web analytics

Se ka vi har – Skotøymagasin

Se ka vi har – Skotøymagasin

Blogginnlegg med reklame skal merkes. Dette er ikke reklame i den forstand at det tilgodeser meg. Men det er reklame for Bjerkvik, skryteinnlegg, det jeg kaller hjerteinnlegg og ikke ren reklame.

Like ovenfor nederste rundkjøring i Bjerkvik ligger Skotøymagasinet, ca 20m etter du har tatt av på E6 mot Tromsø. God parkeringsplass – her kan du ta med henger og fylle den med flotte greier til hele familien.

Jeg har lenge hatt en plan om å kjøre på med blogginnlegg fra Bjerkvik for å vise hvor mye flott vi har her. Å skryte av dette føles ikke “cocky” – jeg skryter av stolthet og fordi jeg har lyst. Kommer til å merke disse innleggene med “Se ka vi har” som stikkord. Du finner stikkordet igjen i stikkordskyen nederst på startsida mi, eller du kan bruke det som søkeord, og å få opp alle innlegg jeg har merket med det.

I dag har jeg vært hos Skotøymagasinet, en runde fru ullundertøy og bobledress, både gledet og gruet seg til – moteblogging hadde jeg ikke prøvd meg på før ….

Er det mulig å få denne dama ut av turklær?

Skotøymagasinet.

I 1962 åpnet en liten skobutikk i Bjerkvik. Anton og Aud Skau etablerte da Skotøymagasinet i en liten del av huset de bodde i. Butikklokalet ble senere bygd ut i flere etapper. Jeg husker tiden da jeg gikk på ungdomsskolen i Bjerkvik. Vi gikk på “skobutikken”, eller til “han Anton” som vi også sa, og prøvde sko, og med tillatelse hjemmefra, fikk vi “sette opp”, altså på krita, så kom foreldrene og betalte. Vi fikk tidlig et forhold til skobutikken, han Anton, ho Aud og ho Ragnhild som jobba der.

En tiltalende butikk, unik i sitt slag – faktisk en attraksjon godt besøkt av fjern og nær.

I 1991 overtok Aud Dahle Åsli Skotøymagasinet og 3 år etter ansatte hun Karin Johansen, de har nå henholdsvis 28 års og 25 års fartstid i skobutikken. Dette kan de, og det har de svart på hvitt – det henger på veggen, diplomet fra da de ble kåret til årets servicebedrift i 2012.

Service og kvalitet er stikkord som går igjen i omtaler av Skotøymagasinet.

Dette er en lun butikk med “hjemmelagde” utstillinger og design. De tilhører ingen kjede, velger selv hva og hvordan, og akkurat det har nok bidratt til noe av den suksessen de opplever. Du finner det unike her. Og det du finner har god kvalitet. Og du får god, kyndig og hyggelig hjelp.

Til tross for å være ei bygd utenfor bysentrum med flere kjøpesenter, opplever de vekst. Fremover har nylig hatt en sak om Skotøymagasinet, en + sak så bare abonnenter eller kjøper får lest den:

HER er link til Fremover-reportasjen (+sak)

Hva har de på Skotøymagasinet?

De kunne ikke hatt et mer passende navn enn Skotøymagasinet, for de har alt som ordet inneholder, og mer til:

SKO + TØY + MAGASIN.

SKO:

TØY:

MAGASIN:

Ikke rart vi er stolte over Skotøymagasinet “vårt”. Ikke rart det er å regne for en attraksjon hvor feriefolk legger inn stopp på denne berømtheten. Ikke rart “de står han a” i medvind og motvind. Lenge leve Skotøymagasinet.

Meg som moteblogger.

Jeg hadde en idè om å framsnakke det flotte vi har i bygda, liker å skrive og ta bilder. Som fersk blogger har jeg sneakpeaka til de bloggerne som kaller seg “influensere” – de bruker seg selv i reklamene. Kan de, kan vel jeg, eller?

Det er ikke akkurat mårratryner eller tursnørr som vises på influenserbildene. Kanskje akkurat DET var det som trigget meg til å gjøre min versjon som moteblogger: Av med bobleklærne og inn i flotte antrekk fra Skotøymagasinet – så å si usminket med elektrosjokkhår – og med catwalk som en anleggsslusk, helt meg selv.

Her går jeg for sort. Den sorte stretchbuksa med preg, en myk sort høyhalset og mørke, høyhelede med preg. Den solide crossoverveska likte jeg godt å ha over skuldra. Nice, eller?

Dette går helt klart under det som kalles “å gå utenfor komfortsonen”. Jeg liker Pippis strategi, og lar ikke det uprøvde stoppe meg fordi det er uprøvd.

Aud og Karin er så behagelige at det var lett å la seg rive med. Tryggheten tok sikkert litt overhånd da jeg dirigerte butikkeier til å filme meg mens jeg prøvde meg på “catwalk” uten ispigger – alle hemninger var som sunket under sålene – dette var gøy! Bollywood neste!

Sort strechbukse fra Marc Lauge

Jeg startet med å prøve ei sort strechbukse. Den hadde den moderne kortlengden, 7/8 dels lengde tror jeg hun sa, så da ble det perfekt hellengde for kortbeinte meg. At jeg klarte meg med str. 36, med ullongs under, tynn vel og merke, gjorde slettes ingenting, selvfølelsen steg. Buksa satt som et skudd, den bare måtte bli mi, og ble med hjem etterpå.

Med buksa som basis, fikk jeg hjelp til å sette i hop flere antrekk som passet meg som modell, jepp: MEG som modell:

Litt usikker på hvordan det skulle gå med høye heler – er jo kommet helt ut av høyhelevandring. Men pumpsene var utrolig behagelige på, og føltes stødige som fjell.

Prøvde først en nydelig hvit blondebluse med linning og lange armlinninger. Den ble akkurat litt for stor for meg. Men vi så at buksa og den blusen var god match. Komboen gjorde buksa til en selskapsbukse. Skoene var mørke med lignende trykk som i buksa. Både buksa og skoene hadde varsomme preg/trykk – akkurat passe syntes jeg.

En behagelig genser, litt mer casual enn blusen, litt mer meg, men flotte alternativer begge to.

Hva skjer om man putter på et skjerf nå. Fikk hjelp til å dandere: Skjerfet med begge endene bak, like lange, kryss slapt og fram med endene og knyt dem forsiktig så blir det hengende fint:

Her har jeg fått på en lekker veske for å ha hverdagsberedskap i – syntes det gjorde seg med litt farge når både genseren og dama var lyse.
Nå har jeg blitt varm i trøya. Aud foreslo disse skoene, og sjekk-sjekk-sjekk så stilig det ble, et helt nytt antrekk. Sko gjør virkelig folk.
Her er antrekket tryllet om med en myk sort strikkepolo og en rutete jakke. Trodde dette skulle føles for mye påkledt, men det gjorde det ikke, behagelig og fintøft antrekk, synes jeg.

Et par dyprøde sko med matchende konvoluttveske gjorde igjen antrekket nytt. Fortsatt den samme buksa, og fortsatt den sorte poloen, men nå hadde jeg fått en sort fuskepelsponcho. Hadde jeg nå hatt et manus ferdig, kunne jeg spasert rett inn på bokslipp. Siden jeg ikke har det, så nøyde jeg med et par runder i Skotøymagasinet. Svinset litt rundt, danset og glemte de andre kundene – bloggrollen gjorde meg visst totalt skamløs og uten sjenanse.

Karin og Aud fikk et svare strev med å rydde opp etter meg som bare hentet nytt og ikke hang tilbake – det var fort gjort å få stjernenykker i de fine antrekkene.

Lærte jeg noe i dag, bortsett fra at det ikke er farlig å prøve noe uprøvd?

