web analytics

Er på digitale messer.

Den årlige førjulstradisjonen med å delta på julemesse sammen med søster og mamma, ble annerledes i år. Alt er avlyst. Og vi som har hatt så god tid til å pysle og krimskramse nettopp i år…..

Lykken ble digitale messer på facebook. Og synes dere det ble stille i MELLEM linjene, så er det fordi jeg har fullt opp med å følge med hvor jeg har lagt ut ting og meldinger som kommer inn. Dette er på flere måter mer krevende enn å delta fysisk på messe. Er man på ei messe, er innsatsen der og da, og man kan segne om i sofaen når det er over. Disse digitale messene de plinger til alle døgnets tider, og de må mates for å sikre oppmerksomhet, og det kommer spørsmål her og der. Kluet er å slå av i blant.

Veldig moro, men skal innrømme at jeg roter litt. Fort gjort å svare hvordan en mekker en mosekrans innlogget som MELLEM motor & fritid, eller svare en som spør om plager vedrørende Sjøgrens syndrom i diagnosegruppa, at “om du dusjer kransen så holder den seg lengre”.

Allerede tidlig i vår dukket det en opp en facebookgruppe med utspring fra Troms, den har nå vokst seg kjempestor, og der er masse folk og aktivitet. Og der er også vi med krimskrams og bilder:

Mamma, meg og søstra mi har de siste årene deltatt på marked på museet på Sjøvegan – kjempekoselig marked i ærverdige bygg, kjempekoselig tradisjon for oss tre i lag. Det ble naturlignok ikke noe av i år.

Tusenkunstnerne på Sjøgvegan tok initiativ til en digital julemesse, og jeg som “”henger med” denne gjengen i blant, fikk være med. Her er det utrolig mye flott av lokale kunstnere, anbefaler en titt.

Og nå popper det opp med digitale messer i alle varianter og på alle kanter, og noen tar i bruk nesten prikk like navn som andre vellykkede – så her er det action og litt Chicago.

Jeg vil til sist nevne 2 ferske grupper, 2 lokale hvorav en er opprettet av ei aktiv Bjerkvikjente:

Vår egen gruppe oppdateres også etter hvert som ting flyr ut og nytt krimskrams blir ferdig:

Ta en digital messetur, du også.

Slutt aldri å prøve.

Slutt aldri å prøve.

Idag gikk jeg en tur jeg lenge har vurdert å ta. Men dere vet, så er det alltid noe annet, tenker det er litt for tung tur, velger noe annet, nærmere, tryggere og med kjente steg.

Men nå var det et fantastisk utevær og kroppen jamret etter litt slit, bli varm, bli myk, få opp puls, og produsere egne velværestoffer.

Hvor skulle vi dra?

– I disse elgjakttider måtte det bli et sted ovenfor skoggrensen.

– Kopparfjellet? 911 moh holder vel som sikker elgjaktavstand?

– Ja vi kan jo bare prøve, gå så langt vi orker, og blir det for tungt, så snur vi.

Turen er på 4,3 km opp ca 538 høydemeter, etter delvis sti og i mye lettgått terreng, erfart i dag.

Jeg er velsignet med en nydelig turmakker, og vi var begge enige om at vi prøver, men snur akkurat der en av oss har fått nok, uansett om det punktet er bare like oppi lia. (Den ene, betyr i praksis meg 🙂 )

Etter 1,5 time vandring var vi på toppen. Turen opp hadde gått som en lek, skravla gikk i ett. Kroppene spilte på lag, gode sko og med lovnaden om at vi må ikke nå noen som helst topp om vi ikke vil, var det et avslappet forhold til målet – det kunne være hvor som helst.

Denne turen kommer vi sikkert til å ta igjen. Denne og andre turer i nærområdet, feks til Nævra eller til Kobberfjellvannet fra denne sida, eller bli kjørt og gå til Vassdalen for å bli hentet der. Det vrimler av egnede turmål for enhver rundt oss.

– Hvorfor hadde vi ikke tatt turen dit før? Så nært, tilgjengelig og flott.

– Antagelig fordi det er altfor lett å tro at turmål er for vanskelige, uten å prøve. Og fordi at det er lett å utsette det en ikke er helt bombesikker på.

Mitt råd er å aldri slutte å prøve. Og går det ikke som planlagt, så er det heller ingen skam å snu. Faktisk helt ok å snu når det er best.

Kommer jeg meg bare halvveis, ja så nyter jeg det jeg finner der.

Og må jeg snu lenge før jeg egentlig vil, så er det lov å furte, men ikke lengre enn at jeg prøver igjen en annen dag.

Å joda, jeg har snudd, etter å ha bare så vidt startet – kjenner jeg at det blir “en sånn dag”, ja da er det riktig å snu. Og det har hendt jeg har tilbragt store deler av turen bak en stein – drittkjedelig rett og slett.

Men om jeg slutter å prøve, fordi det kan hende at jeg må snu, så vil jeg aldri få sånne fine turer som i dag; fin, god og veldig velgjørende både fysisk og psykisk.

Slutt aldri å prøve.

Mellems resultatservice: Samlagsmesterskap Ofoten 2020.

Mellems resultatservice: Samlagsmesterskap Ofoten 2020.

Endelig var vi klare for ei langhelg med skyting. Trondenes skytterlag hadde invitert til samlagsmesterskap for skytterlagene i Ofoten skyttersamlag, og vi var påmeldt på det meste.

Min mann hadde ladet patroner og jeg hadde ladet kroppen. Etter en sommer med hjemmeferie, var ei langhelg på Heggenkollen det nærmeste vi kom campingvognferie i år. Vi møtte i god tid, torsdag kveld var vi på plass – vi la opp til å finne roen før det braket løs.

Hva foregår egentlig på et samlagsmesterskap?

At vi heller skal snakke litt om dette, handler selvsagt ikke noe om resultatene mine…

Tipper mine svenske venner er mest skuffet nå når jeg røper menyen på samlagsmesterskapet i år:

– Feltskyting (skyter på ulike figurer på ulike avstander, utendørs)

– Baneskyting (skyter på blink fra 100m og 200m inne på tørr standplass)

– Stangskyting (oppkalt etter oberst Georg Stang, altså ikke ei stang)

– Skogsløp (Løpe først, så skyte pesende og andpusten x 2,5)

– Lagskyting (1 liggendeskytter, 1 kne og 1 stå fra samme lag)

– Medaljeskyting (Organisasjonsskyting – valgt å arrangere her nå)

– Grilling (Ofoten skyttersamlag pleier sine skyttere vel)

Et samlagsmesterskap er altså en grande sesongfinale der kjente skytternaboer møtes for å konkurrere og ha det trivelig i lag.

Lars og Gisle Hoff fra Ramsund – alltid hyggelig å treffe disse karene igjen.

Min mann skyter både skytterklasse og militærklasse, og var påmeldt både felt og bane i begge klasser, i tillegg til Stangskyting med saueren.

Jeg var påmeldt felt, bane, stang, lag og surprice: skogsløpet også. Etter et par testrunder i skogsløpløypa, hadde motet oversteget vettet, og jeg var påmeldt. Så blandet været seg inn, og løpet ble avlyst – sikkert en skytsengel som så hva som var i ferd med å skje.

Vår datter på helgeperm kom kjørende etter foreldrene, og ble med siste dag på bane-, lag- og stangskyting. Marinaselskap var kanskje det som var det aller festligste for oss denne helga <3

Småpjusk vofse ble veldig glad for gjenforeningen

Okey da, her kommer resultater fra Bjerkvik:

MARIE.

Aller først vil jeg fortelle om ei kjempetøff jente som stilte på sitt første utendørs samlagsmesterskap for Bjerkvik skytterlag, sammen med sine besteforeldre: Marie Nyborg, skyter i klassen Nybegynner ungdom.

Grunnet koronaen kunne ikke besteforeldrene bli med inn, men hun fikk følge av Marina, og det gikk bare fint. Hun skjøt lovende godt, skytterlagsformannen var veldig begeistret, og sjarmert. Vi er kjempestolte over å ha fått en så flott rekrutt i laget.

