web analytics

Orientering – gøy og nyttig.

Orientering – gøy og nyttig.

Har fått sett mange lokale perler på orienteringsløpene

Prøver å få med meg flest mulig av orienteringsløpene som O-gruppa i Bjerkvik arrangerer hver vår og høst …

I det jeg skrev setningen ser jeg at den fort kan forstås som noe jeg dessverre ikke kan skryte på meg; løping.

Jeg prøver virkelig, har faktisk gjort det i noen år nå. Men jeg løper jo ikke, iallefall ikke hele vegen, knapt halve, noen ganger ikke lenger enn ut av startplassen sånn at jeg er ute av syne og i skogen for meg selv. Å kalle det løping er vel å tøye begrepet en smule langt. Ingen gaselle i lyngen akkurat, går mer i dumpe jump over tuer og uelegant tripping for å ikke synke for langt nedi myrene. Men jeg er ganske god på å gå fort, det skal jeg ha.

Min gode venninne Anne Lise – begge to så små at vi sitter fast i spindelvev og gresstrå.

Jeg kan takke min gode turvenninne for at jeg har fått sansen for orientering. Hun kunne orientere og dro meg med. Først hang jeg bare med på turen, hadde mer enn nok med det. Så begynte jeg å lese kartet sammen med henne, og lærte. Kjempespennende. Å lese terrenget sånn at du hele tiden vet hvor du er, og hvor postene må befinne seg, er god trening både for hode og kropp. Perfekt for meg, kroppen har så godt av turene i terrenget, over ei tue, under ei grein, opp på en skrent, klatre ned…. hele kroppen mykes opp, kondisjonen trimmes og musklene brukes.

Kortløype ved Holmvann, passe start etter ferie

Veldig trivelig å være to som finner ut i lag, trivelig og trygt. Så kommer det ganger det ikke passer for min flinke venninne, da må jeg klare meg selv. Gjett om jeg har “løpt” mye feil. Og gjett om jeg har måttet gi opp noen poster. Men ingen grunn til å surke, bare øve mer. Se på kompasset, tolke kartet og bykse meg levende gjennom myrene. Endel å holde rede på samtidig, men det går bare jeg tar tida til hjelp. Luffer gjerne ut fra start blant de første, og kan godt være blant de siste som kommer inn, og da har jeg ikke valgt lengste løype engang…. men jeg har deltatt. Og så får vi alltid noe godt på målstreken – Bjerkvik O-gruppe altså, helt super.

Funn av poster er som sukkertøy i skogen – energien fylles på og det gir håp om å finne neste også.

Når man ikke rager stort høyere enn like over blåbærlyngen, som jeg, og min venninne, og brillene er på skakke og full av øyesalve, så kan det være utfordrende å holde kursen. Vi går da polygondrag som på landmålinga, sikter oss frem til tydelige punkt i terrenget ikke for langt unna. Sånn går det framover, fra tre til tre, og ofte havner vi ganske nær postene, like overrasket hver gang. Kompass virker!

Fra O-gruppa låner vi brikke for å registrere funn av postene. Etter løpet får man utskrift av tid totalt, og tid på postene – artig.

O-gruppa i Bjerkvik er en liten kjerne orienteringsløpere som både kan løpe, orientere og arrangere løp. En stor jobb gjøres hver uke for at vi andre skal få være med, veldig takknemlig for det.

Bilde lånt fra O-gruppa. O-løp i Herjangen i vår.

For meg er orienteringsløpene nyttig rent helsemessig i nuet, hvis vi ser bort fra en vrikket ankel etter et sjumilssteg over en Prestjordbekk i vårløsninga. Og ferdighetene gir meg større trygghet på andre turer i ukjent lende. Bare positive effekter. #æblomstre på orientering.

Kan jeg, kan du. Anbefales!

På sporet av pølse og blod.

På sporet av pølse og blod.

