web analytics

Sykt aktive gjør det ute.

Koronatiltakene er igjen strammet til, og det nærmer seg påske. Vi skal være sammen med færre, og besøkene vi så for oss, blir det kanskje ikke noe av.

Men vi kan være ute, uansett vær.

Trugetur i våt nysnø er herlig.

Fikk lyst til å fortelle fra siste Sykt Aktiv-tur, den ble en YEAHHHH-dag:

Dagen var planlagt for en god stund siden, vi skulle ta siste økt før påske som sirkeltrening utendørs. Og vi skulle kose oss litt ekstra, med bålpannelunsj og gaver.

Vi ser alltid an hva og hvordan med hensyn til vær og føre kvelden før, og også om morgenen hvis vi er usikre. Vi har nok trutnet godt på de 4 årene vi har holdt på, så det skal litt til før vi bakker ut. Gode på å kle oss etter været, og ikke nødvendigvis etter moten.

Sånn får vi frisk luft, får rørt oss, trent, skravla og flirt, minst en dose sånn medisin pr uke – “doctors order”.

Strandrydding er god trening – mye søppel, tunge løft

Sykt aktiv-gjengen var usikre, veldig usikre. Værmeldingen sa sitt – vi kom til å bli dyvåte – og vi kom til å blåse overende. Å fryse seg syke rett før påske var ikke fristende. Vi var egentlig på stadiet “God påske, så ses vi igjen i april”, hele gjengen.

Et lite lysglimt på formiddagen var nok, og en håndfull tok sjansen, kanskje rakk vi en halvtime ute før vi måtte hjem igjen. De som møtte var iført flere lag vann,- og vindtett og med ekstra hansker og votter i sekken – akkurat som barnehageungene – that`s us.

Sirkeltrening ute

2,5 time fikk vi ute. Det var mildt, knapt en regndråpe, vindstille og sola sørget for at både lag 1 og lag 2 måtte av – og vi fikk en god treningsøkt utenfor Bjerkvikhallen.

Treningsapparater? Trengs ikke. Vi bruker det vi ser foran oss: Ei trapp, en benk, en avsats, ei bjørk, en stein, en stokk og flate marka kan brukes til mye. Eneste vi har med oss, er treningsstrikk. Det har vi liggende i sekkene våre – lite og lett – greit å ha med.

Værmeldingen for påsken sier sitt – vind og vått. Bare å lete frem antrekket med en gang, og ut med oss. Få luft i fjeset, få rørt på kroppen, få ute-energi. Kanskje du blir med på en utetreningsøkt i påsken?

Lur med deg gubben, bare spør om han blir med “å gjøre det ute”, så kommer han nok tassende etter, hi-hi.

Tips: Skotørker er kjekt å ha – for det blir våte fottøy. Og personlig så går jeg for halvt gummierte, lette, arbeidshansker når det er mer vått enn kaldt.


God utepåske – uansett vær 🙂

Viser til mitt tidligere innlegg om aktivitet som medisin, HER.

Aktivitet som medisin.

Aktivitet som medisin.

Kopparfjellvannet 2019

Med aktivitet mener jeg tilfeldige fysiske aktiviteter, planlagte fysiske aktiviteter, trening samt mental og psykisk aktivitet. Alle disse inngår i min medisinportefølje, og min erfaring er at de virker.

I dette innlegget vil jeg først vise til fakta som bekrefter at eksemplene jeg gir til sist er medisin for meg. Og midt i innlegget kommer det noe i forhold til fysisk aktivitet og Sjøgrens syndrom.

Medisinsk begrunnelse.

Fysisk aktivitet, trening, bevegelse har så lenge jeg husker vært omtalt som sunne aktiviteter: Sunn ungdom drev med idrett, kroppsøving var på timeplanen i skolen.

Men forståelsen av hvor mye dette betyr, må ha tatt noen år, for det er først de siste 20 år, kanskje mindre, at fysisk aktivitet og trening er blitt allemannseie, noe alle må ha, akkurat som sunn mat.

Denne plakaten lånt fra HelseNorge sier det meste.

– “Ta det med ro ei stund” – sa de før i tida ved mange helseproblemer. Det gjelder nok fortsatt for en del tilstander, men i veldig mange tilfeller er rådet stikk motsatt: “Hold deg i aktivitet”.

