web analytics

På scootertur i paradiset

På scootertur i paradiset

En fantastisk skjærtorsdag med koselig selskap og eksemplarisk vær. Vi tilbragte dagen på scooter i fjellet i dag. Det harde føret i formiddag ble mer og mer slurry utover dagen, fint for scootrene som fikk bedre kjøling.
Ti mil på belter har satt sitt preg på kroppen og øyelokkene siger lengre, og lengre ned. Dagens blogginnlegg skrives derfor med bilder fra vår scootertur i paradis: Abisko – Unna Allakas – Sjangeli – Stuor Karpel – Abisko.

Noen bilder tatt med Iphone 8 plus, og noen med Canon EOS 70D. Liker gjerne å si at speilrefleksen gir best bilder, men må si jeg liker bildekvaliteten på min nye mobil.

Bli med inn i paradiset:

God natt.

Tips for reiserustne.

Tips for reiserustne – London.

London Eye og livet deromkring

Det var ikke meningen at dette skulle bli en reiseblogg, rett og slett fordi jeg er altfor hjemmekjær, liker meg i nord, og jeg reiser lite. Passet mitt er muglete, jeg er reiserusten og engelsken min passe rusten den også; “my name is Karin, I have mugg on my pass …”

Men det hender jeg sliter meg løs fra bjørkeskogen her hjemme, og når min datter vil bli med på mor-&datter-tur, da er jeg ikke sein å be. Trenger bare litt tid, her går det ikke med hop-on-hop-off og se hva som skjer, planlegging er halve turen for reiserustne meg.

Dette innlegget blir derfor det første, i rekken av kanskje to-tre til, maks, i løpet av nærmeste årene, kalt TIPS FOR REISERUSTNE, uten at jeg på noen måte vil bevege meg inn på en nærmere definisjon av målgruppen. Tips for mestring helsemessig, er i høyeste grad del av planleggingen, men blir bare delvis med i dette innlegget. Mestring fortjener et eget innlegg, en annen gang.

Disse tips er for reiserustne som vurderer London som reisemål, men mye er overførbart også til andre reisemål.

Reis digitalt først – planlegg hjemmefra.

Det første vi planlegger, etter å ha fastsatt datoene, er fly og hotell. Rett så mye tid er brukt på å søke etter billige flybilletter og gunstig lokalisert hotell uten flåpris. Greit nok, men tro meg, de utgjør bare en mindre del av turen, det er alt det andre som koster.

Har man kø-allergi er det absolutt å anbefale å planlegge hjemmefra. I London er det køer overalt, alle ukedager, alle klokkeslett, det er bare lengden på køene som varierer. På tilmålt tid, er kø-ståing ikke en ønskelig ferieaktivitet.

Fly, flybuss, flytog, undergrunn, hotell og musikalbilletter var allerede i boks da vi forlot bjørkeskogen der hjemme.Via undergrunnskart og GoogleMap hadde vi forhåndsbesøkt området vi skulle ankomme på kvelden i mørket, digitalt. Og det gikk som smurt, schmuck, schmuck. og vi gikk rett på hotellet vårt i Bayswater, som om var i kjent strøk. Vi reiste lett hit og dit i London, fant frem til alt vi ville, greit og tilsynelatende trygt. Da var det kanskje statistisk uunngåelig at hjemturen ikke gikk like smurt… ikke mye schmuck, schmuck i Norwegians akkurat.

Og noen morsomheter blir det jo, sett i ettertid, når reiserustne børster mugg av passet og drar ut i den store verden.

I trafikken passer man seg, å snike på rødt der nede er ikke smart.

Erfaringer fra vinterferie i London.

FLY
Med avreise fra Evenes var det passende tidspunkt og passende pris som avgjorde, det ble Norwegian med Gatwich som landingssted. Var litt usikker mht Gatwich da den ligger lengst unna London, men reisetida til London er ikke mye lengre enn Oslo-Gardermoen.

Booket via Norwegian, rutevalg forslått av deres søkemotor. Alt gikk smertefritt til hjemreisen der vi kun hadde 1 time mellomlandingstid i Oslo. Skal forsøke å gjenskildre en fortrengt hjemreise lenger ned i dette innlegget, ikke fordi jeg liker å rippe opp slitsomme minner, men fordi eksemplet ikke er til etterfølgelse.

HOTELL
Det er et lustusen av hoteller i London, bare å velge og vrake. Ikke kjent med Londonkartet, så går det definitivt fort i surr med hensyn til hvor er hvor og hva er bra. Et tips er å ha kartet foran deg, og plotte inn alternativer du vil se nærmere på.
Hoteller nær Oxford Street er gjerne dyrere enn de litt lengre unna. Er Oxford Street og de vanlige attraksjonsområdene mål, og du synes de nære hotellene er for dyre, velg noen litt unna, men nær sentrale undergrunnsstasjoner eller busstasjoner så reiser du lett i mellom hotell og attraksjon. Vi valgte Bayswaterområdet da dette er et relativt rolig hotellstrøk i nabolaget til Kensington Gardens og Hyde Park, relativt kort veg til Oxford Street, flere sentrale undergrunnsstasjoner med linjer mot Oxford Street og mot Victoria som var greit når vi reiste til og fra flyplass.

Å søke på hoteller i Baywater er stor nok oppgave. Hotellene ligger tett i tett, og prisklassene varierer. Hjemme vurderte vi avstander mellom hotell og undergrunnsstasjoner innad på Bayswater. Det var unødvendig, avstandene er uansett korte i nord-norsk målestokk, vi vandret lett med kofferter og bager i det flate området. Høydemetrene vi tok i London gikk via trapper, det er flatt overalt, på godt og vondt, ikke lett å orientere seg i gater med høye bygg tett i tett. Det blir fort mange kilometer på telleappen og blemmer under stortåa for å si det sånn, 17 km og 2 megablemmer på vår shoppingfrie dag.

