seg med en sjarmoffensiv og ristet seg ved Ole i det han satte seg ned. Sportsbrillene hans fikk hårete, våte vindusviskere. Det hjalp på humøret.

“Ser jo poengene dine, og at du har rett. Men æ e ikke enig, bære så det e sagt” sa Ole og pusset brillene med enda våtere hansker og lo av seg selg.

Jeg var i solgt. Jeg måtte la han få noen poeng så hjemturen ble lettere.

“Egentlig, sånn egentlig egentlig egentlig, så e æ faktisk litt enig i at det kan være lurt å bytte ut ledera.”

Oles ansiktshud gikk igjen i giv akt, i positiv giv akt, alt i ansiktet trakk oppover.

“Men det nøtte ikkje å bytte ut ledera med andre ledera”

Jeg halte ut poenget med vilje, og nå var øyebrynene til Ole hevet så langt opp at de var under lua hans.

“Man burde ansette flere tryllekunstnere i arbeidslivet”

Abrakadabra – godt arbeidsmiljø (Bilde fra Pixabay)

Ledelse e kanskje ikkje svaret på alt.

Det tok litt tid før Ole så poenget, eller i det minst ikke tok meg bokstavelig.

“Så du e enig i at dårlige ledera kan lage jævelskap og dårlig stemning i  arbeidslivet?!

“Ja det e klart at de kan, og det skjer nok rett som det at de gjør det. Men poenget mett va at det e ikkje nødvendigvis gode ledera et godt arbeidsmiljø treng.”

“No hæng æ ikkje med længer, kan du svare sånn at et vanlig menneske førrstår!”

Ole i skogen var definitivt tilbake som seg selv.

“Det æ meine e at altførr mange ledera blir ansatt førr egenskapa som ofte blir ansedd som gode lederegenskapa. Kanskje kan de vise te god førrtjeneste, eller kanskje de har vært en knallgod sælger som e blidd belønt med lederstilling, eller en som etter lang og tro tjeneste takkes med ei lederstilling. De kan tel og med ha tadd lederutdanninge og har lært masse som mange meine e bra førr ledera å kunne.”

Ole strakte hals, som om han gikk glipp av noe for å forstå.

“Ja…?”

“Vesst vi e enig om at godt arbeidsmiljø i stor grad handle om kjemien mella menneska på en arbeidsplass, og korsen man handtere plussa og minusa, så burde ledera være gode kjemikera. Men kjemi e ikkje engang pensum på lederutdanninge, det omtales kanskje, og kanskje det deles nån blandetips, men ikkje nok te å førrstå kjemiske bindinge, på langt nær, meine no æ.”

(Bilde fra Pixabay)
Og den beste formelen er…….. “

Det så ut som Ole tenkte grundig og hentet forståelse dypt inn i hjernebarken.

“Æ følge dæ pinadø på den der” sa han og stirret mot snyfokket som ikke var vennlig med de brilleløse øynene hans.

“Og veit du ka” fortsatte han med blikket frosset mot et eller annet uti snyfokket, “det e en lykke at ikkje Bjerkvik skole måtte bli med på skolesammenslåinga i kommunen, det heile verke som et førrhasta opplegg,
det e jo ikkje ansatt en einaste kjemiker på nyskola. Ska man blande fleire kultura må man iallefall vette ka man hold på med.”

Smitter arbeidsmiljø?

Med det forlot vi hverandre i enighet. Ole skulle rett hjem og fortelle at sønnen burde satse på å kjemikerutdanning.

Jeg og Femie tok fatt på oppoverbakken til huset vårt, jeg forrest for å tråkke spor, Femie i helene og tildels oppå trugene.

Mens jeg strevde meg oppover tenkte jeg på elevene. Hadde noen stukket et lakmuspapir inn på skolen med det sure arbeidsmiljøet, ville det sannsynligvis blitt rødt. At dårlige arbeidsmiljø er dårlig for bunnlinja er kjent teori. Selvsagt vil også elever, i det som beskrives som et dårlig arbeidsmiljø for medarbeiderne på skolen, rammes og vil gå ut over læringen. Og med seg på lasset videre, får de minner fra et arbeidsklima vi håper at de aldri selv havner i som arbeidstakere.

