web analytics

Reiser alene.

Reiser alene.

Bare å gå inn der, er som å forlate moderlandet.

Jeg reiser alene til Spania i dag, lander i Alicante i kveld. Sammen med en fantastisk revmatikervenninne fra Mo i Rana, skal jeg være kursleder for 9 andre fantastisk kjente og ukjente revmatikervenninner. «Like lærer like – et diagnosespesifikt kurs for Sjøgrenslikepersoner» der både vi som kursledere og deltakerne sammen skal lære mer om sykdommen vår, Sjøgrens syndrom. Jeg har ansvar for 2 halve kursdager, og SOM jeg gleder meg. Har kost meg skikkelig med kursforberedelsene, som «back in business», bare et helt annet tema, og jeg har kunnet kose meg med forberedelsene i måneder.

Slår ihjel flyplassutvidelse med å se på ny konebil …

Å reise nordfra på en lørdag, er som å reise fra en annen planet. Min makker fra Mo i Rana måtte reise i går kveld, og er i skrivende stund ankommet Reuma Sol (nær Albir). Jeg tok formiddagsfly fra Evenes, og får 4 timers venting på Gardermoen. Flyet var overbooket, så det er jo absolutt behov for flere fly. Jeg så bort da det ble spurt om hvem som kunne utsette – no way! Jeg skal etter planen være på plass i leiligheten ca kl 22 i kveld, altså over et halvt døgns reise.

Innom tax-free, men der blir man rask, parfymeduftene er som kjemisk terroranslag. Handler bare det aller viktigste, gelemenn og Underberger, begge til medisinsk bruk: gelemenn ved hjemlengsel og Underberger ved magekrøll. Tror forresten jeg tar Underbergen forebyggende, i tilfelle, for å være på den sikre siden, man kan jo aldri vite. En slurp nå og da blir fort juhu her i gården.

Og med kjjjjjjjjjeeeeeempetregt nett, så brukes det ikke kapasitet på bildeoppretting, altså ikke jeg som har tatt medisin allerede.

Anbefales om du reiser alene, spennende bok og ingen avbryter deg

Har sekken full av aktiviteter for å gjøre alenereisen grei. Hittil har jeg ikke gjort noe av det jeg burde – lese på diagnosestoff. På flyet begynte jeg på ei ny bok, Lycke, av Mikaels Bley. Den handler om ei jente på 8 år som forsvinner, hennes skilte foreldre, stemors sjalusi og en ung krimreporter som blir satt til å følge en sak som utløser sterke følelser. Flyreisen Eve-gmoen var som bybussen over Hålogalandsbrua, vipps så var vi framme.

Og over en kaffe, lasagne og blogginnlegg med tregt nett nærmer tiden seg flyreise videre.

Matbrettet på kofferten – ikke rådløs.

Å reise alene går helt fint, men det byr på visse utfordringer. Skal jo ikke forlate bagasje eller noe som helst her, så å handle varmmat kan by på utfordring. Løste det med matrett på kofferten på tralla. Men da jeg kom til vann og kaffe måtte jeg ty til hjelp. To damer med utseende som kunne fått dem igjennom hva som helst, passet lasset mitt og jeg fikk tørsteslukker.

På toalettet…

Å reise alene Kan også by på utfordringer når man skal på toalettet, alt må med inn i det trange avlukket. Vel, alene og alene…. følte slettes ikke at jeg var alene på toalettet på Evenes, følte meg rettere sagt beglodd, fikk ikke til noen ting …

Hva tenkte de på da de klistret dette bildet inne på toalettdøren? Også tommel opp! Heldigvis ordnet den kruttsterke flykaffen opp i det denne karen forstoppet!

Det blir godt med dager i varmen, kurs, flotte folk, basseng, fysioterapeuter, trening og Underberger hver dag, flere ganger daglig … Reportasje fra flotte Reuma Sol, Norsk Revmatikerforbunds behandlingssenter i varmen, må bli neste innlegg fra meg.

Hasta la vista.

Kan jeg lære å løpe?!!

Kan jeg lære å løpe?!!

Visse greier strider mot naturvitenskapen, og jeg innbiller meg, at meg og løping er en sånn greie. Løp sikkert litt i unge år, spilte jo fotball og gikk på ski, men husker at jogging som aktivitet i seg selv, føltes direkte meningsløst – hva i alle dager skulle poenget med det være?

Skiturer derimot, var innenfor det meningsfylte. Skavåsfjellet kanskje 1976?

Da er det jo ikke noe mindre naturmotstridende at jeg først nå begynner å stille meg disse passe gærne spørsmålene: Kan jeg lære å løpe?!!

Nå som jeg er kroniker med vondter i skjevhetene. Nå som det meste av støtputer i ryggsøyla er skviset ut og nakketappen står som et spett opp i hodet. Nå som leddene skrangler for det støttende bindevevet rundt er jaget vilt i en Sjøgrens kropp. Nå som jeg egentlig har tid til å somle og tusle.

Bildet er tatt av Noupload fra Pixabay

Min motivasjon.

Jeg ser ikke lenger på jogging som meningsløs aktivitet. Det å holde seg i form, ha styrke, kondisjon og være myk, er blitt veldig viktig, spesielt viktig med mine kroniske skjevheter osv.
Det siste året har jeg slitt med lungene ved fysisk aktivitet, spesielt i starten, det stikker, og jeg blir tungpustet uansett hvor mye jeg prøver å få opp kondisjonen. Greia kan være at det er Sjøgrens syndrom som slår til med tørrhet nedigjennom luftveiene helt ned i lungene…. tørt, stivt og O2-utvekslingen blir tyngre, og tyngre.

Iiiiiiik, kjenner dette er litt skremmende. I samråd med revmatologen, tar jeg grep og satser ekstra på kondisjonstrening; min naturmedisin, irreversibelt arrvev i lungene skal vi ikke ha noe av. Medisiner som prednisolon er siste utveg.

Jeg kjenner et par andre som har blitt løpere etter å ha vært langt fra løpere tidligere. Fellesnevner er at sykdom har motivert til løping som medisin. Lar meg imponere stort av sånne eksempler, spesielt da jeg vet hvor vanskelig det er, hvor nærmest umulig det kan føles å få disse føttene til å ville løpe.

Har også lest at løping skal være god medisin for mye, også for kondisjon. Så jeg bør vel løpe litt da……

Joda, jeg skjønner at jeg ikke kan bli den elegante gasellen som flyr oppover stien til Lakshølla, men om jeg kan bli litt Gunda geit, så er det helt ok, bare jeg løper.

Løpetipsene.

Rådførte meg først med min datter som stadig løper. Jo hun var positiv og så det ikke ulikt å få fart på mora, selv om hun ikke klarte å skjule gliset som lå på lur. I min alder driter vi i sånne glis.

Kom bare med tipsene du:

  • Løft hodet, ikke se på føttene, og hold blikket framover.
  • Pust, du trenger luft for å løpe.
  • Ned og bak med skuldrene, fram med brystet, åpne kroppen for luft.
Kanskje hun har løpegener fra meg…..det er jo lov å tro

Følger bloggen Hverdagsaktiv. Willy er ergoterapeut ++ og ble løper i voksen alder. Han tok vendingen via hjernen:

– Hater du løping, ja så er det akkurat det du skal gjøre.

Hverdagsaktiv er en av bloggene jeg ofte er innom, sveiper gjennom teksten og noe setter seg, som innlegget om løping som medisin. Dette kunne kanskje være en oppskrift for meg, eller….?

Les selv HER, kanskje også du blir inspirert.

Sjekk bloggen Hverdagsaktiv.

Klok av skade, tok jeg opp mine spreke ønsker med min fysioterapeut.

Hm, dine hofter ……. det er andre måter å få opp kondisen på.

Men jeg vil, surket 6 åringen i meg.