Vi endte opp med å velge et 3-stjernes Coop-hotell i Bayswater, Queens Park Hotell. Prisen var lavere enn omkringliggende hotell, og beliggenheten god. Og vi tenkte at Coop sikkert hadde en viss minimumsstandard, og at 3 stjerner var greit nok da vi ikke så for oss så mye tid på hotellet. Hotellet var virkelig greit nok, reint, trygt strøk og hyggelige folk. Men du verden så trange ganger med saloondører for å komme til rommet, kofferten kilte seg flere ganger, og scenariet evakuering virket som skrekkscenarie. Rommet var lite, så sengene var både stol, seng og oppbevaring. Som mange andre steder i hotellet, var det teppe på gulvet. Vi lurte veldig på om det var her den berømmelige hamsteren lå, for teppet var bunglet og “noe” var under det på mange steder. Til hotellets kredit; det under teppet rørte seg ikke.

Rommet rengjort daglig og vi fikk straks hjelp når vi tok opp noe, som da radiatoren holdt på å gå i lufta. Til hotellets kredit igjen; handymannen var et dekorativt innslag.

Da vi lette etter hotell, ville vi ha et som tilbød frokost. Det kunne vi spart oss, og heller spist frokost ute. Mulig alle engelske frokoster er enkle, men dette var veeeeeeeeeldig enkelt, og prikk likt hver dag. Det ble mye egg, egg, egg med fersken og honning – god knall for jetmotorer på shopping 🙂

Ville vi booket samme hotell om igjen? Neppe, men ganske sikkert et i nærheten, selv om de kostet litt mer.

TRANSPORT GATWICH FLYPLASS – LONDON
Det er god informasjon på nettet om de ulike alternativene: Buss, taxi, tog og expresstog.
Vi valgte expresstoget, selv om det var mye dyrere enn buss og vanlig tog. Det var et godt valg – velg det! Expresstoget hadde tette avganger, gode seter nær bagasjeplass, og strandet på Victoria Station etter ca 35 minutter. (Buss kunne tatt en evighet da det ofte er kaos på vegene, og toget hadde en annen endestasjon, en vi ikke hadde hørt om før og derav skydde). Herfra gikk vi rett inn på undergrunnsbanen, gul linje, Circle Line, som går rundt byen. Vi gikk av på Bayswater (ikke Baywatch som en viss rusten klarte å benevne stasjonen), og vi gikk rett på hotellet etter 6-7 minutter gatevandring.

Tok samme veg i retur. Vårt fly hjemover hadde avgang 9:20. Vi dro før frokost, og planla god tid til flyplassfrokost. Fikk ikke veldig god tid på flyplassen, ting tar tid… Enda var vi så tidlig at vi ankom Bayswater undergrunnsstasjon idet de åpnet kl 05:30. Hadde ikke tenkt over at de hadde nattestengt, men det er veldig forståelig. Hadde vi hatt enda tidligere fly, og skulle reist til flyplassen enda tidligere, måtte vi antagelig ha bestilt taxi til Victoria Station.

Vi bestilte billettene til expresstoget hjemme, der var lurt da det var lang kø utenfor billettkontoret på Gatwich. Prisen er også lavere ved bestilling på nettet. Etter det vi fant ut, måtte vi ta utskrift av billettene. Disse kunne ikke scannes, men det var vakter ved portene, og de åpnet manuelt for oss. Litt rart, da det meste ellers gikk elektronisk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

TRANSPORT I LONDON
Etter at veldig mange reiseartikler anbefalte Oyster-card for turister, gikk vi for det. Hjemmefra bestilte vi hvert vårt kort, forhåndsfyllt for ca 300 kr på hvert kort. De kom hjem til oss i posten etter en liten uke, så bestill i god nok tid. Disse var et scoooooop. Bare la dem på leseren ved portene inn og ut av undergrunnen eller på bussene. Billettprisen ble mye lavere enn ordinært ved bruk av disse kortene, og de varte helt til siste tur ned til expresstoget til Gatwich. Men påfyllingen var enkel via en automat. Mot bedre vitende hadde vi vært barmhjertige kvelden før, og vi hadde gitt bort restene av lokal valuta til en tigger på gata. Han fikk fest, og vi følte oss utrolig snille. Refill av Oystercardet med kredittkort, kostet minimum 5 pund pr kort, hadde vi hatt småpengene kunne vi betalt bare 1 pund. Men ingen stor sak. Vi kunne tømt kortet etter siste tur og fått ut restbeløpet fra automat på Victoria Station, men det tok vi oss ikke tid til en hektisk morgen.

Vi tok bussen et par ganger da den hadde stopp ganske nært hotellet. Men det var alltid kø og kaos i trafikken, så vi valgte heller å bruke undergrunnen.

Bare en gang fikk vi behov for taxi. Min venninne fra Nottingham hadde vært sammen med oss på byvandring, og hun skulle ta bussen hjemover. Hun like ukjent som oss, og da det går år i mellom hver gang vi ses, så gikk skravla i ett. På tur mot busstasjonen har vi skravlet og gått i sirkel foran Buckingham Palace, såpass stor sirkel, at vi så at Ginnette ikke ville rekke bussen. Ingen ledige taxier på lenge, bare flaks at akkurat vi klarte å praie den eneste med lys på taket i horden av biler som suste forbi. Skulle vi reist på nytt, ville jeg lastet ned en taxiapp på forhånd. Vi forsøkte å laste ned en i taxien, da det skulle gi oss et fantastisk tilbud. Det eneste vi oppnådde var et fantastisk batterisluk. Dessuten kostet taxien ikke så mye, og my dearest penfriend since I was 10 years old, got well home with the bus.