Gratulerer med ditt første mesterskap, Marie.

ANDERS:

Anders Kruhaug ble årets samlagsmester kl 3-5 – vi gratulerer og kjenner lukta av kongeskyting, vi heier på deg!

Han vant på banen med 346 poeng og ble nr 3 på feltskytinga.

Under premieutdelinga vanket det mye edelt metall og Anders fikk trimmet seg opp og ned på “premiepallen”.

Gode skytterbusser, Anders Hildegunnsin og Terje minsinkar

TERJE:

Terje skyter i V55 og har skutt jevnt godt i vinter, og sånn ble det også i helga. Han vant felt i klasse V55 og ble nr. 2 med HK 416. Han ble nr 3 i bane V55 og han vant med HK 416. Han vant også stangskytinga i kl V55 med 15 treff. (Har fått korrigeringer: det kåres ikke stangvinner pr klasse – men jeg skriver det allikevel 🙂 )

Godt jobba, gubbeluren, smask, smask.

ERLING:

Erling Frantsen skyter i V65 og er en trofast deltaker på lokale stevner. I helga prikket han inn en 3.plass i feltskytinga. Baneskytinga fullførte han ikke etter å ha gjort noe som vi ikke skal gjøre, men som mange av oss allikevel har gjort, og som er lettere å gjøre nå som annenhver skive er tom…. derfor står det lav sum på han i resultatlista.

Erling skyter 2.etappe i Bjerkviks andrelag

SVEIN INGE:

Svein Inge Nordkil skyter i kl V65, og gikk denne gang klar av MELLEM linjenes kameralinse. Svein Inge fikk en 8.plass i innledende baneskyting og samme i innledende feltskyting.

MARINA

Marina skyter i år i klasse 3. Hun brukte siste dag av helgeperm til å skyte sammen med foreldrene – stas. En stund siden forrige Sauerskyting, mer HK416 i det siste, og det ble bra, men ikke så bra som hun kan. Men hun kom, og hun deltok, og det var viktigst, denne gang.

Som eneste stangskytter i klasse 3, og eneste kvinnelige skytter i klasse 3-5, vant hun stang i sin klasse (er vel ikke rett å si at man vinner når man skyter alene…. men mammaer kan si sånt), og hun fikk også bestekvinne kl 3-5 premiering- kjekk søndagscatch.

Marina skyter stang, tok feil magasin, og mista 1 skudd. Matta? Jo det er et koronatiltak: Vi må alle ha med eget underlag – fargerikt på standplass i år.

KARIN:

Jeg er ny klasse-1-skytter, og hadde gleden av å gjøre mye for første gang i helga. Hadde det gøy, skjøt ganske bra, men alle øvelser iblandet noe elendig, så resultatene ble deretter: 6.plass i feltskyting etter å ha vevlet med jakken, eller pleddet jeg drafset på, borti skruen, så den hadde botnet på de to siste holdene – det gikk til skogs, med fin samling. Baneskytinga starta rett og slett bra, og avslutta etter helt unødvendig prøveskudd og bortknepping før omgang, endte på 4.plass.
Sammen med tøffe datra, vågde jeg meg bort på Stangskyting. Sa som sant var at jeg måtte få alt jeg skulle gjøre inn med teskje da jeg var fersking. Det fikk jeg. Kommer til å si akkurat det samme neste gang, og gangen deretter. Vil dere se……dere får ikke noe valg:

Løsna 11 skudd, traff bare 1 på første hold etter nestenforkiling, neste hold litt bedre med 6 løsnede skudd og 5 treff. Som dere ser, det går ikke fort. Har satt som mål å løsne 6 + 6 skudd, og treffe alle 12, det bør være oppnåelig. Mer enn det, så må det kraftig endring i teknikk og tempo til, det blir ikke i år, for å si det forsiktig.

BJERKVIK SKYTTERLAG:

Nye regler gjorde det enklere å få nok kvalifiserte folk til lag fra små skytterlag. Bjerkvik meldte på 2 lag i lagskytinga:

Lag 1:
Svein Inge liggende
Terje kne
Anders stå

Lag 2:
Karin liggende
Erling kne/ligg
Marina stå.

Bjerkviks lag 1 skjøt seg til en 3.plass, mens lag 2 havnet et stykke nedpå lista.
Også lagskyting ble førstegangs for meg, og jeg fikk smake på nerver jeg ikke hadde kjent på før. Men det var en flott erfaring å ha med seg, håper jeg får muligheten en annen gang.

Bjerkvik lag 1 (Svein Inge ikke tilstede) på 3.plass.

Oppsummert:

Samlagsmesterskap er gøy!Tett program, man kan ikke få med seg alt, hvile er også viktig. Jeg lærte masse, om skyting og meg selv. Og børsa og skruen skal bæres like forsiktig som ei gelèkake heretter, klip meg om jeg skulle glemme det.

Lke etter mitt bidrag til lagskytinga…

Avrunder med et bildegalleri fra Karin og Marinas mobilbilder:

Telttur med smårusten kropp.

Telttur med smårusten kropp.

Teltturer har gjort vondt så lenge jeg kan huske, allikevel elsker jeg disse turene. Med en smårusten kropp har jeg funnet noen triks for å fortsatt kunne ta del i teltlivets gleder. Dette blogginnlegget handler om disse tipsene, og kanskje litt om ting som endrer seg med årene.

Planleggingen.

Lister er mitt mellomnavn, og vi planlegger med å se på gamle lister og skriver nye, skiller på vinterturer og sommerturer, og sorterer på felles, og personlig til hver enkelt, også til hunden. Etter turen påføres det vi glemte, overflødig og ellers nyervervet erfaring.

Nytt av året tips: Ta med lista når utstyr skal pakkes ut av bilen, check – tatt med – check – tatt med, så slipper man å returnere halvveis innover vannene, midt på natten, med tåke i helene, tilbake til bilen for å hente kokekarene….

Husken er ikke som før.

Sengen.

Selv som liten og lett unge hadde jeg vondt i ryggen på turer med soveposen. Det hvite, tynne underlaget som vi brettet i hop, gjorde liten nytte. Men jeg hadde nok noen svakheter medbragt fra fødselen, svakheter som gir dårligere utslag med årene.
Allikevel har jeg teltet, og elsket det, det har vært verd ondter og søvnløse netter. Jeg har eksperimentert med ulike underlag, flere underlag og sågar jukset og tatt med liten flik av madrass med meg (scooterturer vel og merke), men det har ikke vært suksess.
Gubbelurens julegave til familien var nye liggeunderlag. Disse inneholder dun, og blåses opp ved hjelp av luftsekk. Dette var rene himmelsengen for meg. Først fjerde natt protesterte kroppen, men trolig på totalpakken av turlivet.

Garderoben.

Bortsett fra undertøy, er det ikke mange klesskift som beregnes. Men greit å ha med passende for ulike værforhold, sånn at det ikke blir for varmt, for kaldt eller vått.
Uansett sommerturer: Ullundertøy, hansker, lue, buffer og varme ytterplagg er viktig. Ekstra sokker, og ekstra fottøy er lurt, våte føtter er sjeldent stas. En lett regndress eller regncape er kjærkomment om det høljer ned og du må ut. En treningstights ved varmere vær, og en varm ytterbukse med plass til tightsen under er rasjonelt ved av og på, av og på. En lettere turjakke er greit å ha med for dagsturvandringer – brukes som mellomplagg hvis kaldere vær. Trikset er å tenke flerbruk.

Mitt personlige utstyr hadde jeg pakket i storsekken, Bergans lady Trollhetta. En god sekk for småladies som meg. Nå ble sekken med fordi den var praktisk i gummibåten som hang etter båten som bagasjetralle, og ikke for vandringens del.

Tips: Hagehansker, gummierte, kjekt å ha med når ting er våte eller grisete. Og heng crogsen på sekken, de veier lite, tåler vann og er veldig kjekke å smette på.
Ull-lester og ull pulsvarmere er gode for å varme opp leddene om de krangler.

Oppholdsrommet.

