web analytics

Jeg har lest Jegerånden.

Da ble det min tur til å lese Jegerånden av Eirik Kristoffersen. Den eneste boka alle tre i huset har lest. Jeg ble skjøvet sist i lesekøa.

Mens husets andre to lesere slukte den på kort tid, brukte jeg kjempelang tid…

… men at jeg leser sakte handler mest om meg:

Når voksne skal lære, speiles og diskuteres ny lærdom mot det man kan og vet fra før. Det er en av forklaringene på hvorfor voksne lærer saktere enn barn som i større grad aksepterer det lærer sier. (Jeg kan sikkert mye, siden jeg leser så tregt, he-he).

Jeg er nok en ekstremvariant av en voksenelev, “okey, jepp, tja, jo, nei men hvordan er det mulig”, jeg kan diskutere meg helt ut på viddene i dialog med bøker jeg leser, kanskje en form for dagdrømming? Sånn kan to sider ta en hel kveld i godstolen. Krevende leseform, må utøves over tid.

Og siden det ikke bare er bokas tema som fenger meg, men også hvordan den er skrevet, tar det ekstra lang tid, “steike så god metafor, nei huff en klisjè, så lurt å bruke korte setninger her, og så behagelige overganger, men her må korrekturen ha glippet….”, sånn holder jeg på, fordi dyktige hoder på Forfatterskolen, sier det er lurt å lære av andres tekster.

Bildet er tatt av Jan Steiner fra Pixabay

Inhabil og full av overmot?

Bjerkvik er ikke større sted enn at familier herfra kjenner til hverandre, har møttes og har ulike relasjoner som beboere eller arbeidskollegaer. Eirik er Bjerkvikgutt, og familiene er kjenninger. Det kan jo også påvirke hvordan jeg leser boka, og ikke minst når jeg skriver blogginnlegg om leseopplevelsen…. rett og slett småskummelt.

Føler på mange måter at jeg er spunnet ut fra samme plattform som Eirik: Militærunge, hjemmemamma, Bjerkvik, naturen, svømmeklubben og superlærer Svein Peder… men der slutter nok likhetene. Mens Eirik er sjef for landets forsvar, driver jeg fredsmekling med mitt eget immunforsvar.

Forskjeller til tross, etter å ha lest boka, aner jeg, at også jeg faktisk kan være en spesialsoldat som har funnet jegerånden. Ja, mer beskjeden er jeg ikke.

Dette blir ingen ordinær bokomtale eller anmeldelse, men et blogginnlegg om min leseopplevelse av Jegerånden og litt til.

8530 Bjerkvik

Jegerånden for folk flest eller spesielt interesserte?

Svaret er egentlig allerede besvart: Boka ble en bestselger, den er omfavnet av folk flest.

I forkant av publiseringen var jeg spent på om en så “grønn” mann, hadde klart å befri seg fra stammespråket. Som eks-sivilansatt i Forsvaret, har jeg gått den språkskolen, og jeg fikk brynt meg da jeg var med i en undersøkelseskommisjon der vi leste stridsblogger….eh, mener stridslogger. Forsvaret er antagelig forkortelsenes far, og vet å oppkalle sine barn med navn nysgjerrigperer får klø seg i hodet av (Leoparder, APIC, Poc, Nato kort og Anna lang, zulu, LdB eller var det LDK? ….)
Jeg synes Jegerånden er akkurat passe språkvasket for stammespråket, litt måtte det være igjen, krydder. Dessuten fikk vi god forklaring på noen forkortelser i boka: Forkortelser for å huske, forkortelser for tydelighet og presisjon.

Fikk med meg at en kritiker mente at Jegerånden ikke var Eiriks penn. Merkelig kritikk. Det er de færreste debutanter som ikke får redaksjonell innblanding i tekstene, rett og slett fordi de ulike forlagene har mening om hvordan en god bok skal være, og ikke minst: Hva som selger. Balansegangen er å bevare forfatterstemmen og historien som skal fortelles – det klarer gode forlag som Gyldendals hvor Jegerånden er utgitt. Ved å bevare forfatterstemmen, ivaretas troverdighet. Jeg tror på Jegerånden.