– “Gjør det vondt, la være” – sa de også før i tida, og enda lengre tilbake i tid praktiserte de “vondt-skal-vondt-fordrive”. I dag er det kjent at mange vondter ikke blir verre om man er fysisk aktiv, ofte motsatt. Og har man vondt i en kroppsdel, er det dumt om man lar resten av kroppen også forfalle. En vond rygg for eksempel, blir ikke bedre akkurat om også musklene rundt blir svake.

De fysiologiske forklaringene er mange og dokumenterte, dette innlegget blir for langt om jeg skal det med her, det får heller komme som smådrypp innimellom andre publiseringer.

Oppsummert og “folkelig” vil jeg si det sånn at fysisk aktivitet og trening øker kroppsforbrenningen – “det blir mer liv i hele kroppen” :
– Utskillelse av slaggstoffer øker
– Økt blodomstrømming
– Økt inntak av oksygen og lungevolumet øker
– Økt dannelse av muskler
– Økt forbrenning av fett
– Forebygge stivhet både utvendig og innvendig
– Økt produksjon av gunstige hormoner og andre helsepositive stoffer i kroppen
– Styrking av immunforsvar
– Forebygger betennelser
– Smertelindring
– Bedre søvn

osv-osv-osv

HER har også vår egen lokalavis Fremover nylig publisert en artikkel om trening som medisin – mye bra, og til ettertanke.

“Ta det med ro noen dager”, sa de før i tida. (Foto fra Pixabay)

Virker denne medisinen mot Sjøgrens syndrom?

Revmatisk, autoimmun, systemisk bindevevssykdom. Ordet “syndrom” forteller at det er en sammenstilling av en rekke symptomer som danner sykdomsbildet.

Henrik Samuel Conrad Sjøgren – svensk øyelege som så “bildet” – derav diagnosen Sjøgrens syndrom. På fagspråk “Sicca syndrom”

Min erfaring med fysisk aktivitet og trening som medisin:

  • Utmattelse, “fatique” er en av de største hemmelsene ved Sjøgrens syndrom. Fysisk aktivitet og trening gjør meg sterkere sånn at jeg bruker mindre energi på å gjøre ting jeg må – altså fungerer jeg bedre selv ved utmattelse.
  • Muskel og skjelett, fibromyalgi og leddproblemer, artoser, er en del av symptomene som ofte opptrer ved Sjøgrens syndrom. Fysisk aktivitet og trening gir meg mer muskler som støtter leddene, avhjelper og forebygger betennelser og slitasjer, bevegelse fremmer smøring av leddene og holder bindevevet mykt og “levende”. Men jeg må ikke overdrive, da trigges betennelser.
  • Betennelsesreaksjoner i kroppen, både de primære autoimmune der kroppens immunsystem ser eget vev som fremmed, og de sekundære der betennelser oppstår i kroppen, vil være med å øke risiko for hjerte-karlidelser. Fysisk aktivitet og trening vil på flere måter forebygge og hele betennelser, og sånn sett forebygge hjerte-kar-lidelser som er forhøyet forekomst av blant Sjøgrenspasienter.
  • Kroniske smerter er utmattende. Trening og fysisk aktivitet utløser slipp av endorfiner, “kroppens personlige morfin”, sånn at smerte kan erstattes med smertefrihet og velværefølelse under og etter trening. Det gir kroppen nødvendig fri sånn at spenninger lettere kan slippe. For meg som får trøbbel med magen av smertestillede, er dette en god måte å smertelindre meg selv på. Jeg har det som best, ute på tur.
  • Vekslende hard og løs mage er ikke uvanlig ved Sjøgrens syndrom, sensitiv mage, IBS. Fysisk aktivitet og trening får igang systemene, på godt og vondt….
  • Lungeproblematikk, blant annet KOLS og astma, kan også være en del av Sjøgrens, og jeg har begynt å merke symptomer på lungeinvolvering. Å sørge for å bruke lungene, blåse de opp, tømme de helt, gi meg selv bedre O2-opptak og bedrer jeg mine forutsetninger. Fysisk aktivitet og trening gir meg bedre kondis, men jeg peser 😉
  • Kognitiv reduksjon som dårlig hukommelse og konsentrasjonsproblem, “hjernetåke”, følger også med pakken. På skytebanen trimmer jeg min konsentrasjon, og hukommelse. Med hørselvernet på, skal det være bare meg, børsa og blinken der fremme. God trening – ikke alltid like lett, det kan være mye som vil overta oppmerksomheten, smerter for eksempel.

