web analytics

Våryr i Bjerkvik.

Hopla hei nå våres det, knopper og kropper skal ut og nyte solens goder. Selv om tempen viser bare 6 på morgenen, så er værmeldingen på Yr nok til å smitte, og Bjerkvikingene blir våryre.

Og hva skjer når vi blir våryre her inne i fjorden?

Jeg har tatt meg en runde, noen kaller det reklame, jeg kaller det våryr glede 🙂

Postkassejakt.

Jo vi løper etter postkasser ute i naturen. Bjerkvik Aktiv samarbeider med vårt rause næringsliv, og legger postruta ut sånn at vi får trim. For en hundrelapp skriver vi oss inn i bøkene i postkassene, og får et lodd for hver signering – glimrende incentivordning.

I forrige uke tok jeg første vårtur til Lilletinden. Tok like godt brattbakken ved satelitten, våryr som jeg var, i starten. For å si det sånn, så ble det mye pesing og det var en tung førstetur opp bakken, mer ør enn yr på toppen.

Har du også lyst til å jage av deg litt yrskap i skogen – sjekk facebookgruppa til Bjerkvik Aktiv.


Motorsagkompaniet.

Motorsagmasakren kan gjenoppstå når det blir vår og yrer rundt om. Jeg fikk meg motorsag, mi egen lille, hendige motorsag, kjøpt hos han Rolf på Storøs Auto. Gubben måtte avgårde og kjøpe ekstra batteri, for her gikk det unna på strømmen, og det var ikke fordi det første leverte lite.

Det gror over rundt oss, viktig å rydde før jungelen tar overhånd.

Har sikkert skapt angst i nabolaget, for det som kan sages på min veg, sages. Om de vil gå til motangrep, eller verve seg i motorsagkompaniet, er det bare å stikke innom Storøs Auto og søke om våpenlisens.


Kamuflasje.

Shopping-gen kan tennes. Det finnes ingen god grunn til å la pengene mugle i madrassen. Ut med dem, la den vandre, fra den ene til den andre, i omløp skaper de verdier.

Her har ettervinteren gått med i joggebukse og fritidstøy. Når antrekket nå må lettes på, kommer det jo frem alt det som har vært skjult under ull og goretex. Og det er sannelig ikke like delikat alt som velter frem, våryr eller ikke. For å si det sånn: Når man har six-pack i avslappet stilling i godstolen, er det mest sannsynlig bare en fake six-pack, hjernen som lurer oss, og vi går rett på. Bare å gå til anskaffelse av sesongriktig kamuflasje, og på Skotøymagasinet i Bjerkvik er det et rikholdig utvalg av kamuflasjeutstyr.

Og for å være på den helt sikre sida når jeg våryr spreller og slenger om meg med bena, på bordet, oppi godstolen, på dashbordet i pickupen (ikke når jeg kjører da)….. så fant jeg et annet must, et verneutstyr, et kamuflasjeplagg, en sikkerhetsinstallasjon…. alt etter som man ser det…., denne burde alle ha minst en av:


Flytter ut.

Når det våres skal vi enda mer ut, og vi flytter gjerne stua ut i hagen. Jeg skvatt innom Møbelringen Bjerkvik, har lyst på sånn hengestol, fint å sitte å dingledangle i når jeg må sitte unna sola. Og der er jo flere å velge i, så elle melle, dette blir ei nøtt.

En paviliong er tingen når det yrer, hi-hi. Du finner flere smekre redninger på Møbelringen i Bjerkvik.

Og holy macarony så mye fint til hagen de hadde der, lekkert utstilt sånn at man får mange idèer, sannsynligvis altfor mange idèer.

Har du ikke anledning til å holde sommerblomstene i live i sommer: Invester i noen fine kunstig planter, det gjør seg fint, og visne planter er nok noe ubudne gjester har øye for.

Her er noe av det mitt øye fanget på en liten runde en våryr formiddag nå nyss:


Vi spiser UTE….

Mat smaker ekstra godt ute. Under koronaen har vi kost oss ekstra, og mange har funnet friluftslivets gleder. Nå er det generelt bålforbud, du skal være helt sikker på at brann ikke kan oppstå om du fyrer opp bål nå.

Brødskive på bål

En kommunal forskrift er på trappene vedrørende bål – den kan bety noe for hva du kan i yr ryddeglede kan kaste på bålet, følg med fremover, forskriften blir nok kommunisert ut.

Det betyr neppe at vi ikke kan lage maten ute lengre, må bare være forsiktigere. Og grilling i hagen blir nok fortsatt mulig.

Foto lånt fra Byggerns nettside

På Byggern i Bjerkvik får du tak i skikkelige griller og grillutstyr. Jeg fikk med meg en katalog derfra, men den er søkk borte nå. Har lånt et bilde fra nettside fra Byggern, men trenger du grill - stikk innom Bygger`n Bjerkvik.


GOD SOMMER!

“Dagens lille høydepunkt”

Lilladassen, malt i 2013 (solgt)

Rydder. Fant en novelle jeg skrev i 1991.

Husker ikke om den stammer fra et skrivekurs med Eivor Bergum, eller om den ble innsendt til en konkurranse.

Uansett, den kom ikke lenger enn til skrivebordsskuffen. I dag skal den for første gang publiseres, i MELLEM linjene. Uredigert, så litt flaut, jeg kan bedre i dag 🙂

Trekk pusten godt inn, start musikken, og la øynene gjøre resten:

Det er når du sitter og krester sånn at du blir porscherød i fjeset at blikket ditt suger seg fast i et tilfeldig punkt foran deg, slørete og stadig fjernere, og fjernere…….

Idet stjerneteppet går til side forsvinner tidsbegrepet. Noen få sekunder er ikke lengre bare noen få sekunder. Gjennom tåkedisen ser du angorakattene som danser samba på regnbuen, mens uskyldsrene snekrystaller daler som lokale gavedryss. Derav de sitrende, deilige frysningene som iler nedover ryggen og lager jordskjelv i kroppen din.

Du blir avlang i fjeset av fornøyelsene. Med halvåpen munn inntar du den forførende musikken fra tåkekoret. Skitne tanker siver ut av munnvikene. Den store syndefloden boltrer seg freidig nedover haka di. Men du liker det, for foran deg i tåka finnes det massevis av herligheter.

Rusen bare fortsetter, og har du anlegg for total hengivenhet i sånt et ærende, får du se de nakne skikkelsene som stuper i diamanter og gjør sprøe sprell i de forgylte badekarene med sprudlende champagne.

Fjær og bomull leker med hverandre rundt omkring deg. De er overalt, elskovssyke ertebærter som kiler dobbelthakene dine helt opp til ørerota. Det er som å spise grønne epler, direkte ubehagelig, men allikevel så herlig ubehagelig.

Tonnevis av balsam vibrere av spenning. I store krukker, i små krukker, men også utenfor krukkene. Velduftende nesemedisin, men også illeluktende, klissete balsam som du tydelig føler idet det krampaktige grepet du har om doskåla løsner. Angorakattene sover nå på regnbuen, og kattemalinga kjæler sinnet ditt.