Jeg tror på helsefremmende arbeidsplasser. Og jeg er helt sikker på at hvis vi skal lykkes med det, så må vi starte med våre små. Barnehager og skoler skal selvsagt være minst like helsefremmende som arbeidsplasser for voksne. Dette må inn som barnelærdom – eksemplets makt må ikke undervurderes.

Og, ja, arbeidsmiljø smitter.

Fasit?

Mine trugetips!

Mine trugetips!

Langt tilbake i tid var trugene hjemmelagde av bøyde bjørkestranger, ovale Donald Duck-truger.

Bilde lånt fra historienet.no
https://historienet.no/kultur/arkeologi/verdens-eldste-truge-ble-brukt-av-otzis-forfedre

Også gårdshestene har vært skodd med truger i sitt arbeide vinterstid, sannsynligvis noe mer solide greier.

I dag er trugbruk en stor fritidsaktivitet og et hjelpemiddel for “hvermansen”. Det bugner av smekre truger i sportsbutikkene og trugevalg er blitt en liten vitenskap.

Vi kjøpte våre første truger for 14-15 år siden.

For oss var de først trugene kjøpt av sikkerhetshensyn. Vår filosofi var og er: Barn ingen hindring for flotte fjellturer, også vinterstid. Men på lengre turer tok vi ekstra sikkerhetshensyn, selvsagt, og truger var del av vår beredskap.

Trugene vi har i dag, er for det meste til turbruk eller for å grynne til hytta. Trugeparken har vært fornyet noen ganger, og vi har derfor noen på hytta, og noen hjemme. Hjemmetrugene er for midtuketurer, turer i nærområdet der eller når ski ikke er egnet, som enkelte steder nå.

Langs Elvegårdselva, i bakgården vår, veksler stiføret mellom hard fokksne, og løs kornete snø. Og der elgen har lagd dype spor, og løssnøen har lagt seg over, er det rene menneskefellene, motsatsen til fortidens dyrefeller, dyregropene. En kortbeint nordlenning kan omtrent gå seg fast i sånne spor. Og med en anelse kranglete hofter, gjør sånne stunt vondt. Naturen har kanskje tatt hevn?

Morsdag og mor fikk velge. Da ble det en trugetur med formål å tråkke langs elvestien, sånn at det blir fin og hard tursti. I tillegg til vår egen Femie lapphund, hadde vi koselig følge av nabo Tassen, en voksen New Foundlender som var takknemlig for trugespor å gå i.

Mine trugetips.

I starten kjøpte vi truger, thats it. Vi skilte på voksentruger og barnetruger, og vi klarte oss egentlig godt med det skillet. Når vi senere skulle utvide trugeparken, blant annet fordi datra var blitt stor, og for at vi ville ha ekstra truger hjemme, ble det straks verre.

Hvilken bruk tenker du? 
– Topptur, hyttetur, skogstur, løpetur eller bare tur?

– Til deg? Din mann? Eller ditt barn? 
– Nei, nei, nei, dere kan ikke dele?

Hva slags snø skal du gå på?
Mente ikke fargen,  men typ skare, is, løs, dyp, korn, fokk, lagdelt…!

Vi som bare hadde tenkt å kjøpe noen nye truger til familien…..

På tide å lese seg opp, og vi fant ganske mange svar, både her og der, men ikke så verst forklart HER.

Det er utrolig mye å velge i, og det er mye som er kjekt å ha. Det koker nok ned til hvilken bruk, og om du er villig til å bruke mye penger, og om du orker å ha mange forskjellige truger.

Dette er tips for sånne som meg på trugeshopping:

  • Trugene må ikke være for vide. Det gir et skrevete ganglag, og gjør ihvertfall vondt verre hos meg. Det utelukker en del allround “hyttetruger” for min del. Men så er jeg jo en menneskeminiatyr.
  • Det må være enkelt å ta av og på trugene, og oppspenningssystemet må være enkelt. Det er gjerne kaldt på trugeturer, og fingre som er stive inne, blir ikke bedre ute i kulda. Derfor foretrekkes skrustramming eller jekkesystem.
  • Med min bruk, som ikke er de lengste turene, og ikke med stor opp-pakning, så er jeg ikke så opptatt av at truga skal passe til vekta. Jeg har hatt god nytte av å bruke min datters gamle, rosa barnetruger. De bærer ikke like godt som de større, men de hjelper godt på. Og de er lette, de er små, og de er mulige å få med i sekken, sånn i tilfelle. Får jeg ikke brukt dem, duger de fint som sitteunderlag.
  • Staver. Joda de er veldig gode for å hjelpes oppover og for balansen nedover, og fin trening. Jeg går gjerne uten og innbiller meg at det er god balansetrening. Dessuten får jeg hendene frie til hund, hundebånd, kamera, brillepuss, snørrtørk og alt annet jeg pirker og plukker på uti skogen.

