web analytics

Mine mestringsstrategier

Mine mestringsstrategier

Her kommer del II, oppfølgeren fra ballonginnlegget. Innlegget der jeg fortalte om reduksjon fra tusenogti til to baller i lufta grunnet sykdom. Innlegget der jeg avsluttet med at det er kjempeviktig å fortsatt “være med”, omså bare med to baller.

Høst oppi Hamvikbergan – 2017.

Mestring er et mye brukt begrep i moderne psykologi som generelt viser til det at en person håndterer oppgaver og utfordringer som vedkommende møter i livsløpet. Det kan dreie seg om konkrete oppgaver som krever kompetanse og ferdigheter (for eksempel klare en eksamen) eller mer omfattende utfordringer (håndtere skilsmisse, alvorlig sykdom, vedvarende stress).

Kilde: Store Norske Leksikon

Å være med – min livskvalitetsstrategi

Å være med, så godt en kan, er en strategi jeg tror er gunstig for mange og i mange sammenhenger. For meg handler det om å fortsatt ta del i livet, være sosial, bruke hodet, bruke kroppen, lære, bety noe for noen, være ressurs for mine, være til nytte og ta vare på meg selv best mulig. Bra for meg, bra for mine, og bra for samfunnet da det jeg gjør utsetter og reduserer behov for hjelp fra samfunnet, helsemessig og økonomisk.

Å være med betyr i høyeste grad noe for det kognitive, og kan være med å forebygge for eksempel demens. For meg som er kroniker, der demenslignende symptomer er vanlig, er det viktig å holde hjernen i aktivitet: regne, tegne, skrive, lage, lære, løse…. -“å være med”.

Å sikre at jeg selv mestrer er vesentlig for min selvregulering, og ikke minst mitt ego, litt høy på pæra er det sunt å bli, om det ikke blir permanent.

Dronningtur til Sula, Rolla 2017

Når det er viktig for meg “å være med”, må jeg gjøre det på en sånn måte at det faktisk er mulig uten at jeg gjør vondt verre, at jeg trigger sykdomsaktivitet. Utfordringene er blant andre redusert energi, perioder med labrere form og plutselige bråstopper der det ikke er aktuelt “å være med”. I tillegg flere andre fysiske utfordringer, utfordringer som jeg må leve med, og som jeg prøver å gjøre det beste ut av, uten å gi dem for mye fokus.

Bevisst og ubevisst har jeg innført en rekke mestringsstrategier i mitt liv, her er noen av dem:

1. Fysisk aktivitet som medisinsk strategi.

Forskning sier det, og jeg erfarer det på kroppen: Fysisk aktivitet gjør godt, smertelindrer og gir mer energi.

Sirkeltrening på samenes nasjonaldag

Ikke noen ny oppdagelse, men tilstrekkelig energi har vært et problem tidligere.
Når jeg nå har anledning, benytter jeg muligheten til å holde meg i fysisk aktivitet. Jo bedre form og sterkere kropp, jo mer motstandskraft har jeg når det butter i mot. Er jeg mindre robust på enkelte områder, er det desto viktigere å bli mer robust på andre områder.

Når jeg ikke kan ta ut for mange smertefrie perioder med smertestillende, er fysisk aktivitet et bivirkningsfritt og fantastisk alternativ. Mens jeg er aktiv, får kroppen fri og ordner selv med smertelindring… så lenge det varer.

Økt muskelmasse og bedre styrke gjør blant annet at jeg lagrer mer energi, og har mindre forbruk. Å klippe plena feks, koster mindre, samtidig som det er god trim, fortere og fortere, rundt og rundt.

Fysisk aktivitet kan være så mangt. Skal heller la fysisk aktivitet som min medisin få eget blogginnlegg, det fortjener det virkelig. Hang on – det kommer,etterhvert.

2. Maks 1 er mitt optimale.

Når jeg har gått fra tusenogti til to baller, så handler den ene av de to om å gjøre noe som er bra for kroppen min, hver dag. Stort eller lite, og jeg skal være bra utslått for å ikke gjøre noe som helst, da er det sannsynligvis akkurat det som er beste kur. Jeg prioriterer dette i min energibalanse, jeg prøver å gjøre det til min hverdagslivsstil sånn at det ikke regnes med som noe ekstra jeg gjør – det er bare en del av min helt vanlige, og nødvendige væremåte, nesten som min jobb.

Mine togdistanser tilpasses dagsformen – jeg MÅ ikke gå hele togruta, høre alle talene og smake alle kakene, det holder “å være med”.

Når jeg da sier at en av mine mestringsstrategier er “Maks 1 pr dag”, så menes det noe i tillegg til det å være fysisk aktiv. Må jeg på en bytur, ja så planlegger jeg ikke noe annet den dagen, uansett om jeg er tidlig hjemme. Kanskje ikke noe stort neste dag heller. Skal jeg til fysioterapeuten, så satser jeg ikke på skitur etterpå. Skal jeg treffe venninner på kvelden, holder det å prate med vofsen på dagen. Maks en pr dag er altså det optimale sånn i det generelle. Men det betyr ikke at det kan bli null “være med” noen dager, og to eller unntaksvis tre andre dager. Her svinger det.

