web analytics

Jeg har lest Jegerånden.

Da ble det min tur til å lese Jegerånden av Eirik Kristoffersen. Den eneste boka alle tre i huset har lest. Jeg ble skjøvet sist i lesekøa.

Mens husets andre to lesere slukte den på kort tid, brukte jeg kjempelang tid…

… men at jeg leser sakte handler mest om meg:

Når voksne skal lære, speiles og diskuteres ny lærdom mot det man kan og vet fra før. Det er en av forklaringene på hvorfor voksne lærer saktere enn barn som i større grad aksepterer det lærer sier. (Jeg kan sikkert mye, siden jeg leser så tregt, he-he).

Jeg er nok en ekstremvariant av en voksenelev, “okey, jepp, tja, jo, nei men hvordan er det mulig”, jeg kan diskutere meg helt ut på viddene i dialog med bøker jeg leser, kanskje en form for dagdrømming? Sånn kan to sider ta en hel kveld i godstolen. Krevende leseform, må utøves over tid.

Og siden det ikke bare er bokas tema som fenger meg, men også hvordan den er skrevet, tar det ekstra lang tid, “steike så god metafor, nei huff en klisjè, så lurt å bruke korte setninger her, og så behagelige overganger, men her må korrekturen ha glippet….”, sånn holder jeg på, fordi dyktige hoder på Forfatterskolen, sier det er lurt å lære av andres tekster.

Bildet er tatt av Jan Steiner fra Pixabay

Inhabil og full av overmot?

Bjerkvik er ikke større sted enn at familier herfra kjenner til hverandre, har møttes og har ulike relasjoner som beboere eller arbeidskollegaer. Eirik er Bjerkvikgutt, og familiene er kjenninger. Det kan jo også påvirke hvordan jeg leser boka, og ikke minst når jeg skriver blogginnlegg om leseopplevelsen…. rett og slett småskummelt.

Føler på mange måter at jeg er spunnet ut fra samme plattform som Eirik: Militærunge, hjemmemamma, Bjerkvik, naturen, svømmeklubben og superlærer Svein Peder… men der slutter nok likhetene. Mens Eirik er sjef for landets forsvar, driver jeg fredsmekling med mitt eget immunforsvar.

Forskjeller til tross, etter å ha lest boka, aner jeg, at også jeg faktisk kan være en spesialsoldat som har funnet jegerånden. Ja, mer beskjeden er jeg ikke.

Dette blir ingen ordinær bokomtale eller anmeldelse, men et blogginnlegg om min leseopplevelse av Jegerånden og litt til.

8530 Bjerkvik

Jegerånden for folk flest eller spesielt interesserte?

Svaret er egentlig allerede besvart: Boka ble en bestselger, den er omfavnet av folk flest.

I forkant av publiseringen var jeg spent på om en så “grønn” mann, hadde klart å befri seg fra stammespråket. Som eks-sivilansatt i Forsvaret, har jeg gått den språkskolen, og jeg fikk brynt meg da jeg var med i en undersøkelseskommisjon der vi leste stridsblogger….eh, mener stridslogger. Forsvaret er antagelig forkortelsenes far, og vet å oppkalle sine barn med navn nysgjerrigperer får klø seg i hodet av (Leoparder, APIC, Poc, Nato kort og Anna lang, zulu, LdB eller var det LDK? ….)
Jeg synes Jegerånden er akkurat passe språkvasket for stammespråket, litt måtte det være igjen, krydder. Dessuten fikk vi god forklaring på noen forkortelser i boka: Forkortelser for å huske, forkortelser for tydelighet og presisjon.

Fikk med meg at en kritiker mente at Jegerånden ikke var Eiriks penn. Merkelig kritikk. Det er de færreste debutanter som ikke får redaksjonell innblanding i tekstene, rett og slett fordi de ulike forlagene har mening om hvordan en god bok skal være, og ikke minst: Hva som selger. Balansegangen er å bevare forfatterstemmen og historien som skal fortelles – det klarer gode forlag som Gyldendals hvor Jegerånden er utgitt. Ved å bevare forfatterstemmen, ivaretas troverdighet. Jeg tror på Jegerånden.

Nettopp fordi boka handler om ledelse hvor FSK er eksempelet, og ikke omvendt, treffer boka mange. Mange som hadde ønsket at de selv hadde hatt ledere som praktiserte verdibasert ledelse. Selv en innvielse i FSK`s treningsopplegg, blir gjenkjennelig fordi det fokuserer på verdier som vi kjenner oss igjen i. Lojalitet fremfor lydighet – så enkelt kan det sies. Hvorfor er det så vanskelig å etterleve?

Og kanskje det at boka handler om noe mer, noe større enn både ledelse, spesialjegere og Eirik, gjør at boka treffer folk, midt i hjertet.

Fra bokomslaget

Jegerånden lest med briller jeg har fått fra Forfatterskolen.

Nå skal jeg være forsiktig, for hvem er vel jeg og hva har jeg å fare med for å vurdere selveste bestselgeren….

Mens andre er medlem av fotoklubb og lærer i fellesskap, har jeg i flere år vært “elev” ved Forfatterskolen. I likhet med bloggingen min, er målet for det første å bevare skriftsspråket mitt, dernest å lære mer om skriving, lære er viktig helt til det er slutt.
Å lese, og bruke “elevbriller” ved lesing av andres tekster, er like viktig som å tørrtrene i skyting. Lese andres sammensetning av ord, setningene, kommaene, måten å vise bilder i tekst, stemmene, flyten og så videre. Det er så mye å smugtitte på, det er så mye å lære. Å herme er nesten umulig, alle har sin egen skrivestemme.

Så, jeg har tatt på “elevbrillene” for å lære av en bestselger. Hva ser jeg etter?