GOD TRUGETUR!

Etterlysning: 7 km ny veg ble borte.

Etterlysning: 7 km ny veg ble borte.

Klipp fra artikkel: Fremover 12.november 2015

  • Bred enighet om at utbedring av strekningen er det mest fornuftige.
  • Ingen store protester om trasèvalg og de forsakinger som må gjøres lokalt, og planene er klare.
  • Men de siste 7km av prosjektet E6 Bjerkvik – Narvik som ble lagt frem for høring, mangler fortsatt.

Festen etter bruåpninga er over, og vegarbeidet videre skulle vært i gang, men ingenting skjer. Nye stygge ulykker minner oss på det vi har hevdet og fått medhold i, og vi får ny energi til å fortsatt stå på for at vegen må omlegges til en ny, tryggere og mer effektiv transportkorridor.

Veggruppa, interessegruppa for tryggere veg E6/E10 Stormyra – Bjerkvik, har virket siden april 2006, tålmodig, ryddig og i samarbeid med myndighetene i god tro om at det som var sagt skulle gjøres, kom til å bli gjort.

Vi snakker om de 7-8 km der både E6 og E10 følger samme trasè, trafikk fra øst – vest og fra nord-sør møtes og følger de samme svingete kilometrene her.

Vi snakker om 7-8 km som inngår i en av de 8 nasjonale transportkorridorer Norge har, “strategisk viktig for konkurransekraften” skrives det på nettsiden til regjeringen.no.

Vi snakker om strekningen som nordsida er avhengig av for å kunne nytte livsviktige tjenester som er sentralisert til Narvik. Samme strekning som de på sørsida er avhengige av for å komme til regionens flyplass.

Å krysse vegen på Seines er risikosport.

Hva skjedde?

