web analytics

Reiser alene.

Reiser alene.

Bare å gå inn der, er som å forlate moderlandet.

Jeg reiser alene til Spania i dag, lander i Alicante i kveld. Sammen med en fantastisk revmatikervenninne fra Mo i Rana, skal jeg være kursleder for 9 andre fantastisk kjente og ukjente revmatikervenninner. «Like lærer like – et diagnosespesifikt kurs for Sjøgrenslikepersoner» der både vi som kursledere og deltakerne sammen skal lære mer om sykdommen vår, Sjøgrens syndrom. Jeg har ansvar for 2 halve kursdager, og SOM jeg gleder meg. Har kost meg skikkelig med kursforberedelsene, som «back in business», bare et helt annet tema, og jeg har kunnet kose meg med forberedelsene i måneder.

Slår ihjel flyplassutvidelse med å se på ny konebil …

Å reise nordfra på en lørdag, er som å reise fra en annen planet. Min makker fra Mo i Rana måtte reise i går kveld, og er i skrivende stund ankommet Reuma Sol (nær Albir). Jeg tok formiddagsfly fra Evenes, og får 4 timers venting på Gardermoen. Flyet var overbooket, så det er jo absolutt behov for flere fly. Jeg så bort da det ble spurt om hvem som kunne utsette – no way! Jeg skal etter planen være på plass i leiligheten ca kl 22 i kveld, altså over et halvt døgns reise.

Innom tax-free, men der blir man rask, parfymeduftene er som kjemisk terroranslag. Handler bare det aller viktigste, gelemenn og Underberger, begge til medisinsk bruk: gelemenn ved hjemlengsel og Underberger ved magekrøll. Tror forresten jeg tar Underbergen forebyggende, i tilfelle, for å være på den sikre siden, man kan jo aldri vite. En slurp nå og da blir fort juhu her i gården.

Og med kjjjjjjjjjeeeeeempetregt nett, så brukes det ikke kapasitet på bildeoppretting, altså ikke jeg som har tatt medisin allerede.

Anbefales om du reiser alene, spennende bok og ingen avbryter deg

Har sekken full av aktiviteter for å gjøre alenereisen grei. Hittil har jeg ikke gjort noe av det jeg burde – lese på diagnosestoff. På flyet begynte jeg på ei ny bok, Lycke, av Mikaels Bley. Den handler om ei jente på 8 år som forsvinner, hennes skilte foreldre, stemors sjalusi og en ung krimreporter som blir satt til å følge en sak som utløser sterke følelser. Flyreisen Eve-gmoen var som bybussen over Hålogalandsbrua, vipps så var vi framme.

Og over en kaffe, lasagne og blogginnlegg med tregt nett nærmer tiden seg flyreise videre.

Matbrettet på kofferten – ikke rådløs.

Å reise alene går helt fint, men det byr på visse utfordringer. Skal jo ikke forlate bagasje eller noe som helst her, så å handle varmmat kan by på utfordring. Løste det med matrett på kofferten på tralla. Men da jeg kom til vann og kaffe måtte jeg ty til hjelp. To damer med utseende som kunne fått dem igjennom hva som helst, passet lasset mitt og jeg fikk tørsteslukker.

På toalettet…

Å reise alene Kan også by på utfordringer når man skal på toalettet, alt må med inn i det trange avlukket. Vel, alene og alene…. følte slettes ikke at jeg var alene på toalettet på Evenes, følte meg rettere sagt beglodd, fikk ikke til noen ting …

Hva tenkte de på da de klistret dette bildet inne på toalettdøren? Også tommel opp! Heldigvis ordnet den kruttsterke flykaffen opp i det denne karen forstoppet!

Det blir godt med dager i varmen, kurs, flotte folk, basseng, fysioterapeuter, trening og Underberger hver dag, flere ganger daglig … Reportasje fra flotte Reuma Sol, Norsk Revmatikerforbunds behandlingssenter i varmen, må bli neste innlegg fra meg.

Hasta la vista.

Kan jeg lære å løpe?!!

Kan jeg lære å løpe?!!

Visse greier strider mot naturvitenskapen, og jeg innbiller meg, at meg og løping er en sånn greie. Løp sikkert litt i unge år, spilte jo fotball og gikk på ski, men husker at jogging som aktivitet i seg selv, føltes direkte meningsløst – hva i alle dager skulle poenget med det være?

Skiturer derimot, var innenfor det meningsfylte. Skavåsfjellet kanskje 1976?

Da er det jo ikke noe mindre naturmotstridende at jeg først nå begynner å stille meg disse passe gærne spørsmålene: Kan jeg lære å løpe?!!

Nå som jeg er kroniker med vondter i skjevhetene. Nå som det meste av støtputer i ryggsøyla er skviset ut og nakketappen står som et spett opp i hodet. Nå som leddene skrangler for det støttende bindevevet rundt er jaget vilt i en Sjøgrens kropp. Nå som jeg egentlig har tid til å somle og tusle.

Bildet er tatt av Noupload fra Pixabay

Min motivasjon.

Jeg ser ikke lenger på jogging som meningsløs aktivitet. Det å holde seg i form, ha styrke, kondisjon og være myk, er blitt veldig viktig, spesielt viktig med mine kroniske skjevheter osv.
Det siste året har jeg slitt med lungene ved fysisk aktivitet, spesielt i starten, det stikker, og jeg blir tungpustet uansett hvor mye jeg prøver å få opp kondisjonen. Greia kan være at det er Sjøgrens syndrom som slår til med tørrhet nedigjennom luftveiene helt ned i lungene…. tørt, stivt og O2-utvekslingen blir tyngre, og tyngre.

Iiiiiiik, kjenner dette er litt skremmende. I samråd med revmatologen, tar jeg grep og satser ekstra på kondisjonstrening; min naturmedisin, irreversibelt arrvev i lungene skal vi ikke ha noe av. Medisiner som prednisolon er siste utveg.

Jeg kjenner et par andre som har blitt løpere etter å ha vært langt fra løpere tidligere. Fellesnevner er at sykdom har motivert til løping som medisin. Lar meg imponere stort av sånne eksempler, spesielt da jeg vet hvor vanskelig det er, hvor nærmest umulig det kan føles å få disse føttene til å ville løpe.

