web analytics

Kan jeg lære å løpe?!!

Kan jeg lære å løpe?!!

Visse greier strider mot naturvitenskapen, og jeg innbiller meg, at meg og løping er en sånn greie. Løp sikkert litt i unge år, spilte jo fotball og gikk på ski, men husker at jogging som aktivitet i seg selv, føltes direkte meningsløst – hva i alle dager skulle poenget med det være?

Skiturer derimot, var innenfor det meningsfylte. Skavåsfjellet kanskje 1976?

Da er det jo ikke noe mindre naturmotstridende at jeg først nå begynner å stille meg disse passe gærne spørsmålene: Kan jeg lære å løpe?!!

Nå som jeg er kroniker med vondter i skjevhetene. Nå som det meste av støtputer i ryggsøyla er skviset ut og nakketappen står som et spett opp i hodet. Nå som leddene skrangler for det støttende bindevevet rundt er jaget vilt i en Sjøgrens kropp. Nå som jeg egentlig har tid til å somle og tusle.

Bildet er tatt av Noupload fra Pixabay

Min motivasjon.

Jeg ser ikke lenger på jogging som meningsløs aktivitet. Det å holde seg i form, ha styrke, kondisjon og være myk, er blitt veldig viktig, spesielt viktig med mine kroniske skjevheter osv.
Det siste året har jeg slitt med lungene ved fysisk aktivitet, spesielt i starten, det stikker, og jeg blir tungpustet uansett hvor mye jeg prøver å få opp kondisjonen. Greia kan være at det er Sjøgrens syndrom som slår til med tørrhet nedigjennom luftveiene helt ned i lungene…. tørt, stivt og O2-utvekslingen blir tyngre, og tyngre.

Iiiiiiik, kjenner dette er litt skremmende. I samråd med revmatologen, tar jeg grep og satser ekstra på kondisjonstrening; min naturmedisin, irreversibelt arrvev i lungene skal vi ikke ha noe av. Medisiner som prednisolon er siste utveg.

Jeg kjenner et par andre som har blitt løpere etter å ha vært langt fra løpere tidligere. Fellesnevner er at sykdom har motivert til løping som medisin. Lar meg imponere stort av sånne eksempler, spesielt da jeg vet hvor vanskelig det er, hvor nærmest umulig det kan føles å få disse føttene til å ville løpe.

Har også lest at løping skal være god medisin for mye, også for kondisjon. Så jeg bør vel løpe litt da……

Joda, jeg skjønner at jeg ikke kan bli den elegante gasellen som flyr oppover stien til Lakshølla, men om jeg kan bli litt Gunda geit, så er det helt ok, bare jeg løper.

Løpetipsene.

Rådførte meg først med min datter som stadig løper. Jo hun var positiv og så det ikke ulikt å få fart på mora, selv om hun ikke klarte å skjule gliset som lå på lur. I min alder driter vi i sånne glis.

Kom bare med tipsene du:

  • Løft hodet, ikke se på føttene, og hold blikket framover.
  • Pust, du trenger luft for å løpe.
  • Ned og bak med skuldrene, fram med brystet, åpne kroppen for luft.
Kanskje hun har løpegener fra meg…..det er jo lov å tro

Følger bloggen Hverdagsaktiv. Willy er ergoterapeut ++ og ble løper i voksen alder. Han tok vendingen via hjernen:

– Hater du løping, ja så er det akkurat det du skal gjøre.

Hverdagsaktiv er en av bloggene jeg ofte er innom, sveiper gjennom teksten og noe setter seg, som innlegget om løping som medisin. Dette kunne kanskje være en oppskrift for meg, eller….?

Les selv HER, kanskje også du blir inspirert.

Sjekk bloggen Hverdagsaktiv.

Klok av skade, tok jeg opp mine spreke ønsker med min fysioterapeut.

Hm, dine hofter ……. det er andre måter å få opp kondisen på.

Men jeg vil, surket 6 åringen i meg.

Og det hjelper å surke, jeg fikk det som jeg ville. Vel, ikke fordi jeg surket, men fordi det å ville noe selv, er en så viktig faktor for å lykkes. Hvor mange har ikke gått på en smell der, satt i gang ditt og datt som skal være bra, fordi andre mener akkurat det er vegen til bedre helse. Og hvor lenge varer den iveren? Antagelig kortere enn visse bruktbilgarantier.

Min fysioterapeut har nok sett mange sånne eksempler, og skjønte at Karin kom til å gå i gang med løpeprosjekt, tilrådelig eller ikke, så da var det om å gi noen skadebegrensende råd:

  • Løp intervaller. Løpe – gå – løpe – gå, kun korte distanser i starten.
  • Vil du pushe kondisen tar du en tur opp Hestnesbakken, omså bare gå den i starten.
  • Ha gode joggesko beregnet for løping, vurder innlegg mot skjevhetene. Til vinters kan joggesko med pigg være lurt for avslappende løping selv om det er glatt.
  • Dropp asfaltløping, bruk den flotte og mykere naturen vi har plenty av.
  • Klarer du å løpe med tålanding? Prøv, det gir mer fjæring og mindre støt i nakken din.
  • Tøy ut leggene. (Fikk et par jækla gode øvelser til det.)
  • Vær realistisk i dine mål, ta hensyn til dine utfordringer.
Bildet er tatt av LillyCantabile fra Pixabay

Utgangspunktet.

Utgangspunktet er altså at jeg ikke kommer meg langt fra heimen før leggene protesterer – det gjør vondt. Allikevel klarer jeg faktisk å komme meg omtrent dobbelt så langt ved å bite tennene sammen, men da er også pusten desperat, og jeg MÅ legge om til gåing. Vi snakker om to-tre hundre meter….

Det går ikke fort, å kalle dette løping er en grov overdrivelse. Stilen vet jeg lite om, altfor sliten til å bry meg.

Jeg har utrolig lett for å ledes ut på annet, spesielt når det blir tungt. Ser jeg en delikat moseklump, ja så bare må jeg plukke den med meg hjem, og løpingen blir da deretter – alt for å berge mosen hel hjem – altså må jeg gå forsiktig.

Etter et par-tre luftgisp, så kommer hodepine. Håper tidsbildet fram til hodepine kommer, strekkes – pr i dag tester jeg stort sett bare i “bakgården”.

Netter med leggkramper frister ikke til ny løping neste dag – må se til å få rutine på å tøye ut etter mine forsøk.

Uansett hvor langt jeg kommer, hvordan det har gått, om jeg kommer inn som et slakt eller som Pippi, så er jeg utrolig fornøyd med meg selv, YEAHHH!. Jeg har allerede fått smake at løping kan man bli litt “høy” på. En stund der godfølelsen overvinner smerter. Den følelsen alene er verdt strevet.

Jeg er realist, ser jo tegninga, så jeg setter meg ikke større mål enn at jeg skal kunne løpe 1 km sammenhengende. Og stilen og farta skal få være helt Karin; om jeg tålander eller deiser ned med pailabbene får bli som det blir.