Da jeg fikk bongel i bensintanken, måtte noe velges bort, treninger i hundeklubben blant annet. I stedet fikk Femie finsk lapphund mange turer i skog og mark med matmor, og hun er veldig fornøyd med disse turene, trofast motivator. Men da hundeklubben inviterte til sporkurs, tenkte jeg at nå skulle Femie få sin egen helg, hun fortjente en helg avsatt bare til henne. Hun elsker å søke etter ting, så sporhelg kom til å bli rene forundringspakken for henne. Jeg meldte oss på.

Almlieds Femie 8 år og litt til.

Vi startet med teori etterfulgt av innlæringsøvelser dag 1. Noen skulle gå blodspor og noen ferskspor. Femie og jeg nøyde oss med ferskspor.

Vi var 6 deltakere fra Bjerkvik hundeklubb: 4 schafere, herav 1 langhåret, 1 welsh springer spaniel og min finske lapphund. I tillegg klubbens instruktør med sin Tervuren.

For en hund er et spor mye mer enn det vi tenker på som et spor. En ting er det synlige, men for hunden er luktene vesentlige. Like etter at vi har tråkket spor, svever det luktpartikler over sporet, disse legger seg over sporet i løpet av en halvtimes tid, litt avhengig av være og vind.

Vi brukte pølsebiter i innlæringen, tett i starten, større avstand etter hvert. Underveis i sporene la vi ut pinner med vår egen lukt på. Seremonien med å belukte pinnene tok vi under lunsjen – den ene mer oppfinnsom enn den andre – jeg hadde mine under armene.

Når første dag var våt og kald, så ble dag 2 til gjengjeld så varm at vi måtte passe på at det ikke ble for varmt til vofsene i bilene – Nordnorge altså. Vi dro mot Holmvann, nærmere bestemt UP-plassen 🙂 Der la vi hvert vårt spor med litt større lengde enn i går, litt færre godbiter, litt flere pinner og flere og motsatte vinkler.

Femie tok spor og jobbet selvstendig. Dette likte hun.

Å la hunden gå spor, er en fin måte å aktivisere hunden på. Det krever lite innsats, er lett å få til og hunden får stimulert sansene sine. Dette kan være en lek, en hobby det konkurreres i eller til nytte ved søk. For Femie skal dette være lek. Vi har fått noen tips, og vi skal videreutvikle leken sånn at den stadig blir spennende.

Helt normalt å bli sliten etter å ha gått spor.
Eh, ka sa du, ska vi fortsette å trene spor utover sommarn? Jiiiiipppppi 🙂
(Fritt oversatt fra Fargo)
Femies helg, men også matmor hadde det kjempekoselig. Takk for laget, sporgjengen.

Lyst til å prøve? Sjekk med hundeklubber i nærheten, ganske mange som holder på med dette.

Les mer om aktiviteter i Bjerkvik hundeklubb, HER.

Utstilling med søster.

Utstilling i Tromsø med søster.

Søstre med malingsrester under neglene.

I hele juni er brunbjørnene mine, ulven, rosabloggeren, go-skoan og mange flere bilder utstilt hos Jannike på SevenDesign Atelier i Tromsø. Atelieret ligger i en gammel fjøs midt i Tromsø sentrum. Fjøsen er fra først på 1800-tallet og har gjennom årene også fungert som bopel, pub og klesbutikk. Og nå altså som atelier med rammeverksted med utsalg av kunstnermateriell og kunst og håndverk fra lokale kunstnere. Rene godteributikken for den som selv driver med kunst, og for den som ønsker å kjøpe noe unikt og lokalt. En krimskramsbutikk du bør ha besøkt på ditt Tromsøbesøk. Og skal du ha noe innrammet; Jannike er proff.

Du finner inngangen omtrent vis a vis Jernbanekafeen, ikke langt unna hotell Saga bare på andre siden av vegen, i bakgården til de mer moderne bygg, sammen med skomakeren.

Dette er litt bursdagsgave til oss selv, fra oss selv. Vi har nettopp hatt bursdag, med to dagers mellomrom, og vi stiller ut i lag. Vel så viktig er turen – gjøre dette i lag – ut å spise i lag – åpne gaver – egenpleie.