Gode venner går seg vill med et smil. Sjekk den windy sveisen vi har 🙂

ATTRAKSJONER, TING Å GJØRE
Det er masse å velge i, mye morsomt og interessant, og det meste koster penger. Litt å spare på å bestille billetter hjemmefra, pluss at man sparer seg for køståing og er sikret plass.
Vi vurderte London Eye, et digert pariserhjul, med tette glasskapsler man sitter i mens hjulet saaaaaaaaaaaakte går rundt. Men været var delvis grått, og vi tok heller noen bilder fra broene, hjulet er nok finest en klarværsdag.
Vi hadde 3 dager til rådighet, og vi hadde bestemt oss for at vi ikke skulle proppe den med innhold, vi skulle heller hvile mellom slagene, klok av tidligere erfaring. Derfor plukket vi bare ut 1 ting som vi forhåndsbestilte billetter til, Mama Mia Musikal. Det ble en kjempefin opplevelse, selv om vi både er vokst opp med musikken og har sett filmen opptil flere ganger. Musikalen hadde ny vri og var modernisert – ABBA lever forever! Med billetter i hånda gikk vi korteste køen inn, bare via vakter som sjekket og merket håndveskene våre, sikkerheten tatt på alvor.
Da billettene ble bestilt, slo vi til på et tilbud “siste tilgjengelige seter til denne prisen der utsikten er flott og du ikke trenger lene deg frem for å se”
Mulig elastiske lyktestolpemennesker ville fått til det, men ikke vi. Vi satt høyt oppe under taket, i bratte seterekker over scenen, og vi måtte lene oss godt fremover for å se når opptreden foregikk forrest på scenen. Det vi ikke så, måtte vi bare gjette oss til. Kanskje seter litt mer mot midten hadde vært bedre, og et par rader lenger ned. Ellers var det ganske fint å se musikalen ovenfra. Mama Mia here I go again 🙂 kunne jeg synge høyt sammen med artistene, ingen kjente oss … trodde vi til vi oppdaget folk hjemmefra, litt lengre unna, på samme rad som oss. Small world.

Vi valgte å bruke tid på å gå rundt i London å se oss omkring. Og igjen, i nord-norsk målestokk, feier man fort over parkene, broene, bydelene, bygningene. Det er masse å se på, mye historie, og mye ligger såpass sentralt at i løpet av en dag, kan man rekke å vandre gjennom mye London, bare føttene holder… Husk gode sko og gnagsårplaster, boots er dårlig idè, skjønner ikke hva jeg tenkte på.

Kinamiddag i Soho er et must, om ikke annet for å se området. Restaurantene lå tette, og maten ikke like god som “kinaen” i Narvik, syntes vi, og slettes ikke servicen. Men også det er opplevelse 🙂

Vi var ikke imponert over spisestedene, mulig vi valgte feile. Snudde i døra noen steder, fried fishlukt er ikke noe man vil ha på nyshoppet jakke. Endte derfor opp med italienske pizzarestauranter de siste dagene, der fikk vi iallefall noe vi likte veldig godt.

Og for oss som kommer fra grisgrendte strøk med god plass, så føles det nesten som man sitter på fanget til paret på bordet ved siden av. Det er veldig trangt mellom bordene på restaurantene. Og finner du et stort bord for fire, og er bare to, så kan det hende det kommer andre og setter seg ned ved samme bord som deg. Uvant, men morsomt. “Kem e du sin kar?”

SHOPPING
Mor & dattertur må ha innslag av shopping, og datra hadde allerede før avreise skannet byen for hotte butikker vi bare måtte innom. Vi rakk kanskje over halvparten av dem, i Oxfordstreet og Regent Street, og i smågater i nærområdet. Handlegatene er lange, og butikkene er store, så shopping er en type ekstremsport, vil jeg påstå. Datra er sprekere der, og det hendte mor ble stående midt i butikken til lading, mens datra inntok prøverommet. Inne på en TopShop-butikk, tok det en evighet før datra kom tilbake etter å skulle ha prøvd 1 enkel skjorte. Jeg sto så lenge på samme plass og ladet meg opp, så sikkerhetsvaktene begynte å fatte interesse. Da jeg skjønte at jeg måtte røre på meg før de sendte en desarmeringsrobot for å klype meg, spurte jeg frem til prøverommet, og ropte meg frem til rett avlukke. Utrolig hvor lite man skjemmes i et fremmed land.

Og forresten, prøverom heter ikke testingroom på engelsk….. “Jesus mamma!!!”

I avlukket fikk jeg se hvorfor det hadde tatt tid. Jeg skulle gått på Instagram og Snap, der ville jeg funnet min datter. Fashion og fargevalg må diskuteres med venninner hjemme. Denne skjorta, eller de andre fire fra de forrige 10 butikkene, eller alle sammen? Det ble denne, og heretter ble mamsebanken med på prøveromsavdelingen. Og gjett hva som skjedde da……kameraet mitt gikk varmt.

Shopping er ikke for pyser, og vi la derfor inn godt med pauser, og hadde også en helt og holdent shoppingfri dag. Det var suksess både for mamsekroppen, og for mamsebanken. Anbefales.

London vil fremstå miljøvennlig, og det er knappest plastposer å få på butikkene, det går i pappvesker, lekre og de gir eksklusive assosiasjoner. Sannheten er at disse veskene er så altfor miljøvennlige, og så snart de kommer ut i Londons fuktige luft, er de godt i gang med nedbrytingsprosessen. Har man da en lang dag igjen, og Londonvinden tar tak, kan man risikere å stå igjen med håndtaket mens papirveska revner og det eksklusive undertøy fra Tommy Hillfigher, “nei mamma, han heter ikke Hillfighter”, fyker rundt omkring mens snille? menn med skitne fingre hjelper deg å plukke opp. Vi var forutseende og hadde prixposer i kofferten, man vet aldri når man får bruk for en prixpose, og ikke veier de noe heller. La de bli fast inventar i kofferten, bare ikke slipp posene i vinden så de havner i en hval, det skulle tatt seg ut.

Sånn helt ærlig om London og shopping sett fra mitt beblemmede ståsted: København er vel så bra shopping; alt er nærmere, kortere å gå, og bære, og tilbudene var bedre og ikke fullt så sære som i London. Hilsen en som virkelig har peiling på fæsjn 🙂

VÆR OG KLÆR OG SÅNT
Kan vel si at vi hadde et allsidig vær de dagene vi var der. Kun få timer med sol og varme. For det meste vind og småregn, og ellers kald og fuktig luft. Varmere enn hjemme, men snikent på en umulig måte, ja sånn vil jeg faktisk beskrive det.
En positiv effekt av det fuktige klimaet var at mine tørre øyne og nese fikk skikkelig avslappende vinterferie. Det var omtrent umiddelbar forbedring i tørrheten og jeg trengte nesten ikke behandle øynene mens vi var der. Omtrent like umiddelbart var tørrheten tilbake på flyet hjemover. “Easy come, easy go”.

London tidlig vår: Ta på vanntett, vindtett og varmt, gjerne som lett kan tas av om sola dukker opp. Uka før hadde det vært 20 grader, nå rundt 8.

