web analytics

Det ble jul.

Det ble jul.

Lykkebo – jula 2019.

Med en desember der tradisjonelle juleforberedelser ble byttet mot lystbetonte gjøremål og tiltrengt egenpleie, nærmet 24. desember seg uten at det egentlig helt føltes som jul.

Krimskramserier er kjempekos å holde på med, men tar tid…..

Med julen planlagt i hytta, var det en kort liste som gjensto for å skape julefølelse på Lykkebo. En kort, men vesentlig liste. En liste som ikke hadde kalkulert med kroppslig protest. Jeg lå dårlig an.

Bildet er tatt av edmondlafoto fra Pixabay

Men hytta ordnet opp i samarbeid med hyperaktivt immunforsvar. Jeg sover så utrolig godt her, og sover lengre enn ellers. Lyden av vind og sjø som ljomer rundt veggene er god kur, og lista kortes ned som planlagt.

Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay

Jeg har en greie jeg bare må gjøre for at det skal kjennes ut som riktig jul, jeg må bake spekelasier. Det har jeg gjort hvert eneste år så lenge jeg kan huske. Hjemme sammen med mamma og min søster. Senere sammen med tante Synnøve og mine søskenbarn. Og nå sammen med min egen familie.

Konkurranse om å klare å utnytte den kjevla deigen best mulig.

Bare èn ting er forandret; Mengden. Jeg nøyer meg nå med å steke 4-5 brett.

Min julegave til dere, er oppskrifta på herligheta.

Spekelasier:

  • LITEN PORSJON
  • Sukker -200 gr
  • Smør – 100 gr
  • Melk – 2 dl
  • Hjortetakksalt – 1 ss
  • Mel – etter behag
  • STOR PORSJON
  • Sukker – 1/2 kg
  • Smør – 1/4 kg
  • Melk – 1/2 l
  • Hjortetakksalt – 2 ss
  • Mel – etter behag

Pisk sukker og mjukt smør hvitt. Tilsett melk og hjortakksalt med visperen på lav hastighet. Bytt til eltekniver, og ha i mel til deigen blir fast men fortsatt passe klissete – etter behag som oppskrifta sier.

Sett deigen kaldt så blir den mer medgjørlig. Den skal la seg kjevle ganske til passe tynne leiver (3-4 mm?) med hjelp av litt mel. Klisser det, er det bare å kna inn mer mel. Knar du inn for mye blander du bare inn mer klissedeig.

Stikk ut kakemenn, kakedamer, reiner, hjerter, stjerner og hva du måtte ønske. Bruk en tynn stekespade med mel på til å flytte dem fra bordet til stekeplata med bakepapir. Stekes på ca 175 grader til de har hevet og så vidt fått brunere farge i kantene. Pass på at de ikke stekes for lenge, da blir de sprøe som kjeks.

Gjør du dette sammen med småtasser, er tynne malepensler (evt fyrstikker uten svovel) og konditorfarge et must.

Vi fant julefølelsen – det ble altså jul her hos oss. Håper at du finner din.

Gledelig jul!

……………………………………………………………………………..

Prosjekt “Sik blir til mat” -del II.

Prosjekt “Sik blir til mat” – del II.

Siste bilde i prosjektets innlegg del I.

3 siker ble altså filetert og lagt til graving i en eks-gotteriboks. Grunnet plassmangel i kjøleskapet, fikk boksen stå ute, og der var det minusgrader på natta. Prosessen så allikevel ut for å gå sin gang, og etter 2 døgn tok jeg sjansen på å stoppe prosessen.

Tok opp sikene fra laken, og tørket de godt med tørkepapir. Kunne se at de hadde “mørnet” og de var lett å lurve til.

Det anbefales å fryse fisken i forkant av graving, alternativt i etterkant, for sikkerhets skyld. Det er for å være sikre på å ha tatt knekken på eventuelle parasitter som fort kan gi magetrøbbel. Nå skrives det på det kloke nettet at det er sjeldent at det forekommer parasitter i siken. Men siden jeg har en mage som er laaaaaangt over snittet sensitiv, tas ingen sjanser. Den gravede siken ble derfor pakket i pose, med mellomleggspapir, og puttet i frysen igjen. Kun små biter smaksprøver ble skjært av, klarte ikke å vente til et par dagers parasittdødardøgn var over.

“Hm, ikke så verst!”

Det var i det hele tatt en voldsom stor skepsis da de bittesmå smaksprøvene skulle utsettes for smakspanelet.

Mr. Mellem ble positivt overrasket. Han er ikke den som hiver seg ut i nymatsmaking når grandisen funker som alltid før. Men her hadde han ikke noe valg når fruen hadde lagt så mye arbeid i prosessen.
“Hm, ikke så verst!” er faktisk en meget god ståkarakter fra den kanten. Jeg var kjempefornøyd.

Mr. Jones var neste ut. Uredd og nysgjerrig tok han testrollen svært alvorlig og smakte og lot smaksløkene få bli med på uttalelsen.
“Kjempegodt, kan æ ta en tel?” Jeg var fra meg av lykke, tenk jeg hadde lyktes med å lage mat. Jeg kjente min kjemikerbakgrunn i ryggraden: Vitenskap!!! Jeg hadde fått til skikkelig vitenskap i stuga 9 i Lapportens stugsammfellighet. Snart ikke “snakkanes tel”.