  • Det er viktig å fange leseren så raskt som mulig, har ikke det skjedd før side 4 har mange lesere ramlet av. Forord kan være traurige, og bøker om ledelse er generelt ikke underholdning. I Jegerånden fristes jeg til å lese første side, andre side og hele forordet – det er en fantastisk karriere, en ung manns liv, faktisk hans forfedres liv også, som har ledet til Jegerånden. Jeg fant en tråd i boka, og startet nøstingen, møysommelig, sånn at jeg fikk med meg hvert ord, hvert komma, hver undertone. Og tråden ledet meg til en antagelse om hva boka egentlig handler om.
  • Overgangene mellom kapitler er viktige. Hopper man mellom tid og sted kan man slite ut leserne om de ikke henger med. Jegerånden er både her og der, på trening og på oppdrag, hjemme i Bjerkvik og i samfunnshuset på Rustadhøgda (var forøvrig etter den ulykken jeg var i undersøkelseskommisjon, så interessant å lese fra enda en vinkel). Jeg synes vekslingen, overgangene, i Jegerånden er geniale. De veksler mellom det rolige og reflektive til de actionfylte oppdragene og skarp tjeneste, det blir ikke kjedelig. Det blir heller ikke forvirrende, fordi refleksjonene og handlingene går hånd i hånd – de forklarer hverandre.

Hvilke leseopplevelser ga Jegerånden meg?

Boka er full av eselører, punkter jeg ville gå tilbake til, lese om, ta med i blogginnlegget. Det uteblir, blogginnlegget ville blitt ei bok. Men oppsummert kan jeg si fra alle disse eselørene, at de skaper håp. Håp for våre barn og barnebarn om et arbeidsliv med ledelse farget av denne boka. Som Forsvarssjef har han mulighet til å prege langt utenfor Forsvarssektoren. Med boka, og offentlige opptredener, hans vesen, er han allerede godt på veg til å ha etablert nye tankesett. Det synes jeg, om mulig, er enda større enn alt han har fått til av alle militære bragder.
Han burde egentlig fått et hjerte som et utmerkelsessymbol som kunne pryde uniformen hans (Men hei, vi skal ikke tøye strikken for langt 🙂 ).

For ei som har bygd hyllemeter planverk, er det befriende å lese at planer har kort holdbarhet. Ikke alle tenker sånn. Fiks ferdig beredskapsplan i hylla, flott, der kan den stå å skinne. Det var ikke alltid hurrarop når jeg snappa permene ut av hylla og proklamerte at nå begynner vi på nytt igjen…. For beredskapsplaner handler det om å gjennomføre øvelser, og endre planverket i henhold til erfaring etter å ha prøvd planene i praksis. PUKK-sirkelen var min huskeregel: Planlegge-Utføre-Kontrollere-Korrigere, tilføyd Revidere. Sirkel – en evig runddans.

Eirik tipser om hvordan man i familien kan tenke beredskap i tilfelle man kommer bort fra hverandre på ferie, smart. Smart både som tiltak, men også for å innøve den tenkemåten.
Minnes vi var med et bussfølge i en opplevelsespark i Tyskland. Vi kom ikke bort fra hverandre, men vi var så og si alene i pariserhjulet da det stanset, med oss på toppen, og der ble det stående, leeeeenge i følge mors tidsskala. Vi hadde da en runde på hva vi burde ha tenkt på, som for eksempel å ha med tlf.nr til reiseledelsen. Hjulet startet igjen, omsider, og vi vandret videre til neste overraskelse, der det vi trodde var tomt apebur som ungene kunne leke aper i mens foreldrene gikk ved siden av på utsiden, viste seg å ikke være tomt…. det krydde av aper rundt ungen vår, og vi var langt unna åpningene…… den roligste av oss var ungen. Også det gikk bra 🙂 og vi lærte at kulturer er ulike, også mellom Tyskland og Norge.

I Jegerånden illustreres en kulturulikhet med at det som for FSK kunne se ut som tap for motparten, ble opplevd og feiret som seier – de så rett og slett veldig ulikt på resultatet av operasjonen.
Og sånn er livet, sånn er verden. I et fargerikt arbeidsfellesskap er det utfordrende ikke minst grunnet ulik respekt, eller frykt, for ledere. I et samfunn der det er aksept for å melde feil og mangler, rettelse: tilsynelatende aksept, vil for eksempel en utenlandsk arbeidstaker som ikke har opplevd denne tilsynelatende aksepten, sannsynligvis ikke melde noe som helst. Og i alle fall ikke si i mot leder, selv om leder tar feil. Sånn oppstår ny risiko. I FSK har de skjønt betydningen av sunn meldekultur. Jeg tenker at det er i ytterkantene av risikoskalaen at nytten av sånne holdninger blir først synlige.

Det som blir interessant fremover, er å se om FSK-kulturen og ledelsesfilosofien, om det kan kalles det, smitter over til andre deler av Forsvaret, og øvrig arbeidsliv. Folk flest vil det. Og hvor fort vil det skje? Jeg sitter klar her med kikkert og popcorn, og jeg heier.

Bildet er tatt av Here and now, unfortunately, ends my journey on Pixabay fra Pixabay

Her hjemme på berget kunne vi forhindret arbeidsulykker med å lytte bittelitt til Jegerånden. Hvis hver takreparasjon var som en Afghanistanoperasjon, ville risikovurderinger og tiltak vært gjennomført mer oppriktig, hver eneste gang. I stedet, må arbeidsprosedyrer stadig skjerpes og påminnes, det faktum at det som regel går bra, sløver. (Vet, det er en viss forskjell på tak og Afghanistan, men poenget var tenkemåten).

Jeg har ofte lurt på hvorfor. Hvorfor tar vi risiko vi ikke må, bør eller skal ta?
Krysspress? Eller er konsekvensene for små….. taket vil uansett bli reparert, om reparatøren faller ned og i verste fall dør. Trist, tragisk og noen kan bli straffet, men selve målet med oppdraget, blir i liten grad forstyrret, selv av tragiske arbeidsulykker: Taket blir reparert. Det er nok en vesentlig forskjell fra budskapet i Jegerånden der mislykkede oppdrag kan ødelegge mye, ikke bare liv, men også resultere i nye spenninger nasjoner og grupperinger imellom.
Vi kan takke fagbevegelsene for mye av dagens gode arbeidsmiljø, kanskje hadde vi vært tjent med at de fortsatt var en spenningsfaktor som skapte furore når sløvheten går på livet løs.
Jeg tror, med fare for å tråkke på mine egne tær, at prosedyrer og instrukser kan skape mer avstand enn nærhet og ansvarsfølelse. Nødvendige ja, men de skaper ikke optimal sikkerhetskultur.

