web analytics

Sykt aktiv.

Sykt aktiv.

Jepp, jeg er sykt aktiv. Hver onsdag sammen med Sykt Aktiv Bjerkvik, og stort sett hver dag med vofsemor Femie, noen ganger med min datter, noen med en venninne, min søster, en nabo, eller min mann, og ikke så sjelden; alene.

Jeg er sykt aktiv fordi det er bra for meg, generelt helsesmart, spesielt for meg med mine plager. Å ta vare på meg selv, er min hovedoppgave til daglig.

Det hjelper å bruke superkrefter på kostymerenn med skigruppa i Bjerkvik.

I dag er resepten stikk imot tidligere da revmatikere ble bedt om å holde seg i ro, idag anbefales fysisk og psykisk aktivitet. Forskning har kommet frem til at det gir bedre helse, bedre livskvalitet og mindre belastning på samfunnets støtteapparat (behandlere, rehabilitering, medisiner osv) – altså vinn- vinn for alle.

Så har det vel ikke vært like stuerent å være ute i aktivitet når en ikke klarte å gå på jobb. Der har verden kommet noen steg videre. Det handler blant annet om å ta ansvar for best mulig egenhelse og minst mulig behov for medisiner og støtte, “klare sæ sjøl”.

Norsk Revmatikerforbund, NRF, er interesseorganisasjon for en stor gruppe med muskel,- og skjelettplager, herunder også “min” sykdom Sjøgrens syndrom, som regnes som en bindevevssykdom. NRF er en moderne organisasjon med mange spreke satsinger for å forebygge og begrense plager til medlemmene. En av satsingene er “Sykt Aktiv”.

I 2016 ble Sykt Aktiv igangsatt, og frisklivsagenter ble utdannet i ti (iallefall) fylker. I Nordland ble 2 fantastisk damer frisklivsagenter. Disse skulle kjøre Sykt Aktiv mestringskurs for medlemmer i fylkene. Nordland inviterte til mestringskurs på Reuma Sol november 2016, og jeg var en de heldige som fikk plass på dette kurset. Ikke hadde jeg ant hvor mye det skulle bety for meg.

Sykt Aktiv er et konsept rettet mot “yngre voksne”, revmatikere i alderen 25-55 år. Dette er en aldersgruppe som tradisjonelt har vært fraværende på revmatikeraktiviteter og lite aktive i lokallagene. Dels fordi de er opptatt med andre ting midt i livet, men dels fordi aktivitetene har vært lite tilpasset denne aldersgruppen. Denne gruppe kan med fordel “fanges opp”, det er mye å hente på å få hjulpet disse til å få satt diagnose tidlig, til å satse komme tidlig igang med forebyggende tiltak sånn at ikke varige skader oppstår.

Sykt Aktiv er et konsept som bygger på forskning som dokumenterer at fysisk og psykisk aktivitet er helsefremmende, forebyggende, lindrende og gir livskvalitet for å nevne noe. Hvilke aktiviteter, er opp til en hver, og kanskje i samråd med lege og andre behandlere, å finne ut. Det er ikke sikkert at den hardeste styrketreningen er rett, og det er ikke sikkert at de letteste gåturene er nok. Det kommer helt an på. Sykt Aktiv er nøye på at aktivitetene skal være tilpasset den enkelte, men også at vi fortsatt ofte går i fella og velger for forsiktig. Sykt aktiv er også nøye på at det skal være lystbetont, ellers blir aktiviteten gjerne kortvarig.

Appelsinslang – sykt artig 🙂

Sykt Aktiv Bjerkvik.

Sykt Aktiv Bjerkvik ble etablert 8.mars 2017. Siden den gang har vi møttes hver onsdag for ulike aktiviteter. Vi går turer i omegnet og trener litt der vi stopper, trener i hall når det er som kaldest, samler inn julegaver for Frelsesarmeen, rydder strand, baker, har hobbydager, lunsjer gjerne rundt et bål, men vi går også på kafè og restaurant. Vi er altså sykt aktive på mange plan. Vi har mange toppe turer, men går ikke toppturer. Vi forsøker å holde nivået sånn at de som vil kan være med.