Min søster har malt hele livet, les mitt tidligere innlegg om min malesøster HER.

Utstillingen blir stående ut juni måned.

VELKOMMEN INNOM FOR EN TITT.

  • Sjekk facebooksida til SevenDesign Atelier for mer info og åpningstider, HER.
  • Noen av våre solfangere henger også for salg på SevenDesign Atelier. Se bilder av disse på Levollen DA sin facebookgruppe, HER
  • En 2 minutters videosnutt, sneakpeak på bildene, er lagt ut på facebookgruppa til Trolske Pensler der jeg er en trollenene :). Sjekk facebookgruppa HER,
  • Jeg har ei bildemappe på Trolske Pensler. Den er ikke oppdatert, men viser noe, HER.
  • Og jeg har en side her i MELLEM linjene der bilder presenteres, HER, men tror du jeg har oppdatert den, nei, kun noen få bilder.
  • Søster Siv-Heidi presenterer sine bilder i en egen facebookgruppe, Art by SiHei, HER.

Det er morsomt å male, og det er morsomt å høre hva andre ser i egne bilder. Ikke like viktig at alle liker det samme som meg, mer viktig å formidle noe, en følelse, eller omså bare en god latter. Tar gjerne i mot tips til hvor & hvordan jeg kan presentere bildene jeg lager bedre.

Hilsen malemeg 🙂

Malemeg

Nybegynner voksen.

Jeg er nybegynner voksen.

Synes det er fantastisk å få være nybegynner voksen etter passert halve hundre. Noen tenker kanskje jeg er treg i utviklinga….. vel, kanskje treg i avtrekket. Det handler altså om klassen jeg skyter i:

“Klasse Nybegynner Voksen (NV). Denne klassen er en lavterskel-klasse for voksne nybegynnere på 100 meter/finfelt. Klassens nedre aldersgrense er 16 år. Klassen gjennomføres på alle stevner. Skyttere kan bli værende i denne klassen så lenge de ønsker. Ingen opprykkskrav. “

Kilde: www.dfs.no

Skårunge på Landsskytterstevne på Stjørdal 2018 – passe nervøs, både ho mor, og han far som fulgte etter i blindsonen.
Foto: dfs

Skytterbokas reglement for klassen nybegynner voksen:

Våpen og ammunisjon: I nybegynner voksen er alle våpen og kaliber tillatt iht. kap 6.

Påkledning: Det er tillatt å benytte skytterjakke, skytterlue, skytterhanske og albuebeskyttere (iht. Skytterbokas pkt. 8.140). Det er ikke tillatt å benytte spesiell skytebukse og/eller skytesko. Kontroll av bekledning foretas ved opprop/standplassleder.

Skyteprogram: Klassen skyter 25 skudd, 3×5 skudd liggende (15-skudd) og 2×5 skudd liggende (10-skudd) ved innendørs- og baneskyting. I feltskyting skyter klassen 30 skudd liggende finfelt (5×6 skudd). Skytetid som for rekruttklassen. Det skytes ikke finaleprogram i denne klassen. Premiering og rangering: Skytterne skal rangeres og med 1/3 premiering. Det skal ikke deles ut mesterskapsmedaljer i klasse NV. Innskudd: Klassen betaler innskudd som ungdomsklassene.

Kilde: Skytterboka 2019-2020.

_______________________________________________________________________

Englebarn….
Foto: Mikal Kvernelv

Jeg er vokst opp med våpen over senga. Tørrtrente med ei gammel krag i gangen hjemme på Seines. Aaaaaaltfor stor og tung for meg, og reima hadde krok som skulle i huller ikke beregnet til meg. Skytterbekledningen var en gammel, utrangert feltjakke, den også atten nummer for stor – jeg har jo aldri vært større enn 161,5 cm lang, på det lengste, i dag så kort at jeg går meg fast i gresstrå i skogen.