Interessant tanke om flere ledere i arbeidslivet bare presenterte målet, og lot arbeidsstokken bestemme vegen. Ville arbeidsstokken løse oppdragene? Og ville de ramle ned av tak? Jeg tror det kommer helt an på hvilket mål lederen oppga. Om målet var å reparere taket, tror jeg mange ville klare det godt og skadefritt. Men om målet var å reparere taket, raskest mulig, billigst mulig, uten å kverulere eller melde feil og mangler, er jeg i tvil.

Jegerånden beskriver farlige operasjoner, krevende operasjoner som kan gå galt, om ikke alle forstår målet. Målet er flagget, det skal alle se. Jeg tror at altfor mange arbeidsplasser, arenaer, familier også for den saks skyld, etc har mål som er altfor svevende, og jeg tror det finnes altfor mange skjulte motiver/mål som forstyrrer et klart målbilde. Da blir det dårlig presisjon.

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

Bokas tema er ledelse, står det på forsida, biografisk om Eirik og Forsvarets spesialjegere. Men slik jeg leste den, omfavner bokas tittel noe mer enn alt dette. Jegerånden handler ikke bare om verdier, Jegerånden er verdier, eller “ryggmargsreflekser”. Når alt kommer til alt, er det verdier som leder til handlinger.
Verdier kan ikke sikres i instrukser og planverk, verdier hører hjemme hos meg og deg, og oss i mellom.

Boka og jeg hadde mange gode samtaler imellom sidene. På en av disse samtalene gikk det opp for meg at jeg faktisk er en spesialjeger. Med fare for å fornærme hele jegerstyrken: Jeg og mine med-Sjøgrens-warriors, er spesialjegere i Norsk Revmatikerforbund (NRF) hvor vi yter frivillig innsats, gratis, kun motivert av egen vilje, jegerånden, fandenivoldskhet “dette skal vi ordne opp i!”. Det er en måte å se Jegerånden på.
Ryggmargsrefleksen sier meg at skal jeg og alle andre i samme situasjon oppleve helsemessig fremgang, må vi stå sammen på spesialjegeroppdrag overfor politikere, legemiddelindustri, forskere, helsevesen, NAV og hele rukla. Pasientorganisasjoner er dessverre nødvendige.

Jeg tok meg friheten til fri tolking, håper det er innafor det en blogger på min alder kan tillate seg.

Og så bare måtte jeg…. hi-hi

MELLEM linjene:

Ikke snill pike. Ikke flink pike. Gjør heller ikke sitt beste, men godt nok!

3 bokomtaler fra lesesommeren – del III.

Bokomtale: Ildtunger av Elin Hansen.

Fordi Elin Hansen og jeg “turnerer” på samme skrivegrupper på facebook, og kanskje fordi vi begge er nordlenninger, har vi i vrimmelen sett hverandre. Jeg har lagt merke til Elin av flere grunner, hun er en multikunstner som mestrer litt av hvert. Via skrivegruppen delte hun tanker rundt egen skriving av Ildtunger, utgivelsen og oppfølgingen av den ferdige boka. Jeg har latt meg imponere.

At inspirasjonen til boka var en mørk fortid i nord, heksebrenning på 1600-tallet, gjorde den ekstra aktuell for meg å lese. Med kjøkkenhylla full av egne urter og sertifikat på sopelime, er jeg sikker på hvor jeg hadde havnet om jeg hadde levd på 1600-tallet. Jeg følte meg truffet…

Forfatter Elin Hansen, Bodø

Forfatteren har satt seg godt inn i historien rundt heksebrenning i Finnmark, hun har blitt berørt av grusomhetene og hun så link til nåtidens sladder og stempling av folk, derav tittelen Ildtunger.

Med kunnskap om det som er dokumentert fra heksebrenningstiden, har hun dramatisert en troverdig historie som illustrerer det som skjedde her i nord, for ikke altfor lenge siden.

Vi følger ei lita jente som må se på at moren brennes på bålet.

Vi får være med å føle på sladder, frykt, kjærlighet og råskap som denne jenta vokser opp med.

Og vi blar oss videre i spenning for hvordan det skal gå med henne, oddsene for at hun skal overleve er ikke store.

“Siri slo bort mosterens hånd og vred seg unna. Hun var et barn, og hun pleide å gjøre som de voksne ba henne om, men ikke nå. Nå ville hun bestemme selv. Hun snudde seg bort fra henne og så rett på mannen som holdt den ene stigen, den som moren var bundet til. Det var mannen med saueøynene. Han så på henne, og de brune stubbene i munnen vistes godt da han slapp stigen. Så skar et hyl gjennom alle rop og hulk rundt bålet, morens skrik idet stigen falt over flammene. Siri stirret mot ildtungene som omsluttet morens kropp.”

Ildtunger s.57

Elin skriver lett, og en fæl histories ord kan nesten føles på kroppen. Hylene, varmen, lukten – ordene vekker sansene og som leser får en følelsen av å være der.

“Ligg stille, ditt Satans krek. Jeg gjør jobben min. Du skal fanges. Du er som dem. Dere er djevelens utsendinger i kvinnesham, men jeg skal sørge for at dere alle havner i ilden. Men først skal jeg…”

Ildtunger s. 142

Boka er full av dialoger som sier mer enn beskrivelser. Det innbyder til innlevelse og setter spenningen på spissen da mennesker var og er uforutsigbare, og kan fare med ild i tungene.

“De historiske hekseprosessene som kostet livet til minst 45 000 mennesker i Vesten for flere hundre år siden, kan imidlertid ikke oppfattes som et historisk avsluttet kapittel. Det er faktisk drept flere såkalte hekser de siste femti årene enn hva tilfellet var på 1500- og 1600-tallet.”