3. Hvile og timeout – den viktigste strategi?

Egentlig en kombo med “maks 1” – denne strategien handler om at jeg må sørge for at jeg har luker hvor det er tid til å hvile. Tid til å hvile mellom fysisk aktivitet og maks 1 og tid til å hvile i forkant når jeg skal være med på noe ekstra. Hvile er en sikring for å høyne egne muligheter for å mestre.
Vel så viktig er planlagt hvile etter ekstra aktivitet, da gjelder ikke maks 1 engang. Har jeg for eksempel deltatt på julemesse ei helg, så har jeg ingenting på tapeten de nærmeste dagene etterpå, da prioriteres hvile og fysisk aktivitet.

Jeg gjør altså som de aktive idrettsutøverne, når de ikke er aktive 🙂

Tid til å gjøre ikkeno – tid til å lade – hvilestrategi.

Og rett som det, må en time-out til. Kjenner signalene, og da er det bare å innfinne seg i et roligere tempo, og kanskje kansellere noe. Heller kansellere, enn planlegge med ingenting, i tilfelle det ikke går.

4. Optimalisere er min ut-av-rutine-strategi.

Kroppen min liker rutiner, og den vet å protestere når det blir for mye utenfor rutiner, som for eksempel en reise, et kurs eller kanskje en feiring. Erfaringen er at jeg mestrer best om jeg har optimalisert i forkant. Med det mener jeg at jeg har vært fysisk aktiv i passe dose, ikke for lite, ikke for mye, gjerne hele uka i forkant. Jeg mener optimalisert i forhold til det jeg putter i meg, det være seg mat, drikke og forebyggende greier.

Kurs inkl behandling, hvile og trening er optimalisering av det som kunne blitt for mye, Reuma Sol 2019. . Svømmetur gjorde veldig godt.

Magen og tarmene styrer mye, og kommer de i ulage, kan jeg i verste fall få bråstopp i flere dager, i beste fall bare sliten resten av uka. Optimalisering betyr også at jeg unngår mat jeg vet kan trigge, og jeg safer gjerne med havregrøt. Alkohol er som flybensin for sykdomsaktiviteten, den skyter fart av nesten ingenting, så jeg sparer til spesielle anledninger å nyte et glass eller to. Unntaket er Underberger som jeg tar noen super av støtt og stadig i syden – medisin for magen innbiller jeg meg, og andre hi-hi.

Var nylig med å arrangere et Sjøgrenskurs. Strategien for at vi som kursledere og deltakerne skulle makte det, var halvdagskurs i varmere strøk med mulighet for hvile, behandling og trening, på Reuma Sol i Spania. Det virket, og ble konkludert med som en vesentlig suksessfaktor.

Optimalisering er en mestringsstrategi godt kjent av kronikere – learn by doing.

5. Tar regien selv.

Jeg liker å planlegge, spesielt når jeg kan få bruke god tid på planleggingen. Ved å ta regien selv, planlegge selv, kan jeg legge opp sånn at det passer meg. Det er faktisk en ganske effektfull mestringsstrategi som har virket bra for meg i flere tilfeller, blant annet turer eller festlige lag, og jeg har klart å være med. Jeg inviterer, jeg kan være forberedt, les optimalisert, og legger lista. Som bonus får jeg brukt hodet, og jeg holder vedlike med administrative gener.
Et tips er å bruke facebook – supert verktøy for å planlegge alene eller sammen med andre.

Klar for cowboyfest – planlagt i god tid – tatt i mot hjelp – lista lagt. SÅ MORO!

Facebook – elsket og hatet, men også min strategi.

Tipper det er noen som pusser brillene og leser om igjen her. Joda, du leste rett, facebook er en av mine mange strategier, av flere grunner:

– Jeg kan “være med” sammen med andre hjemme fra stua mi. Gjør blant annet en god del frivillig diagnosearbeid via facebook, både som administrator av facebookside og som koordinator for oss i diagnosegruppa for Sjøgrens syndrom. Ikke har vi økonomi til å reise, heller ikke energi nok, så facebook er genial så.
– Og jeg bruker facebook til å planlegge, lage huskelister og oversikter and so on. Så hvis facebook går ned, da altså…. Når jeg planlegger, så oppretter jeg et arrangement, og inviterer inn andre hvis flere skal være med. På den måten kan vi diskutere og dele, når det passer….. og det er akkurat det som er det geniale, “når det passer”, pluss at jeg kan ta 10 minutter nå, og 10 minutter da, og avbryte når jeg føler for det.

6. Akseptèr begrensingene – ta i mot hjelp.

Da vi overrasket Marina med fest på 18-årsdagen, var det maaaaaaange som hadde hjulpet til og gjort overraskelsen mulig, og ekstra stor. Denne kaka lagde tante Siv – en ryddig kopi av rommet….