Jeg er raus og gir jeg meg selv et helt år på denne kilometeren. Og når jeg tøffer meg med å legge dette ut i offentlighet, så krever det vel en statusrapport, sånn ca om et år – hvordan gikk det med meg og løpingen?
Dere hører fra meg, kors på halsen 🙂

HEIA – HEIA løpemeg!

Hva enn du mener – STEM!

Hva enn du mener – STEM!

Bildet er tatt av Peggy und Marco Lachmann-Anke fra Pixabay

Ikke la andre bestemme for deg!

Bruk stemmeretten din, den kan INGEN ta fra deg, og hva du stemmer er helt opp til deg. INGEN har heller noe med hva du stemmer, og trenger heller ikke få vite det.

Er det vanskelig å vite hva du skal stemme? Finner du ingen du føler passer med det du synes er viktig? Om det er noen trøst, så gjelder det mange, ikke bare velgere, men også politikere, bare se hvor mange som bytter parti i løpet av sin politiske karriere.

Er du usikker på hvordan du skal gjøre det, gruer deg for å gå i valglokalet? Frykt ikke, der er folk som står klare til å hjelpe deg. Bare inne i stemmeboksen er det helt opp til deg. Der ligger alle listene du kan velge blant, og der ligger penner om du vil gi noen en ekstrastemme med kryss foran, og om du vil gi stemme til noen som står på annen partiliste enn den du har valgt – da skriver kan du skrive opp inntil 10 navn på stemmeseddelen din.

Bildet er tatt av Clker-Free-Vector-Images fra Pixabay

Jeg har benyttet min stemmerett siden jeg ble myndig, det har vært en selvfølge at jeg skulle gjøre det, så jeg har faktisk aldri vurdert å la være å stemme.

Da jeg var 18 år var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle stemme. Vi lærte om politikk på skolen og debattene på NRK stemte med det som lærebøkene sa at de ulike partier sto for. Lokalt hadde vi 2 aviser dengang, en som ble kalt rød og en som ble kalt blå, og der fikk lokalpolitikken såpass plass at det var lett å følge med. Selv lokalt stemte bildene av partiene ganske bra med lærebøkene, men det var nok personene, trynefaktorene, som spilte størst rolle i den lokale avstemningen: Hvem virket fornuftigst ut fra det som var viktig for meg.

Bildet er tatt av Oberholster Venita fra Pixabay

Det var enkelt i mange år, og jeg kunne stå ved min overbevisning.

Etterhvert vaglet jeg litt, men ikke mer enn at jeg stort sett ble stående på samme fargeskala som før, bare byttet fot å stå på.

Selv om jeg ikke var enig i alt, og kunne få magevrenging av enkelte politikerdebatter, var grunnsynet på partiene såpass klart, at det var enkelt å bli overbevist.

Bildet er tatt av Mari Ana fra Pixabay

Så skjedde det noe.

Mulig det var samtidig med at vi fikk flere informasjonskilder: flere aviser, flere radiokanaler, flere tv-kanaler, internett, apper, flere, flere, flere

Iallefall begynte det å bli forvirrende, ikke bare for meg, men politikerne ser også ut for å være forvirret, de bytter stadig parti, lokalt handler det kanskje vel så mye om strategi? Hvor har de størst sjanse å komme til bords? Hvor tror de at de største avgjørelsene kommer til å bli tatt?

Og så ble det koalisjoner – samarbeid mellom partier. Da ble det skikkelig vanskelig å henge med – stakkars de som skal skrive lærebøker om politikk i dag, tenker nå jeg, noe så uklart!

Og det blir ikke bedre av at når politikere skal debattere og presentere sitt syn, så bruker de opp muligheten på å heller rakke ned på motpartene. Så da vokser forvirringene, og grunnpolitikken fra lærebøkene blir borte. Det blir som et fargeskrin som har vært i bruk lenge: De rene fargene er blitt blandet med de andre, og på overflaten ser faktisk alle tilsynelatene grå og skitne ut. Man må faktisk grave ganske hardt med neglen for å se opprinnelig farge.

Bildet er tatt av Thomas Ulrich fra Pixabay

Jeg tror det blir et interessant valg lokalt. Vi er en fersk sammenslått kommune. Vi har mange “fremmede” politikere på listene, og borgermassen med stemmeplikt er langt større bygdefolk enn tidligere. Det kan gi uante utslag.

Ikke alle partier og partitopper har vært like synlige i år, iallefall ikke for meg. Det tror jeg noen partier kan komme til å angre på. Jeg tror for eksempel at SV kommer til å få inn flere representanter i nye Narvik. Hvem har vel ikke lagt merke til Jæger i 2019. De får stjerne i margen av meg, ikke fordi jeg nødvendigvis er enige med dem, eller vurderer å stemme på dem, men fordi jeg synes de har lyktes med valgkampen – de har vært synlige på arenaer viktige for mange.

Så er det noen som ikke får stjerne i margen, ikke for at jeg nødvendigvis er uenig i politikken, men fordi jeg mener de forspiller sine muligheter til å fremme sine synspunkt. Arbeiderpartiet, kanskje særlig sentralt, er nesten mer opptatt av å rakke ned på motstandernes synspunkt. Og det de oppnår ovenfor meg, er at jeg får mer innsikt i motpartens ståsted, pluss at jeg ikke blir sjarmert av denne strategien. Ap-politikken som tidligere var klar, er nå ganske ullen. Synd, for de har viktige standpunkt som mange kunne identifisert seg med.

Og så er det noen skikkelige nettbuldozere, ganske mange lokalt, som støtter partisaker og uttaler seg antagelig ganske så ureglementert om de er politikere, men innenfor ytringsfrihet om de bare er engasjerte borgere. Ikke alltid like greit for oss på sidelinjen å se hvem som er politikere, og hvem som bare er engasjerte borgere, uten å sjekke listene da. Dette mener jeg Frp taper på. Frp-politikere bør sørge for at de ikke forveksles med nettbuldozere som taler samme sak. Bare de ikke blir ullne, det er liksom ikke Frp det.

Og Høyre da, solide damer i førersetet både lokalt og sentralt, et av få partier lokalt med damer i topp. Men hvor er de, Ann-Tove, Marit og de andre? I valgkampsirkuset kommer disse i bakgrunnen, kanskje tilsiktet mens andre driter på draget? Det gjør at de blir vanskelig å tolke, vite hva de står for, vite om de kommer til å stå på barrikadene og rope, rope, rope til alle er overbevisst i saker som er viktige for oss.

Så var det Venstre, partiet jeg oppfattet som konservativt og litt satt, og så kommer ungdommen der med krav om legalisering av narkotika. Eh, hva har skjedd…her har iallefall ikke jeg fulgt med i timen. Men, tør noen stemme på dem nå?

Og Senterpartiet som knapt har representanter fra gamle Narvik, vil de klare å bane seg veg og gjøre hevd på seter i styre og stell? Jeg tror det. Jeg tror at Ballangens Per Kristian kan klare å få til ganske mye. Men spørs om ikke lokale by,- og forsvarsinteresser vil sørge for å fylle seter med motvekt. Uansett interessant å følge med.