Ildtungers etterord.

Bildet er tatt av Comfreak fra Pixabay

Mine etterrefleksjoner.

Denne boka satt. Den berørte meg og jeg ble både fortvilet og forbannet. Boka forteller en historie som er vel så viktig å berette som skrytehistorier om rikmenn som hadde råd til å få sin historie beskrevet, slik de ville at eget ettermele skulle stå.

Hekseprosessene Ildtunger baserer seg på, er en virkelighet det fortsatt soter fra. Jeg tenker at den forteller om et kvinnesyn vi fortsatt kan ane, og den forklarer hva som ligger bak. Det er frykt for kvinnenes kunnskap og evner som gjorde at mektige menn kunne få de fjernet, de truet deres posisjoner.

Jeg tenker at det er lettere å forstå hvorfor likestillingsprosessene har tatt så lang tid med kunnskap fra fortiden. Selv om vi liker å si at kvinner og menn er likestilte i dag, vil jeg påstå at det ennå er et godt stykke igjen, selv i Norge, i andre verdensdeler enda lengre. Når vi forstår hvorfor, er det lettere å gjøre noe med det.

Menn skal ikke behøve å være redde, kvinner er vennligsinnede, også heksene….

Ildtunger bør bli obligatorisk pensum allerede i ungdomsskolen.

Og har du ikke allerede lest den, løp og kjøp – det har mange andre allerede gjort – boka har solgt svært godt.

Og Elin skriver videre, om det er en fortsettelse på Ildtunger, kanskje et barns virkelige far ikke er den vi tror, eller kanskje Elin spekulerer på noe helt annet. Jeg gleder meg iallefall til å lese mer fra henne.

3 bokomtaler fra lesesommeren – del II.

3 bokomtaler fra lesesommeren – del II.

De som leste del I, vet at dette dreier seg om noen av slukene jeg gjorde i sommer, koronasommeren.

Sånn sett vil jeg si at dette er god dokumentasjon på en velgjørende sommer. For selv om ferie og skytterstevne-race land og strand rundt er kjempegøy, er det litt hektisk også. Og jeg får ikke lest noe som helst om jeg er sliten, jeg hviler ikke når jeg leser….

Kanskje har jeg en for krevende lesestil, men det er nå engang lesemeg 🙂

Del II. Bokomtale av Tirsdagsdamene av Monika Peetz.

Monika Peeltz er født i 1963 og er ingen hvemsomhelst i filmbransjen i Tyskland og Nederland. Hun har skrevet dreiebøker for film og filmserier, men Tirsdagsdamene er hennes debutroman. Den ble gitt ut i 2010, og ble en suksess. Forfatteren har fulgt på med flere bøker om Tirsdagsdamene, og serien er filmatisert.

Boka handler om 5 damer som ble tilfeldig kjent på et språkkurs. Etter avslutningen av kurset ble de enige om å møtes hver første tirsdag i måneden, på samme sted de hadde kursavslutningen på. De fortsatte å møtes i 15 år, og ble gode venninner.

5 vidt forskjellige personligheter som neppe hadde funnet hverandre, hadde det ikke vært for språkkurset.

Historien dreier seg om at en av dem blir enke, og venninnegjengen støtter enken i sorgen. Enka vil fullføre en drøm som hennes mann ikke rakk å fullføre, og venninnene bestemmer seg for å bli med henne, for hennes del – de drar ut på en pilegrimsreise.

Pilegrimsreisen tydeliggjør personlighetene til hver enkelt i venninnegjengen, og reisen byr på merkelige opplevelser. Slitet får frem både følelser og refleksjoner, reisen forandrer venninnene.

Vesentlig i historien er avdødes, Arnes, dagbok, den uferdige boken brukes som reiseguide og blir etterhvert gjenstand for tolkninger og gnissinger damene imellom.

Skal ikke avsløre om tirsdagsdamene når pilegrimsreisens mål og om vennskapet består – det overlater jeg til dere å lese dere til.


Vennskap på prøve, personlige utviklinger, og overraskende avsløringer – det er bokas egentlige tema i en merkelig setting og humoristisk innpakning.

Forfatteren skriver levende og tildels blomstrende – språket er behagelig og fornøyelig å lese.

“Mens de fem kvinnene fant seg til rette på flyet tikket Arnes bombe allerede. Tennmekanismen var utløst. Det hadde vært noen små antydninger, enkelte forvarsler. De hadde oversett dem alle sammen. I stedet skålte de med hverandre i flyselskapets billige, musserende vin.
– Skål for tirsdagsdamenes pilegrimsvandring!
– Skål for Lourdes og den hellige jomfru!”
(s.45)

Bokas karakterer er vidt forskjellige, men så grundig presentert at enhver lett kan kjenne seg igjen i trekk hos hver av dem. Tirsdagsdamene er gjenkjenbare, de er troverdige – de kunne vært deg og meg.

Reisen de drar ut på er så merkelig at det kunne blitt for sært. Men reisen er merkelig også for tirsdagsdamene, og det gjør at man tror på historien, og lever seg inn i den merkelige reisen.

Den merkelige reisen blir også en reise mentalt mer eller mindre for alle damene. Trivielle hverdagsvalg vi alle gjør, settes i løpet av reisens slit, på prøve, leserne tas med på indre refleksjoner og altfor ærlige stikk fra venninner.

“Du blir gammel, søtnos, konstaterte Estelle ubarmhjertig og traff dermed midt i sentrum av Kikis problem. I sin evige streben etter morgendagen hadde Kiki helt ufrivillig pådratt seg en mengde fortid. Og langsomt vokste det frem en erkjennelse hos henne av at den store karrieren som designer kanskje aldri ville bli en realitet.” (s.51)

Juristen i venninnegjengen:
“Det er derfor man har venninner. For å slappe av fra jobben, sa hun beroligende til seg selv. Løgner var like vanlige i jobben hennes som amen i kirken……… Hun hadde avfunnet seg med løgnene i rettssalen, men i privatlivet var hun totalt allergisk mot selv den minste skrøne.” (s.87)

Jeg har ledd mye til denne boka, brutt fjellets stillhet, vekt opp hund og mann med mine knis og latterutbrudd. Jeg rett og slett elsker typen humor som denne boken er spekket med:

“Et par dager til på pilegrimsleden, så ville hendene hennes komme til å se ut akkurat som hendene til en skraphandler. Skulle tyve års forbruk av håndkrem og olje og filing av negler vise seg å være forgjeves? Hadde alle de mange håndpakningene mot rynker ikke hatt noen betydning?”