Nettopp fordi boka handler om ledelse hvor FSK er eksempelet, og ikke omvendt, treffer boka mange. Mange som hadde ønsket at de selv hadde hatt ledere som praktiserte verdibasert ledelse. Selv en innvielse i FSK`s treningsopplegg, blir gjenkjennelig fordi det fokuserer på verdier som vi kjenner oss igjen i. Lojalitet fremfor lydighet – så enkelt kan det sies. Hvorfor er det så vanskelig å etterleve?

Og kanskje det at boka handler om noe mer, noe større enn både ledelse, spesialjegere og Eirik, gjør at boka treffer folk, midt i hjertet.

Fra bokomslaget

Jegerånden lest med briller jeg har fått fra Forfatterskolen.

Nå skal jeg være forsiktig, for hvem er vel jeg og hva har jeg å fare med for å vurdere selveste bestselgeren….

Mens andre er medlem av fotoklubb og lærer i fellesskap, har jeg i flere år vært “elev” ved Forfatterskolen. I likhet med bloggingen min, er målet for det første å bevare skriftsspråket mitt, dernest å lære mer om skriving, lære er viktig helt til det er slutt.
Å lese, og bruke “elevbriller” ved lesing av andres tekster, er like viktig som å tørrtrene i skyting. Lese andres sammensetning av ord, setningene, kommaene, måten å vise bilder i tekst, stemmene, flyten og så videre. Det er så mye å smugtitte på, det er så mye å lære. Å herme er nesten umulig, alle har sin egen skrivestemme.

Så, jeg har tatt på “elevbrillene” for å lære av en bestselger. Hva ser jeg etter?

  • Det er viktig å fange leseren så raskt som mulig, har ikke det skjedd før side 4 har mange lesere ramlet av. Forord kan være traurige, og bøker om ledelse er generelt ikke underholdning. I Jegerånden fristes jeg til å lese første side, andre side og hele forordet – det er en fantastisk karriere, en ung manns liv, faktisk hans forfedres liv også, som har ledet til Jegerånden. Jeg fant en tråd i boka, og startet nøstingen, møysommelig, sånn at jeg fikk med meg hvert ord, hvert komma, hver undertone. Og tråden ledet meg til en antagelse om hva boka egentlig handler om.
  • Overgangene mellom kapitler er viktige. Hopper man mellom tid og sted kan man slite ut leserne om de ikke henger med. Jegerånden er både her og der, på trening og på oppdrag, hjemme i Bjerkvik og i samfunnshuset på Rustadhøgda (var forøvrig etter den ulykken jeg var i undersøkelseskommisjon, så interessant å lese fra enda en vinkel). Jeg synes vekslingen, overgangene, i Jegerånden er geniale. De veksler mellom det rolige og reflektive til de actionfylte oppdragene og skarp tjeneste, det blir ikke kjedelig. Det blir heller ikke forvirrende, fordi refleksjonene og handlingene går hånd i hånd – de forklarer hverandre.

Hvilke leseopplevelser ga Jegerånden meg?

Boka er full av eselører, punkter jeg ville gå tilbake til, lese om, ta med i blogginnlegget. Det uteblir, blogginnlegget ville blitt ei bok. Men oppsummert kan jeg si fra alle disse eselørene, at de skaper håp. Håp for våre barn og barnebarn om et arbeidsliv med ledelse farget av denne boka. Som Forsvarssjef har han mulighet til å prege langt utenfor Forsvarssektoren. Med boka, og offentlige opptredener, hans vesen, er han allerede godt på veg til å ha etablert nye tankesett. Det synes jeg, om mulig, er enda større enn alt han har fått til av alle militære bragder.
Han burde egentlig fått et hjerte som et utmerkelsessymbol som kunne pryde uniformen hans (Men hei, vi skal ikke tøye strikken for langt 🙂 ).

For ei som har bygd hyllemeter planverk, er det befriende å lese at planer har kort holdbarhet. Ikke alle tenker sånn. Fiks ferdig beredskapsplan i hylla, flott, der kan den stå å skinne. Det var ikke alltid hurrarop når jeg snappa permene ut av hylla og proklamerte at nå begynner vi på nytt igjen…. For beredskapsplaner handler det om å gjennomføre øvelser, og endre planverket i henhold til erfaring etter å ha prøvd planene i praksis. PUKK-sirkelen var min huskeregel: Planlegge-Utføre-Kontrollere-Korrigere, tilføyd Revidere. Sirkel – en evig runddans.