Jo, jeg lærte et motetriks som antagelig glir rett inn i dagens tone om å ikke sløse altfor mye:

Kjøp noen gode basisplagg og lær deg å variere rundt disse. Kjempesmart på reiser for da trenger man ikke ha så store magasiner med seg, eh… kofferter.
Kommer langt med en sort bukse og en sort jumper, kanskje helt til Bollywood.

Så husvarm at det er på tide å dra hjem.

En annen ting som jeg ikke lærte i dag, men som er erfart etter mange år med skjev og sliten rygg: MAN TULLER IKKE MED SKOTØYET! Å velge gode sko for akkurat din kropp er superviktig. Den nederste kroppsdelen, den som får trykket fra resten via den uovervinnelige tyngdekrafta, foten som skal bære, må pleies med respekt.
Derfor liker jeg å handle mine sko på Skotøymagasinet, det liker føttene mine også.

Og gode sko, kan være fine sko. Her er de tre skoparene jeg prøvde i dag – gode sko alle tre:

NATTÅPENT til kl 24 på selveste fredag 13.desember.

Skotøymagasinet med flere kommer til å ha nattåpent nå på fredag. Det kommer ut et magasin som sier noe om tilbudene og ting og tang som butikkene har funnet på i anledningen.

I morgen, onsdag, får Skotøymagasinet nye varer, så de som tar turen innom får se mye mer enn alt det flotte jeg så på i butikken i dag.

Har du ikke anledning eller bor for langt unna?

Stopp iallefall om du passerer butikken til fots eller med bil – det er en grunn til at håndbrekket står midt i mange biler – bruk det når du ser Skotøymagasinet. Er det stengt – nyt utstillingen i vinduene. Det pleier jeg å gjøre når jeg lufter hunden.

Og uansett hvor du bor, bør du følge Skotøymagasinet på Facebook. De har ei levende facebookside som stadig oppdateres med nytt, med gode bilder av produkter de har for salg.

Ser du noe du bare MÅ ha: Kontakt dem, så sender de til deg – superservice på Skotøymagasinet.

Link til facebooksida HER.

Jeg kom hjem med go`buksa og en julegave. Men kjenner et aldri så lite hig etter å komplettere det med noe, eller alt det andre jeg prøvde i dag. Får telle litt på knappene….

Moteblogger for en dag.

En vakker torsdag ramler det ut flere “Se ka vi har” innlegg i MELLEM linjene altmuligblogg. Følg med- følg med og hei hå så lenge.

Mine mestringsstrategier

Mine mestringsstrategier

Her kommer del II, oppfølgeren fra ballonginnlegget. Innlegget der jeg fortalte om reduksjon fra tusenogti til to baller i lufta grunnet sykdom. Innlegget der jeg avsluttet med at det er kjempeviktig å fortsatt “være med”, omså bare med to baller.

Høst oppi Hamvikbergan – 2017.

Mestring er et mye brukt begrep i moderne psykologi som generelt viser til det at en person håndterer oppgaver og utfordringer som vedkommende møter i livsløpet. Det kan dreie seg om konkrete oppgaver som krever kompetanse og ferdigheter (for eksempel klare en eksamen) eller mer omfattende utfordringer (håndtere skilsmisse, alvorlig sykdom, vedvarende stress).

Kilde: Store Norske Leksikon

Å være med – min livskvalitetsstrategi

Å være med, så godt en kan, er en strategi jeg tror er gunstig for mange og i mange sammenhenger. For meg handler det om å fortsatt ta del i livet, være sosial, bruke hodet, bruke kroppen, lære, bety noe for noen, være ressurs for mine, være til nytte og ta vare på meg selv best mulig. Bra for meg, bra for mine, og bra for samfunnet da det jeg gjør utsetter og reduserer behov for hjelp fra samfunnet, helsemessig og økonomisk.

Å være med betyr i høyeste grad noe for det kognitive, og kan være med å forebygge for eksempel demens. For meg som er kroniker, der demenslignende symptomer er vanlig, er det viktig å holde hjernen i aktivitet: regne, tegne, skrive, lage, lære, løse…. -“å være med”.

Å sikre at jeg selv mestrer er vesentlig for min selvregulering, og ikke minst mitt ego, litt høy på pæra er det sunt å bli, om det ikke blir permanent.

Dronningtur til Sula, Rolla 2017

Når det er viktig for meg “å være med”, må jeg gjøre det på en sånn måte at det faktisk er mulig uten at jeg gjør vondt verre, at jeg trigger sykdomsaktivitet. Utfordringene er blant andre redusert energi, perioder med labrere form og plutselige bråstopper der det ikke er aktuelt “å være med”. I tillegg flere andre fysiske utfordringer, utfordringer som jeg må leve med, og som jeg prøver å gjøre det beste ut av, uten å gi dem for mye fokus.

Bevisst og ubevisst har jeg innført en rekke mestringsstrategier i mitt liv, her er noen av dem:

1. Fysisk aktivitet som medisinsk strategi.

Forskning sier det, og jeg erfarer det på kroppen: Fysisk aktivitet gjør godt, smertelindrer og gir mer energi.

Sirkeltrening på samenes nasjonaldag

Ikke noen ny oppdagelse, men tilstrekkelig energi har vært et problem tidligere.
Når jeg nå har anledning, benytter jeg muligheten til å holde meg i fysisk aktivitet. Jo bedre form og sterkere kropp, jo mer motstandskraft har jeg når det butter i mot. Er jeg mindre robust på enkelte områder, er det desto viktigere å bli mer robust på andre områder.

Når jeg ikke kan ta ut for mange smertefrie perioder med smertestillende, er fysisk aktivitet et bivirkningsfritt og fantastisk alternativ. Mens jeg er aktiv, får kroppen fri og ordner selv med smertelindring… så lenge det varer.

Økt muskelmasse og bedre styrke gjør blant annet at jeg lagrer mer energi, og har mindre forbruk. Å klippe plena feks, koster mindre, samtidig som det er god trim, fortere og fortere, rundt og rundt.

Fysisk aktivitet kan være så mangt. Skal heller la fysisk aktivitet som min medisin få eget blogginnlegg, det fortjener det virkelig. Hang on – det kommer,etterhvert.

2. Maks 1 er mitt optimale.

Når jeg har gått fra tusenogti til to baller, så handler den ene av de to om å gjøre noe som er bra for kroppen min, hver dag. Stort eller lite, og jeg skal være bra utslått for å ikke gjøre noe som helst, da er det sannsynligvis akkurat det som er beste kur. Jeg prioriterer dette i min energibalanse, jeg prøver å gjøre det til min hverdagslivsstil sånn at det ikke regnes med som noe ekstra jeg gjør – det er bare en del av min helt vanlige, og nødvendige væremåte, nesten som min jobb.

Mine togdistanser tilpasses dagsformen – jeg MÅ ikke gå hele togruta, høre alle talene og smake alle kakene, det holder “å være med”.

Når jeg da sier at en av mine mestringsstrategier er “Maks 1 pr dag”, så menes det noe i tillegg til det å være fysisk aktiv. Må jeg på en bytur, ja så planlegger jeg ikke noe annet den dagen, uansett om jeg er tidlig hjemme. Kanskje ikke noe stort neste dag heller. Skal jeg til fysioterapeuten, så satser jeg ikke på skitur etterpå. Skal jeg treffe venninner på kvelden, holder det å prate med vofsen på dagen. Maks en pr dag er altså det optimale sånn i det generelle. Men det betyr ikke at det kan bli null “være med” noen dager, og to eller unntaksvis tre andre dager. Her svinger det.