Sko har jeg allerede skrevet om. Kan vel innrømme at jeg drømte om salomonskoene mine der hjemme mens jeg trasket rundt på asfalten i varme boots som ikke lot seg tørke mellom turene våre. Kompenserte med å koste på føttene skikkelig spa hver kveld, og det lønte seg, neste dag ble de villige med ut på tur igjen.

MOBILTELEFONEN
Min gamle mobil skal skiftes ut. Tenkte det var lurt å vente til etter London, så ville ikke skurkene der bli fristet til å stjele mobilen min, for det ville blitt krise, for den er man ganske så avhengig av. Det virket, ingen stjal den. Men jeg hadde et pes med å få ladet og ladet og ladet, konstant nede på sparemodus. En batteribank i sekken ble redningen. Vi brukte mobilen til å følge kart, sjekke apper, ta bilder, regne priser, oversette, sjekke reiseruter, avganger, finne det vi lette etter osv osv . Man bør ha en mobil med god batterikapasitet, rettelse, man MÅ ha det.
Ikke like god mobildekning overalt, men ved å flytte seg litt mellom de større byggene, så ble det bedre. Flere av de større kjøpesentrene hadde gratis wifi til kunder, men på usikrede nett. Var innom et usikret nett på flyplassen, da mobildata ikke virket, noen helt nødvendige sekund. Like etterpå tikket det inn en epost med påstand om barnepornografi. Schwupp rett i søppelboksen med sånt, ikke åpne, hackerne hadde bare ventet på en mulighet. No more åpne nettverk.

Vi hadde med oss en 3-polet kontaktovergang, kjøpt på Clas Ohlson, men kjøpte en til i London. Disse hadde vi med oss rundt omkring for å lade på restauranter. Det var mer moderne kaffebarer som hadde ladestasjoner, dårlig med det på de spisestedene vi var på, der tror jeg vi er mer oppdatert i Norge, eller…?

London har 1 times tidsforskjell i forhold til Norge. På mobilen oppdateres vanligvis klokka til lokal tid. Kjekt med gammeldags armbåndsur i tillegg som kunne vise tiden hjemme, ikke for at det hadde betydning bare med 1 time, bare kjekt, og noen ganger forvirrende.

På sightseeing

SIKKERHET
Har vært i London en gang før, da bombet IRA i gatene. Nå er det annen terror som truer, og London er et mål. “Skulle vi dra, eller bli hjemme i bjørkeskogen og ikke risikere mer enn kald sny i nakken?” Vi valgte å dra. Registrerte oss på UDs reiseoversikt, noterte ned noen viktig telefonnumre og var påpasselig med håndveska, småkjeltringer var det mange advarsler om.

Følte oss ikke utrygge en eneste gang i London, selv ikke når vi var ute seint på kvelden, eller grytidlig på nattamårran hjemreisedagen. Mulig vi var naive og ikke så farene. Vi fulgte med hverandres vesker, og lot ikke penger og mobil være altfor lett bytte. Både på undergrunn og i butikker var det godt om vakter. Undergrunnen var stengt på natta, parkene nær oss også. Det hindret nok en del uønskede ansamlinger som ellers ville funnet sted på sånne plasser. En gang ble vi stående fast en kort stund i undergrunnen. Toget foran hadde en full mann fikk vi beskjed om, de måtte ta hånd om han, og få hjelp til han. Da vi passerte, sto to vakter og det så ut som at de vennlig og velment tok vare på mannen som satt å spydde på perrongen. Kanskje medmenneskelighet, eller kanskje rent praktisk for å forhindre ulykker og påfølgende trafikkstans? Uansett, betryggende og fint å se, syntes vi.

Via meldinger hjemmefra fikk vi vite om funn av bomber flere steder i London. Først da sjekket vi nyhetene, BBC og Daily Mirror. Det skulle vi ikke gjort, da ble vi faktisk en anelse mørkeredde. Det skjer grov kriminalitet i London hele tiden, det er bare vi som ikke ser det. Det avsløres stadig terrorplaner, planer om å drepe mange mennesker, på steder vi nettopp hadde besøkt. Direkte ubehagelig å lese. Og knivstikking av tilfeldige på gata er blitt et stort problem i England, en 17-åring drept samme dag som vi sjekket nyhetene.
Etter bombene ble politiet mer hørbart, de viste seg og sireneknappen satt løst, og foran parlamentet var de bevæpnet. Ellers var det overraskende lite politi å se i London, virket som private sikkerhetsvakter hadde tatt over.

For en som meg som periodevis må ha kontroll på nærmeste toalett, var de finere shoppingsentrene greie mål. På Selfridges var det vakter også på toalettene, og det var rent der. Andre toaletter vi besøkte, var det bare å droppe, knipe igjen og prøve et annet sted. Medbragt rensesprit er forresten lurt.

Selvsagt hadde vi med oss helsekort fra Norge, bare sånn i tilfelle. Og kopi av reiseforsikringa. Og ekstra bilder av kredittkortene våre. Burde hatt bilder av passene våre på mobilen, da de krevde ID for å få registrert kjøp som tax-free, vi droppet den muligheten.

Når ting ikke går som planlagt …

Selvsagt ingen reise uten noe krøll. Hele turen vår hadde gått så greit at det var nok ikke til å unngå, at vi fikk ta vår del av reisetrøbbel, som mange får smake på. Vi fikk det altså på hjemturen.

Våknet før klokka skulle ringe 04:45, magefølelsen sa meg at vi burde starte hjemturen så fort som mulig. 05:30 gikk vi inn på Bayswater stasjon, den hadde akkurat åpnet. Våre Oystercard måtte etterfylles med penger før vi kunne reise videre, tikk-takk, tikk-takk. Vi fikk hjelp og det gikk relativt fort.

Innsjekket og kvitt koffertene var vi endelig klare for å få oss frokost. Vi hadde ikke veldig god tid, så vi gikk på første og beste restaurant og bestilte frokost. Min datter fikk noe som lignet taco og hun var fornøyd. Jeg fikk en halv potet, en halv avocado og noe jeg trodde var geitost. Ei god tugge av geitosten avslørte at det var egg, igjen, posh egg er fin-fint. Ja-ja, mere driv til jetmotorene hjemover.

