web analytics

Reiser alene.

Reiser alene.

Bare å gå inn der, er som å forlate moderlandet.

Jeg reiser alene til Spania i dag, lander i Alicante i kveld. Sammen med en fantastisk revmatikervenninne fra Mo i Rana, skal jeg være kursleder for 9 andre fantastisk kjente og ukjente revmatikervenninner. «Like lærer like – et diagnosespesifikt kurs for Sjøgrenslikepersoner» der både vi som kursledere og deltakerne sammen skal lære mer om sykdommen vår, Sjøgrens syndrom. Jeg har ansvar for 2 halve kursdager, og SOM jeg gleder meg. Har kost meg skikkelig med kursforberedelsene, som «back in business», bare et helt annet tema, og jeg har kunnet kose meg med forberedelsene i måneder.

Slår ihjel flyplassutvidelse med å se på ny konebil …

Å reise nordfra på en lørdag, er som å reise fra en annen planet. Min makker fra Mo i Rana måtte reise i går kveld, og er i skrivende stund ankommet Reuma Sol (nær Albir). Jeg tok formiddagsfly fra Evenes, og får 4 timers venting på Gardermoen. Flyet var overbooket, så det er jo absolutt behov for flere fly. Jeg så bort da det ble spurt om hvem som kunne utsette – no way! Jeg skal etter planen være på plass i leiligheten ca kl 22 i kveld, altså over et halvt døgns reise.

Innom tax-free, men der blir man rask, parfymeduftene er som kjemisk terroranslag. Handler bare det aller viktigste, gelemenn og Underberger, begge til medisinsk bruk: gelemenn ved hjemlengsel og Underberger ved magekrøll. Tror forresten jeg tar Underbergen forebyggende, i tilfelle, for å være på den sikre siden, man kan jo aldri vite. En slurp nå og da blir fort juhu her i gården.

Og med kjjjjjjjjjeeeeeempetregt nett, så brukes det ikke kapasitet på bildeoppretting, altså ikke jeg som har tatt medisin allerede.

Anbefales om du reiser alene, spennende bok og ingen avbryter deg

Har sekken full av aktiviteter for å gjøre alenereisen grei. Hittil har jeg ikke gjort noe av det jeg burde – lese på diagnosestoff. På flyet begynte jeg på ei ny bok, Lycke, av Mikaels Bley. Den handler om ei jente på 8 år som forsvinner, hennes skilte foreldre, stemors sjalusi og en ung krimreporter som blir satt til å følge en sak som utløser sterke følelser. Flyreisen Eve-gmoen var som bybussen over Hålogalandsbrua, vipps så var vi framme.

Og over en kaffe, lasagne og blogginnlegg med tregt nett nærmer tiden seg flyreise videre.

Matbrettet på kofferten – ikke rådløs.

Å reise alene går helt fint, men det byr på visse utfordringer. Skal jo ikke forlate bagasje eller noe som helst her, så å handle varmmat kan by på utfordring. Løste det med matrett på kofferten på tralla. Men da jeg kom til vann og kaffe måtte jeg ty til hjelp. To damer med utseende som kunne fått dem igjennom hva som helst, passet lasset mitt og jeg fikk tørsteslukker.

På toalettet…

Å reise alene Kan også by på utfordringer når man skal på toalettet, alt må med inn i det trange avlukket. Vel, alene og alene…. følte slettes ikke at jeg var alene på toalettet på Evenes, følte meg rettere sagt beglodd, fikk ikke til noen ting …

Hva tenkte de på da de klistret dette bildet inne på toalettdøren? Også tommel opp! Heldigvis ordnet den kruttsterke flykaffen opp i det denne karen forstoppet!

Det blir godt med dager i varmen, kurs, flotte folk, basseng, fysioterapeuter, trening og Underberger hver dag, flere ganger daglig … Reportasje fra flotte Reuma Sol, Norsk Revmatikerforbunds behandlingssenter i varmen, må bli neste innlegg fra meg.

Hasta la vista.

Sykt aktiv.

Sykt aktiv.

Jepp, jeg er sykt aktiv. Hver onsdag sammen med Sykt Aktiv Bjerkvik, og stort sett hver dag med vofsemor Femie, noen ganger med min datter, noen med en venninne, min søster, en nabo, eller min mann, og ikke så sjelden; alene.

Jeg er sykt aktiv fordi det er bra for meg, generelt helsesmart, spesielt for meg med mine plager. Å ta vare på meg selv, er min hovedoppgave til daglig.

Det hjelper å bruke superkrefter på kostymerenn med skigruppa i Bjerkvik.

I dag er resepten stikk imot tidligere da revmatikere ble bedt om å holde seg i ro, idag anbefales fysisk og psykisk aktivitet. Forskning har kommet frem til at det gir bedre helse, bedre livskvalitet og mindre belastning på samfunnets støtteapparat (behandlere, rehabilitering, medisiner osv) – altså vinn- vinn for alle.

Så har det vel ikke vært like stuerent å være ute i aktivitet når en ikke klarte å gå på jobb. Der har verden kommet noen steg videre. Det handler blant annet om å ta ansvar for best mulig egenhelse og minst mulig behov for medisiner og støtte, “klare sæ sjøl”.

Norsk Revmatikerforbund, NRF, er interesseorganisasjon for en stor gruppe med muskel,- og skjelettplager, herunder også “min” sykdom Sjøgrens syndrom, som regnes som en bindevevssykdom. NRF er en moderne organisasjon med mange spreke satsinger for å forebygge og begrense plager til medlemmene. En av satsingene er “Sykt Aktiv”.

I 2016 ble Sykt Aktiv igangsatt, og frisklivsagenter ble utdannet i ti (iallefall) fylker. I Nordland ble 2 fantastisk damer frisklivsagenter. Disse skulle kjøre Sykt Aktiv mestringskurs for medlemmer i fylkene. Nordland inviterte til mestringskurs på Reuma Sol november 2016, og jeg var en de heldige som fikk plass på dette kurset. Ikke hadde jeg ant hvor mye det skulle bety for meg.

Sykt Aktiv er et konsept rettet mot “yngre voksne”, revmatikere i alderen 25-55 år. Dette er en aldersgruppe som tradisjonelt har vært fraværende på revmatikeraktiviteter og lite aktive i lokallagene. Dels fordi de er opptatt med andre ting midt i livet, men dels fordi aktivitetene har vært lite tilpasset denne aldersgruppen. Denne gruppe kan med fordel “fanges opp”, det er mye å hente på å få hjulpet disse til å få satt diagnose tidlig, til å satse komme tidlig igang med forebyggende tiltak sånn at ikke varige skader oppstår.

