web analytics

Fått oss en på kjeften?

Fått oss en på kjeften?

Bildet er tatt av Peter Fischer fra Pixabay

Jeg er ikke ekstremreligiøs med dommedag i baklomma, ei heller spåkone med astrologiske kort i skjorteermet. Men jeg er nok en grubler som leter etter tråder og lurer på mye rart, for vi er nå i en skikkelig rar situasjon:

2020 – hvilke overskrifter startet vi med?

  • Flyskam: En svensk ungjente har fått uforklarlig mye makt, og hun sender voksne i skammekroken gang på gang. Forsåvidt berettiget på mange områder, men det skremmende er at voksne lystrer, og flybillettsalget har gått ned – det ble knyttet skam rundt det å reise med fly.
  • Opprørsgrupper: Facebook flyter over av protestgrupper i opprør, mot det meste, i velstandsnorge:
    – Pensjonistene blir stadig flere, de vil ha mer å si og dæljer i bordet med stavene sine.
    – Distriktene skriker etter tiltak for å hindre fraflytting. Få hører etter.
    – Kvinner slår seg sammen og lurer på hvor lenge de skal vente på likestilling. Tålmodigheten er på bristepunktet. Junta neste?
    – Bøndene roper varsko her med hensyn til matberedskap. Jada, sier vi og velger ris til kyllingen.
    – Forbrukere forbauses over at norsk fisk har vært innom Kina før den kom i salg, i Norge. Trauste nordmenn sliter med å svelge denne, bokstavelig.
    – Klimaforkjempere protesterer mot det de mener er en fare for kloden, og skeptikerne protesterer mot protestene fra klimaforkjemperne, hver sin tur til å ha ordet. Vi andre, vi stenger døra og lar dem krangle mens vi bestiller sydentur og skriver økologiske gulrøtter på handlelista.
Bildet er tatt av Engin_Akyurt fra Pixabay
  • Regjeringskrise: Hjemhenting av norsk IS-kvinne ble for mye for Frp og de går ut av regjeringa. Men hvem ler mest i skjegget? Jo, Frp.
  • Krona taper seg: Oljeprisene synker. Dette skjer omtrent samtidig med koronaen, og det førte til børskrakk på Oslo Børs. Gullet vårt er blitt til kull, vi har mistet kjøpekraft.
  • Kutt, kutt, kutt: Folk opplever kutt i basale samfunnsfunksjoner, funksjoner som er viktige for liv og helse, funksjoner som er viktige for fremtida, ambulansefly, båtruter, sykehus, skoler…. kun rabalderet om altfor høye bompenger og fergebilletter nådde frem – prisene gikk ned, litt. Det ropes “Varsko her” fra mange kanter.
Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay
  • Medisiner: Pasienter fortviler, det kjipes på livsviktige medisiner, og det er stadig oftere tomt for viktige medisiner. Pasientgrupper kjemper for sine og dokumenterer at tiltak kan redusere samfunnskostnader – det motsatte skjer: tiltak kuttes og samfunnet får stadig høyere kostnader knyttet til helseproblem, inklusive stadig mindre arbeidsfør arbeidsstokk.
  • Vær: På toppen av surket er det selvsagt en masse vær å berette om i de første månedene av 2020. I sør plasket det ned, i nord lavet det ned. Stengte veger var normalen. Dyrene lider og sulter i snømengdene.
  • Gjenbruk: På TV underholdes vi med tanken på kjøpestopp. Vi leker oss med gjenbrukstanker, smykker oss med dem. Hi-hi så rart det hadde vært, nesten som en manndomsprøve, eller kvinnedomsprøve for der er vi nok verst, vi uten tut. Men kan man egentlig kalle det gjenbruk når ubrukte klær med merkelapper på sys om, eller gis til Freetex? Klær er rett og slett for billige, for de fleste!
Bildet er tatt av Pexels fra Pixabay
  • Mishandlinger: Deler av verden virker tilbakestående med hensyn til følelser for dyr. Jeg gråter hver gang jeg kommer over noen av disse groteske innslagene, og joda, de er ekte nok. En av historiene er at dyreplageri er en bevisst handling for å stresse dyr da de stoffene redde og lidende dyr utskiller i smerte skal være bra for manndommen….. Æ spyr!
    Og alle de stakkars barna rundt omkring i verden som lures og tvinges til slaveri og seksuelt misbruk. Den ene “ringen” etter den andre avdekkes, og ufødte barn forhåndsbestilles for egen nytelse. …….. ???!!!! Æ spyr igjen. Og igjen, for vi er ikke så kjempehellig her hjemme på berget heller. Hvor er vi på veg?
    I disse koronatider håper jeg alle har en LAV TERSKEL for å varsle ved mistanker, heller en for mye, enn for seint.

