web analytics

Lerret til besvær – sommerprosjektet del 2.

Lerret til besvær – sommerprosjektet del 2.

Utgangspunktet.

Sommerlig gult

Jeg fikk tips og inspirasjon fra følgere og gikk i gang ute på hytteverandaen.

Sola stekte, det var en varm dag, og det murret i hodet mitt. Men male skulle jeg…

Startet med søster Sivs brune og lilla ønsker… og fløy med Mona Lisas sang
Så meg rundt og malte, ville vise Evy den fine utsikten, kjente lukten av Seinesfjæra og bobbelurene til Toril
Det ble for konkret for meg.
Malingen tørket fort i sola, og migrenen tok tak.
Jeg vasket lerretet og satte strek. Å gå igang med maling på nedadstigende form er ikke lurt.

Men hei – jeg har fått et nytt utgangspunkt å jobbe videre med.

To be continued……

Veg til bekymmer.

Veg til bekymmer.

Har tidligere skrevet om mitt engasjement for en tryggere veg sammen med veggruppa, E6/E10 mellom Stormyra og Bjerkvik. Det kan leses HER.

Bakken forbi min hjemgård, før Seines kryss ble utbedret. Min tidligere skoleveg – nå en farlig veg for myke trafikkanter… (Foto: Statens vegvesen)

Vegprosjektet ligger altså klart, det mangler bare vilje og vedtak. Når alt kommer til alt er det alltid noen som meler egen kake, og “vegstubben” rykker stadig lengre bak i køen.

Samtidig øker trafikken, andelen tunge kjøretøy øker, flere myke trafikanter og flere syklister – sikkerheten langs strekningen avtar.

2 av kompisene fra veggruppa understreker sikkerhetsbristen. Bildet er fra Fremover som har skrevet om vegstubben flere ganger, altfor ofte om ulykker.

Andre tiltak i påvente av omlagt veg?

I arbeidslivet blir arbeidsgiver pålagt å utbedre alternativt iverksette flere sikkerhetsbarrierer når risiko øker. Hvorfor gjelder ikke det samme på strekningen folk ferdes for å komme seg til og fra arbeidsplasser?

Å krysse vegen er ikke like hyggelig som før.

Veggruppa har to ganger søkt og anmodet Statens vegvesen om å iverksette redusert hastighet som risikoreduserende tiltak for vegstubben, mens vi venter og venter og venter på nyvegprosjekt. Men hva får vi til svar:

Nei, fordi man må ta hensyn til gjennomgangstrafikken!!!!

Da er ulykkesstatistikker gjengitt, tall som ikke forteller hele risikobildet med en rekke uregistrerte hendelser og nestenulykker.

Hva mer skal til for at noe gjøres?

Det hører med til historien at nei-vedtakene ikke er av en sånn art at de kan påklages….

Vente til neste smell? Smellen deretter, eller ti smeller senere?

Denne hendelsen ble registert, men vegen har stadig spor etter hendelser som ikke blir med i statistikken. (Foto: Fremover)

Ulykkesstatistikk på E6/E10 Bjerkvik- Stormyra viser 57 hendelser 1978-2017

Kilde: Statens vegvesen

Bekymret.

Når vi ser hjemmefra at det blinker blått på vegstrekningen og biler står i kø, når nettnyhetene blinker “trafikkulykke på Seines- Gjessvik, når vi ser på facebook at noe har skjedd, eller når vi hører det på butikken – da kommer uroen. Jeg har stadig noen som ferdes på strekningen, og tankene går uvilkårlig – har de det bra….

Samme sving, annen hendelse (Foto: Fremover)

Det er selvsagt ille uansett hvem som rammes. Men jeg tenker at det antagelig er stor andel Bjervikungdommer langs vegstubben, til fra skole, til fra “der det skjer noe”. Min datter med årsferskt sertifikat er en av disse.

Bare i løpet av noen få uker, har hun altså vært nær og vitne til 3 hendelser:
1. Første bil etter front mot frontkollisjon
2. Ble dirigert forbi ulykkessted der elgen fortsatt sto skadd på kne i vegbanen
3. I skolebussen nr 4-5 i rekken bak traileren som kom seilende ned Hamnvikhøgda.