Eirik tipser om hvordan man i familien kan tenke beredskap i tilfelle man kommer bort fra hverandre på ferie, smart. Smart både som tiltak, men også for å innøve den tenkemåten.
Minnes vi var med et bussfølge i en opplevelsespark i Tyskland. Vi kom ikke bort fra hverandre, men vi var så og si alene i pariserhjulet da det stanset, med oss på toppen, og der ble det stående, leeeeenge i følge mors tidsskala. Vi hadde da en runde på hva vi burde ha tenkt på, som for eksempel å ha med tlf.nr til reiseledelsen. Hjulet startet igjen, omsider, og vi vandret videre til neste overraskelse, der det vi trodde var tomt apebur som ungene kunne leke aper i mens foreldrene gikk ved siden av på utsiden, viste seg å ikke være tomt…. det krydde av aper rundt ungen vår, og vi var langt unna åpningene…… den roligste av oss var ungen. Også det gikk bra 🙂 og vi lærte at kulturer er ulike, også mellom Tyskland og Norge.

I Jegerånden illustreres en kulturulikhet med at det som for FSK kunne se ut som tap for motparten, ble opplevd og feiret som seier – de så rett og slett veldig ulikt på resultatet av operasjonen.
Og sånn er livet, sånn er verden. I et fargerikt arbeidsfellesskap er det utfordrende ikke minst grunnet ulik respekt, eller frykt, for ledere. I et samfunn der det er aksept for å melde feil og mangler, rettelse: tilsynelatende aksept, vil for eksempel en utenlandsk arbeidstaker som ikke har opplevd denne tilsynelatende aksepten, sannsynligvis ikke melde noe som helst. Og i alle fall ikke si i mot leder, selv om leder tar feil. Sånn oppstår ny risiko. I FSK har de skjønt betydningen av sunn meldekultur. Jeg tenker at det er i ytterkantene av risikoskalaen at nytten av sånne holdninger blir først synlige.

Det som blir interessant fremover, er å se om FSK-kulturen og ledelsesfilosofien, om det kan kalles det, smitter over til andre deler av Forsvaret, og øvrig arbeidsliv. Folk flest vil det. Og hvor fort vil det skje? Jeg sitter klar her med kikkert og popcorn, og jeg heier.

Bildet er tatt av Here and now, unfortunately, ends my journey on Pixabay fra Pixabay

Her hjemme på berget kunne vi forhindret arbeidsulykker med å lytte bittelitt til Jegerånden. Hvis hver takreparasjon var som en Afghanistanoperasjon, ville risikovurderinger og tiltak vært gjennomført mer oppriktig, hver eneste gang. I stedet, må arbeidsprosedyrer stadig skjerpes og påminnes, det faktum at det som regel går bra, sløver. (Vet, det er en viss forskjell på tak og Afghanistan, men poenget var tenkemåten).

Jeg har ofte lurt på hvorfor. Hvorfor tar vi risiko vi ikke må, bør eller skal ta?
Krysspress? Eller er konsekvensene for små….. taket vil uansett bli reparert, om reparatøren faller ned og i verste fall dør. Trist, tragisk og noen kan bli straffet, men selve målet med oppdraget, blir i liten grad forstyrret, selv av tragiske arbeidsulykker: Taket blir reparert. Det er nok en vesentlig forskjell fra budskapet i Jegerånden der mislykkede oppdrag kan ødelegge mye, ikke bare liv, men også resultere i nye spenninger nasjoner og grupperinger imellom.
Vi kan takke fagbevegelsene for mye av dagens gode arbeidsmiljø, kanskje hadde vi vært tjent med at de fortsatt var en spenningsfaktor som skapte furore når sløvheten går på livet løs.
Jeg tror, med fare for å tråkke på mine egne tær, at prosedyrer og instrukser kan skape mer avstand enn nærhet og ansvarsfølelse. Nødvendige ja, men de skaper ikke optimal sikkerhetskultur.

Interessant tanke om flere ledere i arbeidslivet bare presenterte målet, og lot arbeidsstokken bestemme vegen. Ville arbeidsstokken løse oppdragene? Og ville de ramle ned av tak? Jeg tror det kommer helt an på hvilket mål lederen oppga. Om målet var å reparere taket, tror jeg mange ville klare det godt og skadefritt. Men om målet var å reparere taket, raskest mulig, billigst mulig, uten å kverulere eller melde feil og mangler, er jeg i tvil.