Sentralisering er blitt et skjellsord – det ulmer kraftig i kriker og kroker. Politiker er nesten et skjellsord, hvem orker stille til valg nesten gang?

Apropos skjellsord: Homo er iallefall ikke noe skjellsord i følge Ofoten Tingrett, men ikke alle er enige i det. Sånn gikk dagene i starten på 2020.

Så skjedde det utenkelige….

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

Vi er ikke utsatt for “straff fra oven”, men vi har kanskje fått oss en på kjeften. Så er jo det store spørsmålet hva vi har lært når faren er over. Og om vi kjenner oss igjen, når normaltilstand gjenopprettes.

Da jeg jobbet med beredskap, var det min jobb å presentere scenarier med det utenkelige. Sette ting på spissen, presse logikken til det ytterste i risikovurderinger, være djevelens advokat, “enn hvis, enn hvis”. Alltid en grense for når jeg hadde gått for langt, at det ble FOR eventyrlig, det hendte, og da kom det gjerne tydelig til uttrykk fra de som deltok i analysene. Og tro meg, det punktet, der nok var nok, kom lenge før scenarier lik det vi ser i samfunnet nå, også under risikoanalyser for pandemi.

Bildet er tatt av mohamed Hassan fra Pixabay

Har risikovurdert pandemi og konsekvenser for samfunnsviktige oppgaver. I likhet med alle andre som risikovurderte pandemi i sin bransje, var det vanskelig å se for seg konsekvensene i eget rede når en hel verden ble rammet – det var knappest tenkelig. Og kanskje er det vår positive holdning som gjør dette så vanskelig å se; “Shit happens, bare ikke meg“.

Bildet er tatt av Stefan Keller fra Pixabay

Det finnes en grense, vet ikke hvor, men den finnes, og når den grensen passerer, vil de fleste være seg selv nærmest: De vil være med sine. Lojalitet til samfunnet har en grense. Da inntrer i så fall beordring, kanskje like utenkelig for mange.

Når det hardner til, er vi oss selv nærmest. I land hvor kapasiteten er sprengt, prioriteres egne borgere. Turister anbefales å reise til sine hjemland. I hjemlandet oppfordres vi til å holde oss innenfor kommunegrensen, helst innenfor eget hjem, familiene samles. Tilhørighet blir viktig.

Bildet er tatt av Alexas_Fotos fra Pixabay

Vi ser i dag en gedigen dugnadsånd, noen står på dag og natt for fellesskapet, og nesten alle av de øvrige forholder seg til det som er vedtatt. Så er det alltid noen som setter seg selv først, noen som føler de allerede har passert sin lojalitetsgrense, og som gjør som de selv mener er best – Nå er det lett å skille klinten fra hveten.

Kommer vi tilbake til normalen?

Det kommer til å bli en helt ny normal. Det har skjedd så mye som vil prege både system og mennesker for alltid, iallefall til vi har glemt, igjen.

Jeg vil formode at vi nå satser mer på norsk landbruk, bøndene må bli de nye oljearbeiderne.

Så må råstofforedling skje her hjemme. Vi trenger arbeidsplassene, verdiskapningen og vi trenger sunn og kortreist mat.

Kanskje en idè å blåse liv i gamle beredskapslagre, om ikke mel, så kanskje smittevernutstyr, og toalettpapir da.

Bildet er tatt av Tumisu fra Pixabay

På ei uke er Norge blitt enda mer elektronisk. Mange har nok hatt bratte læringskurver, og mange har nok blitt forbauset over hvor godt det har fungert, med undervisning for eksempel. Kommer skolen til å gå tilbake til vanlig klasseromsundervisning etter dette? Bør de det? Vil de det? Kommer lærerrollen til å endre seg til en facilitatorrolle, en som tilrettelegger for læring?