Sykt Aktiv er et konsept som bygger på forskning som dokumenterer at fysisk og psykisk aktivitet er helsefremmende, forebyggende, lindrende og gir livskvalitet for å nevne noe. Hvilke aktiviteter, er opp til en hver, og kanskje i samråd med lege og andre behandlere, å finne ut. Det er ikke sikkert at den hardeste styrketreningen er rett, og det er ikke sikkert at de letteste gåturene er nok. Det kommer helt an på. Sykt Aktiv er nøye på at aktivitetene skal være tilpasset den enkelte, men også at vi fortsatt ofte går i fella og velger for forsiktig. Sykt aktiv er også nøye på at det skal være lystbetont, ellers blir aktiviteten gjerne kortvarig.

Appelsinslang – sykt artig 🙂

Sykt Aktiv Bjerkvik.

Sykt Aktiv Bjerkvik ble etablert 8.mars 2017. Siden den gang har vi møttes hver onsdag for ulike aktiviteter. Vi går turer i omegnet og trener litt der vi stopper, trener i hall når det er som kaldest, samler inn julegaver for Frelsesarmeen, rydder strand, baker, har hobbydager, lunsjer gjerne rundt et bål, men vi går også på kafè og restaurant. Vi er altså sykt aktive på mange plan. Vi har mange toppe turer, men går ikke toppturer. Vi forsøker å holde nivået sånn at de som vil kan være med.

Alderen da? Vi bryr oss ikke så mye om alderen. Ute på bygda kan vi ikke ha aldersbestemte grupper, da vil det ikke være mange i hver gruppe. Vi bryr oss heller ikke så mye om diagnoser, vi prater ikke sykdom med mindre noen føler behov for det.

Alle som har lyst, kan være med. Onsdager kl 11, er vårt vanligste møte tidspunkt, og ofte utenfor hotellet. Men det hender vi bryter mønstre, eller har annet fore, så for nye som vil være med, kan det være lurt å sjekke med meg eller noen av de andre faste, sånn at du ikke møter til tom møteplass.

Her er noen glimt fra 2,5 år med Sykt Aktiv Bjerkvik:

Og nå ligger det an til et nytt prosjekt, Sykt Aktiv +, kanskje for målgruppen som opprinnelig opplegg egentlig traff mest; 55 +.

Orientering – gøy og nyttig.

Orientering – gøy og nyttig.

Har fått sett mange lokale perler på orienteringsløpene

Prøver å få med meg flest mulig av orienteringsløpene som O-gruppa i Bjerkvik arrangerer hver vår og høst …

I det jeg skrev setningen ser jeg at den fort kan forstås som noe jeg dessverre ikke kan skryte på meg; løping.

Jeg prøver virkelig, har faktisk gjort det i noen år nå. Men jeg løper jo ikke, iallefall ikke hele vegen, knapt halve, noen ganger ikke lenger enn ut av startplassen sånn at jeg er ute av syne og i skogen for meg selv. Å kalle det løping er vel å tøye begrepet en smule langt. Ingen gaselle i lyngen akkurat, går mer i dumpe jump over tuer og uelegant tripping for å ikke synke for langt nedi myrene. Men jeg er ganske god på å gå fort, det skal jeg ha.

Min gode venninne Anne Lise – begge to så små at vi sitter fast i spindelvev og gresstrå.

Jeg kan takke min gode turvenninne for at jeg har fått sansen for orientering. Hun kunne orientere og dro meg med. Først hang jeg bare med på turen, hadde mer enn nok med det. Så begynte jeg å lese kartet sammen med henne, og lærte. Kjempespennende. Å lese terrenget sånn at du hele tiden vet hvor du er, og hvor postene må befinne seg, er god trening både for hode og kropp. Perfekt for meg, kroppen har så godt av turene i terrenget, over ei tue, under ei grein, opp på en skrent, klatre ned…. hele kroppen mykes opp, kondisjonen trimmes og musklene brukes.

Kortløype ved Holmvann, passe start etter ferie

Veldig trivelig å være to som finner ut i lag, trivelig og trygt. Så kommer det ganger det ikke passer for min flinke venninne, da må jeg klare meg selv. Gjett om jeg har “løpt” mye feil. Og gjett om jeg har måttet gi opp noen poster. Men ingen grunn til å surke, bare øve mer. Se på kompasset, tolke kartet og bykse meg levende gjennom myrene. Endel å holde rede på samtidig, men det går bare jeg tar tida til hjelp. Luffer gjerne ut fra start blant de første, og kan godt være blant de siste som kommer inn, og da har jeg ikke valgt lengste løype engang…. men jeg har deltatt. Og så får vi alltid noe godt på målstreken – Bjerkvik O-gruppe altså, helt super.

Funn av poster er som sukkertøy i skogen – energien fylles på og det gir håp om å finne neste også.

Når man ikke rager stort høyere enn like over blåbærlyngen, som jeg, og min venninne, og brillene er på skakke og full av øyesalve, så kan det være utfordrende å holde kursen. Vi går da polygondrag som på landmålinga, sikter oss frem til tydelige punkt i terrenget ikke for langt unna. Sånn går det framover, fra tre til tre, og ofte havner vi ganske nær postene, like overrasket hver gang. Kompass virker!

Fra O-gruppa låner vi brikke for å registrere funn av postene. Etter løpet får man utskrift av tid totalt, og tid på postene – artig.

O-gruppa i Bjerkvik er en liten kjerne orienteringsløpere som både kan løpe, orientere og arrangere løp. En stor jobb gjøres hver uke for at vi andre skal få være med, veldig takknemlig for det.

Bilde lånt fra O-gruppa. O-løp i Herjangen i vår.

For meg er orienteringsløpene nyttig rent helsemessig i nuet, hvis vi ser bort fra en vrikket ankel etter et sjumilssteg over en Prestjordbekk i vårløsninga. Og ferdighetene gir meg større trygghet på andre turer i ukjent lende. Bare positive effekter. #æblomstre på orientering.

Kan jeg, kan du. Anbefales!

Hjemreisen fra LS ble dramatisk.

Hjemreisen fra LS ble dramatisk.

Nå tillater jeg meg å senke skuldrene, såvidt, og jeg holder ikke pusten lengre, tror jeg. Jeg har fått min kjære hjem, han vil ha øl, ikke bare vann, altså han er seg selv igjen. Og jeg er utrolig takknemlig, har vært driiiitredd.

Deler noe av dramatikken fra hjemturen for å informere, og takke, alle dere som har spurt etter Terje, og alle dere som traff på en litt gusten og sliten Terje på LS og kanskje lurer på hvordan det går. Han har godkjent innlegget, og hans egne refleksjoner er kopiert inn nederst i innlegget her.

Terje før feltfinalen, som ikke gikk så bra. Formen på nedtur.