I tillegg til teltet, hadde vi med oss et seil/en gapahuk. Det var genialt. Det ble både vind, sol og regnskydd. Her hadde vi mat, kokesaker, fiskesaker og alt som vi ellers hadde bruk for i løpet av lange dager. Hunden våknet kl 5 da sola sto på teltet, og et par timer senere krøp også vi ut av det varme teltet. Fikk med oss solnedgangene på kveldene, og midnatt passerte gjerne før vi hoppet i soveposene, og sluknet.

Får vel kalle det alderstillegg, men stolene var minst like geniale som gapahuken. Sammenleggbare strandstoler i lette materialer prioriterte vi å få med. Leste et par bøker i disse.

Toalettet.

Ting er ikke som før. Kan ikke bare dra ned buksa bak en stein, tsssssss, og så er det over. For det første, så kreves det tømming oftere enn før, også på natt, og trykket, det er som en lekk hageslange i oppoverbakke – ting tar altså tid.
Å sitte på huk så lenge, uten å deise nedi lyngen med skinkene som forlengst har latt tyngdekraften seire, er tungt. Kjempetungt selv om fjellet er fullt av steiner å henge armene på.

For ikke å snakke om når det blir nødvendig med bimmelim. En sjøgrensmage er ikke lett å forutsi, og utgangsproduktet kan anta alle slags kvaliteter. Det skal altså voksne lårmuskler til å kjempe mot tyngdekraften, muskler jeg ikke har …

Har kjøpt tissetrakt for turjenter, men den forbeholder jeg iskalde vinterdager, mer festlig er den ikke.

Med et våkent blikk for rekved, fant jeg en egnet rekvedplanke og så straks nytten i denne. Balansere den mellom to steiner – og voila – friluftstoalett godt som gull. Slapp av – kommer ikke til å lage solfanger av den og selge den på julemessa – den viste seg nemlig å være råtten…. Jada, jada, dere kan bare tenke dere til hva som skjedde. De hersens skinkene sørget for overvekt bakut, og plankefestene var mildt sagt pill råtne. Det er altså et must å ha med stor pakke våtservietter.

Tips: Ta med toalettpapir som oppløses lett, og en hagespade. Grav ned herligheta.
For å unngå tisseturer natterstid: Legg deg seint, stå opp tidlig. Spis salt før leggetid, og bare fukt munnen med vann om du bli sjøgrenstørst på natta.

Medisiner og sånt.

Ha med livsviktige medisiner for mange flere dager enn du planlegger at turen skal vare. Oppbevar dem i emballasje sånn at de holder seg tørre.

Ha alltid “akutt-medisiner” lett tilgjengelig, typ smertestillende, øyedråper og migrenemedisin. Jeg har sansen for turbukser med store sidelommer med klaffer – får meg meg utrolig mye som jeg kjapt får tak i, reddet mang en tur.

Kan du velge, velg enkle løsninger, og tenk hygiene. Jeg bruker Hyprosan øyedråper i flaske, og engangspipetter Oftagel. Og så er antagelig teltturer av de få unntakene der jeg dropper øyesalve på natta, det blir rett og slett for mye klin og ødelegger soveposen (jeg har hele hodet inni posen, bare nesen som stikker ut)

Jeg tar med meg kosttilskudd jeg føler er nødvendig:
– Peptid + tar jeg fast for magen. Hjelper mot magesmerter rett etter måltid. Og siden jeg har vært plaget med akutt diare/oppkast, og absolutt ikke vil oppleve det på telttur, følger jeg rutinene og tar dette fast.
– Olivita tok jeg med denne gangen, da jeg var i testfase. Hadde bestilt kapsler da disse er enklere å ha med på tur, men de rakk ikke frem før vi dro. Jeg fylte da olivita på en ren liten beholder antagelig beregnet på shampoo – fungerte utmerket.

Renslighet på telttur blir så som så. Det lukter, og negleranda er sort. Litt såpe med for håndvask og kattvask forøvrig er lurt på litt lengre turer, ellers er babyvåtservietter ypperlige og gaura tåler det: Tørk og brenn på bålet, mygga holder bare enda større avstand 🙂

Etter å ha vært på langtur uten hårbørste, med liten datter med langt hår der en plastgaffel måtte ta jobben som flokeløser, så er alltid hårbørste med. Kjøper i dagligvarebutikkene, de sammenleggbare med speil inni, da har jeg speil til øyestellet. En grundig børste av håret hver kveld, gjør også godt for hodebunnen, spesielt om du er sensitiv og lett får hodebunnseksem.

Briller har med årene blitt en større volumandel av min bagasje. Jeg må ha med flere typer, både for å bytte for ulikt lyst, men også som reserve om jeg skulle miste. Jeg har briller med og uten filter, og solbriller.

Nytt av året tips: Trekk er ikke bra for tørre sjøgrensøyne, fort gjort å pådra seg betennelser. I båt, er det ikke til å unngå at det blir litt trekk. Jeg har skaffet meg solbriller som er helt tette, skumputer tetter mellomrom mellom brille og hud. Jeg har slitt med å gå med disse, ble ustø men øver meg i lett terreng. For å sitte i båten med, var de perfekte. Skal også testes med halvhjelm på snøscooter til vinteren. Brillene dugget forresten ikke, selv i regnvær, fryktet det.

Restauranten.

På sommerturer er holdbarhetprinsippet å spise ferskmaten først: Brødet før knekkebrødet, skinka før tubeosten, biffen før drytech. Godt tips til god fjellmiddag forberedt hjemme: Biffstrimler og kuttet løk, paprika, gulrot etc blandet med grillolje og krydder. I boks og poser så det ikke renner, stekes på panne, servert med hurtiglagde nudler – lover, det smaker femstjerners.

Vi stoler ikke på fiskelykken og baserer oss ikke på matauk derfra. Pølser er med på fisketurene, og ved for å lage bål, og pølsepinner for det finner man ikke på høyfjellet.

I vår familie har det ofte vært bursdagsfeiring i fjellet. Bursdagskake kan være lapper laget fra pose og stekt i stekepanne. Skumboller i brett er også gode, og lette, og lar seg holde hele i brettet.

Gotteriet skal man spise opp og ikke plages med i lasset hjemover.

Søppel tar man selvsagt med hjem, også andres om man kommer over det (vi kom over begredelige søppelberg etter festligheter i fjellet – trist å se).

Båt på fjellvann.

Denne turen over Båtvannet, Gautelis og Vannaks har vi gjort noen ganger før. Vannstand og vannsikt har variert, men vi kjente sånn høvelig til trygg rute. Det er fort gjort å gå på berg og stein.

Vår godt synlige gulebåt flyter lett på vannoverflata, stikker lite ned, og er av hardplast. Propellen var det dypeste og svakeste punkt – langt å ro tilbake fra innerenden av Vannaks om propellen gikk i stein.

Nytt av året tips: Ekkolodd som skannet bunnen og ga oss dybdemeter, og fisk. Med begrenset hastighet var det et godt egnet hjelpemiddel, og vi fikk alltid kjørt opp motoren før lav dybder, ingen bunnskrapinger.

Aktiviteter.

Når kroppen er rusten er det en fordel med varierte aktiviteter. Å bli værende i teltet for lenge er ikke bra, spesielt ikke når det ikke er ståhøyde i teltet.
Selv om ikke fisken biter: Fisk. Det er god adspredelse og du strekker og tøyer deg på andre måter enn ellers.

Ha med dagsturutstyr: En liten sekk, kart, kikkert, termos og småmat. Ta en svipptur opp på nærmeste høyde, ta inn utsikten, skli på snøflekkene og bit gubben i øret.

Tren: Ikke vær for opphengt i faste treningsopplegg, men utnytt naturen og mulighetene. Toalettbesøket kan som sagt være god lårtrening, ommøblering av steinheller i terrenget er sikkert bra for mange muskler – lag bord, og yoga og planken i det fri tar seg iallefall godt ut på bilder.