Fikk sms om at det ikke ville bli servert mat på flyturen hjemover, de hadde fått for lite mat ved avgang fra Norge. Så det var bare å gafle i seg det som var på tallerkenen. Et tips er å alltid ha med seg noe snop, man vet aldri når neste måltid uteblir.

Hadde vært forutseende og hadde tatt med gode handlevesker som vi la tax-free likøren og champisen i, godt innballet så de ikke skulle knuses. Sterke datra fikk bære. Bedre å kunne bære så tungt over skuldre enn plastpose i hendene.

Flyet ble over 1 time forsinket fra London, og vi var altså på minustid allerede da for å kunne rekke flyet vårt nordover . Ved landing på Gardermoen ble vi parkert lengst uti utenlandsterminalen, måtte vente på buss, og fikk beskjed om at vi som skulle til Evenes, vi måtte løpe fort… i boots … med vinterfòret skinnjakke … med jetmotorer i aktivitet i magen…

Datra løp med drikkevarene, det gikk fortest. Pass og boardingkort ligger ellers nedi mappa i sekken, men nå måtte det gå fort, så vi løp med disse i ene hånda og varene i andre.
Til og begynne med løp jeg med løpestil i bakhodet, litt sånn elegant slow-motion-løping. Etter første av sikkert hundre trapper, var det hensynet borte og jeg løp med armene rett ut og vevlet til folk. I trappene ble jeg den ufordragelige som haster og roper “HOLD HØYRE!”. Gamle som ikke forsto dette var det største hinderet. Jeg hadde ikke samvittighet til å puffe dem til sides, jo forresten det hadde jeg nok hatt, om jeg bare hadde vært litt større. I stedet stakk jeg en finger borti håndveska deres, og da reagerer gamle folk, håndveska er hellig, og da føyk de til sides, akkurat som kalkulert.

Klokka tikket faretruende fort. Om vi ikke rakk dette flyet var jeg redd vi ble strandet på Gardermoen til neste dag, minst, flyene er som regel stappfulle i slutten av vinterferien. Det var bare å lange ut med bootsene.
Staannnnnnns” – inn her for sjekk av pass, sa en uniformert med god tid. Jeg skannet mitt pass og passerte bommen. Da ser jeg min datter bli ført til en annen kontrollplass, hun er under 18 og kunne ikke kontrollere passet der. Så der ble vi adskilt, min datter og likøren og jeg på den andre siden.
“Spreng alt du klare, mamma, æ når dæ igjen”
Ved sikkerhetskontrollen ble vi gjenforent, og i full fart byttet vi bager sånn for sikkerhetsskyld, vi hadde ikke tid til å bli heftet med spørsmål om hvem som hadde kjøpt og aldersgrenser. De velinnpakkede flaskene måtte pakkes helt ut igjen, jeg ergret meg for all emballeringen jeg hadde vært så nøye med, hvem hadde sett for seg at vi skulle få det SÅ travelt. Men priste meg lykkelig for at vi tross alt ikke hadde handlet mer.
Vi fløy igjennom sikkerhetskontrollen og rasket i sammen flaskene og veskene. Datra tok på nytt likørveska og la avgårde mot gaten vår for å holde igjen flyet – “jepp, jeg tror faktisk hun er sterk nok til det”.

I det jeg ser henne forsvinne langt nede i korridoren, ser jeg at mitt boardingkort er borte … Boardingkortet som skulle få meg gjennom de to neste kontrollene. Ved første port var det bare å lete frem billettene. For en gangs skyld var mitt utseende til hjelp og en kvinnelig vakt forbarmet seg over meg. Klarte knappest å forklare problemet da jeg var så andpusten etter løpinga, blodsmaken eimet rundt meg og jeg var glad det ikke var parringsklare flaggermuser i nærheten, jeg ville blitt et lett bytte. Jeg ble hjulpet gjennom porten, brukte mobilbilletten, mobilen blinket for lite strøm. Antagelig skulle jeg vært innom en koffertidentifikasjon her, men tror jeg ble hjulpet forbi den, DET MÅTTE GÅ FORT NÅ!
Enda en kontrollport. Meldingen om lite strøm forstyrret skanningen, jeg knovlet mye før jeg endelig kom meg igjennom siste hinder. Avgangstiden til vårt fly var passert, og jeg var enda på utenlandsavdelingen. Hvordan jeg klarte å løpe gjennom alle korridorene og presse meg forbi alle folkene, gjennom tax free uten å engang se på en vare, uten å hisse på meg noen av de jeg bøllet meg forbi, er et under.

Fremme ved gaten peste jeg og brøt meg fram i køen – “batteriet tomt snart” og folk forsto straks dilemmaet og slapp meg forbi, frekkheten lenge leve – VI HADDE KLART DET, og var på veg ombord!

Endelig inne i flyet kunne jeg ta av meg min vinterfòrede skinnjakke, den dampet av svette. Det ble tyrkisk bad på rad tjue i flyet. Passasjeren på sete C svimte av og det var umulig å komme forbi han for å gå på do. Neste gang er det jeg som velger sete C.

Ikke identifiserte kofferter må nok gjennomgå ekstra skanning. Tipper det var grunnen til at min koffert selvfølgelig ikke dukket opp på Evenes, skulle vi først ha en sånn dag, så skulle det gjøres skikkelig. Takk være en ekstra snill bussjåfør, rakk vi flybussen etter å ha registrert tapt bagasje. Og gjett hva som dukket opp da vi i ro og mak kikket nedi bagen med likør og champis – jo boardingkortet mitt. Det er altså ikke lurt å ha det så travelt.

I Bjerkvik ble vi hentet av supermann, jeg kunne senke skuldrene samtidig som en heftig migrene grep tak og ble værende. I løpet av helgen ble mor reloaded, datra fikk pleid sine sosiale behov og kofferten kom til svars.

Ny uke, sparebluss – lever på gode minner fra London.

