web analytics

3 bokomtaler fra lesesommeren – del II.

3 bokomtaler fra lesesommeren – del II.

De som leste del I, vet at dette dreier seg om noen av slukene jeg gjorde i sommer, koronasommeren.

Sånn sett vil jeg si at dette er god dokumentasjon på en velgjørende sommer. For selv om ferie og skytterstevne-race land og strand rundt er kjempegøy, er det litt hektisk også. Og jeg får ikke lest noe som helst om jeg er sliten, jeg hviler ikke når jeg leser….

Kanskje har jeg en for krevende lesestil, men det er nå engang lesemeg 🙂

Del II. Bokomtale av Tirsdagsdamene av Monika Peetz.

Monika Peeltz er født i 1963 og er ingen hvemsomhelst i filmbransjen i Tyskland og Nederland. Hun har skrevet dreiebøker for film og filmserier, men Tirsdagsdamene er hennes debutroman. Den ble gitt ut i 2010, og ble en suksess. Forfatteren har fulgt på med flere bøker om Tirsdagsdamene, og serien er filmatisert.

Boka handler om 5 damer som ble tilfeldig kjent på et språkkurs. Etter avslutningen av kurset ble de enige om å møtes hver første tirsdag i måneden, på samme sted de hadde kursavslutningen på. De fortsatte å møtes i 15 år, og ble gode venninner.

5 vidt forskjellige personligheter som neppe hadde funnet hverandre, hadde det ikke vært for språkkurset.

Historien dreier seg om at en av dem blir enke, og venninnegjengen støtter enken i sorgen. Enka vil fullføre en drøm som hennes mann ikke rakk å fullføre, og venninnene bestemmer seg for å bli med henne, for hennes del – de drar ut på en pilegrimsreise.

Pilegrimsreisen tydeliggjør personlighetene til hver enkelt i venninnegjengen, og reisen byr på merkelige opplevelser. Slitet får frem både følelser og refleksjoner, reisen forandrer venninnene.

Vesentlig i historien er avdødes, Arnes, dagbok, den uferdige boken brukes som reiseguide og blir etterhvert gjenstand for tolkninger og gnissinger damene imellom.

Skal ikke avsløre om tirsdagsdamene når pilegrimsreisens mål og om vennskapet består – det overlater jeg til dere å lese dere til.


Vennskap på prøve, personlige utviklinger, og overraskende avsløringer – det er bokas egentlige tema i en merkelig setting og humoristisk innpakning.

Forfatteren skriver levende og tildels blomstrende – språket er behagelig og fornøyelig å lese.

“Mens de fem kvinnene fant seg til rette på flyet tikket Arnes bombe allerede. Tennmekanismen var utløst. Det hadde vært noen små antydninger, enkelte forvarsler. De hadde oversett dem alle sammen. I stedet skålte de med hverandre i flyselskapets billige, musserende vin.
– Skål for tirsdagsdamenes pilegrimsvandring!
– Skål for Lourdes og den hellige jomfru!”
(s.45)

Bokas karakterer er vidt forskjellige, men så grundig presentert at enhver lett kan kjenne seg igjen i trekk hos hver av dem. Tirsdagsdamene er gjenkjenbare, de er troverdige – de kunne vært deg og meg.

Reisen de drar ut på er så merkelig at det kunne blitt for sært. Men reisen er merkelig også for tirsdagsdamene, og det gjør at man tror på historien, og lever seg inn i den merkelige reisen.

Den merkelige reisen blir også en reise mentalt mer eller mindre for alle damene. Trivielle hverdagsvalg vi alle gjør, settes i løpet av reisens slit, på prøve, leserne tas med på indre refleksjoner og altfor ærlige stikk fra venninner.