Ser at vi har mange unge politikere lokalt, det er lovende, og kanskje vil vi få en historisk høy deltakelse av unge velgere. Det er i så fall veldig bra for demokratiet, og vil garantert påvirke valgresultatet. Tror mange unge stemmer Miljøpartiet da det er en viktig, og pop, sak blant unge. Personlig tror jeg at Nathaniel i Narvik Ap kommer til å bli en politikertopp sentralt om ikke så lenge – han har alltid utmerket seg, positivt. Heia Nathaniel, du vil helt sikkert få stemmer, bli kumulert og havne som slenger av mange!
Og Venstres unge ordførerkandidat er imponerende talefør og kan nok sanke stemmer på det.

Tok en titt på lista til Liberalistene i Narvik kommune, ren nysgjerrighet. På lista fant jeg stort sett unge menn. Og i følge partiprogrammet vil de ha bort byråkrati og lover, et mer lett-rodd Norge, de er unge menn som vil bestemme selv. Hm…

Bildet er tatt av Pexels fra Pixabay

Det jeg frykter mest er Trumph-syndromet, at politikerforakt, forvirring og fortvilelse så stor at folk stemmer i protest. At de stemmer på rebelsk, for rabaldrets del, “nå skal de få se”, og ikke for innholdet. Jeg tror ikke vi er der i dag, men konturene synes jeg er skremmende nok allerede idag…

Derfor: STEM!

Jeg tror nemlig at den som stemmer, kommer til å engasjere seg litt mer saklig, følge mer med på de som fikk stemmene. Og det er ikke stortingsvalg denne gang, og det er begrenset hvor radikalt og rebelsk det kan bli, uansett om det kommer proteststemmer.

Bildet er tatt av Peggy und Marco Lachmann-Anke fra Pixabay

Det er bare noen dager igjen til valget, og jeg har ennå ikke bestemt meg. Men jeg skal stemme, selvsagt.

Jeg kommer til å velge et parti som er “greit nok”. Må nok bla litt i partiprogrammene i helga, og gå på noen kompromiss med egne meninger.
Hvem som er ordførerkandidat betyr også noe for meg, ordfører er en viktig signalperson, og vedkommende skal representere vår nye kommune fremover. Og så er jeg glad i bygda jeg bor i, og vil at den skal være tiltrekkende for kommende generasjoner, vi trenger unge innbyggere i Bjerkvik. Det vil også være med på å avgjøre hvilket parti jeg velger.

På kommunevalg så bruker jeg muligheten til å kumulere og føre opp slengere fullt ut. Sambygdinger ligger godt an, uansett partitilhørighet, og politikere som har brydd seg om ve og vel i bygda vår, ligger også godt an. Synes også det er synd at kjønnsfordelingen på listene er i ubalanse, kanskje kommer jeg til å gjøre noe med det, på min stemmeseddel….

GODT VALG – og for all del: STEM!

“Vil du se trusa mi?”

“Vil du se trusa mi?”

“Eh, NEI!”

Ole i skogen sto krøket i latter. Vet ikke om det var meg, eller han selv som var så morsom, men han lo sånn at han fikk ikke frem noe forståelig. Forsåvidt greit, kjenner jo til denne karen, og det er ikke alt han sier som er verdt å høre.
Men jeg så jo trusa hans. Den hang opp ned i buska foran han!

Bildet er tatt av janjf93 fra Pixabay

Trusa var modell, og foran han lå tegninger.

Ole i skogen hadde tatt med seg tegnesaker og satt altså i skogen og tegnet trusa, inn på våpenskjold. Og det var ingen tvil om at han hadde stor glede av dette. Her hadde ironien blomstret, bokstavelig, og avblomstret etter min vurdering.

“Ka hold du på med?” Fordømmelsen var ukamuflert fra min side, dette var litt for sært.

Ole i skogen var så forflirt at han bare pekte ned på verkene han hadde produsert, mens han kremtet for å finne igjen stemmen sin.

“Nye forslag.” Ole kremtet så kraftig at selv trosten fant det best å ti stille.
“…bensin te facebookdiskusjonan…” og mer fikk ikke Ole sagt før han rant ut i gal latter igjen.

Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay

Til dere utenfor Narvik:

Dette er så internt at det trenger forklaring for utenforstående.

Bakgrunnen er kommunesammenslåingen. Halve Tysfjord, Ballangen og Narvik skal slås sammen til èn kommune. Den nye kommunen skal hete Narvik kommune. Og nå skal den nye kommunen få kommunevåpen. Kloke hoder i et utvalg bestemte at nye Narvik måtte ha et helt nytt samlende symbol. Stetind, nasjonalfjellet kåret av reiseradioens lyttere, ble valgt. Utvalget engasjerte en designer, som neppe hadde forestilt seg hvilket rabalder som lå på lur. Designeren fikk kravspek som følger med design av kommunevåpen – hieraldiske krav, strenge krav, få frihetsgrader. Den dyktige designeren svarte på oppdraget, og leverte. Det var da diskusjonene tok av i deler av befolkningen. Noen er fortsatt flyvende, og noen debattanter, og onkler, kommer nok aldri til å lande. Og mange har krasjlandet.

Forklarer videre i bilder og lenker, i ren tekst blir dette altfor rørete:

Dagens kommunevåpen. Fra venstre Narvik, Ballangen, Tysfjord.

Forslag på kommunevåpen for nye Narvik kommune. Det er nå diskusjonene tar av.

Det er ingen skam å snu, skriver Fremover mens det koker over på facebook.

3 glade ordførere blir rikskjendiser, for trusesymbolikken. Dette pyntede bildet er hentet fra NRK P3.

“Behold ankeret, det er kjent, kjært, fint…… og vårt” sier Narvikinger og krever folkeavstemming. (Narvik har mange ganger flere innbyggere enn Ballangen og Tysfjord)

“Dette skulle jo bli så koselig…” sier folk fra Tysfjord og Ballangen, enda forsiktig og høflig på nettet.

“Ka va det vi sa” sier Evenesværinger, og er fortsatt overbevisst om at det var en lykke at de kom seg unna kommunesammenslåing. Den som lever får se.

Tilfeldig, eller betimelig, sender NRK-Nordland filmsnutten “Jakten på den beskjedne Narviking”. En kan jo bare undres over hva som ligger bak en sånn filmsnutt, se selv HER.

Ikke rart Narvikinger selv tar til motmæle, dette er ikke morsomt lengre. Hvem vil vel fremstå sånn? Narviks Elling Berntsen får stor støtte for imageendring. “Vekk med By1, Kliff Arne og 18.500 verdensmestere” kan leses fra Fremover HER.

Forslaget på kommunevåpen er nå firedoblet. Hieraldikken en kastet utfor fjellsida, den var visst ikke så streng lengre. Og samme befolkning som ikke klarte å svelge èt forslag, skal nå velge blant fire. Sånn går nå den sommeren.

I tillegg pågår det en rekke avstemminger på nett av personer som har tatt saken i egne hender for å “rydde opp”. Politikere prøver seg på avklaringer, mer eller mindre vellykket. Det er vanskelig å skille, hva er nettskravvel og hva er offisielt.
Og Ole i skogen er en av de mange som sitter i kulissene med popcornposen, for å få med seg kortreist underholdning. Og nå som temperaturen i debatten daler, da er det alltid noen som står klar med bensinkanna, Ole i skogen er en av dem.

