web analytics

Feire livet – happy & alive.

Feire livet – happy & alive.

Mens vi venter på gjestene …

Ordet “bursdag” stammer fra det tyske ordet “burtstag”, og ble faktisk ikke et godkjent norsk ord før i 1937 da det ble tatt inn i Norsk Riksmålsordbok. Det riktige tidligere var å si fødselsdag.

Bursdagsfeiring er ikke veldig gammelt, tidligere var det regnet som hedensk. Bursdagsfeiringer ble mer vanlig fra slutten av 1800-tallet, først som en overklassefeiring, seinere noe alle gjorde. Unntatt Jehovas Vitner, som heller feirer døden, eller no sånt…

Og tenk at under nazitida så fikk ikke tyske jøder ha fødselsdag på samme dag som Hitler, 20.april. Hvordan de håndhevet det forbudet, vil jeg helst ikke spekulere i.

Personlig så bruker jeg ordet fødselsdag kun i mer formelle sammenhenger: “Hva er din fødselsdato?”, ellers bruker jeg ordet bursdag både for små og store, kongelige og kjendiser, og kjæledyr – de er bursdagsbarn hele bunten.

Mine bursdagstradisjoner.

Jeg vokste opp med barnebursdager med mye sukker og mye leven. Her feirer vi nok et av mine søskenbarn, og jeg ser flere jevnaldrende – kjenner igjen de fleste, kanskje noen følgere som kjenner seg selv igjen…. (Fotograf: pappa)

I barndommen feiret jeg og min to år yngre søster bursdagene i lag, gjestene var i yngre år, stort sett de samme. Vi har bursdag med to dagers mellomrom. Kan ikke huske at jeg syntes det var et tap å måtte feire i lag, bare dobbelt så mye leven og moro. Skjønner jo mamma veldig godt da.

Og tradisjonene har fortsatt i neste generasjon, vår datter har hatt feiringer i alskens former; lavvobursdag, Låktabursdag, skiquiz, innebursdager, gatekjøkkenbursdager…… sukker & leven har vært videreført.

I vår familie feires det ofte bursdager, ekstra når det er runde dager. Og så ser vi rundt på det hva som er runde dager, mer og mer etterhvert som årene går – feire det som feires kan.

Meeeeeeeen så har vi blitt slappere med årene:
– Ikke så nøye
– Orker ikke
– Hvor festlig er det å fokusere på at vi er enda et år nærmere slutten?
– Tar det en annen gang
– Passer dårlig nå
– Hva er galt med hjemme-alene-feiring med god bok og pizza?
– Blæh, vi stikk heller en tur på hytta

Unnamanøvreringene har kommet tettere de siste årene.

I år har vi hatt 18, 55 og 60 årsdager i huset. Kun 18-åringen er behørig feiret, opptil flere ganger. Vi andre to smøyg oss unna, passe slitne begge to, nøyde oss med et kakestykke i sofakroken med pledd over beina. Ene dagen på hytta, andre stordagen i campingvogna.

Så fikk vi en vekker …..

Innlegget bak linken over forteller det meste – joda, det endte godt. Men det ble en vekker: Selvsagt skal vi feire bursdager, alternativet har vi hatt nærkontakt med, og det anbefales ikke. Så vi bestemte oss for forsinket bursdagsfeiring, for å feire livet. Sentimental samling fikk det ikke bli, så vi inviterte derfor til Vill West Cowboyfest med familie og venner.

Feiringen fant sted i helga – og vi har hatt det fantastisk. Dønn slitne, ja, men i sum et plussregnskap for kropp og sjel:

Å FEIRE LIVET ANBEFALES ALTSÅ!

Oppskrift på den gode cowboyfest:

  • Planlegg i god tid, lag lister og fordel oppgaver og vips så blir det ikke så stor jobb allikevel.
  • Bruk facebookarrangement til å invitere, informere og fyre opp stemning i forkant.
  • Tenk enkelt når det gjelder mat – taco passer godt i cowboymager, og lett å tilpasse ulike allergier og intoleranser. Kjør på med litt bønner, så kommer cowboylukta av seg selv. Kakedugnad gjelder på våre trakter, og er gull verdt.
  • Spar på blikkbokser og bruk til å lage dekorasjoner, til oppbevaring av bestikk og servietter, til snacks og til å lage tårn som man kan kaste ball på.
  • Ikke vær streng med kostymekrav, la gjestene velge hvor langt de vil ta det, ikke alle er like fornøyde med kostymer. Cowboyfest er også lett å gjøre enkelt og billig, det finnes alltid noe brukbart i klesskapet, resten fikses med sminke. En av våre indianergjestene våre hentet rypefjær i fryseren – lekreste øredobbene i lokalet. Kjolen hennes var et gammelt lekeindianertelt – så kuuuult. En banditt ofret kajalen for looken – søteste banidos blant gjengen. Dongeriskjørt, rutete skjorter, skjerf, hatter, vester, lårkorte tunikaer, pledd, sjal, ponchoer, skinnbukser, dongeribukser osv osv bare fantasien stopper.
  • Finn på noen sprell underveis, kan være greit med litt startgass i form av velkomstdrikke og noen gimmicker. Vi ga gjestene hver sin hemmelige beskjed når de ankom, og de ble etterhvert utført til forundring og glede blant øvrige gjester. Ikke så voldsomt, og ikke så skummelt, men akkurat passe til å folk har lyst å være med på leken.
  • En quiz fungerer, tidlig på kvelden.
  • Ordne en fotovegg sånn at gjestene kan ordne årets julekort mens de er på fest – to fluer i en smekk – effektivt – moro – effektfullt – og kanskje litt kleint i ettertid hi-hi
  • Etterhvert dropper du bare planlagte selskapsleker – et stykke ut i festen er de som regel overflødige, og bortimot umulig å gjennomføre.
  • Ha tenkt igjennom opprydding og ivaretakelse av mat til overs. Dreis på oppryddingen er kjærkomment for slitne festusser når skøyen er over.

HAPPY & ALIVE er god grunn for å feire bursdager.

Søstre fra prærien…… og med det sensureres øvrige bilder for offentliggjøring .

HAPPY & ALIVE også etter cowboyfesten!

Alle skulle hatt ei Anne-Lise.

Alle skulle hatt ei Anne-Lise.

Og jeg er nok ekstra heldig, for jeg har 2. Ei av dem er ei skimams jeg ble kjent med på skiarenaen mens våre døtre trente og konkurrerte på ski ilag.

Vi er begge like korte i beina, og får dermed omtrent samme tempo, og vi klarer å klatre over omtrent like store steiner.

Det har med årene blitt mange fantastiske turer ilag – vi er ganske synkrone på fart og lengde, og humor 🙂

Ingen tur uten dokumentasjon – når vi blir gamle og flytter i kollektiv skal vi se på selfiene og drikke sherry.

I dag ble jeg hentet i splitter ny bil. Helgens planer hadde blitt endret, og i likhet med nybilen til Anne-Lise, var jeg toppladet. Vi dro til et område min venninne kjenner inn og ut, et område hvor hun har et forhold til hver skrent, hver myr og kanskje hvert gresstrå. Vi kjørte til Sølvsteinlia i Veggen og fulgte Evenes turlags merkede sti opp til Varden.

Det er en fin og tydelig sti opp til Varden, lett å gå de vel 6 km opp, og like lett ned. Litt glatt på plankene som turlaget har lagt på våtområdene, men hardt og tørt å gå utenfor disse nå. Stigningene kom i passe doser hele vegen, ingen problem å la skravla gå sånn ca hver meter av totalt 13 km. (Det er en stund siden forrige tur i lag.)

Evenes turlag Vardenlink

Turene våre gjør oss veldig godt, og helt fantastisk å få et lite øyeblikk som langbeinte berter. Tenk om vi kom hjem sånn, og slapp å legge opp kjøpebukser heretter….

Drømmebilde

Denne turen fikk speilrefleksen bli hjemme. Det var minusgrader i morges, og jeg trenger nytt batteri til kameraet, det går fort tomt ute i kulden. Så turen ble dokumentert med min Iphone 7-et eller annet. Blir jo ikke det samme, men må innrømme at det er praktisk og lettvint med mobilbilder.

Vi tar de samme bildene år etter år – alltid like facinert av naturen rundt oss.