Og det hjelper å surke, jeg fikk det som jeg ville. Vel, ikke fordi jeg surket, men fordi det å ville noe selv, er en så viktig faktor for å lykkes. Hvor mange har ikke gått på en smell der, satt i gang ditt og datt som skal være bra, fordi andre mener akkurat det er vegen til bedre helse. Og hvor lenge varer den iveren? Antagelig kortere enn visse bruktbilgarantier.

Min fysioterapeut har nok sett mange sånne eksempler, og skjønte at Karin kom til å gå i gang med løpeprosjekt, tilrådelig eller ikke, så da var det om å gi noen skadebegrensende råd:

  • Løp intervaller. Løpe – gå – løpe – gå, kun korte distanser i starten.
  • Vil du pushe kondisen tar du en tur opp Hestnesbakken, omså bare gå den i starten.
  • Ha gode joggesko beregnet for løping, vurder innlegg mot skjevhetene. Til vinters kan joggesko med pigg være lurt for avslappende løping selv om det er glatt.
  • Dropp asfaltløping, bruk den flotte og mykere naturen vi har plenty av.
  • Klarer du å løpe med tålanding? Prøv, det gir mer fjæring og mindre støt i nakken din.
  • Tøy ut leggene. (Fikk et par jækla gode øvelser til det.)
  • Vær realistisk i dine mål, ta hensyn til dine utfordringer.
Bildet er tatt av LillyCantabile fra Pixabay

Utgangspunktet.

Utgangspunktet er altså at jeg ikke kommer meg langt fra heimen før leggene protesterer – det gjør vondt. Allikevel klarer jeg faktisk å komme meg omtrent dobbelt så langt ved å bite tennene sammen, men da er også pusten desperat, og jeg MÅ legge om til gåing. Vi snakker om to-tre hundre meter….

Det går ikke fort, å kalle dette løping er en grov overdrivelse. Stilen vet jeg lite om, altfor sliten til å bry meg.

Jeg har utrolig lett for å ledes ut på annet, spesielt når det blir tungt. Ser jeg en delikat moseklump, ja så bare må jeg plukke den med meg hjem, og løpingen blir da deretter – alt for å berge mosen hel hjem – altså må jeg gå forsiktig.

Etter et par-tre luftgisp, så kommer hodepine. Håper tidsbildet fram til hodepine kommer, strekkes – pr i dag tester jeg stort sett bare i “bakgården”.

Netter med leggkramper frister ikke til ny løping neste dag – må se til å få rutine på å tøye ut etter mine forsøk.

Uansett hvor langt jeg kommer, hvordan det har gått, om jeg kommer inn som et slakt eller som Pippi, så er jeg utrolig fornøyd med meg selv, YEAHHH!. Jeg har allerede fått smake at løping kan man bli litt “høy” på. En stund der godfølelsen overvinner smerter. Den følelsen alene er verdt strevet.

Jeg er realist, ser jo tegninga, så jeg setter meg ikke større mål enn at jeg skal kunne løpe 1 km sammenhengende. Og stilen og farta skal få være helt Karin; om jeg tålander eller deiser ned med pailabbene får bli som det blir.

Jeg er raus og gir jeg meg selv et helt år på denne kilometeren. Og når jeg tøffer meg med å legge dette ut i offentlighet, så krever det vel en statusrapport, sånn ca om et år – hvordan gikk det med meg og løpingen?
Dere hører fra meg, kors på halsen 🙂

HEIA – HEIA løpemeg!

Sykt aktiv.

Sykt aktiv.

Jepp, jeg er sykt aktiv. Hver onsdag sammen med Sykt Aktiv Bjerkvik, og stort sett hver dag med vofsemor Femie, noen ganger med min datter, noen med en venninne, min søster, en nabo, eller min mann, og ikke så sjelden; alene.

Jeg er sykt aktiv fordi det er bra for meg, generelt helsesmart, spesielt for meg med mine plager. Å ta vare på meg selv, er min hovedoppgave til daglig.

Det hjelper å bruke superkrefter på kostymerenn med skigruppa i Bjerkvik.

I dag er resepten stikk imot tidligere da revmatikere ble bedt om å holde seg i ro, idag anbefales fysisk og psykisk aktivitet. Forskning har kommet frem til at det gir bedre helse, bedre livskvalitet og mindre belastning på samfunnets støtteapparat (behandlere, rehabilitering, medisiner osv) – altså vinn- vinn for alle.

Så har det vel ikke vært like stuerent å være ute i aktivitet når en ikke klarte å gå på jobb. Der har verden kommet noen steg videre. Det handler blant annet om å ta ansvar for best mulig egenhelse og minst mulig behov for medisiner og støtte, “klare sæ sjøl”.

Norsk Revmatikerforbund, NRF, er interesseorganisasjon for en stor gruppe med muskel,- og skjelettplager, herunder også “min” sykdom Sjøgrens syndrom, som regnes som en bindevevssykdom. NRF er en moderne organisasjon med mange spreke satsinger for å forebygge og begrense plager til medlemmene. En av satsingene er “Sykt Aktiv”.

I 2016 ble Sykt Aktiv igangsatt, og frisklivsagenter ble utdannet i ti (iallefall) fylker. I Nordland ble 2 fantastisk damer frisklivsagenter. Disse skulle kjøre Sykt Aktiv mestringskurs for medlemmer i fylkene. Nordland inviterte til mestringskurs på Reuma Sol november 2016, og jeg var en de heldige som fikk plass på dette kurset. Ikke hadde jeg ant hvor mye det skulle bety for meg.

Sykt Aktiv er et konsept rettet mot “yngre voksne”, revmatikere i alderen 25-55 år. Dette er en aldersgruppe som tradisjonelt har vært fraværende på revmatikeraktiviteter og lite aktive i lokallagene. Dels fordi de er opptatt med andre ting midt i livet, men dels fordi aktivitetene har vært lite tilpasset denne aldersgruppen. Denne gruppe kan med fordel “fanges opp”, det er mye å hente på å få hjulpet disse til å få satt diagnose tidlig, til å satse komme tidlig igang med forebyggende tiltak sånn at ikke varige skader oppstår.

Sykt Aktiv er et konsept som bygger på forskning som dokumenterer at fysisk og psykisk aktivitet er helsefremmende, forebyggende, lindrende og gir livskvalitet for å nevne noe. Hvilke aktiviteter, er opp til en hver, og kanskje i samråd med lege og andre behandlere, å finne ut. Det er ikke sikkert at den hardeste styrketreningen er rett, og det er ikke sikkert at de letteste gåturene er nok. Det kommer helt an på. Sykt Aktiv er nøye på at aktivitetene skal være tilpasset den enkelte, men også at vi fortsatt ofte går i fella og velger for forsiktig. Sykt aktiv er også nøye på at det skal være lystbetont, ellers blir aktiviteten gjerne kortvarig.

Appelsinslang – sykt artig 🙂

Sykt Aktiv Bjerkvik.

Sykt Aktiv Bjerkvik ble etablert 8.mars 2017. Siden den gang har vi møttes hver onsdag for ulike aktiviteter. Vi går turer i omegnet og trener litt der vi stopper, trener i hall når det er som kaldest, samler inn julegaver for Frelsesarmeen, rydder strand, baker, har hobbydager, lunsjer gjerne rundt et bål, men vi går også på kafè og restaurant. Vi er altså sykt aktive på mange plan. Vi har mange toppe turer, men går ikke toppturer. Vi forsøker å holde nivået sånn at de som vil kan være med.

Alderen da? Vi bryr oss ikke så mye om alderen. Ute på bygda kan vi ikke ha aldersbestemte grupper, da vil det ikke være mange i hver gruppe. Vi bryr oss heller ikke så mye om diagnoser, vi prater ikke sykdom med mindre noen føler behov for det.