Bildet er tatt av Alexas_Fotos fra Pixabay

Kaster jeg bensin på bålet?

Mulig dette innlegget oppfattes som bensinkasting, den som leser får tolke det som den vil.

Personlig synes jeg hele diskusjonen er kommet ut av proposjoner. Det er et symbol det er snakk om, ikke bemanning på sykehjem eller rensing av drikkevann. Fornøyelige og absolutt forunderlige kommentarer å lese i debattene, så ja, jeg spiser popcorn og ser på, jeg også. Og jeg gjør meg jo noen tanker, “hva er egentlig årsak bak disse diskusjonene?”

Personlig så klarer jeg ikke å engasjere meg i “trusedebatten”. Symbolikken i kommunevåpen betyr ikke noe som helst for meg, den bidrar ikke til min livskvalitet, og den er ikke med på å gi meg tilhørighet eller skape samfølelse. For meg holder det med det norske flagget.

Jeg tror ikke noen kommer til å få det dårligere om vi dropper kommunevåpenet, pengene kan vi heller bruke på noe som virkelig betyr noe for livskvaliteten til innbyggerne i nye Narvik kommune. Å beholde dagens kommunevåpen anser jeg som et dårlig utgangspunkt, iallefall å beholde bare det ene.

Mitt forslag:
Så derfor, i påvente av en omforent åpenbaring på nytt kommunevåpen, lanserer jeg mitt lavoktansforslag til midlertidig bruk i nye Narvik kommune:

“Blanke ark” er vel et godt utgangspunkt ?

Har mistet tråden i hvor langt denne prosessen nå er kommet, og samme kan det være. Bare overrasket over engasjementet over”småsaker”, mens valgdeltakelse for eksempel har vært usunt lavt her.

Det er en artikkel til som bør løftes opp og frem. Fremovers nyhetsredaktør utløste brannslukningsapparatet med denne artikkelen, noe av det mest fornuftigste som er skrevet i “kommunevåpensaken” – “trusesaken”:

«Vi må beholde ankeret. Det er viden kjent i den store verden». Tull og vas

Søppelrydding i fjæra.

Søppelrydding i fjæra.

Det nytter.

For andre år på rad har jeg vært med på strandrydding, eller “ryddesjau i fjæra” som vi sier her nord. Medbyfjæra i Bjerkvik er ryddet to år på rad sammen med Sykt Aktiv-gruppa i Bjerkvik. På Seines har vi i familien sjaua i fjæra nedenfor mine foreldre i år.

Sykt Aktiv Bjerkvik kåret til strandriddere i 2018.

” Hold Norge Rent er en ideell forening som arbeider mot forsøpling. Foreningens visjon er et Norge uten avfall på avveie. Sammen rydder vi Norge! ” (Kilde: www.holdnorgerent.no)

Siden 2011 har organisasjonen arrangert strandryddedager, og det har vært ryddet søppel langs det ganske land. Den plastfylte hvalen som fikk masse medioeoppmerksomhet, rørte ved folks følelser, og hvermansen engasjerte seg i søppelrydding.

Via ryddeportalen til Hold Norge Rent registreres forsøplede områder, alle kan gå inn å registrere der. Ryddeaksjoner kan også registreres der, og ved avsluttet aksjon, rapporteres hva som er ryddet og hva som er funnet.

Lokalt var det en ordning sånn at etter endt rydding, kunne man melde til vårt avfallsselskap, HRS, så kom de å hentet søppelet etter endt rydding.

Henteordning med HRS fungerte utmerket.

I 2018 ryddet Sykt Aktiv Bjerkvik Medbyfjæra. Vi ryddet i mange timer, og et 20 talls sekker på diverse løst ble fylt i busskuret for henting. Vi hadde sett for oss at det ikke ville være behov for å rydde der året etter, men der tok vi feil. I 2019 var det igjen fargerikt i Medbyfjæra. En litt mindre ryddegjeng tok fatt på litt over halvparten av fjæra, og det ble 10 nye sekker i år.

Fargerikt, men ikke der det hører hjemme.

Konklusjon etter rydding to år på rad på samme sted:

Dette er innerst i Ofotfjorden, der høst og vinterstormer dundrer inn fra sør og vest. Det er vanskelig å si hvor stort “søppelnedslagsfelt” som bidrar til det som ender opp inne i Medbyfjæra. Uansett overraskende mye som etterfylles i løpet av et år, fikk vi erfare.

Det vi kunne se av forskjell, var at andre året var det nesten ikke “gatekjøkkensøppel” fra bilvegen like over fjæra. Kjempebra!

Og stor plastdings vi ikke klarte å rikke, og som vi gjettet kom fra et oppdrettsanlegg, ble raskt hentet av et av anleggene i regionen etter kremt-kremt fra oss. Også det kjempebra!

Men nesten uoverkommelig mye småplast, ser nesten ut som fargerik sand enkelte steder.

Plast, plast, plast

Hva fant vi på vår rydding?

  • Store mengder plastbiter, store biter og små biter. De store bitene lignet industriplast, presenninger eller bygningsplast. De mindre bitene mer oppsmuldret plast som ikke var godt å si hva det hadde vært.
  • Dunker, plastflasker, aluminumsbokser, bøtter, øsekar finner vi overalt. Ikke så mange, men de er godt synlige og lager volum i søppelberget.
  • Isopor, i store og små biter.
  • Matemballasje av ymse slag.
  • Tau, taustumper og rester av fiskegarn, i alle farger og varianter. De med litt størrelse er lettere å plukke opp enn de titusener småkuttede taubitene som ligger sammen med oppsmuldret plast i tang og sand. Nesten uoverkommelig å plukke opp alt.
  • Vegstikker finner vi overalt.
  • Hjelmer, arbeidshansker, sko, plastovertrekk til sko.
  • Trevirke med spiker.
  • Sprengningsledninger og pakningsstrips.
  • Båtutstyr.
  • Jernskrap, trolig gamle miljøsynder, kortreiste.
  • Badeleker.
  • Plast fra haglpatroner.
  • Ørepinner, Q-tips! Fant så mange av disse at vi måtte se om noen hadde kastet en hel eske i nærheten. Men det var spredt over et større område og i ulike varianter, så eneste logiske forklaring må være at disse skyller folk i toalettene. SLUTT MED DET!

Hva vi ikke fant?

Sugerør og engangsbestikk utgjør ikke stort søppelproblem der vi har ryddet. Heller ikke plastposer har vi funnet mange av, men om de små plastbitene, som det er overflod av, stammer fra oppsmuldrede plastposer er ikke godt å vite.

Tror ikke forbudet mot sugerør og bestikk av plast kommer til å gjøre stor forskjell for fjæra vårres. Heller ikke plastposer som allerede er forbudt enkelte steder i verden. Sett i forhold til hvor mange plastposer som daglig er i omløp, er det ikke mange som har havnet der vi har ryddet, iallefall ikke så hele at de kunne identifiseres som plastposer.

Bildet er tatt av Manfred Richter fra Pixabay 

Hvem bruker havet som søppeldunge?