“Du blir gammel, søtnos, konstaterte Estelle ubarmhjertig og traff dermed midt i sentrum av Kikis problem. I sin evige streben etter morgendagen hadde Kiki helt ufrivillig pådratt seg en mengde fortid. Og langsomt vokste det frem en erkjennelse hos henne av at den store karrieren som designer kanskje aldri ville bli en realitet.” (s.51)

Juristen i venninnegjengen:
“Det er derfor man har venninner. For å slappe av fra jobben, sa hun beroligende til seg selv. Løgner var like vanlige i jobben hennes som amen i kirken……… Hun hadde avfunnet seg med løgnene i rettssalen, men i privatlivet var hun totalt allergisk mot selv den minste skrøne.” (s.87)

Jeg har ledd mye til denne boka, brutt fjellets stillhet, vekt opp hund og mann med mine knis og latterutbrudd. Jeg rett og slett elsker typen humor som denne boken er spekket med:

“Et par dager til på pilegrimsleden, så ville hendene hennes komme til å se ut akkurat som hendene til en skraphandler. Skulle tyve års forbruk av håndkrem og olje og filing av negler vise seg å være forgjeves? Hadde alle de mange håndpakningene mot rynker ikke hatt noen betydning?”

“Denne venninnen hennes, som aldri hadde sett på en annen mann etter at hun traff Frido, satt inne i førerhuset, tett klemt inntil en fremmed mann, og strålte som om hun personlig skulle ha truffet Guds mor.”

Ikke bare morsom, men også dyp og til ettertanke:

“Ved synet av hårete mannfolkben, slappe overarmer og fremspringende mager angret hun inderlig på at hun hadde vært høflig tilbakeholdende under tildelingen av senger.”

Ikke bare morsom og dyp, men også spennende:

“Idèen om å følge landeveien direkte frem til neste landsby, viste seg å være en dramatisk feiltagelse. Sikten var dårlig, veien var smal. Hver gang en tutende lastebil hasardiøst suste forbi tirsdagsdamene, ble de oversprøytet med sølevann. Det nytte ikke. De måtte ta den mye lengre sideveien med på kjøpet.”

Spennende også når det gjaldt hver og en privat:
“”Jeg ville heller ha bekymret meg en smule om mitt eget ekteskap”. Setningen krøp gjennom alle hjernevindinger.”

Og overraskende. Boka byr på flere overraskelser, og jeg skal vokte meg vel for å avsløre disse, selv om fingrene verker etter å sladre…..


Vil jeg anbefale boka?
Et stort og rungende JAAAAAA. Denne boka bør leses av alle kvinneskikkelser i den vestlige verden – alle vi som jager alt for mye etter altfor mye. Og den bør leses av alle menn som sliter med å forstå kvinner.

Boka er morsom og lettlest, men absolutt ingen lettvekter. Selv skal jeg lese resten av bøkene i serien, for jeg er nok en tirsdagsdame jeg også.

Bøkene er å få kjøpt i vanlige bokhandler, i allefall på nett. Og er du kjapp, kan du få overta mi, om du tåler noen mygglik og litt bålsot i mellem linjene….

Fortsettelse følger ….. del III handler om skremmende fakta og blir omtalt her i løpet av høsten.

Link til del I

HER

3 bokomtaler fra lesesommeren – del I.

3 bokomtaker fra lesesommeren – del I.

Annerledessommeren ble slett ikke dårlig, bare annerledes, og roligere. Vi fartet ikke så mye, vi var ikke blant så mye folk og vi koste oss der vi var.

Det gikk med noen bøker i sommer, et deilig sluk, og eneste plassen man legger på seg av det, er i hjernebarken.

Mens jeg ventet på at fisken skulle bite på makk-klysa jeg hadde kastet ut, leste jeg litt for en insektskompis på Skjomenfjellet.

Etter å ha vært elev ved Forfatterskolen, og siden jeg er i skrivemodus for tiden, leser jeg bøker annerledes nå:

Jeg lever meg ikke bare inn i historiene, jeg saumfarer de skrivetekniske grep. Leser og lærer, stjeler idèer og er litt lærer med rødpenn – “aha – de gjør jammen samme feil som meg, det skal være innrykk, og der mangler et komma. Jøss så genialt å så tvil om motivet sånn, tenk om jeg kunne være like smart….” osv osv.

Rette-leser ikke for å hovere, bare blitt en innøvd greie for å lære av andres tekster, samme som vi har øvd på under rektor Kristines veiledning. Synes det er imponerende å se hvilke grep andre bruker. Som en omvendt løsing av mordgåte.