Bilde fra Pixabay

Karins 5 viktigste? tips til reiserustne:

  1. Bestill flybilletter med god tid på mellomlandinger, tenker minst 2 timer, gjerne 3. Det skal så lite til før forsinkelsene baller på seg. Og selv om du har bestilt gjennomgående billett hos samme selskap, og det er deres søkemotor som har forslått avganger med kort mellomlandingstid, og det blir deres ansvar å få deg fram, så er det du som får problemene, og krøll i planene dine.
  2. Bruk tid på å les deg opp på stedet du skal til og regler rundt ting du vil benytte deg av. Det sparer deg for feil og kostnader, og du får mer tid til koselige ting.
  3. Sørg for god batterikapasitet på mobilen, batteribank i sekken, og lader og overgangskontakt med ut. Du kommer utrolig langt med apper, kart og billetter på mobilene. Og lurer du fortsatt: “Spør Siri”. Reisemams ble overrasket over alt som datteren fikk svar på hos Siri.
  4. Kan ikke gjentas mange nok ganger: Gode sko er viktige, ha gjerne med byttesko. Det er asfalt og brostein overalt, selv i parkene, og kilometrene blir mange, spesielt med noen bommerter, som kommer selv med kartet oppe. Sportstape og gnagsårplaster er et must å ha med, reiserustne føtter får gjennomgå i London.
  5. Reis, hvis du har lyst! Har du ikke lyst, så skal du bare bli hjemme i bjørkeskogen, reiser er ikke alt.
Koselig parkvandring.

GOD TUR!

Vet du hvor du er?

Vet du hvor du er?

Du er ute på tur og må tilkalle ambulansehelikopteret – kan du beskrive posisjonen din sånn at hjelpemannskaper finner deg?

Vi har milevis med flotte løyper, her fra Herjangsfjellet i dag.

Du kjører av vegen og noen i bilen blir alvorlig skadd og trenger hjelp straks – kan du beskrive hvor ulykkesstedet er?

Bilde fra Pixabay

Du er på bobiltur, og kompisen din blir akutt syk – til hvilken adresse skal ambulansen tilkalles?

Bilde fra Pixabay

Du er på hytta og trenger øyeblikkelig hjelp – har hytta en gateadresse? Husker du den? Kan du oppgi navigasjonspunkt for en luftambulanse?

Bilde fra Pixabay

  • KART OG KOMPASS? Kanskje har du med deg kompass og kart over området der du er. Kanskje klarer du å beskrive hvor du er ut fra kartet. I så fall, KJEMPEBRA, “you are one of a kind“.

  • APP FRA NORSK LUFTAMBULANSE? Kanskje, eller ganske sikkert, har du med deg mobilen, og du har sikkert sørget for nok strøm sånn at du får tatt selfie på toppen? Har du lastet ned appen til Norsk Luftambulanse, da er du mest sannsynlig berget – du vil finne ut hvor du er: Åpne appen og den laster din posisjon og viser nødnumrene. Når du trykker nødnummer vil posisjonen din fortsatt vises på skjermen og du kan lese den opp. Har du appen fra før? Sørg for å oppdatere den. Nyere versjon ber deg lagre mobilnummeret ditt, da er det nok at det trykkes på nødnummeret via appen til Norsk Luftambulanse, og de vil se hvor du er.
Bilde fra Norsk Luftambulanses nettsider.

  • GATEADRESSE PÅ HYTTA? Kanskje er det opprettet gateadresse på hytta di, da kan du oppgi den, pluss kommunenavn, så skal nødetatene ha oversikt. Er det en adresse du sjelden bruker, eller en adresse ikke alle som er på hytta bruker, da kan det være lurt å ha den oppslått et synlig sted. Ikke alle hytter har fått gateadresse. Uansett om du har gateadressen eller ikke, en nødplakat er ikke så dumt.
  • KARTVERKET har en funksjon der du setter en nål i kartet, og deretter trykker på valg å lage nødplakat (mulighet for å lage turkart eller fargeleggingskart fra samme sted). Nødplakaten kan lastes ned i pdf-format.
  • NORSK LUFTAMBULANSE har også en funksjon for å lage nødplakat. I skrivende stund fikk jeg den ikke til å fungere.
Eksempel på nødplakat laget ut fra Kartverkets funksjon.

Mine trugetips!

Mine trugetips!

Langt tilbake i tid var trugene hjemmelagde av bøyde bjørkestranger, ovale Donald Duck-truger.

Bilde lånt fra historienet.no
https://historienet.no/kultur/arkeologi/verdens-eldste-truge-ble-brukt-av-otzis-forfedre

Også gårdshestene har vært skodd med truger i sitt arbeide vinterstid, sannsynligvis noe mer solide greier.

I dag er trugbruk en stor fritidsaktivitet og et hjelpemiddel for “hvermansen”. Det bugner av smekre truger i sportsbutikkene og trugevalg er blitt en liten vitenskap.

Vi kjøpte våre første truger for 14-15 år siden.

For oss var de først trugene kjøpt av sikkerhetshensyn. Vår filosofi var og er: Barn ingen hindring for flotte fjellturer, også vinterstid. Men på lengre turer tok vi ekstra sikkerhetshensyn, selvsagt, og truger var del av vår beredskap.

Trugene vi har i dag, er for det meste til turbruk eller for å grynne til hytta. Trugeparken har vært fornyet noen ganger, og vi har derfor noen på hytta, og noen hjemme. Hjemmetrugene er for midtuketurer, turer i nærområdet der eller når ski ikke er egnet, som enkelte steder nå.

Langs Elvegårdselva, i bakgården vår, veksler stiføret mellom hard fokksne, og løs kornete snø. Og der elgen har lagd dype spor, og løssnøen har lagt seg over, er det rene menneskefellene, motsatsen til fortidens dyrefeller, dyregropene. En kortbeint nordlenning kan omtrent gå seg fast i sånne spor. Og med en anelse kranglete hofter, gjør sånne stunt vondt. Naturen har kanskje tatt hevn?

Morsdag og mor fikk velge. Da ble det en trugetur med formål å tråkke langs elvestien, sånn at det blir fin og hard tursti. I tillegg til vår egen Femie lapphund, hadde vi koselig følge av nabo Tassen, en voksen New Foundlender som var takknemlig for trugespor å gå i.

Mine trugetips.

I starten kjøpte vi truger, thats it. Vi skilte på voksentruger og barnetruger, og vi klarte oss egentlig godt med det skillet. Når vi senere skulle utvide trugeparken, blant annet fordi datra var blitt stor, og for at vi ville ha ekstra truger hjemme, ble det straks verre.