Alle som har lyst, kan være med. Onsdager kl 11, er vårt vanligste møte tidspunkt, og ofte utenfor hotellet. Men det hender vi bryter mønstre, eller har annet fore, så for nye som vil være med, kan det være lurt å sjekke med meg eller noen av de andre faste, sånn at du ikke møter til tom møteplass.

Her er noen glimt fra 2,5 år med Sykt Aktiv Bjerkvik:

Og nå ligger det an til et nytt prosjekt, Sykt Aktiv +, kanskje for målgruppen som opprinnelig opplegg egentlig traff mest; 55 +.

Orientering – gøy og nyttig.

Orientering – gøy og nyttig.

Har fått sett mange lokale perler på orienteringsløpene

Prøver å få med meg flest mulig av orienteringsløpene som O-gruppa i Bjerkvik arrangerer hver vår og høst …

I det jeg skrev setningen ser jeg at den fort kan forstås som noe jeg dessverre ikke kan skryte på meg; løping.

Jeg prøver virkelig, har faktisk gjort det i noen år nå. Men jeg løper jo ikke, iallefall ikke hele vegen, knapt halve, noen ganger ikke lenger enn ut av startplassen sånn at jeg er ute av syne og i skogen for meg selv. Å kalle det løping er vel å tøye begrepet en smule langt. Ingen gaselle i lyngen akkurat, går mer i dumpe jump over tuer og uelegant tripping for å ikke synke for langt nedi myrene. Men jeg er ganske god på å gå fort, det skal jeg ha.

Min gode venninne Anne Lise – begge to så små at vi sitter fast i spindelvev og gresstrå.

Jeg kan takke min gode turvenninne for at jeg har fått sansen for orientering. Hun kunne orientere og dro meg med. Først hang jeg bare med på turen, hadde mer enn nok med det. Så begynte jeg å lese kartet sammen med henne, og lærte. Kjempespennende. Å lese terrenget sånn at du hele tiden vet hvor du er, og hvor postene må befinne seg, er god trening både for hode og kropp. Perfekt for meg, kroppen har så godt av turene i terrenget, over ei tue, under ei grein, opp på en skrent, klatre ned…. hele kroppen mykes opp, kondisjonen trimmes og musklene brukes.

Kortløype ved Holmvann, passe start etter ferie

Veldig trivelig å være to som finner ut i lag, trivelig og trygt. Så kommer det ganger det ikke passer for min flinke venninne, da må jeg klare meg selv. Gjett om jeg har “løpt” mye feil. Og gjett om jeg har måttet gi opp noen poster. Men ingen grunn til å surke, bare øve mer. Se på kompasset, tolke kartet og bykse meg levende gjennom myrene. Endel å holde rede på samtidig, men det går bare jeg tar tida til hjelp. Luffer gjerne ut fra start blant de første, og kan godt være blant de siste som kommer inn, og da har jeg ikke valgt lengste løype engang…. men jeg har deltatt. Og så får vi alltid noe godt på målstreken – Bjerkvik O-gruppe altså, helt super.

Funn av poster er som sukkertøy i skogen – energien fylles på og det gir håp om å finne neste også.

Når man ikke rager stort høyere enn like over blåbærlyngen, som jeg, og min venninne, og brillene er på skakke og full av øyesalve, så kan det være utfordrende å holde kursen. Vi går da polygondrag som på landmålinga, sikter oss frem til tydelige punkt i terrenget ikke for langt unna. Sånn går det framover, fra tre til tre, og ofte havner vi ganske nær postene, like overrasket hver gang. Kompass virker!

Fra O-gruppa låner vi brikke for å registrere funn av postene. Etter løpet får man utskrift av tid totalt, og tid på postene – artig.

O-gruppa i Bjerkvik er en liten kjerne orienteringsløpere som både kan løpe, orientere og arrangere løp. En stor jobb gjøres hver uke for at vi andre skal få være med, veldig takknemlig for det.

Bilde lånt fra O-gruppa. O-løp i Herjangen i vår.

For meg er orienteringsløpene nyttig rent helsemessig i nuet, hvis vi ser bort fra en vrikket ankel etter et sjumilssteg over en Prestjordbekk i vårløsninga. Og ferdighetene gir meg større trygghet på andre turer i ukjent lende. Bare positive effekter. #æblomstre på orientering.

Kan jeg, kan du. Anbefales!

Solfanger – suncatcher

Solfanger – suncatcher.

-Litt egenreklame-

Noen av våre første solfangere

For noen år siden, under en arbeidsdag med familien i vedskogen, slo våre kreative gen inn. I løpet av arbeidsdagen hadde jeg og min søster samlet misfostre av vedkubber, rett og slett avskjær fra kubbekapping, sånt som andre kaster inn i skogen igjen, andre, men ikke vi.

– Hm, var ikke disse søte? De må vi ta vare på, kanskje kan vi lage noe fint av de.

Familiene er vant med at vi er Askeladder og samler på naturens skatter, så vi fikk hjelp, og etter ei stund hadde vi et stort lager av diverse funn fra skog og strand. Inspirert av Pinterest bestemte vi oss for å lage vår egen nord-norske variant av solfangere (suncatcher), og gikk til innkjøp av glasskuler, lim og brennepenn. GØY!

Søstre og hjertevenner.

“En solfanger eller lysfanger er et lite reflekterende, refraktivt og / eller 
iriserende ornament . Det kan omfatte glass- eller nacrebiter og henges innendørs i nærheten av et vindu for å “fange” sollys . En solfanger er som den optiske ekvivalenten til en vindklokk . Noen design er enkel og abstrakt med kanskje noen mobile -lignende lenket elementer, mens mer komplekse design ofte fremkalle flora eller fauna . Mange design kombinerer solfangere med vindklokk. Det antas at solfangere først ble laget av sørvestlige indianere . Solfangere kan være masseprodusert eller håndlaget, og varierer i enkelhet i design fra et kunsthåndverksprosjekt til en profesjonelt håndlaget glassskulptur. “

Wikipedia oversatt om “suncatcher”

Etterhvert er treskivene blitt rettere og godt egnet til å skrive på.

Fra de første solfangerne så nord-norsk lys, har de videreutviklet seg i mange retninger. Gammelt og nytt treverk dekoreres, noen dekorert nok allerede fra naturens side, og noen får ekstra dekor fra oss. Formen varierer fra runde skiver, til stokker, planker eller det vi måtte finne, bare å holde godt på husveggen når vi passerer, vi kan se gagn i den.

OBS-OBS-OBS
Vi har virkelig prøvd ut mange limtyper for at kulene skal sitte. Kan vel innrømme at de fikk harde tester i starten da de hang ute hele året i all slags vær. Kulene falt etterhvert ut. Når treet utvidet seg og trakk seg sammen ble kulehullet større, og mindre. Og ute i vind deiset de mot annet og fikk hard medfart. Vanskelig å få limt glass å holde seg fast.

Nå anbefaler vi at solfangerne henger tryggere, under tak på verandaen for eksempel, eller i vinduet. På hytta henger de tørt inntil vegg når vi ikke er der, og henges ut i tre mens vi er der og den får tilsyn, sånn varer de lenge. Og de må ikke henge sånn at de slår mot annet, som trestammer.

Men det hender vi velger å la noen bli utesolfangere, så får vi heller lime på nytt når kulene faller ut, eller lage nye 🙂

Har din kule ramlet ut, kom innom med den, så fikser vi den.

Karin & Siv

En værslitt plate ble reddet fra et bål – og ble en firkantet solfanger.

Familiene har vært plaget med harde julegaver, og de puster nå lettet ut når vi selger våre solfangere på messer og via nettet. Aldri hadde vi trodd at de skulle bli så populære. Og aldri hadde vi trodd at å lage solfangere skulle bli en kjempesær og koselig aktivitet oss søstre i mellom, sterkt hjulpet av mennene som står for saging og boring, og bæring.