Mestringsfølelsen av å klare noe skal man ikke kimse av, den gjelder selv etter 55. Men mestring kan også være å akseptere begrensingene, være med, men dra hjem tidligere enn andre. Være med, men la andre hjelpe til, for eksempel bærehjelp gjennom feltrunden på Landsskytterstevnet, sånn kan jeg være med, begrensinger til tross. Være med, men finne roen i en snøskavl med vofsen og en termos kaffe, mens de andre tar en svipptur i løssnøen med snøscooteren. Er fortsatt med, men ikke overalt, og ikke på alt.

7. Prioriterer det som gir mest næring.

Tur med mine, på Seines …. prioriteres

Når jeg nå skal leke med færre ballonger, prioriterer jeg det som gir meg mest næring fysisk og mentalt. Og det betyr også at jeg ikke prioriterer det motsatte. Det være seg aktiviteter, steder, fokus og faktisk også folk. Det er ikke plass til alt og alle, og jeg koster på meg å velge det som føles best. På den måten unngår jeg unødige energitap, og jeg henter mye feel-good-energi.

8. Minste motstands veg: Bra men tamt.

Å holde seg til rutiner, leve jevnt og uten for mange krumspring virker å være en god strategi for å holde plagene i sjakk og kroppen mest mulig i balanse. Unngå risiko – lev på det jevne med akkurat passe ditt og datt.

Tunga rett i munnen, så går det bra. Straks feltskyting LS 2019: Fullt hus.

Å vandre sånn, midt på stien, gir så himla dårlig sidesyn. Og så blir man så opptatt av å holde midten, at fokuset blir på en smal stripe.

For meg kan det bli et tamt og kjedelig liv å velge å alltid “safe”, og velge minste motstands veg- det blir så mye som må takkes nei til. Derfor tar jeg sjansen på å utfordre meg selv – lære noe nytt – utvikle meg, ikke stivne fysisk og mentalt. Det tror jeg seriøst er god medisin for mye. Anbefaler alle å lære seg noe nytt innimellom – for all del: Stopp ikke opp for lenge.

9. Litt om gangen – min porsjoneringsstrategi.

Tiden er over da huset ble vasket i en fei en ettermiddag. For det første har jeg senket kraftig på kravene, i solfrie måneder er det ingen som ser støvet, og i de solrike månedene er vi mye ute. Hundehår kan fint fanges opp med sokkene, og det varmer, helt sikkert. Rot er jeg ikke så glad i, men er blitt en mester på å akseptere, pittelitt iallefall, at visse andre i huset ikke har samme betegnelse på rot som meg.

Midt i november kommer disse frem, og de blir til like over nyttår.

For det andre klarer jeg ikke uten konsekvenser, å sveipe over huset på en ettermiddag. Nå gjøres dette stykkevis og delt, et rom nå og et rom da. Stort sett sluttet med såkalte selvpinsler som vårrengjøring – på våren vil jeg heller være på fjellet å fiske på isen, helt til det er på tide å komme hjem å ordne i hagen. Her taes det tak når det åpenbart var på tide for en uke siden, eller to.
Og så går jeg tidlig i gang med forberedelser om vi venter besøk, skal gjøre noe spesielt eller som nå når det nærmer seg jul; dorullnissen er allerede på plass i kjøkkenvinduet. Minnes tilbake til min ungdom der jeg natt til julaften for rundt som en virvelvind – vasket, bakte, ordnet gaver og sydde meg juleantrekk. Trøtt julaften? Neida, tok igjen søvnbehovet på fjellet hvor jeg har tilbragt en drøss av romjuler. Nå nøyer jeg meg med å dele ut julegaver og forberede julematen på lillejulaften, resten er forberedt siden midt i november. Og romjula, den blir borte av seg selv.

Jeg starter altså i god tid, og har senket mange, mange krav.

10. Godt nok – god nok.

Som kanskje noen har sett på bloggens hovedside der jeg presenterer meg:
“Ikke snill pike, ikke flink pike. Gjør heller ikke sitt beste.”

Godt nok får holde.

Det er en helt bevisst strategi.
Det er ikke det at jeg ikke kan lengre, eller at jeg får det til lengre. Greia er at å legge lista på nivå perfekt, koster meg nå veldig mye, mye, mye mer enn før, og det kan få konsekvenser jeg absolutt ikke ønsker. I tillegg har jeg mye mindre energi disponibelt og går raskere tom.

Så det hender nok at folk lurer, når det sies, som det ofte gjør og man er redd for at feks helsa skal hindre det i å bli bra: ” Vi gjør så godt vi kan, mer kan ingen forlange!”
Da kremter jeg, og når jeg sier “Jeg kommer ikke til å gjøre så godt jeg kan”, det er da jeg får de spørrende blikkene. Da må jeg forklare at “Godt nok” er en mestringsstrategi for å kunne være med å feks avholde informasjonsmøter om diagnosen, å gjøre så godt jeg kan, kan bli usunt for meg.
Men jeg er “god nok” til at “godt nok” er nok i massevis, har jeg iallefall bestemt meg for selv.