Med et plopp faller sceneteppet ned, og vips så er doen den samme gamle marmoretterligninga som den var for titusener av herligheter siden. Tiden fortsetter sitt kappløp, og den siste rest av eventyrtåken sildrer ned fra øyekroken.

Du puster lettet ut, for å puste inn klarer du ikke før du har gått ut!!”

Karin Rognmo Mellem (1991)

Bildene, unntatt det øverste er lastet ned fra Pixabay.

Scooterlykke, også i Norge.

Korona og stengte grenser bød på ny opplevelse for oss.

Dette kan sikkert kalles et “Aldri-så-galt”-innlegg, for hadde det ikke vært for koronaen, er det ikke sikkert at vi hadde fått denne opplevelsen. Og muligens smakte den ekstra godt fordi vi ikke har kjørt ordentlig på scooter siden 2019 – sånt skulle ikke nordlenninger utsettes for!

Mine stødige fjelloser, uansett hvor, føre og vær.

Jeg var skeptisk da gubben foreslo turen, alt scooterutstyret mitt lå koronafast i Sverige, utstyr akkurat passe for mine ditt og datt.

Og så var det jo denne kroppen min da, den som ikke er like velvillig som før, og løypa var merket vanskelig, og det var mange timer å kjøre til løypestart, hva med ditt og hva med datt, og tenk om hunden ikke ville være med….. Jeg kom på tusen kreative grunner til at jeg ikke skulle orke.

Men lysten seiret. Ville heller ikke at gubben skulle kjøre aleine i ukjent lende, om jeg er med, har vi i det minste en reservescooter. Jeg rasket i hop utstyr hjemmefra (har jo utstyr så det holder, når vi tenker oss om), og jeg fylte på med helseberedskap i ryggsekken.

Jeg lånte datras scooter og gubben hadde kjøpt seg en koronascooter.

Fornøyd frue.

Øverst i Signaldalen parkerte vi hos en skytterfamilie, kjempetrivelige folk og vofse som tok vel imot oss i strålende vær. Familien er fra stedet, over generasjoner, kjenner området ut og inn, og ivrer for mangfoldig bruk av naturen. Mannen på gården er en av de løypeansvarlige, de som årlig stikker ut trygge scootertraseèr, setter ut stikker og også plukker de inn igjen.

Vi fikk følge på starten av turen, og fikk aller beste guiding i fjellheimen og innblikk i historie han åpenbart kunne godt. Tusen takk!

Disse fjellene har vært, og er nok fortsatt, viktige for Norge, jeg tenker det er bra at nordmenn behersker dette heftige landskapet, også på scooter.

Trivelig følge.

For oss som stort sett bare har kjørt på andre siden av grensen, i Sverige, var det flott å se dette fra norsk side. Vi var ikke langt unna leden som fører til Treriksrøysa på svensk side, der har vi jo vært.

Selv om grenseområdene var gjenkjennbare, familiært terreng å kjøre i, var opplevelsen helt annerledes. Fjellene mot vest i Norge er spektakulære og gjør opplevelsen mektig. Vi fulgte “Parasløypa” da vi startet fra Rognli gård, en gård som ligger i fotenden av en pyramide av et fjell, Paras.

Paras.

Inni mitt hode var jeg på reporasjetur, selv om jeg nøyer meg med egen blogging nå. Det var blinkskudd overalt, og speilreflekskanonen sto på ratata. Det er medisin å ta inn sånne inntrykk.

På turen møtte vi skiløpere med tunge slep, de fulgte scootersporene lengst mulig. Vi snakket med en kar med hundespann, for han og hundene var scootersporet avgjørende for hvor og hvor langt han la turen.

Og vi traff på mange scooterfolk som hadde prioritert godværsdagen på fjellet. Allikevel var det stille. Folk kjører etter løypene og raster i nærheter da det ikke er tillatt med for lange utstikkere fra løypa, noen lå på vann og fisket. Mange scootere er i dag så lyddempet at de høres stort sett i det de passerer eller når vinden og naturen flytter lyden. Terrenget demper godt.

Stillere trenger det ikke bli….

Etter Breidalen, ved en samling vann langs Kitdalsløypa, snudde vi, for denne gang.

Løypenettet er imponerende og bør være et eksempel til etterfølgelse for andre kommuner i vinterlandet. Der andre strever med å få tillatelse til å kjøre utstyr til egen hytte, tenkes det her løypenett og sammenbinding av løyper. I Narvik snakkes det nå for første gang et språk som kan minne om løype-ja. På det digitale folkemøtet jeg fulgte i går, ble det sagt at Nye Narvik kommune er 7. største kommune i areal, har synkende befolkningsutvikling og må tenke bolyst. Vi har plass nok til å sikre bolyst til de mange med samme lyster som oss, uten at de med scooterangst blir fortrengt.

Heia Storfjord kommune, sier nå jeg.

I likhet med mange andre fjellområder i nord, er dette områder som har menneskelig historie. Under 2.verdenskrig var områdene viktige både for forsvar, etterretning og rømning. Det har nok ikke bare vært lett.

Jeg har krafset litt lengre bak i tid, til den gang da sult og elendighet preget de svenske fjellsamfunnene, da svensker søkte bedre kår på norsk jord, da de etablerte seg der “inkje-nåkon-kunne-tru-at-nokon-kunne-bu”, fordi det var det de fikk. Sånn ble flere gårdsnavn til, og -sen-endelser i etternavnble byttet ut; sånn ble antagelig Grilsen til Rognmo i Målselv.

Kanskje noen av gårdene i scooterløypedalene også er sånne gårder? Kanskje. Det har nok vært vandring og aktivitet her i flere hundre år, folk som har mestret den heftige naturen. Det bør vi fortsette med.

Det ble en digresjon.

Det er akkurat sånn naturen får frem hos meg, digresjoner og historier som jeg kan putte inn i skriverier. Om ikke alle historier er sanne, så spinner de på min fasinasjon og erfaring, og denne turen ga meg ny motivasjon til å fortsette på manuset “Fillefrans” som jeg startet på for et år siden (jada, veit, det går ikke fort her i gården).

Avslutter med en bildeserie som bare delvis gjengir virkeligheten – betatt så det holder:

Vår første, neppe siste, tur i Signaldalen.

Sykt aktive gjør det ute.

Koronatiltakene er igjen strammet til, og det nærmer seg påske. Vi skal være sammen med færre, og besøkene vi så for oss, blir det kanskje ikke noe av.

Men vi kan være ute, uansett vær.

Trugetur i våt nysnø er herlig.

Fikk lyst til å fortelle fra siste Sykt Aktiv-tur, den ble en YEAHHHH-dag:

Dagen var planlagt for en god stund siden, vi skulle ta siste økt før påske som sirkeltrening utendørs. Og vi skulle kose oss litt ekstra, med bålpannelunsj og gaver.