Men det gjør også at jeg leser tragisk mye saktere enn tidligere.

Jeg kommer bare unntaksvis til å skrive bokanmeldelser, men en og annen bokomtale etter min egen mal, kan det nok bli. Denne gang blir det kinderegg med hele 3 bokomtaler, ikke på en gang, men fordelt i 3 porsjoner:

  1. Mord i Lima av Mats Vederhus – jeg fikk tilsendt leseeksemplar for å skrive bokomtale, vel vitende om at det kunne skje langt om lenge.

2. Tirsdagsdamene av Monika Peetz – en lettvekter jeg fant i hylla og la i fjellsekken.

3. Ildtunger av Elin Hansen – en bok jeg dels har fulgt svangerskapet og barselstiden til. Blitt “kjent” med forfatter via skrivenettverk.

Del I.
Mord i Lima av Mats Vederhus.

Mats Vederhus er født i Finnmark, men har utvandret til Vestlandet – bor i Bergen i dag. Han er journalist, og forfatter med 2 utgivelser: Trøbbel i Trondheim (2016) og Mord i Lima (2019).

Jeg fikk forespørsel om å anmelde boken. Det gjør jeg bare unntaksvis, bokanmeldelser skal følge visse regler og de er grundige og ender opp med en karaktergiving. Jeg nøyer meg stort sett med å skrive noen bokomtaler, etter egen mal. Så uten å vite om dette var en bok for meg, ble den med på Skjomenfjellet på telttur – jeg skulle lese for å skrive bokomtale.

Mord i Lima er en oppfølger av Trøbbel i Trondheim der etterforsker Kurt mister kone og barn som resultat av en narkotikaaksjon.

Kurt har dratt til Lima for å tørke opp etter sorgen, lykkes bare delvis. Der kommer han i kontakt med en tidligere studiekompis, en utflyttet shipping-magnat og milliardær.

Boka starter med salg av kjente malerier til svimlende summer, farlige summer, kjøpt av den norske milliardæren i Lima.

Ikke overraskende skjer det et mord, og Kurt blir satt på saken. Kurt er som den klassiske etterforskningshelten: kjent, dyktig og med problemer både på kvinnefronten og i forhold til alkohol.

En kompis hjemme opplever og reagerer omtrent som Kurt da samboer og barn blir alvorlig skadet i bilulykke. Mens de ligger i koma, ber Kurt kompisen komme til Lima for å bistå i etterforskningen samtidig som han hviler og gjør seg klar for å ta av sambo og barn når de våkner av koma. Han drar, og mens han er i Lima på oppdrag sammen med Kurt, dør barnet hans. Han er på tur til å reise hjem, men da Kurt blir forsøkt tatt av dage, ombestemmer han seg og blir igjen.

Sammen løser de krimgåten og overrasker leserne med svaret.


Historien er spennende. Hintene ligger underveis, og leseren inviteres til å delta å avsløringene. Plottet er finurlig bygd opp, det funker.

Usikker på hvor troverdig det er at en som nettopp har besøkt samboer og datter alvorlig skadd og i koma på sykehuset, reiser helt ned til Lima for å hjelpe en kompis og for å komme seg mentalt. Samme at han ikke reiser hjem når datteren dør. Men i bøker kan alt skje, og selv om jeg som leser får et horn i sida til denne “dusten”, ødelegger det ikke lesingen videre.

Forfatteren har gjort mye av den tekniske jobben mellom “skrevet historie og utgivelse” selv. Det er en stor jobb, og trolig har noe av kvalitetssikringen glippet. Det gjør at setninger og ord enkelte steder er delt unaturlig, samt at noen setninger har kommet om hverandre.