Har også lest at løping skal være god medisin for mye, også for kondisjon. Så jeg bør vel løpe litt da……

Joda, jeg skjønner at jeg ikke kan bli den elegante gasellen som flyr oppover stien til Lakshølla, men om jeg kan bli litt Gunda geit, så er det helt ok, bare jeg løper.

Løpetipsene.

Rådførte meg først med min datter som stadig løper. Jo hun var positiv og så det ikke ulikt å få fart på mora, selv om hun ikke klarte å skjule gliset som lå på lur. I min alder driter vi i sånne glis.

Kom bare med tipsene du:

  • Løft hodet, ikke se på føttene, og hold blikket framover.
  • Pust, du trenger luft for å løpe.
  • Ned og bak med skuldrene, fram med brystet, åpne kroppen for luft.
Kanskje hun har løpegener fra meg…..det er jo lov å tro

Følger bloggen Hverdagsaktiv. Willy er ergoterapeut ++ og ble løper i voksen alder. Han tok vendingen via hjernen:

– Hater du løping, ja så er det akkurat det du skal gjøre.

Hverdagsaktiv er en av bloggene jeg ofte er innom, sveiper gjennom teksten og noe setter seg, som innlegget om løping som medisin. Dette kunne kanskje være en oppskrift for meg, eller….?

Les selv HER, kanskje også du blir inspirert.

Sjekk bloggen Hverdagsaktiv.

Klok av skade, tok jeg opp mine spreke ønsker med min fysioterapeut.

Hm, dine hofter ……. det er andre måter å få opp kondisen på.

Men jeg vil, surket 6 åringen i meg.

Og det hjelper å surke, jeg fikk det som jeg ville. Vel, ikke fordi jeg surket, men fordi det å ville noe selv, er en så viktig faktor for å lykkes. Hvor mange har ikke gått på en smell der, satt i gang ditt og datt som skal være bra, fordi andre mener akkurat det er vegen til bedre helse. Og hvor lenge varer den iveren? Antagelig kortere enn visse bruktbilgarantier.

Min fysioterapeut har nok sett mange sånne eksempler, og skjønte at Karin kom til å gå i gang med løpeprosjekt, tilrådelig eller ikke, så da var det om å gi noen skadebegrensende råd:

  • Løp intervaller. Løpe – gå – løpe – gå, kun korte distanser i starten.
  • Vil du pushe kondisen tar du en tur opp Hestnesbakken, omså bare gå den i starten.
  • Ha gode joggesko beregnet for løping, vurder innlegg mot skjevhetene. Til vinters kan joggesko med pigg være lurt for avslappende løping selv om det er glatt.
  • Dropp asfaltløping, bruk den flotte og mykere naturen vi har plenty av.
  • Klarer du å løpe med tålanding? Prøv, det gir mer fjæring og mindre støt i nakken din.
  • Tøy ut leggene. (Fikk et par jækla gode øvelser til det.)
  • Vær realistisk i dine mål, ta hensyn til dine utfordringer.
Bildet er tatt av LillyCantabile fra Pixabay

Utgangspunktet.

Utgangspunktet er altså at jeg ikke kommer meg langt fra heimen før leggene protesterer – det gjør vondt. Allikevel klarer jeg faktisk å komme meg omtrent dobbelt så langt ved å bite tennene sammen, men da er også pusten desperat, og jeg MÅ legge om til gåing. Vi snakker om to-tre hundre meter….

Det går ikke fort, å kalle dette løping er en grov overdrivelse. Stilen vet jeg lite om, altfor sliten til å bry meg.

Jeg har utrolig lett for å ledes ut på annet, spesielt når det blir tungt. Ser jeg en delikat moseklump, ja så bare må jeg plukke den med meg hjem, og løpingen blir da deretter – alt for å berge mosen hel hjem – altså må jeg gå forsiktig.

Etter et par-tre luftgisp, så kommer hodepine. Håper tidsbildet fram til hodepine kommer, strekkes – pr i dag tester jeg stort sett bare i “bakgården”.

Netter med leggkramper frister ikke til ny løping neste dag – må se til å få rutine på å tøye ut etter mine forsøk.

Uansett hvor langt jeg kommer, hvordan det har gått, om jeg kommer inn som et slakt eller som Pippi, så er jeg utrolig fornøyd med meg selv, YEAHHH!. Jeg har allerede fått smake at løping kan man bli litt “høy” på. En stund der godfølelsen overvinner smerter. Den følelsen alene er verdt strevet.

Jeg er realist, ser jo tegninga, så jeg setter meg ikke større mål enn at jeg skal kunne løpe 1 km sammenhengende. Og stilen og farta skal få være helt Karin; om jeg tålander eller deiser ned med pailabbene får bli som det blir.

Jeg er raus og gir jeg meg selv et helt år på denne kilometeren. Og når jeg tøffer meg med å legge dette ut i offentlighet, så krever det vel en statusrapport, sånn ca om et år – hvordan gikk det med meg og løpingen?
Dere hører fra meg, kors på halsen 🙂

HEIA – HEIA løpemeg!

Sykt aktiv.

Sykt aktiv.

Jepp, jeg er sykt aktiv. Hver onsdag sammen med Sykt Aktiv Bjerkvik, og stort sett hver dag med vofsemor Femie, noen ganger med min datter, noen med en venninne, min søster, en nabo, eller min mann, og ikke så sjelden; alene.

Jeg er sykt aktiv fordi det er bra for meg, generelt helsesmart, spesielt for meg med mine plager. Å ta vare på meg selv, er min hovedoppgave til daglig.

Det hjelper å bruke superkrefter på kostymerenn med skigruppa i Bjerkvik.

I dag er resepten stikk imot tidligere da revmatikere ble bedt om å holde seg i ro, idag anbefales fysisk og psykisk aktivitet. Forskning har kommet frem til at det gir bedre helse, bedre livskvalitet og mindre belastning på samfunnets støtteapparat (behandlere, rehabilitering, medisiner osv) – altså vinn- vinn for alle.

