Ole om Tupperware

Ole i skogen om Tupperware.

Dette er ikke et reklameinnlegg, mer som et hjerteinnlegg, fra min side, kanskje ikke like mye fra Oles side …

Ole er ofte i skogen, men det er ikke hver dag vi går på hverandre. I dag var unntaket. Turen min var ikke lang, og bare etter fem-ti-minutters grynning i snøen hørte jeg fra gapahuken:

Se godt etter, så ser du Ole i skogen.

“Der e du jo, kom å få dæ en kaffekopp.”

“Takk som byr, men æ har no nettopp bjælma et par koppa før æ gikk ut.”

“Du klare en tell, kom å sætt dæ!”.

Kommandoen inviterte ikke til videre utlegg om manglende selskapsblære, så jeg satte meg pent ned ytterst på benken mens hunden mer usjenert stupte i sekken til Ole i skogen. Der lå nemlig et tyggebein som Ole hadde tatt med til Femie, hun gikk rett på limpinnen og logret bedende.

Please, en godbit til, takk.

Rollene hadde snudd. Femie la seg billig ved Oles føtter og tygde tyggebein, mens jeg ennå var såpass skeptisk at jeg sjekket at mobilen lå lett tilgjengelig i lomma mi. Skulle noe skje meg, er planen at jeg tar bilde av overgriperen, og så har jeg direkte overføring til nettskyen, og det vil være lett for etterforskerne å finne gjerningsmannen. Min forsvarsreplikk vil være “Du er allerede identifisert, og du kan nå velge hva du vil bli identifisert som, overfallsmann eller nærsynt turgåer.” Ja, ja så tar fantasien litt overhånd innimellom, men jeg syntes den tok seg såpass bra ut i innlegget her at jeg lar teksten bli.

Et tast, så lastes det rett opp i skyen.

Ole i skogen dro frem 2 Avanti Tupperwarekopper og åpnet en velkjent Tupperwarematboks full av julekakerester. Tupperwarene hadde en sterk beroligende effekt på meg, det ble rent hjemmekoselig i gapahuken.

Det var også nå moroa begynte.

“Så koselig å bli servert kaffe i så fine Tuppekoppa.”

“Snøft! – det e kjærringa som har pakka de i sækken. Æ fortelte ho at æ hadde skræmt dåkker, og ho insisterte på at æ måtte prøve å lægge igjen et bedre inntrykk, deffør kaffen og kaka.”

“Jaaaaa, det va jo pent tenkt, av kona di.”

“Så no drekk du kaffen og et kaken ellers bli det bære bråk når æ kjem heim.”

De gamle julekakene var skikkelig tørre, og for en som meg, med Sjøgrens syndrom og knusktørr munn, gikk det som det måtte gå. Jeg fikk hostekule og trodde jeg skulle kveles. Kakesmuler fløy som prosjektiler rundt i gapahuken, over Ole i skogen, i pelsen til Femie og på bakken til glede for smågnagerne som sikkert fikk festmåltid etter oss.

Ole bante samtidig som han deiset til meg over ryggen. Femie bjeffet og knurret, tydelig usikker på situasjonen. En neve snø i munnen ble redningen. Jeg fikk pusten igjen, og Femie var tilbake på tyggebeinet.

Det e kjærringa si skyld, som vanlig!”

“Næ, næ”, klarte jeg så vidt å hviske med den såre halsen min.

“Ho og de her forbainna plastboksan sine….”

“Øh? fikk jeg ut og lagde spørsmålstegn med øyenbrynene.

“Ja no e det næstn så æ får nok. I dag, da æ sku pakke isfeskesakern i bobiln, gjøre klar te helga, va det steike umulig å finne plass i skapan.
Vi har kværsi sida te klær, og på mi sida ligg også alle handdukan og sængklean vi absolutt må ha med, så det e ikkje mye meir enn et par sokka og kanskje en tynn stilongs æ får plass te på mi sida. Så der kunne æ ikkje ha nå isfeskeutstyr.
Og trur du ikkje ho hadde lagt beslag på værtøyskapet også, gjett ka som holdt på å ramle i haue på mæ. De boksan har gådd ho te haue.”

Skjønner ikke hva Ole i skogen bar seg for, vi har jo alle sånne skap.

Jeg prøvde å forsvare kona hans, men stemmen var sterkt svekket av kakesmuleangrepet så den bar ikke gjennom klagemuren fra Ole i skogen.

Man kødder ikke med damer og Tupperwarer. For oss handler det om kvalitetsprodukt, ting som varer, lenge, og derfor ikke kan kastes, derfor blir det kanskje litt fullt i skapene. Det handler også om miljøet, heller bruke varige plastprodukter enn hele tiden bruk og kast av engangsplast. Og det handler om helsa, oppbevare mat i beholdere beregnet for å tåle vask etter vask uten å avgi farlige stoffer. For min del handler det også om å gjøre hverdagen litt enklere, erstatte de tunge glass og keramikkformene innerst i gryteskapet, med lette, lekre og lett rengjørbare plastformer som tåler ganske høy varme … med visse unntak uten at jeg kommer nærmere inn på den tabben, men det handler om et visst sted nederst i ovnen hvor man ikke skal sette fra seg noe uten brett under…

Mine høyt elskede stekeovnsformer.

I forrige årtusen, like etter at jeg hadde innsett at vinteren kom til å bli et pengesluk da jeg akkurat hadde skrevet under kjøpekontrakt på en splitter ny snøscooter, ble jeg Tupperwareselger. Fordi jeg hadde vokst opp med sånne varer, og fordi jeg hadde sett og erfart den gode kvaliteten, kunne jeg selge disse og være dønn ærlig i skryten. Det lønner seg. Jeg fikk grunker i kassen og kunne kjøre opp tank etter tank med snøscooteren, og jeg ble belønnet for godt salg med minnerik tur til Wien sammen med Tupper fra hele Skandinavia, alt gratis.

Wienbilde, lånt fra www.nytimes.com/

Tupperwarer er omtrent som en del av barnetroen, en del av oppdragelsen og på en måte en slags konfirmasjon til voksenlivet. De følger oss, de orange kjevlene fra way-back-in-time, uslitelige minner om de første pizzabunnene som vi kjevlet helt i tråd med skolekjøkkenboka – hvem gidder vel det i dag.

Derfor kan det å kødde med Tupperwarer være å kødde med livet. Nå har jeg verken kampsportkropp eller nerver av stål, så jeg valgte den mest fornuftige løsningen, og visste akkurat hva jeg skulle si for å gi Ole i skogen en aldri så liten smekk på tranten:

“Æ må heim” sa jeg og pekte på halsen og kremtet, “ta medisin. Men si te kona di at ho må komme på Tupperwareparty på mandag klokka sju.”

Klagemuren var avslått, Ole i skogen sto der uten å si noe som helst.

Jeg og Femie grynnet oss opp fra elva og hjem til Fluxgelen som skulle redde stumpene av halsen min. Må jo bli bra til jeg skal på Tupperwareparty å skravle med gamle kjente, det handler jo faktisk en god del om det også.

Du kan komme du også om du vil, mandag 28.januar-19 kl 19 på Bjerkvik hotell. Tante Synnøve har demonstrasjon.

Tupperware.no