11.-99. Gir mer f… – so what!?!

Å gi mer fan har vært en dyd av nødvendighet for meg. Helt nødvendig for å kunne bruke god nok og godt nok som strategi. Javel, så ble det julelys her litt tidlig, so what!

Javel så er det lite som vitner om plager når jeg er ute og medisinerer meg med fysisk aktivitet i spreke turklær og “sjarmerende” utslett i kinnene – ser da skikkelig fresh ut…….. So what!?! Jeg trenger ikke forklare og forsvare.

En hundesmask i solnedgang – viktigere enn å gi stua hotell-look.

So what om bilen trenger en runde i lakkboksen, plena en rassia med mosedreper, gardinene et skikkelig opplegg…… Sånt blir fort et usunt strev etter noe som egentlig ikke er viktig, iallefall ikke viktigst. Så får vi heller ta det litt etter litt, og i mellomtid leve med best mulig livskvalitet.

Innser at det er mange mestringsstrategier i mitt liv, mange flere enn jeg trodde da jeg startet innlegget. Og flere er det sikkert …..

…..men nå får dette innlegget være godt nok, for det har tatt sin tid å få publisert – har nemlig hatt en tiltrengt timeout for å mestre noe annet.

Fra tusenogti til to

Fra tusenogti til to baller

Mange baller i lufta samtidig er spennende, og gøy så lenge ingen faller i gulvet.

Jeg elsket å ha tusenogti baller i lufta samtidig. Noen ganger måtte jeg stupe ut i verden for å lande dem, noen ganger kokte det med baller rundt ørene mine. Stort sett landet jeg alle ballene, de små og store prosjektene mine, trygt og ordentlig.

Jeg elsket det.

Satte gjerne igang 3 nye enda bare 1 var ferdig. Jeg var alltid i en virvelvind. Ballesamlingen kunne bli stor, men jeg hadde mine triks for å bevare oversikten. Og jeg hadde mine triks for å hente energien som skulle til, naturen ga mer enn jeg trengte. (Disse triksene er faktisk egnet som et eget innlegg her når jeg tenker meg om, kanskje, kanskje ikke…. vi får se.)

Høyt og lavt

Så begynte jeg å miste baller…

Jeg brukte mer energi enn jeg klarte å hente inn. Selv om naturen ga, så hadde jeg ikke plass til å lagre energien – det føltes som om det var en stor bongel i bensintanken min.

Fortvilende og ikke til å forstå, jeg var jo altfor ung til å bli så sliten.

Hadde jeg gått på en smell?

Farta hadde vært høy, og jeg hadde en god stund merket at dekkene ikke satt like godt som før, skrenset litt her og der. Før eller siden så smeller det. Sånne historier hadde jeg hørt mange av. Var jeg i ferd med å bli del av DEN statistikken? Skulle JEG “gå på en smell“?

Flere gode tiltak ble iverksatt på jobb, og kraftig reduksjon i balleantallet tvang seg frem. Men noen baller måtte jeg ha – jeg var og ville være yrkesaktiv, var mamma som gjerne var med min friske og aktive datter land og strand rundt, og jeg prøvde med heller dårlig hell, å holde meg selv i fysisk god form, som jeg viste var god kur i livet. Både hode og kropp ville gjerne, men da ettermiddager, helger og ferier kom, var bensintanken min tom.

Tungt for en maur.

“Smellen” hadde et navn.

Det viste seg at forklaringen var en autoimmun sykdom som lå på lur, Sjøgrens syndrom som bringer med seg store doser utmattelse. Jeg fikk beskjed om å ta det rolig, for denne sykdommen kunne trigges og blusse opp av betennelser og stress…

Det var omstilling på jobb, jeg ble overtallig og var i søkerprosess, å ta det rolig var ikke et alternativ. “Been there, done that” et par ganger før uten at jeg hadde blitt revet overende, snarere tvert i mot, nye muligheter hadde åpnet seg, faktisk ganske spennende, var min erfaring. Jeg så rett og slett ikke at det dette var en risiko for meg denne gangen. Ikke før det var helt åpenbart, også for andre.

Surfet med som før uten å se farene.

Denne gangen taklet ikke kroppen å forlate jobb og kollegaer, skrive søknader, gå på jobbintervjuer – sykdommen gikk inn i mer aktiv fase. Det er ingen vei tilbake til sykdomsfrihet for Sjøgrens syndrom, kun lindrende tiltak og skadebegrensing. Jeg hadde allerede bremset kraftig opp, og håndbrekket var satt på, rett og slett fordi jeg ikke maktet annet. Når kroppen heller ikke ville vite av lindrende medisiner, selv den “uskyldige” Paraceten som hadde vært min faste følger i mange år, ble ikke lengre godtatt. Jeg måtte klare meg uten, og jeg måtte leve sånn at jeg ikke trigget mer enn nødvendig.

Jeg ble ufør.