Det ble en lang og fin Anne-Lise-dag, med tur, varmt-i-kroppen i Sølvsteinlia og befaring i ny-Paradiset til en annen skimams i Forra – wow, det var flott!!

Klingelingeling på mobilen: ” Spist av bjørn?”

I godt selskap går tiden fort, og hjemmefronten bittelitt bekymret da timer kom og timer gikk, og mørket var i anmarsj. Og ingenting er jo bedre enn å bli savnet. En fornøyd Karin hviler nå hjemme i godstolen mens gubbeluren disker opp med popcorn og Grandiosa som han har varmet opp helt av seg selv.

Fornøyd Karin med store filterbriller, et must for vellykket tur.

HÅPER ALLE HAR EI ANNE-LISE, ELLER TO 🙂

TAKK FOR I DAG <3

REUMA SOL.

REUMA SOL.

Dette er ikke et reklameinnlegg, jeg profitterer ikke økonomisk på innlegget. Men dette er et hjerteinnlegg om et senter jeg har lært å kjenne og bli glad i, kanskje bidrar innlegget til helsemessig profittering for meg og mange andre, kanskje, forhåpentligvis.

Reuma Sol en stille kveld.

Reuma Sol er et ferie,- og behandlingssenter eid av Norsk Revmatikerforbund. Senteret ligger i Alfas Del Pi, ved Costa Blancakysten i Spania, litt over en time i buss fra Alicante, en liten taxitur fra Benidorm, og i gåavstand til både Albir og Altea.

En av de to inngangene til senteret, denne trapper opp til Fincaen, stedes historiebygg.

Reuma Sol ligger litt opp i landet, blant appelsinlunder og leilighetskomplekser, eiendommen er en tidligere appelsinlund. Det skal være et bevisst valg for å få et mer stabilt klima.
Senteret er modernisert med et hovedbygg med resepsjon, kontorer, behandlere, gymsal, oppvarmet basseng, sosiale rom, frisør, spa og sikkert noe jeg har glemt, pluss en liten butikk like ved.
Det er en hotelldel med rom og kurs,- og konferansemuligheter, samt fysiotrening, sykepleier og utendørs soloppvarmet basseng med “strandbar”.

Et soloppvarmet basseng, sikkert varmt i massevis på sommeren, nå i oktober litt for kaldt for meg.

Senteret består av flere rekker med hus med fire leiligheter i hver, hager utenfor, og stier som leder ned til hovedbassenget utendørs, det oppvarmede, og restauranten som ligger like ved dette bassenget. De fleste av disse leilighetene er nå oppgradert til moderne standard. Det er to separate, låsbare soverom i leilighetene og noen har 1 og noen 2 bad. Et lite kjøkken der man kan ordne seg selv hvis man vil det, og tv i stuen.

Den gamle fincaen er bevart og brukes.

I den gamle fincaen arrangeres vinkvelder, og man kan booke den for selskap og arrangement, middager, grilling mm. Enkle rom for overnatting, bibliotek, yogarom, spill…. et bygg til sosial anvendelse. Har dessverre ikke benyttet dette, bare vært på sneakpeak.

Fint å se at det gamle bygget er godt tatt vare på.

På Reuma Sol er det norsktalende personell, og det er døgnåpen resepsjon, restaurant fra tidlig morgen til sein kveld, og det er helsepersonell som man raskt kan få time hos. I høysesong må man helst forhåndsbooke tid til fysioterapi, det er stor rift om disse.

Senteret har sin egen huskatt som vandrer inn og ut til stor glede for mange, spesielt ungene. En ekornfamilie holdt til nær soloppvarmetbassenget, og det hendte det haglet kongler ned mot bassengområdet. De var nysgjerrige, men skye, og holdt seg på avstand. Pus derimot, så stadig snitt til å få kos, og godbiter.

Det er mye fint å hvile øynene på i og rundt Reuma Sol. I tillegg arrangerer senteret ulike turer, blant annet til Solgården, Villa jojosa, Benidorm, Guadelest…..

På micromuseum i Guadelest. Fikk prøvd meg som perle i muslingen 🙂 PS – har ikke glemt bukse, toppen var bare lang og shortsen kort.

Aktiviteter arrangeres i ulike formater hele uken. På mine 2 turer til Reuma Sol har jeg vært på kurs, og har hatt begrenset mulighet til å benytte meg av disse. Men en liten tur innom kveldsquisen til Bitten var langt morsommere enn jeg hadde forestilt meg – tro meg når jeg sier at det er STOR konkurranseånd lagene imellom der.
Noen av aktivitetene må man innom fysioterapeut for å få henvisning til, som for eksempel bassengtrening og yoga. Man trenger ikke henvisning hjemmefra for å få fysikalsk behandling der. Senterets fysioterapeuter ordner også formalitetene for å få igjen utgifter til behandling, men man må selv legge ut for det, og faktisk søke til Helfo her hjemme i etterkant.

Uteaktivitetsområde

Et av uteområdene er dedikert aktiviteter som basket og sjakk, her elsket ungene å henge og finne på ting. Og når baller føyk ned der vi voksne satt, hang de over gelenderet og ropte “unnskyld”, og vi smeltet tvert.

Kveldsunderholdning med musikk for godt voksne – jeg kjente igjen flere tekster fra ungdomsskolen.

Musikk på hovedområdet, utenfor restauranten, er hyggelig og populært. På min siste tur var det nok 90% damer der, så han ene mannen som var danseløve, så veldig fornøyd ut.
På Reuma Sol kan alle danse, med de som vil. En av Reuma-Sol-vennene sørget for at en ung dame med krykker og store muskelplager fikk danse i trespann – og du verden for en danseglede.
Fra mitt sted som veggpryd, forsåvidt fornøyd med å være det, så jeg også en kone som danset med mannen sin som satt i rullestol sterkt bevegelseshemmet – rørende og romantisk.
Bakerst i halvskyggene, satt ungdommene og hadde sitt eget party, mens de fulgte med på hva oldisene holdt på med.

Restauranten alltid til tjeneste, også vi som dro hjem før de åpnet – vi blunket oss inn der.

Alle kan booke på Reuma Sol, man trenger ikke være medlem av Norsk Revmatikerforbund, men det hender det lønner seg.
Andre forbund benytter også senteret, og det er bra at kapasiteten til dette gode stedet utnyttes slik at det blir bærekraftig. På min siste tur var det en stor gruppe ungdommer fra Rikshospitalet – herlig med liv og røre og ung latter.
Nordmenn og skandinavere som bor i området benytter senteret, både for støtte, trivsel og behandling.
Senteret er åpent for alle som har lyst, bare å booke seg inn. Det har nok tradisjonelt hatt en høy aldersprofil, men det er nok langt flere yngre gjester nå, som både krever, og er med å sette yngre preg på stedet og tilbudene her.

#æblomstre #levmedsjøgrens #nrf #reumasol

Jeg er blitt glad i dette trygge, fine stedet som jeg kjenner gjør meg godt. Jeg er sikker på at jeg kommer tilbake. Kommer neppe til å flytte hit, er altfor hjemmekjær til det. Men kortere opphold for å lade opp, eller som nå, benytte varmen og stedets muligheter for å makte å delta eller gjennomføre kurs, er genialt, synes jeg.

Link til nettsiden HER.

Turforliv.

Turforliv.

Linas Johan Hanssen Hauge

Jeg er så heldig å være bonustante, eller no sånt, for denne go-gutten fra Salangen. Linas er min søsters stesønn, en kav Salangsværing som har bodd store deler av barndommen i Nederland – klart han savnet fjell!

Linas studerer til å bli veterinær i Oslo. Allikevel tar han seg tid til å jobbe for veldedig formål, i år, som i fjor. Bakgrunnen er at Linas mistet flere av sine nærmeste i kreft, og han følte at han ville gjøre noe. Å samle inn penger til kreftsaken er en måte å bidra til mer forskning og mer hjelp for rammede. Mens andre dro på festivaler, dro Linas ut på veldedige formål.

2018 – Turforliv “Troms rundt”.

I 2018 gikk Linas innom alle kommunene i Troms for å samle inn penger til kreftsaken. Der møtte han folk som hadde lokale arrangement for å hjelpe til med innsamlingen. Husker jeg ikke helt feil, samlet han inn godt over 200.000,- kroner. Det er jo helt fantastisk at en ung mann velger å gjøre dette, og får det så vellykket.

2019 – Turforliv “Til topps mot kreft”.