Hvilken bruk tenker du? 
– Topptur, hyttetur, skogstur, løpetur eller bare tur?

– Til deg? Din mann? Eller ditt barn? 
– Nei, nei, nei, dere kan ikke dele?

Hva slags snø skal du gå på?
Mente ikke fargen,  men typ skare, is, løs, dyp, korn, fokk, lagdelt…!

Vi som bare hadde tenkt å kjøpe noen nye truger til familien…..

På tide å lese seg opp, og vi fant ganske mange svar, både her og der, men ikke så verst forklart HER.

Det er utrolig mye å velge i, og det er mye som er kjekt å ha. Det koker nok ned til hvilken bruk, og om du er villig til å bruke mye penger, og om du orker å ha mange forskjellige truger.

Dette er tips for sånne som meg på trugeshopping:

  • Trugene må ikke være for vide. Det gir et skrevete ganglag, og gjør ihvertfall vondt verre hos meg. Det utelukker en del allround “hyttetruger” for min del. Men så er jeg jo en menneskeminiatyr.
  • Det må være enkelt å ta av og på trugene, og oppspenningssystemet må være enkelt. Det er gjerne kaldt på trugeturer, og fingre som er stive inne, blir ikke bedre ute i kulda. Derfor foretrekkes skrustramming eller jekkesystem.
  • Med min bruk, som ikke er de lengste turene, og ikke med stor opp-pakning, så er jeg ikke så opptatt av at truga skal passe til vekta. Jeg har hatt god nytte av å bruke min datters gamle, rosa barnetruger. De bærer ikke like godt som de større, men de hjelper godt på. Og de er lette, de er små, og de er mulige å få med i sekken, sånn i tilfelle. Får jeg ikke brukt dem, duger de fint som sitteunderlag.
  • Staver. Joda de er veldig gode for å hjelpes oppover og for balansen nedover, og fin trening. Jeg går gjerne uten og innbiller meg at det er god balansetrening. Dessuten får jeg hendene frie til hund, hundebånd, kamera, brillepuss, snørrtørk og alt annet jeg pirker og plukker på uti skogen.

GOD TRUGETUR!

Våre skiløyper.

Våre skiløyper.

I Bjerkvik er det masse snø og utrolig stor vilje til frivillig innsats for fellesskapet. Det gir oss mange, fantastiske skiløyper.

Bjerkvik skianlegg har løypetrasèer på 1, 2, 3 og 5 km. 2 km av 5-kilometeren er uten lys, ellers lysløype.

Vi er som regel godt begunstiget med snø, sny, på disse kanter av kloden, og vi har gode skiår fra oktober til juni, mer normalt november til april.

Bjerkvik skianlegg har utgangspunkt fra Bjerkvikhallen og stadionområdet der både skiskytterarena, fotballbaner og skateramper er lokalisert. Her trener skigruppa i Bjerkvik, og en del andre skilag når snøen svikter andre steder i regionen, og mange mosjonister finner glede og nytte av et flott treningsområde nesten midt i sentrum. I dag var jeg en av dem, som start på min Sykt Aktiv-dag.

Tidlig i dag luffet jeg ut på mine smørefrie med riller som berger liv. I løpet av natten hadde det dalt ned 5-10 cm skikkelig krystallsnø. Jeg var først i løypa i dag, urørt snø hang i trærne og lyset varslet: “snart e ho her”, sola altså. Betatt på min veg, knipset jeg opp all strømmen på min fornminne-Iphone. Mørketidsfargene er noe helt for seg selv.

Under gårdagens tirsdagsrenn knipset jeg bilder av bygdas håpefulle Northuger og Bjørgener, mens jeg heiet på vår egen håpefulle. Det var kaldt, men veldig trivelig. Resultater og bilder i lokalavisen HER.

Alt på dugnad!

Så takknemlig for denne fine muligheten til å være i fysisk aktivitet i nærmiljøet. Dette takket frivillig innsats fra bygdas godt voksne skiløpere med et forhold til Bjerkvik Idrettsforening.

Skilua av for den jobben de gjør!

3 løypenett i nærområdet.

Bare få kilometer unna Bjerkvik sentrum har ikke mindre enn 2 løypelag til blitt etablert av skiglade Bjerkvikinger: I vest Herjangsfjellet tur og løypelag og i øst Vassdalen tur og løypelag. Alt gjort på dugnad av frivillige som også har sørget for innsamlinger og sponsormidler. Imponerende.

På nettstedet skisporet.no ligger informasjon om løypenettet og når det sist var tråkket. Zoomer vi ut kartet, ses mange løypemuligheter i rimelig nærhet.

Fint å få heie på det frivillige løypearbeidet – det er ingen selvfølge!

Ole i skogen.

Ole i skogen

En kan bli passe smånervøs av å gå med hund i skogen, hunden varsler aldri feil.

Jeg går knappest turer uten at hunden min er med, de få gangene jeg gjør det, er det som om jeg mangler noe. Nakent, turopplevelsen ikke den samme.
Turvenninna mi er ei finsk lapphundtispe på 7 år. Lettstelt, lettvint og ikke mye dikkedarier med henne, hun liker seg på tur i all slags vær. Vi deler nista, og hun sladrer ikke til noen når #elendigfiskelykke har slått til, igjen, og igjen.

Hennes store glede er å snuse seg frem til noe å jakte på, så det går ikke så fort fremover med oss. Jeg synes det er viktig at vi begge får gode turopplevelser, så jeg lar henne få jakte litt i starten av turen, da roer instinktet seg noe.

Sansene hennes er godt påskrudd når vi er på tur, og det skal lite til før det boffes, som seg hør og bør med en lapphund. En skulle tro at dette er noe matmora kunne venne seg til, men det er så og si regelen at rett etter et boff i skogen, gjør matmor et skvettehopp og tripper vilt til et lydspetakkel uten like. Dernest se seg rundt om noen så og fikk seg en god latter.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_3629-1-150x150.jpg
Lite ekorn, men tøff som få der det sitter trygt oppe i treet og kaster kongler ned på hunden.