Så har det vel ikke vært like stuerent å være ute i aktivitet når en ikke klarte å gå på jobb. Der har verden kommet noen steg videre. Det handler blant annet om å ta ansvar for best mulig egenhelse og minst mulig behov for medisiner og støtte, “klare sæ sjøl”.

Norsk Revmatikerforbund, NRF, er interesseorganisasjon for en stor gruppe med muskel,- og skjelettplager, herunder også “min” sykdom Sjøgrens syndrom, som regnes som en bindevevssykdom. NRF er en moderne organisasjon med mange spreke satsinger for å forebygge og begrense plager til medlemmene. En av satsingene er “Sykt Aktiv”.

I 2016 ble Sykt Aktiv igangsatt, og frisklivsagenter ble utdannet i ti (iallefall) fylker. I Nordland ble 2 fantastisk damer frisklivsagenter. Disse skulle kjøre Sykt Aktiv mestringskurs for medlemmer i fylkene. Nordland inviterte til mestringskurs på Reuma Sol november 2016, og jeg var en de heldige som fikk plass på dette kurset. Ikke hadde jeg ant hvor mye det skulle bety for meg.

Sykt Aktiv er et konsept rettet mot “yngre voksne”, revmatikere i alderen 25-55 år. Dette er en aldersgruppe som tradisjonelt har vært fraværende på revmatikeraktiviteter og lite aktive i lokallagene. Dels fordi de er opptatt med andre ting midt i livet, men dels fordi aktivitetene har vært lite tilpasset denne aldersgruppen. Denne gruppe kan med fordel “fanges opp”, det er mye å hente på å få hjulpet disse til å få satt diagnose tidlig, til å satse komme tidlig igang med forebyggende tiltak sånn at ikke varige skader oppstår.

Sykt Aktiv er et konsept som bygger på forskning som dokumenterer at fysisk og psykisk aktivitet er helsefremmende, forebyggende, lindrende og gir livskvalitet for å nevne noe. Hvilke aktiviteter, er opp til en hver, og kanskje i samråd med lege og andre behandlere, å finne ut. Det er ikke sikkert at den hardeste styrketreningen er rett, og det er ikke sikkert at de letteste gåturene er nok. Det kommer helt an på. Sykt Aktiv er nøye på at aktivitetene skal være tilpasset den enkelte, men også at vi fortsatt ofte går i fella og velger for forsiktig. Sykt aktiv er også nøye på at det skal være lystbetont, ellers blir aktiviteten gjerne kortvarig.

Appelsinslang – sykt artig 🙂

Sykt Aktiv Bjerkvik.

Sykt Aktiv Bjerkvik ble etablert 8.mars 2017. Siden den gang har vi møttes hver onsdag for ulike aktiviteter. Vi går turer i omegnet og trener litt der vi stopper, trener i hall når det er som kaldest, samler inn julegaver for Frelsesarmeen, rydder strand, baker, har hobbydager, lunsjer gjerne rundt et bål, men vi går også på kafè og restaurant. Vi er altså sykt aktive på mange plan. Vi har mange toppe turer, men går ikke toppturer. Vi forsøker å holde nivået sånn at de som vil kan være med.

Alderen da? Vi bryr oss ikke så mye om alderen. Ute på bygda kan vi ikke ha aldersbestemte grupper, da vil det ikke være mange i hver gruppe. Vi bryr oss heller ikke så mye om diagnoser, vi prater ikke sykdom med mindre noen føler behov for det.

Alle som har lyst, kan være med. Onsdager kl 11, er vårt vanligste møte tidspunkt, og ofte utenfor hotellet. Men det hender vi bryter mønstre, eller har annet fore, så for nye som vil være med, kan det være lurt å sjekke med meg eller noen av de andre faste, sånn at du ikke møter til tom møteplass.

Her er noen glimt fra 2,5 år med Sykt Aktiv Bjerkvik:

Og nå ligger det an til et nytt prosjekt, Sykt Aktiv +, kanskje for målgruppen som opprinnelig opplegg egentlig traff mest; 55 +.

Orientering – gøy og nyttig.

Orientering – gøy og nyttig.

Har fått sett mange lokale perler på orienteringsløpene

Prøver å få med meg flest mulig av orienteringsløpene som O-gruppa i Bjerkvik arrangerer hver vår og høst …

I det jeg skrev setningen ser jeg at den fort kan forstås som noe jeg dessverre ikke kan skryte på meg; løping.

Jeg prøver virkelig, har faktisk gjort det i noen år nå. Men jeg løper jo ikke, iallefall ikke hele vegen, knapt halve, noen ganger ikke lenger enn ut av startplassen sånn at jeg er ute av syne og i skogen for meg selv. Å kalle det løping er vel å tøye begrepet en smule langt. Ingen gaselle i lyngen akkurat, går mer i dumpe jump over tuer og uelegant tripping for å ikke synke for langt nedi myrene. Men jeg er ganske god på å gå fort, det skal jeg ha.

Min gode venninne Anne Lise – begge to så små at vi sitter fast i spindelvev og gresstrå.

Jeg kan takke min gode turvenninne for at jeg har fått sansen for orientering. Hun kunne orientere og dro meg med. Først hang jeg bare med på turen, hadde mer enn nok med det. Så begynte jeg å lese kartet sammen med henne, og lærte. Kjempespennende. Å lese terrenget sånn at du hele tiden vet hvor du er, og hvor postene må befinne seg, er god trening både for hode og kropp. Perfekt for meg, kroppen har så godt av turene i terrenget, over ei tue, under ei grein, opp på en skrent, klatre ned…. hele kroppen mykes opp, kondisjonen trimmes og musklene brukes.

Kortløype ved Holmvann, passe start etter ferie

Veldig trivelig å være to som finner ut i lag, trivelig og trygt. Så kommer det ganger det ikke passer for min flinke venninne, da må jeg klare meg selv. Gjett om jeg har “løpt” mye feil. Og gjett om jeg har måttet gi opp noen poster. Men ingen grunn til å surke, bare øve mer. Se på kompasset, tolke kartet og bykse meg levende gjennom myrene. Endel å holde rede på samtidig, men det går bare jeg tar tida til hjelp. Luffer gjerne ut fra start blant de første, og kan godt være blant de siste som kommer inn, og da har jeg ikke valgt lengste løype engang…. men jeg har deltatt. Og så får vi alltid noe godt på målstreken – Bjerkvik O-gruppe altså, helt super.