Skal ikke begi meg ut på en syndebukkliste, lista lenger opp adresserer forsåvidt selv, og går stort sett til den voksne garde. Noen tanker jeg gjort meg etter ryddingene:

– Noen regelrette dumpinger er det nok, helt unødvendig og helt forkastelig, som brusflaskene og ølboksene, og ørepinnene.

– Noe avfall stammer nok fra diverse aktiviteter og arbeid som nok kunne ryddet mer etter seg, som for eksempel garn- og taubitene, båtpleiegreiene, arbeidshanskene, sprengningsledningene, plaststripsene og haglpatronene som får “seile sin egen sjø”.

– Fant også en god del som var delvis brent, både plast og trevirke. St.Hansbål bør brenne skikkelig opp, rester fra bålet vil lett havne i vinterhavet og tas med videre.

– Jeg tror at veldig mye av det vi finner i fjæra er havnet der fordi det er gjenglemt, usikret, eller dårlig sikret, og at det havner uti havet i dårlig vær: badelekene, skoene, presenningsplasten, båtutstyret, isoporen, matemballasjen, vegstikkene, bygningsplasten, hjelmene…

Men en fin stilettsko, innerst i Medbyfjæra, hvor i alle dager kommer den fra?

Bildet er tatt av Jean-Claude AREL fra Pixabay

Det å være med å rydde søppel er både fin trim, en velgjerning for miljøet og forskjønnende for omgivelsene. Men viktigst av alt, er at ved å samle avfallet, så blir det nytt fokus, vi blir bevisste, og forhåpentligvis bidrar det til å endre holdninger på sikt.

Strandryddemeg.

Strandryddemeg og mine.

UTFORDRER HERVED ALLE TIL Å GJØRE LITT FOR AT HAVET SKAL FORSØPLES MINDRE. Litt hver, blir mye tilsammen.

Revyen du ikke slipper unna.

Revyen du ikke slipper unna.

Teaser fra 2017.

En årviss tradisjon i Bjerkvik, er at avgangselever ved ungdomsskolen, samt foreldrene deres, setter opp revy til stoooooor glede for resten av befolkningen, på 16.mai. Rett etter revyen arrangeres det rusfritt arrangement for ungdommene – et trygt og flott tilbud på kvelder der andre mindre trygge og mindre rusfrie arrangementer frister og lokker.

En kan godt si at dette er en revy elever og foreldre ikke slipper unna. Tradisjonen er lang, og nåde den som så mye som ymter frampå om å snike seg unna. Det er en bygdeplikt å prøve. men så er det heller ingen som blir pepet ut om tonene skjærer feil, teksten glemmes eller punsjlinen blir borte i nervøsitet.

-“Been there, done that“, tenker mange i salen og klapper ekstra.

Årets revy.

Festlig fremføring av årets avgangselever.

Fikk selvsagt med meg årets revy. Sammen med mamma satt jeg der og snufset av latter. Først var det avgangsklassen som hadde show. Det fremførte de med glans, snert, varme og helt på sin måte. De var skikkelig flinke. Det var også foreldrene deres som sto for del to. Hvert år blir man like forundret over alt som er kokt i hop av foreldremassen, og hvor mange skjulte talenter som rommes i lille Bjerkvik. Årets foreldrerevy spant på dugnadsånden i bygda, og det var mange morsomme poeng, og fin underholdning. Vår gode venn “Reidar” sørget for ekstra trim av magemusklene med to scener fra elgjakta. Vel blåst til 03-erne og opphavet.

Med min paparazziaIphone fikk MELLEM linjene dokumentert noen av høydepunktene. Sjekk det kule stjernegalleriet:

Hva er det som holder liv i denne tradisjonen?

Hvorfor går vi med på dette? Hvorfor fortsetter revyen når det åpenbart ikke alltid er talent og kjempestort sceneønske som ligger bak?

– For det først så kødder man ikke med tradisjoner. Revyen er et av mange kraftverk vi har i Bjerkvik. Energien som investeres i arrangementet, kommer ut mangedoblet og tilgode for hele Bjerkvik. Dette er lønnsom investering.

– For det andre så er det ikke så tvangsmessig som jeg har presentert det her. Det er alltids backstageoppgaver for de som absolutt ikke vil. Og når alt kommer til alt, så er det egentlig ganske mange som vil, og får til.

– For det tredje så er det bare rett og rimelig at når ungdommene trår til med et bidrag, så må foreldrene også bidra. Inntektene går til klassetur, og uten revy, ville det blitt mye mer å betale for foreldrene. Så motivasjonen har flere ben å stå på.

– For det fjerde, så er det flott å vise at det går an å gå på scenen uten å ta seg selv så veldig høytidelig. Går det åt skauen, so what (lokal dialekt). Det er gode signal å sende ut: “God nok som du er.” Og det vitner om trygghet når så mange tør, år etter år, i et samfunn ikke større enn at alle vet av nesten alle. Kvalitetsstempel for Bjerkvik.

Vi slapp heller ikke unna.

“Been there, done that”, sier også vi. I 2017 var vi blant bygdas revydebutanter, lot det stå til, og lot det også bli med det.

På grunn av eksamensdatoer, måtte vi i 2017 være ekstra kreative for at vi i det hele tatt skulle få gjennomført revyen. Løsningen ble å flytte 16.mai til 12.mai – alt er mulig på revy, og som vanlig ble det stinn brakke i idrettshallen. HER er teaseren.

Revymeg var svensk for anledningen.

Et helt år til neste gang, bare å glede seg til igjen å få sitte i salen og la seg underholde mens magen fylles av hjemmebakst fra revykafeen.

Heldige oss.

8530 BJERKVIK

8530 Bjerkvik i mitt hjerte.

Av alle tenkelige boplasser på kloden, har jeg valgt å bli værende i Bjerkvik, bare noen km unna heimplassen min.

Kun vært ute å snust på borteluft, for så å vende nesen hjemover til østavind og masse frisk luft, vinter fra november til mai, vår til St.hans, deretter halvannen måned sommer uten stilongs og lue, i lavlandet, og så 2-3 måneder med temperering mot vinter.

Det må overdose trivsel for å forbli ved sånne valg, spesielt med en revmatisk kropp.
Forklaringen: #æblomstre i Bjerkvik hele året.

Hvor er Bjerkvik?

Bjerkvik er et tettsted i Narvik kommune. I desember 2018 gikk tettstedet over fra å være bygd til å bli bydel til Narvik da Hålogalandsbrua åpnet og gjorde vegen mellom Bjerkvik og Narvik kort, og dyr.

Bjerkvik ligger bare noen kilometer svinger og bakker sør for grensen til Troms fylke, 43 km fra Sverige og godisfabrikkene, 17 km nord for dama på torget i Narvik og 40 lovlige minutter unna flyplassen på Evenes Harstad-Narvik lufthavn. SÅ SENTRALT, SÅ MIDT I SMØRØYET! Misunnelige sjeler kaller stedet Nord-Norges største vegkryss, bare tøv, vi har da rundkjøringer her, hele 2 stk.

ARN markert i Bjerkvik da racet passerte bygda.

Det bor folk i Bjerkvik.