Jegerånden beskriver farlige operasjoner, krevende operasjoner som kan gå galt, om ikke alle forstår målet. Målet er flagget, det skal alle se. Jeg tror at altfor mange arbeidsplasser, arenaer, familier også for den saks skyld, etc har mål som er altfor svevende, og jeg tror det finnes altfor mange skjulte motiver/mål som forstyrrer et klart målbilde. Da blir det dårlig presisjon.

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

Bokas tema er ledelse, står det på forsida, biografisk om Eirik og Forsvarets spesialjegere. Men slik jeg leste den, omfavner bokas tittel noe mer enn alt dette. Jegerånden handler ikke bare om verdier, Jegerånden er verdier, eller “ryggmargsreflekser”. Når alt kommer til alt, er det verdier som leder til handlinger.
Verdier kan ikke sikres i instrukser og planverk, verdier hører hjemme hos meg og deg, og oss i mellom.

Boka og jeg hadde mange gode samtaler imellom sidene. På en av disse samtalene gikk det opp for meg at jeg faktisk er en spesialjeger. Med fare for å fornærme hele jegerstyrken: Jeg og mine med-Sjøgrens-warriors, er spesialjegere i Norsk Revmatikerforbund (NRF) hvor vi yter frivillig innsats, gratis, kun motivert av egen vilje, jegerånden, fandenivoldskhet “dette skal vi ordne opp i!”. Det er en måte å se Jegerånden på.
Ryggmargsrefleksen sier meg at skal jeg og alle andre i samme situasjon oppleve helsemessig fremgang, må vi stå sammen på spesialjegeroppdrag overfor politikere, legemiddelindustri, forskere, helsevesen, NAV og hele rukla. Pasientorganisasjoner er dessverre nødvendige.

Jeg tok meg friheten til fri tolking, håper det er innafor det en blogger på min alder kan tillate seg.

Og så bare måtte jeg…. hi-hi

MELLEM linjene:

Ikke snill pike. Ikke flink pike. Gjør heller ikke sitt beste, men godt nok!

Søk dekning, men hvor?

Søk dekning, men hvor?

Klokka er 9:15 en torsdag. Så går alarmen. Du kjenner den igjen, det er Sivilforsvarsalarmen. Men klokka er ikke 12, og det har jo alltid vært klokka 12 testingene har vært gjort. Og du har ikke hørt noe om at den skal testes.

Bildet er tatt av Erik Erik fra Pixabay

Hva tenker du?

Sikkert en alarmklokke som har gått bananas?

Noen som har gjort jævelskap?

Øvelse, av det mer realistiske slaget?

Foto fra Pixabay

Hva var det nå de tutene betydde?

Radioaktiv stråling, gud bedre, nei….?

Krig, eller fly eller noe sånt?

Gassalarm?

Eller var det noe med radio……… hvor er nå den? Har jeg ikke en app på mobilen, jo, men søren her er jo ikke nett i huset. DAB-radioen da, hvor i alle dager ble den stuvet vekk.
Lete, lete, lete, fant den, uten batterier og strømledningen var borte. Siste mulighet: Du starter bilen, og radioen med DAB-adapteren far insisterte på at dere trengte for å få varsling om trafikkulykker, gir svar. Der gjentas meldingen som forteller hva alarmen betyr:

“Fare for flyangrep – søk dekning”

Seriøst?

Søk dekning, hvor?

Her stopper skuespillet. Det er kun ment å være bakteppe for noen tanker om beredskap, i BJERKVIK, idag. Samme dag som nyhetene bugner av Iran -USA-stoff, samme dag som lokalavisen refererer at vinterøvelsen kan bli påvirket av endret sikkerhetsbilde. Samme dag som lokalavisen også oppfordrer folk til å vise amerikanske soldater, som om en måned kommer hit på militærøvelse, hvordan vi lever.