E-kurs er blitt hverdagspyssel i hus og hjem, å lære seg noe nytt er blitt enklere enn noen gang. Kreativiteten er stor for elektroniske sosiale liv. Vil dette fortsette?

Hver enkelts husberedskap får nok kraftig løft etter dette – å ta absolutt alt på sparket er kanskje ikke så lurt – fra hånd til munn er ingen god strategi. Vil flere sørge for å være selvhjulpen med noe fra egen hage? Vil vi fylle flere frysere og lære oss glemte teknikker for matkonservering?

Vil vi støtte våre lokale bedrifter og handle lokalt, eller vil netthandelen fortsette sin glanstid?

Vil vi feriere i Norge? Og har vi en turistnæring som står klar til å ta i mot oss, overlever de dette?

Bildet er tatt av Geir Ormseth fra Pixabay

Har folk jobb?

Er sparebøssa til Norge usunt slanket?

Har vi fått til ny verdiskapning?

Speiler lønnsoppgjøret hvilke jobber som regnes som samfunnskritiske?

Ser vi verdien av lokal tilvirkning og styrking av distriktene?

Hva med alt vi utsatte, når skal politikerne begynne å krangle igjen?

Tåler vi en ny prøvelse nå? En ulykke kommer sjelden alene……

Bildet er tatt av PublicDomainPictures fra Pixabay

Ja, jeg synes vi har fått oss en kraftig en over kjeften, og hakesleppet kommer nok til å henge fortsatt.

Når det er sagt, så synes jeg Norge styres godt under rådende forutsetninger. Så forventes det skikkelig beredskapsmessig opprustning som lærdom av pandemien – dette vil skje igjen.

Hilsen fru beredskap

Veg til bekymmer.

Veg til bekymmer.

Har tidligere skrevet om mitt engasjement for en tryggere veg sammen med veggruppa, E6/E10 mellom Stormyra og Bjerkvik. Det kan leses HER.

Bakken forbi min hjemgård, før Seines kryss ble utbedret. Min tidligere skoleveg – nå en farlig veg for myke trafikkanter… (Foto: Statens vegvesen)

Vegprosjektet ligger altså klart, det mangler bare vilje og vedtak. Når alt kommer til alt er det alltid noen som meler egen kake, og “vegstubben” rykker stadig lengre bak i køen.

Samtidig øker trafikken, andelen tunge kjøretøy øker, flere myke trafikanter og flere syklister – sikkerheten langs strekningen avtar.

2 av kompisene fra veggruppa understreker sikkerhetsbristen. Bildet er fra Fremover som har skrevet om vegstubben flere ganger, altfor ofte om ulykker.

Andre tiltak i påvente av omlagt veg?

I arbeidslivet blir arbeidsgiver pålagt å utbedre alternativt iverksette flere sikkerhetsbarrierer når risiko øker. Hvorfor gjelder ikke det samme på strekningen folk ferdes for å komme seg til og fra arbeidsplasser?

Å krysse vegen er ikke like hyggelig som før.

Veggruppa har to ganger søkt og anmodet Statens vegvesen om å iverksette redusert hastighet som risikoreduserende tiltak for vegstubben, mens vi venter og venter og venter på nyvegprosjekt. Men hva får vi til svar:

Nei, fordi man må ta hensyn til gjennomgangstrafikken!!!!

Da er ulykkesstatistikker gjengitt, tall som ikke forteller hele risikobildet med en rekke uregistrerte hendelser og nestenulykker.

Hva mer skal til for at noe gjøres?

Det hører med til historien at nei-vedtakene ikke er av en sånn art at de kan påklages….

Vente til neste smell? Smellen deretter, eller ti smeller senere?

Denne hendelsen ble registert, men vegen har stadig spor etter hendelser som ikke blir med i statistikken. (Foto: Fremover)

Ulykkesstatistikk på E6/E10 Bjerkvik- Stormyra viser 57 hendelser 1978-2017

Kilde: Statens vegvesen

Bekymret.

Når vi ser hjemmefra at det blinker blått på vegstrekningen og biler står i kø, når nettnyhetene blinker “trafikkulykke på Seines- Gjessvik, når vi ser på facebook at noe har skjedd, eller når vi hører det på butikken – da kommer uroen. Jeg har stadig noen som ferdes på strekningen, og tankene går uvilkårlig – har de det bra….