Bye-bye til ballene.

Ufør og måtte se langt etter ballesjonglering, jeg måtte lære meg å leve et roligere liv uten stress og med energi til overs for trening i stedet for medikamenter med bivirkninger.

Bestemte meg for at det ikke skulle bli avskjed på grått papir da jeg lot ballene trille sine egne veger. Veldig mange kunne jeg overraskende lett kvitte meg med med, uten å gremmes for mye, kanskje var de ikke så viktige likevel…

Borte – borte, sånn er det. Niks mere tusenogti baller i lufta, som jeg hadde elsket.

Jeg kunne nok ha hatet dette.

Jeg kunne latt ergrelsen over balletapet gjøre hverdagene mine bekkmørke.

Når livet ikke blir som tenkt…

Jeg hadde sett flere eksempler på at uførhet kunne bli rota til mer elendighet. Kunne jeg havne der?!? Hvor stas var nå egentlig dette…?

Jeg bestemte meg ganske raskt for at min nye status ikke skulle bli min eller jordas undergang. Det er alltid sånn at “når en dør lukkes, så åpnes en annen” – dette gjelder omtrent uansett hva. Det er bare å ta på dørbrillene, være nysgjerrig nok til åpne, og aller viktigst: Gi de ballene man finner bak neste dør en sjanse, selv om de er så langt unna de ballene du noensinne hadde trodd at du skulle ta i.

Det er alltids en dør å åpne

Og jeg har åpnet nye dører, flere nye dører. Jeg har tittet på hva som var bak dørene og jeg har lukket igjen dører. Men noen dører står fortsatt åpne, og jeg plukker baller på innsiden. Kan vel trygt si at jeg har overrasket meg selv angående hvilke dører jeg har trivdes best bak.

Sjøgrenskurs på Reuma Sol i Spania (Foto: H-K Bruhaug)

Om jeg ikke lengre kunne sjonglere med tusenogti baller samtidig, så var det heller ikke så lurt å ikke sjonglere i det hele tatt. Det er mye som forfaller når det ikke er i bruk, “hus treng folk“, og jeg har prøvd og feilet for å finne akkurat passe dose for meg. Skal man klare seg best mulig selv, lengst mulig, uten å være til unødvendig stor belastning for seg selv, sine nærmeste og samfunnet, er det viktig å “være med” så godt en kan.o
Mine ambisjoner er kraftig reduserte, jeg nøyer meg nå stort sett med 2 baller i lufta pr dag, noen ganger mindre, og noen ganger mer. Den ene ballen handler om å ta vare på meg selv rent fysisk, gjør et eller annet med det før øyet hver dag, stort eller lite tiltak, alt ettersom. Den andre ballen handler om å fortsatt være med, ballene bak dørene, sosialt liv, pleie hodet, velgjørende ting, være til nytte og så videre.

Å redusere fra tusenogti til to har vært avgjørende for meg, og faktisk ikke så ille som det tilsynelatende kan høres ut som.

To baller i lufta er optimal maks for meg.

Gurimalla, nå først nærmer jeg meg det jeg egentlig skulle skrive om!

Har visst skrevet rundt grøten, og jeg kan bare konkludere at det å åpne døren som det sto blogger på, det har vært fint for meg, snakk om å kose seg.

Det jeg egentlig hadde tenkt, var å skrive om noe som opptar mange, og som jeg får en del spørsmål om: Hvordan makter du “å være med“? Jeg hadde tenkt å dele mine mestringstips, og hvordan jeg balanserer mellom akkurat passe, for lite og for mye.

Men for mye tørr skjermtid går dårlig, så jeg innser at dette må komme som en del II.

To be continued …

Alle foto uten kilde er fra Pixabay

Sykt aktiv.

Sykt aktiv.

Jepp, jeg er sykt aktiv. Hver onsdag sammen med Sykt Aktiv Bjerkvik, og stort sett hver dag med vofsemor Femie, noen ganger med min datter, noen med en venninne, min søster, en nabo, eller min mann, og ikke så sjelden; alene.

Jeg er sykt aktiv fordi det er bra for meg, generelt helsesmart, spesielt for meg med mine plager. Å ta vare på meg selv, er min hovedoppgave til daglig.

Det hjelper å bruke superkrefter på kostymerenn med skigruppa i Bjerkvik.

I dag er resepten stikk imot tidligere da revmatikere ble bedt om å holde seg i ro, idag anbefales fysisk og psykisk aktivitet. Forskning har kommet frem til at det gir bedre helse, bedre livskvalitet og mindre belastning på samfunnets støtteapparat (behandlere, rehabilitering, medisiner osv) – altså vinn- vinn for alle.

Så har det vel ikke vært like stuerent å være ute i aktivitet når en ikke klarte å gå på jobb. Der har verden kommet noen steg videre. Det handler blant annet om å ta ansvar for best mulig egenhelse og minst mulig behov for medisiner og støtte, “klare sæ sjøl”.