I følge statistisk sentralbyrå bodde det 1159 innbyggere i Bjerkvik pr. 1.1.2018. DETTE ER KUN EN STATISTISK SANNHET!!!!!

I folketallsberegningene er det regler for hva som skal regnes med til stedet beregningen gjelder for, og avstandskravene mellom bebyggelsene tar ikke hensyn til den romsligheten vi har her i nord.

Bjerkvik strandpromenade og Bjerkvik hotell i bakgrunnen

SSB sin standard for tettstedinndeling:

“En hussamling skal registreres som tettsted dersom det bor minst 200 personer der. Avstanden mellom husene skal normalt ikke overstige 50 meter. Det er tillatt med et skjønnsmessig avvik utover 50 meter mellom husene i områder som ikke skal eller kan bebygges. Dette kan f.eks. være parker, idrettsanlegg, industriområder eller naturlige hindringer som elver eller dyrkbare områder. Husklynger som naturlig hører med til tettstedet tas med inntil en avstand på 400 meter fra tettstedskjernen.”

Zoom inn Bjerkvik på dette kartet, så vil telleområde for Bjerkvik komme fram, og som dere ser, så mangler mye av det vi regner som Bjerkvikomegnet: Link til ssb-kart, HER.

Bjerkvik kirke

Er Bjerkvik kjent for noe?

  • Bjerkvik ble hårdhent behandlet under 2.verdenskrig da allierte bombarderte bygda, de trodde det bare var tyskere her. Historien er blitt løftet frem mer i nyere tid.
  • Med høy forsvarsaktivitet i området i mange år etter 2.verdenskrig, har det skjedd flere tragiske ulykker der soldater har omkommet i fredstid, blant annet Vassdalsulykka i 1986.
  • Bygda, eh bydelen, kan synge og her florerer av sangfugler. De mest berømte har fløyet langt ut av redet. Med fare for å sette den gode Bjerkviktrivselen i fare, forsøker jeg å huske de mest kjente: Dansebandsjefen Jenny Jensen, avdøde Robert Burås gitarist i Madrugada, Heidi Blåsmo (joda, vi kaller trønderheidi vår) og så sliter jeg med å komme på flere her, (det er husken min, ikke syngeferdighetene til bygdefolket, eh mener bydelsbefolkningen).
  • Og så er jeg ganske sikker på at Mona Lisa kommer til å bli verdenskjent. Bare hør HER.
  • Joda, glemselen slo til, tenke seg til at jeg glemte å nevne Vidar Vang, kjent musiker som til og med har gitt ut med tittelen “8530 Bjerkvik”. Takk for tips fra nabo.
  • Sporty folk er det også i Bjerkvik. Vi har krampholdt på et basseng, og det har avlet supersvømmetalenter som Katarina Stiberg og Ingeborg Vassbakk Løyning. Og vi kan skryte av mange skitalenter, blant annet han Ivar, han Ivar Nordkild. Og så ser det ut for at komboen ski og børse funker bra i Bjerkvik, men også her er jeg på tynn is når navn og titler skal nevnes. Velger derfor å dra frem ho Hege i idrettshallen, nå vårres Hege Nilsen. Og småfrøknan hennes, DE kommer te å bli kjent, tidlig krøkes, si æ bare. Og tar man fra bjerkvikfolk ski, og lar dem stå igjen med børse, så går det ganske så bra: Min svigerbror Knut Bjørnar Mellem ble skytterkonge i 1986, og Kurt Arne Berglund i 1979. Min kjære mann Terje og vår skytterkompis Anders har begge skutt på kongelaget. Anders skyter fortsatt for kongepokalen, så heia-heia, vi liter på deg, kjendis er du allerede.
  • Bjerkvikingen. Den berømte hamburgeren til Det Lille Kjøkken er viden kjent. Om noen ikke husker stedet Bjerkvik, husker de helt klart Bjerkvikingen.
Bjerkvik fra piknikbordet.

Hva har vi i Bjerkvik?

Vi har det meste som vi trenger, og det vi ikke har, det får vi tak i. Og her kommer det oppramset i skjønn forening:
Vi har iallefall godt om matbutikker og bensinstasjoner. Vi har hotell og overnattingsplasser, fashionable spisesteder (iallefall synes vi det), bank, verdens kuleste frisører, postibutikk, skrev jeg mer enn nok av matbutikker?, diger outlet, skotøymagasin de lux, apotekibutikk, transportfirmaer, postterminal, skole, basseng, idrettshall, verksteder, kirke & kirkegård, aldershjem, årlig tvangsrevy, barnehager, rengjøringsbyrå, trimgrupper, pensjonistforeninger, lysløype, skiløyper, fotballbaner med og uten gress, skytebaner inne, ute, sivile og miltære, klatrevegg, syklister, sanitetsforeninger, byggevarer, Lyd, Bjerkvik Aktiv, inaktiv snøscooterforening, musikkverksted, korps (nygjenoppstablet), skytterlag, julemesser, fotterapeut, kor, Ferdageharda, menigheter, Sykt Aktiv-gruppe, taxi og karaokebuss, sveiseri, stillasfirma, pizzeria, betongrenovering og fjellsikringsspesialister, returgreier, Forsvaret HV, FLO og militært øvingsområde, båtforening, handymanner, hundeklubb, legesenter, spa, fysioterapeuter, lakseelv, badestrand, fiskeklakka, hemmelige fiskevann, anleggsmaskingutta, Statnett og for ikke å glemme MøbelJan som sikkert skulle stått på kjendislista.

Noen av disse vil bli satt under lupen og løftet opp og fram av MELLEM linjene i egne innlegg. Det kan sikkert kalles kortreist bloggstoff.

Bjerkvik i solnedgang, fra Hamvikbergan.

Hva sørger for at #æblomstre i Bjerkvik?

  • Bjerkvik er som tidligere beskrevet et meget sentralt sted. Vegen til resten av verden er kort, og det samme er vegen hjem igjen.
  • Naturen er rett utenfor omtrent hver eneste boligdør her. Vegen fra hav til fjell er kort. Her er områder tilpasset alle, og nok plass til alle. Og går vi ikke i bunad, så går vi kjeledresser eller allværs, alltid rustet for tur, eller middag i hagen, også vinterstid.
  • Bjerkvikingene. Blandingen av bygdefolk fra nære kriker og kroker i samrøre med beordret militært personell eller andre tilflyttede, ble en god dropsblanding som fortsatt setter preg på bygda, eh bydelen. Det var og er et fargerikt fellesskap i Bjerkvik: Fortsatt noen i kamuflasjegrønt, stadig flere tar frem sine samiske plagg og i 17.mai-toget er det mange bunader, men nordlandsbunaden og ofotbunaden dominerer. Utenlandske styrker i bygda setter spor, noen stifter familie med engelske navn som dialektifiseres, den som kalles “Mækk” skrives Mc. Og med kort veg til svenskegrensen, har vi også noen blågule innslag på familiekartene. Lille Thailand er også kallenavn på ei av bygdene til bygda, eh bydelen, søte, snille som er med å gjøre det trivelig og spennende her.
  • Kortreist familielykke. Kort veg til mine, dine og våre. Jeg valgte kortreiste ektemenn, Bjerkvikinger, begge gangene. Vi er et folk som ikke lar oss skremme av avstander, det som for en sørpå kalles langdistanse, kalles kortreist her. Vi har kort veg ut til den store verden, men vi blir her og nyter kortreist lykke.
  • Noen synes det er skummelt med små, gjennomsiktige samfunn der nesten alle vet av alle. Men en kan også velge å se det positive i det: Det er trygt, man følger med hverandre, på godt og vondt. Du trenger ikke være alene, alltid et sted å være sosial. Bjerkvik sanitetsforening, for eksempel, er et velgjørende fellesskap, som gjør utrolig mye positivt for Bjerkvik. Samme med Bjerkvik Aktiv som er å anse som ei moderne velforening. Alt på frivillig basis, et kjennetegn for Bjerkvik. Dugnadene som vi elsker og hater, dugnadene som både sørger for mangfold og trivsel i Bjerkvik, men som også er arenaer hvor folk blir kjent med hverandre på tvers av andre grupperinger. Et positivt fenomen som jeg håper består i Bjerkvik som bydel.
Bjerkvik fra Nesset og moloen