Solfangerstokk, eller nå sånt.

Solfangerne utstilles og ligger for salg på vår facebookgruppe Levollen DA. Har jeg ikke skrevet om Levollen før? Det må jeg jo gjøre. Det får bli et eget innlegg, for det er en hel historie i seg selv.

Solfangerne link HER.

Og nå i sommer, har vi utstilt en del solfangere for salg på SEVEN DESIGN ATELIER i Tromsø. Er du i Tromsø, MÅ du ta en tur innom denne lille bedriften. Jannike er en fantastisk rammemaker, og kunstner. I tillegg til alt tenkelig rammemateriale, bugner butikkdelen av kunstnermateriell og kunst og håndtverk laget av lokale kunstnere, inklusive henne selv. Og kaffe og kake får man også kjøpe, kan nytes fra en bitteliten kosekrok. Skal du vise noen noe helt spesielt fra Nord-Norge, ta turen hit.

Seven Design Atelier på face, HER.

Og nå, mens høstmørket fanger solen, pysler vi inne. Kjøkkenbenken er full av ting som ikke hører hjemme på kjøkkenet. På badegulvet står ei gammel plikt til tørk, og på verandaen vokser et lite lager rare trebiter som får vasket seg i ekte himmelvann. Nye solfangere er i ferd med å bli til.

Så får vi får se hvor dette føre hen ….

Hjemreisen fra LS ble dramatisk.

Hjemreisen fra LS ble dramatisk.

Nå tillater jeg meg å senke skuldrene, såvidt, og jeg holder ikke pusten lengre, tror jeg. Jeg har fått min kjære hjem, han vil ha øl, ikke bare vann, altså han er seg selv igjen. Og jeg er utrolig takknemlig, har vært driiiitredd.

Deler noe av dramatikken fra hjemturen for å informere, og takke, alle dere som har spurt etter Terje, og alle dere som traff på en litt gusten og sliten Terje på LS og kanskje lurer på hvordan det går. Han har godkjent innlegget, og hans egne refleksjoner er kopiert inn nederst i innlegget her.

Terje før feltfinalen, som ikke gikk så bra. Formen på nedtur.

Som beskrevet i Mellems resultatservice fra LS, var ikke Mac Gyvern vår i storslag, han plagdes igjen med hodepine og kvalme, som i juni. Marina dro hjem med fly etter LS, og vi to fossilene skulle kose oss med en rolig tur hjemover, kanskje stoppe litt, være turister. Når vi kom hjem skulle både han og HK-416 til helsesjekk.
Vi stresset ikke, og forlot ikke Evjemoen før godt ut på lørdag formiddag – det er forsåvidt normal avreisefart på oss. Da hadde regnet kommet, og det var passe guffent ute, greit kjørevær.

Over Valdresflya, tørt, men grått og 11 grader.

For å gjøre en 3-dagers reisehistorie kort, så gikk det fremover i korte etapper, sein avreise, tidlig kveld og paracet og ibux på menyen. Vi var slitne begge to og turistrollen droppet vi helt, ville hjem.

En rast på nordsida av Valdresflya, vakker natur.

Vi hadde tenkt å nå Mosjøen dag 3. Så langt kom vi ikke, formen til Mac Gyver forverret seg, og vi tok pause tidligere enn planlagt. Inn på Svenningdal Camping der vi har stoppet flere ganger før, kanskje vi skulle bli en dag ekstra der, vi hadde klart å kose oss fint der.

Her står vi på “plassen vår” på tur sørover.

Som ektepar flest går man i mønster, vi utfyller hverandre, har våre faste oppgaver – sånn blir vi effektive. Vi skulle komme oss raskt i orden, spise og slappe av. Vi hadde kjørt fra skitværet i sør, her var detvarmt og vi kunne sitte ute å spise. Jeg gikk inn for å ordne maten og vasket ut sand fra dager med våt og sandfull hund i vogna. Terje skulle koble til strømmen på vogna.

Et salig ledningskaos møtte meg da jeg så ut, og vi hadde ikke fått strøm. Min Mac Gyver forsto ikke hvordan to kontakter skulle settes sammen. Dette var ikke normalt! Noe var fryktelig galt, og jeg kjente redselen tok tak!

Fikk han ned i en stol, og han var enig i at jeg skulle ringe legevakten, 116117. Fikk snakke med vakthavende lege på Trofors. Terje hadde hatt mye vondt i hodet og var kvalm. Da ambulansen kom og hentet han ned til legevakten kviknet han til, og han forklarte det meste selv, unntatt mine opplevelser.

Skulle jeg bli med, eller måtte jeg være igjen å vokte bil med alt som en skytterfamilie har med etter deltakelse på LS?

Jeg følte det var viktig å få fremhevet min opplevelse at noe var galt, spesielt da det så ut for at alt av sjekker som ble gjort på stedet, ble funnet ok. Så da turen gikk til legevakta, valgte jeg å stole på campingplasseieren som overtok tilsyn med vogn, hund og bil for en stund. Jeg hadde sjekket at det var mulig å komme seg tilbake med taxi, jeg så da for meg, og håpet, at Terje ble sendt videre til sykehus. At det skulle vise seg å være skikkelig alvorlig, og hastet, hadde jeg nok ikke sett for meg da.

Pausebilde – fra Valdresflya.

På legevakta på Trofors ble han undersøkt, gitt smertestillende, kvalmestillende og oksygen. Han kastet opp, og sovnet, og var “heldigvis” såpass uklar og surrete, at legen ble usikker og kontaktet Mosjøen sykehus. Konklusjonen ble at han skulle sendes dit for overvåking og nærmere sjekk.

Taxi kjørte meg tilbake til campingvogna. Utpå natta ringte sykehuset og ville høre min opplevelse av min mann, og de fortalte at de ville ta CT og MR av hodet hans neste morgen. De skulle holde meg orientert hele tiden – noe de også gjorde.

Jeg hadde holdt meg rolig, husket alt jeg burde huske å si og gjøre i sånne tilfeller, hadde mobilisert sånn som jeg hadde øvd andre på. Da jeg landet i senga, kom en kraftig migrene. Det ble lite god søvn den natta.

Pausebilde – fra Costa Del Bakgård på Evjemoen.

Han har en stor hjerneblødning på høyre side. Han flys til Tromsø for operasjon så snart som mulig, ambulansefly er på tur.

Det var hard kost å få servert til frokost. Snakket med Terje og han følte seg ikke så aller verst, den alvorlige beskjeden til tross, han tok det rolig. Men han bekymret seg for lasten i bilen, det meste der var knyttet til hans tillatelser, ikke til meg. Jeg kunne ikke annet enn å berolige han med at det skulle jeg ordne, han skulle da virkelig slippe å bekymre seg for det. Etter avklaring med en annen våpenkar, kom vi til at det beste var å kjøre trygt hjem, og få låst inn forsvarlig, jeg måtte jo komme meg til Tromsø så fort som mulig.

Mens Terje ble fløyet til Tromsø fikk jeg ta en rekke telefoner for å orientere de nærmeste, avklare forsikringer og få hjelp til å stalle campingvognen igjen på campingplassen. Vogna forberedt for flere dagers parkering, og for at andre kanskje var nødt til å komme å hente den, måtte gjøre den kjøreklar.
Campingplasseieren var fantastisk hjelpsom og snill. Jeg vil med dette oppfordre alle som farter forbi Svenningdal, ca 7-8 km sør for Trofors, om å ta en natt på campingen, hoppe om halsen på eieren, gi han en klem og hilse fra meg og si at han er verdens snilleste campingmann – Svenningdal camping, ikke glem det!