Fra setet i skolebussen, som da var i bunnen av bakken opp Hamnvika, så hun at det var stopp øverst i bakken, en trailer først. Så ser hun at første bil bak havner i grøfta, traileren har mistet festet og glir bakover og så bil nr 2 i grøfta. Traileren fortsetter bakover i god fart mot bil nr 3. Kjell bussjåfør reagerer kjapt og får bussen i revers. Fra skolebussen ser de at bil nr 3 ikke klarer å rygge fort nok til å komme unna traileren – det smeller, og traileren sakser og stopper. Det var speilglatt og de som kom ut av bilene strevde med å stå på beina.

Skoleelevene i bussen følte veldig med damen som fikk traileren i fronten, men de så også at folk kom til og var til hjelp for henne.

Artikkel om dagens ulykke kan leses i Fremover, HER.

Min datter og ungdommene i bussen lærte kanskje noe i dag, en lærdom jeg skulle ønske at de slapp å ha med seg på skuldrene når de kjører bil:

En kan kjøre så pent en vil, men det gir ingen garanti for at alle andre gjør det.

Og er vegen utfordrende, som vegstubben vår kan være, så øker sannsynligheten for å møte noen på feil side eller i feil retning.

En veg til bekymmer!

Det ble jul.

Det ble jul.

Lykkebo – jula 2019.

Med en desember der tradisjonelle juleforberedelser ble byttet mot lystbetonte gjøremål og tiltrengt egenpleie, nærmet 24. desember seg uten at det egentlig helt føltes som jul.

Krimskramserier er kjempekos å holde på med, men tar tid…..

Med julen planlagt i hytta, var det en kort liste som gjensto for å skape julefølelse på Lykkebo. En kort, men vesentlig liste. En liste som ikke hadde kalkulert med kroppslig protest. Jeg lå dårlig an.

Bildet er tatt av edmondlafoto fra Pixabay

Men hytta ordnet opp i samarbeid med hyperaktivt immunforsvar. Jeg sover så utrolig godt her, og sover lengre enn ellers. Lyden av vind og sjø som ljomer rundt veggene er god kur, og lista kortes ned som planlagt.

Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay

Jeg har en greie jeg bare må gjøre for at det skal kjennes ut som riktig jul, jeg må bake spekelasier. Det har jeg gjort hvert eneste år så lenge jeg kan huske. Hjemme sammen med mamma og min søster. Senere sammen med tante Synnøve og mine søskenbarn. Og nå sammen med min egen familie.

Konkurranse om å klare å utnytte den kjevla deigen best mulig.

Bare èn ting er forandret; Mengden. Jeg nøyer meg nå med å steke 4-5 brett.

Min julegave til dere, er oppskrifta på herligheta.

Spekelasier:

  • LITEN PORSJON
  • Sukker -200 gr
  • Smør – 100 gr
  • Melk – 2 dl
  • Hjortetakksalt – 1 ss
  • Mel – etter behag
  • STOR PORSJON
  • Sukker – 1/2 kg
  • Smør – 1/4 kg
  • Melk – 1/2 l
  • Hjortetakksalt – 2 ss
  • Mel – etter behag

Pisk sukker og mjukt smør hvitt. Tilsett melk og hjortakksalt med visperen på lav hastighet. Bytt til eltekniver, og ha i mel til deigen blir fast men fortsatt passe klissete – etter behag som oppskrifta sier.

Sett deigen kaldt så blir den mer medgjørlig. Den skal la seg kjevle ganske til passe tynne leiver (3-4 mm?) med hjelp av litt mel. Klisser det, er det bare å kna inn mer mel. Knar du inn for mye blander du bare inn mer klissedeig.

Stikk ut kakemenn, kakedamer, reiner, hjerter, stjerner og hva du måtte ønske. Bruk en tynn stekespade med mel på til å flytte dem fra bordet til stekeplata med bakepapir. Stekes på ca 175 grader til de har hevet og så vidt fått brunere farge i kantene. Pass på at de ikke stekes for lenge, da blir de sprøe som kjeks.

Gjør du dette sammen med småtasser, er tynne malepensler (evt fyrstikker uten svovel) og konditorfarge et must.