“Denne venninnen hennes, som aldri hadde sett på en annen mann etter at hun traff Frido, satt inne i førerhuset, tett klemt inntil en fremmed mann, og strålte som om hun personlig skulle ha truffet Guds mor.”

Ikke bare morsom, men også dyp og til ettertanke:

“Ved synet av hårete mannfolkben, slappe overarmer og fremspringende mager angret hun inderlig på at hun hadde vært høflig tilbakeholdende under tildelingen av senger.”

Ikke bare morsom og dyp, men også spennende:

“Idèen om å følge landeveien direkte frem til neste landsby, viste seg å være en dramatisk feiltagelse. Sikten var dårlig, veien var smal. Hver gang en tutende lastebil hasardiøst suste forbi tirsdagsdamene, ble de oversprøytet med sølevann. Det nytte ikke. De måtte ta den mye lengre sideveien med på kjøpet.”

Spennende også når det gjaldt hver og en privat:
“”Jeg ville heller ha bekymret meg en smule om mitt eget ekteskap”. Setningen krøp gjennom alle hjernevindinger.”

Og overraskende. Boka byr på flere overraskelser, og jeg skal vokte meg vel for å avsløre disse, selv om fingrene verker etter å sladre…..


Vil jeg anbefale boka?
Et stort og rungende JAAAAAA. Denne boka bør leses av alle kvinneskikkelser i den vestlige verden – alle vi som jager alt for mye etter altfor mye. Og den bør leses av alle menn som sliter med å forstå kvinner.

Boka er morsom og lettlest, men absolutt ingen lettvekter. Selv skal jeg lese resten av bøkene i serien, for jeg er nok en tirsdagsdame jeg også.

Bøkene er å få kjøpt i vanlige bokhandler, i allefall på nett. Og er du kjapp, kan du få overta mi, om du tåler noen mygglik og litt bålsot i mellem linjene….

Fortsettelse følger ….. del III handler om skremmende fakta og blir omtalt her i løpet av høsten.

Link til del I

HER

3 bokomtaler fra lesesommeren – del I.

3 bokomtaker fra lesesommeren – del I.

Annerledessommeren ble slett ikke dårlig, bare annerledes, og roligere. Vi fartet ikke så mye, vi var ikke blant så mye folk og vi koste oss der vi var.

Det gikk med noen bøker i sommer, et deilig sluk, og eneste plassen man legger på seg av det, er i hjernebarken.

Mens jeg ventet på at fisken skulle bite på makk-klysa jeg hadde kastet ut, leste jeg litt for en insektskompis på Skjomenfjellet.

Etter å ha vært elev ved Forfatterskolen, og siden jeg er i skrivemodus for tiden, leser jeg bøker annerledes nå:

Jeg lever meg ikke bare inn i historiene, jeg saumfarer de skrivetekniske grep. Leser og lærer, stjeler idèer og er litt lærer med rødpenn – “aha – de gjør jammen samme feil som meg, det skal være innrykk, og der mangler et komma. Jøss så genialt å så tvil om motivet sånn, tenk om jeg kunne være like smart….” osv osv.

Rette-leser ikke for å hovere, bare blitt en innøvd greie for å lære av andres tekster, samme som vi har øvd på under rektor Kristines veiledning. Synes det er imponerende å se hvilke grep andre bruker. Som en omvendt løsing av mordgåte.

Men det gjør også at jeg leser tragisk mye saktere enn tidligere.

Jeg kommer bare unntaksvis til å skrive bokanmeldelser, men en og annen bokomtale etter min egen mal, kan det nok bli. Denne gang blir det kinderegg med hele 3 bokomtaler, ikke på en gang, men fordelt i 3 porsjoner:

  1. Mord i Lima av Mats Vederhus – jeg fikk tilsendt leseeksemplar for å skrive bokomtale, vel vitende om at det kunne skje langt om lenge.

2. Tirsdagsdamene av Monika Peetz – en lettvekter jeg fant i hylla og la i fjellsekken.

3. Ildtunger av Elin Hansen – en bok jeg dels har fulgt svangerskapet og barselstiden til. Blitt “kjent” med forfatter via skrivenettverk.

Del I.
Mord i Lima av Mats Vederhus.

Mats Vederhus er født i Finnmark, men har utvandret til Vestlandet – bor i Bergen i dag. Han er journalist, og forfatter med 2 utgivelser: Trøbbel i Trondheim (2016) og Mord i Lima (2019).

Jeg fikk forespørsel om å anmelde boken. Det gjør jeg bare unntaksvis, bokanmeldelser skal følge visse regler og de er grundige og ender opp med en karaktergiving. Jeg nøyer meg stort sett med å skrive noen bokomtaler, etter egen mal. Så uten å vite om dette var en bok for meg, ble den med på Skjomenfjellet på telttur – jeg skulle lese for å skrive bokomtale.

Mord i Lima er en oppfølger av Trøbbel i Trondheim der etterforsker Kurt mister kone og barn som resultat av en narkotikaaksjon.

Kurt har dratt til Lima for å tørke opp etter sorgen, lykkes bare delvis. Der kommer han i kontakt med en tidligere studiekompis, en utflyttet shipping-magnat og milliardær.

Boka starter med salg av kjente malerier til svimlende summer, farlige summer, kjøpt av den norske milliardæren i Lima.

Ikke overraskende skjer det et mord, og Kurt blir satt på saken. Kurt er som den klassiske etterforskningshelten: kjent, dyktig og med problemer både på kvinnefronten og i forhold til alkohol.