Og så må ikke all tid være belagt, hvile er viktig. Bare vær, og nyt. Les bøker og få med deg det som skjer rundt deg, for det skjer stadig noe. Vi fikk nærkontakt både med rein og røyskatt, og fugler som vi burde kjent bedre enn vi gjør. Mygga er vel det eneste dyrelivet vi helst ikke skulle hatt så nært som det ble. Myggspiralen fungerte aller best, både for å jage ut fra teltet før leggetid, og ved beina i lesestolen.

Vi brukte litt tid å rydde søppel. For det meste mistet avfall, vil vi formode, og for det meste sånt som lot seg brenne opp på bål, for mye til å ta med seg hjem uten ekstratur. Men gassbokser, ølbokser og knust glass pakket inn i avispapir og tok vi med hjem for kasting.

Generelt

Jeg tror ikke det totale helsebildet går i minus om ikke alt blir så gunstig på sånne turer. Noen forverringer får en tåle for å LEVE. Så får en heller rette opp som best mulig etter turene, rehab av hofter etter rehab av sjela er innafor. For turer i natur gir livskvalitet og er vitenskapelig bevist som god kur for kroppen, stresshormoner går ned, og velgjørende endorfiner øker. Gunstigere miljø med hensyn til betennelser.

Ulike sykdommer og plager vil ramme de fleste som får leve lenge, de blir en del av livet, men ikke deg. Så langt det er mulig, tror jeg det er lurt å holde seg i aktivitet med sunne aktiviteter for akkurat deg og din kropp. Lytt til kroppen og avklar med din lege, ikke sammenlign deg med andre, bare du er du.

LEV MENS DU LEVER.

Mellems resultatservice har fått permitteringsvarsel.

Mellems resultatservice har fått permitteringsvarsel.

Ingen LS i år.

Året var booket. Etter russetid skulle frøet bli med mamsen og en annen mams med hennes to frø til Bulgaria. Vi skulle varmes opp og lande rett inn på standplass på NNM i Målselv. Frøet skulle spire videre på egenhånd i Forsvaret, og vi gammelpottisene skulle ta turen til LS i Elverum.

Mellems resultatservice skulle få mye å gjøre.

Sånn ble ikke 2020.

Mellems resultatservice kommer til å få så lite å gjøre de kommende månedene at permisjonsvarsel er sendt ut.

Å bruke pledd som underlag er sånn passe bra, men lett å drafse med seg som koronatiltak.

Vi var godt i gang med treningene; avtrekk – avtrekk – avtrekk. Så kom covid-19. Etterhvert kom vi igang med gruppevis skyting og jeg og gammelpoteten min lå på hvert vårt pledd på skytebanen. Greit, men ikke det samme, ingen Anders å ha dype samtaler om kruttslammets sjel med, ingen Bård å skryte innertiere til, og ingen Aud å drive skytevitenskap med. Savnet altså de andre pottitene.

Årets snø – elsket og hatet…

Den ellers forblåste Elvegårdsmoen var i år nedsnedd, banene vi bruker var rett og slett borte, lenge. Maskinell rydding måtte til, og da ble det ryddet litt mer enn bare snø, så laget er bare halvt oppegående på uteskytinga.

Med nyomlagt børse dro vi gammelpottisene til Trondenesbanen på coronatreff. Utrolig trivelig å møte igjen kjente med samme laster, selv om vi ikke kunne samles som før: Vi skyter nå etter prinsippet kom-skyt-dra, og det skytes bare på annen hver skive på standplass.

Heggenkollen, her et flashback fra feltskyting på nnm 2019

Her kunne det altså blitt et lite oppdrag for Mellems resultatservice, men for å være ærlig, så var det ikke så himla mye å rapportere hjem om.

Ringrev-pottiten var ikke fornøyd med egen innsats, tror kanskje han trenger litt tid for å omlegge kroppen fra 22 til 6,5 (konepottisens konklusjon).

Jeg var vel egentlig ikke så misfornøyd, selv om det gikk alt annet enn bra. Min første konkurranse på 200m, ja jeg gikk opp til klasse 1, ny av året med 6,5 og jeg var rusten på alle måter, også i armene.
Gammelpottiten hadde kneppet bra rett for meg, og jeg trengte bare finjustere, i den grad det hadde noen som helst betydning da skuddene havnet litt her og der. Med slengere på 7 og 8 tallet, får jeg vel si meg fornøyd med at det tross alt ble 238. Morsomt å skyte omgang selv om det ikke inngår i klasse 1-programmet. Men før jeg fikk sukk for meg, var serien over og jeg hadde enda 4 skudd igjen i magasinet – for treg.
Rutiner, tempo, avtrekk, skulder, liggestilling, brilleglass, adlerøye…. alt må fikses på, så nå er det bare å legge opp til en god treningssesong, selv om det ikke blir mange stevner å rapportere fra.

Herfra, kan det bære gå oppover 🙂

Mellems resultatservice får heller by på trivselsreportasjer fra vårt interne skytterliv i sommer. Så må det vel bli resultater å skryte av etterhvert, om ikke annet til Bård hi-hi.

God skyttersommer rundt omkring – neste år har vi mye å ta igjen!

Se ka vi har – Skotøymagasin

Se ka vi har – Skotøymagasin

Blogginnlegg med reklame skal merkes. Dette er ikke reklame i den forstand at det tilgodeser meg. Men det er reklame for Bjerkvik, skryteinnlegg, det jeg kaller hjerteinnlegg og ikke ren reklame.

Like ovenfor nederste rundkjøring i Bjerkvik ligger Skotøymagasinet, ca 20m etter du har tatt av på E6 mot Tromsø. God parkeringsplass – her kan du ta med henger og fylle den med flotte greier til hele familien.

Jeg har lenge hatt en plan om å kjøre på med blogginnlegg fra Bjerkvik for å vise hvor mye flott vi har her. Å skryte av dette føles ikke “cocky” – jeg skryter av stolthet og fordi jeg har lyst. Kommer til å merke disse innleggene med “Se ka vi har” som stikkord. Du finner stikkordet igjen i stikkordskyen nederst på startsida mi, eller du kan bruke det som søkeord, og å få opp alle innlegg jeg har merket med det.

I dag har jeg vært hos Skotøymagasinet, en runde fru ullundertøy og bobledress, både gledet og gruet seg til – moteblogging hadde jeg ikke prøvd meg på før ….

Er det mulig å få denne dama ut av turklær?

Skotøymagasinet.

I 1962 åpnet en liten skobutikk i Bjerkvik. Anton og Aud Skau etablerte da Skotøymagasinet i en liten del av huset de bodde i. Butikklokalet ble senere bygd ut i flere etapper. Jeg husker tiden da jeg gikk på ungdomsskolen i Bjerkvik. Vi gikk på “skobutikken”, eller til “han Anton” som vi også sa, og prøvde sko, og med tillatelse hjemmefra, fikk vi “sette opp”, altså på krita, så kom foreldrene og betalte. Vi fikk tidlig et forhold til skobutikken, han Anton, ho Aud og ho Ragnhild som jobba der.

En tiltalende butikk, unik i sitt slag – faktisk en attraksjon godt besøkt av fjern og nær.

I 1991 overtok Aud Dahle Åsli Skotøymagasinet og 3 år etter ansatte hun Karin Johansen, de har nå henholdsvis 28 års og 25 års fartstid i skobutikken. Dette kan de, og det har de svart på hvitt – det henger på veggen, diplomet fra da de ble kåret til årets servicebedrift i 2012.

Service og kvalitet er stikkord som går igjen i omtaler av Skotøymagasinet.

Dette er en lun butikk med “hjemmelagde” utstillinger og design. De tilhører ingen kjede, velger selv hva og hvordan, og akkurat det har nok bidratt til noe av den suksessen de opplever. Du finner det unike her. Og det du finner har god kvalitet. Og du får god, kyndig og hyggelig hjelp.

Til tross for å være ei bygd utenfor bysentrum med flere kjøpesenter, opplever de vekst. Fremover har nylig hatt en sak om Skotøymagasinet, en + sak så bare abonnenter eller kjøper får lest den:

HER er link til Fremover-reportasjen (+sak)

Hva har de på Skotøymagasinet?