Vi ser alltid an hva og hvordan med hensyn til vær og føre kvelden før, og også om morgenen hvis vi er usikre. Vi har nok trutnet godt på de 4 årene vi har holdt på, så det skal litt til før vi bakker ut. Gode på å kle oss etter været, og ikke nødvendigvis etter moten.

Sånn får vi frisk luft, får rørt oss, trent, skravla og flirt, minst en dose sånn medisin pr uke – “doctors order”.

Strandrydding er god trening – mye søppel, tunge løft

Sykt aktiv-gjengen var usikre, veldig usikre. Værmeldingen sa sitt – vi kom til å bli dyvåte – og vi kom til å blåse overende. Å fryse seg syke rett før påske var ikke fristende. Vi var egentlig på stadiet “God påske, så ses vi igjen i april”, hele gjengen.

Et lite lysglimt på formiddagen var nok, og en håndfull tok sjansen, kanskje rakk vi en halvtime ute før vi måtte hjem igjen. De som møtte var iført flere lag vann,- og vindtett og med ekstra hansker og votter i sekken – akkurat som barnehageungene – that`s us.

Sirkeltrening ute

2,5 time fikk vi ute. Det var mildt, knapt en regndråpe, vindstille og sola sørget for at både lag 1 og lag 2 måtte av – og vi fikk en god treningsøkt utenfor Bjerkvikhallen.

Treningsapparater? Trengs ikke. Vi bruker det vi ser foran oss: Ei trapp, en benk, en avsats, ei bjørk, en stein, en stokk og flate marka kan brukes til mye. Eneste vi har med oss, er treningsstrikk. Det har vi liggende i sekkene våre – lite og lett – greit å ha med.

Værmeldingen for påsken sier sitt – vind og vått. Bare å lete frem antrekket med en gang, og ut med oss. Få luft i fjeset, få rørt på kroppen, få ute-energi. Kanskje du blir med på en utetreningsøkt i påsken?

Lur med deg gubben, bare spør om han blir med “å gjøre det ute”, så kommer han nok tassende etter, hi-hi.

Tips: Skotørker er kjekt å ha – for det blir våte fottøy. Og personlig så går jeg for halvt gummierte, lette, arbeidshansker når det er mer vått enn kaldt.


God utepåske – uansett vær 🙂

Viser til mitt tidligere innlegg om aktivitet som medisin, HER.

Er på digitale messer.

Den årlige førjulstradisjonen med å delta på julemesse sammen med søster og mamma, ble annerledes i år. Alt er avlyst. Og vi som har hatt så god tid til å pysle og krimskramse nettopp i år…..

Lykken ble digitale messer på facebook. Og synes dere det ble stille i MELLEM linjene, så er det fordi jeg har fullt opp med å følge med hvor jeg har lagt ut ting og meldinger som kommer inn. Dette er på flere måter mer krevende enn å delta fysisk på messe. Er man på ei messe, er innsatsen der og da, og man kan segne om i sofaen når det er over. Disse digitale messene de plinger til alle døgnets tider, og de må mates for å sikre oppmerksomhet, og det kommer spørsmål her og der. Kluet er å slå av i blant.

Veldig moro, men skal innrømme at jeg roter litt. Fort gjort å svare hvordan en mekker en mosekrans innlogget som MELLEM motor & fritid, eller svare en som spør om plager vedrørende Sjøgrens syndrom i diagnosegruppa, at “om du dusjer kransen så holder den seg lengre”.

Allerede tidlig i vår dukket det en opp en facebookgruppe med utspring fra Troms, den har nå vokst seg kjempestor, og der er masse folk og aktivitet. Og der er også vi med krimskrams og bilder:

Mamma, meg og søstra mi har de siste årene deltatt på marked på museet på Sjøvegan – kjempekoselig marked i ærverdige bygg, kjempekoselig tradisjon for oss tre i lag. Det ble naturlignok ikke noe av i år.

Tusenkunstnerne på Sjøgvegan tok initiativ til en digital julemesse, og jeg som “”henger med” denne gjengen i blant, fikk være med. Her er det utrolig mye flott av lokale kunstnere, anbefaler en titt.

Og nå popper det opp med digitale messer i alle varianter og på alle kanter, og noen tar i bruk nesten prikk like navn som andre vellykkede – så her er det action og litt Chicago.

Jeg vil til sist nevne 2 ferske grupper, 2 lokale hvorav en er opprettet av ei aktiv Bjerkvikjente:

Vår egen gruppe oppdateres også etter hvert som ting flyr ut og nytt krimskrams blir ferdig:

Ta en digital messetur, du også.

Slutt aldri å prøve.

Slutt aldri å prøve.

Idag gikk jeg en tur jeg lenge har vurdert å ta. Men dere vet, så er det alltid noe annet, tenker det er litt for tung tur, velger noe annet, nærmere, tryggere og med kjente steg.

Men nå var det et fantastisk utevær og kroppen jamret etter litt slit, bli varm, bli myk, få opp puls, og produsere egne velværestoffer.

Hvor skulle vi dra?

– I disse elgjakttider måtte det bli et sted ovenfor skoggrensen.

– Kopparfjellet? 911 moh holder vel som sikker elgjaktavstand?

– Ja vi kan jo bare prøve, gå så langt vi orker, og blir det for tungt, så snur vi.

Turen er på 4,3 km opp ca 538 høydemeter, etter delvis sti og i mye lettgått terreng, erfart i dag.

Jeg er velsignet med en nydelig turmakker, og vi var begge enige om at vi prøver, men snur akkurat der en av oss har fått nok, uansett om det punktet er bare like oppi lia. (Den ene, betyr i praksis meg 🙂 )

Etter 1,5 time vandring var vi på toppen. Turen opp hadde gått som en lek, skravla gikk i ett. Kroppene spilte på lag, gode sko og med lovnaden om at vi må ikke nå noen som helst topp om vi ikke vil, var det et avslappet forhold til målet – det kunne være hvor som helst.

Denne turen kommer vi sikkert til å ta igjen. Denne og andre turer i nærområdet, feks til Nævra eller til Kobberfjellvannet fra denne sida, eller bli kjørt og gå til Vassdalen for å bli hentet der. Det vrimler av egnede turmål for enhver rundt oss.

– Hvorfor hadde vi ikke tatt turen dit før? Så nært, tilgjengelig og flott.

– Antagelig fordi det er altfor lett å tro at turmål er for vanskelige, uten å prøve. Og fordi at det er lett å utsette det en ikke er helt bombesikker på.

Mitt råd er å aldri slutte å prøve. Og går det ikke som planlagt, så er det heller ingen skam å snu. Faktisk helt ok å snu når det er best.

Kommer jeg meg bare halvveis, ja så nyter jeg det jeg finner der.

Og må jeg snu lenge før jeg egentlig vil, så er det lov å furte, men ikke lengre enn at jeg prøver igjen en annen dag.