Det skjer mye spennende i regionen, og Bjerkvik er klar til å ta i mot nye innbyggere og etableringer av nye arbeidsplasser. Og endelig ser det ut for at det blir fart i det kommunale planverk for paradiset i kommunens nordre hjørne. Jeg gleder meg til fortsettelsen her.

Bjerkvik er på facebook, noen linker:

“Må jeg virkelig dø nå?”

“Må jeg virkelig dø nå?”

En fighters fortvilte erfaringer

Gjesteblogger: Tommy Nygård.

Tommy har fått dødsbeskjeden flere ganger – ingen behandling kunne gis. Allikevel løste deg seg, hver gang, takket være tilfeldigheter og venner. Nå har han fått samme fæle beskjeden igjen, hva skal han tro, finnes det virkelig ikke annet å tilby en 3 barnsfar i 40-årene, enn paliativ behandling?

Nå har Tommy skrevet ned sin historie, og han stiller noen betimelige spørsmål til Norges prioriteringer. Han gjør det for seg selv, og for andre som ikke klarer å ta opp denne kampen. Og han ber om hjelp til å spre budskapet hans. Ber dere lesere om å dele Tommys historie, og håpet er at den når noen som kan hjelpe Tommy og andre alvorlig syke.

Historien er delt på facebooksida Tommys Kamp, og limt inn her i samråd med Tommy.

“Må jeg virkelig dø nå?” skriver Tommy Nygård.

Denne skulle jeg ønske vår helseminister Bent Høie ville ta seg tid til å se, samt å lese historien.En historie fra en”vanlig mann i gata”

Se gjerne videoen nede først.Litt teknisk knotete å få til da jeg ikke er noen racer på data.Skulle gjerne hatt video først.