Vi fant julefølelsen – det ble altså jul her hos oss. Håper at du finner din.

Gledelig jul!

……………………………………………………………………………..

Solfanger – suncatcher

Solfanger – suncatcher.

-Litt egenreklame-

Noen av våre første solfangere

For noen år siden, under en arbeidsdag med familien i vedskogen, slo våre kreative gen inn. I løpet av arbeidsdagen hadde jeg og min søster samlet misfostre av vedkubber, rett og slett avskjær fra kubbekapping, sånt som andre kaster inn i skogen igjen, andre, men ikke vi.

– Hm, var ikke disse søte? De må vi ta vare på, kanskje kan vi lage noe fint av de.

Familiene er vant med at vi er Askeladder og samler på naturens skatter, så vi fikk hjelp, og etter ei stund hadde vi et stort lager av diverse funn fra skog og strand. Inspirert av Pinterest bestemte vi oss for å lage vår egen nord-norske variant av solfangere (suncatcher), og gikk til innkjøp av glasskuler, lim og brennepenn. GØY!

Søstre og hjertevenner.

“En solfanger eller lysfanger er et lite reflekterende, refraktivt og / eller 
iriserende ornament . Det kan omfatte glass- eller nacrebiter og henges innendørs i nærheten av et vindu for å “fange” sollys . En solfanger er som den optiske ekvivalenten til en vindklokk . Noen design er enkel og abstrakt med kanskje noen mobile -lignende lenket elementer, mens mer komplekse design ofte fremkalle flora eller fauna . Mange design kombinerer solfangere med vindklokk. Det antas at solfangere først ble laget av sørvestlige indianere . Solfangere kan være masseprodusert eller håndlaget, og varierer i enkelhet i design fra et kunsthåndverksprosjekt til en profesjonelt håndlaget glassskulptur. “

Wikipedia oversatt om “suncatcher”

Etterhvert er treskivene blitt rettere og godt egnet til å skrive på.

Fra de første solfangerne så nord-norsk lys, har de videreutviklet seg i mange retninger. Gammelt og nytt treverk dekoreres, noen dekorert nok allerede fra naturens side, og noen får ekstra dekor fra oss. Formen varierer fra runde skiver, til stokker, planker eller det vi måtte finne, bare å holde godt på husveggen når vi passerer, vi kan se gagn i den.

OBS-OBS-OBS
Vi har virkelig prøvd ut mange limtyper for at kulene skal sitte. Kan vel innrømme at de fikk harde tester i starten da de hang ute hele året i all slags vær. Kulene falt etterhvert ut. Når treet utvidet seg og trakk seg sammen ble kulehullet større, og mindre. Og ute i vind deiset de mot annet og fikk hard medfart. Vanskelig å få limt glass å holde seg fast.

Nå anbefaler vi at solfangerne henger tryggere, under tak på verandaen for eksempel, eller i vinduet. På hytta henger de tørt inntil vegg når vi ikke er der, og henges ut i tre mens vi er der og den får tilsyn, sånn varer de lenge. Og de må ikke henge sånn at de slår mot annet, som trestammer.

Men det hender vi velger å la noen bli utesolfangere, så får vi heller lime på nytt når kulene faller ut, eller lage nye 🙂

Har din kule ramlet ut, kom innom med den, så fikser vi den.

Karin & Siv

En værslitt plate ble reddet fra et bål – og ble en firkantet solfanger.

Familiene har vært plaget med harde julegaver, og de puster nå lettet ut når vi selger våre solfangere på messer og via nettet. Aldri hadde vi trodd at de skulle bli så populære. Og aldri hadde vi trodd at å lage solfangere skulle bli en kjempesær og koselig aktivitet oss søstre i mellom, sterkt hjulpet av mennene som står for saging og boring, og bæring.

Solfangerstokk, eller nå sånt.

Solfangerne utstilles og ligger for salg på vår facebookgruppe Levollen DA. Har jeg ikke skrevet om Levollen før? Det må jeg jo gjøre. Det får bli et eget innlegg, for det er en hel historie i seg selv.

Solfangerne link HER.