Flere av navnene i historien er så like navn til kjendiser at det kan til forveksling minne om en parodi, men teksten forøvrig avfeier den mistanken. For eksempel så heter shipping-magnaten “John Fredly”…. bare en liten etternavnsendelse unna navnet til en stor, norsk shippingkjendis. Sjåføren som kolliderte med samboen og datteren til Kurts kompis, het Arvid Tellefsen, jeg leste Arve….. Hotellkongen Jarle Sørdalen….. klinger kjent. Blant mange av mine krimhelter finnes Kurt Wallander og Sledge Hammer, bokas helt heter Kurt Hammer. Jeg tror historien hadde stått seg enda bedre, med mindre likheter i navnene, stått enda mer på egne bein. Men det kan hende dette er et bevisst trekk fra forfatterens side, jeg har bare ikke sett hvorfor.

Klarer man å lese forbi disse “forstyrrelsene” som orddelingen, navnene og “dusten” kan utgjøre i sånne historier, får man en helt spesiell tekst ut av en klassisk krimhistorie.
Jeg synes det er mye i denne pennen som er unikt. Alle de spennende karakterene i boka, så ulike at det ikke er fare for å blande dem, selv om de er mange, det synes jeg er godt gjort.

Forfatteren er grundig i beskrivelsene, nesten feminint:

“Hans kremfargede dress fra Dolce & Gabbana kontrasterte sterkt med hans fullskjegg og bart. En brun skinnveske hang fra skulderen hans,…..” (s.23)

“Han hadde en kraftig nese og et sjarmerende smil. Han var kledd i en sort, skreddersydd dress fra Hilfiger, med tilhørende vinrødt slips og vinrødt silketørkle brystlommen.” (s.118)

Dette fortsetter, og er så gjennomført at det faktisk blir et stilig trekk i språket. Og det inkluderer også duppeditter, fly og biler som beskrives sånn som bare en frelst mann ville gjort – teksten maskuliniseres altså:

“Rundt høyre vrist hadde han et Omega Seamaster ur.” (s.23)

“… og tok opp mobilen sin, en Samsung Galaxy i8530” (s.29)

“…..en svart Mercedes-Mayback Pullmann som var rundt seks meter lang.” (s.18)

“Han ble møtt av en bloddryppende elg fastklemt mellom en sølvgrå BMW serie 2 gran kupè og en svart Audi kupè.” (s.47)

“Herregud, tenkte han da han gikk ombord på Boeing 797-maskinen i Norwegian-farger. Lyden av to Rolls Royce Trent 1000-motorer var øredøvende…….” (s.63)

Du ser, og hører, dette for deg, og antagelig enda bedre om du er duppedittfriek og mann.


Vil jeg anbefale boka som lesestoff?

JA, det vil jeg. Den er underholdende, og den har dette helt spesielle i språket, som gjør at den setter seg i minnet. Tror gutta boys vil sluke boka. Tipper det kommer flere bøker med etterforsker Kurt, da er sikkert noen av forstyrrelsene radert bort.

Bestill boka HER.

Fortsettelse følger, plutselig….:

Del II. Tirsdagsdamene av Monika Peetz.

Del III. Ildtunger av Elin Hansen.

Bokomtale: Blodig triologi med spor fra nabolaget.

Bokomtale: Blodig triologi med spor fra nabolaget.

Ikke skulle jeg bli bokblogger heller. Bokbloggere skummer bokmarkedet og skriver bokanmeldelser.
Men jeg trakter jo i bokverdenen, og klarer ikke ligge unna helt. Skal nøye meg med å skrive bokomtale. Omtaler er mye enklere enn bokanmeldelse som skal følge visse regler.

Denne gang gir jeg bokomtale av disse 3 bøkene til Jan Ragnar Nymoen. Hvorfor? Fordi dette er god spenningslitteratur verdt å lese, og så er forfatteren og deler av scenene fra selveste nabolaget:

Foto: Lånt fra facebooksiden til Araltes forlag.

Forfatteren og hans inspirasjon.

Forfatter Jan Ragnar Nymoen er fra Foldvik i Gratangen, så og si mitt nabolag. Min bestemors hjembygd. Kjente ikke Jan Ragnar, men vi “trakter” de samme skribentgruppene på nettet, og sånn kom vi i kontakt. Jeg fikk gleden av å lese hans bøker, og jeg ble hekta på spenninga.

Jon Ragnar er indieforfatter, selvpubliserer via sitt eget forlag, Araltes forlag. Det er imponerende, vet at det ligger himla mye jobb bak. Mye interessant på nettsidene til forlaget, HER.