Redd, sliten og med en halvkvalt migrene, stappet jeg alt viktig i bilen og kjørte de nesten 60 milene hjemover alene, uten vogn og med vår deprimerte hund bak i buret – innbilt svangerskap og hun savnet matfar.

Hver gang vi kjørte på veg med nymalte skråstriper måtte jeg skjerme øynene sånn at ikke stripene trigget migrene – migrenemedisin tar jeg ikke når jeg kjører.

Pausebilde – Elva i Svenningdal

Det ble en lang tur. Tårene sprengte på, men flaks at jeg har Sjøgrens og har lite tårevæske, kunne ikke risikere å få tåkesyn. Med Terjes skyteråd i bakhodet, gjenhentet jeg fokus på vegen, på kjøringen, på å passere mil etter mil og på å komme meg helskinnet hjem, med vofse og last:

Hold fokus, følg kula inn i blinken.”

Jeg “safet” i kjøringen og tok bit for bit uten å fokusere på restmilene. Kjørte, stoppet, rørte meg, luftet hunden, vi delte 1 kald pølse på hver stopp, og jeg dryppet øynene som var knusktørre. I munnen var jeg sår etter så tørr munn at innsiden av leppene satt fast i tennene. Nå fikk jeg demonstrert hva stress gjør med en autoimmun sykdom som Sjøgrens syndrom – den trigger og setter fart, kjapt. Jeg visste det var et tidsspørsmål før ledd og mage fulgte på.

Jeg aner ikke hvor jeg hentet kreftene fra, men 60 mil gikk over all forventning (normalt kan jeg slite etter en bytur). Mobilisert og fokusert, viktig å beholde roen. Jeg som ellers støtter meg til min sterke halvdel, måtte nå lete frem egen styrke jeg har stått stødig med tidligere. Takket meg selv for å ha trent i sommer, det har gjort meg sterkere fysisk. Sterkere fysisk gjør også sterkere psykisk.

I Saltdalen røynet det på, og jeg pauset på en rasteplass. Myste mot fjellene der noen av mine aner langt bak har levd et hardt liv, mye hardere enn jeg klarer å forestille meg. Tenkte på min tippoldefar som druknet i Saltdalselva på slutten av 1800-tallet, og på tippoldemor som måtte ha vært en sterk dame som alenemor til 9, den yngste min oldemor.
Et skarpt solglimt sveipet over plassen. Naturlig logisk mellom skyene, men jeg valgte å tolke det som en hilsen fra fortiden, og jeg fattet nytt mot. Det handler ofte om hvordan man velger å se ting.

Pausebilde – kjenning fra Valdres

På ferga fikk jeg telefon fra sykehuset, en beroligende telefon, operasjonen hadde vært vellykket. Terje var våken men groggy, og opptatt av at jeg ble orientert. Resten av vegen gikk litt lettere, puh, jeg turte puste litt mer.

Etter noen timer i egen seng, kjørte vi nye 22 mil til Tromsø på sykebesøk. Vår datter var sjåfør og fikk testet seg på bykjøring – besto med glans. Terje lå på overvåkningen med dren, fargen i ansiktet var tilbake, ansiktsformen mer mot normal og han siklet etter nøttene vi hadde med. Neste dag skulle de ha en kontroll-CT på hjernen, og så det bra ut, ville han bli sendt hjem neste dag. Neste dag allerede!!!!

I går kveld, to dager etter operasjonen, 3 dager etter stoppen i Svenningdal, kom han hjem, friskmeldt, og så og si seg selv, klar til å gjøre det han føler for. Men vi er enige om at han tar det med ro litt til.

Fantastisk! Nesten ikke til å tro! Klyper meg i armen, er dette virkelig mulig?!?

Mandags kveld: Legevakt kontaktet.
Tirsdags kveld: Operert for hjerneblødning.
Torsdags kveld: Fikk hjem Terje, god som før, men bare med halv frisyre.

Pausebilde – fra Norsjø

Årsaken er trolig et fall midt i juni. Han har altså deltatt på skytestevner i Troms, NNM og LS med hjerneblødning, uten å fatte mistanke! Sett i ettertid, forklarer det en god del som ikke har stemt helt med normalbildet av Terje, og det forklarer hodepinen og kvalmen som er som blåst vekk nå.

Vi er utrolig takknemlige, for livet, for dette kunne gått riktig galt.

Vi er takknemlige for det fantastiske helsevesenet vi har i Norge, de var dyktige over hele linja. Det tok 25 minutter til ambulansen kom, den ene de hadde på vakt der var allerede ute på kjøring. Ingen må våge å røre ved denne beredskapen – ambulansene må være også i distriktene, der det vil ta lang tid for å komme til sykehus. Ambulansepersonellet gjorde en fantastisk startjobb. Vakthavende legedame i Trofors hørte på meg, sykehuset i Mosjøen så alvoret, været snilt for ambulansefly og vårt dyktige fagmiljø på UNN i Tromsø reddet nok et familiemedlem. Takk til englene.

Vi er takknemlige for dere rundt oss som støttet, hjalp og spurte, tusen takk, dere er gull verdt.

Nå skal vi hvile – vi er slitne. Så har vi en rekke praktiske ting å ordne. Så kommer vi nok til å drodle over om det er noe som kunne gjort dette enklere for oss, forsikringer samlet i et selskap for eksempel, kanskje… og hva som er rett, galt, lurt og så videre når noe skjer og bilen er full av våpen og amm.

Og kanskje skal vi feire bursdag på etterskudd, når tiden er klar, feire livet!

Skål for livet! Bilde fra sørovertur og 2-dagers stopp på Norsjø.

Vi innser at vi har vært heldige:
” Ikke barber dæ i ræva, for dær har du gullhår!”

Ref skytterkompis som får det sagt.

Terjes egne refleksjoner:

Tusen takk for alle hyggelige hilsener. Det har vært noen begivenhetsfylte uker siden vi forlot Bjerkvik 26/7 for å reise til LS på Evje. Jeg har brukt litt tid på å gjennomgå siste ukes hendelser på “internvideoen”, og må si at jeg sitter igjen med bare positive opplevelser fra denne uka. Jeg var så heldig å kunne betrakte nesten alt fra innsiden av prosessen. Mandag kveld: Alt fra den første kontakten med legevakta i Grane, innleggelse på Mosjøen sykehus og videre til UNN Tromsø fungerte perfekt.Tirsdag morgen: Når CT maskinen hadde produsert de første bildene i Mosjøen var det noen som trykket på den store røde knappen og nå startet et betydelig ressurspådrag med en gang. At helsepersonellet i Mosjøen raskt ga det jeg oppfattet som en relativt usminket diagnose gjorde sammen med den ro og beherskede kontroll de utstrålte at jeg kunne lene meg litt bakover og bare flyte med videre i prosessen. Nå kunne jeg tenke litt på den våpen/amm transporten som skulle fortsette 600 km til uten at jeg kunne ha en finger med på rattet. En rask gjennomgang sa meg at Karin kunne fortsette og vi snakket om noen forholdsregler ved trafikkuhell eller lignende. Nå var jo jeg i flytsonen og utsatt for allverdens oppmerksomhet fra helsepersonellet i Mosjøen. Flyet er raskt i anmarsj mens det det blir en runde i MR for å gi UNN bedre grunnlag til planlegging. I denne fasen antar jeg at mine nærmeste var mye mere bekymret enn meg som var i begivenhetenes sentrum, men sykehuset holdt hele tiden Karin Rognmo Mellem oppdatert mens hun var underveis. Fin tur ut til flyplassen og rett over i flyet, får orientert meg om hvor flyplassen utenfor Mosjøen ligger. Flyturen til Tromsø går raskt i godt vær og med hyggelige samtaler underveis. Over i ambulanse og opp til UNN, hyggelige samtaler underveis hvor vi bla pratet om tv-serien om ambulansetjenesten på UNN som vi hadde fulgt med på hjemme. Inn på sykehuset hvor vi tydelig er ventet, legen viser bilder og forklarer hvordan de planlegger behandlingen. Jeg likte den direkte tilnærmingen og beskrivelse av behandlingen. Jeg har tidligere sett dette inngrepet på tv og mener å ha en rimelig grei oppfatning om hva som foregår under et slikt inngrep. Fint med beskrivelse og å kunne kikke på verktøykassa, denne gangen var det jo mitt hode som skulle behandles. Operasjon forberedes, husker så vidt inngangen til setting av narkose før jeg våkner på nevrokirurgisk overvåkning i helt utrolig god form. Kan nå overhøre at Karin informeres om at operasjonen er gjennomført og at jeg er våken. Aner noen bandasjer på hodet og noen ledninger og slanger ut fra kroppen, ingen smerter og mye lettere i hodet. Bestemmer meg for å overlate den videre regi til de som kan dette, hjemreise kommer når den kommer og jeg forholder meg bare til det pleiere/leger sier jeg skal gjøre/ikke gjøre. Onsdag kommer Karin og Marina på besøk og har med litt klær og en bok, fint å få besøk. Hyggelige samtaler med medpasienter samt ikke minst behandlende lege og pleiere fyller tiden når jeg ikke leser. Torsdag reiser jeg hjem til kone, datter og hund, det føltes godt. Det bunnsolide inntrykket jeg fikk av de jeg møtte fra helsetjenesten underveis kan ikke understrekes nok. Min sluttkonklusjon blir den samme som jeg har trukket ved noen anledninger tidligere: det er bra å bo i Norge; her blir ting tatt hånd om!