Å joda, jeg har snudd, etter å ha bare så vidt startet – kjenner jeg at det blir “en sånn dag”, ja da er det riktig å snu. Og det har hendt jeg har tilbragt store deler av turen bak en stein – drittkjedelig rett og slett.

Men om jeg slutter å prøve, fordi det kan hende at jeg må snu, så vil jeg aldri få sånne fine turer som i dag; fin, god og veldig velgjørende både fysisk og psykisk.

Slutt aldri å prøve.

Mellems resultatservice: Samlagsmesterskap Ofoten 2020.

Mellems resultatservice: Samlagsmesterskap Ofoten 2020.

Endelig var vi klare for ei langhelg med skyting. Trondenes skytterlag hadde invitert til samlagsmesterskap for skytterlagene i Ofoten skyttersamlag, og vi var påmeldt på det meste.

Min mann hadde ladet patroner og jeg hadde ladet kroppen. Etter en sommer med hjemmeferie, var ei langhelg på Heggenkollen det nærmeste vi kom campingvognferie i år. Vi møtte i god tid, torsdag kveld var vi på plass – vi la opp til å finne roen før det braket løs.

Hva foregår egentlig på et samlagsmesterskap?

At vi heller skal snakke litt om dette, handler selvsagt ikke noe om resultatene mine…

Tipper mine svenske venner er mest skuffet nå når jeg røper menyen på samlagsmesterskapet i år:

– Feltskyting (skyter på ulike figurer på ulike avstander, utendørs)

– Baneskyting (skyter på blink fra 100m og 200m inne på tørr standplass)

– Stangskyting (oppkalt etter oberst Georg Stang, altså ikke ei stang)

– Skogsløp (Løpe først, så skyte pesende og andpusten x 2,5)

– Lagskyting (1 liggendeskytter, 1 kne og 1 stå fra samme lag)

– Medaljeskyting (Organisasjonsskyting – valgt å arrangere her nå)

– Grilling (Ofoten skyttersamlag pleier sine skyttere vel)

Et samlagsmesterskap er altså en grande sesongfinale der kjente skytternaboer møtes for å konkurrere og ha det trivelig i lag.

Lars og Gisle Hoff fra Ramsund – alltid hyggelig å treffe disse karene igjen.

Min mann skyter både skytterklasse og militærklasse, og var påmeldt både felt og bane i begge klasser, i tillegg til Stangskyting med saueren.

Jeg var påmeldt felt, bane, stang, lag og surprice: skogsløpet også. Etter et par testrunder i skogsløpløypa, hadde motet oversteget vettet, og jeg var påmeldt. Så blandet været seg inn, og løpet ble avlyst – sikkert en skytsengel som så hva som var i ferd med å skje.

Vår datter på helgeperm kom kjørende etter foreldrene, og ble med siste dag på bane-, lag- og stangskyting. Marinaselskap var kanskje det som var det aller festligste for oss denne helga <3

Småpjusk vofse ble veldig glad for gjenforeningen

Okey da, her kommer resultater fra Bjerkvik:

MARIE.

Aller først vil jeg fortelle om ei kjempetøff jente som stilte på sitt første utendørs samlagsmesterskap for Bjerkvik skytterlag, sammen med sine besteforeldre: Marie Nyborg, skyter i klassen Nybegynner ungdom.

Grunnet koronaen kunne ikke besteforeldrene bli med inn, men hun fikk følge av Marina, og det gikk bare fint. Hun skjøt lovende godt, skytterlagsformannen var veldig begeistret, og sjarmert. Vi er kjempestolte over å ha fått en så flott rekrutt i laget.

Gratulerer med ditt første mesterskap, Marie.

ANDERS:

Anders Kruhaug ble årets samlagsmester kl 3-5 – vi gratulerer og kjenner lukta av kongeskyting, vi heier på deg!

Han vant på banen med 346 poeng og ble nr 3 på feltskytinga.

Under premieutdelinga vanket det mye edelt metall og Anders fikk trimmet seg opp og ned på “premiepallen”.

Gode skytterbusser, Anders Hildegunnsin og Terje minsinkar

TERJE:

Terje skyter i V55 og har skutt jevnt godt i vinter, og sånn ble det også i helga. Han vant felt i klasse V55 og ble nr. 2 med HK 416. Han ble nr 3 i bane V55 og han vant med HK 416. Han vant også stangskytinga i kl V55 med 15 treff. (Har fått korrigeringer: det kåres ikke stangvinner pr klasse – men jeg skriver det allikevel 🙂 )

Godt jobba, gubbeluren, smask, smask.

ERLING:

Erling Frantsen skyter i V65 og er en trofast deltaker på lokale stevner. I helga prikket han inn en 3.plass i feltskytinga. Baneskytinga fullførte han ikke etter å ha gjort noe som vi ikke skal gjøre, men som mange av oss allikevel har gjort, og som er lettere å gjøre nå som annenhver skive er tom…. derfor står det lav sum på han i resultatlista.

Erling skyter 2.etappe i Bjerkviks andrelag

SVEIN INGE:

Svein Inge Nordkil skyter i kl V65, og gikk denne gang klar av MELLEM linjenes kameralinse. Svein Inge fikk en 8.plass i innledende baneskyting og samme i innledende feltskyting.

MARINA

Marina skyter i år i klasse 3. Hun brukte siste dag av helgeperm til å skyte sammen med foreldrene – stas. En stund siden forrige Sauerskyting, mer HK416 i det siste, og det ble bra, men ikke så bra som hun kan. Men hun kom, og hun deltok, og det var viktigst, denne gang.

Som eneste stangskytter i klasse 3, og eneste kvinnelige skytter i klasse 3-5, vant hun stang i sin klasse (er vel ikke rett å si at man vinner når man skyter alene…. men mammaer kan si sånt), og hun fikk også bestekvinne kl 3-5 premiering- kjekk søndagscatch.

Marina skyter stang, tok feil magasin, og mista 1 skudd. Matta? Jo det er et koronatiltak: Vi må alle ha med eget underlag – fargerikt på standplass i år.

KARIN:

Jeg er ny klasse-1-skytter, og hadde gleden av å gjøre mye for første gang i helga. Hadde det gøy, skjøt ganske bra, men alle øvelser iblandet noe elendig, så resultatene ble deretter: 6.plass i feltskyting etter å ha vevlet med jakken, eller pleddet jeg drafset på, borti skruen, så den hadde botnet på de to siste holdene – det gikk til skogs, med fin samling. Baneskytinga starta rett og slett bra, og avslutta etter helt unødvendig prøveskudd og bortknepping før omgang, endte på 4.plass.
Sammen med tøffe datra, vågde jeg meg bort på Stangskyting. Sa som sant var at jeg måtte få alt jeg skulle gjøre inn med teskje da jeg var fersking. Det fikk jeg. Kommer til å si akkurat det samme neste gang, og gangen deretter. Vil dere se……dere får ikke noe valg:

Løsna 11 skudd, traff bare 1 på første hold etter nestenforkiling, neste hold litt bedre med 6 løsnede skudd og 5 treff. Som dere ser, det går ikke fort. Har satt som mål å løsne 6 + 6 skudd, og treffe alle 12, det bør være oppnåelig. Mer enn det, så må det kraftig endring i teknikk og tempo til, det blir ikke i år, for å si det forsiktig.