Bilde lånt fra facebooksiden til Araltes Forlag.

Hans forfatterskap er inspirert av slektsforskning, Astafjords bygdebøker, slekter langt tilbake i tid, 1600-1700-tallet, slekter som også har tråder til min bestemor, og meg, og tilbake til vikingetiden. Slekt og arv går som rød tråd gjennom bøkene.

Jan Ragnar fattet spesiell interesse for Moddy-navnet, og det ga han idèen til en karakter fra nåtiden, Malte Moddi, hovedpersonen i bøkene. En triologi med spor og scener fra nabolaget, blant annet Foldvik brygger. En av de historiske Moddyene, fra virkeligheten, bodde faktisk på Grøsnes, der min svigerfar kommer fra. Small world, hah.

Spenningen nesten til å ta og føle på, med andre ord.

Bilde lånt fra facebooksida til Araltes forlag. Slektshistorikken.

Så til selve spenningen – bøkene:

Bokomtaler.

Bok 1 Vikingarven

Malte Moddy, en sikkerhetsleder i oljebransjen, er på ferie i Afrika med en amerikansk venninne. Der blir han alvorlig syk, og i ørske angriper han venninnen som igjen beskylder Malte for å bruke narkotika. Da venninnen flyktet hjem, ble hun påkjørt utenfor Gardermoen, føreren stakk av. Venninnen, en amerikansk diplomatdatter, ble alvorlig skadd.

Som leser kommer tvilen snikende: Skjer disse hendelsene tilfeldig, eller er det noen som står bak. Tvilen gjør det ekstra spennende, og detektivgenet i meg som leser vekkes – jeg forsøker å nøste trådene.

Boka veksler scener fra der Malte oppholder seg til Ukraina der en godseier søker en mannlig slektning for å viderebringe en arv fra fortiden. Innimellom byr forfatteren på scener tilbake til vikingetid. En skulle tro det ble forvirrende å lese, men det gjør det ikke. Scenene bygger opp forståelsen, og spenningen, og gjør en fantastisk historie troverdig.

Odessa -søndag morgen 9.mars

Elizaveta trykket enda hardere på gasspedalen. Hun kjørte fortere enn hun burde. Dette siste strekket var grusveien smal og svingete. I en krapp venstresving møtte hun en tankbil som kjørte nesten midt i veien. Forferdet vred hun rattet mot høyre. Altfor liten plass. Dette kan ikke gå bra. Hun våget ikke se ut av sideruta, visste at det var en bratt skråning. Må ikke havne utenfor! Hun ble nødt til å dreie rattet litt tilbake. Et høyt smell! Hendene krampholdt rundt rattet. Etter noe som virket som en uendelighet av tid forsvant tankbilen ut av synet.

s.182 i Vikingarven.

Sitatet viser nok en hendelse som i første lesing fremstår tilfeldig. Men små korn tvil sås av forfatteren i det videre:

“…jeg er redd noen har fått snusen i dette klenodiet…. Du vet…”

Tilbake i Norge sliter Malte med ettervirkning av sykdommen, og han tilbringer en del tid i Lofoten hos sin bror. Der blir han engasjert i slektsforskning, og han tar DNA-test. Gratangen, forfatterens hjemsted, er også skrevet inn i boka. Det gjør ikke boka mindre troverdig og fristende.

Ikke overraskende avklares slektskap mellom godseieren i Ukraina og Malte fra Norge. Betingelsene rundt arven fra fortiden, er at det skal sendes videre fra far til sønn, eller neste mannlige slektning. På Krimhalvøya er en mafiaboss opptatt av å få tak i arvestykkene, og alle midler tas i bruk. For en med penger er det ikke problematisk å etablere kontakter med det kriminelle miljøet i Norge, et miljø som allerede hadde et horn i siden til Malte.

Bokas spenningstopp er operasjonen med overlevering av arven fra en godseier i Ukraina, til Malte, og få den bragt i sikkerhet i Norge, med mafia som stadig gjør forsøk på å stoppe og overta, koste hva det koste vil.

