web analytics

Vær snill med fjæra.

Fjæra er akkurat som hjørnene under trappa inne i huset, der lander rusk og rask. Men i motsetning til under trappa, er det mye skadelig og tungt nedbrytbart som havner i fjæra.

Heldigvis er dette en ugreie som myndighetene er med å gjør dugnad på, blant annet ved å gi tilskudd til rydding av strender. På nettstedet RyddNorge.no registrerer man strender, fjæra altså, som det er oppdaget behov for å rydde. Så kan man opprette en ryddeaksjon, og etter rydding rapportere ferdig ryddet, evt mer gjenstår. Her i området er det HRS som står for innsamlingen ut fra rapporteringer i RyddNorge.no. Les mer om dette på nettsidene til HRS:

Dette er så bra ordnet til – bare å hive seg rundt å bidra – det nytter, og i tillegg gir det en god følelse.

I dag var vi 13 sykt aktive som ryddet i Medbyfjæra. Vi er selvutnevnte faddere til denne rivieraen, og har ryddet her over flere år. Og vi ser at det etterfylles med søppel hvert år.

For oss er dette en måte å være fysisk aktiv på. Bøy, tøy, strekk, bær, gå, gå, gå….. og slitne blir vi, hver gang. Vi belønner oss selv med koselig lunsj etter ryddingen, i dag grilling.

Hva finner vi i Medbyfjæra år etter år?

Bortsett fra de mer spesielle funnene som kjeeeeeeeeeempelange hardplastslanger, stilettsko, røykgranater, bilseter, vernehjelmer……. så er det noen ting vi ser går igjen:

Små og litt større taustumper og biter- enormt mye

Små og større plastbiter – flak og biter av større plast

Vegstikker – de kommer sjøvegen

Sprengstoffledninger

Q-tips pinner

Plast fra haglpatroner

Årets fangst ble 13 sekker plast, 2 sekker skrapmetall/glass, 1 sekk tekstil, 1 sekk papir, 1 sekk isopor, 1 sekk tre (her kunne vi fylt en hel kontainer) og diverse av plast og isopor som var for stort.

Og hvem mener vi er synderne bak søppelet i Medbyfjæra?

Vel taustumpene tenker vi fiskere, båtfolk og havsnæringer får ta mesteparten av skylden for. Tror vel ikke alt dette er dumpet, men at noe slites eller ramler i havet synes vi høres logisk ut.

Alle de plastbitene vi finner, de som stammer fra noe større:. Plast er lett og flakser lett avgårde og stanser ikke flygingen før det har havnet i vann. Med vær og vind er det nok mye som rett og slett forsvinner i løpet av vinteren. Søppeldunker som velter, byggeplasser, presenninger som rives i filler, ting som mistes. Og plast som har ligget ute lenge, blir porøst og flakes opp, der flakene flakser avgårde.

En god del av isoporen vi finner, er nok biter av ting på rømmen. Lette materialer som kan reise langt, og smuldrer opp i mindre og mindre deler, uten å forsvinne helt.

Alle vegstikkene vi finner hvert år, trolig blåst eller brøytet på havet og seilt sin egen sjø til de havner i Medbyfjæra.

Men Q-tips-brukere som kaster i toalett eller hvor de nå kaster det sånn at det havner i havet, for det er mange sånne pinner vi finner, er syndere med forsett – slutt med det!!!! Nå er det forresten innført forbud mot plastpinner i q-tipsene, så forhåpentligvis avtar disse funnene. Rar greie.

Ellers aner vi at det er mindre av rene dumpinger, de vi finner er gjerne fra tid tilbake. Men helt ryddig er nok ikke stien enda, det avsløres i Medbyfjæra.

Vær snill med fjæra 🙂

Scooterlykke, også i Norge.

Korona og stengte grenser bød på ny opplevelse for oss.

Dette kan sikkert kalles et “Aldri-så-galt”-innlegg, for hadde det ikke vært for koronaen, er det ikke sikkert at vi hadde fått denne opplevelsen. Og muligens smakte den ekstra godt fordi vi ikke har kjørt ordentlig på scooter siden 2019 – sånt skulle ikke nordlenninger utsettes for!

Mine stødige fjelloser, uansett hvor, føre og vær.

Jeg var skeptisk da gubben foreslo turen, alt scooterutstyret mitt lå koronafast i Sverige, utstyr akkurat passe for mine ditt og datt.