Og nå i sommer, har vi utstilt en del solfangere for salg på SEVEN DESIGN ATELIER i Tromsø. Er du i Tromsø, MÅ du ta en tur innom denne lille bedriften. Jannike er en fantastisk rammemaker, og kunstner. I tillegg til alt tenkelig rammemateriale, bugner butikkdelen av kunstnermateriell og kunst og håndtverk laget av lokale kunstnere, inklusive henne selv. Og kaffe og kake får man også kjøpe, kan nytes fra en bitteliten kosekrok. Skal du vise noen noe helt spesielt fra Nord-Norge, ta turen hit.

Seven Design Atelier på face, HER.

Og nå, mens høstmørket fanger solen, pysler vi inne. Kjøkkenbenken er full av ting som ikke hører hjemme på kjøkkenet. På badegulvet står ei gammel plikt til tørk, og på verandaen vokser et lite lager rare trebiter som får vasket seg i ekte himmelvann. Nye solfangere er i ferd med å bli til.

Så får vi får se hvor dette føre hen ….

Søppelrydding i fjæra.

Søppelrydding i fjæra.

Det nytter.

For andre år på rad har jeg vært med på strandrydding, eller “ryddesjau i fjæra” som vi sier her nord. Medbyfjæra i Bjerkvik er ryddet to år på rad sammen med Sykt Aktiv-gruppa i Bjerkvik. På Seines har vi i familien sjaua i fjæra nedenfor mine foreldre i år.

Sykt Aktiv Bjerkvik kåret til strandriddere i 2018.

” Hold Norge Rent er en ideell forening som arbeider mot forsøpling. Foreningens visjon er et Norge uten avfall på avveie. Sammen rydder vi Norge! ” (Kilde: www.holdnorgerent.no)

Siden 2011 har organisasjonen arrangert strandryddedager, og det har vært ryddet søppel langs det ganske land. Den plastfylte hvalen som fikk masse medioeoppmerksomhet, rørte ved folks følelser, og hvermansen engasjerte seg i søppelrydding.

Via ryddeportalen til Hold Norge Rent registreres forsøplede områder, alle kan gå inn å registrere der. Ryddeaksjoner kan også registreres der, og ved avsluttet aksjon, rapporteres hva som er ryddet og hva som er funnet.

Lokalt var det en ordning sånn at etter endt rydding, kunne man melde til vårt avfallsselskap, HRS, så kom de å hentet søppelet etter endt rydding.

Henteordning med HRS fungerte utmerket.

I 2018 ryddet Sykt Aktiv Bjerkvik Medbyfjæra. Vi ryddet i mange timer, og et 20 talls sekker på diverse løst ble fylt i busskuret for henting. Vi hadde sett for oss at det ikke ville være behov for å rydde der året etter, men der tok vi feil. I 2019 var det igjen fargerikt i Medbyfjæra. En litt mindre ryddegjeng tok fatt på litt over halvparten av fjæra, og det ble 10 nye sekker i år.

Fargerikt, men ikke der det hører hjemme.

Konklusjon etter rydding to år på rad på samme sted:

Dette er innerst i Ofotfjorden, der høst og vinterstormer dundrer inn fra sør og vest. Det er vanskelig å si hvor stort “søppelnedslagsfelt” som bidrar til det som ender opp inne i Medbyfjæra. Uansett overraskende mye som etterfylles i løpet av et år, fikk vi erfare.

Det vi kunne se av forskjell, var at andre året var det nesten ikke “gatekjøkkensøppel” fra bilvegen like over fjæra. Kjempebra!

Og stor plastdings vi ikke klarte å rikke, og som vi gjettet kom fra et oppdrettsanlegg, ble raskt hentet av et av anleggene i regionen etter kremt-kremt fra oss. Også det kjempebra!

Men nesten uoverkommelig mye småplast, ser nesten ut som fargerik sand enkelte steder.

Plast, plast, plast

Hva fant vi på vår rydding?