De kunne ikke hatt et mer passende navn enn Skotøymagasinet, for de har alt som ordet inneholder, og mer til:

SKO + TØY + MAGASIN.

SKO:

TØY:

MAGASIN:

Ikke rart vi er stolte over Skotøymagasinet “vårt”. Ikke rart det er å regne for en attraksjon hvor feriefolk legger inn stopp på denne berømtheten. Ikke rart “de står han a” i medvind og motvind. Lenge leve Skotøymagasinet.

Meg som moteblogger.

Jeg hadde en idè om å framsnakke det flotte vi har i bygda, liker å skrive og ta bilder. Som fersk blogger har jeg sneakpeaka til de bloggerne som kaller seg “influensere” – de bruker seg selv i reklamene. Kan de, kan vel jeg, eller?

Det er ikke akkurat mårratryner eller tursnørr som vises på influenserbildene. Kanskje akkurat DET var det som trigget meg til å gjøre min versjon som moteblogger: Av med bobleklærne og inn i flotte antrekk fra Skotøymagasinet – så å si usminket med elektrosjokkhår – og med catwalk som en anleggsslusk, helt meg selv.

Her går jeg for sort. Den sorte stretchbuksa med preg, en myk sort høyhalset og mørke, høyhelede med preg. Den solide crossoverveska likte jeg godt å ha over skuldra. Nice, eller?

Dette går helt klart under det som kalles “å gå utenfor komfortsonen”. Jeg liker Pippis strategi, og lar ikke det uprøvde stoppe meg fordi det er uprøvd.

Aud og Karin er så behagelige at det var lett å la seg rive med. Tryggheten tok sikkert litt overhånd da jeg dirigerte butikkeier til å filme meg mens jeg prøvde meg på “catwalk” uten ispigger – alle hemninger var som sunket under sålene – dette var gøy! Bollywood neste!

Sort strechbukse fra Marc Lauge

Jeg startet med å prøve ei sort strechbukse. Den hadde den moderne kortlengden, 7/8 dels lengde tror jeg hun sa, så da ble det perfekt hellengde for kortbeinte meg. At jeg klarte meg med str. 36, med ullongs under, tynn vel og merke, gjorde slettes ingenting, selvfølelsen steg. Buksa satt som et skudd, den bare måtte bli mi, og ble med hjem etterpå.

Med buksa som basis, fikk jeg hjelp til å sette i hop flere antrekk som passet meg som modell, jepp: MEG som modell:

Litt usikker på hvordan det skulle gå med høye heler – er jo kommet helt ut av høyhelevandring. Men pumpsene var utrolig behagelige på, og føltes stødige som fjell.

Prøvde først en nydelig hvit blondebluse med linning og lange armlinninger. Den ble akkurat litt for stor for meg. Men vi så at buksa og den blusen var god match. Komboen gjorde buksa til en selskapsbukse. Skoene var mørke med lignende trykk som i buksa. Både buksa og skoene hadde varsomme preg/trykk – akkurat passe syntes jeg.

En behagelig genser, litt mer casual enn blusen, litt mer meg, men flotte alternativer begge to.

Hva skjer om man putter på et skjerf nå. Fikk hjelp til å dandere: Skjerfet med begge endene bak, like lange, kryss slapt og fram med endene og knyt dem forsiktig så blir det hengende fint:

Her har jeg fått på en lekker veske for å ha hverdagsberedskap i – syntes det gjorde seg med litt farge når både genseren og dama var lyse.
Nå har jeg blitt varm i trøya. Aud foreslo disse skoene, og sjekk-sjekk-sjekk så stilig det ble, et helt nytt antrekk. Sko gjør virkelig folk.
Her er antrekket tryllet om med en myk sort strikkepolo og en rutete jakke. Trodde dette skulle føles for mye påkledt, men det gjorde det ikke, behagelig og fintøft antrekk, synes jeg.

Et par dyprøde sko med matchende konvoluttveske gjorde igjen antrekket nytt. Fortsatt den samme buksa, og fortsatt den sorte poloen, men nå hadde jeg fått en sort fuskepelsponcho. Hadde jeg nå hatt et manus ferdig, kunne jeg spasert rett inn på bokslipp. Siden jeg ikke har det, så nøyde jeg med et par runder i Skotøymagasinet. Svinset litt rundt, danset og glemte de andre kundene – bloggrollen gjorde meg visst totalt skamløs og uten sjenanse.

Karin og Aud fikk et svare strev med å rydde opp etter meg som bare hentet nytt og ikke hang tilbake – det var fort gjort å få stjernenykker i de fine antrekkene.

Lærte jeg noe i dag, bortsett fra at det ikke er farlig å prøve noe uprøvd?

Jo, jeg lærte et motetriks som antagelig glir rett inn i dagens tone om å ikke sløse altfor mye:

Kjøp noen gode basisplagg og lær deg å variere rundt disse. Kjempesmart på reiser for da trenger man ikke ha så store magasiner med seg, eh… kofferter.
Kommer langt med en sort bukse og en sort jumper, kanskje helt til Bollywood.

Så husvarm at det er på tide å dra hjem.

En annen ting som jeg ikke lærte i dag, men som er erfart etter mange år med skjev og sliten rygg: MAN TULLER IKKE MED SKOTØYET! Å velge gode sko for akkurat din kropp er superviktig. Den nederste kroppsdelen, den som får trykket fra resten via den uovervinnelige tyngdekrafta, foten som skal bære, må pleies med respekt.
Derfor liker jeg å handle mine sko på Skotøymagasinet, det liker føttene mine også.

Og gode sko, kan være fine sko. Her er de tre skoparene jeg prøvde i dag – gode sko alle tre:

NATTÅPENT til kl 24 på selveste fredag 13.desember.

Skotøymagasinet med flere kommer til å ha nattåpent nå på fredag. Det kommer ut et magasin som sier noe om tilbudene og ting og tang som butikkene har funnet på i anledningen.

I morgen, onsdag, får Skotøymagasinet nye varer, så de som tar turen innom får se mye mer enn alt det flotte jeg så på i butikken i dag.

Har du ikke anledning eller bor for langt unna?

Stopp iallefall om du passerer butikken til fots eller med bil – det er en grunn til at håndbrekket står midt i mange biler – bruk det når du ser Skotøymagasinet. Er det stengt – nyt utstillingen i vinduene. Det pleier jeg å gjøre når jeg lufter hunden.

Og uansett hvor du bor, bør du følge Skotøymagasinet på Facebook. De har ei levende facebookside som stadig oppdateres med nytt, med gode bilder av produkter de har for salg.

Ser du noe du bare MÅ ha: Kontakt dem, så sender de til deg – superservice på Skotøymagasinet.

Link til facebooksida HER.

Jeg kom hjem med go`buksa og en julegave. Men kjenner et aldri så lite hig etter å komplettere det med noe, eller alt det andre jeg prøvde i dag. Får telle litt på knappene….

Moteblogger for en dag.

En vakker torsdag ramler det ut flere “Se ka vi har” innlegg i MELLEM linjene altmuligblogg. Følg med- følg med og hei hå så lenge.

Mine mestringsstrategier

Mine mestringsstrategier

Her kommer del II, oppfølgeren fra ballonginnlegget. Innlegget der jeg fortalte om reduksjon fra tusenogti til to baller i lufta grunnet sykdom. Innlegget der jeg avsluttet med at det er kjempeviktig å fortsatt “være med”, omså bare med to baller.

Høst oppi Hamvikbergan – 2017.

Mestring er et mye brukt begrep i moderne psykologi som generelt viser til det at en person håndterer oppgaver og utfordringer som vedkommende møter i livsløpet. Det kan dreie seg om konkrete oppgaver som krever kompetanse og ferdigheter (for eksempel klare en eksamen) eller mer omfattende utfordringer (håndtere skilsmisse, alvorlig sykdom, vedvarende stress).