Og så var det jo denne kroppen min da, den som ikke er like velvillig som før, og løypa var merket vanskelig, og det var mange timer å kjøre til løypestart, hva med ditt og hva med datt, og tenk om hunden ikke ville være med….. Jeg kom på tusen kreative grunner til at jeg ikke skulle orke.

Men lysten seiret. Ville heller ikke at gubben skulle kjøre aleine i ukjent lende, om jeg er med, har vi i det minste en reservescooter. Jeg rasket i hop utstyr hjemmefra (har jo utstyr så det holder, når vi tenker oss om), og jeg fylte på med helseberedskap i ryggsekken.

Jeg lånte datras scooter og gubben hadde kjøpt seg en koronascooter.

Fornøyd frue.

Øverst i Signaldalen parkerte vi hos en skytterfamilie, kjempetrivelige folk og vofse som tok vel imot oss i strålende vær. Familien er fra stedet, over generasjoner, kjenner området ut og inn, og ivrer for mangfoldig bruk av naturen. Mannen på gården er en av de løypeansvarlige, de som årlig stikker ut trygge scootertraseèr, setter ut stikker og også plukker de inn igjen.

Vi fikk følge på starten av turen, og fikk aller beste guiding i fjellheimen og innblikk i historie han åpenbart kunne godt. Tusen takk!

Disse fjellene har vært, og er nok fortsatt, viktige for Norge, jeg tenker det er bra at nordmenn behersker dette heftige landskapet, også på scooter.

Trivelig følge.

For oss som stort sett bare har kjørt på andre siden av grensen, i Sverige, var det flott å se dette fra norsk side. Vi var ikke langt unna leden som fører til Treriksrøysa på svensk side, der har vi jo vært.

Selv om grenseområdene var gjenkjennbare, familiært terreng å kjøre i, var opplevelsen helt annerledes. Fjellene mot vest i Norge er spektakulære og gjør opplevelsen mektig. Vi fulgte “Parasløypa” da vi startet fra Rognli gård, en gård som ligger i fotenden av en pyramide av et fjell, Paras.

Paras.

Inni mitt hode var jeg på reporasjetur, selv om jeg nøyer meg med egen blogging nå. Det var blinkskudd overalt, og speilreflekskanonen sto på ratata. Det er medisin å ta inn sånne inntrykk.

På turen møtte vi skiløpere med tunge slep, de fulgte scootersporene lengst mulig. Vi snakket med en kar med hundespann, for han og hundene var scootersporet avgjørende for hvor og hvor langt han la turen.

Og vi traff på mange scooterfolk som hadde prioritert godværsdagen på fjellet. Allikevel var det stille. Folk kjører etter løypene og raster i nærheter da det ikke er tillatt med for lange utstikkere fra løypa, noen lå på vann og fisket. Mange scootere er i dag så lyddempet at de høres stort sett i det de passerer eller når vinden og naturen flytter lyden. Terrenget demper godt.

Stillere trenger det ikke bli….

Etter Breidalen, ved en samling vann langs Kitdalsløypa, snudde vi, for denne gang.

Løypenettet er imponerende og bør være et eksempel til etterfølgelse for andre kommuner i vinterlandet. Der andre strever med å få tillatelse til å kjøre utstyr til egen hytte, tenkes det her løypenett og sammenbinding av løyper. I Narvik snakkes det nå for første gang et språk som kan minne om løype-ja. På det digitale folkemøtet jeg fulgte i går, ble det sagt at Nye Narvik kommune er 7. største kommune i areal, har synkende befolkningsutvikling og må tenke bolyst. Vi har plass nok til å sikre bolyst til de mange med samme lyster som oss, uten at de med scooterangst blir fortrengt.

Heia Storfjord kommune, sier nå jeg.

I likhet med mange andre fjellområder i nord, er dette områder som har menneskelig historie. Under 2.verdenskrig var områdene viktige både for forsvar, etterretning og rømning. Det har nok ikke bare vært lett.

Jeg har krafset litt lengre bak i tid, til den gang da sult og elendighet preget de svenske fjellsamfunnene, da svensker søkte bedre kår på norsk jord, da de etablerte seg der “inkje-nåkon-kunne-tru-at-nokon-kunne-bu”, fordi det var det de fikk. Sånn ble flere gårdsnavn til, og -sen-endelser i etternavnble byttet ut; sånn ble antagelig Grilsen til Rognmo i Målselv.

Kanskje noen av gårdene i scooterløypedalene også er sånne gårder? Kanskje. Det har nok vært vandring og aktivitet her i flere hundre år, folk som har mestret den heftige naturen. Det bør vi fortsette med.

Det ble en digresjon.