I år gjentar han prosjektet. Denne gang med lovnaden om at han skal gå 1 høypemeter pr innsamlet krone. Av hensyn til studier, praksis og sommerjobb, har han måttet “begrense” det til 25000 høydemeter. Disse vandrer han nå, i takt med innsamlingen. Det vil si at han må sanke rundt 2000 høydemeter pr dag for å rekke det innen tilmålt tid. Han vandrer på topper i sørTroms og Ofoten. En venn hjelper han å nå målene, så de er to som vandrer tidlig og seint.

Årets innsamling er dedikert barnekreftsaken.

Linas Hauge og Kent David Pedersen på en topp i tåkeheimen.

Donasjoner:

Donasjoner til innsamlingsaksjonen gjøres via denne innsamlingsportalen HER.

Eller så kan man kjøpe en T-skjorte designet for innsamlingene – overskuddet fra salget går til innsamlingen, HER.

Følg innsamlingsaksjon(e):

HER er bloggen hans om innsamlingsaksjonene.

Og HER på facebook gir han daglige rapporter fra bestigelsene.

LYKKE TIL, LINAS <3

(Alle foto lånt av Linas)

Kråkberget Cottage

Kråkberget Cottage

Trenger du overnatting i Vesterålen, så kan jeg på det varmeste anbefale Kråkberget Cottage.

Kråkberget Cottage,
Kråkbergveien 31, 8475 Kråkberget
Tlf:
+46 76 809 98 82

Dette er ikke et reklameinnlegg, men et av mine hjerteinnlegg der teksten kommer fra levra.

Hadde hørt om Kråkberget, og hadde blitt invitert dit flere ganger, uten at det hadde klaffet. Forrige helg skulle hele familien til Bø på skytterstevne, og Kråkberget ligger bare 23 km unna Bø, så endelig passet det. Dessverre var vertskapet borte denne helga, men vi fikk nøklene til Kråkberget Cottage, ei fantastisk gjestehytte de leier ut. Vi hadde tidenes Vesterålenhelg, og vi kunne ikke se oss mett på naturen rundt oss. Skulle bare hatt litt bedre tid, det ble lange dager på skytebanen.

Kråkberget Cottage hadde alt vi trengte, og mere til – den var rikelig utstyrt. Med varmekabler i gulvene var hytta lun og varm, noe som var kjærkomment da vårhelga bød på både sol og snø. Fra en stor balkong kommer man inn i hyttas hovedrom med stue og kjøkken. Vinduer på alle kanter og naturen kommer tett på. Mot hyttas bakvegg, som vendte mot skogen, lå 2 gode soverom, med et moderne bad med dusj i mellom. Ute på verandaen var det flere sittegrupper og mulighet for grilling. Det sto til og med noe godt på bordet da vi ankom.

Området er privat og det ligger usjenert til, her kan du nyte helt for deg selv. Ikke helt sant, da det faktisk er ganske så livlig i naturen rundt hytta. Fra kjøkkenvinduet så vi på hegra, måsene, tenna og endene som turtlet rundt og antagelig gjorde seg klare til familieforøkelse.

Haren hoppet faretruende nært vofsen vår som slukøret kom på at hun ikke rakk lengre enn lina rakk. Haren så ut for å vite akkurat hvor lang den lina var, heldigvis.

På kvelden var det rypeskvalder rundt hytta, og skvalderet ble besvart fra mange kratt rundt omkring. Her var det nok en som var på sjekkern. Prøvde meg på å besvare lokkingen, har jo hatt hell med det på fjellet. Men lirypa så bare vettskremt ut, og stakk da jeg prøvde å nærme meg. Har “dessverre” ingen video av min samtale med rypa, så dere får bare se det for dere.

Kråkberget er et greit utgangspunkt for å gjøre seg kjent med alle de flotte plassene på Langøya, Norges 3. største øy, i Vesterålen. Vi lå der 2 netter, kunne godt funnet roen og blitt der en uke, eller to. Da hadde jeg tatt noen fjellturer, hatt noen gode samtaler med vertskapet, stått ute på verandaen og malt, knipset enda flere bilder, dratt på fisketur og spist kortreist, og jeg skulle blogget om hvordan #æblomstre og blir mett med min #elendigfiskelykke på Kråkberget.

  • Kart som viser hvor i lendet Kråkberget er, HER.
  • Les mer om Kråkberget Cottage på booking.com, HER
  • Følg Kråkberget Cottage på facebook, HER

Kråkberget bør være et av stedene du har på din sjekkliste over steder du skal besøke i løpet av din tilmålte tid på denne planeten.

X check – done – will do it again

Prosjekt “Sik blir til mat” -del II.

Prosjekt “Sik blir til mat” – del II.

Siste bilde i prosjektets innlegg del I.

3 siker ble altså filetert og lagt til graving i en eks-gotteriboks. Grunnet plassmangel i kjøleskapet, fikk boksen stå ute, og der var det minusgrader på natta. Prosessen så allikevel ut for å gå sin gang, og etter 2 døgn tok jeg sjansen på å stoppe prosessen.

Tok opp sikene fra laken, og tørket de godt med tørkepapir. Kunne se at de hadde “mørnet” og de var lett å lurve til.

Det anbefales å fryse fisken i forkant av graving, alternativt i etterkant, for sikkerhets skyld. Det er for å være sikre på å ha tatt knekken på eventuelle parasitter som fort kan gi magetrøbbel. Nå skrives det på det kloke nettet at det er sjeldent at det forekommer parasitter i siken. Men siden jeg har en mage som er laaaaaangt over snittet sensitiv, tas ingen sjanser. Den gravede siken ble derfor pakket i pose, med mellomleggspapir, og puttet i frysen igjen. Kun små biter smaksprøver ble skjært av, klarte ikke å vente til et par dagers parasittdødardøgn var over.

“Hm, ikke så verst!”

Det var i det hele tatt en voldsom stor skepsis da de bittesmå smaksprøvene skulle utsettes for smakspanelet.

Mr. Mellem ble positivt overrasket. Han er ikke den som hiver seg ut i nymatsmaking når grandisen funker som alltid før. Men her hadde han ikke noe valg når fruen hadde lagt så mye arbeid i prosessen.
“Hm, ikke så verst!” er faktisk en meget god ståkarakter fra den kanten. Jeg var kjempefornøyd.

Mr. Jones var neste ut. Uredd og nysgjerrig tok han testrollen svært alvorlig og smakte og lot smaksløkene få bli med på uttalelsen.
“Kjempegodt, kan æ ta en tel?” Jeg var fra meg av lykke, tenk jeg hadde lyktes med å lage mat. Jeg kjente min kjemikerbakgrunn i ryggraden: Vitenskap!!! Jeg hadde fått til skikkelig vitenskap i stuga 9 i Lapportens stugsammfellighet. Snart ikke “snakkanes tel”.

For å kunne kalle dette et smakspanel, så måtte jeg selv også inngå der. Lot som jeg ikke grudde meg i det hele tatt, og koste meg vel og lenge med smakebitene mine. Analysen var klar: Dette var absolutt mat. Konsistensen var myk og fisken smeltet nesten i munnen. Denne gang hadde jeg truffet med krydderblandingen, det var en mild smak som ikke brant i det hele tatt. Selv gressløken som egentlig var en reserveløsning i mangel av dill, ble et pluss. Steike ta så flink jeg følte meg.

Sist i panelet var frk. No-fish-thank-U. Hadde egentlig sett bort fra en smaksuttalelse fra den kanten. Stor ble derfor overraskelsen da en smaksprøve på størrelse med et stort knappehullshode gikk ned, uten grimaser. Antagelig så raskt konsumert at hjernen rakk ikke vurdere annet enn syltetøyet som fòr ned spiserøret i full sprint etter den bittelille gravede sikbiten. Men mor var fornøyd, hun hadde smakt.

#elendigfiskelykke er erstattet med #æblomstre

Påsken er på hell, kjenner det godt kunne vært ei uke påske til, påske er digg. Siken over fikk jeg på isen i kveld. Her er det plussgrader og det har tint kraftig i et par dager nå. Bukta her er blå av overvann, men allerede nå begynner isen å løfte seg, isen tørker. Avslutter innlegget med et vått klipp fra isen og legger lenke til del I der oppskrifta ligger. Så lover jeg at det kommer en del III også, på noe som jeg er blitt skikkelig hekta på…

Mitt gamle fiskehull er nesten blitt en hai

Oppskrift på min rakede sik, finnes i del I, HER.

