web analytics

Mitt første skrivekurs var en gang på 80-tallet. Det var med en lokal forfatter, Eivor Bergum. Hun er og blir en av skriveheltene mine. Var med da Ofoten Litteraturlag ble opprettet, men ei urolig sjel med fart i kroppen, måtte aktiviseres på andre måter også, skrive kunne jeg gjøre senere.

Da jeg var rundt 25-30 år, hadde jeg det gøy med å svare på en skrivekonkurranse bak på en Cornflakespakke. Konkurransen gikk ut på å skrive manus til en filmepisode om Indiana Jones. Til min overraskelse fikk jeg pakke i posten, Indiana Jones-klokke for 2.plass i konkurransen. Videre oppfordret arrangøren til å følge med på TV når vinneren ville bli presentert, sammen med sine foreldre … Jeg hadde altså deltatt og vunnet 2.plass i en konkurranse for barn, aldri vært så lykkelig for å ikke ha vunnet, det skulle tatt seg ut.

Fra 1994 var jeg freelancejournalist for det norsk-svenske snøscootermagasinet Snowmobile. Der lærte jeg fort at gode bilder var et must for å få artikler på trykk. Turbeskrivelser og naturskildringer ble mine favorittartikler, og jeg fikk også noen sånne på trykk som “helgemidtsider” i lokalavisen Fremover. Da Snowmobile gikk over til mer teknisk stoff, så jeg min begrensning og sendte ikke inn flere bidrag.

I løpet av voksenlivet med jobber og etterutdanninger ble det mye fagskriving, relativt tørt. Ønsket om friskere faglitteratur var med meg da jeg startet arbeidet med en fagbok om HMS-opplæringer samtidig som jeg studerte voksenpedagogikk. I det minste måtte det gå an å få brukt litt kreativitet og fantasi i mitt regelstyrte fag HMS og beredskap. Det ble et langt og møysommelig arbeid. Men jeg fikk inn både følelser, fantasi og humor i et manus om HMS-opplæring. I over et år jobbet jeg med manuset sammen med redaksjonen i et forlag, intensjonen var utgivelse hvis kvaliteten ble bra nok.
Det ble ingen utgivelse dengang og manuset ble lagt vekk, for en stund. Etter å ha diskutert med noen flere forlag, hadde jeg fått ny tro på manuset, og mange tips for å gjøre et smalt tema bredere, og mer salgbart som er viktig for forlagene. Sykdom satte bremsene på, og manuset ble aldri gjort helt ferdig, det ble såkalt mat for skrivebordsskuffen.

Min datter var 3 år da jeg startet på voksenpedagogikkstudiet, og mamma måtte bruke helgene på studier. Når mammas studier var over skulle vi skrive bok sammen, og det gjorde vi. Boka om “Frossenpinnen Bukowski, en isbjørn som har så lett for å fryse“, ble trykket opp i noen eksemplarer til venner og familie. Veldig koselig mor-datter-prosjekt. Men temaet var personlig, og min datter ville absolutt ikke at vi skulle prøve å få den utgitt videre, det respekterte mor, selv om mange foreslo det.

Via nettet tok jeg kurser for magasinjournalister og artikkelfotografer hos Vivian Songe, lærte masse.

Litt tilfeldig og høyst impulsivt meldte jeg meg på nettbasert barnebokkurs ved Forfatterskolen. Tiden var nå moden for å jobbe videre med isbjørnen Bukowski. Det ble Opptur. Og Forfatterskolen bidro virkelig til å kaste nytt lys over gamle idèer.

Prosjektet pågår fortsatt, her går det ikke akkurat fort. Tillater meg å bruke akkurat så lang tid som nødvendig, ha så mange pauser som jeg trenger og ikke ha for lang eller intensiv skjermtid. Sånn klarer jeg fortsatt å henge med, henge med og utvikle meg, som jeg mener er viktig.

I Forfatterskolens nettbaserte skriveforum, der jeg fortsatt er medlem, er jeg i kontakt med likesinnede, og jeg lærer stadig nytt om det å skrive. Noe av det mest nyttige jeg har lært, er faktisk å slurveskrive. Det skal jeg fortelle mer om senere. Jeg er på en måte tilbake til stilskrivingen på ungdomsskolen, tilbake til fri fantasi. Målet er ikke nødvendigvis utgivelser, men å skrive i flyt, og koseskrive sånn at skrivingen gir mer energi enn den tar. Bloggskrivingen skal også være sånn.