  • Juni 2015: Statens vegvesen sendte ut på høring konsekvensutredning av E6 Narvik – Bjerkvik. Flere alternativer foreslått, 2 med utbedret Rombaksveg og to ulike tunellalternativer fra Trældal med utgang nær Bjerkvik, og 1 med ny veg og bru fra Narvik til Stormyra, og mindre utbedringer langs eksisterende E6/10 Stormyra – Bjerkvik.
  • Det fikk hytteeier Trond til å kalle sammen til folkemøte på Seines skole. Jeg møtte der sammen med min far som representanter for eiendommen vår på Seines. De planlagte mindre utbedringene ville utgjøre store konsekvenser for flere med tilhold langs strekningen, og gevinsten bedre veg ville bli sparsommelig – ikke et godt alternativ. Folkemøtet valgte et utvalg av grunneiere og hytteeiere som skulle ivareta interesser og påvirke i kontakt med myndigheter. Jeg ble valgt som en av grunneierrepresentantene. Til sammen var vi et superteam, ulike kompetanser, ulike personligheter, vi utfylte hverandre. Det i seg selv tror jeg har vært en suksessfaktor for at vi fikk til såpass mye, og holdt ut så lenge. Vel, hovedmålet tryggere veg, har vi ikke oppnådd, enda.
  • Vi som grunneiere hadde ønsket oss “Herjangsløsning” på Seines: Vegen flyttet bak bebyggelsen og tryggere og roligere trafikk i nærmiljøet. Det til tross for at vi var vel vitende om at store arealer av eiendommen vår ville ryke med til vegprosjekt, inklusive noen fete multemyrer. Erstattes ja, men ikke noe å bli rik av. Vi vil ha rolige, fine Seines tilbake. I dag kan ikke mine foreldre sitte ute og prate på sommeren, det gasses på i bakken og bilstøyen slår ned, rett i kakefatet deres. I likhet med en del andre, blant annet veggruppa, sendte vi inn høringskommentar der vi foreslo og begrunnet flytting av veg bak bebyggelsen, et alternativ som ikke ville gjøre innløsning av hytter nødvendig, i motsetning til forslaget i alternativ 1 – “brualternativet”.
  • Det ble så og si unison enighet om at rett veg bak bebyggelsen var mye bedre, og både vegvesenet og kommunen vår gikk inn for det. Rent teknisk betød det at Stormyra-Bjerkvik måtte planlegges på nytt, en prosess som ble beregnet til 1 år ekstra. Det var stor iver for å komme fort i gang, så for at bruprosjektet ikke skulle tape tid, ble det bestemt at Stormyra-Bjerkvik skulle tas ut av bruprosjektet, og planlegges som selvstendig prosjekt. Det ble antageligvis strekningens bane. For selv om bruprosjektet ble forsinket til gangs, ble ikke planleggingen av Stormyra – Bjerkvik prioritert, og den ble aldri tatt inn i bruprosjektet, selv om det ble veldig god tid til det.
  • Underveis i prosessen jobbet veggruppa jevnt og trutt. Det var en god dialog med vegvesenet, og de tok oss på alvor. Men Stormyra-Bjerkvik kunne ikke oppstartes opp uten vedtak og bevilgning, det strandet altså politisk. Veggruppa samlet lokalpolitikere og hanket tak i alt av regionale og sentrale politikere som beveget seg forbi regionen. Alle like enige, dette var ikke bra, dette måtte ordnes. Veggruppa etablerte seg på facebook, satte igang underskriftskampanje og fikk inn over 5000 signaturer, Reidars tegning Rett veg ble til T-skjorte som ble årets nye politikeruniform, Paven & co demonstrerte for vegsaken under Artic Race of Norway, flere avisinnlegg, mange facebookinnlegg. Poteten ble holdt varm i mange år, uten at det hjalp.
  • Da veggruppa innså at det kom til å ta tid før strekningen ble omlagt, ble det søkt om at trafikksikkerhetstiltak måtte innsettes på strekningen før flere liv gikk tapt. Søknad om redusert hastighet ble sendt Statens vegvesen. Det ble støttet av Politiet og Narvik kommune, men avslått av Statens vegvesen, av hensyn til gjennomgangstrafikken!
  • Mens brua var under bygging, ble vi orientert om at det ble jobbet for å få til en kontinuerlig fortsettelse av bruprosjektet og over til Stormyra-Bjerkvik. Kanskje ønsketenking. Vi ble orientert om at midler muligens kunne ordnes uten at prosjektet måtte inn på lista i Nasjonal Transportplan. Parallelt med dette arbeidet, var det på gang et større prosjekt for å sikre sykkelveg gjennom hele kommunen fra sør til nord. En flytting av dagens veg ville gjøre det enkelt og rimelig å få til trygg sykkelveg fra brua og nordover, den kunne bare følge gammel E6/E10
  • Da ingenting skjedde, sendte veggruppa et skriv til både lokale, regionale og sentrale politikere som kunne tenkes å ha påvirkningsmulighet: PRIORITER STORMYRA – BJERKVIK. Det var ikke rare responsen som kom ut av den henvendelsen, men takk til Åsunn Lyngedal som både svarte og berømmet innspillet vårt.
  • 9.desember 2019 ble Hålogalandsbrua åpnet, og vegen mellom Narvik og Bjerkvik ble kort, Bjerkvik ble en bydel over natta. Stormyra – Bjerkvik er ikke å finne på noen oversikter over planlagte vegprosjekt. Planene ligger klare, mangler bare vedtak og penger. Selv når det lokalpolitisk settes opp prioriteringsliste for veger som det skal jobbes for, står ikke Stormyra-Bjerkvik øverst lengre. Samtidig flyttet kommunen brannberedskapen til Narvik. Ikke lenge før åpningen, en av de årlige dårligføredagene, var vegen stengt samtidig i Gjessvik, ved Grovfjorkrysset og i Øsesvingene. Dette var ikke unikt, det kan skje igjen, og da er vi uten brannberedskap i Bjerkvik, ny veg vil eliminiere denne risikoen. Flyplassen i Narvik ble ofret for brua, og nå er flypassasjerer fra Narvik avhengige av åpen veg for å reise til fra flyplassen
  • Det gikk heller ikke mange dagene etter bruåpningen før vegen var midlertidig stengt grunnet nok en ulykke på strekninga “vår”. Oppgitthet er vel det mest betegnende ordet for det folk uttrykker nå. Veggruppa lever enda, og har ikke gitt opp. Nå samles det vi har av dokumentasjon, vi utnytter den elektroniske jungeltelegraf, og vi prøver å være til hjelp for stemmer med makt som kan fremme saken igjen. Og vi ser at det nytter. Vi ser at folk engasjerer seg. Kjempebra!