Prosjekt “Sik blir til mat” – Del I.

Prosjekt “Sik blir til mat” – Del I.

Utsikten fra arbeidsbordet er upåklagelig.

Som jeg lovte, så deler jeg hver en sannhet vi erfarer i dette prosjektet, “Sik blir til mat”. Starter i den enkle enden, eller enkel og enkel, vi er litt i samme gata som tidligere mordbrannforsøket, men dette lar seg teste med det vi har for hånden. (Jeg skriver vi, da jeg tenker at testpanelet, som selvsagt ikke bare kan bestå av ikke-uhildede-meg, må bestå av flere personer…. de bare vet det ikke enda, de andre).

Sukker + salt + pepper + tørket gressløk

Sikene skulle graves. Graving og raking er ganske like prosesser, bortsett fra at raking bruker lang tid, og spiller på mikrobiologi, mens graving er kort prosess og skal absolutt ikke spille på mikrobiologi.

Rå fisk skal helst fryses før den spises, ikke for å drepe bakterier, for det må vanligvis varme til, men for å ta kål på eventuelle parasitter som kan gi magetrøbbel. Anbefalingene på nettet varierer: Noen fryser fisken før tilberedning, noen etter, og noen aldri. Her klarte vi å få til en mellomting – frysing underveis…

Sikene hang sløyde og rensede ute over natten. De ble halvfrosne, en fordel for filetering med grønnsakskniv. Filètkniv til fjellet er herved satt på ønskelista.
Det ble ikke pene filèter, men absolutt noe som kan ligne. Prøvde å få vekk det meste av bein, virkelig ikke spart på beinene da denne arten ble skapt. Resultatet er da at det blir mindre og mindre fisk, og mer og mer fiskeavfall. Ingen fare, #elendigfisklykke har jo snudd, nye siker kommer jo til i hopetall heretter. Men en sånn tang for å nappe bein hadde vært kjekt å ha når det blir masseproduksjon, setter også det på ønskelista.

Tørket rene, oppskriftene sier at man ikke skal vaske fisken.

Den som har handlet i Abisko noen ganger, har lager av tomme godtebokser. Strødde litt av blandingen i bunnen, la et lag filèter, strødde litt over, la så siste lag, og strødde over det.
For å få det lufttett, ble gladpack pakket tett over fisken. Stor godteboks fikk ikke plass i kjøleskapet inne, så gravingen fikk foregå ute på en skyggefull plass. Det har resultert i at fryseprosessen har inntrådt underveis i prosessen hos oss, håper ikke det betyr så mye for gravingen.
Tynne filèter, maks 2 døgn, kanskje de allerede i kveld må sjekkes.

Da er det bare å vente i spenning, la prosessen gå sin gang, og glede seg til uttrykkene til smakspanelet.

Dette var morsomt, og interessant. Naboens røkeri skal inspiseres, og huset handyman må regne med et nytt produksjonsprosjekt, setter det like godt på ønskelista det også, i tilfelle han skulle “glemme” det.

Følg med på del II, smakspanelet. Skulle ikke del II komme, ja da har vi nok smakt for mye, og prosessen kan ha gått feil…..

Ønskeliste.

  • Filètkniv
  • Beinnappetang
  • Stasjonært røkeri

Om prosjektet får til å teste ut flere metoder vil i stor grad avhenge av om snuoperasjonen til #elendigfiskelykke fortsatt holder trenden. Gårdagen sådde faktisk litt usikkerhet om det.

Tips for reiserustne.

Tips for reiserustne – London.

London Eye og livet deromkring

Det var ikke meningen at dette skulle bli en reiseblogg, rett og slett fordi jeg er altfor hjemmekjær, liker meg i nord, og jeg reiser lite. Passet mitt er muglete, jeg er reiserusten og engelsken min passe rusten den også; “my name is Karin, I have mugg on my pass …”

Men det hender jeg sliter meg løs fra bjørkeskogen her hjemme, og når min datter vil bli med på mor-&datter-tur, da er jeg ikke sein å be. Trenger bare litt tid, her går det ikke med hop-on-hop-off og se hva som skjer, planlegging er halve turen for reiserustne meg.

Dette innlegget blir derfor det første, i rekken av kanskje to-tre til, maks, i løpet av nærmeste årene, kalt TIPS FOR REISERUSTNE, uten at jeg på noen måte vil bevege meg inn på en nærmere definisjon av målgruppen. Tips for mestring helsemessig, er i høyeste grad del av planleggingen, men blir bare delvis med i dette innlegget. Mestring fortjener et eget innlegg, en annen gang.

Disse tips er for reiserustne som vurderer London som reisemål, men mye er overførbart også til andre reisemål.

Reis digitalt først – planlegg hjemmefra.

Det første vi planlegger, etter å ha fastsatt datoene, er fly og hotell. Rett så mye tid er brukt på å søke etter billige flybilletter og gunstig lokalisert hotell uten flåpris. Greit nok, men tro meg, de utgjør bare en mindre del av turen, det er alt det andre som koster.

Har man kø-allergi er det absolutt å anbefale å planlegge hjemmefra. I London er det køer overalt, alle ukedager, alle klokkeslett, det er bare lengden på køene som varierer. På tilmålt tid, er kø-ståing ikke en ønskelig ferieaktivitet.

Fly, flybuss, flytog, undergrunn, hotell og musikalbilletter var allerede i boks da vi forlot bjørkeskogen der hjemme.Via undergrunnskart og GoogleMap hadde vi forhåndsbesøkt området vi skulle ankomme på kvelden i mørket, digitalt. Og det gikk som smurt, schmuck, schmuck. og vi gikk rett på hotellet vårt i Bayswater, som om var i kjent strøk. Vi reiste lett hit og dit i London, fant frem til alt vi ville, greit og tilsynelatende trygt. Da var det kanskje statistisk uunngåelig at hjemturen ikke gikk like smurt… ikke mye schmuck, schmuck i Norwegians akkurat.

Og noen morsomheter blir det jo, sett i ettertid, når reiserustne børster mugg av passet og drar ut i den store verden.

I trafikken passer man seg, å snike på rødt der nede er ikke smart.

Erfaringer fra vinterferie i London.

FLY
Med avreise fra Evenes var det passende tidspunkt og passende pris som avgjorde, det ble Norwegian med Gatwich som landingssted. Var litt usikker mht Gatwich da den ligger lengst unna London, men reisetida til London er ikke mye lengre enn Oslo-Gardermoen.

Booket via Norwegian, rutevalg forslått av deres søkemotor. Alt gikk smertefritt til hjemreisen der vi kun hadde 1 time mellomlandingstid i Oslo. Skal forsøke å gjenskildre en fortrengt hjemreise lenger ned i dette innlegget, ikke fordi jeg liker å rippe opp slitsomme minner, men fordi eksemplet ikke er til etterfølgelse.

HOTELL
Det er et lustusen av hoteller i London, bare å velge og vrake. Ikke kjent med Londonkartet, så går det definitivt fort i surr med hensyn til hvor er hvor og hva er bra. Et tips er å ha kartet foran deg, og plotte inn alternativer du vil se nærmere på.
Hoteller nær Oxford Street er gjerne dyrere enn de litt lengre unna. Er Oxford Street og de vanlige attraksjonsområdene mål, og du synes de nære hotellene er for dyre, velg noen litt unna, men nær sentrale undergrunnsstasjoner eller busstasjoner så reiser du lett i mellom hotell og attraksjon. Vi valgte Bayswaterområdet da dette er et relativt rolig hotellstrøk i nabolaget til Kensington Gardens og Hyde Park, relativt kort veg til Oxford Street, flere sentrale undergrunnsstasjoner med linjer mot Oxford Street og mot Victoria som var greit når vi reiste til og fra flyplass.

Å søke på hoteller i Baywater er stor nok oppgave. Hotellene ligger tett i tett, og prisklassene varierer. Hjemme vurderte vi avstander mellom hotell og undergrunnsstasjoner innad på Bayswater. Det var unødvendig, avstandene er uansett korte i nord-norsk målestokk, vi vandret lett med kofferter og bager i det flate området. Høydemetrene vi tok i London gikk via trapper, det er flatt overalt, på godt og vondt, ikke lett å orientere seg i gater med høye bygg tett i tett. Det blir fort mange kilometer på telleappen og blemmer under stortåa for å si det sånn, 17 km og 2 megablemmer på vår shoppingfrie dag.