    Og denne bloggen er en øvelse for hukommelsen – finne igjen og holde vedlike et godt og korrekt skriftspråk, jeg synes det går ganske bra, er dere ikke enige?

“Følg kula rett i blinken”, sier min kjære.

Noen utfordringer jeg må ta med på kjøpet ved fysisk aktivitet og trening:

Uforutsigbarheten: Det er ikke sikkert ting blir som planlagt – lever med dette og fortsetter å planlegge som om jeg kan og klarer.

Hodepine og migrene: Blir det for ille, blir det verre av fysisk aktivitet. Men har alltid med medisiner på lengre turer, minuset er at jeg blir groggy ei stund og kan ikke kjøre bil på ei stund.

Magen: Ta med dopapir, og Imodium på lengre turer.

Tørre øyne renner, også via nesen: Prøver med store briller. Har noen helt tette, men de er vanskelige å gå med. Tørk, fukt og evt behandle når hjemme igjen. Synes det er vanskelig å komme unna dette.

Lysskyhet: Filterbriller er det beste, spesielt om turen veksler i lyst og mørkt terreng, solbriller kan bli for mørke. Velger middelveg, og har med flere typer briller.

Varmereguleringen kan være satt ut ved at nerveceller i huden kan skades som følge av Sjøgrens syndrom, i tillegg til at svettekjertlene kan være mål for et immunsystem på feilspor. Det medfører at kroppens termostat ikke fungerer som den skal. Jeg opplever at fysisk aktivitet i varme faktisk kan gjøre meg uvel. Fryktelig varm, ikke søkkesvett, men varm. Jeg prøver å drikke ofte, gjerne vann med elektrolytter, men balanserer mot min trang til dobesøk ofte, derfor drikker jeg for lite. Jobber med saken. Og jeg bruker jakker som kan åpnes, og leter etter plagg som er egnet for ikke fryse/ikke bli for varm…. tar gjerne imot tips.

Så eksemplene:
– Tilfeldige fysiske aktiviteter:

Sola skinner, det er fint vær og jeg velger å ta meg en skitur. Jeg har utstyr som gjør det mulig, løyper er tilgjengelig, og jeg liker å gå på ski. Enkeltturer kan være planlagt, men også tilfeldig ut fra vær og dagsform.

Drop-in på treningsrommet inngår også som tilfeldig fysisk aktivitet.

#luftergubbeluren på Seines

– Planlagte fysiske aktiviteter.

Sykt aktiv Bjerkvik ble til etter et mestringskurs jeg deltok på i NRF. I 3,5 år har jeg nå vært sammen med en aktivitetsgrupper hver onsdag (unntatt ferier). Vi er ofte på vandring, vi båler og har det trivelig ute i naturen, vi trener inne på vinteren og vi finner på ulike trivelige aktiviteter, som å samle inn julegaver til medborgere som ikke får så mange gaver.

Dette er blitt en hjerteaktivitet for meg.

Kvanndalen – Vassbakk en vakker høstdag.

– Trening.

Trening er for meg planlagte aktiviteter med konkret mål, gjentagende aktiviteter. Det kan være en treningsplan jeg følger hjemme, som en treningsutfordring med planken som jeg kastet meg med på i vår – skuldrene holdt ikke så lenge, men jeg var med en stund.

Eller det kan være Sykt aktivs faste treningsonsdager den kaldeste, glatteste og mørkeste tiden – da leier vi timer i idrettshallen, sirkeltrener.

Planken 1 minutt – på Skjomenfjellet.

– Mental aktivitet.

Med mental aktivitet mener jeg har ting som har med å bruke hodet, lære seg nye ting, jobbe med hukommelse og konsentrasjon. Hjernetrim rett og slett.

Bloggingen er et konkret eksempel, skytingen en annen, begge nevnt over.