3. Hvile og timeout – den viktigste strategi?

Egentlig en kombo med “maks 1” – denne strategien handler om at jeg må sørge for at jeg har luker hvor det er tid til å hvile. Tid til å hvile mellom fysisk aktivitet og maks 1 og tid til å hvile i forkant når jeg skal være med på noe ekstra. Hvile er en sikring for å høyne egne muligheter for å mestre.
Vel så viktig er planlagt hvile etter ekstra aktivitet, da gjelder ikke maks 1 engang. Har jeg for eksempel deltatt på julemesse ei helg, så har jeg ingenting på tapeten de nærmeste dagene etterpå, da prioriteres hvile og fysisk aktivitet.

Jeg gjør altså som de aktive idrettsutøverne, når de ikke er aktive 🙂

Tid til å gjøre ikkeno – tid til å lade – hvilestrategi.

Og rett som det, må en time-out til. Kjenner signalene, og da er det bare å innfinne seg i et roligere tempo, og kanskje kansellere noe. Heller kansellere, enn planlegge med ingenting, i tilfelle det ikke går.

4. Optimalisere er min ut-av-rutine-strategi.

Kroppen min liker rutiner, og den vet å protestere når det blir for mye utenfor rutiner, som for eksempel en reise, et kurs eller kanskje en feiring. Erfaringen er at jeg mestrer best om jeg har optimalisert i forkant. Med det mener jeg at jeg har vært fysisk aktiv i passe dose, ikke for lite, ikke for mye, gjerne hele uka i forkant. Jeg mener optimalisert i forhold til det jeg putter i meg, det være seg mat, drikke og forebyggende greier.

Kurs inkl behandling, hvile og trening er optimalisering av det som kunne blitt for mye, Reuma Sol 2019. . Svømmetur gjorde veldig godt.

Magen og tarmene styrer mye, og kommer de i ulage, kan jeg i verste fall få bråstopp i flere dager, i beste fall bare sliten resten av uka. Optimalisering betyr også at jeg unngår mat jeg vet kan trigge, og jeg safer gjerne med havregrøt. Alkohol er som flybensin for sykdomsaktiviteten, den skyter fart av nesten ingenting, så jeg sparer til spesielle anledninger å nyte et glass eller to. Unntaket er Underberger som jeg tar noen super av støtt og stadig i syden – medisin for magen innbiller jeg meg, og andre hi-hi.

Var nylig med å arrangere et Sjøgrenskurs. Strategien for at vi som kursledere og deltakerne skulle makte det, var halvdagskurs i varmere strøk med mulighet for hvile, behandling og trening, på Reuma Sol i Spania. Det virket, og ble konkludert med som en vesentlig suksessfaktor.

Optimalisering er en mestringsstrategi godt kjent av kronikere – learn by doing.

5. Tar regien selv.

Jeg liker å planlegge, spesielt når jeg kan få bruke god tid på planleggingen. Ved å ta regien selv, planlegge selv, kan jeg legge opp sånn at det passer meg. Det er faktisk en ganske effektfull mestringsstrategi som har virket bra for meg i flere tilfeller, blant annet turer eller festlige lag, og jeg har klart å være med. Jeg inviterer, jeg kan være forberedt, les optimalisert, og legger lista. Som bonus får jeg brukt hodet, og jeg holder vedlike med administrative gener.
Et tips er å bruke facebook – supert verktøy for å planlegge alene eller sammen med andre.

Klar for cowboyfest – planlagt i god tid – tatt i mot hjelp – lista lagt. SÅ MORO!

Facebook – elsket og hatet, men også min strategi.

Tipper det er noen som pusser brillene og leser om igjen her. Joda, du leste rett, facebook er en av mine mange strategier, av flere grunner:

– Jeg kan “være med” sammen med andre hjemme fra stua mi. Gjør blant annet en god del frivillig diagnosearbeid via facebook, både som administrator av facebookside og som koordinator for oss i diagnosegruppa for Sjøgrens syndrom. Ikke har vi økonomi til å reise, heller ikke energi nok, så facebook er genial så.
– Og jeg bruker facebook til å planlegge, lage huskelister og oversikter and so on. Så hvis facebook går ned, da altså…. Når jeg planlegger, så oppretter jeg et arrangement, og inviterer inn andre hvis flere skal være med. På den måten kan vi diskutere og dele, når det passer….. og det er akkurat det som er det geniale, “når det passer”, pluss at jeg kan ta 10 minutter nå, og 10 minutter da, og avbryte når jeg føler for det.

6. Akseptèr begrensingene – ta i mot hjelp.

Da vi overrasket Marina med fest på 18-årsdagen, var det maaaaaaange som hadde hjulpet til og gjort overraskelsen mulig, og ekstra stor. Denne kaka lagde tante Siv – en ryddig kopi av rommet….

Mestringsfølelsen av å klare noe skal man ikke kimse av, den gjelder selv etter 55. Men mestring kan også være å akseptere begrensingene, være med, men dra hjem tidligere enn andre. Være med, men la andre hjelpe til, for eksempel bærehjelp gjennom feltrunden på Landsskytterstevnet, sånn kan jeg være med, begrensinger til tross. Være med, men finne roen i en snøskavl med vofsen og en termos kaffe, mens de andre tar en svipptur i løssnøen med snøscooteren. Er fortsatt med, men ikke overalt, og ikke på alt.

7. Prioriterer det som gir mest næring.

Tur med mine, på Seines …. prioriteres

Når jeg nå skal leke med færre ballonger, prioriterer jeg det som gir meg mest næring fysisk og mentalt. Og det betyr også at jeg ikke prioriterer det motsatte. Det være seg aktiviteter, steder, fokus og faktisk også folk. Det er ikke plass til alt og alle, og jeg koster på meg å velge det som føles best. På den måten unngår jeg unødige energitap, og jeg henter mye feel-good-energi.

8. Minste motstands veg: Bra men tamt.

Å holde seg til rutiner, leve jevnt og uten for mange krumspring virker å være en god strategi for å holde plagene i sjakk og kroppen mest mulig i balanse. Unngå risiko – lev på det jevne med akkurat passe ditt og datt.

Tunga rett i munnen, så går det bra. Straks feltskyting LS 2019: Fullt hus.

Å vandre sånn, midt på stien, gir så himla dårlig sidesyn. Og så blir man så opptatt av å holde midten, at fokuset blir på en smal stripe.

For meg kan det bli et tamt og kjedelig liv å velge å alltid “safe”, og velge minste motstands veg- det blir så mye som må takkes nei til. Derfor tar jeg sjansen på å utfordre meg selv – lære noe nytt – utvikle meg, ikke stivne fysisk og mentalt. Det tror jeg seriøst er god medisin for mye. Anbefaler alle å lære seg noe nytt innimellom – for all del: Stopp ikke opp for lenge.

9. Litt om gangen – min porsjoneringsstrategi.

Tiden er over da huset ble vasket i en fei en ettermiddag. For det første har jeg senket kraftig på kravene, i solfrie måneder er det ingen som ser støvet, og i de solrike månedene er vi mye ute. Hundehår kan fint fanges opp med sokkene, og det varmer, helt sikkert. Rot er jeg ikke så glad i, men er blitt en mester på å akseptere, pittelitt iallefall, at visse andre i huset ikke har samme betegnelse på rot som meg.

Midt i november kommer disse frem, og de blir til like over nyttår.