Samme sving, annen hendelse (Foto: Fremover)

Det er selvsagt ille uansett hvem som rammes. Men jeg tenker at det antagelig er stor andel Bjervikungdommer langs vegstubben, til fra skole, til fra “der det skjer noe”. Min datter med årsferskt sertifikat er en av disse.

Bare i løpet av noen få uker, har hun altså vært nær og vitne til 3 hendelser:
1. Første bil etter front mot frontkollisjon
2. Ble dirigert forbi ulykkessted der elgen fortsatt sto skadd på kne i vegbanen
3. I skolebussen nr 4-5 i rekken bak traileren som kom seilende ned Hamnvikhøgda.

Fra setet i skolebussen, som da var i bunnen av bakken opp Hamnvika, så hun at det var stopp øverst i bakken, en trailer først. Så ser hun at første bil bak havner i grøfta, traileren har mistet festet og glir bakover og så bil nr 2 i grøfta. Traileren fortsetter bakover i god fart mot bil nr 3. Kjell bussjåfør reagerer kjapt og får bussen i revers. Fra skolebussen ser de at bil nr 3 ikke klarer å rygge fort nok til å komme unna traileren – det smeller, og traileren sakser og stopper. Det var speilglatt og de som kom ut av bilene strevde med å stå på beina.

Skoleelevene i bussen følte veldig med damen som fikk traileren i fronten, men de så også at folk kom til og var til hjelp for henne.

Artikkel om dagens ulykke kan leses i Fremover, HER.

Min datter og ungdommene i bussen lærte kanskje noe i dag, en lærdom jeg skulle ønske at de slapp å ha med seg på skuldrene når de kjører bil:

En kan kjøre så pent en vil, men det gir ingen garanti for at alle andre gjør det.

Og er vegen utfordrende, som vegstubben vår kan være, så øker sannsynligheten for å møte noen på feil side eller i feil retning.

En veg til bekymmer!

“Vil du se trusa mi?”

“Vil du se trusa mi?”

“Eh, NEI!”

Ole i skogen sto krøket i latter. Vet ikke om det var meg, eller han selv som var så morsom, men han lo sånn at han fikk ikke frem noe forståelig. Forsåvidt greit, kjenner jo til denne karen, og det er ikke alt han sier som er verdt å høre.
Men jeg så jo trusa hans. Den hang opp ned i buska foran han!

Bildet er tatt av janjf93 fra Pixabay

Trusa var modell, og foran han lå tegninger.

Ole i skogen hadde tatt med seg tegnesaker og satt altså i skogen og tegnet trusa, inn på våpenskjold. Og det var ingen tvil om at han hadde stor glede av dette. Her hadde ironien blomstret, bokstavelig, og avblomstret etter min vurdering.

“Ka hold du på med?” Fordømmelsen var ukamuflert fra min side, dette var litt for sært.

Ole i skogen var så forflirt at han bare pekte ned på verkene han hadde produsert, mens han kremtet for å finne igjen stemmen sin.

“Nye forslag.” Ole kremtet så kraftig at selv trosten fant det best å ti stille.
“…bensin te facebookdiskusjonan…” og mer fikk ikke Ole sagt før han rant ut i gal latter igjen.

Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay

Til dere utenfor Narvik:

Dette er så internt at det trenger forklaring for utenforstående.

Bakgrunnen er kommunesammenslåingen. Halve Tysfjord, Ballangen og Narvik skal slås sammen til èn kommune. Den nye kommunen skal hete Narvik kommune. Og nå skal den nye kommunen få kommunevåpen. Kloke hoder i et utvalg bestemte at nye Narvik måtte ha et helt nytt samlende symbol. Stetind, nasjonalfjellet kåret av reiseradioens lyttere, ble valgt. Utvalget engasjerte en designer, som neppe hadde forestilt seg hvilket rabalder som lå på lur. Designeren fikk kravspek som følger med design av kommunevåpen – hieraldiske krav, strenge krav, få frihetsgrader. Den dyktige designeren svarte på oppdraget, og leverte. Det var da diskusjonene tok av i deler av befolkningen. Noen er fortsatt flyvende, og noen debattanter, og onkler, kommer nok aldri til å lande. Og mange har krasjlandet.