  • Store mengder plastbiter, store biter og små biter. De store bitene lignet industriplast, presenninger eller bygningsplast. De mindre bitene mer oppsmuldret plast som ikke var godt å si hva det hadde vært.
  • Dunker, plastflasker, aluminumsbokser, bøtter, øsekar finner vi overalt. Ikke så mange, men de er godt synlige og lager volum i søppelberget.
  • Isopor, i store og små biter.
  • Matemballasje av ymse slag.
  • Tau, taustumper og rester av fiskegarn, i alle farger og varianter. De med litt størrelse er lettere å plukke opp enn de titusener småkuttede taubitene som ligger sammen med oppsmuldret plast i tang og sand. Nesten uoverkommelig å plukke opp alt.
  • Vegstikker finner vi overalt.
  • Hjelmer, arbeidshansker, sko, plastovertrekk til sko.
  • Trevirke med spiker.
  • Sprengningsledninger og pakningsstrips.
  • Båtutstyr.
  • Jernskrap, trolig gamle miljøsynder, kortreiste.
  • Badeleker.
  • Plast fra haglpatroner.
  • Ørepinner, Q-tips! Fant så mange av disse at vi måtte se om noen hadde kastet en hel eske i nærheten. Men det var spredt over et større område og i ulike varianter, så eneste logiske forklaring må være at disse skyller folk i toalettene. SLUTT MED DET!

Hva vi ikke fant?

Sugerør og engangsbestikk utgjør ikke stort søppelproblem der vi har ryddet. Heller ikke plastposer har vi funnet mange av, men om de små plastbitene, som det er overflod av, stammer fra oppsmuldrede plastposer er ikke godt å vite.

Tror ikke forbudet mot sugerør og bestikk av plast kommer til å gjøre stor forskjell for fjæra vårres. Heller ikke plastposer som allerede er forbudt enkelte steder i verden. Sett i forhold til hvor mange plastposer som daglig er i omløp, er det ikke mange som har havnet der vi har ryddet, iallefall ikke så hele at de kunne identifiseres som plastposer.

Bildet er tatt av Manfred Richter fra Pixabay 

Hvem bruker havet som søppeldunge?

Skal ikke begi meg ut på en syndebukkliste, lista lenger opp adresserer forsåvidt selv, og går stort sett til den voksne garde. Noen tanker jeg gjort meg etter ryddingene:

– Noen regelrette dumpinger er det nok, helt unødvendig og helt forkastelig, som brusflaskene og ølboksene, og ørepinnene.

– Noe avfall stammer nok fra diverse aktiviteter og arbeid som nok kunne ryddet mer etter seg, som for eksempel garn- og taubitene, båtpleiegreiene, arbeidshanskene, sprengningsledningene, plaststripsene og haglpatronene som får “seile sin egen sjø”.

– Fant også en god del som var delvis brent, både plast og trevirke. St.Hansbål bør brenne skikkelig opp, rester fra bålet vil lett havne i vinterhavet og tas med videre.

– Jeg tror at veldig mye av det vi finner i fjæra er havnet der fordi det er gjenglemt, usikret, eller dårlig sikret, og at det havner uti havet i dårlig vær: badelekene, skoene, presenningsplasten, båtutstyret, isoporen, matemballasjen, vegstikkene, bygningsplasten, hjelmene…

Men en fin stilettsko, innerst i Medbyfjæra, hvor i alle dager kommer den fra?

Bildet er tatt av Jean-Claude AREL fra Pixabay

Det å være med å rydde søppel er både fin trim, en velgjerning for miljøet og forskjønnende for omgivelsene. Men viktigst av alt, er at ved å samle avfallet, så blir det nytt fokus, vi blir bevisste, og forhåpentligvis bidrar det til å endre holdninger på sikt.

Strandryddemeg.

Strandryddemeg og mine.

UTFORDRER HERVED ALLE TIL Å GJØRE LITT FOR AT HAVET SKAL FORSØPLES MINDRE. Litt hver, blir mye tilsammen.

Lihkku beivviin!

Lihkku beivviin!

6. februar er samenes nasjonaldag. Artig at flagget har elementer fra dyrene og naturen med det gule og det grønne. Og det røde og det blå, samt sirkelen symboliserer sola og månen.

En flaggdag i Norge.

Jeg feiret dagen sammen med Sykt Aktiv-gruppa i Bjerkvik. Vi har innetreninger i Bjerkvikhallen hver onsdag i januar og februar. Først sirkeltrening med våre spesial-spesialøvelser, så lunsjer vi og så avslutter vi med noe rolig og går gjespende hjem, i dag var det hender og føtter som fikk trening og pleie.