Å engasjere meg i diagnosearbeid i revmatikerforbundet er noe av det smarteste jeg har gjort; Jeg lærer, jeg er til nytte og jeg har det trivelig.

Å lære seg noe nytt er god trening for hjernen. Under koronaen deltok jeg på et nettstudium for å lære å skrive romaner – ja du leste rett. Om det blir noen roman utgitt, er langt fram og mye kanskje, kanskje, men veldig motiverende tanke. Dette er blant annet god trening fordi det ligger masse planlegging i en roman: En hendelse skal bygges opp med både forklarende informasjon og troverdige karakterer. Om jeg midt i en fortelling beskriver at en person sniker seg inn på kirkegården midt på natta, må jeg før eller senere avsløre hvorfor, og underveis må jeg gi hint. Å bygge logikk trener hjernen, som et puslespill.

– Aktivitet for psyken.

Å være med, er viktig for meg. Kan gjerne kose meg i eget selskap lenge, men det forutsetter at jeg får sosiale input innimellom, jeg trenger doser med selskap.

Å være ute blant folk er viktig for å ikke bli folkesky. Å være synlig er nødvendig for å ikke bli usynlig. Æ føle seg nyttig er viktig for selvrespekten. Å ha gode venner er både godt og nyttig – de trenger ikke være så mange, bare de er gode. Osv.

Det handler om å ta i mot de mulighetene som finnes. Litt må man gjøre selv – gi litt, så får man mye tilbake.

Skimamsegjeng skulle alle hatt.

Det handler ikke bare om hvordan man har det, men vel så mye om hvordan man tar det.

Lærte jeg å løpe?

Lærte jeg å løpe?

Noen husker kanskje at jeg tøffet meg med å publisere et blogginnlegg:

Kan jeg lære å løpe?

Jeg ga meg selv 1 år på å lære meg å løpe. Totalt hårløst mål, skarve 1 km skulle jeg klare, og jeg skulle også nyte den kilometeren. Jeg hadde altså mye å forbedre, selv de første 2-3 hundremeterne var ikke nytelse i det hele tatt sånn ca 1.oktober 2019.

Hvordan gikk det?

Det starta jo veldig bra, motivert som en pilbue i spenn. Jeg gjorde som jeg var rådet: Unngå bratte bakker, løp-gå-løp-gå, se fremover og fyll lungene, lande mykt og ikke vær for kravstor mot meg selv.

Løp i nærområdet, korte etapper, tok ikke tida og unnlot bevisst å følge med på avstander. Det gikk ganske bra, begynte å bli morsomt, og jeg passerte sikkert 1 km ganske tidlig, sett tilbake i ettertid.

Foto:Pixabay

Men så kom det snø, veldig tidlig, og den gikk ikke vekk – det ble isete på stien min. Er livredd for å skli, få smerter som kniver i ryggen, så løping på isete underlag er ikke noe for meg, det blir mer typ kappgange.

Prøvde med piggskoene mine, men de er ikke ment for løping, og det ble ingen god opplevelse. Asfaltløping er heller ikke noe for meg, så det var bare å bestille løpesko med pigg…..

…. før de ankom var det kommet enda mer snø, for mye for piggskoene…. vi husker jo smertelig godt hvordan den vinteren var.

Jeg så målet mitt snye vekk.

Men jeg var faktisk på tredemølle i løpet av vinteren. Å si at det var en nytelse er ikke sant, jeg kommer ikke til å slite ut noen tredemøller. Det kan ikke måle seg med å være ute, og løpe.

Klarte jeg det?

Jada, jeg kan nå løpe minst 1 km, og hør nå: Jeg nyter det 🙂

Vel, noen vil kanskje hevde at min fremkomstmetode ikke er å løpe, mer sakte jogg – for meg er det løping godt nok. Jeg vil nok kalle meg en kombinertløper: Jeg løper litt, så går jeg litt, så løper jeg litt til og sånn går det fremover.

Men jeg løper over 1 km sammenhengende, så målet er nådd!

Det er tyngst i starten, da vil bare ikke lungene. På hjemturen går det fortest, i den grad man kan snakke om at ting går fort her. Og det er neppe takket være hjemlengsel, men trolig at kropp og ikke minst lunger, er blitt godt oppvarmet, og det er nok lurt.