Som beskrevet i Mellems resultatservice fra LS, var ikke Mac Gyvern vår i storslag, han plagdes igjen med hodepine og kvalme, som i juni. Marina dro hjem med fly etter LS, og vi to fossilene skulle kose oss med en rolig tur hjemover, kanskje stoppe litt, være turister. Når vi kom hjem skulle både han og HK-416 til helsesjekk.
Vi stresset ikke, og forlot ikke Evjemoen før godt ut på lørdag formiddag – det er forsåvidt normal avreisefart på oss. Da hadde regnet kommet, og det var passe guffent ute, greit kjørevær.

Over Valdresflya, tørt, men grått og 11 grader.

For å gjøre en 3-dagers reisehistorie kort, så gikk det fremover i korte etapper, sein avreise, tidlig kveld og paracet og ibux på menyen. Vi var slitne begge to og turistrollen droppet vi helt, ville hjem.

En rast på nordsida av Valdresflya, vakker natur.

Vi hadde tenkt å nå Mosjøen dag 3. Så langt kom vi ikke, formen til Mac Gyver forverret seg, og vi tok pause tidligere enn planlagt. Inn på Svenningdal Camping der vi har stoppet flere ganger før, kanskje vi skulle bli en dag ekstra der, vi hadde klart å kose oss fint der.

Her står vi på “plassen vår” på tur sørover.

Som ektepar flest går man i mønster, vi utfyller hverandre, har våre faste oppgaver – sånn blir vi effektive. Vi skulle komme oss raskt i orden, spise og slappe av. Vi hadde kjørt fra skitværet i sør, her var detvarmt og vi kunne sitte ute å spise. Jeg gikk inn for å ordne maten og vasket ut sand fra dager med våt og sandfull hund i vogna. Terje skulle koble til strømmen på vogna.

Et salig ledningskaos møtte meg da jeg så ut, og vi hadde ikke fått strøm. Min Mac Gyver forsto ikke hvordan to kontakter skulle settes sammen. Dette var ikke normalt! Noe var fryktelig galt, og jeg kjente redselen tok tak!

Fikk han ned i en stol, og han var enig i at jeg skulle ringe legevakten, 116117. Fikk snakke med vakthavende lege på Trofors. Terje hadde hatt mye vondt i hodet og var kvalm. Da ambulansen kom og hentet han ned til legevakten kviknet han til, og han forklarte det meste selv, unntatt mine opplevelser.

Skulle jeg bli med, eller måtte jeg være igjen å vokte bil med alt som en skytterfamilie har med etter deltakelse på LS?

Jeg følte det var viktig å få fremhevet min opplevelse at noe var galt, spesielt da det så ut for at alt av sjekker som ble gjort på stedet, ble funnet ok. Så da turen gikk til legevakta, valgte jeg å stole på campingplasseieren som overtok tilsyn med vogn, hund og bil for en stund. Jeg hadde sjekket at det var mulig å komme seg tilbake med taxi, jeg så da for meg, og håpet, at Terje ble sendt videre til sykehus. At det skulle vise seg å være skikkelig alvorlig, og hastet, hadde jeg nok ikke sett for meg da.

Pausebilde – fra Valdresflya.

På legevakta på Trofors ble han undersøkt, gitt smertestillende, kvalmestillende og oksygen. Han kastet opp, og sovnet, og var “heldigvis” såpass uklar og surrete, at legen ble usikker og kontaktet Mosjøen sykehus. Konklusjonen ble at han skulle sendes dit for overvåking og nærmere sjekk.

Taxi kjørte meg tilbake til campingvogna. Utpå natta ringte sykehuset og ville høre min opplevelse av min mann, og de fortalte at de ville ta CT og MR av hodet hans neste morgen. De skulle holde meg orientert hele tiden – noe de også gjorde.

Jeg hadde holdt meg rolig, husket alt jeg burde huske å si og gjøre i sånne tilfeller, hadde mobilisert sånn som jeg hadde øvd andre på. Da jeg landet i senga, kom en kraftig migrene. Det ble lite god søvn den natta.

Pausebilde – fra Costa Del Bakgård på Evjemoen.

Han har en stor hjerneblødning på høyre side. Han flys til Tromsø for operasjon så snart som mulig, ambulansefly er på tur.

Det var hard kost å få servert til frokost. Snakket med Terje og han følte seg ikke så aller verst, den alvorlige beskjeden til tross, han tok det rolig. Men han bekymret seg for lasten i bilen, det meste der var knyttet til hans tillatelser, ikke til meg. Jeg kunne ikke annet enn å berolige han med at det skulle jeg ordne, han skulle da virkelig slippe å bekymre seg for det. Etter avklaring med en annen våpenkar, kom vi til at det beste var å kjøre trygt hjem, og få låst inn forsvarlig, jeg måtte jo komme meg til Tromsø så fort som mulig.

Mens Terje ble fløyet til Tromsø fikk jeg ta en rekke telefoner for å orientere de nærmeste, avklare forsikringer og få hjelp til å stalle campingvognen igjen på campingplassen. Vogna forberedt for flere dagers parkering, og for at andre kanskje var nødt til å komme å hente den, måtte gjøre den kjøreklar.
Campingplasseieren var fantastisk hjelpsom og snill. Jeg vil med dette oppfordre alle som farter forbi Svenningdal, ca 7-8 km sør for Trofors, om å ta en natt på campingen, hoppe om halsen på eieren, gi han en klem og hilse fra meg og si at han er verdens snilleste campingmann – Svenningdal camping, ikke glem det!

Redd, sliten og med en halvkvalt migrene, stappet jeg alt viktig i bilen og kjørte de nesten 60 milene hjemover alene, uten vogn og med vår deprimerte hund bak i buret – innbilt svangerskap og hun savnet matfar.

Hver gang vi kjørte på veg med nymalte skråstriper måtte jeg skjerme øynene sånn at ikke stripene trigget migrene – migrenemedisin tar jeg ikke når jeg kjører.

Pausebilde – Elva i Svenningdal

Det ble en lang tur. Tårene sprengte på, men flaks at jeg har Sjøgrens og har lite tårevæske, kunne ikke risikere å få tåkesyn. Med Terjes skyteråd i bakhodet, gjenhentet jeg fokus på vegen, på kjøringen, på å passere mil etter mil og på å komme meg helskinnet hjem, med vofse og last:

Hold fokus, følg kula inn i blinken.”

Jeg “safet” i kjøringen og tok bit for bit uten å fokusere på restmilene. Kjørte, stoppet, rørte meg, luftet hunden, vi delte 1 kald pølse på hver stopp, og jeg dryppet øynene som var knusktørre. I munnen var jeg sår etter så tørr munn at innsiden av leppene satt fast i tennene. Nå fikk jeg demonstrert hva stress gjør med en autoimmun sykdom som Sjøgrens syndrom – den trigger og setter fart, kjapt. Jeg visste det var et tidsspørsmål før ledd og mage fulgte på.