For det andre klarer jeg ikke uten konsekvenser, å sveipe over huset på en ettermiddag. Nå gjøres dette stykkevis og delt, et rom nå og et rom da. Stort sett sluttet med såkalte selvpinsler som vårrengjøring – på våren vil jeg heller være på fjellet å fiske på isen, helt til det er på tide å komme hjem å ordne i hagen. Her taes det tak når det åpenbart var på tide for en uke siden, eller to.
Og så går jeg tidlig i gang med forberedelser om vi venter besøk, skal gjøre noe spesielt eller som nå når det nærmer seg jul; dorullnissen er allerede på plass i kjøkkenvinduet. Minnes tilbake til min ungdom der jeg natt til julaften for rundt som en virvelvind – vasket, bakte, ordnet gaver og sydde meg juleantrekk. Trøtt julaften? Neida, tok igjen søvnbehovet på fjellet hvor jeg har tilbragt en drøss av romjuler. Nå nøyer jeg meg med å dele ut julegaver og forberede julematen på lillejulaften, resten er forberedt siden midt i november. Og romjula, den blir borte av seg selv.

Jeg starter altså i god tid, og har senket mange, mange krav.

10. Godt nok – god nok.

Som kanskje noen har sett på bloggens hovedside der jeg presenterer meg:
“Ikke snill pike, ikke flink pike. Gjør heller ikke sitt beste.”

Godt nok får holde.

Det er en helt bevisst strategi.
Det er ikke det at jeg ikke kan lengre, eller at jeg får det til lengre. Greia er at å legge lista på nivå perfekt, koster meg nå veldig mye, mye, mye mer enn før, og det kan få konsekvenser jeg absolutt ikke ønsker. I tillegg har jeg mye mindre energi disponibelt og går raskere tom.

Så det hender nok at folk lurer, når det sies, som det ofte gjør og man er redd for at feks helsa skal hindre det i å bli bra: ” Vi gjør så godt vi kan, mer kan ingen forlange!”
Da kremter jeg, og når jeg sier “Jeg kommer ikke til å gjøre så godt jeg kan”, det er da jeg får de spørrende blikkene. Da må jeg forklare at “Godt nok” er en mestringsstrategi for å kunne være med å feks avholde informasjonsmøter om diagnosen, å gjøre så godt jeg kan, kan bli usunt for meg.
Men jeg er “god nok” til at “godt nok” er nok i massevis, har jeg iallefall bestemt meg for selv.

11.-99. Gir mer f… – so what!?!

Å gi mer fan har vært en dyd av nødvendighet for meg. Helt nødvendig for å kunne bruke god nok og godt nok som strategi. Javel, så ble det julelys her litt tidlig, so what!

Javel så er det lite som vitner om plager når jeg er ute og medisinerer meg med fysisk aktivitet i spreke turklær og “sjarmerende” utslett i kinnene – ser da skikkelig fresh ut…….. So what!?! Jeg trenger ikke forklare og forsvare.

En hundesmask i solnedgang – viktigere enn å gi stua hotell-look.

So what om bilen trenger en runde i lakkboksen, plena en rassia med mosedreper, gardinene et skikkelig opplegg…… Sånt blir fort et usunt strev etter noe som egentlig ikke er viktig, iallefall ikke viktigst. Så får vi heller ta det litt etter litt, og i mellomtid leve med best mulig livskvalitet.

Innser at det er mange mestringsstrategier i mitt liv, mange flere enn jeg trodde da jeg startet innlegget. Og flere er det sikkert …..

…..men nå får dette innlegget være godt nok, for det har tatt sin tid å få publisert – har nemlig hatt en tiltrengt timeout for å mestre noe annet.

Feire livet – happy & alive.

Feire livet – happy & alive.

Mens vi venter på gjestene …

Ordet “bursdag” stammer fra det tyske ordet “burtstag”, og ble faktisk ikke et godkjent norsk ord før i 1937 da det ble tatt inn i Norsk Riksmålsordbok. Det riktige tidligere var å si fødselsdag.

Bursdagsfeiring er ikke veldig gammelt, tidligere var det regnet som hedensk. Bursdagsfeiringer ble mer vanlig fra slutten av 1800-tallet, først som en overklassefeiring, seinere noe alle gjorde. Unntatt Jehovas Vitner, som heller feirer døden, eller no sånt…

Og tenk at under nazitida så fikk ikke tyske jøder ha fødselsdag på samme dag som Hitler, 20.april. Hvordan de håndhevet det forbudet, vil jeg helst ikke spekulere i.

Personlig så bruker jeg ordet fødselsdag kun i mer formelle sammenhenger: “Hva er din fødselsdato?”, ellers bruker jeg ordet bursdag både for små og store, kongelige og kjendiser, og kjæledyr – de er bursdagsbarn hele bunten.

Mine bursdagstradisjoner.

Jeg vokste opp med barnebursdager med mye sukker og mye leven. Her feirer vi nok et av mine søskenbarn, og jeg ser flere jevnaldrende – kjenner igjen de fleste, kanskje noen følgere som kjenner seg selv igjen…. (Fotograf: pappa)

I barndommen feiret jeg og min to år yngre søster bursdagene i lag, gjestene var i yngre år, stort sett de samme. Vi har bursdag med to dagers mellomrom. Kan ikke huske at jeg syntes det var et tap å måtte feire i lag, bare dobbelt så mye leven og moro. Skjønner jo mamma veldig godt da.

Og tradisjonene har fortsatt i neste generasjon, vår datter har hatt feiringer i alskens former; lavvobursdag, Låktabursdag, skiquiz, innebursdager, gatekjøkkenbursdager…… sukker & leven har vært videreført.

I vår familie feires det ofte bursdager, ekstra når det er runde dager. Og så ser vi rundt på det hva som er runde dager, mer og mer etterhvert som årene går – feire det som feires kan.

Meeeeeeeen så har vi blitt slappere med årene:
– Ikke så nøye
– Orker ikke
– Hvor festlig er det å fokusere på at vi er enda et år nærmere slutten?
– Tar det en annen gang
– Passer dårlig nå
– Hva er galt med hjemme-alene-feiring med god bok og pizza?
– Blæh, vi stikk heller en tur på hytta

Unnamanøvreringene har kommet tettere de siste årene.

I år har vi hatt 18, 55 og 60 årsdager i huset. Kun 18-åringen er behørig feiret, opptil flere ganger. Vi andre to smøyg oss unna, passe slitne begge to, nøyde oss med et kakestykke i sofakroken med pledd over beina. Ene dagen på hytta, andre stordagen i campingvogna.

Så fikk vi en vekker …..

Innlegget bak linken over forteller det meste – joda, det endte godt. Men det ble en vekker: Selvsagt skal vi feire bursdager, alternativet har vi hatt nærkontakt med, og det anbefales ikke. Så vi bestemte oss for forsinket bursdagsfeiring, for å feire livet. Sentimental samling fikk det ikke bli, så vi inviterte derfor til Vill West Cowboyfest med familie og venner.

Feiringen fant sted i helga – og vi har hatt det fantastisk. Dønn slitne, ja, men i sum et plussregnskap for kropp og sjel:

Å FEIRE LIVET ANBEFALES ALTSÅ!