Forklarer videre i bilder og lenker, i ren tekst blir dette altfor rørete:

Dagens kommunevåpen. Fra venstre Narvik, Ballangen, Tysfjord.

Forslag på kommunevåpen for nye Narvik kommune. Det er nå diskusjonene tar av.

Det er ingen skam å snu, skriver Fremover mens det koker over på facebook.

3 glade ordførere blir rikskjendiser, for trusesymbolikken. Dette pyntede bildet er hentet fra NRK P3.

“Behold ankeret, det er kjent, kjært, fint…… og vårt” sier Narvikinger og krever folkeavstemming. (Narvik har mange ganger flere innbyggere enn Ballangen og Tysfjord)

“Dette skulle jo bli så koselig…” sier folk fra Tysfjord og Ballangen, enda forsiktig og høflig på nettet.

“Ka va det vi sa” sier Evenesværinger, og er fortsatt overbevisst om at det var en lykke at de kom seg unna kommunesammenslåing. Den som lever får se.

Tilfeldig, eller betimelig, sender NRK-Nordland filmsnutten “Jakten på den beskjedne Narviking”. En kan jo bare undres over hva som ligger bak en sånn filmsnutt, se selv HER.

Ikke rart Narvikinger selv tar til motmæle, dette er ikke morsomt lengre. Hvem vil vel fremstå sånn? Narviks Elling Berntsen får stor støtte for imageendring. “Vekk med By1, Kliff Arne og 18.500 verdensmestere” kan leses fra Fremover HER.

Forslaget på kommunevåpen er nå firedoblet. Hieraldikken en kastet utfor fjellsida, den var visst ikke så streng lengre. Og samme befolkning som ikke klarte å svelge èt forslag, skal nå velge blant fire. Sånn går nå den sommeren.

I tillegg pågår det en rekke avstemminger på nett av personer som har tatt saken i egne hender for å “rydde opp”. Politikere prøver seg på avklaringer, mer eller mindre vellykket. Det er vanskelig å skille, hva er nettskravvel og hva er offisielt.
Og Ole i skogen er en av de mange som sitter i kulissene med popcornposen, for å få med seg kortreist underholdning. Og nå som temperaturen i debatten daler, da er det alltid noen som står klar med bensinkanna, Ole i skogen er en av dem.

Bildet er tatt av Alexas_Fotos fra Pixabay

Kaster jeg bensin på bålet?

Mulig dette innlegget oppfattes som bensinkasting, den som leser får tolke det som den vil.

Personlig synes jeg hele diskusjonen er kommet ut av proposjoner. Det er et symbol det er snakk om, ikke bemanning på sykehjem eller rensing av drikkevann. Fornøyelige og absolutt forunderlige kommentarer å lese i debattene, så ja, jeg spiser popcorn og ser på, jeg også. Og jeg gjør meg jo noen tanker, “hva er egentlig årsak bak disse diskusjonene?”

Personlig så klarer jeg ikke å engasjere meg i “trusedebatten”. Symbolikken i kommunevåpen betyr ikke noe som helst for meg, den bidrar ikke til min livskvalitet, og den er ikke med på å gi meg tilhørighet eller skape samfølelse. For meg holder det med det norske flagget.

Jeg tror ikke noen kommer til å få det dårligere om vi dropper kommunevåpenet, pengene kan vi heller bruke på noe som virkelig betyr noe for livskvaliteten til innbyggerne i nye Narvik kommune. Å beholde dagens kommunevåpen anser jeg som et dårlig utgangspunkt, iallefall å beholde bare det ene.

Mitt forslag:
Så derfor, i påvente av en omforent åpenbaring på nytt kommunevåpen, lanserer jeg mitt lavoktansforslag til midlertidig bruk i nye Narvik kommune:

“Blanke ark” er vel et godt utgangspunkt ?

Har mistet tråden i hvor langt denne prosessen nå er kommet, og samme kan det være. Bare overrasket over engasjementet over”småsaker”, mens valgdeltakelse for eksempel har vært usunt lavt her.

Det er en artikkel til som bør løftes opp og frem. Fremovers nyhetsredaktør utløste brannslukningsapparatet med denne artikkelen, noe av det mest fornuftigste som er skrevet i “kommunevåpensaken” – “trusesaken”:

«Vi må beholde ankeret. Det er viden kjent i den store verden». Tull og vas