Funn av poster er som sukkertøy i skogen – energien fylles på og det gir håp om å finne neste også.

Når man ikke rager stort høyere enn like over blåbærlyngen, som jeg, og min venninne, og brillene er på skakke og full av øyesalve, så kan det være utfordrende å holde kursen. Vi går da polygondrag som på landmålinga, sikter oss frem til tydelige punkt i terrenget ikke for langt unna. Sånn går det framover, fra tre til tre, og ofte havner vi ganske nær postene, like overrasket hver gang. Kompass virker!

Fra O-gruppa låner vi brikke for å registrere funn av postene. Etter løpet får man utskrift av tid totalt, og tid på postene – artig.

O-gruppa i Bjerkvik er en liten kjerne orienteringsløpere som både kan løpe, orientere og arrangere løp. En stor jobb gjøres hver uke for at vi andre skal få være med, veldig takknemlig for det.

Bilde lånt fra O-gruppa. O-løp i Herjangen i vår.

For meg er orienteringsløpene nyttig rent helsemessig i nuet, hvis vi ser bort fra en vrikket ankel etter et sjumilssteg over en Prestjordbekk i vårløsninga. Og ferdighetene gir meg større trygghet på andre turer i ukjent lende. Bare positive effekter. #æblomstre på orientering.

Kan jeg, kan du. Anbefales!

Solfanger – suncatcher

Solfanger – suncatcher.

-Litt egenreklame-

Noen av våre første solfangere

For noen år siden, under en arbeidsdag med familien i vedskogen, slo våre kreative gen inn. I løpet av arbeidsdagen hadde jeg og min søster samlet misfostre av vedkubber, rett og slett avskjær fra kubbekapping, sånt som andre kaster inn i skogen igjen, andre, men ikke vi.

– Hm, var ikke disse søte? De må vi ta vare på, kanskje kan vi lage noe fint av de.

Familiene er vant med at vi er Askeladder og samler på naturens skatter, så vi fikk hjelp, og etter ei stund hadde vi et stort lager av diverse funn fra skog og strand. Inspirert av Pinterest bestemte vi oss for å lage vår egen nord-norske variant av solfangere (suncatcher), og gikk til innkjøp av glasskuler, lim og brennepenn. GØY!

Søstre og hjertevenner.

“En solfanger eller lysfanger er et lite reflekterende, refraktivt og / eller 
iriserende ornament . Det kan omfatte glass- eller nacrebiter og henges innendørs i nærheten av et vindu for å “fange” sollys . En solfanger er som den optiske ekvivalenten til en vindklokk . Noen design er enkel og abstrakt med kanskje noen mobile -lignende lenket elementer, mens mer komplekse design ofte fremkalle flora eller fauna . Mange design kombinerer solfangere med vindklokk. Det antas at solfangere først ble laget av sørvestlige indianere . Solfangere kan være masseprodusert eller håndlaget, og varierer i enkelhet i design fra et kunsthåndverksprosjekt til en profesjonelt håndlaget glassskulptur. “

Wikipedia oversatt om “suncatcher”

Etterhvert er treskivene blitt rettere og godt egnet til å skrive på.

Fra de første solfangerne så nord-norsk lys, har de videreutviklet seg i mange retninger. Gammelt og nytt treverk dekoreres, noen dekorert nok allerede fra naturens side, og noen får ekstra dekor fra oss. Formen varierer fra runde skiver, til stokker, planker eller det vi måtte finne, bare å holde godt på husveggen når vi passerer, vi kan se gagn i den.

OBS-OBS-OBS
Vi har virkelig prøvd ut mange limtyper for at kulene skal sitte. Kan vel innrømme at de fikk harde tester i starten da de hang ute hele året i all slags vær. Kulene falt etterhvert ut. Når treet utvidet seg og trakk seg sammen ble kulehullet større, og mindre. Og ute i vind deiset de mot annet og fikk hard medfart. Vanskelig å få limt glass å holde seg fast.

Nå anbefaler vi at solfangerne henger tryggere, under tak på verandaen for eksempel, eller i vinduet. På hytta henger de tørt inntil vegg når vi ikke er der, og henges ut i tre mens vi er der og den får tilsyn, sånn varer de lenge. Og de må ikke henge sånn at de slår mot annet, som trestammer.

Men det hender vi velger å la noen bli utesolfangere, så får vi heller lime på nytt når kulene faller ut, eller lage nye 🙂

Har din kule ramlet ut, kom innom med den, så fikser vi den.

Karin & Siv

En værslitt plate ble reddet fra et bål – og ble en firkantet solfanger.

Familiene har vært plaget med harde julegaver, og de puster nå lettet ut når vi selger våre solfangere på messer og via nettet. Aldri hadde vi trodd at de skulle bli så populære. Og aldri hadde vi trodd at å lage solfangere skulle bli en kjempesær og koselig aktivitet oss søstre i mellom, sterkt hjulpet av mennene som står for saging og boring, og bæring.

Solfangerstokk, eller nå sånt.

Solfangerne utstilles og ligger for salg på vår facebookgruppe Levollen DA. Har jeg ikke skrevet om Levollen før? Det må jeg jo gjøre. Det får bli et eget innlegg, for det er en hel historie i seg selv.

Solfangerne link HER.

Og nå i sommer, har vi utstilt en del solfangere for salg på SEVEN DESIGN ATELIER i Tromsø. Er du i Tromsø, MÅ du ta en tur innom denne lille bedriften. Jannike er en fantastisk rammemaker, og kunstner. I tillegg til alt tenkelig rammemateriale, bugner butikkdelen av kunstnermateriell og kunst og håndtverk laget av lokale kunstnere, inklusive henne selv. Og kaffe og kake får man også kjøpe, kan nytes fra en bitteliten kosekrok. Skal du vise noen noe helt spesielt fra Nord-Norge, ta turen hit.