Norsk Revmatikerforbund, NRF, er interesseorganisasjon for en stor gruppe med muskel,- og skjelettplager, herunder også “min” sykdom Sjøgrens syndrom, som regnes som en bindevevssykdom. NRF er en moderne organisasjon med mange spreke satsinger for å forebygge og begrense plager til medlemmene. En av satsingene er “Sykt Aktiv”.

I 2016 ble Sykt Aktiv igangsatt, og frisklivsagenter ble utdannet i ti (iallefall) fylker. I Nordland ble 2 fantastisk damer frisklivsagenter. Disse skulle kjøre Sykt Aktiv mestringskurs for medlemmer i fylkene. Nordland inviterte til mestringskurs på Reuma Sol november 2016, og jeg var en de heldige som fikk plass på dette kurset. Ikke hadde jeg ant hvor mye det skulle bety for meg.

Sykt Aktiv er et konsept rettet mot “yngre voksne”, revmatikere i alderen 25-55 år. Dette er en aldersgruppe som tradisjonelt har vært fraværende på revmatikeraktiviteter og lite aktive i lokallagene. Dels fordi de er opptatt med andre ting midt i livet, men dels fordi aktivitetene har vært lite tilpasset denne aldersgruppen. Denne gruppe kan med fordel “fanges opp”, det er mye å hente på å få hjulpet disse til å få satt diagnose tidlig, til å satse komme tidlig igang med forebyggende tiltak sånn at ikke varige skader oppstår.

Sykt Aktiv er et konsept som bygger på forskning som dokumenterer at fysisk og psykisk aktivitet er helsefremmende, forebyggende, lindrende og gir livskvalitet for å nevne noe. Hvilke aktiviteter, er opp til en hver, og kanskje i samråd med lege og andre behandlere, å finne ut. Det er ikke sikkert at den hardeste styrketreningen er rett, og det er ikke sikkert at de letteste gåturene er nok. Det kommer helt an på. Sykt Aktiv er nøye på at aktivitetene skal være tilpasset den enkelte, men også at vi fortsatt ofte går i fella og velger for forsiktig. Sykt aktiv er også nøye på at det skal være lystbetont, ellers blir aktiviteten gjerne kortvarig.

Appelsinslang – sykt artig 🙂

Sykt Aktiv Bjerkvik.

Sykt Aktiv Bjerkvik ble etablert 8.mars 2017. Siden den gang har vi møttes hver onsdag for ulike aktiviteter. Vi går turer i omegnet og trener litt der vi stopper, trener i hall når det er som kaldest, samler inn julegaver for Frelsesarmeen, rydder strand, baker, har hobbydager, lunsjer gjerne rundt et bål, men vi går også på kafè og restaurant. Vi er altså sykt aktive på mange plan. Vi har mange toppe turer, men går ikke toppturer. Vi forsøker å holde nivået sånn at de som vil kan være med.

Alderen da? Vi bryr oss ikke så mye om alderen. Ute på bygda kan vi ikke ha aldersbestemte grupper, da vil det ikke være mange i hver gruppe. Vi bryr oss heller ikke så mye om diagnoser, vi prater ikke sykdom med mindre noen føler behov for det.

Alle som har lyst, kan være med. Onsdager kl 11, er vårt vanligste møte tidspunkt, og ofte utenfor hotellet. Men det hender vi bryter mønstre, eller har annet fore, så for nye som vil være med, kan det være lurt å sjekke med meg eller noen av de andre faste, sånn at du ikke møter til tom møteplass.

Her er noen glimt fra 2,5 år med Sykt Aktiv Bjerkvik:

Og nå ligger det an til et nytt prosjekt, Sykt Aktiv +, kanskje for målgruppen som opprinnelig opplegg egentlig traff mest; 55 +.

Orientering – gøy og nyttig.

Orientering – gøy og nyttig.

Har fått sett mange lokale perler på orienteringsløpene

Prøver å få med meg flest mulig av orienteringsløpene som O-gruppa i Bjerkvik arrangerer hver vår og høst …

I det jeg skrev setningen ser jeg at den fort kan forstås som noe jeg dessverre ikke kan skryte på meg; løping.

Jeg prøver virkelig, har faktisk gjort det i noen år nå. Men jeg løper jo ikke, iallefall ikke hele vegen, knapt halve, noen ganger ikke lenger enn ut av startplassen sånn at jeg er ute av syne og i skogen for meg selv. Å kalle det løping er vel å tøye begrepet en smule langt. Ingen gaselle i lyngen akkurat, går mer i dumpe jump over tuer og uelegant tripping for å ikke synke for langt nedi myrene. Men jeg er ganske god på å gå fort, det skal jeg ha.

Min gode venninne Anne Lise – begge to så små at vi sitter fast i spindelvev og gresstrå.