Først om alarmer og tilfluktsrom:

  • Alarmen som tuter i 3 lange støt med 1 minutts mellomrom betyr: “Viktig melding, lytt på radio”. Da har myndighetene noe viktig å formidle og du må komme deg på nett eller få igang en radio.
  • Alarmen som går med korte støt i et minutt betyr fare eller øvelse på fare; “Fare for angrep, søk dekning”.
  • Alarm med et langt sammenhengende tut betyr “Faren over.”

LES MER OM ALARMENE HER.

Det beregnes at pr. idag vil alarmen høres av ca 2.5 millioner mennesker, noe i underkant av halvparten av den norske befolkningen.

Og det oppgis at det finnes ca 25000 tilfluktsrom ment å søke dekning i. Disse rommer omtrent 2,5 millioner mennesker. Akkurat like mange som teoretisk vil høre alarmene og derav får beskjed om å søke dekning. De andre forblir uvitende, og vil derfor ikke oppsøke tilfluktsrommene….? Rar logikk, eller tilfeldig…? I tillegg er mange av disse tilfluktsrommene i dårlig forfatning med utdatert ustyr. Vil de stå i mot de farer som er aktuelle i dag?

Mange offentlige tilfluktsrom er lagt ned, men myndighetene har bestemt at de 25000 skal bestå, selv i den forfatning de er, trolig av en grunn. Er det kanskje en viss fare….?

LES MER OM TRUSLER OG MANGLENDE TILFLUKTSROM HER.

I Bjerkvik.

Vi har 1 sivilforsvarsalarm, den står på skolen. Litt usikker på hvor langt signalene går, trolig lenger ut fjorden enn innover dalen og over fjellene.

Nærmeste tilfluktsrom er i Narvik…. vi har ingen offentlige tilfluktsrom i Bjerkvik jfr oversikten til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Bjerkvik som kan være nærmest der det smeller….

T = tilfluktsrom

Narvik har 2 tilfluktsrom: 1 i Gate 2 som rommer ca 826 personer, og 1 på stadion med plass til 372. På Ankenes er det 2 tilfluktsrom: 1 på skolen med 0 i oppgitt kapasitet, og ett på ABS med plass til 445.

Totalt på Ankenes/Narvik: Kapasitet til 1643 personer.

Hvem skal bestemme hvem disse 1643 personene er, og hva skal alle de andre gjøre?

https://www.youtube.com/watch?v=a-0Ca5goQUo

SE DSB-KART MED BEREDSKAPSSYMBOL HER.

Jeg håper og tror i min naivitet at vi ikke kommer til å få bruk for disse. Men forundrer meg over en halvkvedet beredskap, som sikkert koster noe slik den står nå også:

Trenger vi, eller trenger vi ikke tilfluktsrom?

Hvis ja, hva er poenget med å bare ha mulighet til å verne noen få?

Hilsen Karin forevig vaksinert, eller infisert alt etter som en ser det, med overdose HMS og beredskap i ryggmargen.

“Just saying”

Generelt bålforbud

Generelt bålforbud fra i morgen.

Bål + skitur = sant.

Fra 15.april til 15.september er det generelt bålforbud i Norge. I siste lovendring ble det heldigvis lagt inn en mulighet for å bruke hodet:

“Selv om det er generelt bålforbud har du lov til å tenne bål der det er opplagt at det ikke kan starte en brann. Det skal svært mye nedbør til for at det opplagt ikke kan føre til brann. ” (Kilde: DSB)

Så får man være fornuftig i denne egenvurderingen av fare for brann. Et hjelpemiddel kan være å sjekke skogbrannfaren på yr, HER.

Scootertur + bål = sant

I Sverige er det ikke generelt bålforbud, men det kan innføres vår og sommer ved brannfare. Det er i så fall kommunen eller länsstyrelsen som iverksetter bålforbud. Er man i tvil, sjekk informasjon der. I tillegg bruker bålforbud, eldningsförbud, å annonseres i lokalradioen.

Hjemme, for en uke siden.

Her på berget er det ingen fare for gressbrann på lenge. Rett nok tiner det fort nå, men vi har litt å ta av.

På knallfint føre kjørte vi opp en bålrigg til Lillevannet på Seines. Innkjøpt til allmennheten for Sildvikmidler. Brannsikkerhet ved Lillevannet var en av begrunnelsene. Se flere bilder og informasjonsskiltene vi satte opp på facebookgruppa til Levollen DA, HER.

Ole i skogen om arbeidsmiljø.