Seven Design Atelier på face, HER.

Og nå, mens høstmørket fanger solen, pysler vi inne. Kjøkkenbenken er full av ting som ikke hører hjemme på kjøkkenet. På badegulvet står ei gammel plikt til tørk, og på verandaen vokser et lite lager rare trebiter som får vasket seg i ekte himmelvann. Nye solfangere er i ferd med å bli til.

Så får vi får se hvor dette føre hen ….

Utstilling med søster.

Utstilling i Tromsø med søster.

Søstre med malingsrester under neglene.

I hele juni er brunbjørnene mine, ulven, rosabloggeren, go-skoan og mange flere bilder utstilt hos Jannike på SevenDesign Atelier i Tromsø. Atelieret ligger i en gammel fjøs midt i Tromsø sentrum. Fjøsen er fra først på 1800-tallet og har gjennom årene også fungert som bopel, pub og klesbutikk. Og nå altså som atelier med rammeverksted med utsalg av kunstnermateriell og kunst og håndverk fra lokale kunstnere. Rene godteributikken for den som selv driver med kunst, og for den som ønsker å kjøpe noe unikt og lokalt. En krimskramsbutikk du bør ha besøkt på ditt Tromsøbesøk. Og skal du ha noe innrammet; Jannike er proff.

Du finner inngangen omtrent vis a vis Jernbanekafeen, ikke langt unna hotell Saga bare på andre siden av vegen, i bakgården til de mer moderne bygg, sammen med skomakeren.

Dette er litt bursdagsgave til oss selv, fra oss selv. Vi har nettopp hatt bursdag, med to dagers mellomrom, og vi stiller ut i lag. Vel så viktig er turen – gjøre dette i lag – ut å spise i lag – åpne gaver – egenpleie.

Min søster har malt hele livet, les mitt tidligere innlegg om min malesøster HER.

Utstillingen blir stående ut juni måned.

VELKOMMEN INNOM FOR EN TITT.

  • Sjekk facebooksida til SevenDesign Atelier for mer info og åpningstider, HER.
  • Noen av våre solfangere henger også for salg på SevenDesign Atelier. Se bilder av disse på Levollen DA sin facebookgruppe, HER
  • En 2 minutters videosnutt, sneakpeak på bildene, er lagt ut på facebookgruppa til Trolske Pensler der jeg er en trollenene :). Sjekk facebookgruppa HER,
  • Jeg har ei bildemappe på Trolske Pensler. Den er ikke oppdatert, men viser noe, HER.
  • Og jeg har en side her i MELLEM linjene der bilder presenteres, HER, men tror du jeg har oppdatert den, nei, kun noen få bilder.
  • Søster Siv-Heidi presenterer sine bilder i en egen facebookgruppe, Art by SiHei, HER.

Det er morsomt å male, og det er morsomt å høre hva andre ser i egne bilder. Ikke like viktig at alle liker det samme som meg, mer viktig å formidle noe, en følelse, eller omså bare en god latter. Tar gjerne i mot tips til hvor & hvordan jeg kan presentere bildene jeg lager bedre.

Hilsen malemeg 🙂

Malemeg

Nybegynner voksen.

Jeg er nybegynner voksen.

Synes det er fantastisk å få være nybegynner voksen etter passert halve hundre. Noen tenker kanskje jeg er treg i utviklinga….. vel, kanskje treg i avtrekket. Det handler altså om klassen jeg skyter i:

“Klasse Nybegynner Voksen (NV). Denne klassen er en lavterskel-klasse for voksne nybegynnere på 100 meter/finfelt. Klassens nedre aldersgrense er 16 år. Klassen gjennomføres på alle stevner. Skyttere kan bli værende i denne klassen så lenge de ønsker. Ingen opprykkskrav. “

Kilde: www.dfs.no

Skårunge på Landsskytterstevne på Stjørdal 2018 – passe nervøs, både ho mor, og han far som fulgte etter i blindsonen.
Foto: dfs

Skytterbokas reglement for klassen nybegynner voksen:

Våpen og ammunisjon: I nybegynner voksen er alle våpen og kaliber tillatt iht. kap 6.

Påkledning: Det er tillatt å benytte skytterjakke, skytterlue, skytterhanske og albuebeskyttere (iht. Skytterbokas pkt. 8.140). Det er ikke tillatt å benytte spesiell skytebukse og/eller skytesko. Kontroll av bekledning foretas ved opprop/standplassleder.

Skyteprogram: Klassen skyter 25 skudd, 3×5 skudd liggende (15-skudd) og 2×5 skudd liggende (10-skudd) ved innendørs- og baneskyting. I feltskyting skyter klassen 30 skudd liggende finfelt (5×6 skudd). Skytetid som for rekruttklassen. Det skytes ikke finaleprogram i denne klassen. Premiering og rangering: Skytterne skal rangeres og med 1/3 premiering. Det skal ikke deles ut mesterskapsmedaljer i klasse NV. Innskudd: Klassen betaler innskudd som ungdomsklassene.

Kilde: Skytterboka 2019-2020.

_______________________________________________________________________

Englebarn….
Foto: Mikal Kvernelv

Jeg er vokst opp med våpen over senga. Tørrtrente med ei gammel krag i gangen hjemme på Seines. Aaaaaaltfor stor og tung for meg, og reima hadde krok som skulle i huller ikke beregnet til meg. Skytterbekledningen var en gammel, utrangert feltjakke, den også atten nummer for stor – jeg har jo aldri vært større enn 161,5 cm lang, på det lengste, i dag så kort at jeg går meg fast i gresstrå i skogen.

Prøvde meg på miniatyrskyting i skytterlaget i Bjerkvik da jeg gikk på ungdomsskolen. Den gang var banen i kjelleren på festlokalet. Eller kanskje det egentlig var omvendt: at skytterhuset ble brukt til festlokale…? Samme det. Arti å skyte, men motivasjonen forsvant fort da det ble for tungt for lille, spinkle meg, og spredningen på skivene veeeeeldig stor. Men husker enda de snille skytterne som hjalp oss, han Hårklau og han Bones, gode minner.