BJERKVIK SKYTTERLAG:

Nye regler gjorde det enklere å få nok kvalifiserte folk til lag fra små skytterlag. Bjerkvik meldte på 2 lag i lagskytinga:

Lag 1:
Svein Inge liggende
Terje kne
Anders stå

Lag 2:
Karin liggende
Erling kne/ligg
Marina stå.

Bjerkviks lag 1 skjøt seg til en 3.plass, mens lag 2 havnet et stykke nedpå lista.
Også lagskyting ble førstegangs for meg, og jeg fikk smake på nerver jeg ikke hadde kjent på før. Men det var en flott erfaring å ha med seg, håper jeg får muligheten en annen gang.

Bjerkvik lag 1 (Svein Inge ikke tilstede) på 3.plass.

Oppsummert:

Samlagsmesterskap er gøy!Tett program, man kan ikke få med seg alt, hvile er også viktig. Jeg lærte masse, om skyting og meg selv. Og børsa og skruen skal bæres like forsiktig som ei gelèkake heretter, klip meg om jeg skulle glemme det.

Lke etter mitt bidrag til lagskytinga…

Avrunder med et bildegalleri fra Karin og Marinas mobilbilder:

Telttur med smårusten kropp.

Telttur med smårusten kropp.

Teltturer har gjort vondt så lenge jeg kan huske, allikevel elsker jeg disse turene. Med en smårusten kropp har jeg funnet noen triks for å fortsatt kunne ta del i teltlivets gleder. Dette blogginnlegget handler om disse tipsene, og kanskje litt om ting som endrer seg med årene.

Planleggingen.

Lister er mitt mellomnavn, og vi planlegger med å se på gamle lister og skriver nye, skiller på vinterturer og sommerturer, og sorterer på felles, og personlig til hver enkelt, også til hunden. Etter turen påføres det vi glemte, overflødig og ellers nyervervet erfaring.

Nytt av året tips: Ta med lista når utstyr skal pakkes ut av bilen, check – tatt med – check – tatt med, så slipper man å returnere halvveis innover vannene, midt på natten, med tåke i helene, tilbake til bilen for å hente kokekarene….

Husken er ikke som før.

Sengen.

Selv som liten og lett unge hadde jeg vondt i ryggen på turer med soveposen. Det hvite, tynne underlaget som vi brettet i hop, gjorde liten nytte. Men jeg hadde nok noen svakheter medbragt fra fødselen, svakheter som gir dårligere utslag med årene.
Allikevel har jeg teltet, og elsket det, det har vært verd ondter og søvnløse netter. Jeg har eksperimentert med ulike underlag, flere underlag og sågar jukset og tatt med liten flik av madrass med meg (scooterturer vel og merke), men det har ikke vært suksess.
Gubbelurens julegave til familien var nye liggeunderlag. Disse inneholder dun, og blåses opp ved hjelp av luftsekk. Dette var rene himmelsengen for meg. Først fjerde natt protesterte kroppen, men trolig på totalpakken av turlivet.

Garderoben.

Bortsett fra undertøy, er det ikke mange klesskift som beregnes. Men greit å ha med passende for ulike værforhold, sånn at det ikke blir for varmt, for kaldt eller vått.
Uansett sommerturer: Ullundertøy, hansker, lue, buffer og varme ytterplagg er viktig. Ekstra sokker, og ekstra fottøy er lurt, våte føtter er sjeldent stas. En lett regndress eller regncape er kjærkomment om det høljer ned og du må ut. En treningstights ved varmere vær, og en varm ytterbukse med plass til tightsen under er rasjonelt ved av og på, av og på. En lettere turjakke er greit å ha med for dagsturvandringer – brukes som mellomplagg hvis kaldere vær. Trikset er å tenke flerbruk.

Mitt personlige utstyr hadde jeg pakket i storsekken, Bergans lady Trollhetta. En god sekk for småladies som meg. Nå ble sekken med fordi den var praktisk i gummibåten som hang etter båten som bagasjetralle, og ikke for vandringens del.

Tips: Hagehansker, gummierte, kjekt å ha med når ting er våte eller grisete. Og heng crogsen på sekken, de veier lite, tåler vann og er veldig kjekke å smette på.
Ull-lester og ull pulsvarmere er gode for å varme opp leddene om de krangler.

Oppholdsrommet.

I tillegg til teltet, hadde vi med oss et seil/en gapahuk. Det var genialt. Det ble både vind, sol og regnskydd. Her hadde vi mat, kokesaker, fiskesaker og alt som vi ellers hadde bruk for i løpet av lange dager. Hunden våknet kl 5 da sola sto på teltet, og et par timer senere krøp også vi ut av det varme teltet. Fikk med oss solnedgangene på kveldene, og midnatt passerte gjerne før vi hoppet i soveposene, og sluknet.

Får vel kalle det alderstillegg, men stolene var minst like geniale som gapahuken. Sammenleggbare strandstoler i lette materialer prioriterte vi å få med. Leste et par bøker i disse.

Toalettet.

Ting er ikke som før. Kan ikke bare dra ned buksa bak en stein, tsssssss, og så er det over. For det første, så kreves det tømming oftere enn før, også på natt, og trykket, det er som en lekk hageslange i oppoverbakke – ting tar altså tid.
Å sitte på huk så lenge, uten å deise nedi lyngen med skinkene som forlengst har latt tyngdekraften seire, er tungt. Kjempetungt selv om fjellet er fullt av steiner å henge armene på.

For ikke å snakke om når det blir nødvendig med bimmelim. En sjøgrensmage er ikke lett å forutsi, og utgangsproduktet kan anta alle slags kvaliteter. Det skal altså voksne lårmuskler til å kjempe mot tyngdekraften, muskler jeg ikke har …

Har kjøpt tissetrakt for turjenter, men den forbeholder jeg iskalde vinterdager, mer festlig er den ikke.

Med et våkent blikk for rekved, fant jeg en egnet rekvedplanke og så straks nytten i denne. Balansere den mellom to steiner – og voila – friluftstoalett godt som gull. Slapp av – kommer ikke til å lage solfanger av den og selge den på julemessa – den viste seg nemlig å være råtten…. Jada, jada, dere kan bare tenke dere til hva som skjedde. De hersens skinkene sørget for overvekt bakut, og plankefestene var mildt sagt pill råtne. Det er altså et must å ha med stor pakke våtservietter.

Tips: Ta med toalettpapir som oppløses lett, og en hagespade. Grav ned herligheta.
For å unngå tisseturer natterstid: Legg deg seint, stå opp tidlig. Spis salt før leggetid, og bare fukt munnen med vann om du bli sjøgrenstørst på natta.

Medisiner og sånt.