Jeg kan takke min gode turvenninne for at jeg har fått sansen for orientering. Hun kunne orientere og dro meg med. Først hang jeg bare med på turen, hadde mer enn nok med det. Så begynte jeg å lese kartet sammen med henne, og lærte. Kjempespennende. Å lese terrenget sånn at du hele tiden vet hvor du er, og hvor postene må befinne seg, er god trening både for hode og kropp. Perfekt for meg, kroppen har så godt av turene i terrenget, over ei tue, under ei grein, opp på en skrent, klatre ned…. hele kroppen mykes opp, kondisjonen trimmes og musklene brukes.

Kortløype ved Holmvann, passe start etter ferie

Veldig trivelig å være to som finner ut i lag, trivelig og trygt. Så kommer det ganger det ikke passer for min flinke venninne, da må jeg klare meg selv. Gjett om jeg har “løpt” mye feil. Og gjett om jeg har måttet gi opp noen poster. Men ingen grunn til å surke, bare øve mer. Se på kompasset, tolke kartet og bykse meg levende gjennom myrene. Endel å holde rede på samtidig, men det går bare jeg tar tida til hjelp. Luffer gjerne ut fra start blant de første, og kan godt være blant de siste som kommer inn, og da har jeg ikke valgt lengste løype engang…. men jeg har deltatt. Og så får vi alltid noe godt på målstreken – Bjerkvik O-gruppe altså, helt super.

Funn av poster er som sukkertøy i skogen – energien fylles på og det gir håp om å finne neste også.

Når man ikke rager stort høyere enn like over blåbærlyngen, som jeg, og min venninne, og brillene er på skakke og full av øyesalve, så kan det være utfordrende å holde kursen. Vi går da polygondrag som på landmålinga, sikter oss frem til tydelige punkt i terrenget ikke for langt unna. Sånn går det framover, fra tre til tre, og ofte havner vi ganske nær postene, like overrasket hver gang. Kompass virker!

Fra O-gruppa låner vi brikke for å registrere funn av postene. Etter løpet får man utskrift av tid totalt, og tid på postene – artig.

O-gruppa i Bjerkvik er en liten kjerne orienteringsløpere som både kan løpe, orientere og arrangere løp. En stor jobb gjøres hver uke for at vi andre skal få være med, veldig takknemlig for det.

Bilde lånt fra O-gruppa. O-løp i Herjangen i vår.

For meg er orienteringsløpene nyttig rent helsemessig i nuet, hvis vi ser bort fra en vrikket ankel etter et sjumilssteg over en Prestjordbekk i vårløsninga. Og ferdighetene gir meg større trygghet på andre turer i ukjent lende. Bare positive effekter. #æblomstre på orientering.

Kan jeg, kan du. Anbefales!

Fra blæhdi til obladi-oblada

Fra blæhdi til obladi-oblada

Fra naborommet hørte jeg alarmen som ga strømstøt i hodet mitt. Det minte meg om sprengningsalarmene, like før salva fyres av, hodet mitt var på tur å eksplodere.
Med bakfoten fikk jeg vekket min mann som måtte stå for vekkerop over til naborommet, lydvibrasjoner i min hodeskalle var ikke tilrådelig. Jeg kravlet meg på badet, så vidt åpning i øynene, minimalt med plagsomt lys inn på øynene. Nesesprayen mot migrene pleier å gjøre underverk, en dusj og tilbake i senga en halvtime, så burde det hjelpe på.

Bilde av 
Vinicius Amano på 
Unsplash

En god halvtime senere prøvde jeg meg på nytt med oppstandelse. Eksplosjonsfaren var over, nå var det øynene som måtte åpnes. Fram med øyedråper. Først må salve fra natta vaskes ut, det gjøres med tynne øyedråper, så må øyet smøres med øyegel. Helt normale prosedyrer for oss med Sjøgrens syndrom. Fortsatt groggy av migrenemedisinen, gikk det på halvåtte med øyebehandlingen. Mens dråpene smurte seg ut over øynene seig jeg ned på dolokket, jeg var ikke i slaget til balansetrening.

Bildet er tatt av bluemoonjools fra Pixabay

KNAS!!!!!!!!
I ørska, fjern av migrenemedisin, og tåkeblikk av øyemidlene, hadde jeg satt meg på brillene mine. Mine fargede glass med fænsypænsy pilotinnfatning var ikke egnet for bruk lengre. Lydene jeg utstøtte idet jeg så tusenlappene flakse avgårde, fikk min mann til å ile til. Han hadde jo sett slaktet ved hans side i senga en halvtime tidligere. Ved migrene kan jeg ikke bruke blanke glass, og tidligere i uka forsvant mine solbriller med styrke, så dette var litt krise. Min snille mann tilbød seg å kjøre til optiker sånn at vi fikk ordnet en eller annen brilleløsning – jeg kjører ikke etter å ha tatt groggystoffet. Men formen tilsa ikke lengre vandring enn opp i godstolen iført plysj og sydent-skjorte. Apropos sydent-skjorta, hvordan jeg kunne falle for den er en gåte: Teksten får enhver engelsklærer til å gråte, og dekoren er et hjerte sammen med knokkelbein. Idag kunne dekoren vært stussen til en suddis, og jeg hadde ikke brydd meg, bare stoffet var mykt og deilig.