Vi endte opp med å velge et 3-stjernes Coop-hotell i Bayswater, Queens Park Hotell. Prisen var lavere enn omkringliggende hotell, og beliggenheten god. Og vi tenkte at Coop sikkert hadde en viss minimumsstandard, og at 3 stjerner var greit nok da vi ikke så for oss så mye tid på hotellet. Hotellet var virkelig greit nok, reint, trygt strøk og hyggelige folk. Men du verden så trange ganger med saloondører for å komme til rommet, kofferten kilte seg flere ganger, og scenariet evakuering virket som skrekkscenarie. Rommet var lite, så sengene var både stol, seng og oppbevaring. Som mange andre steder i hotellet, var det teppe på gulvet. Vi lurte veldig på om det var her den berømmelige hamsteren lå, for teppet var bunglet og “noe” var under det på mange steder. Til hotellets kredit; det under teppet rørte seg ikke.

Rommet rengjort daglig og vi fikk straks hjelp når vi tok opp noe, som da radiatoren holdt på å gå i lufta. Til hotellets kredit igjen; handymannen var et dekorativt innslag.

Da vi lette etter hotell, ville vi ha et som tilbød frokost. Det kunne vi spart oss, og heller spist frokost ute. Mulig alle engelske frokoster er enkle, men dette var veeeeeeeeeldig enkelt, og prikk likt hver dag. Det ble mye egg, egg, egg med fersken og honning – god knall for jetmotorer på shopping 🙂

Ville vi booket samme hotell om igjen? Neppe, men ganske sikkert et i nærheten, selv om de kostet litt mer.

TRANSPORT GATWICH FLYPLASS – LONDON
Det er god informasjon på nettet om de ulike alternativene: Buss, taxi, tog og expresstog.
Vi valgte expresstoget, selv om det var mye dyrere enn buss og vanlig tog. Det var et godt valg – velg det! Expresstoget hadde tette avganger, gode seter nær bagasjeplass, og strandet på Victoria Station etter ca 35 minutter. (Buss kunne tatt en evighet da det ofte er kaos på vegene, og toget hadde en annen endestasjon, en vi ikke hadde hørt om før og derav skydde). Herfra gikk vi rett inn på undergrunnsbanen, gul linje, Circle Line, som går rundt byen. Vi gikk av på Bayswater (ikke Baywatch som en viss rusten klarte å benevne stasjonen), og vi gikk rett på hotellet etter 6-7 minutter gatevandring.

Tok samme veg i retur. Vårt fly hjemover hadde avgang 9:20. Vi dro før frokost, og planla god tid til flyplassfrokost. Fikk ikke veldig god tid på flyplassen, ting tar tid… Enda var vi så tidlig at vi ankom Bayswater undergrunnsstasjon idet de åpnet kl 05:30. Hadde ikke tenkt over at de hadde nattestengt, men det er veldig forståelig. Hadde vi hatt enda tidligere fly, og skulle reist til flyplassen enda tidligere, måtte vi antagelig ha bestilt taxi til Victoria Station.

Vi bestilte billettene til expresstoget hjemme, der var lurt da det var lang kø utenfor billettkontoret på Gatwich. Prisen er også lavere ved bestilling på nettet. Etter det vi fant ut, måtte vi ta utskrift av billettene. Disse kunne ikke scannes, men det var vakter ved portene, og de åpnet manuelt for oss. Litt rart, da det meste ellers gikk elektronisk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

TRANSPORT I LONDON
Etter at veldig mange reiseartikler anbefalte Oyster-card for turister, gikk vi for det. Hjemmefra bestilte vi hvert vårt kort, forhåndsfyllt for ca 300 kr på hvert kort. De kom hjem til oss i posten etter en liten uke, så bestill i god nok tid. Disse var et scoooooop. Bare la dem på leseren ved portene inn og ut av undergrunnen eller på bussene. Billettprisen ble mye lavere enn ordinært ved bruk av disse kortene, og de varte helt til siste tur ned til expresstoget til Gatwich. Men påfyllingen var enkel via en automat. Mot bedre vitende hadde vi vært barmhjertige kvelden før, og vi hadde gitt bort restene av lokal valuta til en tigger på gata. Han fikk fest, og vi følte oss utrolig snille. Refill av Oystercardet med kredittkort, kostet minimum 5 pund pr kort, hadde vi hatt småpengene kunne vi betalt bare 1 pund. Men ingen stor sak. Vi kunne tømt kortet etter siste tur og fått ut restbeløpet fra automat på Victoria Station, men det tok vi oss ikke tid til en hektisk morgen.

Vi tok bussen et par ganger da den hadde stopp ganske nært hotellet. Men det var alltid kø og kaos i trafikken, så vi valgte heller å bruke undergrunnen.

Bare en gang fikk vi behov for taxi. Min venninne fra Nottingham hadde vært sammen med oss på byvandring, og hun skulle ta bussen hjemover. Hun like ukjent som oss, og da det går år i mellom hver gang vi ses, så gikk skravla i ett. På tur mot busstasjonen har vi skravlet og gått i sirkel foran Buckingham Palace, såpass stor sirkel, at vi så at Ginnette ikke ville rekke bussen. Ingen ledige taxier på lenge, bare flaks at akkurat vi klarte å praie den eneste med lys på taket i horden av biler som suste forbi. Skulle vi reist på nytt, ville jeg lastet ned en taxiapp på forhånd. Vi forsøkte å laste ned en i taxien, da det skulle gi oss et fantastisk tilbud. Det eneste vi oppnådde var et fantastisk batterisluk. Dessuten kostet taxien ikke så mye, og my dearest penfriend since I was 10 years old, got well home with the bus.

Gode venner går seg vill med et smil. Sjekk den windy sveisen vi har 🙂

ATTRAKSJONER, TING Å GJØRE
Det er masse å velge i, mye morsomt og interessant, og det meste koster penger. Litt å spare på å bestille billetter hjemmefra, pluss at man sparer seg for køståing og er sikret plass.
Vi vurderte London Eye, et digert pariserhjul, med tette glasskapsler man sitter i mens hjulet saaaaaaaaaaaakte går rundt. Men været var delvis grått, og vi tok heller noen bilder fra broene, hjulet er nok finest en klarværsdag.
Vi hadde 3 dager til rådighet, og vi hadde bestemt oss for at vi ikke skulle proppe den med innhold, vi skulle heller hvile mellom slagene, klok av tidligere erfaring. Derfor plukket vi bare ut 1 ting som vi forhåndsbestilte billetter til, Mama Mia Musikal. Det ble en kjempefin opplevelse, selv om vi både er vokst opp med musikken og har sett filmen opptil flere ganger. Musikalen hadde ny vri og var modernisert – ABBA lever forever! Med billetter i hånda gikk vi korteste køen inn, bare via vakter som sjekket og merket håndveskene våre, sikkerheten tatt på alvor.
Da billettene ble bestilt, slo vi til på et tilbud “siste tilgjengelige seter til denne prisen der utsikten er flott og du ikke trenger lene deg frem for å se”
Mulig elastiske lyktestolpemennesker ville fått til det, men ikke vi. Vi satt høyt oppe under taket, i bratte seterekker over scenen, og vi måtte lene oss godt fremover for å se når opptreden foregikk forrest på scenen. Det vi ikke så, måtte vi bare gjette oss til. Kanskje seter litt mer mot midten hadde vært bedre, og et par rader lenger ned. Ellers var det ganske fint å se musikalen ovenfra. Mama Mia here I go again 🙂 kunne jeg synge høyt sammen med artistene, ingen kjente oss … trodde vi til vi oppdaget folk hjemmefra, litt lengre unna, på samme rad som oss. Small world.

Vi valgte å bruke tid på å gå rundt i London å se oss omkring. Og igjen, i nord-norsk målestokk, feier man fort over parkene, broene, bydelene, bygningene. Det er masse å se på, mye historie, og mye ligger såpass sentralt at i løpet av en dag, kan man rekke å vandre gjennom mye London, bare føttene holder… Husk gode sko og gnagsårplaster, boots er dårlig idè, skjønner ikke hva jeg tenkte på.