Jeg aner ikke hvor jeg hentet kreftene fra, men 60 mil gikk over all forventning (normalt kan jeg slite etter en bytur). Mobilisert og fokusert, viktig å beholde roen. Jeg som ellers støtter meg til min sterke halvdel, måtte nå lete frem egen styrke jeg har stått stødig med tidligere. Takket meg selv for å ha trent i sommer, det har gjort meg sterkere fysisk. Sterkere fysisk gjør også sterkere psykisk.

I Saltdalen røynet det på, og jeg pauset på en rasteplass. Myste mot fjellene der noen av mine aner langt bak har levd et hardt liv, mye hardere enn jeg klarer å forestille meg. Tenkte på min tippoldefar som druknet i Saltdalselva på slutten av 1800-tallet, og på tippoldemor som måtte ha vært en sterk dame som alenemor til 9, den yngste min oldemor.
Et skarpt solglimt sveipet over plassen. Naturlig logisk mellom skyene, men jeg valgte å tolke det som en hilsen fra fortiden, og jeg fattet nytt mot. Det handler ofte om hvordan man velger å se ting.

Pausebilde – kjenning fra Valdres

På ferga fikk jeg telefon fra sykehuset, en beroligende telefon, operasjonen hadde vært vellykket. Terje var våken men groggy, og opptatt av at jeg ble orientert. Resten av vegen gikk litt lettere, puh, jeg turte puste litt mer.

Etter noen timer i egen seng, kjørte vi nye 22 mil til Tromsø på sykebesøk. Vår datter var sjåfør og fikk testet seg på bykjøring – besto med glans. Terje lå på overvåkningen med dren, fargen i ansiktet var tilbake, ansiktsformen mer mot normal og han siklet etter nøttene vi hadde med. Neste dag skulle de ha en kontroll-CT på hjernen, og så det bra ut, ville han bli sendt hjem neste dag. Neste dag allerede!!!!

I går kveld, to dager etter operasjonen, 3 dager etter stoppen i Svenningdal, kom han hjem, friskmeldt, og så og si seg selv, klar til å gjøre det han føler for. Men vi er enige om at han tar det med ro litt til.

Fantastisk! Nesten ikke til å tro! Klyper meg i armen, er dette virkelig mulig?!?

Mandags kveld: Legevakt kontaktet.
Tirsdags kveld: Operert for hjerneblødning.
Torsdags kveld: Fikk hjem Terje, god som før, men bare med halv frisyre.

Pausebilde – fra Norsjø

Årsaken er trolig et fall midt i juni. Han har altså deltatt på skytestevner i Troms, NNM og LS med hjerneblødning, uten å fatte mistanke! Sett i ettertid, forklarer det en god del som ikke har stemt helt med normalbildet av Terje, og det forklarer hodepinen og kvalmen som er som blåst vekk nå.

Vi er utrolig takknemlige, for livet, for dette kunne gått riktig galt.

Vi er takknemlige for det fantastiske helsevesenet vi har i Norge, de var dyktige over hele linja. Det tok 25 minutter til ambulansen kom, den ene de hadde på vakt der var allerede ute på kjøring. Ingen må våge å røre ved denne beredskapen – ambulansene må være også i distriktene, der det vil ta lang tid for å komme til sykehus. Ambulansepersonellet gjorde en fantastisk startjobb. Vakthavende legedame i Trofors hørte på meg, sykehuset i Mosjøen så alvoret, været snilt for ambulansefly og vårt dyktige fagmiljø på UNN i Tromsø reddet nok et familiemedlem. Takk til englene.

Vi er takknemlige for dere rundt oss som støttet, hjalp og spurte, tusen takk, dere er gull verdt.

Nå skal vi hvile – vi er slitne. Så har vi en rekke praktiske ting å ordne. Så kommer vi nok til å drodle over om det er noe som kunne gjort dette enklere for oss, forsikringer samlet i et selskap for eksempel, kanskje… og hva som er rett, galt, lurt og så videre når noe skjer og bilen er full av våpen og amm.

Og kanskje skal vi feire bursdag på etterskudd, når tiden er klar, feire livet!

Skål for livet! Bilde fra sørovertur og 2-dagers stopp på Norsjø.

Vi innser at vi har vært heldige:
” Ikke barber dæ i ræva, for dær har du gullhår!”

Ref skytterkompis som får det sagt.

Terjes egne refleksjoner:

Tusen takk for alle hyggelige hilsener. Det har vært noen begivenhetsfylte uker siden vi forlot Bjerkvik 26/7 for å reise til LS på Evje. Jeg har brukt litt tid på å gjennomgå siste ukes hendelser på “internvideoen”, og må si at jeg sitter igjen med bare positive opplevelser fra denne uka. Jeg var så heldig å kunne betrakte nesten alt fra innsiden av prosessen. Mandag kveld: Alt fra den første kontakten med legevakta i Grane, innleggelse på Mosjøen sykehus og videre til UNN Tromsø fungerte perfekt.Tirsdag morgen: Når CT maskinen hadde produsert de første bildene i Mosjøen var det noen som trykket på den store røde knappen og nå startet et betydelig ressurspådrag med en gang. At helsepersonellet i Mosjøen raskt ga det jeg oppfattet som en relativt usminket diagnose gjorde sammen med den ro og beherskede kontroll de utstrålte at jeg kunne lene meg litt bakover og bare flyte med videre i prosessen. Nå kunne jeg tenke litt på den våpen/amm transporten som skulle fortsette 600 km til uten at jeg kunne ha en finger med på rattet. En rask gjennomgang sa meg at Karin kunne fortsette og vi snakket om noen forholdsregler ved trafikkuhell eller lignende. Nå var jo jeg i flytsonen og utsatt for allverdens oppmerksomhet fra helsepersonellet i Mosjøen. Flyet er raskt i anmarsj mens det det blir en runde i MR for å gi UNN bedre grunnlag til planlegging. I denne fasen antar jeg at mine nærmeste var mye mere bekymret enn meg som var i begivenhetenes sentrum, men sykehuset holdt hele tiden Karin Rognmo Mellem oppdatert mens hun var underveis. Fin tur ut til flyplassen og rett over i flyet, får orientert meg om hvor flyplassen utenfor Mosjøen ligger. Flyturen til Tromsø går raskt i godt vær og med hyggelige samtaler underveis. Over i ambulanse og opp til UNN, hyggelige samtaler underveis hvor vi bla pratet om tv-serien om ambulansetjenesten på UNN som vi hadde fulgt med på hjemme. Inn på sykehuset hvor vi tydelig er ventet, legen viser bilder og forklarer hvordan de planlegger behandlingen. Jeg likte den direkte tilnærmingen og beskrivelse av behandlingen. Jeg har tidligere sett dette inngrepet på tv og mener å ha en rimelig grei oppfatning om hva som foregår under et slikt inngrep. Fint med beskrivelse og å kunne kikke på verktøykassa, denne gangen var det jo mitt hode som skulle behandles. Operasjon forberedes, husker så vidt inngangen til setting av narkose før jeg våkner på nevrokirurgisk overvåkning i helt utrolig god form. Kan nå overhøre at Karin informeres om at operasjonen er gjennomført og at jeg er våken. Aner noen bandasjer på hodet og noen ledninger og slanger ut fra kroppen, ingen smerter og mye lettere i hodet. Bestemmer meg for å overlate den videre regi til de som kan dette, hjemreise kommer når den kommer og jeg forholder meg bare til det pleiere/leger sier jeg skal gjøre/ikke gjøre. Onsdag kommer Karin og Marina på besøk og har med litt klær og en bok, fint å få besøk. Hyggelige samtaler med medpasienter samt ikke minst behandlende lege og pleiere fyller tiden når jeg ikke leser. Torsdag reiser jeg hjem til kone, datter og hund, det føltes godt. Det bunnsolide inntrykket jeg fikk av de jeg møtte fra helsetjenesten underveis kan ikke understrekes nok. Min sluttkonklusjon blir den samme som jeg har trukket ved noen anledninger tidligere: det er bra å bo i Norge; her blir ting tatt hånd om!

