web analytics

På sporet av pølse og blod.

På sporet av pølse og blod.

Da jeg fikk bongel i bensintanken, måtte noe velges bort, treninger i hundeklubben blant annet. I stedet fikk Femie finsk lapphund mange turer i skog og mark med matmor, og hun er veldig fornøyd med disse turene, trofast motivator. Men da hundeklubben inviterte til sporkurs, tenkte jeg at nå skulle Femie få sin egen helg, hun fortjente en helg avsatt bare til henne. Hun elsker å søke etter ting, så sporhelg kom til å bli rene forundringspakken for henne. Jeg meldte oss på.

Almlieds Femie 8 år og litt til.

Vi startet med teori etterfulgt av innlæringsøvelser dag 1. Noen skulle gå blodspor og noen ferskspor. Femie og jeg nøyde oss med ferskspor.

Vi var 6 deltakere fra Bjerkvik hundeklubb: 4 schafere, herav 1 langhåret, 1 welsh springer spaniel og min finske lapphund. I tillegg klubbens instruktør med sin Tervuren.

For en hund er et spor mye mer enn det vi tenker på som et spor. En ting er det synlige, men for hunden er luktene vesentlige. Like etter at vi har tråkket spor, svever det luktpartikler over sporet, disse legger seg over sporet i løpet av en halvtimes tid, litt avhengig av være og vind.

Vi brukte pølsebiter i innlæringen, tett i starten, større avstand etter hvert. Underveis i sporene la vi ut pinner med vår egen lukt på. Seremonien med å belukte pinnene tok vi under lunsjen – den ene mer oppfinnsom enn den andre – jeg hadde mine under armene.

Når første dag var våt og kald, så ble dag 2 til gjengjeld så varm at vi måtte passe på at det ikke ble for varmt til vofsene i bilene – Nordnorge altså. Vi dro mot Holmvann, nærmere bestemt UP-plassen 🙂 Der la vi hvert vårt spor med litt større lengde enn i går, litt færre godbiter, litt flere pinner og flere og motsatte vinkler.

Femie tok spor og jobbet selvstendig. Dette likte hun.

Å la hunden gå spor, er en fin måte å aktivisere hunden på. Det krever lite innsats, er lett å få til og hunden får stimulert sansene sine. Dette kan være en lek, en hobby det konkurreres i eller til nytte ved søk. For Femie skal dette være lek. Vi har fått noen tips, og vi skal videreutvikle leken sånn at den stadig blir spennende.

Helt normalt å bli sliten etter å ha gått spor.
Eh, ka sa du, ska vi fortsette å trene spor utover sommarn? Jiiiiipppppi 🙂
(Fritt oversatt fra Fargo)
Femies helg, men også matmor hadde det kjempekoselig. Takk for laget, sporgjengen.

Lyst til å prøve? Sjekk med hundeklubber i nærheten, ganske mange som holder på med dette.

Les mer om aktiviteter i Bjerkvik hundeklubb, HER.

Flink bisk

Flink bisk – REKLAME

Denne er min!

Velstanden lenge leve, sier Femie og er hoppende glad over pakken “Flink Bisk” som kom i posten i dag. Ingen tvil om at den er til henne, det lukter hun.

Det er faktisk mulig å abonnere på månedlige overraskelsespakker til hunden din, FLINK BISK er en sånn ordning som jeg har tegnet affiliateavtale med.

Trykk HER for å lese mer og for å komme til tilbudet.

Dette skriver leverandøren om tjenesten:

Hva får dere i FlinkBisk esken?

Hver måned sender vi ut forskjellige kvalitetsvarer fra store og gode nordiske leverandører. FlinkBisk pakken inneholder masse spennende overraskelser som morsomme leker, sunne godbiter, kule hundedingser og mye mer! Bildene av FlinkBisk-esken brukt på disse sidene er eksempler på det som kan komme i eskene. Innholdet skal være en overraskelse, og kan variere også i løpet av samme måned hvis vi går tom for enkelte produkter.

Det fungerer sånn at man oppgir størrelse på hund, navn på hund og bestiller, pakke kommer månedlig hjem evt i posten og faktura ligger i pakken. Første pakke er prøvepakke, da betaler man bare porto. Ingen bindingstid, kan sies opp når tid som helst. Altså ikke rare risikoen.