God oppvarming er viktig!

Og jeg har nå et kne som skurrer – tenk om jeg kan skryte på meg “runners-knee” 🙂 Noen sære gleder må man få lov til å koste på seg.

Nyter 🙂

Har fortsatt store forbedringspotensialer:

– Jeg har på altfor mye klær, jeg blir skrekkelig varm.

– Jeg skal bare droppe å løpe når hodet murrer, det blir bare verre. Begrenser frekvensen, men det får jeg bare ta hensyn til.

– Jeg må ikke glemme å se fremover, selv om jeg må se hvor jeg trår. Har Marinas råd i bakhodet, men jo mer sliten jeg blir, jo mer studerer jeg stien foran føttene.

– Jeg trenger å fokusere på hvordan føttene lander, det har jeg knappest tenkt på. Løpeteknikk har knappest tenkt på.

– Å ta med hunden er kjempekoselig, men det blir mer tur enn trening, min vofse vil tisse og lukte på alt. Da er det godt jeg er kombinertløper: Løp – gå – vent – løp – gå – vent….

– Og så bør jeg øve på litt bakker, for det går ikke så veldig bra i bakker nå. Det er blant annet da gå-etappene kommer inn, og de blir lange. Og det er da jeg er glad for at hunden er med, og jeg må vente…

Mitt forbilde <3

Om et år forteller jeg om dette var et blaff, eller om jeg fortsatt kombinertløper.

Kan jeg lære å løpe?!!

Kan jeg lære å løpe?!!

Visse greier strider mot naturvitenskapen, og jeg innbiller meg, at meg og løping er en sånn greie. Løp sikkert litt i unge år, spilte jo fotball og gikk på ski, men husker at jogging som aktivitet i seg selv, føltes direkte meningsløst – hva i alle dager skulle poenget med det være?

Skiturer derimot, var innenfor det meningsfylte. Skavåsfjellet kanskje 1976?

Da er det jo ikke noe mindre naturmotstridende at jeg først nå begynner å stille meg disse passe gærne spørsmålene: Kan jeg lære å løpe?!!

Nå som jeg er kroniker med vondter i skjevhetene. Nå som det meste av støtputer i ryggsøyla er skviset ut og nakketappen står som et spett opp i hodet. Nå som leddene skrangler for det støttende bindevevet rundt er jaget vilt i en Sjøgrens kropp. Nå som jeg egentlig har tid til å somle og tusle.

Bildet er tatt av Noupload fra Pixabay

Min motivasjon.

Jeg ser ikke lenger på jogging som meningsløs aktivitet. Det å holde seg i form, ha styrke, kondisjon og være myk, er blitt veldig viktig, spesielt viktig med mine kroniske skjevheter osv.
Det siste året har jeg slitt med lungene ved fysisk aktivitet, spesielt i starten, det stikker, og jeg blir tungpustet uansett hvor mye jeg prøver å få opp kondisjonen. Greia kan være at det er Sjøgrens syndrom som slår til med tørrhet nedigjennom luftveiene helt ned i lungene…. tørt, stivt og O2-utvekslingen blir tyngre, og tyngre.

Iiiiiiik, kjenner dette er litt skremmende. I samråd med revmatologen, tar jeg grep og satser ekstra på kondisjonstrening; min naturmedisin, irreversibelt arrvev i lungene skal vi ikke ha noe av. Medisiner som prednisolon er siste utveg.

Jeg kjenner et par andre som har blitt løpere etter å ha vært langt fra løpere tidligere. Fellesnevner er at sykdom har motivert til løping som medisin. Lar meg imponere stort av sånne eksempler, spesielt da jeg vet hvor vanskelig det er, hvor nærmest umulig det kan føles å få disse føttene til å ville løpe.

Har også lest at løping skal være god medisin for mye, også for kondisjon. Så jeg bør vel løpe litt da……

Joda, jeg skjønner at jeg ikke kan bli den elegante gasellen som flyr oppover stien til Lakshølla, men om jeg kan bli litt Gunda geit, så er det helt ok, bare jeg løper.

Løpetipsene.