Ha med livsviktige medisiner for mange flere dager enn du planlegger at turen skal vare. Oppbevar dem i emballasje sånn at de holder seg tørre.

Ha alltid “akutt-medisiner” lett tilgjengelig, typ smertestillende, øyedråper og migrenemedisin. Jeg har sansen for turbukser med store sidelommer med klaffer – får meg meg utrolig mye som jeg kjapt får tak i, reddet mang en tur.

Kan du velge, velg enkle løsninger, og tenk hygiene. Jeg bruker Hyprosan øyedråper i flaske, og engangspipetter Oftagel. Og så er antagelig teltturer av de få unntakene der jeg dropper øyesalve på natta, det blir rett og slett for mye klin og ødelegger soveposen (jeg har hele hodet inni posen, bare nesen som stikker ut)

Jeg tar med meg kosttilskudd jeg føler er nødvendig:
– Peptid + tar jeg fast for magen. Hjelper mot magesmerter rett etter måltid. Og siden jeg har vært plaget med akutt diare/oppkast, og absolutt ikke vil oppleve det på telttur, følger jeg rutinene og tar dette fast.
– Olivita tok jeg med denne gangen, da jeg var i testfase. Hadde bestilt kapsler da disse er enklere å ha med på tur, men de rakk ikke frem før vi dro. Jeg fylte da olivita på en ren liten beholder antagelig beregnet på shampoo – fungerte utmerket.

Renslighet på telttur blir så som så. Det lukter, og negleranda er sort. Litt såpe med for håndvask og kattvask forøvrig er lurt på litt lengre turer, ellers er babyvåtservietter ypperlige og gaura tåler det: Tørk og brenn på bålet, mygga holder bare enda større avstand 🙂

Etter å ha vært på langtur uten hårbørste, med liten datter med langt hår der en plastgaffel måtte ta jobben som flokeløser, så er alltid hårbørste med. Kjøper i dagligvarebutikkene, de sammenleggbare med speil inni, da har jeg speil til øyestellet. En grundig børste av håret hver kveld, gjør også godt for hodebunnen, spesielt om du er sensitiv og lett får hodebunnseksem.

Briller har med årene blitt en større volumandel av min bagasje. Jeg må ha med flere typer, både for å bytte for ulikt lyst, men også som reserve om jeg skulle miste. Jeg har briller med og uten filter, og solbriller.

Nytt av året tips: Trekk er ikke bra for tørre sjøgrensøyne, fort gjort å pådra seg betennelser. I båt, er det ikke til å unngå at det blir litt trekk. Jeg har skaffet meg solbriller som er helt tette, skumputer tetter mellomrom mellom brille og hud. Jeg har slitt med å gå med disse, ble ustø men øver meg i lett terreng. For å sitte i båten med, var de perfekte. Skal også testes med halvhjelm på snøscooter til vinteren. Brillene dugget forresten ikke, selv i regnvær, fryktet det.

Restauranten.

På sommerturer er holdbarhetprinsippet å spise ferskmaten først: Brødet før knekkebrødet, skinka før tubeosten, biffen før drytech. Godt tips til god fjellmiddag forberedt hjemme: Biffstrimler og kuttet løk, paprika, gulrot etc blandet med grillolje og krydder. I boks og poser så det ikke renner, stekes på panne, servert med hurtiglagde nudler – lover, det smaker femstjerners.

Vi stoler ikke på fiskelykken og baserer oss ikke på matauk derfra. Pølser er med på fisketurene, og ved for å lage bål, og pølsepinner for det finner man ikke på høyfjellet.

I vår familie har det ofte vært bursdagsfeiring i fjellet. Bursdagskake kan være lapper laget fra pose og stekt i stekepanne. Skumboller i brett er også gode, og lette, og lar seg holde hele i brettet.

Gotteriet skal man spise opp og ikke plages med i lasset hjemover.

Søppel tar man selvsagt med hjem, også andres om man kommer over det (vi kom over begredelige søppelberg etter festligheter i fjellet – trist å se).

Båt på fjellvann.

Denne turen over Båtvannet, Gautelis og Vannaks har vi gjort noen ganger før. Vannstand og vannsikt har variert, men vi kjente sånn høvelig til trygg rute. Det er fort gjort å gå på berg og stein.

Vår godt synlige gulebåt flyter lett på vannoverflata, stikker lite ned, og er av hardplast. Propellen var det dypeste og svakeste punkt – langt å ro tilbake fra innerenden av Vannaks om propellen gikk i stein.

Nytt av året tips: Ekkolodd som skannet bunnen og ga oss dybdemeter, og fisk. Med begrenset hastighet var det et godt egnet hjelpemiddel, og vi fikk alltid kjørt opp motoren før lav dybder, ingen bunnskrapinger.

Aktiviteter.

Når kroppen er rusten er det en fordel med varierte aktiviteter. Å bli værende i teltet for lenge er ikke bra, spesielt ikke når det ikke er ståhøyde i teltet.
Selv om ikke fisken biter: Fisk. Det er god adspredelse og du strekker og tøyer deg på andre måter enn ellers.

Ha med dagsturutstyr: En liten sekk, kart, kikkert, termos og småmat. Ta en svipptur opp på nærmeste høyde, ta inn utsikten, skli på snøflekkene og bit gubben i øret.

Tren: Ikke vær for opphengt i faste treningsopplegg, men utnytt naturen og mulighetene. Toalettbesøket kan som sagt være god lårtrening, ommøblering av steinheller i terrenget er sikkert bra for mange muskler – lag bord, og yoga og planken i det fri tar seg iallefall godt ut på bilder.

Og så må ikke all tid være belagt, hvile er viktig. Bare vær, og nyt. Les bøker og få med deg det som skjer rundt deg, for det skjer stadig noe. Vi fikk nærkontakt både med rein og røyskatt, og fugler som vi burde kjent bedre enn vi gjør. Mygga er vel det eneste dyrelivet vi helst ikke skulle hatt så nært som det ble. Myggspiralen fungerte aller best, både for å jage ut fra teltet før leggetid, og ved beina i lesestolen.

Vi brukte litt tid å rydde søppel. For det meste mistet avfall, vil vi formode, og for det meste sånt som lot seg brenne opp på bål, for mye til å ta med seg hjem uten ekstratur. Men gassbokser, ølbokser og knust glass pakket inn i avispapir og tok vi med hjem for kasting.

Generelt

Jeg tror ikke det totale helsebildet går i minus om ikke alt blir så gunstig på sånne turer. Noen forverringer får en tåle for å LEVE. Så får en heller rette opp som best mulig etter turene, rehab av hofter etter rehab av sjela er innafor. For turer i natur gir livskvalitet og er vitenskapelig bevist som god kur for kroppen, stresshormoner går ned, og velgjørende endorfiner øker. Gunstigere miljø med hensyn til betennelser.