Ble ingen skytter den gang, fant vel ut at det var bedre å være på fest på skytterhuset enn å skyte der, iallefall noen år senere, hi-hi.

I mellom studier rakk jeg også en periode innom ungdomsheimevernet. Da var det igjen på med feltjakke og skyting på moen. Moro – det var det det var. Men lite fokus på å skyte for å treffe midt i blinken, det fikk andre ta seg av.

Pleide å si at mine skyttererfaringer stort sett kom fra hjemmeskyting, men sånt kan man jo ikke si lengre. Hadde et utendørshold der jeg fikk trene litt, i retning der det sjeldent (!) gikk folk. Pappa prøvde å legge til rette, men datra var ikke like ivrig, den blinken ble fort kjedelig. Vi hadde en gang en flaggstangtopp med bungel i, nabogutten som eide en luftpistol fikk skylda. Først i voksen alder tilsto jeg. Kanskje like greit jeg ikke videreutviklet skytterinteressen min i unge år.

_______________________________________________________________________

Norgescup – far og datter kjemper mot hverandre i stang og felthurtig

Eplet faller jo som kjent ikke så himla langt fra stammen og like barn leker best. Jeg er nå gift med Festus fra kruttrøyk, og vår datter trener for å skyte bedre enn han, det er bare et tidsspørsmål…

På stevner så jeg på live-visning når de skjøt konkurranser. Jeg bet negler og hoiet, også når de skjøt prøveskudd…… pinlig. De snakka om omgang, stang og adlerøyer, jeg hang ikke med i stammespråket, følte meg litt utafor. Det har jeg gjort noe med.

Foto: Lånt fra Gerd Altmann fra Pixabay 

Høsten 2017 var jeg med på “knokkelskyting”. Sykt Aktiv Bjerkvik fikk Medvindmidler til en mini skytterskole. Antagelig første gang jeg fikk skytekunnskaper inn med teskje….. det hjalp. På slutten av 2017 ble jeg med på skytetrening og ramlet inn i Parabolflua cup fra første trening, i den nyopprettede skytterklassen nybegynner voksen. Bratt læringskurve. Litt startsmerter som gikk mye bedre da jeg fikk eget, tilpasset utstyr. Året etter, deltok jeg på mange stevner, blant annet NNM og Landsskytterstevnet, og jeg fikk mitt eget våpen – bare mitt. Dette var kjempegøy, og jeg fikk til……….

Knokkelskyting for oss med litt ondt her og der

…… og det kom også en lang periode innendørsskyting der jeg ikke fikk til. I hele vinter har spredningen vært stor, jeg har hatt smerter under skyting og plagdes med liggestilling. Så lenge at motivasjonen hang i en tynn tråd, for jeg har virkelig prøvd mange ganger, mens resultatene bare gikk nedover. Merkelig nok gikk det best på konkurranser.

All snøen i år, ga en sein start på utesesongen, og nå i uka fikk jeg første utetrening. Etter et par 22-magasin ute i østavindsblåsten, ble det klart at det blir kaliber 6.5 framover. Det ble ikke ei knallgod førsteskyting, men mye bedre enn det jeg har prestert på lenge, så det var en optimistisk fru Mellem som forlot banen.

Herfra e det bære å jobbe videre med avtrakk, avtrekk, avtrekk, og god kontakt med skulder.

I helga er det stevnehelg, den ene av oss med hoftesmell, den andre med influensa, den tredje på bedringens veg og den fjerde må sørge for oppvarting av oss halvkranke. Hvordan kommer dette til å gå…..?

Revyen du ikke slipper unna.

Revyen du ikke slipper unna.

Teaser fra 2017.

En årviss tradisjon i Bjerkvik, er at avgangselever ved ungdomsskolen, samt foreldrene deres, setter opp revy til stoooooor glede for resten av befolkningen, på 16.mai. Rett etter revyen arrangeres det rusfritt arrangement for ungdommene – et trygt og flott tilbud på kvelder der andre mindre trygge og mindre rusfrie arrangementer frister og lokker.

En kan godt si at dette er en revy elever og foreldre ikke slipper unna. Tradisjonen er lang, og nåde den som så mye som ymter frampå om å snike seg unna. Det er en bygdeplikt å prøve. men så er det heller ingen som blir pepet ut om tonene skjærer feil, teksten glemmes eller punsjlinen blir borte i nervøsitet.

-“Been there, done that“, tenker mange i salen og klapper ekstra.

Årets revy.

Festlig fremføring av årets avgangselever.

Fikk selvsagt med meg årets revy. Sammen med mamma satt jeg der og snufset av latter. Først var det avgangsklassen som hadde show. Det fremførte de med glans, snert, varme og helt på sin måte. De var skikkelig flinke. Det var også foreldrene deres som sto for del to. Hvert år blir man like forundret over alt som er kokt i hop av foreldremassen, og hvor mange skjulte talenter som rommes i lille Bjerkvik. Årets foreldrerevy spant på dugnadsånden i bygda, og det var mange morsomme poeng, og fin underholdning. Vår gode venn “Reidar” sørget for ekstra trim av magemusklene med to scener fra elgjakta. Vel blåst til 03-erne og opphavet.

Med min paparazziaIphone fikk MELLEM linjene dokumentert noen av høydepunktene. Sjekk det kule stjernegalleriet:

Hva er det som holder liv i denne tradisjonen?

Hvorfor går vi med på dette? Hvorfor fortsetter revyen når det åpenbart ikke alltid er talent og kjempestort sceneønske som ligger bak?

– For det først så kødder man ikke med tradisjoner. Revyen er et av mange kraftverk vi har i Bjerkvik. Energien som investeres i arrangementet, kommer ut mangedoblet og tilgode for hele Bjerkvik. Dette er lønnsom investering.

– For det andre så er det ikke så tvangsmessig som jeg har presentert det her. Det er alltids backstageoppgaver for de som absolutt ikke vil. Og når alt kommer til alt, så er det egentlig ganske mange som vil, og får til.

– For det tredje så er det bare rett og rimelig at når ungdommene trår til med et bidrag, så må foreldrene også bidra. Inntektene går til klassetur, og uten revy, ville det blitt mye mer å betale for foreldrene. Så motivasjonen har flere ben å stå på.