I dag feiret barnehagene samedagen på andre halvdelen i hallen, så idag trente vi til lukten av biidos som bredte seg fra kafèen og inn i hallen, og til latter fra småttiser på lassokurs.

Selv sørget vi for samisk touch på treningen med sameflagget plantet i en sko midt i treningssirkelen, og med Mari Boine og Ella Marie Hætta Isaksen på høytaleren.

Vår sirketrening spesial

Giittos!

I år sier jeg for første gang takk til gratulasjonen på samedagen. Jeg har prøvd meg litt på slektsforskning, og har fått bekreftet samiske aner, ganske så nært. Med “alt” elektronisk tilgjengelig, er verden mer gjennomsiktig enn noen gang. Kirkebøker er skannet, historiske verk er gitt ut i fleng, bildearkiv ligger systematisert i databaser og det er omtrent uendelige mengder informasjon på sider som geni.com og MyHeritage.no. Ikke alltid helt rett, hvilke sannheter er nå det?

Slektsforskning er tålmodighetsarbeid, vet ikke om jeg har det som skal til for å grave skikkelig til bunns. Men jeg har gjort en start, og fått fantastisk hjelp fra dyktige slektsforskerentusiaster. Hvor skulle jeg begynne? Med hver generasjon fordobles grenene, det virket uoverkommelig for en nybegynner. Jeg fikk starte der nysgjerrigheten pirret mest:

Bestefar.

Min fine bestefar ble bare 49 år gammel.

De to første leveårene vokste min bestefar opp i et samisk hjem, i barndomshjemmet til min oldemor, en fjellgård oppi Saltdalen. Det var harde kår og mye sykdom, og oldemor døde da bestefar var bare 2 år. Resten av barndommen tilbragte han i Målselv sammen med far, stemor og halvsøsken, en fin barndom ser det ut for at han fikk.

Vet ikke, men tror ikke bestefar forsøkte å spore opp sine røtter, og det er først i senere tid vi etterkommerne er blitt nysgjerrige på hvem de egentlig var, familien på Krykkjen i Saltdalen.

Via Saltdalen Historielag fikk jeg mer kjøtt rundt de dataene jeg fant på nettet. Oldemors familie hadde drevet med reindrift og skogdrift. Slektsleddene bakover gikk både til sørsida av Saltfjellet og innover fjellene i Sverige, Mavas sameby ble nevnt spesielt av historielaget.

I dag er drives Mavas som et turiststed, uten vegforbindelse. Kanskje det blir en tur på snøscooter dit for å snuse inn fjellufta som mine aner pustet liv i. Skal tro om det var så idyllisk som det ser ut nå HER.

Bilde lånt fra Mavas Stugby`s facebookgruppe.

Slekstgransking, og ikke minst DNA-testing som nå er et utbredt blant slektsgranskere, kan lede oss bakover i tid sånn at det blir lettere å se hva og hvem som er forprosjekter for oss selv. Kanskje dukker det opp svarte overraskelser, sannheter som helst ikke skulle kommet for dagen, historier vi ikke vil like å kjennes ved. Men mest sannsynlig vil de hjelpe til med å forstå, og om ikke annet, så er det faktisk både interessant og morsomt.

Jeg er så vidt i gang, og har allerede funnet kroverter i Kalix, kongepokaler, gammeljomfruer og altså samisk ætt. Og da har jeg bare dratt i 1 av de 8 grenene, røttene, som strekker seg videre fra mine besteforeldre. Og jeg ser spor av kjentfolk både her og der, verden var mye mindre før.

JEG SYNES DET ER GANSKE SÅ KULT.
Overraskende? Neppe, bare ta en titt på disse bildene:

Ikke så mye som mangler 🙂

Etterlysning: 7 km ny veg ble borte.

Etterlysning: 7 km ny veg ble borte.

Klipp fra artikkel: Fremover 12.november 2015

  • Bred enighet om at utbedring av strekningen er det mest fornuftige.
  • Ingen store protester om trasèvalg og de forsakinger som må gjøres lokalt, og planene er klare.
  • Men de siste 7km av prosjektet E6 Bjerkvik – Narvik som ble lagt frem for høring, mangler fortsatt.