Kilde: Store Norske Leksikon

Å være med – min livskvalitetsstrategi

Å være med, så godt en kan, er en strategi jeg tror er gunstig for mange og i mange sammenhenger. For meg handler det om å fortsatt ta del i livet, være sosial, bruke hodet, bruke kroppen, lære, bety noe for noen, være ressurs for mine, være til nytte og ta vare på meg selv best mulig. Bra for meg, bra for mine, og bra for samfunnet da det jeg gjør utsetter og reduserer behov for hjelp fra samfunnet, helsemessig og økonomisk.

Å være med betyr i høyeste grad noe for det kognitive, og kan være med å forebygge for eksempel demens. For meg som er kroniker, der demenslignende symptomer er vanlig, er det viktig å holde hjernen i aktivitet: regne, tegne, skrive, lage, lære, løse…. -“å være med”.

Å sikre at jeg selv mestrer er vesentlig for min selvregulering, og ikke minst mitt ego, litt høy på pæra er det sunt å bli, om det ikke blir permanent.

Dronningtur til Sula, Rolla 2017

Når det er viktig for meg “å være med”, må jeg gjøre det på en sånn måte at det faktisk er mulig uten at jeg gjør vondt verre, at jeg trigger sykdomsaktivitet. Utfordringene er blant andre redusert energi, perioder med labrere form og plutselige bråstopper der det ikke er aktuelt “å være med”. I tillegg flere andre fysiske utfordringer, utfordringer som jeg må leve med, og som jeg prøver å gjøre det beste ut av, uten å gi dem for mye fokus.

Bevisst og ubevisst har jeg innført en rekke mestringsstrategier i mitt liv, her er noen av dem:

1. Fysisk aktivitet som medisinsk strategi.

Forskning sier det, og jeg erfarer det på kroppen: Fysisk aktivitet gjør godt, smertelindrer og gir mer energi.

Sirkeltrening på samenes nasjonaldag

Ikke noen ny oppdagelse, men tilstrekkelig energi har vært et problem tidligere.
Når jeg nå har anledning, benytter jeg muligheten til å holde meg i fysisk aktivitet. Jo bedre form og sterkere kropp, jo mer motstandskraft har jeg når det butter i mot. Er jeg mindre robust på enkelte områder, er det desto viktigere å bli mer robust på andre områder.

Når jeg ikke kan ta ut for mange smertefrie perioder med smertestillende, er fysisk aktivitet et bivirkningsfritt og fantastisk alternativ. Mens jeg er aktiv, får kroppen fri og ordner selv med smertelindring… så lenge det varer.

Økt muskelmasse og bedre styrke gjør blant annet at jeg lagrer mer energi, og har mindre forbruk. Å klippe plena feks, koster mindre, samtidig som det er god trim, fortere og fortere, rundt og rundt.

Fysisk aktivitet kan være så mangt. Skal heller la fysisk aktivitet som min medisin få eget blogginnlegg, det fortjener det virkelig. Hang on – det kommer,etterhvert.

2. Maks 1 er mitt optimale.

Når jeg har gått fra tusenogti til to baller, så handler den ene av de to om å gjøre noe som er bra for kroppen min, hver dag. Stort eller lite, og jeg skal være bra utslått for å ikke gjøre noe som helst, da er det sannsynligvis akkurat det som er beste kur. Jeg prioriterer dette i min energibalanse, jeg prøver å gjøre det til min hverdagslivsstil sånn at det ikke regnes med som noe ekstra jeg gjør – det er bare en del av min helt vanlige, og nødvendige væremåte, nesten som min jobb.

Mine togdistanser tilpasses dagsformen – jeg MÅ ikke gå hele togruta, høre alle talene og smake alle kakene, det holder “å være med”.

Når jeg da sier at en av mine mestringsstrategier er “Maks 1 pr dag”, så menes det noe i tillegg til det å være fysisk aktiv. Må jeg på en bytur, ja så planlegger jeg ikke noe annet den dagen, uansett om jeg er tidlig hjemme. Kanskje ikke noe stort neste dag heller. Skal jeg til fysioterapeuten, så satser jeg ikke på skitur etterpå. Skal jeg treffe venninner på kvelden, holder det å prate med vofsen på dagen. Maks en pr dag er altså det optimale sånn i det generelle. Men det betyr ikke at det kan bli null “være med” noen dager, og to eller unntaksvis tre andre dager. Her svinger det.

3. Hvile og timeout – den viktigste strategi?

Egentlig en kombo med “maks 1” – denne strategien handler om at jeg må sørge for at jeg har luker hvor det er tid til å hvile. Tid til å hvile mellom fysisk aktivitet og maks 1 og tid til å hvile i forkant når jeg skal være med på noe ekstra. Hvile er en sikring for å høyne egne muligheter for å mestre.
Vel så viktig er planlagt hvile etter ekstra aktivitet, da gjelder ikke maks 1 engang. Har jeg for eksempel deltatt på julemesse ei helg, så har jeg ingenting på tapeten de nærmeste dagene etterpå, da prioriteres hvile og fysisk aktivitet.

Jeg gjør altså som de aktive idrettsutøverne, når de ikke er aktive 🙂

Tid til å gjøre ikkeno – tid til å lade – hvilestrategi.

Og rett som det, må en time-out til. Kjenner signalene, og da er det bare å innfinne seg i et roligere tempo, og kanskje kansellere noe. Heller kansellere, enn planlegge med ingenting, i tilfelle det ikke går.

4. Optimalisere er min ut-av-rutine-strategi.

Kroppen min liker rutiner, og den vet å protestere når det blir for mye utenfor rutiner, som for eksempel en reise, et kurs eller kanskje en feiring. Erfaringen er at jeg mestrer best om jeg har optimalisert i forkant. Med det mener jeg at jeg har vært fysisk aktiv i passe dose, ikke for lite, ikke for mye, gjerne hele uka i forkant. Jeg mener optimalisert i forhold til det jeg putter i meg, det være seg mat, drikke og forebyggende greier.

Kurs inkl behandling, hvile og trening er optimalisering av det som kunne blitt for mye, Reuma Sol 2019. . Svømmetur gjorde veldig godt.

Magen og tarmene styrer mye, og kommer de i ulage, kan jeg i verste fall få bråstopp i flere dager, i beste fall bare sliten resten av uka. Optimalisering betyr også at jeg unngår mat jeg vet kan trigge, og jeg safer gjerne med havregrøt. Alkohol er som flybensin for sykdomsaktiviteten, den skyter fart av nesten ingenting, så jeg sparer til spesielle anledninger å nyte et glass eller to. Unntaket er Underberger som jeg tar noen super av støtt og stadig i syden – medisin for magen innbiller jeg meg, og andre hi-hi.

Var nylig med å arrangere et Sjøgrenskurs. Strategien for at vi som kursledere og deltakerne skulle makte det, var halvdagskurs i varmere strøk med mulighet for hvile, behandling og trening, på Reuma Sol i Spania. Det virket, og ble konkludert med som en vesentlig suksessfaktor.

Optimalisering er en mestringsstrategi godt kjent av kronikere – learn by doing.

5. Tar regien selv.

Jeg liker å planlegge, spesielt når jeg kan få bruke god tid på planleggingen. Ved å ta regien selv, planlegge selv, kan jeg legge opp sånn at det passer meg. Det er faktisk en ganske effektfull mestringsstrategi som har virket bra for meg i flere tilfeller, blant annet turer eller festlige lag, og jeg har klart å være med. Jeg inviterer, jeg kan være forberedt, les optimalisert, og legger lista. Som bonus får jeg brukt hodet, og jeg holder vedlike med administrative gener.
Et tips er å bruke facebook – supert verktøy for å planlegge alene eller sammen med andre.

Klar for cowboyfest – planlagt i god tid – tatt i mot hjelp – lista lagt. SÅ MORO!

Facebook – elsket og hatet, men også min strategi.