LS-2019 Mellems resultatservice oppsummerer.

LS-2019 Mellems resultatservice oppsummerer.

Innmarsj for skyting om kongepokal felt

Dag 8:

Landsskytterstevnet 2019 er over, og vi skal forlate Evje. Denne siste dagen, ble en virkelig stor dag for Marina, ikke resultatmessig, men på opplevelser:

Som 1 av de 5 beste EJ-skytterne, fikk hun skyte på “kongelaget felt”. Dette er nytt av året. Annet hvert år fremover skal det konkurreres om å vinne kongepokal i feltskyting. Årene i mellom, konkurreres det om denne pokalen innen idrettsgrenen skifelt. De 5 beste fra Eldre Junior-klassen (Marina nr 4), 5 fra V55 og kl 2-5 (totalt 31) fikk æren av å være første skyttere på dette laget. Det arrangeres som kongelag ellers: Store kameraer tett på helt fra oppropsteltet og til anvisningen var gjort. De skjøt 12 skudd på en knøttliten figur, LS 1/10, og hver og en fikk anvist resultat i offentlighet, på storskjerm ute, over høytaleren, og med masse folk rundt på standplass – digre kameralinser som krevde blikkontakt.

Skytingen på skjerm – lukket visning, spenningen nesten uutholdelig for oss på arenaen.

Det ble en tettpåfølelse med alvoret, og det preget nok avtrekk av 12 skudd på under 1 minutt 50 sekund, serien havnet ikke der den skulle, og Marina fikk få treff. Hun ramlet ned til en 30.plass etter finalen, men gikk med et smil bort til Finnestad Lund for å gratulere med seieren i klassen EJ. En sånn opplevelse og erfaring er gull verdt å ta med videre, bare det å få være med, var en seier i seg selv.

-Hvordan syns du det gikk?
– Fort og litt anspent.

Formbristen i vogna gikk nok verst ut over Terje. Han var “fifty-shades-of-grey” i morges da vi pakket for å dra på arenaen. Det var ikke sikkert om han kom til å skyte, ikke sikkert om han klarte å bære utstyret en gang. Men skytelysten var større enn formbristen, og han skjøt, men rykket ikke lengre opp på lista. Heldigvis var det bedring å registrere utover dagen, men ikke helt.

Joda, æ klare å skyte. Kor e krakken?

Formbristene:

Terje: Mistanken rettes mot ei gammel vannflaske: Kast! og bruk Tupperware vaskbar. Sjekk av blodverdier kan være lurt, også for menn.

Marina: Hjem å ta dobbel dose tran og sanasol minst ei hel uke. Spise Chia-frø i bøttevis!

Karin: Blir flere blæhdidager, bare å innrette seg etter det. “If you can`t beat them, join them.”

Takker for alle god-bedrings-hilsinger og lykkeønskinger vi har fått!

Generelt:

Hvordan har det gått med oss?

– Varmen har plaget oss en del, nesten umulig å føle seg komfortabel i skytterklær når det er så varmt som det var enkelte dager, kroppen sklei rundt inni den svette skytterjakken. Å få nok væske i seg var viktig, men utfordrende enkelte dager.

Terje:
Han har ikke vært i storslag her nede, og har heller ikke prestert så bra som vi vet han kan. Best har vel vært i felthurtig på konkurranser før LS. Ekstra leit da det er han som har styrt masse for at vi skal kunne skyte. Kanskje blir det litt for mye styr? HK-børsa skal uansett kontrolleres, spørs om ikke mannen også skal til en liten sjekk 😉

Marina:
Har skutt mye bra men de skuddene som ikke ble så bra, ødela skikkelig. Hun har fått mange opplevelser og nyttige erfaringer. Hun har også fått mye oppmerksomhet, ros, og råd fra eksperter som ser at hun har lyst til å lære. Å vinne klassen i stang var jo ganske tøfft, samme å komme på 4.plass innledende felt, med forkiling på et hold. Skogsløpet var hun ikke fornøyd med, hun har sin egen standard for når kroppen fungerer. Men 9.plass i klassen Senior A, i et norgesmesterskap, er ikke så verst, og det ga begerpremie.

Karin:
Det gode er jo at når ting først funker, så blir resultatene ganske bra, å “perse” på Landsskytterstevnet er ekstra stas. Bare synd klassen ikke skyter finale, det hadde vært morsomt. Skal jeg bytte klasse nå? Flere spør, og kanskje forventes det. Men jeg er usikker. Uansett, så har jeg et krav om at jeg skal kunne delta selvstendig på det jeg er med på. Det kan gjøre grovfelt litt utfordrende om kroppen hangler og jeg ikke har bærehjelp, ofte litt lengre feltløyper. Å gå til klasse 1 løser ikke ønsket om å få være med å skyte finaler, ingen finaler der heller. Neste klasse, 2, skyter knestående også. Vil leddene mine takle knestående? Får gjøre en test. Å kunne veksle på stillinger kan være et gode, det er iallefall mine tanker etter 30/17 på felt.

Trekløveret + Femie har hatt fine dager i lag.

Landsskytterstevnet på Evje ****.

Det har vært et flott stevne, og vi har kost oss fra a til å. Det å kunne gjøre alt dette i lag, føles fantastisk. Landsskytterstevnet er et enormt arrangement, det er mange som har jobbet i flere år for at vi skulle få delta på dette. Teknisk kan det ikke ha vært mye klage på, iallefall ikke som rammet oss. Og arrangørene har vært blide og medhjelpelige, vil spesielt nevne HV-folkene, de var imponerende hyggelige selv når folk prøvde å snike eller gjorde mye rart (rundt feltholdene). Et kompakt stevne der alt var innen en relativ liten sirkel. Gode bussordninger gjorde at vi mest brukte bilen som lagringsplass ved arenaen de dagene vi hadde mye utstyr. Det var kun små ting som trakk litt ned: Kaldvannsdusjene, splitting av samlag på campen, lite fristende meny i matteltet og savn av litt sunnere mattilbud. Altså ikke det helt store å kikke på, her er jeg nok litt streng.