Rådførte meg først med min datter som stadig løper. Jo hun var positiv og så det ikke ulikt å få fart på mora, selv om hun ikke klarte å skjule gliset som lå på lur. I min alder driter vi i sånne glis.

Kom bare med tipsene du:

  • Løft hodet, ikke se på føttene, og hold blikket framover.
  • Pust, du trenger luft for å løpe.
  • Ned og bak med skuldrene, fram med brystet, åpne kroppen for luft.
Kanskje hun har løpegener fra meg…..det er jo lov å tro

Følger bloggen Hverdagsaktiv. Willy er ergoterapeut ++ og ble løper i voksen alder. Han tok vendingen via hjernen:

– Hater du løping, ja så er det akkurat det du skal gjøre.

Hverdagsaktiv er en av bloggene jeg ofte er innom, sveiper gjennom teksten og noe setter seg, som innlegget om løping som medisin. Dette kunne kanskje være en oppskrift for meg, eller….?

Les selv HER, kanskje også du blir inspirert.

Sjekk bloggen Hverdagsaktiv.

Klok av skade, tok jeg opp mine spreke ønsker med min fysioterapeut.

Hm, dine hofter ……. det er andre måter å få opp kondisen på.

Men jeg vil, surket 6 åringen i meg.

Og det hjelper å surke, jeg fikk det som jeg ville. Vel, ikke fordi jeg surket, men fordi det å ville noe selv, er en så viktig faktor for å lykkes. Hvor mange har ikke gått på en smell der, satt i gang ditt og datt som skal være bra, fordi andre mener akkurat det er vegen til bedre helse. Og hvor lenge varer den iveren? Antagelig kortere enn visse bruktbilgarantier.

Min fysioterapeut har nok sett mange sånne eksempler, og skjønte at Karin kom til å gå i gang med løpeprosjekt, tilrådelig eller ikke, så da var det om å gi noen skadebegrensende råd:

  • Løp intervaller. Løpe – gå – løpe – gå, kun korte distanser i starten.
  • Vil du pushe kondisen tar du en tur opp Hestnesbakken, omså bare gå den i starten.
  • Ha gode joggesko beregnet for løping, vurder innlegg mot skjevhetene. Til vinters kan joggesko med pigg være lurt for avslappende løping selv om det er glatt.
  • Dropp asfaltløping, bruk den flotte og mykere naturen vi har plenty av.
  • Klarer du å løpe med tålanding? Prøv, det gir mer fjæring og mindre støt i nakken din.
  • Tøy ut leggene. (Fikk et par jækla gode øvelser til det.)
  • Vær realistisk i dine mål, ta hensyn til dine utfordringer.
Bildet er tatt av LillyCantabile fra Pixabay

Utgangspunktet.

Utgangspunktet er altså at jeg ikke kommer meg langt fra heimen før leggene protesterer – det gjør vondt. Allikevel klarer jeg faktisk å komme meg omtrent dobbelt så langt ved å bite tennene sammen, men da er også pusten desperat, og jeg MÅ legge om til gåing. Vi snakker om to-tre hundre meter….

Det går ikke fort, å kalle dette løping er en grov overdrivelse. Stilen vet jeg lite om, altfor sliten til å bry meg.

Jeg har utrolig lett for å ledes ut på annet, spesielt når det blir tungt. Ser jeg en delikat moseklump, ja så bare må jeg plukke den med meg hjem, og løpingen blir da deretter – alt for å berge mosen hel hjem – altså må jeg gå forsiktig.

Etter et par-tre luftgisp, så kommer hodepine. Håper tidsbildet fram til hodepine kommer, strekkes – pr i dag tester jeg stort sett bare i “bakgården”.

Netter med leggkramper frister ikke til ny løping neste dag – må se til å få rutine på å tøye ut etter mine forsøk.

Uansett hvor langt jeg kommer, hvordan det har gått, om jeg kommer inn som et slakt eller som Pippi, så er jeg utrolig fornøyd med meg selv, YEAHHH!. Jeg har allerede fått smake at løping kan man bli litt “høy” på. En stund der godfølelsen overvinner smerter. Den følelsen alene er verdt strevet.

Jeg er realist, ser jo tegninga, så jeg setter meg ikke større mål enn at jeg skal kunne løpe 1 km sammenhengende. Og stilen og farta skal få være helt Karin; om jeg tålander eller deiser ned med pailabbene får bli som det blir.