Alderen da? Vi bryr oss ikke så mye om alderen. Ute på bygda kan vi ikke ha aldersbestemte grupper, da vil det ikke være mange i hver gruppe. Vi bryr oss heller ikke så mye om diagnoser, vi prater ikke sykdom med mindre noen føler behov for det.

Alle som har lyst, kan være med. Onsdager kl 11, er vårt vanligste møte tidspunkt, og ofte utenfor hotellet. Men det hender vi bryter mønstre, eller har annet fore, så for nye som vil være med, kan det være lurt å sjekke med meg eller noen av de andre faste, sånn at du ikke møter til tom møteplass.

Her er noen glimt fra 2,5 år med Sykt Aktiv Bjerkvik:

Og nå ligger det an til et nytt prosjekt, Sykt Aktiv +, kanskje for målgruppen som opprinnelig opplegg egentlig traff mest; 55 +.

Orientering – gøy og nyttig.

Orientering – gøy og nyttig.

Har fått sett mange lokale perler på orienteringsløpene

Prøver å få med meg flest mulig av orienteringsløpene som O-gruppa i Bjerkvik arrangerer hver vår og høst …

I det jeg skrev setningen ser jeg at den fort kan forstås som noe jeg dessverre ikke kan skryte på meg; løping.

Jeg prøver virkelig, har faktisk gjort det i noen år nå. Men jeg løper jo ikke, iallefall ikke hele vegen, knapt halve, noen ganger ikke lenger enn ut av startplassen sånn at jeg er ute av syne og i skogen for meg selv. Å kalle det løping er vel å tøye begrepet en smule langt. Ingen gaselle i lyngen akkurat, går mer i dumpe jump over tuer og uelegant tripping for å ikke synke for langt nedi myrene. Men jeg er ganske god på å gå fort, det skal jeg ha.

Min gode venninne Anne Lise – begge to så små at vi sitter fast i spindelvev og gresstrå.

Jeg kan takke min gode turvenninne for at jeg har fått sansen for orientering. Hun kunne orientere og dro meg med. Først hang jeg bare med på turen, hadde mer enn nok med det. Så begynte jeg å lese kartet sammen med henne, og lærte. Kjempespennende. Å lese terrenget sånn at du hele tiden vet hvor du er, og hvor postene må befinne seg, er god trening både for hode og kropp. Perfekt for meg, kroppen har så godt av turene i terrenget, over ei tue, under ei grein, opp på en skrent, klatre ned…. hele kroppen mykes opp, kondisjonen trimmes og musklene brukes.

Kortløype ved Holmvann, passe start etter ferie

Veldig trivelig å være to som finner ut i lag, trivelig og trygt. Så kommer det ganger det ikke passer for min flinke venninne, da må jeg klare meg selv. Gjett om jeg har “løpt” mye feil. Og gjett om jeg har måttet gi opp noen poster. Men ingen grunn til å surke, bare øve mer. Se på kompasset, tolke kartet og bykse meg levende gjennom myrene. Endel å holde rede på samtidig, men det går bare jeg tar tida til hjelp. Luffer gjerne ut fra start blant de første, og kan godt være blant de siste som kommer inn, og da har jeg ikke valgt lengste løype engang…. men jeg har deltatt. Og så får vi alltid noe godt på målstreken – Bjerkvik O-gruppe altså, helt super.

Funn av poster er som sukkertøy i skogen – energien fylles på og det gir håp om å finne neste også.

Når man ikke rager stort høyere enn like over blåbærlyngen, som jeg, og min venninne, og brillene er på skakke og full av øyesalve, så kan det være utfordrende å holde kursen. Vi går da polygondrag som på landmålinga, sikter oss frem til tydelige punkt i terrenget ikke for langt unna. Sånn går det framover, fra tre til tre, og ofte havner vi ganske nær postene, like overrasket hver gang. Kompass virker!

Fra O-gruppa låner vi brikke for å registrere funn av postene. Etter løpet får man utskrift av tid totalt, og tid på postene – artig.