Ole i skogen om arbeidsmiljø.

Klissvåt snø kom deisanes ned mot moder jord og vinden var styrke malabarisk. Snøen i skogen var pillråtten, og det var mye av den. Allikevel heiv jeg på meg trugene, bare en liten luftetur. Femie lapphund var ikke skeptisk i det hele tatt, det burde hun vært, for hun har nemlig ikke truger.

Femie ønsker seg truger.

Det gikk sakte med oss og Femie slet med fremdriften, snøballer festet seg i bukpelsen. Men jeg fikk skranglet opp litt kropp, og Femie fikk snust i harespor, så turen var vellykket, om enn ikke så lang. Like før siste bakke opp til huset, nesten hjemme igjen, ble vinden overdøvet av hoiing.

“Halloooo, hallo der, kom hit”

Den fargesprakende skapelsen ved “stien vår” var ikke til å ta feil av, det var Ole i skogen. Hva i all verden gjorde han ute i sånt her vær, han har jo ikke hund å skylde på? Passet han meg opp? Jeg følte en viss motvilje mot å adlyde hans ordre, men Femie hadde allerede bykset seg fram til han, “julekakemannen”, så det var bare å følge etter.

Ole er ofte i skogen, se en gang til om du føler det er noe der, kanskje det er han.

“Du HMS, æ må snakke med dæ!”

“HMS, ka meine du med det?” Jeg prøvde å holde igjen en stor dose nysgjerrighet som uvilkårlig trengte seg frem foran motviljen til å “adlyde” disse ordrene.

“Jovisst, du har ju jobbat med HMS, sånt er lett at finna ut, bara å googla dei”  sa Ole med rett så god etterligning av Beck, i stemmen; for på netthinna var det naboen til Beck som assosierte seg inn.

“Det bynne nu å bli nån år sida, men det stemme det, har jobba mye med HMS, og e førrsåvidt ennu engasjert, om enn med litt endra syn …”

“Åh, ka slags syn ..?”

“Ka det va du lurte på” avbrøt jeg, mer nysgjerrig på hans agenda enn å dele ettertidsrefleksjoner der og da.

“Jo, ka du syns om den her saken, det e jo for jævlig!” spurte og svarte han selv samtidig som han dro fram mobilen med et oppslag om dårlig arbeidsmiljø på nye Narvik ungdomsskole på skjermen.

Dette bildet trykte Ole i skogen opp i ansiktet mitt. Artikkel på nettavisen Narvik NU.

Inkompetente ledera.

“De hær inkompente lederan sku vært drylt en vess plass!” frøste Ole og det så nesten ut som han tenkte å dryle mobilen i elva.

Jeg kunne avfeid han, bare snudd, gått hjem. Jeg burde kanskje gjort det, men jeg var allerede fanget av “mitt fag”, dette var faktisk interessant.

“Jaha, så du tror det blir noe bedre ved bare å bytte ledere?” svarte jeg og klarte neppe å skjule tryggheten jeg følte ved å dundre inn i HMS-diskusjoner igjen, følte meg ikke rusten i det hele tatt.

Ole i skogen flerret opp øynene, svaret ga han muligens hjernerystelse.

“E du åsså heilt inkompetent, selv barneskoleeleva veit at arbeidsmiljø e et lederansvar!”

Pekefingeren som bevegde seg iltert foran meg, skremte meg ikke, men Femie ga tydelig uttrykk for at nærmere matmor skulle han ikke komme. Når en lapphund taler, er det ikke til å unngå å høre. Ole i skogen rygget.

“Jo du har helt rett Ole, arbeidsmiljøet e arbeidsgivera og ledera sitt ansvar, men det e ikkje dermed sagt at ting blir bedre av å bytte ledera”. Jeg hørte jobbstemmen min var tilbake.

Ole i skogen var et øyeblikk målbunden, og mobilen hans falt i snøen av forferdelsen.

Godt arbeidsmiljø.

“Ka lægg du i et godt arbeidsmiljø, Ole,” spurte jeg for å bryte stillheten.

“Det må jo du vette, det e jo du som e HMS-ækspærten”, flirte han med en dårlig kamuflert surmine.