Jeg har laget meg et *system, der *****, 5 stjerner er best, og tillater meg å gi min egen subjektive karaktersetting, og jeg våger meg på en rangering. Dette var mitt 3. landsskytterstevne, ever, og mitt 2. som deltaker. Det 1. i Målselv var jeg kun deltaker på, det gjør vurderingsgrunnlaget litt tynnere, samtidig er jeg jo bittelitt Målselving, og jeg følte meg veldig hjemme der.

Karins LS-rangering:

  1. Stjørdal *****
  2. Målselv *****
  3. Evje ****

Å gjøre dette i et miljø der vi treffer kjenninger, og stadig etablerer nye vennskap, er også fantastisk. Skyttermiljøet er spesielt. Her et eksempel fra da vi forlot arenaen med masse utstyr i dag:

Terje først med si store bør, hadde mer enn nok med sitt. Jeg hjalp Marina og vårt felles ekstra. Litt tungt for Marina og jeg spør om det er tungt, og hun bekrefter at det er litt tungt for skuldra. En godt voksen mann som går i samme retning sier at han godt kan hjelpe henne og bære, og de går sammen ned til parkeringen mens de prater. En eldre lurer på hvordan krav de yngre har i dag. Mor går foran og hører bare bruddstykkene av en trivelig prat litt lengre bak i folkestimen. Sånt blir man litt rørt av.

En liten hjemme-hos-oss-reportasje fra Costa del Bakgård:

Er nødt til å gi en mer sannferdig beskrivelse av vårt bosted, enn jeg innledningsvis fleipet med. Costa del Bakgård og Berlinmuren skulle vise seg å bli et skikkelig hjemmekoselig sted. Når vi kom fra arenaen var vi så slitne, og da var det veldig greit at vi var et rolig sted. Berlinmuren lot seg forsere, og vi fant fort ut at det var en snarvei. Femie fikk fin tumleplass, og hun har bare vært en grei hund å ha med på tur. Firmaet Rune Hodne, de som eier plassen, har også vært veldig hyggelige og behjelpelige. Selv om vi har bil og vogn fulle, var det stadig noe Mac Gyver trengte, og han fikk låne. Vi fikk også stå ei ekstra natt på strøm fra dem. Sendte Marina hjem med fly fredag kveld, og vi selv kjører rooooooolig nordover fra lørdag morgen. Som normalt er vi de siste til å forlate campingen.

Avslutter med en aldri så liten “Hjemme-hos-reportasje” fra oss i Costa Del Bakgård ved Berlinmuren:

Et salig rot etter trivelige skytteruker! Nå permitteres Mellems resultatservice, går over til fraktehjemservice.

Takk for følget!

LS-2019 Mellems resultatservice – dag 6

LS-2019 Mellems resultatservice – dag 6

Fra testskytingen før stang og felthurtigfinalene.

Vi startet rolig i dag, ingen av oss var i rock`n roll form, og vi hørte på samlagsskytingen senior og militær via LS-radioen i vogna.

Men stang og felthurtigfinalene skulle vi ha med oss LIVE, så vi pakket sekken med alt vi trengte for resten av dagen og dro opp i god tid for å få plass på tribunene som var bygd rundt stang og felthurtiganlegget. Godt vi var i god tid, for det var kjempestor publikumsoppslutning. Dette var NRK sin siste sending fra LS i år, regner med mange fikk med seg showet fra de tusen hjem rundt omkring. Til tross for litt regn, så ble det spennende timer, og litt hardt for rævva på plankeraden.

Nå gleder vi oss til vi får rigget utstyr for stang,- og felthurtigskyting hjemme i Bjerkvik. Det er vanskeligere enn det ser ut, og det må trening til.

(foto av oss på arenaen : Aina Instanes)

Skogsløpet …

Så var det forflytning til arenaområdet hvor Marina skulle løpe skogsløpet. Endelig lå det godt tilrette, med bare 1 bom på feltskytingen fikk hun bare 1 minutts straffetid, langt mindre enn det hun har hatt tidligere år.

Men før vi hadde parkert oss skikkelig ved startområdet, hang han far sjøl med hodet. Blek om nebbet skysset vi han ned i vogna: Hvil og bli fort bra!

Og før Marina kom i gang med oppvarmingen var også hun uvel. Litt nugattiskive og energidrikke ble dytta på, det pleier å være god bensin.

Allerede etter første runde hadde hun tapt tid, men hun så ikke så sliten ut, så jeg tenkte det var strategi. Men det var det ikke. Marina kom inn på 9.plass, ikke kjempesliten, men skikkelig uvel. Hun frøs og hadde gåsehud. At skogsløpet ikke hadde gått som tenkt bekymret henne ikke så mye, men nå var bekymringen rettet mot neste dag….. feltfinalene i morgen.

I vogna ligger det nå en under pledd enda med yttertøyet på, den andre langflat i sofaen med ikke oppspist mat på bordet. Og disse to skal altså skyte feltfinaler i morgen formiddag….. hvordan skal nå det gå?

Kanskje jeg bare skal steppe inn å skyte for dem, sikkert ingen som kommer til å merke det 🙂

LS-2019 Mellems resultatservice dag 4 og 5.

LS-2019 Mellems resultatservice dag 4 og 5.

I løpet av dag 4 og 5 har det vært mange skytinger. Nå har alle gjort seg ferdige med bane og felt, både sivilt og militært. Enda gjenstår noen finaler.

Mange fra samlaget har kvalifisert seg for finaleskyting og en del er ferdige med finalene. Må innrømme at jeg ikke har klart å henge med å alles resultater, så ingen nevnt, ingen glemt. Men vil anbefale en fin funksjon hvor man kan søke opp Ofoten samlag, og velge “Alle dager” så kommer det opp ei resultatliste med alle Ofotingene (ikke rangering) HER.

Dag 4:

Litt is hjelper på når varmen står på i skogen. Terje skyter med HK416 for HV-16.

Jeg og Femie gikk turer og slappet av i Costa del Bakgård, mens Terje skjøt militær felt, stang og felthurtig. Marina ble med på denne feltrunden også, sterk bærehjelp er godt å ha på runden. Terje skjøt mye bra, men det nådde ikke opp mot det han vanligvis presterer, eller egne forventninger. 28 HK-skuddtreff på Stangskytinga var veldig bra – han er kjapp, blir spennende å se hvor høyt opp han klarer å komme både med HK`en og Saueren.

Tidligere på dagen skjøt Terje siste etappen av samlagsskyting veteran for Ofoten. Samlaget klarte ikke å hevde seg blant de beste, men de deltok -mange nok til lag på sydspissen av Norge er vel kjempebra.

Jeg som skyter i klassen nybegynner voksen, NV, er ferdig med mitt. Klassen har ikke finaleskyting.

Dag 5:

Dagen startet tidlig på arenaen, baneskyting for Eldre Junior og for militærgjengen.

Fulgte baneskytinga sammen med The Solås fra Ramsund, Thomas Solås skjøt bane på samme lag som Marina.
Flott start på skytinga fra Thomas, og han ble kommentert og tatt opp på storskjerm.
Ståserien til Marina.

Marina og Thomas hadde mange gode skudd, men ikke helt opp til de forventninger de hadde selv. Thomas var relativt ny i det skyteprogrammet, og vi voksne med DEN hjerteklappen på tilskuerplass, syntes han klarte seg veldig bra, dette er jo et LS, det er ikke som å skyte på vanlig trening.

Marina klarte akkurat å komme seg innenfor finalegrensen, og fikk skyte banefinale, ikke lenge etter at selve innledende skytinga var gjort.

Banefinalene er litt mer alvor. Der blir hver og en presentert på skjermen. Veldig god trening for de unge skytterne, trening de ikke kan få hjemme sammen med mams, paps og kompiser.