Bildet er tatt av tookapic fra Pixabay

Dagen hadde startet dårlig og uflaks hadde gjort starten enda dårligere, det lå altså an til en blæhdidag.

Bildet er tatt av Helmut Stirnweis fra Pixabay

Med mine gamle solbriller plantet over nesen, var det kun naboens hus som var klart, hjemme i stua var alt blurry. Alle de andre reservebrillene var helt ute av kurs styrkemessig og de plaget migrenehodet mitt. Men ikke mer enn at det gikk opp for meg at reserveposen med 8 brillepar hadde en verdi på minst 50 tusen, 50 tusen er mye penger å håndtere så slumsete som jeg gjør: sitte dem i knas, rote dem vekk, miste ut av bil, helle maling over for å avsløre noe. Tørre sjøgrensøyne, tørre linser, medfører tettere synsendringer, nok et dårlig trekk ved sykdommen.
I takt med bedring i formen, innså jeg jo at jeg måtte få ordnet briller. Av med plysj og knokkeldekor, på med dongeri og skinn i blek blått, i stil med hudfargen, og avgårde med buss. Vi har jo fått bussholdeplass med skilt her i Bjerkvik, og på bussen kan man være groggy, så avgårde med meg på min blæhdidag.

Foto fra Pixabay

Hos optikeren traff jeg solstråler som behandlet meg som om jeg hadde mistet hus og hjem, og hjelpa sto i kø. Løsningen ble å kjøpe ny innfatning og slipe glassene til sånn at de passet. Å ta ny synstest må jeg gjøre en dag uten sikksakksyn og groggystoff i kroppen, øynene påvirkes utrolig mye både av migrenen, og medisinen. Fortsatt groggy, orket jeg ikke se på for mange innfatninger, men valgte den første jeg prøvde da den kjentes god på. At den hadde swarovskistener på bågene fikk jeg knappest med meg, svarte vel bare “åja” på den informasjonen. Mens de ordnet brillen, gikk jeg med klare glass med feil styrke ut på butikkmysing, bokstavelig talt, i etasjen…

Hva skjer når en groggy kvinne som attpåtil føler seg uheldig går forbi butikker? Jo trøsteshopping-genet tennes. Borti korridoren ble jeg ikke bare antent, jeg tok fyr og den nye campingvogna vår fikk masse nytt stæsj. Gikk ut av stæsjebutikken med slagside, alle varene var presset ned i ei diger plastveske. Når ei, på engang i glanstida 161,5 cm høy, groggy med lut holdning og hengende armer, skal slepe på ei sånn veske, er det kun millimeter klaring fra bakken. Men et par millimeter er nok, og jeg var strålende fornøyd med shoppingen, et godt tiltak på en blæhdidag, jeg følte meg mye bedre. Da jeg forlot optikeren med briller med fargede glass hadde jeg sikkert svidd av, totalt med turen borti korridoren, noe over 4 tusen..

Bildet er tatt av mohamed Hassan fra Pixabay

Hva skjer når en groggy kvinne som føler seg uheldig, og attpåtil blakk, går forbi softismaskinen? Jo trøstespise-genet tennes. Ved disken kjente jeg på at nå var tiden inne for å snu blæhdidagen, og jeg toppet softisen med et flaxlodd til kr 10. Skrapte og spiste og kjente det hjalp, og da jeg oppdaget at jeg vant hele 50 kroner var gleden så stor at en skulle tro det dekte både ny innfatning og nye glass som koster minst like mye som innfatningen, og kanskje mer. Byttet til meg 5 nye lodd, vel vitende om at det som regel er dårlig “bissniss”. Joda, dagen tok seg adskillig mer opp, vant på 2 av loddene og dro hjem med 2 nye lodd som jeg ikke rakk skrape. Det er rart det der med å vinne, følelsen overstiger det innsatsen burde tilsi. Strengt tatt hadde ikke gevinstene ført til et bedre sluttregnskap for dagen, det bare føltes sånn. Da jeg dro hjemover var det ikke bare millimeter mellom bakken og handleposen, nå var det noen centimeter.

Hjemme igjen et par timer etter jeg forlot heimen, bussordningen er helt fantastisk. Groggen var ute av kroppen og jeg hadde hele briller på. Pakkenelliker sortert hit og dit, og mitt nye smekre brilletui ble lagt ut i den verdifulle plastposen i boden. Der kom tåa mi borti noe på gulvet, og vips så var jeg igjen eier av solbriller med styrke – dagens uflaks hadde virkelig snudd.

Hjalp på å få så fint etui, lettsmurt sånn.

Og når dagen rant ut med en bekreftelse på at vi har gode forsikringer, som vi forøvrig sikkert glemmer å bruke til alt de kan brukes til, da var dagen snudd fra blæhdi til obladi-oblada

Det årner seg også for ikke-snille-piker

OBLADI- OBLADA
Life goes on, whoa
La, la how their life goes on
(Lennon/Cartney)