Festen etter bruåpninga er over, og vegarbeidet videre skulle vært i gang, men ingenting skjer. Nye stygge ulykker minner oss på det vi har hevdet og fått medhold i, og vi får ny energi til å fortsatt stå på for at vegen må omlegges til en ny, tryggere og mer effektiv transportkorridor.

Veggruppa, interessegruppa for tryggere veg E6/E10 Stormyra – Bjerkvik, har virket siden april 2006, tålmodig, ryddig og i samarbeid med myndighetene i god tro om at det som var sagt skulle gjøres, kom til å bli gjort.

Vi snakker om de 7-8 km der både E6 og E10 følger samme trasè, trafikk fra øst – vest og fra nord-sør møtes og følger de samme svingete kilometrene her.

Vi snakker om 7-8 km som inngår i en av de 8 nasjonale transportkorridorer Norge har, “strategisk viktig for konkurransekraften” skrives det på nettsiden til regjeringen.no.

Vi snakker om strekningen som nordsida er avhengig av for å kunne nytte livsviktige tjenester som er sentralisert til Narvik. Samme strekning som de på sørsida er avhengige av for å komme til regionens flyplass.

Å krysse vegen på Seines er risikosport.

Hva skjedde?

  • Juni 2015: Statens vegvesen sendte ut på høring konsekvensutredning av E6 Narvik – Bjerkvik. Flere alternativer foreslått, 2 med utbedret Rombaksveg og to ulike tunellalternativer fra Trældal med utgang nær Bjerkvik, og 1 med ny veg og bru fra Narvik til Stormyra, og mindre utbedringer langs eksisterende E6/10 Stormyra – Bjerkvik.
  • Det fikk hytteeier Trond til å kalle sammen til folkemøte på Seines skole. Jeg møtte der sammen med min far som representanter for eiendommen vår på Seines. De planlagte mindre utbedringene ville utgjøre store konsekvenser for flere med tilhold langs strekningen, og gevinsten bedre veg ville bli sparsommelig – ikke et godt alternativ. Folkemøtet valgte et utvalg av grunneiere og hytteeiere som skulle ivareta interesser og påvirke i kontakt med myndigheter. Jeg ble valgt som en av grunneierrepresentantene. Til sammen var vi et superteam, ulike kompetanser, ulike personligheter, vi utfylte hverandre. Det i seg selv tror jeg har vært en suksessfaktor for at vi fikk til såpass mye, og holdt ut så lenge. Vel, hovedmålet tryggere veg, har vi ikke oppnådd, enda.
  • Vi som grunneiere hadde ønsket oss “Herjangsløsning” på Seines: Vegen flyttet bak bebyggelsen og tryggere og roligere trafikk i nærmiljøet. Det til tross for at vi var vel vitende om at store arealer av eiendommen vår ville ryke med til vegprosjekt, inklusive noen fete multemyrer. Erstattes ja, men ikke noe å bli rik av. Vi vil ha rolige, fine Seines tilbake. I dag kan ikke mine foreldre sitte ute og prate på sommeren, det gasses på i bakken og bilstøyen slår ned, rett i kakefatet deres. I likhet med en del andre, blant annet veggruppa, sendte vi inn høringskommentar der vi foreslo og begrunnet flytting av veg bak bebyggelsen, et alternativ som ikke ville gjøre innløsning av hytter nødvendig, i motsetning til forslaget i alternativ 1 – “brualternativet”.
  • Det ble så og si unison enighet om at rett veg bak bebyggelsen var mye bedre, og både vegvesenet og kommunen vår gikk inn for det. Rent teknisk betød det at Stormyra-Bjerkvik måtte planlegges på nytt, en prosess som ble beregnet til 1 år ekstra. Det var stor iver for å komme fort i gang, så for at bruprosjektet ikke skulle tape tid, ble det bestemt at Stormyra-Bjerkvik skulle tas ut av bruprosjektet, og planlegges som selvstendig prosjekt. Det ble antageligvis strekningens bane. For selv om bruprosjektet ble forsinket til gangs, ble ikke planleggingen av Stormyra – Bjerkvik prioritert, og den ble aldri tatt inn i bruprosjektet, selv om det ble veldig god tid til det.