Om det går vil jeg selvsagt ikke røpe, les selv og finn ut. Dette er spenning på papir, og som lydbok. Lettlest og informativ med sidesprang til historie iallefall jeg ikke har satt meg så godt inn i før. Boken balanserer på en egg der opplysningene fort kunne bikket over og blitt for forstyrrende, men det gjør de ikke. De bidrar til forståelse, vekker interesse og er med å gi historien fylde og troverdighet.

Jeg henvendte meg straks til forfatteren:
– Se til å få fart på bok nr.2, jeg kan nesten ikke vente på fortsettelsen. For dette måtte vel ha en fortsettelse….?

Bok 2 Testamentet

For å ikke avsløre for mye, blir denne omtalen kortere og vagere.

I denne boka er det Malte Moddys vitebegjær om hans fortid og arven fra Ukrainas fortid som leder til ny spenning. Malte graver, og finner, både informasjon og nye skatter. Og de med skumle hensikter følger med på lasset.
Mellom linjene leses en kjærlighetshistorie og det er irriterende hvor lenge de haler det ut:

– Kyss henne da!

Men skjer det?

Scenene i denne boka veksler mellom Nord-Norge og Orkenøyene, og Krim og Stavanger. Den veksler mellom nåtid og fortid langt tilbake til Harald Hardråde Sigurdsons tid. Jan Ragnar har klart å besøke fortiden med overbevisning, jeg tror på det jeg leser. Han dokumenterer forsåvidt fakta, det gjør boken også til en historiebok.

Når mafiaosaen fra Krim skjønner at han har blitt lurt av normannen Moddy, endres det som kunnet blitt en romantisk slektsskildring til skremmende spenning på liv og død.

Kapittel 65 Øye til Øye

“Malte hadde registrert en bevegelse bak gardinene. Har virkelig mennene fra The British Museum klart å overtale Mrs.Agnes til å slippe seg inn? En foruroligende tanke slo ham. Kanskje hun likevel velger å samarbeide med dem? Men så slo han det fra seg. Hun hadde gitt klart uttrykk for at hun mislikte institusjonen. Ikke et øyeblikk var han inne på tanken å stikke seg unna. De kunne ikke la Mrs. Agnes i stikken. Elizaveta nølte da han ba henne bli med inn i bygningen. Smellet innefra tydet på at noe var riv ruskende galt.”

s. 282 i Testamentet. Mysteriet Christiane Stewart

I denne boka vokser arven fra Ukraina og tilknytningen til Norge blir tydeligere. Historien overbeviser, både den fra fortid og nåtid. Den blir ikke en platt fortelling, men en reise full av kurvaturer med stadig nye spenningstopper. Og igjen blir Malte en sentral arvbærer og Lofoten vil for alltid forbli viktig i framtidens historiebøker, hvis også nåtidens spenningshistorie hadde vært sann, og det er den jo ikke.

Eller?

Spenningstoppen er skrevet til Orkenøyene, men funderingene mine topper seg med avslutningen av bok nr. 2.

– Jan Ragnar, nå bare MÅ du ha satt igang bok nr.3, ellers er dette å regne som tortur, jeg verker etter å bli med på fortsettelsen, for den finnes vel…?

Bok 3 Vikingblod

Har smakt lenge på Nymoens bok nr 3 i denne serien, både språk og historiene. Som evighetsstudent hos Forfatterskolen, leser jeg tekst annerledes enn før, jeg måler mot det jeg har lært, og jeg pilotleser som jeg har øvd på med andre forfatteres tekster. Sånt tar tid, og kan også virke forstyrrende på flyten i lesingen. På den annen side så får jeg med meg alle tråder på dette viset, og jeg er stadig på søken etter svar for å feste løse tråder.

Språkmessig føles det familiært. Ikke så rart da forfatteren og jeg er oppvokst ikke langt fra hverandre. Vi har samme saftige språket i ryggmargen når tekstene skal gå i bokmåls dur. Det er som å kjenne lusa på gangen, en nordlenning kjenner igjen nordlenningen bak teksten.

Må innrømme at jeg i starten av bok 3 lurte på om forfatteren virkelig hadde vært utro mot sin idè.