O-gruppa i Bjerkvik er en liten kjerne orienteringsløpere som både kan løpe, orientere og arrangere løp. En stor jobb gjøres hver uke for at vi andre skal få være med, veldig takknemlig for det.

Bilde lånt fra O-gruppa. O-løp i Herjangen i vår.

For meg er orienteringsløpene nyttig rent helsemessig i nuet, hvis vi ser bort fra en vrikket ankel etter et sjumilssteg over en Prestjordbekk i vårløsninga. Og ferdighetene gir meg større trygghet på andre turer i ukjent lende. Bare positive effekter. #æblomstre på orientering.

Kan jeg, kan du. Anbefales!

Fra blæhdi til obladi-oblada

Fra blæhdi til obladi-oblada

Fra naborommet hørte jeg alarmen som ga strømstøt i hodet mitt. Det minte meg om sprengningsalarmene, like før salva fyres av, hodet mitt var på tur å eksplodere.
Med bakfoten fikk jeg vekket min mann som måtte stå for vekkerop over til naborommet, lydvibrasjoner i min hodeskalle var ikke tilrådelig. Jeg kravlet meg på badet, så vidt åpning i øynene, minimalt med plagsomt lys inn på øynene. Nesesprayen mot migrene pleier å gjøre underverk, en dusj og tilbake i senga en halvtime, så burde det hjelpe på.

Bilde av 
Vinicius Amano på 
Unsplash

En god halvtime senere prøvde jeg meg på nytt med oppstandelse. Eksplosjonsfaren var over, nå var det øynene som måtte åpnes. Fram med øyedråper. Først må salve fra natta vaskes ut, det gjøres med tynne øyedråper, så må øyet smøres med øyegel. Helt normale prosedyrer for oss med Sjøgrens syndrom. Fortsatt groggy av migrenemedisinen, gikk det på halvåtte med øyebehandlingen. Mens dråpene smurte seg ut over øynene seig jeg ned på dolokket, jeg var ikke i slaget til balansetrening.

Bildet er tatt av bluemoonjools fra Pixabay

KNAS!!!!!!!!
I ørska, fjern av migrenemedisin, og tåkeblikk av øyemidlene, hadde jeg satt meg på brillene mine. Mine fargede glass med fænsypænsy pilotinnfatning var ikke egnet for bruk lengre. Lydene jeg utstøtte idet jeg så tusenlappene flakse avgårde, fikk min mann til å ile til. Han hadde jo sett slaktet ved hans side i senga en halvtime tidligere. Ved migrene kan jeg ikke bruke blanke glass, og tidligere i uka forsvant mine solbriller med styrke, så dette var litt krise. Min snille mann tilbød seg å kjøre til optiker sånn at vi fikk ordnet en eller annen brilleløsning – jeg kjører ikke etter å ha tatt groggystoffet. Men formen tilsa ikke lengre vandring enn opp i godstolen iført plysj og sydent-skjorte. Apropos sydent-skjorta, hvordan jeg kunne falle for den er en gåte: Teksten får enhver engelsklærer til å gråte, og dekoren er et hjerte sammen med knokkelbein. Idag kunne dekoren vært stussen til en suddis, og jeg hadde ikke brydd meg, bare stoffet var mykt og deilig.

Bildet er tatt av tookapic fra Pixabay

Dagen hadde startet dårlig og uflaks hadde gjort starten enda dårligere, det lå altså an til en blæhdidag.

Bildet er tatt av Helmut Stirnweis fra Pixabay

Med mine gamle solbriller plantet over nesen, var det kun naboens hus som var klart, hjemme i stua var alt blurry. Alle de andre reservebrillene var helt ute av kurs styrkemessig og de plaget migrenehodet mitt. Men ikke mer enn at det gikk opp for meg at reserveposen med 8 brillepar hadde en verdi på minst 50 tusen, 50 tusen er mye penger å håndtere så slumsete som jeg gjør: sitte dem i knas, rote dem vekk, miste ut av bil, helle maling over for å avsløre noe. Tørre sjøgrensøyne, tørre linser, medfører tettere synsendringer, nok et dårlig trekk ved sykdommen.
I takt med bedring i formen, innså jeg jo at jeg måtte få ordnet briller. Av med plysj og knokkeldekor, på med dongeri og skinn i blek blått, i stil med hudfargen, og avgårde med buss. Vi har jo fått bussholdeplass med skilt her i Bjerkvik, og på bussen kan man være groggy, så avgårde med meg på min blæhdidag.