Turforliv.

Turforliv.

Linas Johan Hanssen Hauge

Jeg er så heldig å være bonustante, eller no sånt, for denne go-gutten fra Salangen. Linas er min søsters stesønn, en kav Salangsværing som har bodd store deler av barndommen i Nederland – klart han savnet fjell!

Linas studerer til å bli veterinær i Oslo. Allikevel tar han seg tid til å jobbe for veldedig formål, i år, som i fjor. Bakgrunnen er at Linas mistet flere av sine nærmeste i kreft, og han følte at han ville gjøre noe. Å samle inn penger til kreftsaken er en måte å bidra til mer forskning og mer hjelp for rammede. Mens andre dro på festivaler, dro Linas ut på veldedige formål.

2018 – Turforliv “Troms rundt”.

I 2018 gikk Linas innom alle kommunene i Troms for å samle inn penger til kreftsaken. Der møtte han folk som hadde lokale arrangement for å hjelpe til med innsamlingen. Husker jeg ikke helt feil, samlet han inn godt over 200.000,- kroner. Det er jo helt fantastisk at en ung mann velger å gjøre dette, og får det så vellykket.

2019 – Turforliv “Til topps mot kreft”.

I år gjentar han prosjektet. Denne gang med lovnaden om at han skal gå 1 høypemeter pr innsamlet krone. Av hensyn til studier, praksis og sommerjobb, har han måttet “begrense” det til 25000 høydemeter. Disse vandrer han nå, i takt med innsamlingen. Det vil si at han må sanke rundt 2000 høydemeter pr dag for å rekke det innen tilmålt tid. Han vandrer på topper i sørTroms og Ofoten. En venn hjelper han å nå målene, så de er to som vandrer tidlig og seint.

Årets innsamling er dedikert barnekreftsaken.

Linas Hauge og Kent David Pedersen på en topp i tåkeheimen.

Donasjoner:

Donasjoner til innsamlingsaksjonen gjøres via denne innsamlingsportalen HER.

Eller så kan man kjøpe en T-skjorte designet for innsamlingene – overskuddet fra salget går til innsamlingen, HER.

Følg innsamlingsaksjon(e):

HER er bloggen hans om innsamlingsaksjonene.

Og HER på facebook gir han daglige rapporter fra bestigelsene.

LYKKE TIL, LINAS <3

(Alle foto lånt av Linas)

Kråkberget Cottage

Kråkberget Cottage

Trenger du overnatting i Vesterålen, så kan jeg på det varmeste anbefale Kråkberget Cottage.

Kråkberget Cottage,
Kråkbergveien 31, 8475 Kråkberget
Tlf:
+46 76 809 98 82

Dette er ikke et reklameinnlegg, men et av mine hjerteinnlegg der teksten kommer fra levra.

Hadde hørt om Kråkberget, og hadde blitt invitert dit flere ganger, uten at det hadde klaffet. Forrige helg skulle hele familien til Bø på skytterstevne, og Kråkberget ligger bare 23 km unna Bø, så endelig passet det. Dessverre var vertskapet borte denne helga, men vi fikk nøklene til Kråkberget Cottage, ei fantastisk gjestehytte de leier ut. Vi hadde tidenes Vesterålenhelg, og vi kunne ikke se oss mett på naturen rundt oss. Skulle bare hatt litt bedre tid, det ble lange dager på skytebanen.

Kråkberget Cottage hadde alt vi trengte, og mere til – den var rikelig utstyrt. Med varmekabler i gulvene var hytta lun og varm, noe som var kjærkomment da vårhelga bød på både sol og snø. Fra en stor balkong kommer man inn i hyttas hovedrom med stue og kjøkken. Vinduer på alle kanter og naturen kommer tett på. Mot hyttas bakvegg, som vendte mot skogen, lå 2 gode soverom, med et moderne bad med dusj i mellom. Ute på verandaen var det flere sittegrupper og mulighet for grilling. Det sto til og med noe godt på bordet da vi ankom.

Området er privat og det ligger usjenert til, her kan du nyte helt for deg selv. Ikke helt sant, da det faktisk er ganske så livlig i naturen rundt hytta. Fra kjøkkenvinduet så vi på hegra, måsene, tenna og endene som turtlet rundt og antagelig gjorde seg klare til familieforøkelse.

Haren hoppet faretruende nært vofsen vår som slukøret kom på at hun ikke rakk lengre enn lina rakk. Haren så ut for å vite akkurat hvor lang den lina var, heldigvis.

På kvelden var det rypeskvalder rundt hytta, og skvalderet ble besvart fra mange kratt rundt omkring. Her var det nok en som var på sjekkern. Prøvde meg på å besvare lokkingen, har jo hatt hell med det på fjellet. Men lirypa så bare vettskremt ut, og stakk da jeg prøvde å nærme meg. Har “dessverre” ingen video av min samtale med rypa, så dere får bare se det for dere.

Kråkberget er et greit utgangspunkt for å gjøre seg kjent med alle de flotte plassene på Langøya, Norges 3. største øy, i Vesterålen. Vi lå der 2 netter, kunne godt funnet roen og blitt der en uke, eller to. Da hadde jeg tatt noen fjellturer, hatt noen gode samtaler med vertskapet, stått ute på verandaen og malt, knipset enda flere bilder, dratt på fisketur og spist kortreist, og jeg skulle blogget om hvordan #æblomstre og blir mett med min #elendigfiskelykke på Kråkberget.

  • Kart som viser hvor i lendet Kråkberget er, HER.
  • Les mer om Kråkberget Cottage på booking.com, HER
  • Følg Kråkberget Cottage på facebook, HER

Kråkberget bør være et av stedene du har på din sjekkliste over steder du skal besøke i løpet av din tilmålte tid på denne planeten.