Var dette en løsrevet roman uten kobling til de forrige?

Det var den så slettes ikke. Denne boka er som ferdigstillelse av et strikketeppe: Det er mange tråder som skal plukkes opp og festes. Den ene aha-opplevelsen etter den andre kommer i denne boka, og bøkene bindes sterkere sammen.

Også i denne boka er det flettet inn imponerende vikingehistorie, troverdig knyttet til nåtid. Det bygges et historisk bakteppe som forklarer mye av nordnorsk kultur – storskala “Show, not tell”.

Lofoten, år 914:
“Faren stirret urolig ned på symbolene. Han kjente dem alle, og håpet inderlig at bronseringen ville endre retning, noe som ikke skjedde. Skrekkslagen stirret han mot den forferdelige skikkelsen som trollmannen hadde tegnet inn med blod: Den bundne djevels kvinne.”

Av vikingeblod: s.149

Helten Moddy blir mer og mer “menneske” i denne boka, vi blir kjent med flere sider ved denne fyren og han er kanskje ikke udødelig…..

Ved Foldvik brygger:
“En ny bølge skyllet over munn og nese. Han fikk en følelse av å kveles – måtte svelge unna. Først da klarte han å puste roligere. Han spente nakkemusklene og klarte å løfte hodet så mye at haken kom over vann. Ta deg sammen, mann! Du kan ikke bare ligge her og la deg drukne.”

Av Vikingeblod s.241

Boka innledes med scener fra Sør-Amerika og ute på oljeplattform i norsk farvann. Hovedhandlingene foregår i Nord-Norge, og Lofoten er åsted for kapitler både i nåtid og vikingetid. Spenningstoppene beveger seg via ei oljemesse i Harstad til et større internasjonalt drama på Foldvik brygger under den årlige, store begivenheten her; Bryggemarkedet. Både historiske Anna Rogde og den spektakulære naturen er aktører i romanen.

Det er SÅ spennende, toppene kommer på løpebånd, og alle trådene besvares, en for en, imponerende og tilfredsstillende:

Aha, det var sånn det var. Genialt. Jøss. Selvsagt, at jeg ikke så det før….

Det at forfatteren kjenner scenen han har plassert hovedfortellingen til, gjør at dette blir nifst troverdig. Neste gang jeg besøker Foldvikmarkedet kommer jeg nok til å holde øye med campingvognene, særlig de som ser tomme ut. Det bør du også gjøre….

Jeg skal passe meg for å røpe for mye, derfor avrunder jeg med at jeg leser kjærlighet til nord i bøkene til Nymoen, en nysgjerrighet og respekt for anene, og en dyp og rotfestet hengivenhet til Foldvik i Gratangen.

Foldvik brygger, lånt fra visitnarvik.no.

Når så alt er over, pulsen har gått ned, overraskelsene utpakket og spørsmålene besvart, så kommer det et par sider til. Her anes det et dypere engasjement for samfunnsviktige spørsmål, etiske spørsmål. Forfatteren kunne aldri ha forutsett at det skulle komme politiske avklaringer på dette området etter utgivelsen, eller …… nesten nifst.

Og når det popper opp bilder som dette fra fjorden vår på facebook, samme dag som jeg leser ferdig boka, ja da kommer tvilen sigende…….

Fanget opp av en elgjaktkompis litt tidlig ute på post.

Så Jan Ragnar Nymoen: Jeg må nok redigere overskriften min, for du kan ikke stoppe her, det må komme en bok 4!

Jeg er hekta.

Hekta 🙂

Hvor kan du få kjøpt bøkene?

Dette må være den perfekte sommergave til deg selv, eller hvorfor ikke som gave til en som har alt – kjøp alle 3 bøkene – dette er en skikkelig opplevelsesgave.
Er du fra områdene heromkring får du også ekstra hårreisningsbonus og du kikker deg kanskje noen ekstra ganger over skulderen…… uhu….

HER er link til nettsiden til Araltes Forlag der bøkene er utgitt. Der fås flere smakebiter, mer informasjon og der kan bøkene også bestilles.