Kinamiddag i Soho er et must, om ikke annet for å se området. Restaurantene lå tette, og maten ikke like god som “kinaen” i Narvik, syntes vi, og slettes ikke servicen. Men også det er opplevelse 🙂

Vi var ikke imponert over spisestedene, mulig vi valgte feile. Snudde i døra noen steder, fried fishlukt er ikke noe man vil ha på nyshoppet jakke. Endte derfor opp med italienske pizzarestauranter de siste dagene, der fikk vi iallefall noe vi likte veldig godt.

Og for oss som kommer fra grisgrendte strøk med god plass, så føles det nesten som man sitter på fanget til paret på bordet ved siden av. Det er veldig trangt mellom bordene på restaurantene. Og finner du et stort bord for fire, og er bare to, så kan det hende det kommer andre og setter seg ned ved samme bord som deg. Uvant, men morsomt. “Kem e du sin kar?”

SHOPPING
Mor & dattertur må ha innslag av shopping, og datra hadde allerede før avreise skannet byen for hotte butikker vi bare måtte innom. Vi rakk kanskje over halvparten av dem, i Oxfordstreet og Regent Street, og i smågater i nærområdet. Handlegatene er lange, og butikkene er store, så shopping er en type ekstremsport, vil jeg påstå. Datra er sprekere der, og det hendte mor ble stående midt i butikken til lading, mens datra inntok prøverommet. Inne på en TopShop-butikk, tok det en evighet før datra kom tilbake etter å skulle ha prøvd 1 enkel skjorte. Jeg sto så lenge på samme plass og ladet meg opp, så sikkerhetsvaktene begynte å fatte interesse. Da jeg skjønte at jeg måtte røre på meg før de sendte en desarmeringsrobot for å klype meg, spurte jeg frem til prøverommet, og ropte meg frem til rett avlukke. Utrolig hvor lite man skjemmes i et fremmed land.

Og forresten, prøverom heter ikke testingroom på engelsk….. “Jesus mamma!!!”

I avlukket fikk jeg se hvorfor det hadde tatt tid. Jeg skulle gått på Instagram og Snap, der ville jeg funnet min datter. Fashion og fargevalg må diskuteres med venninner hjemme. Denne skjorta, eller de andre fire fra de forrige 10 butikkene, eller alle sammen? Det ble denne, og heretter ble mamsebanken med på prøveromsavdelingen. Og gjett hva som skjedde da……kameraet mitt gikk varmt.

Shopping er ikke for pyser, og vi la derfor inn godt med pauser, og hadde også en helt og holdent shoppingfri dag. Det var suksess både for mamsekroppen, og for mamsebanken. Anbefales.

London vil fremstå miljøvennlig, og det er knappest plastposer å få på butikkene, det går i pappvesker, lekre og de gir eksklusive assosiasjoner. Sannheten er at disse veskene er så altfor miljøvennlige, og så snart de kommer ut i Londons fuktige luft, er de godt i gang med nedbrytingsprosessen. Har man da en lang dag igjen, og Londonvinden tar tak, kan man risikere å stå igjen med håndtaket mens papirveska revner og det eksklusive undertøy fra Tommy Hillfigher, “nei mamma, han heter ikke Hillfighter”, fyker rundt omkring mens snille? menn med skitne fingre hjelper deg å plukke opp. Vi var forutseende og hadde prixposer i kofferten, man vet aldri når man får bruk for en prixpose, og ikke veier de noe heller. La de bli fast inventar i kofferten, bare ikke slipp posene i vinden så de havner i en hval, det skulle tatt seg ut.

Sånn helt ærlig om London og shopping sett fra mitt beblemmede ståsted: København er vel så bra shopping; alt er nærmere, kortere å gå, og bære, og tilbudene var bedre og ikke fullt så sære som i London. Hilsen en som virkelig har peiling på fæsjn 🙂

VÆR OG KLÆR OG SÅNT
Kan vel si at vi hadde et allsidig vær de dagene vi var der. Kun få timer med sol og varme. For det meste vind og småregn, og ellers kald og fuktig luft. Varmere enn hjemme, men snikent på en umulig måte, ja sånn vil jeg faktisk beskrive det.
En positiv effekt av det fuktige klimaet var at mine tørre øyne og nese fikk skikkelig avslappende vinterferie. Det var omtrent umiddelbar forbedring i tørrheten og jeg trengte nesten ikke behandle øynene mens vi var der. Omtrent like umiddelbart var tørrheten tilbake på flyet hjemover. “Easy come, easy go”.

London tidlig vår: Ta på vanntett, vindtett og varmt, gjerne som lett kan tas av om sola dukker opp. Uka før hadde det vært 20 grader, nå rundt 8.

Sko har jeg allerede skrevet om. Kan vel innrømme at jeg drømte om salomonskoene mine der hjemme mens jeg trasket rundt på asfalten i varme boots som ikke lot seg tørke mellom turene våre. Kompenserte med å koste på føttene skikkelig spa hver kveld, og det lønte seg, neste dag ble de villige med ut på tur igjen.

MOBILTELEFONEN
Min gamle mobil skal skiftes ut. Tenkte det var lurt å vente til etter London, så ville ikke skurkene der bli fristet til å stjele mobilen min, for det ville blitt krise, for den er man ganske så avhengig av. Det virket, ingen stjal den. Men jeg hadde et pes med å få ladet og ladet og ladet, konstant nede på sparemodus. En batteribank i sekken ble redningen. Vi brukte mobilen til å følge kart, sjekke apper, ta bilder, regne priser, oversette, sjekke reiseruter, avganger, finne det vi lette etter osv osv . Man bør ha en mobil med god batterikapasitet, rettelse, man MÅ ha det.
Ikke like god mobildekning overalt, men ved å flytte seg litt mellom de større byggene, så ble det bedre. Flere av de større kjøpesentrene hadde gratis wifi til kunder, men på usikrede nett. Var innom et usikret nett på flyplassen, da mobildata ikke virket, noen helt nødvendige sekund. Like etterpå tikket det inn en epost med påstand om barnepornografi. Schwupp rett i søppelboksen med sånt, ikke åpne, hackerne hadde bare ventet på en mulighet. No more åpne nettverk.

Vi hadde med oss en 3-polet kontaktovergang, kjøpt på Clas Ohlson, men kjøpte en til i London. Disse hadde vi med oss rundt omkring for å lade på restauranter. Det var mer moderne kaffebarer som hadde ladestasjoner, dårlig med det på de spisestedene vi var på, der tror jeg vi er mer oppdatert i Norge, eller…?

London har 1 times tidsforskjell i forhold til Norge. På mobilen oppdateres vanligvis klokka til lokal tid. Kjekt med gammeldags armbåndsur i tillegg som kunne vise tiden hjemme, ikke for at det hadde betydning bare med 1 time, bare kjekt, og noen ganger forvirrende.

På sightseeing

SIKKERHET
Har vært i London en gang før, da bombet IRA i gatene. Nå er det annen terror som truer, og London er et mål. “Skulle vi dra, eller bli hjemme i bjørkeskogen og ikke risikere mer enn kald sny i nakken?” Vi valgte å dra. Registrerte oss på UDs reiseoversikt, noterte ned noen viktig telefonnumre og var påpasselig med håndveska, småkjeltringer var det mange advarsler om.

Følte oss ikke utrygge en eneste gang i London, selv ikke når vi var ute seint på kvelden, eller grytidlig på nattamårran hjemreisedagen. Mulig vi var naive og ikke så farene. Vi fulgte med hverandres vesker, og lot ikke penger og mobil være altfor lett bytte. Både på undergrunn og i butikker var det godt om vakter. Undergrunnen var stengt på natta, parkene nær oss også. Det hindret nok en del uønskede ansamlinger som ellers ville funnet sted på sånne plasser. En gang ble vi stående fast en kort stund i undergrunnen. Toget foran hadde en full mann fikk vi beskjed om, de måtte ta hånd om han, og få hjelp til han. Da vi passerte, sto to vakter og det så ut som at de vennlig og velment tok vare på mannen som satt å spydde på perrongen. Kanskje medmenneskelighet, eller kanskje rent praktisk for å forhindre ulykker og påfølgende trafikkstans? Uansett, betryggende og fint å se, syntes vi.