X check – done – will do it again

8530 BJERKVIK

8530 Bjerkvik i mitt hjerte.

Av alle tenkelige boplasser på kloden, har jeg valgt å bli værende i Bjerkvik, bare noen km unna heimplassen min.

Kun vært ute å snust på borteluft, for så å vende nesen hjemover til østavind og masse frisk luft, vinter fra november til mai, vår til St.hans, deretter halvannen måned sommer uten stilongs og lue, i lavlandet, og så 2-3 måneder med temperering mot vinter.

Det må overdose trivsel for å forbli ved sånne valg, spesielt med en revmatisk kropp.
Forklaringen: #æblomstre i Bjerkvik hele året.

Hvor er Bjerkvik?

Bjerkvik er et tettsted i Narvik kommune. I desember 2018 gikk tettstedet over fra å være bygd til å bli bydel til Narvik da Hålogalandsbrua åpnet og gjorde vegen mellom Bjerkvik og Narvik kort, og dyr.

Bjerkvik ligger bare noen kilometer svinger og bakker sør for grensen til Troms fylke, 43 km fra Sverige og godisfabrikkene, 17 km nord for dama på torget i Narvik og 40 lovlige minutter unna flyplassen på Evenes Harstad-Narvik lufthavn. SÅ SENTRALT, SÅ MIDT I SMØRØYET! Misunnelige sjeler kaller stedet Nord-Norges største vegkryss, bare tøv, vi har da rundkjøringer her, hele 2 stk.

ARN markert i Bjerkvik da racet passerte bygda.

Det bor folk i Bjerkvik.

I følge statistisk sentralbyrå bodde det 1159 innbyggere i Bjerkvik pr. 1.1.2018. DETTE ER KUN EN STATISTISK SANNHET!!!!!

I folketallsberegningene er det regler for hva som skal regnes med til stedet beregningen gjelder for, og avstandskravene mellom bebyggelsene tar ikke hensyn til den romsligheten vi har her i nord.

Bjerkvik strandpromenade og Bjerkvik hotell i bakgrunnen

SSB sin standard for tettstedinndeling:

“En hussamling skal registreres som tettsted dersom det bor minst 200 personer der. Avstanden mellom husene skal normalt ikke overstige 50 meter. Det er tillatt med et skjønnsmessig avvik utover 50 meter mellom husene i områder som ikke skal eller kan bebygges. Dette kan f.eks. være parker, idrettsanlegg, industriområder eller naturlige hindringer som elver eller dyrkbare områder. Husklynger som naturlig hører med til tettstedet tas med inntil en avstand på 400 meter fra tettstedskjernen.”

Zoom inn Bjerkvik på dette kartet, så vil telleområde for Bjerkvik komme fram, og som dere ser, så mangler mye av det vi regner som Bjerkvikomegnet: Link til ssb-kart, HER.

Bjerkvik kirke

Er Bjerkvik kjent for noe?

  • Bjerkvik ble hårdhent behandlet under 2.verdenskrig da allierte bombarderte bygda, de trodde det bare var tyskere her. Historien er blitt løftet frem mer i nyere tid.
  • Med høy forsvarsaktivitet i området i mange år etter 2.verdenskrig, har det skjedd flere tragiske ulykker der soldater har omkommet i fredstid, blant annet Vassdalsulykka i 1986.
  • Bygda, eh bydelen, kan synge og her florerer av sangfugler. De mest berømte har fløyet langt ut av redet. Med fare for å sette den gode Bjerkviktrivselen i fare, forsøker jeg å huske de mest kjente: Dansebandsjefen Jenny Jensen, avdøde Robert Burås gitarist i Madrugada, Heidi Blåsmo (joda, vi kaller trønderheidi vår) og så sliter jeg med å komme på flere her, (det er husken min, ikke syngeferdighetene til bygdefolket, eh mener bydelsbefolkningen).
  • Og så er jeg ganske sikker på at Mona Lisa kommer til å bli verdenskjent. Bare hør HER.
  • Joda, glemselen slo til, tenke seg til at jeg glemte å nevne Vidar Vang, kjent musiker som til og med har gitt ut med tittelen “8530 Bjerkvik”. Takk for tips fra nabo.
  • Sporty folk er det også i Bjerkvik. Vi har krampholdt på et basseng, og det har avlet supersvømmetalenter som Katarina Stiberg og Ingeborg Vassbakk Løyning. Og vi kan skryte av mange skitalenter, blant annet han Ivar, han Ivar Nordkild. Og så ser det ut for at komboen ski og børse funker bra i Bjerkvik, men også her er jeg på tynn is når navn og titler skal nevnes. Velger derfor å dra frem ho Hege i idrettshallen, nå vårres Hege Nilsen. Og småfrøknan hennes, DE kommer te å bli kjent, tidlig krøkes, si æ bare. Og tar man fra bjerkvikfolk ski, og lar dem stå igjen med børse, så går det ganske så bra: Min svigerbror Knut Bjørnar Mellem ble skytterkonge i 1986, og Kurt Arne Berglund i 1979. Min kjære mann Terje og vår skytterkompis Anders har begge skutt på kongelaget. Anders skyter fortsatt for kongepokalen, så heia-heia, vi liter på deg, kjendis er du allerede.
  • Bjerkvikingen. Den berømte hamburgeren til Det Lille Kjøkken er viden kjent. Om noen ikke husker stedet Bjerkvik, husker de helt klart Bjerkvikingen.
Bjerkvik fra piknikbordet.

Hva har vi i Bjerkvik?

Vi har det meste som vi trenger, og det vi ikke har, det får vi tak i. Og her kommer det oppramset i skjønn forening:
Vi har iallefall godt om matbutikker og bensinstasjoner. Vi har hotell og overnattingsplasser, fashionable spisesteder (iallefall synes vi det), bank, verdens kuleste frisører, postibutikk, skrev jeg mer enn nok av matbutikker?, diger outlet, skotøymagasin de lux, apotekibutikk, transportfirmaer, postterminal, skole, basseng, idrettshall, verksteder, kirke & kirkegård, aldershjem, årlig tvangsrevy, barnehager, rengjøringsbyrå, trimgrupper, pensjonistforeninger, lysløype, skiløyper, fotballbaner med og uten gress, skytebaner inne, ute, sivile og miltære, klatrevegg, syklister, sanitetsforeninger, byggevarer, Lyd, Bjerkvik Aktiv, inaktiv snøscooterforening, musikkverksted, korps (nygjenoppstablet), skytterlag, julemesser, fotterapeut, kor, Ferdageharda, menigheter, Sykt Aktiv-gruppe, taxi og karaokebuss, sveiseri, stillasfirma, pizzeria, betongrenovering og fjellsikringsspesialister, returgreier, Forsvaret HV, FLO og militært øvingsområde, båtforening, handymanner, hundeklubb, legesenter, spa, fysioterapeuter, lakseelv, badestrand, fiskeklakka, hemmelige fiskevann, anleggsmaskingutta, Statnett og for ikke å glemme MøbelJan som sikkert skulle stått på kjendislista.