Det er akkurat sånn naturen får frem hos meg, digresjoner og historier som jeg kan putte inn i skriverier. Om ikke alle historier er sanne, så spinner de på min fasinasjon og erfaring, og denne turen ga meg ny motivasjon til å fortsette på manuset “Fillefrans” som jeg startet på for et år siden (jada, veit, det går ikke fort her i gården).

Avslutter med en bildeserie som bare delvis gjengir virkeligheten – betatt så det holder:

Vår første, neppe siste, tur i Signaldalen.

Skimamseturer er gull!

Skimamseturer er gull!

I mange år hadde vi stått ved skisporet og heiet på våre håpefulle, reist med dem og skipapsene på stevner, heiet, varmet, trøstet og feiret. Og vi hadde stått i lag på dugnader, solgt pølser, pakket startnumre og fikset premier.

Skimamserollen er vår fellesnevner.

Så ble det vår tur:

Var det ikke på tide å gjøre noe bare for oss selv? Ungene er viktige, men det er også vi, så en idè blant et par skimamser, ble luftet i miljøet. 6 skimamser hadde mulighet – YEAHHHH vi skulle på tur, sist i august.

Første tur skulle egentlig gå til Kebnekaise fjellstasjon. Men der må man være veldig tidlig ute for å bestille rom for et følge, og vi var for seine – fullt. Men verden er full av turmål, det var bare å elle-melle.

Kebnekaise fjellstasjon – populær, bestill i god tid.

2016 – Dronningruta fra Stø til Stø i Vesterålen, Nordland.

Vi leide ei stor, fin leilighet sentralt på Stø – vi hadde alt vi trengte. Med kroner på hodet inntok vi kveldens braserier, vi var dronninger på tur hvor det sosiale var vel så viktig som turen vi skulle ut på.

I frisk kuling gikk vi ruta langs fjæra mot Nyksund, over fjellene, og ned igjen på Stø. Gikk i helene på guiden fra campingen og hans følge, og vi fulgte etter helt inn på campingen for et nydelig og morsomt måltid der.

De sprekeste i front, og jeg i baktroppen, passer på at ingen blir igjen 🙂

Neste dag, sveipet vi innom Nyksund pr bil. Vesterålen leverte og skimamsedronningene var høye på opplevelser – dette måtte gjentas.

2017 – Dronningtur til Sula, Rolla, Troms.

Ei av skimamsene inviterte til ei helg på Rolla i deres fritidshus. Høy kosefaktor med sightseeing i nærområdet. Det slår de fleste av oss at dette er et steinkast unna hjemme, men noe helt annet. Vårt nærmiljø fortjener utforsking. År to og vi snakker tradisjon med felles matorgie og smågott så det holder. Lørdag gikk vi opp på Sula i DET været, og da vi lunsjet så vi inn fjordene der vi festet som unge. Litt tungt i bakkene, syntes jeg, men wow for en tur og en utsikt. Skattene ligger rundt hver sving i dette landet.

Vi lever mens vi lever!

2018 – I bestemorhuset i Koppang, Lyngen, Troms.

I 2018 var vi invitert til en av skimamsenes bestemorhus, i Koppang i Lyngen. Nytt land for de fleste av oss. Samkjørte og handlet flere kubikk føde underveis – vi lir aldri nød på våre turer. I løpet av helga fikk vi også her sightseeing i nærområdet til blant annet Leangbreen og Blåvannet, og jeg fikk tilfredsstilt min reingalskap med masse bilder. Lørdag vandret vi innover dalen, med de vakreste fjell og breer rundt oss. Sprekejentene løp opp på en topp, mens jeg tuslet til bestemorhuset for en liten ladepause. In love with Lyngen etter denne helga.

2020 – Segla, Senja, Troms.

Vi skulle egentlig til Segla i 2019, men det ble ikke noe av turen da- pauseår. Men i år tok vi turen, korona til tross. Begrenset oss til en overnatting, på hotell på Finnsnes. Dro hjemmefra tidlig lørdag morgen og rett til Fjordgård, opp, opp, opp på slitne stier med masse folk, opp på Segla. En av oss med knetrøbbel, valgte sykkeltur fra Finnsnes – det var nok lurt, ikke alle tunellene mot Fjordgård det er kos å sykle igjennom. 5 skimams labba i køen opp Segla, med avstand til alle de andre. Det gode været vi fikk på toppen, gjorde opplevelsen ekstra stas. Fantastisk og litt småskummelt, turte ikke se utenfor kanten, bare holdt kameraet litt ut.