Via meldinger hjemmefra fikk vi vite om funn av bomber flere steder i London. Først da sjekket vi nyhetene, BBC og Daily Mirror. Det skulle vi ikke gjort, da ble vi faktisk en anelse mørkeredde. Det skjer grov kriminalitet i London hele tiden, det er bare vi som ikke ser det. Det avsløres stadig terrorplaner, planer om å drepe mange mennesker, på steder vi nettopp hadde besøkt. Direkte ubehagelig å lese. Og knivstikking av tilfeldige på gata er blitt et stort problem i England, en 17-åring drept samme dag som vi sjekket nyhetene.
Etter bombene ble politiet mer hørbart, de viste seg og sireneknappen satt løst, og foran parlamentet var de bevæpnet. Ellers var det overraskende lite politi å se i London, virket som private sikkerhetsvakter hadde tatt over.

For en som meg som periodevis må ha kontroll på nærmeste toalett, var de finere shoppingsentrene greie mål. På Selfridges var det vakter også på toalettene, og det var rent der. Andre toaletter vi besøkte, var det bare å droppe, knipe igjen og prøve et annet sted. Medbragt rensesprit er forresten lurt.

Selvsagt hadde vi med oss helsekort fra Norge, bare sånn i tilfelle. Og kopi av reiseforsikringa. Og ekstra bilder av kredittkortene våre. Burde hatt bilder av passene våre på mobilen, da de krevde ID for å få registrert kjøp som tax-free, vi droppet den muligheten.

Når ting ikke går som planlagt …

Selvsagt ingen reise uten noe krøll. Hele turen vår hadde gått så greit at det var nok ikke til å unngå, at vi fikk ta vår del av reisetrøbbel, som mange får smake på. Vi fikk det altså på hjemturen.

Våknet før klokka skulle ringe 04:45, magefølelsen sa meg at vi burde starte hjemturen så fort som mulig. 05:30 gikk vi inn på Bayswater stasjon, den hadde akkurat åpnet. Våre Oystercard måtte etterfylles med penger før vi kunne reise videre, tikk-takk, tikk-takk. Vi fikk hjelp og det gikk relativt fort.

Innsjekket og kvitt koffertene var vi endelig klare for å få oss frokost. Vi hadde ikke veldig god tid, så vi gikk på første og beste restaurant og bestilte frokost. Min datter fikk noe som lignet taco og hun var fornøyd. Jeg fikk en halv potet, en halv avocado og noe jeg trodde var geitost. Ei god tugge av geitosten avslørte at det var egg, igjen, posh egg er fin-fint. Ja-ja, mere driv til jetmotorene hjemover.

Fikk sms om at det ikke ville bli servert mat på flyturen hjemover, de hadde fått for lite mat ved avgang fra Norge. Så det var bare å gafle i seg det som var på tallerkenen. Et tips er å alltid ha med seg noe snop, man vet aldri når neste måltid uteblir.

Hadde vært forutseende og hadde tatt med gode handlevesker som vi la tax-free likøren og champisen i, godt innballet så de ikke skulle knuses. Sterke datra fikk bære. Bedre å kunne bære så tungt over skuldre enn plastpose i hendene.

Flyet ble over 1 time forsinket fra London, og vi var altså på minustid allerede da for å kunne rekke flyet vårt nordover . Ved landing på Gardermoen ble vi parkert lengst uti utenlandsterminalen, måtte vente på buss, og fikk beskjed om at vi som skulle til Evenes, vi måtte løpe fort… i boots … med vinterfòret skinnjakke … med jetmotorer i aktivitet i magen…

Datra løp med drikkevarene, det gikk fortest. Pass og boardingkort ligger ellers nedi mappa i sekken, men nå måtte det gå fort, så vi løp med disse i ene hånda og varene i andre.
Til og begynne med løp jeg med løpestil i bakhodet, litt sånn elegant slow-motion-løping. Etter første av sikkert hundre trapper, var det hensynet borte og jeg løp med armene rett ut og vevlet til folk. I trappene ble jeg den ufordragelige som haster og roper “HOLD HØYRE!”. Gamle som ikke forsto dette var det største hinderet. Jeg hadde ikke samvittighet til å puffe dem til sides, jo forresten det hadde jeg nok hatt, om jeg bare hadde vært litt større. I stedet stakk jeg en finger borti håndveska deres, og da reagerer gamle folk, håndveska er hellig, og da føyk de til sides, akkurat som kalkulert.

Klokka tikket faretruende fort. Om vi ikke rakk dette flyet var jeg redd vi ble strandet på Gardermoen til neste dag, minst, flyene er som regel stappfulle i slutten av vinterferien. Det var bare å lange ut med bootsene.
Staannnnnnns” – inn her for sjekk av pass, sa en uniformert med god tid. Jeg skannet mitt pass og passerte bommen. Da ser jeg min datter bli ført til en annen kontrollplass, hun er under 18 og kunne ikke kontrollere passet der. Så der ble vi adskilt, min datter og likøren og jeg på den andre siden.
“Spreng alt du klare, mamma, æ når dæ igjen”
Ved sikkerhetskontrollen ble vi gjenforent, og i full fart byttet vi bager sånn for sikkerhetsskyld, vi hadde ikke tid til å bli heftet med spørsmål om hvem som hadde kjøpt og aldersgrenser. De velinnpakkede flaskene måtte pakkes helt ut igjen, jeg ergret meg for all emballeringen jeg hadde vært så nøye med, hvem hadde sett for seg at vi skulle få det SÅ travelt. Men priste meg lykkelig for at vi tross alt ikke hadde handlet mer.
Vi fløy igjennom sikkerhetskontrollen og rasket i sammen flaskene og veskene. Datra tok på nytt likørveska og la avgårde mot gaten vår for å holde igjen flyet – “jepp, jeg tror faktisk hun er sterk nok til det”.

I det jeg ser henne forsvinne langt nede i korridoren, ser jeg at mitt boardingkort er borte … Boardingkortet som skulle få meg gjennom de to neste kontrollene. Ved første port var det bare å lete frem billettene. For en gangs skyld var mitt utseende til hjelp og en kvinnelig vakt forbarmet seg over meg. Klarte knappest å forklare problemet da jeg var så andpusten etter løpinga, blodsmaken eimet rundt meg og jeg var glad det ikke var parringsklare flaggermuser i nærheten, jeg ville blitt et lett bytte. Jeg ble hjulpet gjennom porten, brukte mobilbilletten, mobilen blinket for lite strøm. Antagelig skulle jeg vært innom en koffertidentifikasjon her, men tror jeg ble hjulpet forbi den, DET MÅTTE GÅ FORT NÅ!
Enda en kontrollport. Meldingen om lite strøm forstyrret skanningen, jeg knovlet mye før jeg endelig kom meg igjennom siste hinder. Avgangstiden til vårt fly var passert, og jeg var enda på utenlandsavdelingen. Hvordan jeg klarte å løpe gjennom alle korridorene og presse meg forbi alle folkene, gjennom tax free uten å engang se på en vare, uten å hisse på meg noen av de jeg bøllet meg forbi, er et under.

Fremme ved gaten peste jeg og brøt meg fram i køen – “batteriet tomt snart” og folk forsto straks dilemmaet og slapp meg forbi, frekkheten lenge leve – VI HADDE KLART DET, og var på veg ombord!

Endelig inne i flyet kunne jeg ta av meg min vinterfòrede skinnjakke, den dampet av svette. Det ble tyrkisk bad på rad tjue i flyet. Passasjeren på sete C svimte av og det var umulig å komme forbi han for å gå på do. Neste gang er det jeg som velger sete C.

Ikke identifiserte kofferter må nok gjennomgå ekstra skanning. Tipper det var grunnen til at min koffert selvfølgelig ikke dukket opp på Evenes, skulle vi først ha en sånn dag, så skulle det gjøres skikkelig. Takk være en ekstra snill bussjåfør, rakk vi flybussen etter å ha registrert tapt bagasje. Og gjett hva som dukket opp da vi i ro og mak kikket nedi bagen med likør og champis – jo boardingkortet mitt. Det er altså ikke lurt å ha det så travelt.

I Bjerkvik ble vi hentet av supermann, jeg kunne senke skuldrene samtidig som en heftig migrene grep tak og ble værende. I løpet av helgen ble mor reloaded, datra fikk pleid sine sosiale behov og kofferten kom til svars.

Ny uke, sparebluss – lever på gode minner fra London.