Oppskrift på den gode cowboyfest:

  • Planlegg i god tid, lag lister og fordel oppgaver og vips så blir det ikke så stor jobb allikevel.
  • Bruk facebookarrangement til å invitere, informere og fyre opp stemning i forkant.
  • Tenk enkelt når det gjelder mat – taco passer godt i cowboymager, og lett å tilpasse ulike allergier og intoleranser. Kjør på med litt bønner, så kommer cowboylukta av seg selv. Kakedugnad gjelder på våre trakter, og er gull verdt.
  • Spar på blikkbokser og bruk til å lage dekorasjoner, til oppbevaring av bestikk og servietter, til snacks og til å lage tårn som man kan kaste ball på.
  • Ikke vær streng med kostymekrav, la gjestene velge hvor langt de vil ta det, ikke alle er like fornøyde med kostymer. Cowboyfest er også lett å gjøre enkelt og billig, det finnes alltid noe brukbart i klesskapet, resten fikses med sminke. En av våre indianergjestene våre hentet rypefjær i fryseren – lekreste øredobbene i lokalet. Kjolen hennes var et gammelt lekeindianertelt – så kuuuult. En banditt ofret kajalen for looken – søteste banidos blant gjengen. Dongeriskjørt, rutete skjorter, skjerf, hatter, vester, lårkorte tunikaer, pledd, sjal, ponchoer, skinnbukser, dongeribukser osv osv bare fantasien stopper.
  • Finn på noen sprell underveis, kan være greit med litt startgass i form av velkomstdrikke og noen gimmicker. Vi ga gjestene hver sin hemmelige beskjed når de ankom, og de ble etterhvert utført til forundring og glede blant øvrige gjester. Ikke så voldsomt, og ikke så skummelt, men akkurat passe til å folk har lyst å være med på leken.
  • En quiz fungerer, tidlig på kvelden.
  • Ordne en fotovegg sånn at gjestene kan ordne årets julekort mens de er på fest – to fluer i en smekk – effektivt – moro – effektfullt – og kanskje litt kleint i ettertid hi-hi
  • Etterhvert dropper du bare planlagte selskapsleker – et stykke ut i festen er de som regel overflødige, og bortimot umulig å gjennomføre.
  • Ha tenkt igjennom opprydding og ivaretakelse av mat til overs. Dreis på oppryddingen er kjærkomment for slitne festusser når skøyen er over.

HAPPY & ALIVE er god grunn for å feire bursdager.

Søstre fra prærien…… og med det sensureres øvrige bilder for offentliggjøring .

HAPPY & ALIVE også etter cowboyfesten!

Alle skulle hatt ei Anne-Lise.

Alle skulle hatt ei Anne-Lise.

Og jeg er nok ekstra heldig, for jeg har 2. Ei av dem er ei skimams jeg ble kjent med på skiarenaen mens våre døtre trente og konkurrerte på ski ilag.

Vi er begge like korte i beina, og får dermed omtrent samme tempo, og vi klarer å klatre over omtrent like store steiner.

Det har med årene blitt mange fantastiske turer ilag – vi er ganske synkrone på fart og lengde, og humor 🙂

Ingen tur uten dokumentasjon – når vi blir gamle og flytter i kollektiv skal vi se på selfiene og drikke sherry.

I dag ble jeg hentet i splitter ny bil. Helgens planer hadde blitt endret, og i likhet med nybilen til Anne-Lise, var jeg toppladet. Vi dro til et område min venninne kjenner inn og ut, et område hvor hun har et forhold til hver skrent, hver myr og kanskje hvert gresstrå. Vi kjørte til Sølvsteinlia i Veggen og fulgte Evenes turlags merkede sti opp til Varden.

Det er en fin og tydelig sti opp til Varden, lett å gå de vel 6 km opp, og like lett ned. Litt glatt på plankene som turlaget har lagt på våtområdene, men hardt og tørt å gå utenfor disse nå. Stigningene kom i passe doser hele vegen, ingen problem å la skravla gå sånn ca hver meter av totalt 13 km. (Det er en stund siden forrige tur i lag.)

Evenes turlag Vardenlink

Turene våre gjør oss veldig godt, og helt fantastisk å få et lite øyeblikk som langbeinte berter. Tenk om vi kom hjem sånn, og slapp å legge opp kjøpebukser heretter….

Drømmebilde

Denne turen fikk speilrefleksen bli hjemme. Det var minusgrader i morges, og jeg trenger nytt batteri til kameraet, det går fort tomt ute i kulden. Så turen ble dokumentert med min Iphone 7-et eller annet. Blir jo ikke det samme, men må innrømme at det er praktisk og lettvint med mobilbilder.

Vi tar de samme bildene år etter år – alltid like facinert av naturen rundt oss.

Det ble en lang og fin Anne-Lise-dag, med tur, varmt-i-kroppen i Sølvsteinlia og befaring i ny-Paradiset til en annen skimams i Forra – wow, det var flott!!

Klingelingeling på mobilen: ” Spist av bjørn?”

I godt selskap går tiden fort, og hjemmefronten bittelitt bekymret da timer kom og timer gikk, og mørket var i anmarsj. Og ingenting er jo bedre enn å bli savnet. En fornøyd Karin hviler nå hjemme i godstolen mens gubbeluren disker opp med popcorn og Grandiosa som han har varmet opp helt av seg selv.

Fornøyd Karin med store filterbriller, et must for vellykket tur.

HÅPER ALLE HAR EI ANNE-LISE, ELLER TO 🙂

TAKK FOR I DAG <3

REUMA SOL.

REUMA SOL.

Dette er ikke et reklameinnlegg, jeg profitterer ikke økonomisk på innlegget. Men dette er et hjerteinnlegg om et senter jeg har lært å kjenne og bli glad i, kanskje bidrar innlegget til helsemessig profittering for meg og mange andre, kanskje, forhåpentligvis.

Reuma Sol en stille kveld.

Reuma Sol er et ferie,- og behandlingssenter eid av Norsk Revmatikerforbund. Senteret ligger i Alfas Del Pi, ved Costa Blancakysten i Spania, litt over en time i buss fra Alicante, en liten taxitur fra Benidorm, og i gåavstand til både Albir og Altea.

En av de to inngangene til senteret, denne trapper opp til Fincaen, stedes historiebygg.

Reuma Sol ligger litt opp i landet, blant appelsinlunder og leilighetskomplekser, eiendommen er en tidligere appelsinlund. Det skal være et bevisst valg for å få et mer stabilt klima.
Senteret er modernisert med et hovedbygg med resepsjon, kontorer, behandlere, gymsal, oppvarmet basseng, sosiale rom, frisør, spa og sikkert noe jeg har glemt, pluss en liten butikk like ved.
Det er en hotelldel med rom og kurs,- og konferansemuligheter, samt fysiotrening, sykepleier og utendørs soloppvarmet basseng med “strandbar”.

Et soloppvarmet basseng, sikkert varmt i massevis på sommeren, nå i oktober litt for kaldt for meg.

Senteret består av flere rekker med hus med fire leiligheter i hver, hager utenfor, og stier som leder ned til hovedbassenget utendørs, det oppvarmede, og restauranten som ligger like ved dette bassenget. De fleste av disse leilighetene er nå oppgradert til moderne standard. Det er to separate, låsbare soverom i leilighetene og noen har 1 og noen 2 bad. Et lite kjøkken der man kan ordne seg selv hvis man vil det, og tv i stuen.

Den gamle fincaen er bevart og brukes.

I den gamle fincaen arrangeres vinkvelder, og man kan booke den for selskap og arrangement, middager, grilling mm. Enkle rom for overnatting, bibliotek, yogarom, spill…. et bygg til sosial anvendelse. Har dessverre ikke benyttet dette, bare vært på sneakpeak.

Fint å se at det gamle bygget er godt tatt vare på.

På Reuma Sol er det norsktalende personell, og det er døgnåpen resepsjon, restaurant fra tidlig morgen til sein kveld, og det er helsepersonell som man raskt kan få time hos. I høysesong må man helst forhåndsbooke tid til fysioterapi, det er stor rift om disse.

Senteret har sin egen huskatt som vandrer inn og ut til stor glede for mange, spesielt ungene. En ekornfamilie holdt til nær soloppvarmetbassenget, og det hendte det haglet kongler ned mot bassengområdet. De var nysgjerrige, men skye, og holdt seg på avstand. Pus derimot, så stadig snitt til å få kos, og godbiter.

Det er mye fint å hvile øynene på i og rundt Reuma Sol. I tillegg arrangerer senteret ulike turer, blant annet til Solgården, Villa jojosa, Benidorm, Guadelest…..