Quiz og mat på Wongemann på Finnsnes, masse håndsprit og “Hvem var Eva?”, gjorde at vi hadde det både trygt, sunt og moro.

Søndag sightseeing med bil på Senja – kameraet gikk bananas – for et øyrike!

Skimamser, x-skimams, dronninger eller…..?

Skimamser er etterhvert en upresis benevnelse, ungene våre er ikke like aktive i skigruppa lengre.

X-skimams er heller ikke presist, de går jo fortsatt på ski, noen iallefall.

Dronninger da, det må da vel være presist? Jo vi er høyhetene selv når vi er ute i vår mektige natur, høy på inntrykk og høye på et vakkert fellesskap. Men vi knyttet det til å gå dronningrute, så ja, jo, tja…

Om neste år er koronafritt, blir det kanskje en tur over grensen, kanskje vi da er på “drotningtur”. Eller kanskje “svettis og lettis”?

JA, vi fortsetter

Hva vi kaller oss er egentlig ikke så viktig, bare litt gøy. Viktig er det vi gjør og opplever sammen. For meg er disse dronninger tvers igjennom, gode som gull, de er mine medisinkvinner.

For meg er de ikke bare av hjertelig betydning, de gjør en forskjell for min fysiske helse også. De motiverer og legger til rette, sånn at også jeg, dronninga av dalstrøka nedenfor, også har kommet meg på en del topper. Jeg er blitt sterkere og har fått bedre kondisjon, noe som er helsesmart uansett helsestatus. Og jeg føler at jeg fortsatt “er med”, noe som er viktig for meg.

Å leve mens man lever …

Noe om hvilke mestringsstrategier jeg bruker for å klare dette, står i dette innlegget publisert tidligere, HER

Og et av de innleggene jeg lenge har annonsert, og som jeg jobber laaaaaangsomt med, er innlegg om fysisk aktivitet som medisin, det kommer.

God livskvalitet, det unner jeg alle!

Det ble en nordlysrein.

Det ble en nordlysrein.

Takk Anne-Lise for at du satte meg på sporet, det berget bildet.

En nordlysrein ble til på Laponia i Abisko januar 2019.

Sånn kan det gå. Fra alle spenstige fargeforslag fra dere som bunn, til en spa-rein på fadet bakgrunn og derfra til svarte natta og en nordlysrein under nordlys og stjerner.

Artig inneprosjekt når kulda slo til som . Det tok si tid å bli ferdig. Jeg maler og pusser ganske hardt, så hardt at det går ut over nakken. Nå gjorde det ikke bedre at jeg satt hele helga og malte med gule filterbriller, de blanke var hjemme. Ble litt bestemortitting over brillekanten for å dobbelsjekke, ikke helt nakkevennlig det heller. Men jeg har da nakkeøvelser, så hodet er fortsatt der det skal være.

Forøvrig lært en god del av spabildeprosjektet mitt.

For det første: Hyttemaling og hyttelerreter skal ikke være av dårligere kvalitet enn det jeg bruker ellers. Hvitmalinga jeg hadde her var ikke noe å skryte av. Derfor ble den første fadinga ikke helt bra, det var som jeg hadde brukt tavlekritt på bildet. Dere så det kanskje ikke på det forrige bildet, fotografier gjengir ikke alltid sannheten. Gjorde et forsøk på å erstatte med gråsølveffektmaling – det ble heller ikke bra. Redningen ble sort maling. Den hvite under slapp flere ganger, og det ble et langdrygt prosjekt å få dekt med sort, til slutt vant jeg over den sleipe hvitmalinga.

For det andre: Denne teknikken vil jeg prøve ut flere ganger, jeg så flere muligheter og ble inspirert av kommentarene fra dere som fulgte prosessen. Må da finne en måte å få fadet bedre enn jeg klarte her, kanskje finne en annen maling som er bedre egnet. Mulig tiden er inne til å gå over til en acrylmaling som tørker litt saktere, har siklet etter noen tuber når jeg har vært inne på godtebutikker, les: kunstnermateriellforretninger.

For det tredje: Å gjøre et sånt prosjekt offentlig, med følgere, var morsomt, motiverende og bidro nok til at jeg faktisk ble ferdig med bildet, det er ikke alltid at det skjer. Men dette er risikosport. Tenk så pinlig om jeg nå bare hadde hatt et enkelt stjerneskuddbilde å vist til dere.

Så note to self: Husk å ta med malingskvalitet i neste risikovurdering.

TAKK til dere som fulgte og heiet frem bildet!