Jeg er raus og gir jeg meg selv et helt år på denne kilometeren. Og når jeg tøffer meg med å legge dette ut i offentlighet, så krever det vel en statusrapport, sånn ca om et år – hvordan gikk det med meg og løpingen?
Dere hører fra meg, kors på halsen 🙂

HEIA – HEIA løpemeg!

Orientering – gøy og nyttig.

Orientering – gøy og nyttig.

Har fått sett mange lokale perler på orienteringsløpene

Prøver å få med meg flest mulig av orienteringsløpene som O-gruppa i Bjerkvik arrangerer hver vår og høst …

I det jeg skrev setningen ser jeg at den fort kan forstås som noe jeg dessverre ikke kan skryte på meg; løping.

Jeg prøver virkelig, har faktisk gjort det i noen år nå. Men jeg løper jo ikke, iallefall ikke hele vegen, knapt halve, noen ganger ikke lenger enn ut av startplassen sånn at jeg er ute av syne og i skogen for meg selv. Å kalle det løping er vel å tøye begrepet en smule langt. Ingen gaselle i lyngen akkurat, går mer i dumpe jump over tuer og uelegant tripping for å ikke synke for langt nedi myrene. Men jeg er ganske god på å gå fort, det skal jeg ha.

Min gode venninne Anne Lise – begge to så små at vi sitter fast i spindelvev og gresstrå.

Jeg kan takke min gode turvenninne for at jeg har fått sansen for orientering. Hun kunne orientere og dro meg med. Først hang jeg bare med på turen, hadde mer enn nok med det. Så begynte jeg å lese kartet sammen med henne, og lærte. Kjempespennende. Å lese terrenget sånn at du hele tiden vet hvor du er, og hvor postene må befinne seg, er god trening både for hode og kropp. Perfekt for meg, kroppen har så godt av turene i terrenget, over ei tue, under ei grein, opp på en skrent, klatre ned…. hele kroppen mykes opp, kondisjonen trimmes og musklene brukes.

Kortløype ved Holmvann, passe start etter ferie

Veldig trivelig å være to som finner ut i lag, trivelig og trygt. Så kommer det ganger det ikke passer for min flinke venninne, da må jeg klare meg selv. Gjett om jeg har “løpt” mye feil. Og gjett om jeg har måttet gi opp noen poster. Men ingen grunn til å surke, bare øve mer. Se på kompasset, tolke kartet og bykse meg levende gjennom myrene. Endel å holde rede på samtidig, men det går bare jeg tar tida til hjelp. Luffer gjerne ut fra start blant de første, og kan godt være blant de siste som kommer inn, og da har jeg ikke valgt lengste løype engang…. men jeg har deltatt. Og så får vi alltid noe godt på målstreken – Bjerkvik O-gruppe altså, helt super.

Funn av poster er som sukkertøy i skogen – energien fylles på og det gir håp om å finne neste også.

Når man ikke rager stort høyere enn like over blåbærlyngen, som jeg, og min venninne, og brillene er på skakke og full av øyesalve, så kan det være utfordrende å holde kursen. Vi går da polygondrag som på landmålinga, sikter oss frem til tydelige punkt i terrenget ikke for langt unna. Sånn går det framover, fra tre til tre, og ofte havner vi ganske nær postene, like overrasket hver gang. Kompass virker!

Fra O-gruppa låner vi brikke for å registrere funn av postene. Etter løpet får man utskrift av tid totalt, og tid på postene – artig.

O-gruppa i Bjerkvik er en liten kjerne orienteringsløpere som både kan løpe, orientere og arrangere løp. En stor jobb gjøres hver uke for at vi andre skal få være med, veldig takknemlig for det.

Bilde lånt fra O-gruppa. O-løp i Herjangen i vår.

For meg er orienteringsløpene nyttig rent helsemessig i nuet, hvis vi ser bort fra en vrikket ankel etter et sjumilssteg over en Prestjordbekk i vårløsninga. Og ferdighetene gir meg større trygghet på andre turer i ukjent lende. Bare positive effekter. #æblomstre på orientering.

Kan jeg, kan du. Anbefales!