Om ikke Marina og Thomas nådde opp, var det veldig gledelig å se at det var Målselvs Sondre Grønvold som vant klassen Eldre Junior.

Gratulerer Sondre!

Vi fulgte også med flere av våre venner fra Troms. Lakselvdaljentene er råe med børsa. Emma Eliassen skjøt seg til 350 på banefinalen. Det ga henne en 6.plass – det sier noe om nivået i Juniorklassen. Hennes lagvenninne Torinn Håkstad skjøt 349 og ble nr 18. Gratulerer jenter! Helt fantastisk å se hvor dyktige de er – og hvor fint lag de har – Lakselvdal oser av inkludering og glede, det er nok gode verdier for et lag.

Terje og flere fra samlaget skjøt bane militært. I likhet med flere sliter han med å få samlinger med HKèn, og flere som ellers har gode resultater, nådde ikke opp. Det blir en sjekk av løpet når vi kommer hjem – kontrollskyting. Bengt Brattland skjøt seg til finaleplass og endte på en 5.plass.

Og mens vi satt på arenaen, kom en kjenning fra i fjor og snakket til oss. Hun var fra Herjangen, og farfaren hennes hadde vært med å starte skytterlag i Ofoten på tidlig 1900-tall. Tor Einar, du har dyktige skyttere i familien, han Herman gjorde jobben på samlagsskytinga.

Vår venn Sigve fra Storfjord

Nytt av i år er at et ungdomslag skyter før Kongelaget og beste skytter under 20 år kåres. Dette til erstatning for tidligere prinsesselag som nå er gått ut, jentene er uansett med for fullt på alle nivå (bortsett fra veteranklassene, der er det ikke så mange). I ungdomslaget var det flere jenter enn gutter, og de var uttatt etter resultater under LS.

Ekstra stas var det at NRK sendte også fra ungdomsskytinga. Terje og Marina var på en bane i nærheten for innskyting før fredagens feltfinale for Marina, og jeg inntok sofaen i vogna og så på NRK og ungdomsskytinga.

Dette er kjempegod trening for de som fikk være med på dette. Trening med NRK`s kamera foran seg er ikke hverdagskost. Både foreldre og heiagjeng fikk også linsetid – dette var nok populært over det ganske land.

Nå i kveldinga ser jeg, Marina og Femie på KONGESKYTINGA til amerikansk gryte (lite fristende mat på arenaen) og boblende drikke i vogna.
Terje er invitert på mottakelse hos sjef HV-8 og ser kongeskytinga sammen med grønnkledde.

I morgen er det flere spenningsøvelser å få med seg:
– Samlagsskyting seniorer: Tidlig, men vi er jo blitt morgenfugler
– Stang,- og felthurtigfinaler: Showskyting vi må få med oss.
– Skogsløp: På kvelden og Marina deltar, i år med bare en boms straffetid.

Se alle innleggene fra MELLEM linjene HER.

LS-2019 Mellems resultatservice – dag 3 og 4.

LS-2019 Mellems resultatservice – dag 3 og 4.

DAG 3:

Glade etter Marinas suksessdag, bestilte vi en pizza til kvelds. Om det var den, eller bare min vanlige skjøre mage, er ikke godt å si, men natta og halve dagen gikk fløyten. Baneskytinga mi hang i en tynn tråd. Men vi har jo ikke kjørt til verdens ende for å sitte på campingdoen, så alle triks tatt i bruk, kranen midlertidig stengt, og jeg stilte til skyting i 26 grader, minst. Det gikk selvsagt ikke bra. Fant ikke liggestillinger, og klarte ikke å slappe av. Og jeg ble skikkelig lei meg, både for resultatet, men kanskje vel så lei meg fordi kroppen satte meg ut av spill på akkurat denne dagen (en sjøgren-greie…. får det ofte på reiser).

Etter baneskytinga – bildet sier vel sitt om humøret.

Terje bikket akkurat innenfor finalegrensen på baneskytinga, ogskjøt banefinale mens jeg skjøt, han rykket opp 18 plasser etter finaleskytinga. Men det hjalp ikke stort på slutt plasseringa.

Dag 3 ble ingen god skytterdag for oss, vi dro til vogna, og sov oss opp til dag 4 der både Karin og Terje skulle skyte felt.

DAG 4:

Ny dag, nye muligheter. Formen stigende, og etter et halvt rundstykke, litt potetgull og lunken te, labbet Karin bortover hovedveien til finfelt tidlig på morgenen. Sola hadde ikke rukket å varme så mye – det var levelig ute.

Tunga rett i munnen så får jeg nok utstyret hekta på. Klatra over Berlinmuren og rett borti gata var opprop til finfelten. Gikk oppdressa rett fra vogna.

Terje og Marina gikk feltrunden sammen med meg, det var godt å få bærehjelp og ha med heiagjeng når selvtilliten ikke var på topp.

Så var jeg i gang. Foto: Marina

Minneskytinga gikk med til å kneppe meg inn fra gårdagens kaotiske knepping. Deretter gikk det faktisk bra på alle holdene, alle 30 skuddene gikk inn. Jeg var nok mest overrasket selv. Følte at jeg hadde et altfor stort hullkorn, tror det gikk 3-4 minnesirkler inne i kornet. Men det kornet funka bra på NNM, så jeg ville nå helst ha det her også – hvorfor forandre noe som virker. Siste holdet var det avlang liggende figur, husker aldri navnene på disse figurene. (Horisontal stripe, skyter Marina inn her. Hun husker.) Da var sola sterkere, og jeg så stripa dobbelt. Visste ikke hvilken av de to jeg så som var den rette, så jeg sikta sånn cirka midt i mellom. Derfor havna hele serien helt øverst i blinken, men innenfor. Resultat på 30/17 var persing, og det ga meg en 19.plass i klassen.

Kjempefornøyd frue forlater finfeltbanen og herrene jeg skjøt i lag med.

Marina og Terje løp så videre til grovfeltløypa der Terje skjøt grovfelt med Sauer. De hadde en fin far-datter runde, og far fikk demonstrert et par tabber man ikke skal gjøre med skulderen, og han var ikke fornøyd med resultatet.
Derimot er han kjapp med cowboyskyting og ble nr 12 på felthurtig og nr. 21 på stang. Men han har skutt mye bedre enn dette før. Og han måtte se seg slått av sin datter på Stangskytingen. Ikke så fornøyd Terje i dag, men han får nye muligheter i morgen med HK416 da han skal skyte militært mesterskap.

Jeg møtte dem på slutten av løypa. Terje rant over av svette, og etter et raskt antrekkskifte, gikk vi opp på arenaen for å se på ungdommenes samlagsskyting sammen med Ofoten samlag. Ofoten skjøt seg til en 34.plass.

Aleksander Instanes Markussen på tur inn til siste runde i ungdommenes samlagsskyting.

På veggen på LS henger det topp 20 lister for de ulike klassene bane og felt. Og nå har både jeg og Marina fått plass på disse listene:

Det er mye god skyting på LS, og mange nordfra som gjør det godt. Totalt skal det avfyres ca 400.000 skudd i løpet av arrangementet. I morgen skal klasse 5-skytterne skyte, de flinkeste av de flinke, og vi heier på flere fra samlaget, men selvsagt aller mest på Atalie.

HER er link til resultater sanket i samlaget.

For å følge Atalie: Søk hennes navn opp, eller se på lista til Åsane og Hordvik skytterlag.

Atalie skjøt fort på stangskytinga dag 3, 19 treff. Om ikke lenge får vi utstyr for stang,- og felthurtig til Bjerkvik, så kan kanskje Atalie og Marina lære oss andre noen triks. Dette er kjempespennende, både for utøvere og for publikum. Stikk i strid med annen skyting der kroppen må avspennes og være i ro, er stang,- og felthurtig et adrenalinkick for en kropp i fyr og flamme.