Tipper det er noen som pusser brillene og leser om igjen her. Joda, du leste rett, facebook er en av mine mange strategier, av flere grunner:

– Jeg kan “være med” sammen med andre hjemme fra stua mi. Gjør blant annet en god del frivillig diagnosearbeid via facebook, både som administrator av facebookside og som koordinator for oss i diagnosegruppa for Sjøgrens syndrom. Ikke har vi økonomi til å reise, heller ikke energi nok, så facebook er genial så.
– Og jeg bruker facebook til å planlegge, lage huskelister og oversikter and so on. Så hvis facebook går ned, da altså…. Når jeg planlegger, så oppretter jeg et arrangement, og inviterer inn andre hvis flere skal være med. På den måten kan vi diskutere og dele, når det passer….. og det er akkurat det som er det geniale, “når det passer”, pluss at jeg kan ta 10 minutter nå, og 10 minutter da, og avbryte når jeg føler for det.

6. Akseptèr begrensingene – ta i mot hjelp.

Da vi overrasket Marina med fest på 18-årsdagen, var det maaaaaaange som hadde hjulpet til og gjort overraskelsen mulig, og ekstra stor. Denne kaka lagde tante Siv – en ryddig kopi av rommet….

Mestringsfølelsen av å klare noe skal man ikke kimse av, den gjelder selv etter 55. Men mestring kan også være å akseptere begrensingene, være med, men dra hjem tidligere enn andre. Være med, men la andre hjelpe til, for eksempel bærehjelp gjennom feltrunden på Landsskytterstevnet, sånn kan jeg være med, begrensinger til tross. Være med, men finne roen i en snøskavl med vofsen og en termos kaffe, mens de andre tar en svipptur i løssnøen med snøscooteren. Er fortsatt med, men ikke overalt, og ikke på alt.

7. Prioriterer det som gir mest næring.

Tur med mine, på Seines …. prioriteres

Når jeg nå skal leke med færre ballonger, prioriterer jeg det som gir meg mest næring fysisk og mentalt. Og det betyr også at jeg ikke prioriterer det motsatte. Det være seg aktiviteter, steder, fokus og faktisk også folk. Det er ikke plass til alt og alle, og jeg koster på meg å velge det som føles best. På den måten unngår jeg unødige energitap, og jeg henter mye feel-good-energi.

8. Minste motstands veg: Bra men tamt.

Å holde seg til rutiner, leve jevnt og uten for mange krumspring virker å være en god strategi for å holde plagene i sjakk og kroppen mest mulig i balanse. Unngå risiko – lev på det jevne med akkurat passe ditt og datt.

Tunga rett i munnen, så går det bra. Straks feltskyting LS 2019: Fullt hus.

Å vandre sånn, midt på stien, gir så himla dårlig sidesyn. Og så blir man så opptatt av å holde midten, at fokuset blir på en smal stripe.

For meg kan det bli et tamt og kjedelig liv å velge å alltid “safe”, og velge minste motstands veg- det blir så mye som må takkes nei til. Derfor tar jeg sjansen på å utfordre meg selv – lære noe nytt – utvikle meg, ikke stivne fysisk og mentalt. Det tror jeg seriøst er god medisin for mye. Anbefaler alle å lære seg noe nytt innimellom – for all del: Stopp ikke opp for lenge.

9. Litt om gangen – min porsjoneringsstrategi.

Tiden er over da huset ble vasket i en fei en ettermiddag. For det første har jeg senket kraftig på kravene, i solfrie måneder er det ingen som ser støvet, og i de solrike månedene er vi mye ute. Hundehår kan fint fanges opp med sokkene, og det varmer, helt sikkert. Rot er jeg ikke så glad i, men er blitt en mester på å akseptere, pittelitt iallefall, at visse andre i huset ikke har samme betegnelse på rot som meg.

Midt i november kommer disse frem, og de blir til like over nyttår.

For det andre klarer jeg ikke uten konsekvenser, å sveipe over huset på en ettermiddag. Nå gjøres dette stykkevis og delt, et rom nå og et rom da. Stort sett sluttet med såkalte selvpinsler som vårrengjøring – på våren vil jeg heller være på fjellet å fiske på isen, helt til det er på tide å komme hjem å ordne i hagen. Her taes det tak når det åpenbart var på tide for en uke siden, eller to.
Og så går jeg tidlig i gang med forberedelser om vi venter besøk, skal gjøre noe spesielt eller som nå når det nærmer seg jul; dorullnissen er allerede på plass i kjøkkenvinduet. Minnes tilbake til min ungdom der jeg natt til julaften for rundt som en virvelvind – vasket, bakte, ordnet gaver og sydde meg juleantrekk. Trøtt julaften? Neida, tok igjen søvnbehovet på fjellet hvor jeg har tilbragt en drøss av romjuler. Nå nøyer jeg meg med å dele ut julegaver og forberede julematen på lillejulaften, resten er forberedt siden midt i november. Og romjula, den blir borte av seg selv.

Jeg starter altså i god tid, og har senket mange, mange krav.

10. Godt nok – god nok.

Som kanskje noen har sett på bloggens hovedside der jeg presenterer meg:
“Ikke snill pike, ikke flink pike. Gjør heller ikke sitt beste.”

Godt nok får holde.

Det er en helt bevisst strategi.
Det er ikke det at jeg ikke kan lengre, eller at jeg får det til lengre. Greia er at å legge lista på nivå perfekt, koster meg nå veldig mye, mye, mye mer enn før, og det kan få konsekvenser jeg absolutt ikke ønsker. I tillegg har jeg mye mindre energi disponibelt og går raskere tom.

Så det hender nok at folk lurer, når det sies, som det ofte gjør og man er redd for at feks helsa skal hindre det i å bli bra: ” Vi gjør så godt vi kan, mer kan ingen forlange!”
Da kremter jeg, og når jeg sier “Jeg kommer ikke til å gjøre så godt jeg kan”, det er da jeg får de spørrende blikkene. Da må jeg forklare at “Godt nok” er en mestringsstrategi for å kunne være med å feks avholde informasjonsmøter om diagnosen, å gjøre så godt jeg kan, kan bli usunt for meg.
Men jeg er “god nok” til at “godt nok” er nok i massevis, har jeg iallefall bestemt meg for selv.

11.-99. Gir mer f… – so what!?!

Å gi mer fan har vært en dyd av nødvendighet for meg. Helt nødvendig for å kunne bruke god nok og godt nok som strategi. Javel, så ble det julelys her litt tidlig, so what!

Javel så er det lite som vitner om plager når jeg er ute og medisinerer meg med fysisk aktivitet i spreke turklær og “sjarmerende” utslett i kinnene – ser da skikkelig fresh ut…….. So what!?! Jeg trenger ikke forklare og forsvare.

En hundesmask i solnedgang – viktigere enn å gi stua hotell-look.

So what om bilen trenger en runde i lakkboksen, plena en rassia med mosedreper, gardinene et skikkelig opplegg…… Sånt blir fort et usunt strev etter noe som egentlig ikke er viktig, iallefall ikke viktigst. Så får vi heller ta det litt etter litt, og i mellomtid leve med best mulig livskvalitet.

Innser at det er mange mestringsstrategier i mitt liv, mange flere enn jeg trodde da jeg startet innlegget. Og flere er det sikkert …..

…..men nå får dette innlegget være godt nok, for det har tatt sin tid å få publisert – har nemlig hatt en tiltrengt timeout for å mestre noe annet.

Feire livet – happy & alive.

Feire livet – happy & alive.

Mens vi venter på gjestene …

Ordet “bursdag” stammer fra det tyske ordet “burtstag”, og ble faktisk ikke et godkjent norsk ord før i 1937 da det ble tatt inn i Norsk Riksmålsordbok. Det riktige tidligere var å si fødselsdag.

Bursdagsfeiring er ikke veldig gammelt, tidligere var det regnet som hedensk. Bursdagsfeiringer ble mer vanlig fra slutten av 1800-tallet, først som en overklassefeiring, seinere noe alle gjorde. Unntatt Jehovas Vitner, som heller feirer døden, eller no sånt…

Og tenk at under nazitida så fikk ikke tyske jøder ha fødselsdag på samme dag som Hitler, 20.april. Hvordan de håndhevet det forbudet, vil jeg helst ikke spekulere i.

Personlig så bruker jeg ordet fødselsdag kun i mer formelle sammenhenger: “Hva er din fødselsdato?”, ellers bruker jeg ordet bursdag både for små og store, kongelige og kjendiser, og kjæledyr – de er bursdagsbarn hele bunten.