En kompis hjemme opplever og reagerer omtrent som Kurt da samboer og barn blir alvorlig skadet i bilulykke. Mens de ligger i koma, ber Kurt kompisen komme til Lima for å bistå i etterforskningen samtidig som han hviler og gjør seg klar for å ta av sambo og barn når de våkner av koma. Han drar, og mens han er i Lima på oppdrag sammen med Kurt, dør barnet hans. Han er på tur til å reise hjem, men da Kurt blir forsøkt tatt av dage, ombestemmer han seg og blir igjen.

Sammen løser de krimgåten og overrasker leserne med svaret.


Historien er spennende. Hintene ligger underveis, og leseren inviteres til å delta å avsløringene. Plottet er finurlig bygd opp, det funker.

Usikker på hvor troverdig det er at en som nettopp har besøkt samboer og datter alvorlig skadd og i koma på sykehuset, reiser helt ned til Lima for å hjelpe en kompis og for å komme seg mentalt. Samme at han ikke reiser hjem når datteren dør. Men i bøker kan alt skje, og selv om jeg som leser får et horn i sida til denne “dusten”, ødelegger det ikke lesingen videre.

Forfatteren har gjort mye av den tekniske jobben mellom “skrevet historie og utgivelse” selv. Det er en stor jobb, og trolig har noe av kvalitetssikringen glippet. Det gjør at setninger og ord enkelte steder er delt unaturlig, samt at noen setninger har kommet om hverandre.

Flere av navnene i historien er så like navn til kjendiser at det kan til forveksling minne om en parodi, men teksten forøvrig avfeier den mistanken. For eksempel så heter shipping-magnaten “John Fredly”…. bare en liten etternavnsendelse unna navnet til en stor, norsk shippingkjendis. Sjåføren som kolliderte med samboen og datteren til Kurts kompis, het Arvid Tellefsen, jeg leste Arve….. Hotellkongen Jarle Sørdalen….. klinger kjent. Blant mange av mine krimhelter finnes Kurt Wallander og Sledge Hammer, bokas helt heter Kurt Hammer. Jeg tror historien hadde stått seg enda bedre, med mindre likheter i navnene, stått enda mer på egne bein. Men det kan hende dette er et bevisst trekk fra forfatterens side, jeg har bare ikke sett hvorfor.

Klarer man å lese forbi disse “forstyrrelsene” som orddelingen, navnene og “dusten” kan utgjøre i sånne historier, får man en helt spesiell tekst ut av en klassisk krimhistorie.
Jeg synes det er mye i denne pennen som er unikt. Alle de spennende karakterene i boka, så ulike at det ikke er fare for å blande dem, selv om de er mange, det synes jeg er godt gjort.

Forfatteren er grundig i beskrivelsene, nesten feminint:

“Hans kremfargede dress fra Dolce & Gabbana kontrasterte sterkt med hans fullskjegg og bart. En brun skinnveske hang fra skulderen hans,…..” (s.23)

“Han hadde en kraftig nese og et sjarmerende smil. Han var kledd i en sort, skreddersydd dress fra Hilfiger, med tilhørende vinrødt slips og vinrødt silketørkle brystlommen.” (s.118)

Dette fortsetter, og er så gjennomført at det faktisk blir et stilig trekk i språket. Og det inkluderer også duppeditter, fly og biler som beskrives sånn som bare en frelst mann ville gjort – teksten maskuliniseres altså:

“Rundt høyre vrist hadde han et Omega Seamaster ur.” (s.23)

“… og tok opp mobilen sin, en Samsung Galaxy i8530” (s.29)

“…..en svart Mercedes-Mayback Pullmann som var rundt seks meter lang.” (s.18)

“Han ble møtt av en bloddryppende elg fastklemt mellom en sølvgrå BMW serie 2 gran kupè og en svart Audi kupè.” (s.47)

“Herregud, tenkte han da han gikk ombord på Boeing 797-maskinen i Norwegian-farger. Lyden av to Rolls Royce Trent 1000-motorer var øredøvende…….” (s.63)

Du ser, og hører, dette for deg, og antagelig enda bedre om du er duppedittfriek og mann.


Vil jeg anbefale boka som lesestoff?

JA, det vil jeg. Den er underholdende, og den har dette helt spesielle i språket, som gjør at den setter seg i minnet. Tror gutta boys vil sluke boka. Tipper det kommer flere bøker med etterforsker Kurt, da er sikkert noen av forstyrrelsene radert bort.

Bestill boka HER.

Fortsettelse følger, plutselig….:

Del II. Tirsdagsdamene av Monika Peetz.

Del III. Ildtunger av Elin Hansen.

Bokomtale: Blodig triologi med spor fra nabolaget.

Bokomtale: Blodig triologi med spor fra nabolaget.

Ikke skulle jeg bli bokblogger heller. Bokbloggere skummer bokmarkedet og skriver bokanmeldelser.
Men jeg trakter jo i bokverdenen, og klarer ikke ligge unna helt. Skal nøye meg med å skrive bokomtale. Omtaler er mye enklere enn bokanmeldelse som skal følge visse regler.

Denne gang gir jeg bokomtale av disse 3 bøkene til Jan Ragnar Nymoen. Hvorfor? Fordi dette er god spenningslitteratur verdt å lese, og så er forfatteren og deler av scenene fra selveste nabolaget:

Foto: Lånt fra facebooksiden til Araltes forlag.

Forfatteren og hans inspirasjon.

Forfatter Jan Ragnar Nymoen er fra Foldvik i Gratangen, så og si mitt nabolag. Min bestemors hjembygd. Kjente ikke Jan Ragnar, men vi “trakter” de samme skribentgruppene på nettet, og sånn kom vi i kontakt. Jeg fikk gleden av å lese hans bøker, og jeg ble hekta på spenninga.

Jon Ragnar er indieforfatter, selvpubliserer via sitt eget forlag, Araltes forlag. Det er imponerende, vet at det ligger himla mye jobb bak. Mye interessant på nettsidene til forlaget, HER.

Bilde lånt fra facebooksiden til Araltes Forlag.