På micromuseum i Guadelest. Fikk prøvd meg som perle i muslingen 🙂 PS – har ikke glemt bukse, toppen var bare lang og shortsen kort.

Aktiviteter arrangeres i ulike formater hele uken. På mine 2 turer til Reuma Sol har jeg vært på kurs, og har hatt begrenset mulighet til å benytte meg av disse. Men en liten tur innom kveldsquisen til Bitten var langt morsommere enn jeg hadde forestilt meg – tro meg når jeg sier at det er STOR konkurranseånd lagene imellom der.
Noen av aktivitetene må man innom fysioterapeut for å få henvisning til, som for eksempel bassengtrening og yoga. Man trenger ikke henvisning hjemmefra for å få fysikalsk behandling der. Senterets fysioterapeuter ordner også formalitetene for å få igjen utgifter til behandling, men man må selv legge ut for det, og faktisk søke til Helfo her hjemme i etterkant.

Uteaktivitetsområde

Et av uteområdene er dedikert aktiviteter som basket og sjakk, her elsket ungene å henge og finne på ting. Og når baller føyk ned der vi voksne satt, hang de over gelenderet og ropte “unnskyld”, og vi smeltet tvert.

Kveldsunderholdning med musikk for godt voksne – jeg kjente igjen flere tekster fra ungdomsskolen.

Musikk på hovedområdet, utenfor restauranten, er hyggelig og populært. På min siste tur var det nok 90% damer der, så han ene mannen som var danseløve, så veldig fornøyd ut.
På Reuma Sol kan alle danse, med de som vil. En av Reuma-Sol-vennene sørget for at en ung dame med krykker og store muskelplager fikk danse i trespann – og du verden for en danseglede.
Fra mitt sted som veggpryd, forsåvidt fornøyd med å være det, så jeg også en kone som danset med mannen sin som satt i rullestol sterkt bevegelseshemmet – rørende og romantisk.
Bakerst i halvskyggene, satt ungdommene og hadde sitt eget party, mens de fulgte med på hva oldisene holdt på med.

Restauranten alltid til tjeneste, også vi som dro hjem før de åpnet – vi blunket oss inn der.

Alle kan booke på Reuma Sol, man trenger ikke være medlem av Norsk Revmatikerforbund, men det hender det lønner seg.
Andre forbund benytter også senteret, og det er bra at kapasiteten til dette gode stedet utnyttes slik at det blir bærekraftig. På min siste tur var det en stor gruppe ungdommer fra Rikshospitalet – herlig med liv og røre og ung latter.
Nordmenn og skandinavere som bor i området benytter senteret, både for støtte, trivsel og behandling.
Senteret er åpent for alle som har lyst, bare å booke seg inn. Det har nok tradisjonelt hatt en høy aldersprofil, men det er nok langt flere yngre gjester nå, som både krever, og er med å sette yngre preg på stedet og tilbudene her.

#æblomstre #levmedsjøgrens #nrf #reumasol

Jeg er blitt glad i dette trygge, fine stedet som jeg kjenner gjør meg godt. Jeg er sikker på at jeg kommer tilbake. Kommer neppe til å flytte hit, er altfor hjemmekjær til det. Men kortere opphold for å lade opp, eller som nå, benytte varmen og stedets muligheter for å makte å delta eller gjennomføre kurs, er genialt, synes jeg.

Link til nettsiden HER.

Reiser alene.

Reiser alene.

Bare å gå inn der, er som å forlate moderlandet.

Jeg reiser alene til Spania i dag, lander i Alicante i kveld. Sammen med en fantastisk revmatikervenninne fra Mo i Rana, skal jeg være kursleder for 9 andre fantastisk kjente og ukjente revmatikervenninner. «Like lærer like – et diagnosespesifikt kurs for Sjøgrenslikepersoner» der både vi som kursledere og deltakerne sammen skal lære mer om sykdommen vår, Sjøgrens syndrom. Jeg har ansvar for 2 halve kursdager, og SOM jeg gleder meg. Har kost meg skikkelig med kursforberedelsene, som «back in business», bare et helt annet tema, og jeg har kunnet kose meg med forberedelsene i måneder.

Slår ihjel flyplassutvidelse med å se på ny konebil …

Å reise nordfra på en lørdag, er som å reise fra en annen planet. Min makker fra Mo i Rana måtte reise i går kveld, og er i skrivende stund ankommet Reuma Sol (nær Albir). Jeg tok formiddagsfly fra Evenes, og får 4 timers venting på Gardermoen. Flyet var overbooket, så det er jo absolutt behov for flere fly. Jeg så bort da det ble spurt om hvem som kunne utsette – no way! Jeg skal etter planen være på plass i leiligheten ca kl 22 i kveld, altså over et halvt døgns reise.

Innom tax-free, men der blir man rask, parfymeduftene er som kjemisk terroranslag. Handler bare det aller viktigste, gelemenn og Underberger, begge til medisinsk bruk: gelemenn ved hjemlengsel og Underberger ved magekrøll. Tror forresten jeg tar Underbergen forebyggende, i tilfelle, for å være på den sikre siden, man kan jo aldri vite. En slurp nå og da blir fort juhu her i gården.

Og med kjjjjjjjjjeeeeeempetregt nett, så brukes det ikke kapasitet på bildeoppretting, altså ikke jeg som har tatt medisin allerede.

Anbefales om du reiser alene, spennende bok og ingen avbryter deg

Har sekken full av aktiviteter for å gjøre alenereisen grei. Hittil har jeg ikke gjort noe av det jeg burde – lese på diagnosestoff. På flyet begynte jeg på ei ny bok, Lycke, av Mikaels Bley. Den handler om ei jente på 8 år som forsvinner, hennes skilte foreldre, stemors sjalusi og en ung krimreporter som blir satt til å følge en sak som utløser sterke følelser. Flyreisen Eve-gmoen var som bybussen over Hålogalandsbrua, vipps så var vi framme.

Og over en kaffe, lasagne og blogginnlegg med tregt nett nærmer tiden seg flyreise videre.

Matbrettet på kofferten – ikke rådløs.

Å reise alene går helt fint, men det byr på visse utfordringer. Skal jo ikke forlate bagasje eller noe som helst her, så å handle varmmat kan by på utfordring. Løste det med matrett på kofferten på tralla. Men da jeg kom til vann og kaffe måtte jeg ty til hjelp. To damer med utseende som kunne fått dem igjennom hva som helst, passet lasset mitt og jeg fikk tørsteslukker.

På toalettet…

Å reise alene Kan også by på utfordringer når man skal på toalettet, alt må med inn i det trange avlukket. Vel, alene og alene…. følte slettes ikke at jeg var alene på toalettet på Evenes, følte meg rettere sagt beglodd, fikk ikke til noen ting …

Hva tenkte de på da de klistret dette bildet inne på toalettdøren? Også tommel opp! Heldigvis ordnet den kruttsterke flykaffen opp i det denne karen forstoppet!

Det blir godt med dager i varmen, kurs, flotte folk, basseng, fysioterapeuter, trening og Underberger hver dag, flere ganger daglig … Reportasje fra flotte Reuma Sol, Norsk Revmatikerforbunds behandlingssenter i varmen, må bli neste innlegg fra meg.

Hasta la vista.

Kan jeg lære å løpe?!!

Kan jeg lære å løpe?!!

Visse greier strider mot naturvitenskapen, og jeg innbiller meg, at meg og løping er en sånn greie. Løp sikkert litt i unge år, spilte jo fotball og gikk på ski, men husker at jogging som aktivitet i seg selv, føltes direkte meningsløst – hva i alle dager skulle poenget med det være?

Skiturer derimot, var innenfor det meningsfylte. Skavåsfjellet kanskje 1976?