Mine bursdagstradisjoner.

Jeg vokste opp med barnebursdager med mye sukker og mye leven. Her feirer vi nok et av mine søskenbarn, og jeg ser flere jevnaldrende – kjenner igjen de fleste, kanskje noen følgere som kjenner seg selv igjen…. (Fotograf: pappa)

I barndommen feiret jeg og min to år yngre søster bursdagene i lag, gjestene var i yngre år, stort sett de samme. Vi har bursdag med to dagers mellomrom. Kan ikke huske at jeg syntes det var et tap å måtte feire i lag, bare dobbelt så mye leven og moro. Skjønner jo mamma veldig godt da.

Og tradisjonene har fortsatt i neste generasjon, vår datter har hatt feiringer i alskens former; lavvobursdag, Låktabursdag, skiquiz, innebursdager, gatekjøkkenbursdager…… sukker & leven har vært videreført.

I vår familie feires det ofte bursdager, ekstra når det er runde dager. Og så ser vi rundt på det hva som er runde dager, mer og mer etterhvert som årene går – feire det som feires kan.

Meeeeeeeen så har vi blitt slappere med årene:
– Ikke så nøye
– Orker ikke
– Hvor festlig er det å fokusere på at vi er enda et år nærmere slutten?
– Tar det en annen gang
– Passer dårlig nå
– Hva er galt med hjemme-alene-feiring med god bok og pizza?
– Blæh, vi stikk heller en tur på hytta

Unnamanøvreringene har kommet tettere de siste årene.

I år har vi hatt 18, 55 og 60 årsdager i huset. Kun 18-åringen er behørig feiret, opptil flere ganger. Vi andre to smøyg oss unna, passe slitne begge to, nøyde oss med et kakestykke i sofakroken med pledd over beina. Ene dagen på hytta, andre stordagen i campingvogna.

Så fikk vi en vekker …..

Innlegget bak linken over forteller det meste – joda, det endte godt. Men det ble en vekker: Selvsagt skal vi feire bursdager, alternativet har vi hatt nærkontakt med, og det anbefales ikke. Så vi bestemte oss for forsinket bursdagsfeiring, for å feire livet. Sentimental samling fikk det ikke bli, så vi inviterte derfor til Vill West Cowboyfest med familie og venner.

Feiringen fant sted i helga – og vi har hatt det fantastisk. Dønn slitne, ja, men i sum et plussregnskap for kropp og sjel:

Å FEIRE LIVET ANBEFALES ALTSÅ!

Oppskrift på den gode cowboyfest:

  • Planlegg i god tid, lag lister og fordel oppgaver og vips så blir det ikke så stor jobb allikevel.
  • Bruk facebookarrangement til å invitere, informere og fyre opp stemning i forkant.
  • Tenk enkelt når det gjelder mat – taco passer godt i cowboymager, og lett å tilpasse ulike allergier og intoleranser. Kjør på med litt bønner, så kommer cowboylukta av seg selv. Kakedugnad gjelder på våre trakter, og er gull verdt.
  • Spar på blikkbokser og bruk til å lage dekorasjoner, til oppbevaring av bestikk og servietter, til snacks og til å lage tårn som man kan kaste ball på.
  • Ikke vær streng med kostymekrav, la gjestene velge hvor langt de vil ta det, ikke alle er like fornøyde med kostymer. Cowboyfest er også lett å gjøre enkelt og billig, det finnes alltid noe brukbart i klesskapet, resten fikses med sminke. En av våre indianergjestene våre hentet rypefjær i fryseren – lekreste øredobbene i lokalet. Kjolen hennes var et gammelt lekeindianertelt – så kuuuult. En banditt ofret kajalen for looken – søteste banidos blant gjengen. Dongeriskjørt, rutete skjorter, skjerf, hatter, vester, lårkorte tunikaer, pledd, sjal, ponchoer, skinnbukser, dongeribukser osv osv bare fantasien stopper.
  • Finn på noen sprell underveis, kan være greit med litt startgass i form av velkomstdrikke og noen gimmicker. Vi ga gjestene hver sin hemmelige beskjed når de ankom, og de ble etterhvert utført til forundring og glede blant øvrige gjester. Ikke så voldsomt, og ikke så skummelt, men akkurat passe til å folk har lyst å være med på leken.
  • En quiz fungerer, tidlig på kvelden.
  • Ordne en fotovegg sånn at gjestene kan ordne årets julekort mens de er på fest – to fluer i en smekk – effektivt – moro – effektfullt – og kanskje litt kleint i ettertid hi-hi
  • Etterhvert dropper du bare planlagte selskapsleker – et stykke ut i festen er de som regel overflødige, og bortimot umulig å gjennomføre.
  • Ha tenkt igjennom opprydding og ivaretakelse av mat til overs. Dreis på oppryddingen er kjærkomment for slitne festusser når skøyen er over.

HAPPY & ALIVE er god grunn for å feire bursdager.

Søstre fra prærien…… og med det sensureres øvrige bilder for offentliggjøring .

HAPPY & ALIVE også etter cowboyfesten!

Alle skulle hatt ei Anne-Lise.

Alle skulle hatt ei Anne-Lise.

Og jeg er nok ekstra heldig, for jeg har 2. Ei av dem er ei skimams jeg ble kjent med på skiarenaen mens våre døtre trente og konkurrerte på ski ilag.

Vi er begge like korte i beina, og får dermed omtrent samme tempo, og vi klarer å klatre over omtrent like store steiner.

Det har med årene blitt mange fantastiske turer ilag – vi er ganske synkrone på fart og lengde, og humor 🙂

Ingen tur uten dokumentasjon – når vi blir gamle og flytter i kollektiv skal vi se på selfiene og drikke sherry.

I dag ble jeg hentet i splitter ny bil. Helgens planer hadde blitt endret, og i likhet med nybilen til Anne-Lise, var jeg toppladet. Vi dro til et område min venninne kjenner inn og ut, et område hvor hun har et forhold til hver skrent, hver myr og kanskje hvert gresstrå. Vi kjørte til Sølvsteinlia i Veggen og fulgte Evenes turlags merkede sti opp til Varden.

Det er en fin og tydelig sti opp til Varden, lett å gå de vel 6 km opp, og like lett ned. Litt glatt på plankene som turlaget har lagt på våtområdene, men hardt og tørt å gå utenfor disse nå. Stigningene kom i passe doser hele vegen, ingen problem å la skravla gå sånn ca hver meter av totalt 13 km. (Det er en stund siden forrige tur i lag.)

Evenes turlag Vardenlink

Turene våre gjør oss veldig godt, og helt fantastisk å få et lite øyeblikk som langbeinte berter. Tenk om vi kom hjem sånn, og slapp å legge opp kjøpebukser heretter….

Drømmebilde

Denne turen fikk speilrefleksen bli hjemme. Det var minusgrader i morges, og jeg trenger nytt batteri til kameraet, det går fort tomt ute i kulden. Så turen ble dokumentert med min Iphone 7-et eller annet. Blir jo ikke det samme, men må innrømme at det er praktisk og lettvint med mobilbilder.

Vi tar de samme bildene år etter år – alltid like facinert av naturen rundt oss.

Det ble en lang og fin Anne-Lise-dag, med tur, varmt-i-kroppen i Sølvsteinlia og befaring i ny-Paradiset til en annen skimams i Forra – wow, det var flott!!

Klingelingeling på mobilen: ” Spist av bjørn?”

I godt selskap går tiden fort, og hjemmefronten bittelitt bekymret da timer kom og timer gikk, og mørket var i anmarsj. Og ingenting er jo bedre enn å bli savnet. En fornøyd Karin hviler nå hjemme i godstolen mens gubbeluren disker opp med popcorn og Grandiosa som han har varmet opp helt av seg selv.

Fornøyd Karin med store filterbriller, et must for vellykket tur.

HÅPER ALLE HAR EI ANNE-LISE, ELLER TO 🙂

TAKK FOR I DAG <3