Noen av disse vil bli satt under lupen og løftet opp og fram av MELLEM linjene i egne innlegg. Det kan sikkert kalles kortreist bloggstoff.

Bjerkvik i solnedgang, fra Hamvikbergan.

Hva sørger for at #æblomstre i Bjerkvik?

  • Bjerkvik er som tidligere beskrevet et meget sentralt sted. Vegen til resten av verden er kort, og det samme er vegen hjem igjen.
  • Naturen er rett utenfor omtrent hver eneste boligdør her. Vegen fra hav til fjell er kort. Her er områder tilpasset alle, og nok plass til alle. Og går vi ikke i bunad, så går vi kjeledresser eller allværs, alltid rustet for tur, eller middag i hagen, også vinterstid.
  • Bjerkvikingene. Blandingen av bygdefolk fra nære kriker og kroker i samrøre med beordret militært personell eller andre tilflyttede, ble en god dropsblanding som fortsatt setter preg på bygda, eh bydelen. Det var og er et fargerikt fellesskap i Bjerkvik: Fortsatt noen i kamuflasjegrønt, stadig flere tar frem sine samiske plagg og i 17.mai-toget er det mange bunader, men nordlandsbunaden og ofotbunaden dominerer. Utenlandske styrker i bygda setter spor, noen stifter familie med engelske navn som dialektifiseres, den som kalles “Mækk” skrives Mc. Og med kort veg til svenskegrensen, har vi også noen blågule innslag på familiekartene. Lille Thailand er også kallenavn på ei av bygdene til bygda, eh bydelen, søte, snille som er med å gjøre det trivelig og spennende her.
  • Kortreist familielykke. Kort veg til mine, dine og våre. Jeg valgte kortreiste ektemenn, Bjerkvikinger, begge gangene. Vi er et folk som ikke lar oss skremme av avstander, det som for en sørpå kalles langdistanse, kalles kortreist her. Vi har kort veg ut til den store verden, men vi blir her og nyter kortreist lykke.
  • Noen synes det er skummelt med små, gjennomsiktige samfunn der nesten alle vet av alle. Men en kan også velge å se det positive i det: Det er trygt, man følger med hverandre, på godt og vondt. Du trenger ikke være alene, alltid et sted å være sosial. Bjerkvik sanitetsforening, for eksempel, er et velgjørende fellesskap, som gjør utrolig mye positivt for Bjerkvik. Samme med Bjerkvik Aktiv som er å anse som ei moderne velforening. Alt på frivillig basis, et kjennetegn for Bjerkvik. Dugnadene som vi elsker og hater, dugnadene som både sørger for mangfold og trivsel i Bjerkvik, men som også er arenaer hvor folk blir kjent med hverandre på tvers av andre grupperinger. Et positivt fenomen som jeg håper består i Bjerkvik som bydel.
Bjerkvik fra Nesset og moloen

Det skjer mye spennende i regionen, og Bjerkvik er klar til å ta i mot nye innbyggere og etableringer av nye arbeidsplasser. Og endelig ser det ut for at det blir fart i det kommunale planverk for paradiset i kommunens nordre hjørne. Jeg gleder meg til fortsettelsen her.

Bjerkvik er på facebook, noen linker:

Malesøster.

Malesøster.

Gode gamle dager på loftet hos bestemor på Seines.

Føler meg heldig som har en søster. Uansett om vi har pratet hver dag, eller det har gått lang tid mellom hver prat, så er praten der, vi kjenner notene, vi finner tonen med en gang.

Lånt fra tortugascycling.com

Mi lillesøster har alltid vært kreativ, hun studerte form & farge, jeg tall og kjemikalier. Hun elsket dyr og tegnet fra hun kunne krype. Jeg lekte ute og gikk på ski fra jeg ble kvitt Freykas pute, omtrent. Søstra mi likte slettes ikke å gå på ski, og jeg likte slettes ikke å tegne. Hun gikk rosemalekurs, jeg tok førstehjelpskurs. Det var oss, the Rognmo sisters.

Men perlevenner, det var vi, også innimellom søskenfightene som vi selvsagt måtte ha. Og var vi ekstra gode venner, listet vi oss opp tidlig på morgenen og lagde kakerøre og stekte det i vaffelhjernet – det satt som regel fast, men smakte godt.

Vi så tidlig at søstra mi hadde talent. Hun tegnet og malte som en kunstner i ung alder, og hun vant konkurranser. En konkurranse førte henne til Tyskland, da hun vant dekaltegning av en ny bilmodell.

så skjedde det noe ….

…. søster begynte å gå på ski …

… og jeg begynte å male …

Perlevenner forever. Vi maler i lag, og søstra mi er min største inspirator og malemester <3

Stilen vår er helt forskjellig. Det handler nok litt om mange års erfaringsforskjell og ulike malegener. Men det handler nok aller mest om at malestilen er oss, søster maler sin kjærlighet til dyr, og jeg, jeg leker meg fortsatt ute, på lerretet.

Dere må ta turen innom facebooksida til søstra mi å se på tegningene, maleriene, fatene, skiltene og koppene hun har malt.
Sjekk Art by Sihei, HER.

Å male er terapi, en god øvelse i mindfullness, fokus på livet på lerretet. Og det kan være gode øvelser mot stive fingre. Når man behersker flere teknikker, kan man veksle sånn at det ikke blir for ensidig. Jeg, for eksempel, veksler mellom bustete pensler, filler og tannbørste.

Flere har spurt om søstra mi kan lære bort noen av kunstnertriksene. Og nå gjør hun det, tilbyr kurs i å lære å tegne dyreportrett:

LÆR Å TEGNE DYREPORTRETT
Har du lyst å lære å tegne dyreportretter med pastellblyanter og kritt så er planen å kjøre et 12 timers kurs i NARVIK / BJERKVIK området tirsdag 30 april (3 timer) onsdag 1 mai (6 timer) og torsdag 2 mai (3 timer)
Man trenger verken utstyr eller noen forkunnskaper da vi kjører trinn for trinn metode og kurset er inkludert alt materiell.
Lokale er ikke bestemt enda.

Send ei melding om du ønsker å få mer informasjon om kurset.”

Alltid blid, selv om det verker både i arm og her og der.

Det er malesøstra mi, det!

Ole om Tupperware

Ole i skogen om Tupperware.

Dette er ikke et reklameinnlegg, mer som et hjerteinnlegg, fra min side, kanskje ikke like mye fra Oles side …

Ole er ofte i skogen, men det er ikke hver dag vi går på hverandre. I dag var unntaket. Turen min var ikke lang, og bare etter fem-ti-minutters grynning i snøen hørte jeg fra gapahuken:

Se godt etter, så ser du Ole i skogen.