Da er det jo ikke noe mindre naturmotstridende at jeg først nå begynner å stille meg disse passe gærne spørsmålene: Kan jeg lære å løpe?!!

Nå som jeg er kroniker med vondter i skjevhetene. Nå som det meste av støtputer i ryggsøyla er skviset ut og nakketappen står som et spett opp i hodet. Nå som leddene skrangler for det støttende bindevevet rundt er jaget vilt i en Sjøgrens kropp. Nå som jeg egentlig har tid til å somle og tusle.

Bildet er tatt av Noupload fra Pixabay

Min motivasjon.

Jeg ser ikke lenger på jogging som meningsløs aktivitet. Det å holde seg i form, ha styrke, kondisjon og være myk, er blitt veldig viktig, spesielt viktig med mine kroniske skjevheter osv.
Det siste året har jeg slitt med lungene ved fysisk aktivitet, spesielt i starten, det stikker, og jeg blir tungpustet uansett hvor mye jeg prøver å få opp kondisjonen. Greia kan være at det er Sjøgrens syndrom som slår til med tørrhet nedigjennom luftveiene helt ned i lungene…. tørt, stivt og O2-utvekslingen blir tyngre, og tyngre.

Iiiiiiik, kjenner dette er litt skremmende. I samråd med revmatologen, tar jeg grep og satser ekstra på kondisjonstrening; min naturmedisin, irreversibelt arrvev i lungene skal vi ikke ha noe av. Medisiner som prednisolon er siste utveg.

Jeg kjenner et par andre som har blitt løpere etter å ha vært langt fra løpere tidligere. Fellesnevner er at sykdom har motivert til løping som medisin. Lar meg imponere stort av sånne eksempler, spesielt da jeg vet hvor vanskelig det er, hvor nærmest umulig det kan føles å få disse føttene til å ville løpe.

Har også lest at løping skal være god medisin for mye, også for kondisjon. Så jeg bør vel løpe litt da……

Joda, jeg skjønner at jeg ikke kan bli den elegante gasellen som flyr oppover stien til Lakshølla, men om jeg kan bli litt Gunda geit, så er det helt ok, bare jeg løper.

Løpetipsene.

Rådførte meg først med min datter som stadig løper. Jo hun var positiv og så det ikke ulikt å få fart på mora, selv om hun ikke klarte å skjule gliset som lå på lur. I min alder driter vi i sånne glis.

Kom bare med tipsene du:

  • Løft hodet, ikke se på føttene, og hold blikket framover.
  • Pust, du trenger luft for å løpe.
  • Ned og bak med skuldrene, fram med brystet, åpne kroppen for luft.
Kanskje hun har løpegener fra meg…..det er jo lov å tro

Følger bloggen Hverdagsaktiv. Willy er ergoterapeut ++ og ble løper i voksen alder. Han tok vendingen via hjernen:

– Hater du løping, ja så er det akkurat det du skal gjøre.

Hverdagsaktiv er en av bloggene jeg ofte er innom, sveiper gjennom teksten og noe setter seg, som innlegget om løping som medisin. Dette kunne kanskje være en oppskrift for meg, eller….?

Les selv HER, kanskje også du blir inspirert.

Sjekk bloggen Hverdagsaktiv.

Klok av skade, tok jeg opp mine spreke ønsker med min fysioterapeut.

Hm, dine hofter ……. det er andre måter å få opp kondisen på.

Men jeg vil, surket 6 åringen i meg.

Og det hjelper å surke, jeg fikk det som jeg ville. Vel, ikke fordi jeg surket, men fordi det å ville noe selv, er en så viktig faktor for å lykkes. Hvor mange har ikke gått på en smell der, satt i gang ditt og datt som skal være bra, fordi andre mener akkurat det er vegen til bedre helse. Og hvor lenge varer den iveren? Antagelig kortere enn visse bruktbilgarantier.

Min fysioterapeut har nok sett mange sånne eksempler, og skjønte at Karin kom til å gå i gang med løpeprosjekt, tilrådelig eller ikke, så da var det om å gi noen skadebegrensende råd:

  • Løp intervaller. Løpe – gå – løpe – gå, kun korte distanser i starten.
  • Vil du pushe kondisen tar du en tur opp Hestnesbakken, omså bare gå den i starten.
  • Ha gode joggesko beregnet for løping, vurder innlegg mot skjevhetene. Til vinters kan joggesko med pigg være lurt for avslappende løping selv om det er glatt.
  • Dropp asfaltløping, bruk den flotte og mykere naturen vi har plenty av.
  • Klarer du å løpe med tålanding? Prøv, det gir mer fjæring og mindre støt i nakken din.
  • Tøy ut leggene. (Fikk et par jækla gode øvelser til det.)
  • Vær realistisk i dine mål, ta hensyn til dine utfordringer.
Bildet er tatt av LillyCantabile fra Pixabay

Utgangspunktet.

Utgangspunktet er altså at jeg ikke kommer meg langt fra heimen før leggene protesterer – det gjør vondt. Allikevel klarer jeg faktisk å komme meg omtrent dobbelt så langt ved å bite tennene sammen, men da er også pusten desperat, og jeg MÅ legge om til gåing. Vi snakker om to-tre hundre meter….

Det går ikke fort, å kalle dette løping er en grov overdrivelse. Stilen vet jeg lite om, altfor sliten til å bry meg.

Jeg har utrolig lett for å ledes ut på annet, spesielt når det blir tungt. Ser jeg en delikat moseklump, ja så bare må jeg plukke den med meg hjem, og løpingen blir da deretter – alt for å berge mosen hel hjem – altså må jeg gå forsiktig.

Etter et par-tre luftgisp, så kommer hodepine. Håper tidsbildet fram til hodepine kommer, strekkes – pr i dag tester jeg stort sett bare i “bakgården”.

Netter med leggkramper frister ikke til ny løping neste dag – må se til å få rutine på å tøye ut etter mine forsøk.

Uansett hvor langt jeg kommer, hvordan det har gått, om jeg kommer inn som et slakt eller som Pippi, så er jeg utrolig fornøyd med meg selv, YEAHHH!. Jeg har allerede fått smake at løping kan man bli litt “høy” på. En stund der godfølelsen overvinner smerter. Den følelsen alene er verdt strevet.

Jeg er realist, ser jo tegninga, så jeg setter meg ikke større mål enn at jeg skal kunne løpe 1 km sammenhengende. Og stilen og farta skal få være helt Karin; om jeg tålander eller deiser ned med pailabbene får bli som det blir.

Jeg er raus og gir jeg meg selv et helt år på denne kilometeren. Og når jeg tøffer meg med å legge dette ut i offentlighet, så krever det vel en statusrapport, sånn ca om et år – hvordan gikk det med meg og løpingen?
Dere hører fra meg, kors på halsen 🙂

HEIA – HEIA løpemeg!

Sykt aktiv.

Sykt aktiv.

Jepp, jeg er sykt aktiv. Hver onsdag sammen med Sykt Aktiv Bjerkvik, og stort sett hver dag med vofsemor Femie, noen ganger med min datter, noen med en venninne, min søster, en nabo, eller min mann, og ikke så sjelden; alene.

Jeg er sykt aktiv fordi det er bra for meg, generelt helsesmart, spesielt for meg med mine plager. Å ta vare på meg selv, er min hovedoppgave til daglig.

Det hjelper å bruke superkrefter på kostymerenn med skigruppa i Bjerkvik.

I dag er resepten stikk imot tidligere da revmatikere ble bedt om å holde seg i ro, idag anbefales fysisk og psykisk aktivitet. Forskning har kommet frem til at det gir bedre helse, bedre livskvalitet og mindre belastning på samfunnets støtteapparat (behandlere, rehabilitering, medisiner osv) – altså vinn- vinn for alle.