  • Underveis i prosessen jobbet veggruppa jevnt og trutt. Det var en god dialog med vegvesenet, og de tok oss på alvor. Men Stormyra-Bjerkvik kunne ikke oppstartes opp uten vedtak og bevilgning, det strandet altså politisk. Veggruppa samlet lokalpolitikere og hanket tak i alt av regionale og sentrale politikere som beveget seg forbi regionen. Alle like enige, dette var ikke bra, dette måtte ordnes. Veggruppa etablerte seg på facebook, satte igang underskriftskampanje og fikk inn over 5000 signaturer, Reidars tegning Rett veg ble til T-skjorte som ble årets nye politikeruniform, Paven & co demonstrerte for vegsaken under Artic Race of Norway, flere avisinnlegg, mange facebookinnlegg. Poteten ble holdt varm i mange år, uten at det hjalp.
  • Da veggruppa innså at det kom til å ta tid før strekningen ble omlagt, ble det søkt om at trafikksikkerhetstiltak måtte innsettes på strekningen før flere liv gikk tapt. Søknad om redusert hastighet ble sendt Statens vegvesen. Det ble støttet av Politiet og Narvik kommune, men avslått av Statens vegvesen, av hensyn til gjennomgangstrafikken!
  • Mens brua var under bygging, ble vi orientert om at det ble jobbet for å få til en kontinuerlig fortsettelse av bruprosjektet og over til Stormyra-Bjerkvik. Kanskje ønsketenking. Vi ble orientert om at midler muligens kunne ordnes uten at prosjektet måtte inn på lista i Nasjonal Transportplan. Parallelt med dette arbeidet, var det på gang et større prosjekt for å sikre sykkelveg gjennom hele kommunen fra sør til nord. En flytting av dagens veg ville gjøre det enkelt og rimelig å få til trygg sykkelveg fra brua og nordover, den kunne bare følge gammel E6/E10
  • Da ingenting skjedde, sendte veggruppa et skriv til både lokale, regionale og sentrale politikere som kunne tenkes å ha påvirkningsmulighet: PRIORITER STORMYRA – BJERKVIK. Det var ikke rare responsen som kom ut av den henvendelsen, men takk til Åsunn Lyngedal som både svarte og berømmet innspillet vårt.
  • 9.desember 2019 ble Hålogalandsbrua åpnet, og vegen mellom Narvik og Bjerkvik ble kort, Bjerkvik ble en bydel over natta. Stormyra – Bjerkvik er ikke å finne på noen oversikter over planlagte vegprosjekt. Planene ligger klare, mangler bare vedtak og penger. Selv når det lokalpolitisk settes opp prioriteringsliste for veger som det skal jobbes for, står ikke Stormyra-Bjerkvik øverst lengre. Samtidig flyttet kommunen brannberedskapen til Narvik. Ikke lenge før åpningen, en av de årlige dårligføredagene, var vegen stengt samtidig i Gjessvik, ved Grovfjorkrysset og i Øsesvingene. Dette var ikke unikt, det kan skje igjen, og da er vi uten brannberedskap i Bjerkvik, ny veg vil eliminiere denne risikoen. Flyplassen i Narvik ble ofret for brua, og nå er flypassasjerer fra Narvik avhengige av åpen veg for å reise til fra flyplassen
  • Det gikk heller ikke mange dagene etter bruåpningen før vegen var midlertidig stengt grunnet nok en ulykke på strekninga “vår”. Oppgitthet er vel det mest betegnende ordet for det folk uttrykker nå. Veggruppa lever enda, og har ikke gitt opp. Nå samles det vi har av dokumentasjon, vi utnytter den elektroniske jungeltelegraf, og vi prøver å være til hjelp for stemmer med makt som kan fremme saken igjen. Og vi ser at det nytter. Vi ser at folk engasjerer seg. Kjempebra!

Når jeg nå har fått flere hensyn å ta, og må velge hvilke kamper jeg kan bruke energi på, så er dette en sak jeg er velger å prioritere – den er veldig viktig for meg og mine!

Følg gjerne saken på facebookgruppa “Vi som engasjerer oss for en tryggere veg E6/E10 Stormyra – Bjerkvik:
https://www.facebook.com/groups/147313408729968/