Les mer her.

Matmor hjelp meg, få åpnet eska da!

Klart Femie måtte prøve dette – matmor la inn en bestilling, og i går kom pakken.

Femie elsket kongen. Vi puttet godbiter i den, og når hun rullet på den med snuten eller poten, ramlet godbiter ut. Hun skjønte opplegget straks.

Vi velger å bli med videre. Neste pakke som kommer, er påskepakken. Det blir stas for bortskjemte vofsen vår, og for oss som fryder oss når voksne Femievofsemor blir vill og pakkegal i stua.

Prøv selv HER.

Mine trugetips!

Mine trugetips!

Langt tilbake i tid var trugene hjemmelagde av bøyde bjørkestranger, ovale Donald Duck-truger.

Bilde lånt fra historienet.no
https://historienet.no/kultur/arkeologi/verdens-eldste-truge-ble-brukt-av-otzis-forfedre

Også gårdshestene har vært skodd med truger i sitt arbeide vinterstid, sannsynligvis noe mer solide greier.

I dag er trugbruk en stor fritidsaktivitet og et hjelpemiddel for “hvermansen”. Det bugner av smekre truger i sportsbutikkene og trugevalg er blitt en liten vitenskap.

Vi kjøpte våre første truger for 14-15 år siden.

For oss var de først trugene kjøpt av sikkerhetshensyn. Vår filosofi var og er: Barn ingen hindring for flotte fjellturer, også vinterstid. Men på lengre turer tok vi ekstra sikkerhetshensyn, selvsagt, og truger var del av vår beredskap.

Trugene vi har i dag, er for det meste til turbruk eller for å grynne til hytta. Trugeparken har vært fornyet noen ganger, og vi har derfor noen på hytta, og noen hjemme. Hjemmetrugene er for midtuketurer, turer i nærområdet der eller når ski ikke er egnet, som enkelte steder nå.

Langs Elvegårdselva, i bakgården vår, veksler stiføret mellom hard fokksne, og løs kornete snø. Og der elgen har lagd dype spor, og løssnøen har lagt seg over, er det rene menneskefellene, motsatsen til fortidens dyrefeller, dyregropene. En kortbeint nordlenning kan omtrent gå seg fast i sånne spor. Og med en anelse kranglete hofter, gjør sånne stunt vondt. Naturen har kanskje tatt hevn?

Morsdag og mor fikk velge. Da ble det en trugetur med formål å tråkke langs elvestien, sånn at det blir fin og hard tursti. I tillegg til vår egen Femie lapphund, hadde vi koselig følge av nabo Tassen, en voksen New Foundlender som var takknemlig for trugespor å gå i.

Mine trugetips.

I starten kjøpte vi truger, thats it. Vi skilte på voksentruger og barnetruger, og vi klarte oss egentlig godt med det skillet. Når vi senere skulle utvide trugeparken, blant annet fordi datra var blitt stor, og for at vi ville ha ekstra truger hjemme, ble det straks verre.

Hvilken bruk tenker du? 
– Topptur, hyttetur, skogstur, løpetur eller bare tur?

– Til deg? Din mann? Eller ditt barn? 
– Nei, nei, nei, dere kan ikke dele?

Hva slags snø skal du gå på?
Mente ikke fargen,  men typ skare, is, løs, dyp, korn, fokk, lagdelt…!

Vi som bare hadde tenkt å kjøpe noen nye truger til familien…..

På tide å lese seg opp, og vi fant ganske mange svar, både her og der, men ikke så verst forklart HER.

Det er utrolig mye å velge i, og det er mye som er kjekt å ha. Det koker nok ned til hvilken bruk, og om du er villig til å bruke mye penger, og om du orker å ha mange forskjellige truger.