Når jeg nå har fått flere hensyn å ta, og må velge hvilke kamper jeg kan bruke energi på, så er dette en sak jeg er velger å prioritere – den er veldig viktig for meg og mine!

Følg gjerne saken på facebookgruppa “Vi som engasjerer oss for en tryggere veg E6/E10 Stormyra – Bjerkvik:
https://www.facebook.com/groups/147313408729968/

Jenter – ta grep!

——————————————————————————————–
Jenter – ta grep!
Makabre nyhetsbilder etter nyttårsfeiringen.

Sprengte øyne, bare blodige krater igjen i øyehulene, øyne som må fjernes. Blindhet, synstap. Brannskader, brudd, smerter … Og for ikke å snakke om de redslene som de skadde må ha hatt, og har.
16 i år. I snitt er 14 skadet hvert år de siste 5 år. Og det er stort sett menn som skades, i år også en gutt på bare 16 år. Sekundene med glede på en nyttårsaften får konsekvenser i mange år, kanskje resten av livet. Advarer om makabre bilder HER.

Vi jenter er ikke med på skadestatistikken, vi står trygt bak, og bivåner det hele, guttene fyrer opp også for oss.

Vettskremte dyr som skader seg så mye at vår glede, blir deres siste tid. Ikke minst fordi noen hvert år, tankeløst eller ondsinnet, skyter opp utenfor tillatt tidsperiode eller skyter det mot levende vesener. Et forferdelig og ferskt eksempel HER.

Nødrakett eller nyttårsrakett? Det skal ikke være tvil, link.

Og alle pengene som blåses til værs på noe på en kortsiktig visuell nytelse. Meningsløst.

Er det verdt det?

Det er neppe en god løsning å bytte om, la jentene stå for oppskytingen, det er nok ingen automatikk i at det blir noe bedre av den grunn. Selv om noen mener at det kan være en god løsning, link.

Organisert rakettoppskyting ved Bjerkvik Aktiv

Tradisjonen med smell som underholdning er gammel og stammer trolig fra Kina der bambusrør ble kastet på bål for å eksplodere. Bråk og smell på nyttårsfeiringen skulle skremme vekk onde ånder. Tradisjonen med å feire innkomsten til nye år med spektakulære fargesprak på himmelen, tilhører nyere tid.

Det kan ikke være den kortsiktige nytelsen av synet på himmelen som får oss til å samles ute i flokk for å bivåne dette, dette som tar syn, skremmer til døde og koster flesk. Tror heller at symbolikken er så sterk for oss, at det blir liksom ikke nyttår uten skikkelig fyrverkeri.

Er vi villige til å endre denne tradisjonen?

Det er godt å holde fast ved tradisjoner, det er lim i samfunn og kulturer. Men det er jo ikke noe i vegen for å modernisere tradisjonene i takt med økende kunnskap og ny teknologi.

  • Starte med kun å tillate organisert fyrverkerioppskyting av godkjente pyroteknikere. Så klarer vi sikkert å komme frem til regler som sier hvem som kan bli pyroteknikere og hvor fyrverkeri kan skytes opp.
  • All fyrverkerioppskyting må være godt annonsert på forhånd sånn at husdyrene, i det minste, kan få en mulighet til å forskånes.
  • Eller hvorfor ikke tenke nytt, kjøre lysshow. Teknikken finnes, mulig det er for kostbart til å være reell erstatningsmulighet. Vakkert kan det iallefall bli, her et bilde fra lysshow i Tivoli i København i februar 2018:
Lysshow i Tivoli, København.

Oppfordring:

Jenter, ta grep! Ikke stå stilltiende å se på at fulle gutter skyter opp, med fare for å skade seg selv, eller andre. Forlat, for din egen sikkerhets skyld.

Til neste nyttårsfeiring: Støtt heller organisert oppskyting lokalt for de pengene du ellers har svidd opp. Kanskje vi snakker om så store beløp at vi både kunne støttet lokal oppskyting, og sendt noen kroner til et veldedig formål. Med tanke på de 16 med øyeskader siste feiring, kanskje innsamlingsaksjon til Blindeforbundet hadde vært passende.

——————————————————————————————————————–