Foto fra Pixabay

Hos optikeren traff jeg solstråler som behandlet meg som om jeg hadde mistet hus og hjem, og hjelpa sto i kø. Løsningen ble å kjøpe ny innfatning og slipe glassene til sånn at de passet. Å ta ny synstest må jeg gjøre en dag uten sikksakksyn og groggystoff i kroppen, øynene påvirkes utrolig mye både av migrenen, og medisinen. Fortsatt groggy, orket jeg ikke se på for mange innfatninger, men valgte den første jeg prøvde da den kjentes god på. At den hadde swarovskistener på bågene fikk jeg knappest med meg, svarte vel bare “åja” på den informasjonen. Mens de ordnet brillen, gikk jeg med klare glass med feil styrke ut på butikkmysing, bokstavelig talt, i etasjen…

Hva skjer når en groggy kvinne som attpåtil føler seg uheldig går forbi butikker? Jo trøsteshopping-genet tennes. Borti korridoren ble jeg ikke bare antent, jeg tok fyr og den nye campingvogna vår fikk masse nytt stæsj. Gikk ut av stæsjebutikken med slagside, alle varene var presset ned i ei diger plastveske. Når ei, på engang i glanstida 161,5 cm høy, groggy med lut holdning og hengende armer, skal slepe på ei sånn veske, er det kun millimeter klaring fra bakken. Men et par millimeter er nok, og jeg var strålende fornøyd med shoppingen, et godt tiltak på en blæhdidag, jeg følte meg mye bedre. Da jeg forlot optikeren med briller med fargede glass hadde jeg sikkert svidd av, totalt med turen borti korridoren, noe over 4 tusen..

Bildet er tatt av mohamed Hassan fra Pixabay

Hva skjer når en groggy kvinne som føler seg uheldig, og attpåtil blakk, går forbi softismaskinen? Jo trøstespise-genet tennes. Ved disken kjente jeg på at nå var tiden inne for å snu blæhdidagen, og jeg toppet softisen med et flaxlodd til kr 10. Skrapte og spiste og kjente det hjalp, og da jeg oppdaget at jeg vant hele 50 kroner var gleden så stor at en skulle tro det dekte både ny innfatning og nye glass som koster minst like mye som innfatningen, og kanskje mer. Byttet til meg 5 nye lodd, vel vitende om at det som regel er dårlig “bissniss”. Joda, dagen tok seg adskillig mer opp, vant på 2 av loddene og dro hjem med 2 nye lodd som jeg ikke rakk skrape. Det er rart det der med å vinne, følelsen overstiger det innsatsen burde tilsi. Strengt tatt hadde ikke gevinstene ført til et bedre sluttregnskap for dagen, det bare føltes sånn. Da jeg dro hjemover var det ikke bare millimeter mellom bakken og handleposen, nå var det noen centimeter.

Hjemme igjen et par timer etter jeg forlot heimen, bussordningen er helt fantastisk. Groggen var ute av kroppen og jeg hadde hele briller på. Pakkenelliker sortert hit og dit, og mitt nye smekre brilletui ble lagt ut i den verdifulle plastposen i boden. Der kom tåa mi borti noe på gulvet, og vips så var jeg igjen eier av solbriller med styrke – dagens uflaks hadde virkelig snudd.

Hjalp på å få så fint etui, lettsmurt sånn.

Og når dagen rant ut med en bekreftelse på at vi har gode forsikringer, som vi forøvrig sikkert glemmer å bruke til alt de kan brukes til, da var dagen snudd fra blæhdi til obladi-oblada

Det årner seg også for ikke-snille-piker

OBLADI- OBLADA
Life goes on, whoa
La, la how their life goes on
(Lennon/Cartney)