“Der e du jo, kom å få dæ en kaffekopp.”

“Takk som byr, men æ har no nettopp bjælma et par koppa før æ gikk ut.”

“Du klare en tell, kom å sætt dæ!”.

Kommandoen inviterte ikke til videre utlegg om manglende selskapsblære, så jeg satte meg pent ned ytterst på benken mens hunden mer usjenert stupte i sekken til Ole i skogen. Der lå nemlig et tyggebein som Ole hadde tatt med til Femie, hun gikk rett på limpinnen og logret bedende.

Please, en godbit til, takk.

Rollene hadde snudd. Femie la seg billig ved Oles føtter og tygde tyggebein, mens jeg ennå var såpass skeptisk at jeg sjekket at mobilen lå lett tilgjengelig i lomma mi. Skulle noe skje meg, er planen at jeg tar bilde av overgriperen, og så har jeg direkte overføring til nettskyen, og det vil være lett for etterforskerne å finne gjerningsmannen. Min forsvarsreplikk vil være “Du er allerede identifisert, og du kan nå velge hva du vil bli identifisert som, overfallsmann eller nærsynt turgåer.” Ja, ja så tar fantasien litt overhånd innimellom, men jeg syntes den tok seg såpass bra ut i innlegget her at jeg lar teksten bli.

Et tast, så lastes det rett opp i skyen.

Ole i skogen dro frem 2 Avanti Tupperwarekopper og åpnet en velkjent Tupperwarematboks full av julekakerester. Tupperwarene hadde en sterk beroligende effekt på meg, det ble rent hjemmekoselig i gapahuken.

Det var også nå moroa begynte.

“Så koselig å bli servert kaffe i så fine Tuppekoppa.”

“Snøft! – det e kjærringa som har pakka de i sækken. Æ fortelte ho at æ hadde skræmt dåkker, og ho insisterte på at æ måtte prøve å lægge igjen et bedre inntrykk, deffør kaffen og kaka.”

“Jaaaaa, det va jo pent tenkt, av kona di.”

“Så no drekk du kaffen og et kaken ellers bli det bære bråk når æ kjem heim.”

De gamle julekakene var skikkelig tørre, og for en som meg, med Sjøgrens syndrom og knusktørr munn, gikk det som det måtte gå. Jeg fikk hostekule og trodde jeg skulle kveles. Kakesmuler fløy som prosjektiler rundt i gapahuken, over Ole i skogen, i pelsen til Femie og på bakken til glede for smågnagerne som sikkert fikk festmåltid etter oss.

Ole bante samtidig som han deiset til meg over ryggen. Femie bjeffet og knurret, tydelig usikker på situasjonen. En neve snø i munnen ble redningen. Jeg fikk pusten igjen, og Femie var tilbake på tyggebeinet.

Det e kjærringa si skyld, som vanlig!”

“Næ, næ”, klarte jeg så vidt å hviske med den såre halsen min.

“Ho og de her forbainna plastboksan sine….”

“Øh? fikk jeg ut og lagde spørsmålstegn med øyenbrynene.

“Ja no e det næstn så æ får nok. I dag, da æ sku pakke isfeskesakern i bobiln, gjøre klar te helga, va det steike umulig å finne plass i skapan.
Vi har kværsi sida te klær, og på mi sida ligg også alle handdukan og sængklean vi absolutt må ha med, så det e ikkje mye meir enn et par sokka og kanskje en tynn stilongs æ får plass te på mi sida. Så der kunne æ ikkje ha nå isfeskeutstyr.
Og trur du ikkje ho hadde lagt beslag på værtøyskapet også, gjett ka som holdt på å ramle i haue på mæ. De boksan har gådd ho te haue.”

Skjønner ikke hva Ole i skogen bar seg for, vi har jo alle sånne skap.

Jeg prøvde å forsvare kona hans, men stemmen var sterkt svekket av kakesmuleangrepet så den bar ikke gjennom klagemuren fra Ole i skogen.

Man kødder ikke med damer og Tupperwarer. For oss handler det om kvalitetsprodukt, ting som varer, lenge, og derfor ikke kan kastes, derfor blir det kanskje litt fullt i skapene. Det handler også om miljøet, heller bruke varige plastprodukter enn hele tiden bruk og kast av engangsplast. Og det handler om helsa, oppbevare mat i beholdere beregnet for å tåle vask etter vask uten å avgi farlige stoffer. For min del handler det også om å gjøre hverdagen litt enklere, erstatte de tunge glass og keramikkformene innerst i gryteskapet, med lette, lekre og lett rengjørbare plastformer som tåler ganske høy varme … med visse unntak uten at jeg kommer nærmere inn på den tabben, men det handler om et visst sted nederst i ovnen hvor man ikke skal sette fra seg noe uten brett under…

Mine høyt elskede stekeovnsformer.

I forrige årtusen, like etter at jeg hadde innsett at vinteren kom til å bli et pengesluk da jeg akkurat hadde skrevet under kjøpekontrakt på en splitter ny snøscooter, ble jeg Tupperwareselger. Fordi jeg hadde vokst opp med sånne varer, og fordi jeg hadde sett og erfart den gode kvaliteten, kunne jeg selge disse og være dønn ærlig i skryten. Det lønner seg. Jeg fikk grunker i kassen og kunne kjøre opp tank etter tank med snøscooteren, og jeg ble belønnet for godt salg med minnerik tur til Wien sammen med Tupper fra hele Skandinavia, alt gratis.

Wienbilde, lånt fra www.nytimes.com/

Tupperwarer er omtrent som en del av barnetroen, en del av oppdragelsen og på en måte en slags konfirmasjon til voksenlivet. De følger oss, de orange kjevlene fra way-back-in-time, uslitelige minner om de første pizzabunnene som vi kjevlet helt i tråd med skolekjøkkenboka – hvem gidder vel det i dag.

Derfor kan det å kødde med Tupperwarer være å kødde med livet. Nå har jeg verken kampsportkropp eller nerver av stål, så jeg valgte den mest fornuftige løsningen, og visste akkurat hva jeg skulle si for å gi Ole i skogen en aldri så liten smekk på tranten:

“Æ må heim” sa jeg og pekte på halsen og kremtet, “ta medisin. Men si te kona di at ho må komme på Tupperwareparty på mandag klokka sju.”

Klagemuren var avslått, Ole i skogen sto der uten å si noe som helst.

Jeg og Femie grynnet oss opp fra elva og hjem til Fluxgelen som skulle redde stumpene av halsen min. Må jo bli bra til jeg skal på Tupperwareparty å skravle med gamle kjente, det handler jo faktisk en god del om det også.

Du kan komme du også om du vil, mandag 28.januar-19 kl 19 på Bjerkvik hotell. Tante Synnøve har demonstrasjon.

Tupperware.no