Hans forfatterskap er inspirert av slektsforskning, Astafjords bygdebøker, slekter langt tilbake i tid, 1600-1700-tallet, slekter som også har tråder til min bestemor, og meg, og tilbake til vikingetiden. Slekt og arv går som rød tråd gjennom bøkene.

Jan Ragnar fattet spesiell interesse for Moddy-navnet, og det ga han idèen til en karakter fra nåtiden, Malte Moddi, hovedpersonen i bøkene. En triologi med spor og scener fra nabolaget, blant annet Foldvik brygger. En av de historiske Moddyene, fra virkeligheten, bodde faktisk på Grøsnes, der min svigerfar kommer fra. Small world, hah.

Spenningen nesten til å ta og føle på, med andre ord.

Bilde lånt fra facebooksida til Araltes forlag. Slektshistorikken.

Så til selve spenningen – bøkene:

Bokomtaler.

Bok 1 Vikingarven

Malte Moddy, en sikkerhetsleder i oljebransjen, er på ferie i Afrika med en amerikansk venninne. Der blir han alvorlig syk, og i ørske angriper han venninnen som igjen beskylder Malte for å bruke narkotika. Da venninnen flyktet hjem, ble hun påkjørt utenfor Gardermoen, føreren stakk av. Venninnen, en amerikansk diplomatdatter, ble alvorlig skadd.

Som leser kommer tvilen snikende: Skjer disse hendelsene tilfeldig, eller er det noen som står bak. Tvilen gjør det ekstra spennende, og detektivgenet i meg som leser vekkes – jeg forsøker å nøste trådene.

Boka veksler scener fra der Malte oppholder seg til Ukraina der en godseier søker en mannlig slektning for å viderebringe en arv fra fortiden. Innimellom byr forfatteren på scener tilbake til vikingetid. En skulle tro det ble forvirrende å lese, men det gjør det ikke. Scenene bygger opp forståelsen, og spenningen, og gjør en fantastisk historie troverdig.

Odessa -søndag morgen 9.mars

Elizaveta trykket enda hardere på gasspedalen. Hun kjørte fortere enn hun burde. Dette siste strekket var grusveien smal og svingete. I en krapp venstresving møtte hun en tankbil som kjørte nesten midt i veien. Forferdet vred hun rattet mot høyre. Altfor liten plass. Dette kan ikke gå bra. Hun våget ikke se ut av sideruta, visste at det var en bratt skråning. Må ikke havne utenfor! Hun ble nødt til å dreie rattet litt tilbake. Et høyt smell! Hendene krampholdt rundt rattet. Etter noe som virket som en uendelighet av tid forsvant tankbilen ut av synet.

s.182 i Vikingarven.

Sitatet viser nok en hendelse som i første lesing fremstår tilfeldig. Men små korn tvil sås av forfatteren i det videre:

“…jeg er redd noen har fått snusen i dette klenodiet…. Du vet…”

Tilbake i Norge sliter Malte med ettervirkning av sykdommen, og han tilbringer en del tid i Lofoten hos sin bror. Der blir han engasjert i slektsforskning, og han tar DNA-test. Gratangen, forfatterens hjemsted, er også skrevet inn i boka. Det gjør ikke boka mindre troverdig og fristende.

Ikke overraskende avklares slektskap mellom godseieren i Ukraina og Malte fra Norge. Betingelsene rundt arven fra fortiden, er at det skal sendes videre fra far til sønn, eller neste mannlige slektning. På Krimhalvøya er en mafiaboss opptatt av å få tak i arvestykkene, og alle midler tas i bruk. For en med penger er det ikke problematisk å etablere kontakter med det kriminelle miljøet i Norge, et miljø som allerede hadde et horn i siden til Malte.

Bokas spenningstopp er operasjonen med overlevering av arven fra en godseier i Ukraina, til Malte, og få den bragt i sikkerhet i Norge, med mafia som stadig gjør forsøk på å stoppe og overta, koste hva det koste vil.

Om det går vil jeg selvsagt ikke røpe, les selv og finn ut. Dette er spenning på papir, og som lydbok. Lettlest og informativ med sidesprang til historie iallefall jeg ikke har satt meg så godt inn i før. Boken balanserer på en egg der opplysningene fort kunne bikket over og blitt for forstyrrende, men det gjør de ikke. De bidrar til forståelse, vekker interesse og er med å gi historien fylde og troverdighet.

Jeg henvendte meg straks til forfatteren:
– Se til å få fart på bok nr.2, jeg kan nesten ikke vente på fortsettelsen. For dette måtte vel ha en fortsettelse….?

Bok 2 Testamentet

For å ikke avsløre for mye, blir denne omtalen kortere og vagere.

I denne boka er det Malte Moddys vitebegjær om hans fortid og arven fra Ukrainas fortid som leder til ny spenning. Malte graver, og finner, både informasjon og nye skatter. Og de med skumle hensikter følger med på lasset.
Mellom linjene leses en kjærlighetshistorie og det er irriterende hvor lenge de haler det ut:

– Kyss henne da!

Men skjer det?

Scenene i denne boka veksler mellom Nord-Norge og Orkenøyene, og Krim og Stavanger. Den veksler mellom nåtid og fortid langt tilbake til Harald Hardråde Sigurdsons tid. Jan Ragnar har klart å besøke fortiden med overbevisning, jeg tror på det jeg leser. Han dokumenterer forsåvidt fakta, det gjør boken også til en historiebok.

Når mafiaosaen fra Krim skjønner at han har blitt lurt av normannen Moddy, endres det som kunnet blitt en romantisk slektsskildring til skremmende spenning på liv og død.