“Arbeidsmiljø e summen av alle ingrediensan på en arbeidsplass. Eller rettare sagt, oppfatninga av, følelsan førr, synsinga og meininga om de ulike ingrediensan. Du og æ vil kunne oppfatte det ulikt, trivelig førr dæ, kan være pyton førr mæ. Og ingrediensan e mange, nån må man ha, som for eksempel økonomi som går i pluss og folk som kan gjøre den jobben som ska for å få det te å gå i pluss, samt en arbeidsgiver som sætte kurs og har ansvaret.”  

Jeg var i driv, og fortsatte.

“Man kan ikkje uten videre skylde på lederan når det blir dårlig arbeidsmiljø og fryktkultur som i den artikkeln du vise tel. No kjenne æ ikkje saken vil dæfførr ikkje spekulere i årsakan. Men en ting som e heilt sekkert, e at ledera generelt, e ikkje tryllekunstnera, de kan ikkje skape godt arbeidsmiljø aleina. Arbeidsmiljø e nåkka som ledera og medarbeidera må skape i lag, det e som en baby de lage i lag, ikkje sex, såklart, men jo en slags kjemi i mella menneskan på arbeidsplassen, uansett ka slags tittel de har.”

Kanskje en tryllekunstner kan, men ledere kan ikke skape arbeidsmiljø alene, det er fysisk umulig. Arbeidsmiljøet er resultat av ledere + medarbeidere + ganske mye mer. Arbeidsmiljøloven pålegger også alle aktører plikter og ansvar i ulik grad. Medarbeidere skal bistå og varsle, ledere skal sørge for, og arbeidsgiver har ansvar og må forvisse seg.
(Bilde fra Pixabay)

Medarbeideran si skyld?

Ordet sex ga effekt, Ole virket straks mer interessert i det jeg prøvde å formidle, om enn kanskje ikke så enig i mitt budskap. Målet helliger midlet, ikke sant?

“Akkorat, legg skylda på medarbeideran. Du e faen ikkje mykje te HMS!” bjeffet Ole og så ut i skogen som pisket tilbake.

“Ja, æ tenke at det sjelden e bære en part som e skyldig, sæll om ansvar te sist kan plasseres på toppen”, svarte jeg uanfektet av kritikken.

Jeg hadde opprørt han, og han så ikke lenger enn til sin egen nesetipp i diskusjonen. Han pratet i fortvilelse, på vegne av en yrkesgruppe som sto hans hjerte nær, og jeg kunne til en viss grad forstå hans slutninger.

“Du har faktisk litt rett, dårlig arbeidsmiljø kan bli medarbeideran si skyld. Vesst arbeidsgiver og ledera har gjort det som kræves i loven, og sørga førr dokumentasjon som defineres som godt nok av de som eventuelt blir satt te å vurdere det, ja så e det medarbeideran sin plikt å følge ordra og instruksa, også instruksa om å varsle om feil eller mangla, også om arbeidsmiljøet. Det e vanskelig, nesten umulig, å gjøre alle te lags, nån vil være så uenig i det som bestemmes at de oppleve det som dårlig arbeidsmiljø. Da har de tre valg: , eller

  • Bli, med fare førr å bli uten jobb – det e ikkje vanskelig å bli kvitt negative ansatte for en tålmodig bedrift
  • Bli og telpasse sæ sånn at det ikkje føles som et dårlig arbeidsmiljø,
    sæll kor uenig man e
  • Finn en ny jobb, faktisk ikkje så domt førr hælsa. “
“Da har alle fått uttalt seg, men sånn blir det”
(Bilde fra Pixabay)

Alt håp ute?

Ole så faktisk litt trist ut, etter min siste skogsforelesning. Og tro det eller ikke, jeg følte faktisk med Ole. Kunne se en maktesløshet overta i ansiktet, kunne se at han ga opp. Akkurat sånn som så mange andre har gjort før.

“Hei, opp med haue, æ sætte jo litt på spissen førr å få frem poeng”

Ole så fortsatt trist ut, så trist at Femie lapphund prøvde seg med en sjarmoffensiv og ristet seg ved Ole i det han satte seg ned. Sportsbrillene hans fikk hårete, våte vindusviskere. Det hjalp på humøret.

“Ser jo poengene dine, og at du har rett. Men æ e ikke enig, bære så det e sagt” sa Ole og pusset brillene med enda våtere hansker og lo av seg selg.