Dette er tips for sånne som meg på trugeshopping:

  • Trugene må ikke være for vide. Det gir et skrevete ganglag, og gjør ihvertfall vondt verre hos meg. Det utelukker en del allround “hyttetruger” for min del. Men så er jeg jo en menneskeminiatyr.
  • Det må være enkelt å ta av og på trugene, og oppspenningssystemet må være enkelt. Det er gjerne kaldt på trugeturer, og fingre som er stive inne, blir ikke bedre ute i kulda. Derfor foretrekkes skrustramming eller jekkesystem.
  • Med min bruk, som ikke er de lengste turene, og ikke med stor opp-pakning, så er jeg ikke så opptatt av at truga skal passe til vekta. Jeg har hatt god nytte av å bruke min datters gamle, rosa barnetruger. De bærer ikke like godt som de større, men de hjelper godt på. Og de er lette, de er små, og de er mulige å få med i sekken, sånn i tilfelle. Får jeg ikke brukt dem, duger de fint som sitteunderlag.
  • Staver. Joda de er veldig gode for å hjelpes oppover og for balansen nedover, og fin trening. Jeg går gjerne uten og innbiller meg at det er god balansetrening. Dessuten får jeg hendene frie til hund, hundebånd, kamera, brillepuss, snørrtørk og alt annet jeg pirker og plukker på uti skogen.

GOD TRUGETUR!

Ole i skogen.

Ole i skogen

En kan bli passe smånervøs av å gå med hund i skogen, hunden varsler aldri feil.

Jeg går knappest turer uten at hunden min er med, de få gangene jeg gjør det, er det som om jeg mangler noe. Nakent, turopplevelsen ikke den samme.
Turvenninna mi er ei finsk lapphundtispe på 7 år. Lettstelt, lettvint og ikke mye dikkedarier med henne, hun liker seg på tur i all slags vær. Vi deler nista, og hun sladrer ikke til noen når #elendigfiskelykke har slått til, igjen, og igjen.

Hennes store glede er å snuse seg frem til noe å jakte på, så det går ikke så fort fremover med oss. Jeg synes det er viktig at vi begge får gode turopplevelser, så jeg lar henne få jakte litt i starten av turen, da roer instinktet seg noe.

Sansene hennes er godt påskrudd når vi er på tur, og det skal lite til før det boffes, som seg hør og bør med en lapphund. En skulle tro at dette er noe matmora kunne venne seg til, men det er så og si regelen at rett etter et boff i skogen, gjør matmor et skvettehopp og tripper vilt til et lydspetakkel uten like. Dernest se seg rundt om noen så og fikk seg en god latter.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_3629-1-150x150.jpg
Lite ekorn, men tøff som få der det sitter trygt oppe i treet og kaster kongler ned på hunden.

Jeg har gitt opp å be hunden holde opp med det der, det hjelper ikke. Dessuten har det vist seg at hunden ikke tar feil, det er alltid noe der ute som har utløst et boff. Men langt fra alltid at matmora klarer å se eller høre hva det kan være, da snur man seg noen ekstra ganger når ferden går videre.

“Ka va det egentlig som va der …?”

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_5342-e1546779484602-768x1024.jpg

Går vi med vinden så hender det vi får overraskende nærkontakt med livet i skogen. Når skogsfuglen flyr opp i mellom oss blir det spetakkel både fra meg og hunden, det er opplevelser som setter fart på blodomløpet. Og skogsfugler som flakser opp rett foran brillene blir ufattelig store, enda større når opplevelsen deles med de der hjemme.

Det har hendt at jeg har blitt så redd at fornuften helt forduftet på tur i skogen. Som den gang da hunden ikke ga seg med boffingen og det gikk over til kvassere bjeffing. Da pelsen reiste seg på ryggen til hunden, hermet kroppen min, vi ble piggsvin begge to.

“Hallo, e det nån der?” 

Ingen svar og skrittene kom sakte og forsiktig nærmere, knirk, knirk, stille -knirk, knirk, stille.
Vanligvis ville vi rigget oss til med kamera, klar til å knipse årets viltbilde. Men den gangen føltes ikke det fristende. Skrittene i skogen inviterte ikke til det, og lyden ble skannet i mitt cold-case-arkiv i hjernebarken.
Alarm-alarm-alarm!
Det eneste bildet som poppet opp i hodet mitt, var et hundeetende bushmenneske tilhørende en hittil ukjent stamme. Nå straks kom stammen til å bli oppdaget i skogen langs Elvegårdselva, den godt besøkte lakseelva nedenfor boligfeltet vårt, av en vettskremt turgåer som mistet hunden sin den dagen.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er halvdan.jpg

Alle mine forestillinger om at jeg ikke var skapt til å løpe, at kroppen min ikke kunne det, rett og slett ikke tålte det, ble knust den dagen. Jeg var som han med sjumilsstøvlene i eventyret, jeg flaug hjemover med mine store fjellsko knappest i berøring med bakken.