– For det fjerde, så er det flott å vise at det går an å gå på scenen uten å ta seg selv så veldig høytidelig. Går det åt skauen, so what (lokal dialekt). Det er gode signal å sende ut: “God nok som du er.” Og det vitner om trygghet når så mange tør, år etter år, i et samfunn ikke større enn at alle vet av nesten alle. Kvalitetsstempel for Bjerkvik.

Vi slapp heller ikke unna.

“Been there, done that”, sier også vi. I 2017 var vi blant bygdas revydebutanter, lot det stå til, og lot det også bli med det.

På grunn av eksamensdatoer, måtte vi i 2017 være ekstra kreative for at vi i det hele tatt skulle få gjennomført revyen. Løsningen ble å flytte 16.mai til 12.mai – alt er mulig på revy, og som vanlig ble det stinn brakke i idrettshallen. HER er teaseren.

Revymeg var svensk for anledningen.

Et helt år til neste gang, bare å glede seg til igjen å få sitte i salen og la seg underholde mens magen fylles av hjemmebakst fra revykafeen.

Heldige oss.

8530 BJERKVIK

8530 Bjerkvik i mitt hjerte.

Av alle tenkelige boplasser på kloden, har jeg valgt å bli værende i Bjerkvik, bare noen km unna heimplassen min.

Kun vært ute å snust på borteluft, for så å vende nesen hjemover til østavind og masse frisk luft, vinter fra november til mai, vår til St.hans, deretter halvannen måned sommer uten stilongs og lue, i lavlandet, og så 2-3 måneder med temperering mot vinter.

Det må overdose trivsel for å forbli ved sånne valg, spesielt med en revmatisk kropp.
Forklaringen: #æblomstre i Bjerkvik hele året.

Hvor er Bjerkvik?

Bjerkvik er et tettsted i Narvik kommune. I desember 2018 gikk tettstedet over fra å være bygd til å bli bydel til Narvik da Hålogalandsbrua åpnet og gjorde vegen mellom Bjerkvik og Narvik kort, og dyr.

Bjerkvik ligger bare noen kilometer svinger og bakker sør for grensen til Troms fylke, 43 km fra Sverige og godisfabrikkene, 17 km nord for dama på torget i Narvik og 40 lovlige minutter unna flyplassen på Evenes Harstad-Narvik lufthavn. SÅ SENTRALT, SÅ MIDT I SMØRØYET! Misunnelige sjeler kaller stedet Nord-Norges største vegkryss, bare tøv, vi har da rundkjøringer her, hele 2 stk.

ARN markert i Bjerkvik da racet passerte bygda.

Det bor folk i Bjerkvik.

I følge statistisk sentralbyrå bodde det 1159 innbyggere i Bjerkvik pr. 1.1.2018. DETTE ER KUN EN STATISTISK SANNHET!!!!!

I folketallsberegningene er det regler for hva som skal regnes med til stedet beregningen gjelder for, og avstandskravene mellom bebyggelsene tar ikke hensyn til den romsligheten vi har her i nord.

Bjerkvik strandpromenade og Bjerkvik hotell i bakgrunnen

SSB sin standard for tettstedinndeling:

“En hussamling skal registreres som tettsted dersom det bor minst 200 personer der. Avstanden mellom husene skal normalt ikke overstige 50 meter. Det er tillatt med et skjønnsmessig avvik utover 50 meter mellom husene i områder som ikke skal eller kan bebygges. Dette kan f.eks. være parker, idrettsanlegg, industriområder eller naturlige hindringer som elver eller dyrkbare områder. Husklynger som naturlig hører med til tettstedet tas med inntil en avstand på 400 meter fra tettstedskjernen.”

Zoom inn Bjerkvik på dette kartet, så vil telleområde for Bjerkvik komme fram, og som dere ser, så mangler mye av det vi regner som Bjerkvikomegnet: Link til ssb-kart, HER.

Bjerkvik kirke

Er Bjerkvik kjent for noe?

  • Bjerkvik ble hårdhent behandlet under 2.verdenskrig da allierte bombarderte bygda, de trodde det bare var tyskere her. Historien er blitt løftet frem mer i nyere tid.
  • Med høy forsvarsaktivitet i området i mange år etter 2.verdenskrig, har det skjedd flere tragiske ulykker der soldater har omkommet i fredstid, blant annet Vassdalsulykka i 1986.
  • Bygda, eh bydelen, kan synge og her florerer av sangfugler. De mest berømte har fløyet langt ut av redet. Med fare for å sette den gode Bjerkviktrivselen i fare, forsøker jeg å huske de mest kjente: Dansebandsjefen Jenny Jensen, avdøde Robert Burås gitarist i Madrugada, Heidi Blåsmo (joda, vi kaller trønderheidi vår) og så sliter jeg med å komme på flere her, (det er husken min, ikke syngeferdighetene til bygdefolket, eh mener bydelsbefolkningen).
  • Og så er jeg ganske sikker på at Mona Lisa kommer til å bli verdenskjent. Bare hør HER.
  • Joda, glemselen slo til, tenke seg til at jeg glemte å nevne Vidar Vang, kjent musiker som til og med har gitt ut med tittelen “8530 Bjerkvik”. Takk for tips fra nabo.
  • Sporty folk er det også i Bjerkvik. Vi har krampholdt på et basseng, og det har avlet supersvømmetalenter som Katarina Stiberg og Ingeborg Vassbakk Løyning. Og vi kan skryte av mange skitalenter, blant annet han Ivar, han Ivar Nordkild. Og så ser det ut for at komboen ski og børse funker bra i Bjerkvik, men også her er jeg på tynn is når navn og titler skal nevnes. Velger derfor å dra frem ho Hege i idrettshallen, nå vårres Hege Nilsen. Og småfrøknan hennes, DE kommer te å bli kjent, tidlig krøkes, si æ bare. Og tar man fra bjerkvikfolk ski, og lar dem stå igjen med børse, så går det ganske så bra: Min svigerbror Knut Bjørnar Mellem ble skytterkonge i 1986, og Kurt Arne Berglund i 1979. Min kjære mann Terje og vår skytterkompis Anders har begge skutt på kongelaget. Anders skyter fortsatt for kongepokalen, så heia-heia, vi liter på deg, kjendis er du allerede.
  • Bjerkvikingen. Den berømte hamburgeren til Det Lille Kjøkken er viden kjent. Om noen ikke husker stedet Bjerkvik, husker de helt klart Bjerkvikingen.
Bjerkvik fra piknikbordet.