Jeg var i solgt. Jeg måtte la han få noen poeng så hjemturen ble lettere.

“Egentlig, sånn egentlig egentlig egentlig, så e æ faktisk litt enig i at det kan være lurt å bytte ut ledera.”

Oles ansiktshud gikk igjen i giv akt, i positiv giv akt, alt i ansiktet trakk oppover.

“Men det nøtte ikkje å bytte ut ledera med andre ledera”

Jeg halte ut poenget med vilje, og nå var øyebrynene til Ole hevet så langt opp at de var under lua hans.

“Man burde ansette flere tryllekunstnere i arbeidslivet”

Abrakadabra – godt arbeidsmiljø (Bilde fra Pixabay)

Ledelse e kanskje ikkje svaret på alt.

Det tok litt tid før Ole så poenget, eller i det minst ikke tok meg bokstavelig.

“Så du e enig i at dårlige ledera kan lage jævelskap og dårlig stemning i  arbeidslivet?!

“Ja det e klart at de kan, og det skjer nok rett som det at de gjør det. Men poenget mett va at det e ikkje nødvendigvis gode ledera et godt arbeidsmiljø treng.”

“No hæng æ ikkje med længer, kan du svare sånn at et vanlig menneske førrstår!”

Ole i skogen var definitivt tilbake som seg selv.

“Det æ meine e at altførr mange ledera blir ansatt førr egenskapa som ofte blir ansedd som gode lederegenskapa. Kanskje kan de vise te god førrtjeneste, eller kanskje de har vært en knallgod sælger som e blidd belønt med lederstilling, eller en som etter lang og tro tjeneste takkes med ei lederstilling. De kan tel og med ha tadd lederutdanninge og har lært masse som mange meine e bra førr ledera å kunne.”

Ole strakte hals, som om han gikk glipp av noe for å forstå.

“Ja…?”

“Vesst vi e enig om at godt arbeidsmiljø i stor grad handle om kjemien mella menneska på en arbeidsplass, og korsen man handtere plussa og minusa, så burde ledera være gode kjemikera. Men kjemi e ikkje engang pensum på lederutdanninge, det omtales kanskje, og kanskje det deles nån blandetips, men ikkje nok te å førrstå kjemiske bindinge, på langt nær, meine no æ.”

(Bilde fra Pixabay)
Og den beste formelen er…….. “

Det så ut som Ole tenkte grundig og hentet forståelse dypt inn i hjernebarken.

“Æ følge dæ pinadø på den der” sa han og stirret mot snyfokket som ikke var vennlig med de brilleløse øynene hans.

“Og veit du ka” fortsatte han med blikket frosset mot et eller annet uti snyfokket, “det e en lykke at ikkje Bjerkvik skole måtte bli med på skolesammenslåinga i kommunen, det heile verke som et førrhasta opplegg,
det e jo ikkje ansatt en einaste kjemiker på nyskola. Ska man blande fleire kultura må man iallefall vette ka man hold på med.”

Smitter arbeidsmiljø?

Med det forlot vi hverandre i enighet. Ole skulle rett hjem og fortelle at sønnen burde satse på å kjemikerutdanning.

Jeg og Femie tok fatt på oppoverbakken til huset vårt, jeg forrest for å tråkke spor, Femie i helene og tildels oppå trugene.

Mens jeg strevde meg oppover tenkte jeg på elevene. Hadde noen stukket et lakmuspapir inn på skolen med det sure arbeidsmiljøet, ville det sannsynligvis blitt rødt. At dårlige arbeidsmiljø er dårlig for bunnlinja er kjent teori. Selvsagt vil også elever, i det som beskrives som et dårlig arbeidsmiljø for medarbeiderne på skolen, rammes og vil gå ut over læringen. Og med seg på lasset videre, får de minner fra et arbeidsklima vi håper at de aldri selv havner i som arbeidstakere.

Jeg tror på helsefremmende arbeidsplasser. Og jeg er helt sikker på at hvis vi skal lykkes med det, så må vi starte med våre små. Barnehager og skoler skal selvsagt være minst like helsefremmende som arbeidsplasser for voksne. Dette må inn som barnelærdom – eksemplets makt må ikke undervurderes.

Og, ja, arbeidsmiljø smitter.

Fasit?