Hunden på slep for den hadde selvsagt ikke samme cold-case-arkiv som meg. Den skjønte ikke at det stod hund på menyen, den var fortsatt nysgjerrig. Snuten gikk i vibrato, den hadde luktet noe interessant, faktisk en sensasjon.

Turte jeg å gå på tur igjen? Joda, allerede et par dager senere listet jeg meg samme vegen.

Da smaken av ingefærte hadde trengt seg gjennom blodsmaken etter mitt livs fartsløp, vant også logikken over fantasien. “Herregud, sjekk nu kalenderen, di sjur!”

Hunden så ikke ut for å ha behov for å analysere dagens hendelse, så det fikk jeg gjøre alene, droppet å innvie familien, de fikk heller spørre, ganglaget mitt var allerede blitt rimelig uelegant. Gangsperre de lux!

Kalenderen viste at snart ville lakseelva åpne for laksefiske. Mest sannsynlig var det en av de som aldri trenger å skrive #elendigfiskelykke som var ute å spionerte på laksen i elva. Eller muligens var det en frekkas ute på ulovlig fiske. Mer skummelt enn det var det neppe.

Konklusjonen klar:
Jeg hadde nok spist for lite sjokolade på den turen og tenkte ikke klart. Hittil ukjent stammefolk?!? Skriveøvelsene sammen med Forfatterskolen hadde helt klart ikke vært bra for meg, jeg fikk heller fokusere mer på fagtekster en stund. Eller dikt om blomster.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_5549-300x225.jpg

Altså faren over, jeg og hunden ut på tur igjen, dog en anelse saktere denne gang. Da vi nærmet oss området der stammen skulle ha blitt oppdaget, stoppet vi opp og jeg lo og pekte for hunden min. Og hva skjer? Jo, hunden reagerer på akkurat samme måte som sist med boff og hårreisende bjeff.
“No slutte du med det dær!”

Knirk, knekk, brak, knirk.
Det var virkelig en hittil ukjent hundespisende bush-stamme som holdt til der, og nå hadde jeg fristet skjebnen en gang for mye! Jeg så ei tydelig hårtorv som stakk opp bak en stor stein, og den rørte på seg. I det fluktreaksjonen min var i ferd med å synke inn til handling, ble den forstyrret av rop fra steinen.

“Hallo, hallo du treng ikkje bli så redd”.
Frem fra steinen kom det en mann som hepset på seg buksene og kneppet igjen for han satte kurs mot oss. Som om det skulle være et beroligende trekk. Vel, jeg så jo straks av bushmannen var iført nest siste skrik i Bergans vanntett, vindtett og dritlekkert, og det hadde langt større beroligende effekt på meg, ikke typisk drapsantrekk. Hunden var ikke like sikker. Min nysgjerrighet har tendens til å vinne, og den fikk meg til å vente til mannen var fremme hos oss.

Se godt etter, så ser du Ole i skogen.

Sånn ble jeg kjent med Ole i skogen. Ole har en kronisk sykdom som rammer magen, han får akutt diarè, og det hadde vært særdeles ille den siste uka. Det var han som var bushmannen. Det var han som hadde skremt fart på meg. Han hadde blitt akutt dritarnødig. Da vi hadde stanset like ved åstedet, og hunden bjeffet, hadde han forsøkt å gjemme seg, flau som han var over stunden. Tenke seg til å bli flau over noe så naturlig, men han om det.
Han hadde skjønt at jeg ble skremt, tenker synet sa sitt, og da episoden så ut til å gjenta seg, fant han ut at det var best å gi seg til kjenne. Vil tro at han var ferdig med sitt bak steinen, selv om hunden fattet uvanlig stor interesse for buksa til Ole. Vi hilste bare kort, ikke noe håndtrykk, en lykke for folkehelsa at høflighet i skogen ikke er som høflighet ellers.

Senere har jeg truffet på Ole i skogen mange ganger, og vi har rett så interessante diskusjoner. Av og til så lurer jeg på om han faktisk tilhører en hittil ukjent stamme, for det kommer dritt ut av flere ender på denne karen.

Jeg kommer til å bruke bloggen som ventil etter diskusjonene med Ole i skogen. Så orker du, følg med, følg meg, plutselig er han her igjen.