Jeg har gitt opp å be hunden holde opp med det der, det hjelper ikke. Dessuten har det vist seg at hunden ikke tar feil, det er alltid noe der ute som har utløst et boff. Men langt fra alltid at matmora klarer å se eller høre hva det kan være, da snur man seg noen ekstra ganger når ferden går videre.

“Ka va det egentlig som va der …?”

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_5342-e1546779484602-768x1024.jpg

Går vi med vinden så hender det vi får overraskende nærkontakt med livet i skogen. Når skogsfuglen flyr opp i mellom oss blir det spetakkel både fra meg og hunden, det er opplevelser som setter fart på blodomløpet. Og skogsfugler som flakser opp rett foran brillene blir ufattelig store, enda større når opplevelsen deles med de der hjemme.

Det har hendt at jeg har blitt så redd at fornuften helt forduftet på tur i skogen. Som den gang da hunden ikke ga seg med boffingen og det gikk over til kvassere bjeffing. Da pelsen reiste seg på ryggen til hunden, hermet kroppen min, vi ble piggsvin begge to.

“Hallo, e det nån der?” 

Ingen svar og skrittene kom sakte og forsiktig nærmere, knirk, knirk, stille -knirk, knirk, stille.
Vanligvis ville vi rigget oss til med kamera, klar til å knipse årets viltbilde. Men den gangen føltes ikke det fristende. Skrittene i skogen inviterte ikke til det, og lyden ble skannet i mitt cold-case-arkiv i hjernebarken.
Alarm-alarm-alarm!
Det eneste bildet som poppet opp i hodet mitt, var et hundeetende bushmenneske tilhørende en hittil ukjent stamme. Nå straks kom stammen til å bli oppdaget i skogen langs Elvegårdselva, den godt besøkte lakseelva nedenfor boligfeltet vårt, av en vettskremt turgåer som mistet hunden sin den dagen.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er halvdan.jpg

Alle mine forestillinger om at jeg ikke var skapt til å løpe, at kroppen min ikke kunne det, rett og slett ikke tålte det, ble knust den dagen. Jeg var som han med sjumilsstøvlene i eventyret, jeg flaug hjemover med mine store fjellsko knappest i berøring med bakken.

Hunden på slep for den hadde selvsagt ikke samme cold-case-arkiv som meg. Den skjønte ikke at det stod hund på menyen, den var fortsatt nysgjerrig. Snuten gikk i vibrato, den hadde luktet noe interessant, faktisk en sensasjon.

Turte jeg å gå på tur igjen? Joda, allerede et par dager senere listet jeg meg samme vegen.

Da smaken av ingefærte hadde trengt seg gjennom blodsmaken etter mitt livs fartsløp, vant også logikken over fantasien. “Herregud, sjekk nu kalenderen, di sjur!”

Hunden så ikke ut for å ha behov for å analysere dagens hendelse, så det fikk jeg gjøre alene, droppet å innvie familien, de fikk heller spørre, ganglaget mitt var allerede blitt rimelig uelegant. Gangsperre de lux!

Kalenderen viste at snart ville lakseelva åpne for laksefiske. Mest sannsynlig var det en av de som aldri trenger å skrive #elendigfiskelykke som var ute å spionerte på laksen i elva. Eller muligens var det en frekkas ute på ulovlig fiske. Mer skummelt enn det var det neppe.

Konklusjonen klar:
Jeg hadde nok spist for lite sjokolade på den turen og tenkte ikke klart. Hittil ukjent stammefolk?!? Skriveøvelsene sammen med Forfatterskolen hadde helt klart ikke vært bra for meg, jeg fikk heller fokusere mer på fagtekster en stund. Eller dikt om blomster.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_5549-300x225.jpg

Altså faren over, jeg og hunden ut på tur igjen, dog en anelse saktere denne gang. Da vi nærmet oss området der stammen skulle ha blitt oppdaget, stoppet vi opp og jeg lo og pekte for hunden min. Og hva skjer? Jo, hunden reagerer på akkurat samme måte som sist med boff og hårreisende bjeff.
“No slutte du med det dær!”

Knirk, knekk, brak, knirk.
Det var virkelig en hittil ukjent hundespisende bush-stamme som holdt til der, og nå hadde jeg fristet skjebnen en gang for mye! Jeg så ei tydelig hårtorv som stakk opp bak en stor stein, og den rørte på seg. I det fluktreaksjonen min var i ferd med å synke inn til handling, ble den forstyrret av rop fra steinen.

“Hallo, hallo du treng ikkje bli så redd”.
Frem fra steinen kom det en mann som hepset på seg buksene og kneppet igjen for han satte kurs mot oss. Som om det skulle være et beroligende trekk. Vel, jeg så jo straks av bushmannen var iført nest siste skrik i Bergans vanntett, vindtett og dritlekkert, og det hadde langt større beroligende effekt på meg, ikke typisk drapsantrekk. Hunden var ikke like sikker. Min nysgjerrighet har tendens til å vinne, og den fikk meg til å vente til mannen var fremme hos oss.

Se godt etter, så ser du Ole i skogen.

Sånn ble jeg kjent med Ole i skogen. Ole har en kronisk sykdom som rammer magen, han får akutt diarè, og det hadde vært særdeles ille den siste uka. Det var han som var bushmannen. Det var han som hadde skremt fart på meg. Han hadde blitt akutt dritarnødig. Da vi hadde stanset like ved åstedet, og hunden bjeffet, hadde han forsøkt å gjemme seg, flau som han var over stunden. Tenke seg til å bli flau over noe så naturlig, men han om det.
Han hadde skjønt at jeg ble skremt, tenker synet sa sitt, og da episoden så ut til å gjenta seg, fant han ut at det var best å gi seg til kjenne. Vil tro at han var ferdig med sitt bak steinen, selv om hunden fattet uvanlig stor interesse for buksa til Ole. Vi hilste bare kort, ikke noe håndtrykk, en lykke for folkehelsa at høflighet i skogen ikke er som høflighet ellers.

Senere har jeg truffet på Ole i skogen mange ganger, og vi har rett så interessante diskusjoner. Av og til så lurer jeg på om han faktisk tilhører en hittil ukjent stamme, for det kommer dritt ut av flere ender på denne karen.

Jeg kommer til å bruke bloggen som ventil etter diskusjonene med Ole i skogen. Så orker du, følg med, følg meg, plutselig er han her igjen.