Bilde fra Pixabay

Karins 5 viktigste? tips til reiserustne:

  1. Bestill flybilletter med god tid på mellomlandinger, tenker minst 2 timer, gjerne 3. Det skal så lite til før forsinkelsene baller på seg. Og selv om du har bestilt gjennomgående billett hos samme selskap, og det er deres søkemotor som har forslått avganger med kort mellomlandingstid, og det blir deres ansvar å få deg fram, så er det du som får problemene, og krøll i planene dine.
  2. Bruk tid på å les deg opp på stedet du skal til og regler rundt ting du vil benytte deg av. Det sparer deg for feil og kostnader, og du får mer tid til koselige ting.
  3. Sørg for god batterikapasitet på mobilen, batteribank i sekken, og lader og overgangskontakt med ut. Du kommer utrolig langt med apper, kart og billetter på mobilene. Og lurer du fortsatt: “Spør Siri”. Reisemams ble overrasket over alt som datteren fikk svar på hos Siri.
  4. Kan ikke gjentas mange nok ganger: Gode sko er viktige, ha gjerne med byttesko. Det er asfalt og brostein overalt, selv i parkene, og kilometrene blir mange, spesielt med noen bommerter, som kommer selv med kartet oppe. Sportstape og gnagsårplaster er et must å ha med, reiserustne føtter får gjennomgå i London.
  5. Reis, hvis du har lyst! Har du ikke lyst, så skal du bare bli hjemme i bjørkeskogen, reiser er ikke alt.
Koselig parkvandring.

GOD TUR!

Lønnsomme investeringer.

Lønnsomme investeringer & livets valutakurser.

Bilde fra Pixabay

Sett at du får 100000 kroner. Økonomien grei, det går ikke mer ut enn det kommer inn hver måned. Sofaen og bilen kunne sikkert vært byttet ut, men de duger fortsatt til formålet. Far får snus, hunden tyggebein, livet blomstrer. Hva gjør du med de 100000? Hvordan forvalter du kapitalen, hva investerer du i for å sikre lønnsomhet?

Du kan søke råd i banken, hos kunsthandleren eller hos aksje,- eller eiendomsmeglere. Så kan du veie disse rådene opp mot investeringstips fra en selvlært finansanalytiker med egne valutakurser over innhold i livet.. Deretter kan du velge investering av de 100000 kronene.

Bilde fra Pixabay

Såkalte smarte investeringer.

Penger i banken er alltid lurt å ha, ekstra utgifter vil komme. Penger i banken er lønnsom investering da pengene vokser når rentene renner inn. Det går altså i pluss, uansett, mer og mer, og jo mer du har og jo lengre du lar pengene stå der. Nå vil sikkert noen kremte fryktelig høyt og påpeke elendige renter og hevde at denne sikre investeringen er lite smart. Ja, ja, men det er enkelt og lite risikofylt.

Bilde fra Pixabay

Hva med aksjehandel da, er det litt smartere? Aksjespekulasjoner er spennende, en form for kvalifisert gjetting. Det er fint mulig å lese seg opp på aksjerisiko og gjøre sannsynlighetsberegning, og derav finne ut hva som er smarte investeringer, selv for en hobbyspekulant. Kjøp når aksjene er lave i pris, selg når de er på sitt høyeste, da får du gevinst. I mellom kjøp og salg drypper det i tillegg gode avkastninger på eiere av oppadstigende aksjer. Lett, ikke sant? Oppturaksjer gir som regel mye bedre lønnsomhet enn vanlig sparing med renter. Lett og smart, men risikabelt, det er omtrent like mange nedturer som oppturer på børsen, og noen må ta nedturene.

Bilde fra Pixabay

Hva med å investere i kjøp som øker i verdi, det må vel være smart? Eiendom, bygg, kunst og sånt investeres av de med litt midler på lur, og prinsippet er kjøp billig, selg dyrt. Inngangsbillettene her er gjerne mye høyere enn aksjekjøp, og risikoen med hensyn til verdiøkning eller påløpende kostnader, er større. Klart smart om reserven er stor og magen tillater risikoen, og om livet ikke står og faller på opptur eller nedtur.

God investering? Kommer vel an på …

Karins investeringstips.

Jeg har prøvd meg på alle variantene av såkalte smarte investeringer beskrevet over. Men, det er definitivt ikke disse investeringene jeg nå vil dra frem som de mest lønnsomme. Derimot …

Jeg ville foreslått å gi de 100000 kronene føtter å gå på, det skulle bli alt annet enn renter ut av pengene:

Ta med dine kjære på ferie, legg inn en ekstra natt eller ti hvis det er det dere har lyst til.

Kjøp ei gammel campingvogn, last den med godteri, bøker, pledd og reis ut på eventyr med dine, la hunden få ligge i sofaen.

Bestill de aller beste liggeunderlag som finnes, drit i prisen, og labb avgårde til fjells, med de beste i følget. Sov under åpen himmel, hør reven skrike, våkne til regn i ansiktet og en klissvåt sovepose, kjøp ny om nødvendig når du kommer hjem.

Abonnèr på desserter, gjør hver dag til en fest. Forsyn deg to ganger, hvis du har lyst.

100000 er mye penger, og det kan tenkes grunner til at de burde brukes annerledes enn foreslått. Det er også mulig å gjøre mye av det foreslåtte uten at det må koste mange penger, det kan til og med hende at en investering uten kostnader gir vel så god avkastning, i livet.

Poengene handler om å leve mens man lever, ikke utsette, ikke vente til det passer. En velfødd sparekonto ved livets slutt er kanskje en smart økonomisk investering, for noen andre, men jeg slår heller et slag for bruk og investering i livet.

Spis dessert hver dag!

“Du lever bare èn gang, men hvis du gjør det riktig, er èn gang nok.”

Mae West

GOD VINTERFERIE!

Vet du hvor du er?

Vet du hvor du er?

Du er ute på tur og må tilkalle ambulansehelikopteret – kan du beskrive posisjonen din sånn at hjelpemannskaper finner deg?

Vi har milevis med flotte løyper, her fra Herjangsfjellet i dag.

Du kjører av vegen og noen i bilen blir alvorlig skadd og trenger hjelp straks – kan du beskrive hvor ulykkesstedet er?

Bilde fra Pixabay

Du er på bobiltur, og kompisen din blir akutt syk – til hvilken adresse skal ambulansen tilkalles?

Bilde fra Pixabay

Du er på hytta og trenger øyeblikkelig hjelp – har hytta en gateadresse? Husker du den? Kan du oppgi navigasjonspunkt for en luftambulanse?

Bilde fra Pixabay

  • KART OG KOMPASS? Kanskje har du med deg kompass og kart over området der du er. Kanskje klarer du å beskrive hvor du er ut fra kartet. I så fall, KJEMPEBRA, “you are one of a kind“.

  • APP FRA NORSK LUFTAMBULANSE? Kanskje, eller ganske sikkert, har du med deg mobilen, og du har sikkert sørget for nok strøm sånn at du får tatt selfie på toppen? Har du lastet ned appen til Norsk Luftambulanse, da er du mest sannsynlig berget – du vil finne ut hvor du er: Åpne appen og den laster din posisjon og viser nødnumrene. Når du trykker nødnummer vil posisjonen din fortsatt vises på skjermen og du kan lese den opp. Har du appen fra før? Sørg for å oppdatere den. Nyere versjon ber deg lagre mobilnummeret ditt, da er det nok at det trykkes på nødnummeret via appen til Norsk Luftambulanse, og de vil se hvor du er.
Bilde fra Norsk Luftambulanses nettsider.

  • GATEADRESSE PÅ HYTTA? Kanskje er det opprettet gateadresse på hytta di, da kan du oppgi den, pluss kommunenavn, så skal nødetatene ha oversikt. Er det en adresse du sjelden bruker, eller en adresse ikke alle som er på hytta bruker, da kan det være lurt å ha den oppslått et synlig sted. Ikke alle hytter har fått gateadresse. Uansett om du har gateadressen eller ikke, en nødplakat er ikke så dumt.
  • KARTVERKET har en funksjon der du setter en nål i kartet, og deretter trykker på valg å lage nødplakat (mulighet for å lage turkart eller fargeleggingskart fra samme sted). Nødplakaten kan lastes ned i pdf-format.
  • NORSK LUFTAMBULANSE har også en funksjon for å lage nødplakat. I skrivende stund fikk jeg den ikke til å fungere.
Eksempel på nødplakat laget ut fra Kartverkets funksjon.