Ulike sykdommer og plager vil ramme de fleste som får leve lenge, de blir en del av livet, men ikke deg. Så langt det er mulig, tror jeg det er lurt å holde seg i aktivitet med sunne aktiviteter for akkurat deg og din kropp. Lytt til kroppen og avklar med din lege, ikke sammenlign deg med andre, bare du er du.

LEV MENS DU LEVER.

Mellems resultatservice har fått permitteringsvarsel.

Mellems resultatservice har fått permitteringsvarsel.

Ingen LS i år.

Året var booket. Etter russetid skulle frøet bli med mamsen og en annen mams med hennes to frø til Bulgaria. Vi skulle varmes opp og lande rett inn på standplass på NNM i Målselv. Frøet skulle spire videre på egenhånd i Forsvaret, og vi gammelpottisene skulle ta turen til LS i Elverum.

Mellems resultatservice skulle få mye å gjøre.

Sånn ble ikke 2020.

Mellems resultatservice kommer til å få så lite å gjøre de kommende månedene at permisjonsvarsel er sendt ut.

Å bruke pledd som underlag er sånn passe bra, men lett å drafse med seg som koronatiltak.

Vi var godt i gang med treningene; avtrekk – avtrekk – avtrekk. Så kom covid-19. Etterhvert kom vi igang med gruppevis skyting og jeg og gammelpoteten min lå på hvert vårt pledd på skytebanen. Greit, men ikke det samme, ingen Anders å ha dype samtaler om kruttslammets sjel med, ingen Bård å skryte innertiere til, og ingen Aud å drive skytevitenskap med. Savnet altså de andre pottitene.

Årets snø – elsket og hatet…

Den ellers forblåste Elvegårdsmoen var i år nedsnedd, banene vi bruker var rett og slett borte, lenge. Maskinell rydding måtte til, og da ble det ryddet litt mer enn bare snø, så laget er bare halvt oppegående på uteskytinga.

Med nyomlagt børse dro vi gammelpottisene til Trondenesbanen på coronatreff. Utrolig trivelig å møte igjen kjente med samme laster, selv om vi ikke kunne samles som før: Vi skyter nå etter prinsippet kom-skyt-dra, og det skytes bare på annen hver skive på standplass.

Heggenkollen, her et flashback fra feltskyting på nnm 2019

Her kunne det altså blitt et lite oppdrag for Mellems resultatservice, men for å være ærlig, så var det ikke så himla mye å rapportere hjem om.

Ringrev-pottiten var ikke fornøyd med egen innsats, tror kanskje han trenger litt tid for å omlegge kroppen fra 22 til 6,5 (konepottisens konklusjon).

Jeg var vel egentlig ikke så misfornøyd, selv om det gikk alt annet enn bra. Min første konkurranse på 200m, ja jeg gikk opp til klasse 1, ny av året med 6,5 og jeg var rusten på alle måter, også i armene.
Gammelpottiten hadde kneppet bra rett for meg, og jeg trengte bare finjustere, i den grad det hadde noen som helst betydning da skuddene havnet litt her og der. Med slengere på 7 og 8 tallet, får jeg vel si meg fornøyd med at det tross alt ble 238. Morsomt å skyte omgang selv om det ikke inngår i klasse 1-programmet. Men før jeg fikk sukk for meg, var serien over og jeg hadde enda 4 skudd igjen i magasinet – for treg.
Rutiner, tempo, avtrekk, skulder, liggestilling, brilleglass, adlerøye…. alt må fikses på, så nå er det bare å legge opp til en god treningssesong, selv om det ikke blir mange stevner å rapportere fra.

Herfra, kan det bære gå oppover 🙂

Mellems resultatservice får heller by på trivselsreportasjer fra vårt interne skytterliv i sommer. Så må det vel bli resultater å skryte av etterhvert, om ikke annet til Bård hi-hi.

God skyttersommer rundt omkring – neste år har vi mye å ta igjen!

Se ka vi har – Skotøymagasin

Se ka vi har – Skotøymagasin

Blogginnlegg med reklame skal merkes. Dette er ikke reklame i den forstand at det tilgodeser meg. Men det er reklame for Bjerkvik, skryteinnlegg, det jeg kaller hjerteinnlegg og ikke ren reklame.

Like ovenfor nederste rundkjøring i Bjerkvik ligger Skotøymagasinet, ca 20m etter du har tatt av på E6 mot Tromsø. God parkeringsplass – her kan du ta med henger og fylle den med flotte greier til hele familien.

Jeg har lenge hatt en plan om å kjøre på med blogginnlegg fra Bjerkvik for å vise hvor mye flott vi har her. Å skryte av dette føles ikke “cocky” – jeg skryter av stolthet og fordi jeg har lyst. Kommer til å merke disse innleggene med “Se ka vi har” som stikkord. Du finner stikkordet igjen i stikkordskyen nederst på startsida mi, eller du kan bruke det som søkeord, og å få opp alle innlegg jeg har merket med det.

I dag har jeg vært hos Skotøymagasinet, en runde fru ullundertøy og bobledress, både gledet og gruet seg til – moteblogging hadde jeg ikke prøvd meg på før ….

Er det mulig å få denne dama ut av turklær?

Skotøymagasinet.

I 1962 åpnet en liten skobutikk i Bjerkvik. Anton og Aud Skau etablerte da Skotøymagasinet i en liten del av huset de bodde i. Butikklokalet ble senere bygd ut i flere etapper. Jeg husker tiden da jeg gikk på ungdomsskolen i Bjerkvik. Vi gikk på “skobutikken”, eller til “han Anton” som vi også sa, og prøvde sko, og med tillatelse hjemmefra, fikk vi “sette opp”, altså på krita, så kom foreldrene og betalte. Vi fikk tidlig et forhold til skobutikken, han Anton, ho Aud og ho Ragnhild som jobba der.

En tiltalende butikk, unik i sitt slag – faktisk en attraksjon godt besøkt av fjern og nær.

I 1991 overtok Aud Dahle Åsli Skotøymagasinet og 3 år etter ansatte hun Karin Johansen, de har nå henholdsvis 28 års og 25 års fartstid i skobutikken. Dette kan de, og det har de svart på hvitt – det henger på veggen, diplomet fra da de ble kåret til årets servicebedrift i 2012.

Service og kvalitet er stikkord som går igjen i omtaler av Skotøymagasinet.

Dette er en lun butikk med “hjemmelagde” utstillinger og design. De tilhører ingen kjede, velger selv hva og hvordan, og akkurat det har nok bidratt til noe av den suksessen de opplever. Du finner det unike her. Og det du finner har god kvalitet. Og du får god, kyndig og hyggelig hjelp.

Til tross for å være ei bygd utenfor bysentrum med flere kjøpesenter, opplever de vekst. Fremover har nylig hatt en sak om Skotøymagasinet, en + sak så bare abonnenter eller kjøper får lest den:

HER er link til Fremover-reportasjen (+sak)

Hva har de på Skotøymagasinet?

De kunne ikke hatt et mer passende navn enn Skotøymagasinet, for de har alt som ordet inneholder, og mer til:

SKO + TØY + MAGASIN.