Prøvde meg på miniatyrskyting i skytterlaget i Bjerkvik da jeg gikk på ungdomsskolen. Den gang var banen i kjelleren på festlokalet. Eller kanskje det egentlig var omvendt: at skytterhuset ble brukt til festlokale…? Samme det. Arti å skyte, men motivasjonen forsvant fort da det ble for tungt for lille, spinkle meg, og spredningen på skivene veeeeeldig stor. Men husker enda de snille skytterne som hjalp oss, han Hårklau og han Bones, gode minner.

Ble ingen skytter den gang, fant vel ut at det var bedre å være på fest på skytterhuset enn å skyte der, iallefall noen år senere, hi-hi.

I mellom studier rakk jeg også en periode innom ungdomsheimevernet. Da var det igjen på med feltjakke og skyting på moen. Moro – det var det det var. Men lite fokus på å skyte for å treffe midt i blinken, det fikk andre ta seg av.

Pleide å si at mine skyttererfaringer stort sett kom fra hjemmeskyting, men sånt kan man jo ikke si lengre. Hadde et utendørshold der jeg fikk trene litt, i retning der det sjeldent (!) gikk folk. Pappa prøvde å legge til rette, men datra var ikke like ivrig, den blinken ble fort kjedelig. Vi hadde en gang en flaggstangtopp med bungel i, nabogutten som eide en luftpistol fikk skylda. Først i voksen alder tilsto jeg. Kanskje like greit jeg ikke videreutviklet skytterinteressen min i unge år.

_______________________________________________________________________

Norgescup – far og datter kjemper mot hverandre i stang og felthurtig

Eplet faller jo som kjent ikke så himla langt fra stammen og like barn leker best. Jeg er nå gift med Festus fra kruttrøyk, og vår datter trener for å skyte bedre enn han, det er bare et tidsspørsmål…

På stevner så jeg på live-visning når de skjøt konkurranser. Jeg bet negler og hoiet, også når de skjøt prøveskudd…… pinlig. De snakka om omgang, stang og adlerøyer, jeg hang ikke med i stammespråket, følte meg litt utafor. Det har jeg gjort noe med.

Foto: Lånt fra Gerd Altmann fra Pixabay 

Høsten 2017 var jeg med på “knokkelskyting”. Sykt Aktiv Bjerkvik fikk Medvindmidler til en mini skytterskole. Antagelig første gang jeg fikk skytekunnskaper inn med teskje….. det hjalp. På slutten av 2017 ble jeg med på skytetrening og ramlet inn i Parabolflua cup fra første trening, i den nyopprettede skytterklassen nybegynner voksen. Bratt læringskurve. Litt startsmerter som gikk mye bedre da jeg fikk eget, tilpasset utstyr. Året etter, deltok jeg på mange stevner, blant annet NNM og Landsskytterstevnet, og jeg fikk mitt eget våpen – bare mitt. Dette var kjempegøy, og jeg fikk til……….

Knokkelskyting for oss med litt ondt her og der

…… og det kom også en lang periode innendørsskyting der jeg ikke fikk til. I hele vinter har spredningen vært stor, jeg har hatt smerter under skyting og plagdes med liggestilling. Så lenge at motivasjonen hang i en tynn tråd, for jeg har virkelig prøvd mange ganger, mens resultatene bare gikk nedover. Merkelig nok gikk det best på konkurranser.

All snøen i år, ga en sein start på utesesongen, og nå i uka fikk jeg første utetrening. Etter et par 22-magasin ute i østavindsblåsten, ble det klart at det blir kaliber 6.5 framover. Det ble ikke ei knallgod førsteskyting, men mye bedre enn det jeg har prestert på lenge, så det var en optimistisk fru Mellem som forlot banen.

Herfra e det bære å jobbe videre med avtrakk, avtrekk, avtrekk, og god kontakt med skulder.

I helga er det stevnehelg, den ene av oss med hoftesmell, den andre med influensa, den tredje på bedringens veg og den fjerde må sørge for oppvarting av oss halvkranke. Hvordan kommer dette til å gå…..?