For å kunne kalle dette et smakspanel, så måtte jeg selv også inngå der. Lot som jeg ikke grudde meg i det hele tatt, og koste meg vel og lenge med smakebitene mine. Analysen var klar: Dette var absolutt mat. Konsistensen var myk og fisken smeltet nesten i munnen. Denne gang hadde jeg truffet med krydderblandingen, det var en mild smak som ikke brant i det hele tatt. Selv gressløken som egentlig var en reserveløsning i mangel av dill, ble et pluss. Steike ta så flink jeg følte meg.

Sist i panelet var frk. No-fish-thank-U. Hadde egentlig sett bort fra en smaksuttalelse fra den kanten. Stor ble derfor overraskelsen da en smaksprøve på størrelse med et stort knappehullshode gikk ned, uten grimaser. Antagelig så raskt konsumert at hjernen rakk ikke vurdere annet enn syltetøyet som fòr ned spiserøret i full sprint etter den bittelille gravede sikbiten. Men mor var fornøyd, hun hadde smakt.

#elendigfiskelykke er erstattet med #æblomstre

Påsken er på hell, kjenner det godt kunne vært ei uke påske til, påske er digg. Siken over fikk jeg på isen i kveld. Her er det plussgrader og det har tint kraftig i et par dager nå. Bukta her er blå av overvann, men allerede nå begynner isen å løfte seg, isen tørker. Avslutter innlegget med et vått klipp fra isen og legger lenke til del I der oppskrifta ligger. Så lover jeg at det kommer en del III også, på noe som jeg er blitt skikkelig hekta på…

Mitt gamle fiskehull er nesten blitt en hai

Oppskrift på min rakede sik, finnes i del I, HER.

Prosjekt “Sik blir til mat” – Del I.

Prosjekt “Sik blir til mat” – Del I.

Utsikten fra arbeidsbordet er upåklagelig.

Som jeg lovte, så deler jeg hver en sannhet vi erfarer i dette prosjektet, “Sik blir til mat”. Starter i den enkle enden, eller enkel og enkel, vi er litt i samme gata som tidligere mordbrannforsøket, men dette lar seg teste med det vi har for hånden. (Jeg skriver vi, da jeg tenker at testpanelet, som selvsagt ikke bare kan bestå av ikke-uhildede-meg, må bestå av flere personer…. de bare vet det ikke enda, de andre).

Sukker + salt + pepper + tørket gressløk

Sikene skulle graves. Graving og raking er ganske like prosesser, bortsett fra at raking bruker lang tid, og spiller på mikrobiologi, mens graving er kort prosess og skal absolutt ikke spille på mikrobiologi.

Rå fisk skal helst fryses før den spises, ikke for å drepe bakterier, for det må vanligvis varme til, men for å ta kål på eventuelle parasitter som kan gi magetrøbbel. Anbefalingene på nettet varierer: Noen fryser fisken før tilberedning, noen etter, og noen aldri. Her klarte vi å få til en mellomting – frysing underveis…

Sikene hang sløyde og rensede ute over natten. De ble halvfrosne, en fordel for filetering med grønnsakskniv. Filètkniv til fjellet er herved satt på ønskelista.
Det ble ikke pene filèter, men absolutt noe som kan ligne. Prøvde å få vekk det meste av bein, virkelig ikke spart på beinene da denne arten ble skapt. Resultatet er da at det blir mindre og mindre fisk, og mer og mer fiskeavfall. Ingen fare, #elendigfisklykke har jo snudd, nye siker kommer jo til i hopetall heretter. Men en sånn tang for å nappe bein hadde vært kjekt å ha når det blir masseproduksjon, setter også det på ønskelista.

Tørket rene, oppskriftene sier at man ikke skal vaske fisken.

Den som har handlet i Abisko noen ganger, har lager av tomme godtebokser. Strødde litt av blandingen i bunnen, la et lag filèter, strødde litt over, la så siste lag, og strødde over det.
For å få det lufttett, ble gladpack pakket tett over fisken. Stor godteboks fikk ikke plass i kjøleskapet inne, så gravingen fikk foregå ute på en skyggefull plass. Det har resultert i at fryseprosessen har inntrådt underveis i prosessen hos oss, håper ikke det betyr så mye for gravingen.
Tynne filèter, maks 2 døgn, kanskje de allerede i kveld må sjekkes.

Da er det bare å vente i spenning, la prosessen gå sin gang, og glede seg til uttrykkene til smakspanelet.

Dette var morsomt, og interessant. Naboens røkeri skal inspiseres, og huset handyman må regne med et nytt produksjonsprosjekt, setter det like godt på ønskelista det også, i tilfelle han skulle “glemme” det.

Følg med på del II, smakspanelet. Skulle ikke del II komme, ja da har vi nok smakt for mye, og prosessen kan ha gått feil…..

Ønskeliste.

  • Filètkniv
  • Beinnappetang
  • Stasjonært røkeri

Om prosjektet får til å teste ut flere metoder vil i stor grad avhenge av om snuoperasjonen til #elendigfiskelykke fortsatt holder trenden. Gårdagen sådde faktisk litt usikkerhet om det.