SKO:

TØY:

MAGASIN:

Ikke rart vi er stolte over Skotøymagasinet “vårt”. Ikke rart det er å regne for en attraksjon hvor feriefolk legger inn stopp på denne berømtheten. Ikke rart “de står han a” i medvind og motvind. Lenge leve Skotøymagasinet.

Meg som moteblogger.

Jeg hadde en idè om å framsnakke det flotte vi har i bygda, liker å skrive og ta bilder. Som fersk blogger har jeg sneakpeaka til de bloggerne som kaller seg “influensere” – de bruker seg selv i reklamene. Kan de, kan vel jeg, eller?

Det er ikke akkurat mårratryner eller tursnørr som vises på influenserbildene. Kanskje akkurat DET var det som trigget meg til å gjøre min versjon som moteblogger: Av med bobleklærne og inn i flotte antrekk fra Skotøymagasinet – så å si usminket med elektrosjokkhår – og med catwalk som en anleggsslusk, helt meg selv.

Her går jeg for sort. Den sorte stretchbuksa med preg, en myk sort høyhalset og mørke, høyhelede med preg. Den solide crossoverveska likte jeg godt å ha over skuldra. Nice, eller?

Dette går helt klart under det som kalles “å gå utenfor komfortsonen”. Jeg liker Pippis strategi, og lar ikke det uprøvde stoppe meg fordi det er uprøvd.

Aud og Karin er så behagelige at det var lett å la seg rive med. Tryggheten tok sikkert litt overhånd da jeg dirigerte butikkeier til å filme meg mens jeg prøvde meg på “catwalk” uten ispigger – alle hemninger var som sunket under sålene – dette var gøy! Bollywood neste!

Sort strechbukse fra Marc Lauge

Jeg startet med å prøve ei sort strechbukse. Den hadde den moderne kortlengden, 7/8 dels lengde tror jeg hun sa, så da ble det perfekt hellengde for kortbeinte meg. At jeg klarte meg med str. 36, med ullongs under, tynn vel og merke, gjorde slettes ingenting, selvfølelsen steg. Buksa satt som et skudd, den bare måtte bli mi, og ble med hjem etterpå.

Med buksa som basis, fikk jeg hjelp til å sette i hop flere antrekk som passet meg som modell, jepp: MEG som modell:

Litt usikker på hvordan det skulle gå med høye heler – er jo kommet helt ut av høyhelevandring. Men pumpsene var utrolig behagelige på, og føltes stødige som fjell.

Prøvde først en nydelig hvit blondebluse med linning og lange armlinninger. Den ble akkurat litt for stor for meg. Men vi så at buksa og den blusen var god match. Komboen gjorde buksa til en selskapsbukse. Skoene var mørke med lignende trykk som i buksa. Både buksa og skoene hadde varsomme preg/trykk – akkurat passe syntes jeg.

En behagelig genser, litt mer casual enn blusen, litt mer meg, men flotte alternativer begge to.

Hva skjer om man putter på et skjerf nå. Fikk hjelp til å dandere: Skjerfet med begge endene bak, like lange, kryss slapt og fram med endene og knyt dem forsiktig så blir det hengende fint:

Her har jeg fått på en lekker veske for å ha hverdagsberedskap i – syntes det gjorde seg med litt farge når både genseren og dama var lyse.
Nå har jeg blitt varm i trøya. Aud foreslo disse skoene, og sjekk-sjekk-sjekk så stilig det ble, et helt nytt antrekk. Sko gjør virkelig folk.
Her er antrekket tryllet om med en myk sort strikkepolo og en rutete jakke. Trodde dette skulle føles for mye påkledt, men det gjorde det ikke, behagelig og fintøft antrekk, synes jeg.

Et par dyprøde sko med matchende konvoluttveske gjorde igjen antrekket nytt. Fortsatt den samme buksa, og fortsatt den sorte poloen, men nå hadde jeg fått en sort fuskepelsponcho. Hadde jeg nå hatt et manus ferdig, kunne jeg spasert rett inn på bokslipp. Siden jeg ikke har det, så nøyde jeg med et par runder i Skotøymagasinet. Svinset litt rundt, danset og glemte de andre kundene – bloggrollen gjorde meg visst totalt skamløs og uten sjenanse.

Karin og Aud fikk et svare strev med å rydde opp etter meg som bare hentet nytt og ikke hang tilbake – det var fort gjort å få stjernenykker i de fine antrekkene.

Lærte jeg noe i dag, bortsett fra at det ikke er farlig å prøve noe uprøvd?

Jo, jeg lærte et motetriks som antagelig glir rett inn i dagens tone om å ikke sløse altfor mye:

Kjøp noen gode basisplagg og lær deg å variere rundt disse. Kjempesmart på reiser for da trenger man ikke ha så store magasiner med seg, eh… kofferter.
Kommer langt med en sort bukse og en sort jumper, kanskje helt til Bollywood.

Så husvarm at det er på tide å dra hjem.

En annen ting som jeg ikke lærte i dag, men som er erfart etter mange år med skjev og sliten rygg: MAN TULLER IKKE MED SKOTØYET! Å velge gode sko for akkurat din kropp er superviktig. Den nederste kroppsdelen, den som får trykket fra resten via den uovervinnelige tyngdekrafta, foten som skal bære, må pleies med respekt.
Derfor liker jeg å handle mine sko på Skotøymagasinet, det liker føttene mine også.

Og gode sko, kan være fine sko. Her er de tre skoparene jeg prøvde i dag – gode sko alle tre:

NATTÅPENT til kl 24 på selveste fredag 13.desember.

Skotøymagasinet med flere kommer til å ha nattåpent nå på fredag. Det kommer ut et magasin som sier noe om tilbudene og ting og tang som butikkene har funnet på i anledningen.

I morgen, onsdag, får Skotøymagasinet nye varer, så de som tar turen innom får se mye mer enn alt det flotte jeg så på i butikken i dag.

Har du ikke anledning eller bor for langt unna?

Stopp iallefall om du passerer butikken til fots eller med bil – det er en grunn til at håndbrekket står midt i mange biler – bruk det når du ser Skotøymagasinet. Er det stengt – nyt utstillingen i vinduene. Det pleier jeg å gjøre når jeg lufter hunden.

Og uansett hvor du bor, bør du følge Skotøymagasinet på Facebook. De har ei levende facebookside som stadig oppdateres med nytt, med gode bilder av produkter de har for salg.

Ser du noe du bare MÅ ha: Kontakt dem, så sender de til deg – superservice på Skotøymagasinet.

Link til facebooksida HER.

Jeg kom hjem med go`buksa og en julegave. Men kjenner et aldri så lite hig etter å komplettere det med noe, eller alt det andre jeg prøvde i dag. Får telle litt på knappene….

Moteblogger for en dag.

En vakker torsdag ramler det ut flere “Se ka vi har” innlegg i MELLEM linjene altmuligblogg. Følg med- følg med og hei hå så lenge.