Så har det vel ikke vært like stuerent å være ute i aktivitet når en ikke klarte å gå på jobb. Der har verden kommet noen steg videre. Det handler blant annet om å ta ansvar for best mulig egenhelse og minst mulig behov for medisiner og støtte, “klare sæ sjøl”.

Norsk Revmatikerforbund, NRF, er interesseorganisasjon for en stor gruppe med muskel,- og skjelettplager, herunder også “min” sykdom Sjøgrens syndrom, som regnes som en bindevevssykdom. NRF er en moderne organisasjon med mange spreke satsinger for å forebygge og begrense plager til medlemmene. En av satsingene er “Sykt Aktiv”.

I 2016 ble Sykt Aktiv igangsatt, og frisklivsagenter ble utdannet i ti (iallefall) fylker. I Nordland ble 2 fantastisk damer frisklivsagenter. Disse skulle kjøre Sykt Aktiv mestringskurs for medlemmer i fylkene. Nordland inviterte til mestringskurs på Reuma Sol november 2016, og jeg var en de heldige som fikk plass på dette kurset. Ikke hadde jeg ant hvor mye det skulle bety for meg.

Sykt Aktiv er et konsept rettet mot “yngre voksne”, revmatikere i alderen 25-55 år. Dette er en aldersgruppe som tradisjonelt har vært fraværende på revmatikeraktiviteter og lite aktive i lokallagene. Dels fordi de er opptatt med andre ting midt i livet, men dels fordi aktivitetene har vært lite tilpasset denne aldersgruppen. Denne gruppe kan med fordel “fanges opp”, det er mye å hente på å få hjulpet disse til å få satt diagnose tidlig, til å satse komme tidlig igang med forebyggende tiltak sånn at ikke varige skader oppstår.

Sykt Aktiv er et konsept som bygger på forskning som dokumenterer at fysisk og psykisk aktivitet er helsefremmende, forebyggende, lindrende og gir livskvalitet for å nevne noe. Hvilke aktiviteter, er opp til en hver, og kanskje i samråd med lege og andre behandlere, å finne ut. Det er ikke sikkert at den hardeste styrketreningen er rett, og det er ikke sikkert at de letteste gåturene er nok. Det kommer helt an på. Sykt Aktiv er nøye på at aktivitetene skal være tilpasset den enkelte, men også at vi fortsatt ofte går i fella og velger for forsiktig. Sykt aktiv er også nøye på at det skal være lystbetont, ellers blir aktiviteten gjerne kortvarig.

Appelsinslang – sykt artig 🙂

Sykt Aktiv Bjerkvik.

Sykt Aktiv Bjerkvik ble etablert 8.mars 2017. Siden den gang har vi møttes hver onsdag for ulike aktiviteter. Vi går turer i omegnet og trener litt der vi stopper, trener i hall når det er som kaldest, samler inn julegaver for Frelsesarmeen, rydder strand, baker, har hobbydager, lunsjer gjerne rundt et bål, men vi går også på kafè og restaurant. Vi er altså sykt aktive på mange plan. Vi har mange toppe turer, men går ikke toppturer. Vi forsøker å holde nivået sånn at de som vil kan være med.

Alderen da? Vi bryr oss ikke så mye om alderen. Ute på bygda kan vi ikke ha aldersbestemte grupper, da vil det ikke være mange i hver gruppe. Vi bryr oss heller ikke så mye om diagnoser, vi prater ikke sykdom med mindre noen føler behov for det.

Alle som har lyst, kan være med. Onsdager kl 11, er vårt vanligste møte tidspunkt, og ofte utenfor hotellet. Men det hender vi bryter mønstre, eller har annet fore, så for nye som vil være med, kan det være lurt å sjekke med meg eller noen av de andre faste, sånn at du ikke møter til tom møteplass.

Her er noen glimt fra 2,5 år med Sykt Aktiv Bjerkvik:

Og nå ligger det an til et nytt prosjekt, Sykt Aktiv +, kanskje for målgruppen som opprinnelig opplegg egentlig traff mest; 55 +.

Orientering – gøy og nyttig.

Orientering – gøy og nyttig.

Har fått sett mange lokale perler på orienteringsløpene

Prøver å få med meg flest mulig av orienteringsløpene som O-gruppa i Bjerkvik arrangerer hver vår og høst …

I det jeg skrev setningen ser jeg at den fort kan forstås som noe jeg dessverre ikke kan skryte på meg; løping.

Jeg prøver virkelig, har faktisk gjort det i noen år nå. Men jeg løper jo ikke, iallefall ikke hele vegen, knapt halve, noen ganger ikke lenger enn ut av startplassen sånn at jeg er ute av syne og i skogen for meg selv. Å kalle det løping er vel å tøye begrepet en smule langt. Ingen gaselle i lyngen akkurat, går mer i dumpe jump over tuer og uelegant tripping for å ikke synke for langt nedi myrene. Men jeg er ganske god på å gå fort, det skal jeg ha.

Min gode venninne Anne Lise – begge to så små at vi sitter fast i spindelvev og gresstrå.

Jeg kan takke min gode turvenninne for at jeg har fått sansen for orientering. Hun kunne orientere og dro meg med. Først hang jeg bare med på turen, hadde mer enn nok med det. Så begynte jeg å lese kartet sammen med henne, og lærte. Kjempespennende. Å lese terrenget sånn at du hele tiden vet hvor du er, og hvor postene må befinne seg, er god trening både for hode og kropp. Perfekt for meg, kroppen har så godt av turene i terrenget, over ei tue, under ei grein, opp på en skrent, klatre ned…. hele kroppen mykes opp, kondisjonen trimmes og musklene brukes.

Kortløype ved Holmvann, passe start etter ferie

Veldig trivelig å være to som finner ut i lag, trivelig og trygt. Så kommer det ganger det ikke passer for min flinke venninne, da må jeg klare meg selv. Gjett om jeg har “løpt” mye feil. Og gjett om jeg har måttet gi opp noen poster. Men ingen grunn til å surke, bare øve mer. Se på kompasset, tolke kartet og bykse meg levende gjennom myrene. Endel å holde rede på samtidig, men det går bare jeg tar tida til hjelp. Luffer gjerne ut fra start blant de første, og kan godt være blant de siste som kommer inn, og da har jeg ikke valgt lengste løype engang…. men jeg har deltatt. Og så får vi alltid noe godt på målstreken – Bjerkvik O-gruppe altså, helt super.

Funn av poster er som sukkertøy i skogen – energien fylles på og det gir håp om å finne neste også.

Når man ikke rager stort høyere enn like over blåbærlyngen, som jeg, og min venninne, og brillene er på skakke og full av øyesalve, så kan det være utfordrende å holde kursen. Vi går da polygondrag som på landmålinga, sikter oss frem til tydelige punkt i terrenget ikke for langt unna. Sånn går det framover, fra tre til tre, og ofte havner vi ganske nær postene, like overrasket hver gang. Kompass virker!

Fra O-gruppa låner vi brikke for å registrere funn av postene. Etter løpet får man utskrift av tid totalt, og tid på postene – artig.

O-gruppa i Bjerkvik er en liten kjerne orienteringsløpere som både kan løpe, orientere og arrangere løp. En stor jobb gjøres hver uke for at vi andre skal få være med, veldig takknemlig for det.

Bilde lånt fra O-gruppa. O-løp i Herjangen i vår.

For meg er orienteringsløpene nyttig rent helsemessig i nuet, hvis vi ser bort fra en vrikket ankel etter et sjumilssteg over en Prestjordbekk i vårløsninga. Og ferdighetene gir meg større trygghet på andre turer i ukjent lende. Bare positive effekter. #æblomstre på orientering.

Kan jeg, kan du. Anbefales!