Kapittel 65 Øye til Øye

“Malte hadde registrert en bevegelse bak gardinene. Har virkelig mennene fra The British Museum klart å overtale Mrs.Agnes til å slippe seg inn? En foruroligende tanke slo ham. Kanskje hun likevel velger å samarbeide med dem? Men så slo han det fra seg. Hun hadde gitt klart uttrykk for at hun mislikte institusjonen. Ikke et øyeblikk var han inne på tanken å stikke seg unna. De kunne ikke la Mrs. Agnes i stikken. Elizaveta nølte da han ba henne bli med inn i bygningen. Smellet innefra tydet på at noe var riv ruskende galt.”

s. 282 i Testamentet. Mysteriet Christiane Stewart

I denne boka vokser arven fra Ukraina og tilknytningen til Norge blir tydeligere. Historien overbeviser, både den fra fortid og nåtid. Den blir ikke en platt fortelling, men en reise full av kurvaturer med stadig nye spenningstopper. Og igjen blir Malte en sentral arvbærer og Lofoten vil for alltid forbli viktig i framtidens historiebøker, hvis også nåtidens spenningshistorie hadde vært sann, og det er den jo ikke.

Eller?

Spenningstoppen er skrevet til Orkenøyene, men funderingene mine topper seg med avslutningen av bok nr. 2.

– Jan Ragnar, nå bare MÅ du ha satt igang bok nr.3, ellers er dette å regne som tortur, jeg verker etter å bli med på fortsettelsen, for den finnes vel…?

Bok 3 Vikingblod

Har smakt lenge på Nymoens bok nr 3 i denne serien, både språk og historiene. Som evighetsstudent hos Forfatterskolen, leser jeg tekst annerledes enn før, jeg måler mot det jeg har lært, og jeg pilotleser som jeg har øvd på med andre forfatteres tekster. Sånt tar tid, og kan også virke forstyrrende på flyten i lesingen. På den annen side så får jeg med meg alle tråder på dette viset, og jeg er stadig på søken etter svar for å feste løse tråder.

Språkmessig føles det familiært. Ikke så rart da forfatteren og jeg er oppvokst ikke langt fra hverandre. Vi har samme saftige språket i ryggmargen når tekstene skal gå i bokmåls dur. Det er som å kjenne lusa på gangen, en nordlenning kjenner igjen nordlenningen bak teksten.

Må innrømme at jeg i starten av bok 3 lurte på om forfatteren virkelig hadde vært utro mot sin idè.

Var dette en løsrevet roman uten kobling til de forrige?

Det var den så slettes ikke. Denne boka er som ferdigstillelse av et strikketeppe: Det er mange tråder som skal plukkes opp og festes. Den ene aha-opplevelsen etter den andre kommer i denne boka, og bøkene bindes sterkere sammen.

Også i denne boka er det flettet inn imponerende vikingehistorie, troverdig knyttet til nåtid. Det bygges et historisk bakteppe som forklarer mye av nordnorsk kultur – storskala “Show, not tell”.

Lofoten, år 914:
“Faren stirret urolig ned på symbolene. Han kjente dem alle, og håpet inderlig at bronseringen ville endre retning, noe som ikke skjedde. Skrekkslagen stirret han mot den forferdelige skikkelsen som trollmannen hadde tegnet inn med blod: Den bundne djevels kvinne.”

Av vikingeblod: s.149

Helten Moddy blir mer og mer “menneske” i denne boka, vi blir kjent med flere sider ved denne fyren og han er kanskje ikke udødelig…..

Ved Foldvik brygger:
“En ny bølge skyllet over munn og nese. Han fikk en følelse av å kveles – måtte svelge unna. Først da klarte han å puste roligere. Han spente nakkemusklene og klarte å løfte hodet så mye at haken kom over vann. Ta deg sammen, mann! Du kan ikke bare ligge her og la deg drukne.”

Av Vikingeblod s.241

Boka innledes med scener fra Sør-Amerika og ute på oljeplattform i norsk farvann. Hovedhandlingene foregår i Nord-Norge, og Lofoten er åsted for kapitler både i nåtid og vikingetid. Spenningstoppene beveger seg via ei oljemesse i Harstad til et større internasjonalt drama på Foldvik brygger under den årlige, store begivenheten her; Bryggemarkedet. Både historiske Anna Rogde og den spektakulære naturen er aktører i romanen.

Det er SÅ spennende, toppene kommer på løpebånd, og alle trådene besvares, en for en, imponerende og tilfredsstillende:

Aha, det var sånn det var. Genialt. Jøss. Selvsagt, at jeg ikke så det før….

Det at forfatteren kjenner scenen han har plassert hovedfortellingen til, gjør at dette blir nifst troverdig. Neste gang jeg besøker Foldvikmarkedet kommer jeg nok til å holde øye med campingvognene, særlig de som ser tomme ut. Det bør du også gjøre….

Jeg skal passe meg for å røpe for mye, derfor avrunder jeg med at jeg leser kjærlighet til nord i bøkene til Nymoen, en nysgjerrighet og respekt for anene, og en dyp og rotfestet hengivenhet til Foldvik i Gratangen.

Foldvik brygger, lånt fra visitnarvik.no.

Når så alt er over, pulsen har gått ned, overraskelsene utpakket og spørsmålene besvart, så kommer det et par sider til. Her anes det et dypere engasjement for samfunnsviktige spørsmål, etiske spørsmål. Forfatteren kunne aldri ha forutsett at det skulle komme politiske avklaringer på dette området etter utgivelsen, eller …… nesten nifst.

Og når det popper opp bilder som dette fra fjorden vår på facebook, samme dag som jeg leser ferdig boka, ja da kommer tvilen sigende…….

Fanget opp av en elgjaktkompis litt tidlig ute på post.

Så Jan Ragnar Nymoen: Jeg må nok redigere overskriften min, for du kan ikke stoppe her, det må komme en bok 4!

Jeg er hekta.

Hekta 🙂

Hvor kan du få kjøpt bøkene?

Dette må være den perfekte sommergave til deg selv, eller hvorfor ikke som gave til en som har alt – kjøp alle 3 bøkene – dette er en skikkelig opplevelsesgave.
Er du fra områdene heromkring får du også ekstra hårreisningsbonus og du kikker deg kanskje noen ekstra ganger over skulderen…… uhu….

HER er link til nettsiden til Araltes Forlag der bøkene er utgitt. Der fås flere smakebiter, mer informasjon og der kan bøkene også bestilles.