Hva har vi i Bjerkvik?

Vi har det meste som vi trenger, og det vi ikke har, det får vi tak i. Og her kommer det oppramset i skjønn forening:
Vi har iallefall godt om matbutikker og bensinstasjoner. Vi har hotell og overnattingsplasser, fashionable spisesteder (iallefall synes vi det), bank, verdens kuleste frisører, postibutikk, skrev jeg mer enn nok av matbutikker?, diger outlet, skotøymagasin de lux, apotekibutikk, transportfirmaer, postterminal, skole, basseng, idrettshall, verksteder, kirke & kirkegård, aldershjem, årlig tvangsrevy, barnehager, rengjøringsbyrå, trimgrupper, pensjonistforeninger, lysløype, skiløyper, fotballbaner med og uten gress, skytebaner inne, ute, sivile og miltære, klatrevegg, syklister, sanitetsforeninger, byggevarer, Lyd, Bjerkvik Aktiv, inaktiv snøscooterforening, musikkverksted, korps (nygjenoppstablet), skytterlag, julemesser, fotterapeut, kor, Ferdageharda, menigheter, Sykt Aktiv-gruppe, taxi og karaokebuss, sveiseri, stillasfirma, pizzeria, betongrenovering og fjellsikringsspesialister, returgreier, Forsvaret HV, FLO og militært øvingsområde, båtforening, handymanner, hundeklubb, legesenter, spa, fysioterapeuter, lakseelv, badestrand, fiskeklakka, hemmelige fiskevann, anleggsmaskingutta, Statnett og for ikke å glemme MøbelJan som sikkert skulle stått på kjendislista.

Noen av disse vil bli satt under lupen og løftet opp og fram av MELLEM linjene i egne innlegg. Det kan sikkert kalles kortreist bloggstoff.

Bjerkvik i solnedgang, fra Hamvikbergan.

Hva sørger for at #æblomstre i Bjerkvik?

  • Bjerkvik er som tidligere beskrevet et meget sentralt sted. Vegen til resten av verden er kort, og det samme er vegen hjem igjen.
  • Naturen er rett utenfor omtrent hver eneste boligdør her. Vegen fra hav til fjell er kort. Her er områder tilpasset alle, og nok plass til alle. Og går vi ikke i bunad, så går vi kjeledresser eller allværs, alltid rustet for tur, eller middag i hagen, også vinterstid.
  • Bjerkvikingene. Blandingen av bygdefolk fra nære kriker og kroker i samrøre med beordret militært personell eller andre tilflyttede, ble en god dropsblanding som fortsatt setter preg på bygda, eh bydelen. Det var og er et fargerikt fellesskap i Bjerkvik: Fortsatt noen i kamuflasjegrønt, stadig flere tar frem sine samiske plagg og i 17.mai-toget er det mange bunader, men nordlandsbunaden og ofotbunaden dominerer. Utenlandske styrker i bygda setter spor, noen stifter familie med engelske navn som dialektifiseres, den som kalles “Mækk” skrives Mc. Og med kort veg til svenskegrensen, har vi også noen blågule innslag på familiekartene. Lille Thailand er også kallenavn på ei av bygdene til bygda, eh bydelen, søte, snille som er med å gjøre det trivelig og spennende her.
  • Kortreist familielykke. Kort veg til mine, dine og våre. Jeg valgte kortreiste ektemenn, Bjerkvikinger, begge gangene. Vi er et folk som ikke lar oss skremme av avstander, det som for en sørpå kalles langdistanse, kalles kortreist her. Vi har kort veg ut til den store verden, men vi blir her og nyter kortreist lykke.
  • Noen synes det er skummelt med små, gjennomsiktige samfunn der nesten alle vet av alle. Men en kan også velge å se det positive i det: Det er trygt, man følger med hverandre, på godt og vondt. Du trenger ikke være alene, alltid et sted å være sosial. Bjerkvik sanitetsforening, for eksempel, er et velgjørende fellesskap, som gjør utrolig mye positivt for Bjerkvik. Samme med Bjerkvik Aktiv som er å anse som ei moderne velforening. Alt på frivillig basis, et kjennetegn for Bjerkvik. Dugnadene som vi elsker og hater, dugnadene som både sørger for mangfold og trivsel i Bjerkvik, men som også er arenaer hvor folk blir kjent med hverandre på tvers av andre grupperinger. Et positivt fenomen som jeg håper består i Bjerkvik som bydel.
Bjerkvik fra Nesset og moloen

Det skjer mye spennende i regionen, og Bjerkvik er klar til å ta i mot nye innbyggere og etableringer av nye arbeidsplasser. Og endelig ser det ut for at det blir fart i det kommunale planverk for paradiset i kommunens nordre hjørne. Jeg gleder meg til fortsettelsen her.

Bjerkvik er på facebook, noen linker:

På scootertur i paradiset

På scootertur i paradiset

En fantastisk skjærtorsdag med koselig selskap og eksemplarisk vær. Vi tilbragte dagen på scooter i fjellet i dag. Det harde føret i formiddag ble mer og mer slurry utover dagen, fint for scootrene som fikk bedre kjøling.
Ti mil på belter har satt sitt preg på kroppen og øyelokkene siger lengre, og lengre ned. Dagens blogginnlegg skrives derfor med bilder fra vår scootertur i paradis: Abisko – Unna Allakas – Sjangeli – Stuor Karpel – Abisko.

Noen bilder tatt med Iphone 8 plus, og noen med Canon EOS 70D. Liker gjerne å si at speilrefleksen gir best bilder, men må si jeg liker bildekvaliteten på min nye mobil.

Bli med inn i paradiset:

God natt.