Denne skulle jeg ønske vår helseminister Bent Høie ville ta seg tid til å se, samt å lese historien.En historie fra en"vanlig mann i gata"Se gjerne videoen nede først.Litt teknisk knotete å få til da jeg ikke er noen racer på data.Skulle gjerne hatt video først. MÅ JEG VIRKELIG DØ NÅ? Kjære venna og heiagjeng Dessverre viste siste ct. kontroll at tilbakefall av kreften i kroppen min er et faktum Æ e fortvilt, sliten og redd………..på nytt………Aldri tidligere har æ gått ut med kritikk av systemet vårt i Norge, men æ føle at begeret mitt e fullt nu Dette innlegget må alle bare tolke som de vil…….men etter å ha fått beskjeden fra en kreftlege i Tromsø om at: Dessverre viser det seg at kreften er tilbake, det vi kan tilby, er Palliativ behandling.OG SÅ!!!DET ER INGEN VITS FOR MEG (legen) å spørre kirurgene om noe inngrep kan gjøres, da de sa nei forrige gang vi spurte! Reine ord for pengene etter å ha vært overlatt til tilfeldighetene to ganger før.Nå kjenner jeg at jeg vil gå ut med hele historien min: La meg påpeke dette: Jeg vil på ingen måte støte, trekke noen ned, eller snakke stygt om personer i helsevesenet, men det er selve systemet jeg vil belyse. Derfor vil jeg ikke oppgi noen navn på personell i dette innlegget. Jeg vil likevel prissette englene som jobber på kraftenheten i Narvik, de kan jeg ikke få gitt nok godord.For noen flotte mennesker Helt utrolig flinke i jobben sin, og tenk hva de må takle av situasjoner i sitt daglige arbeid Dette er kremen av kremen J jeg rett og slett bare elsker de menneskene Så: vi går tilbake til Juni 2015, Jeg hadde akkurat fått ny jobb, sa til ungene mine at nå drar vi på cafe og spiser og feirer at pappsen har fått ny jobb Vi var happy hele bunchen Dette var en jobb som jeg hadde hatt lyst på lenge,og som jeg visste ville gi oss mere fritid sammen.Timer etterpå vi hadde spist, fikk jeg voldsomme smerter i magen Kastet opp, og klarte ikke å stå oppreist Jeg ble liggende å vri meg i smerter Kona (Gunn Anne) kjørte meg til sykehuset i Narvik, og jeg ble innlagt. Vi fortalte om hvordan det var med meg, og jeg fortsatte å kaste opp utover kvelden, og smertene var helt frykterlig, men ingenting ble gjort de første timene. Sent på kvelden fikk jeg beskjed om at jeg skulle svelge slangen dagen etter. Med vanvittige smerter gjennom natta, kom morgenen endelig, og undersøkelsen ble gjennomført med resultat: Ingenting galt kunne påvises, og legen som gjorde undersøkelsen kom inn på rommet mitt og ga beskjed om at nå skulle jeg bare dra hjem. DET FEILER DEG INGENTING! Flott at alt var bra, men etter å ha opplevd smertehelvete, forklart dette gjentatte ganger til legene, var jeg mildt sagt overrasket over at det ikke skulle foretas ytterligere utredning. Jeg visste at dette ikke var ok, men hadde jeg ikke noe annet valg enn å dra hjem. Det holdt noen timer, etter å ha spist, fikk jeg på nytt vanvittige smerter i magen, og Gunn Anne fikk meg på nytt til sykehuset i Narvik. Jeg ble innlagt på nytt, men igjen ble ingenting gjort Jeg kastet stadig opp, det var tomt i magen, og til slutt var det bare væske som kom opp slik lå jeg til langt utpå kvelden, da det endelig kom en sykepleier som "så meg" Hun gikk til en lege og sa: Se på han! NOE må gjøres! Da først, ble det avgjort at jeg skulle få komme i Ct røntgen følgende morgen. Må bare få si takk til den sykepleieren etter ct. bildene var tatt, hadde vi svaret En svulst lå i tynntarmen og blokkerte alt jeg spiste, med stor sannsynlighet var dette en kreftsvulst. Aha- jeg var altså ikke helt frisk.Jeg ble sendt til Tromsø for hasteoperasjon der, kom til Tromsø på ettermiddagen, det ble gjort forberedelser på kvelden, og morgenen etterpå ble jeg operert. Etter operasjonen når jeg våkner, kommer kirurgen inntil meg og sier: beklager Nygård, vi har operert og fått fjernet den største svulsten, men det ligger 2 til i området, disse er umulig å ta bort uten at du dør, vi måtte derfor bare la de være, og lukke igjen. Så-det var det Jeg hadde nå fått beskjed om at livet mitt nærmet seg slutten, og det ganske fort. Rett etter at legen hadde vært med beskjeden til meg og Gunn Anne, kom sykepleierne inn til oss, og sa at dersom vi var kristen, var tiden nå inne for å snakke med presten. Dette var godt ment fra pleiernes side men sier noe om alvoret i situasjonen.Reisen i mitt liv,var i ferd med å ta slutt.Pleierne var veldig omsorgsfulle overfor meg og Gunn Anne, og visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss. De gjentok flere ganger at vi hadde mulighet for å snakke med Sykehuspresten der om vi ville, vi takket høflig nei, samtidig som vi forsto hva de mente. Jeg hadde ikke lange tida igjen, før min reise her på jorda var over, slik var det. I totalt sjokk, morfinsmertelindring og redsel var dette en helt uvirkelig situasjon. Kirurgen kom inn flere ganger på rommet og gjentok at det ikke var mere å gjøre, vi prøvde å fiske etter håp, kunne noe hjelpe oss å berge livet mitt i det hele tatt? Svaret var negativt dessverre. Jeg ble fortvilt og lei av å høre at det var absolutt ingen mulighet, og ba derfor pent og rolig kirurgen om å gå fra rommet, og ikke komme tilbake før han hadde pønsket ut en eller annen måte å hjelpe oss på. Jeg så han aldri igjen. Nå var jeg og Gunn Anne i Tromsø, våre kjære barn var i Narvik, vi var i en helt ubeskrivelig jævlig situasjon-bare kaos.Det ble besluttet at pga. situasjonen, og for å få mest mulig tid med våre kjære barn før det uunngåelige inntraff, skulle jeg flyttes med ambulansefly så raskt som mulig fra Tromsø til Evenes, så med ambulanse fra Evenes til Narvik. Gunn Anne måtte kjøre bilen vår hjem, og kunne derfor ikke være med i flyet.Dette med å få meg hjem fortest mulig, var jo kjempebra tenkt, tatt situasjonen i betraktning. Som sagt, så gjort, reisen gikk fint, selv om jeg var i ekstremt dårlig forfatning.Jeg ble tatt imot i Narvik på akuttmottaket av en svært hyggelig sykepleier, og vi hadde en fin samtale for en liten stund. Jeg ble skrevet inn, på et fint familierom, og fikk treffe barna og Gunn Anne igjen.Det hadde nå begynt å synke inn hva som var i ferd med å skje. Utpå kvelden kom en trivelig lege inn til meg, vi snakket om løst og fast, om livet og hva meningen er. Vi snakket ganske lenge over en kopp kaffe. En fin , dyp og samtidig løs samtale hadde vi. Takk til denne legen, som ga meg litt ro. Jeg vet ikke om det kunne vært noe i denne stunden som utløste noe "ekstra" hos legen, men der og da var vi begge, uten at vi sa det med rene ord, klar på hva jeg sto i .De nærmeste dagene fikk jeg møte palliativt team på sykehuset, og må bare si at personellet der kan jeg ikke får rost nok .Det var under et møte med en representant fra palliativt team, og denne legen som jeg hadde hatt den samtalen med på rommet mitt, vi satt og snakket på et kontor, da legen utbryter: Tommy! Vi kan ikke bare gi opp, NOE må prøves. Jeg skal prøve å gjøre NOE, vet ikke helt hva, men noe. Etter en tid, tror ikke det var mere enn noen dager, tok legen kontakt, og fortalte at jeg skulle sendes til Oslo for full PET skanning (tror jeg det heter). Ett lite håp var sådd hos meg Jeg husker at jeg var så vanvittig glad, tårene kom, og jeg kunne ikke annet gjøre enn å takke vedkommende. Jeg dro til Oslo, fikk utført skanningen og reiste hjem igjen. Etter noen ulidelige dager i påvente av svar, som jeg var helt sikker påda, tatt i betraktning av hva som var utalt tidligere ikke var særlig godt nytt, men sannsynligvis siste spikeren.Vi var i Harstad på tur når telefonen fra legen kom: Tommy, det er godt nytt.Godt nytt? det var jaggu meg godt nytt. Wow. Skanningen viser at det er ikke spredning til Lunger, nyrer, skjellet, altså ingen vitale organer heter det vist. Situasjonen er fortsatt livstruende, men dette er bra opp i alt. Legen: Nå sender jeg en forespørsel om mulighet for å prøve kirurgi ved radiumhospitalet, du går på cellegift, så får vi se.Slik ble det, jeg gikk på cellegift noen uker, nye CT. bilder ble tatt, og håpet var nå at de ville vurdere og prøve kirurgi- Ventetid- ughh- så! Tommy, sa legen, vi har fått svar, du får operasjon på radiumhospitalet, de vil gå inn å prøve å fjerne svulstene som ligger vanskelig til!!Fullstendig slått i bakken av lykke over svaret, ble jeg helt stille en stund, men var bare i ekstase. Det var nå kanskje en mulighet for å få leve likevel, kan ikke beskrive følelsen. Dødsdommen for noen uker siden var det nå blitt en mulighet!!Selvsagt visste jeg at situasjonen var utrolig alvorlig,Men muligheten var større enn det noen gang hadde vært. Alt var bedre enn at noe ikke ble prøvd. Jeg ville leve for alt i verden, være med familien, oppleve oppveksten til ungene. Alt som hadde med liv å gjøre ville jeg oppleve, så inderlig. Så ble jeg operert på radiumhospitalet. Gunn Anne fikk beskjed fra kirurgen, mens jeg enda var på oppvåkningen, at operasjonen var svært vellykket, kirurgen var fornøyd, de hadde begynt med å fjerne disse svulstene som "ikke kunne fjernes" og det hadde gått over all forventning. Videre hadde de fjernet alt de kunne se visuelt av kreft. Utrolige dyktige folk. Etter operasjonen fikk jeg vite at sannsynligheten for tilbakefall var stor, men jeg kunne faktisk bli helt frisk. Men usikkerheten ligger i det kirurgene ikke kan se. Uansett, fra til å gå en sikker død i møte, hadde jeg nå fått muligheten og håpet tilbake om å kunne leve videre med min kone og våre 3 barn. Hele familien var overlykkelige.Det gikk bra, veldig bra i mange måneder, jeg brukte tida til å trene meg opp og komme meg på bena igjen, og må si meg stolt over at jeg klarte det i løpet av noen harde uker. Jeg begynte å jobbe litt i ny jobben, utrolig flott å komme litt tilbake til livet igjen, og vi nøt hverdagene. Så ca. ett år etter operasjonen kom den triste beskjeden om at jeg hadde fått tilbakefall. Kreften var tilbake igjen. Åhhhh……Rett ned igjen. Nå var spørsmålet: va skulle gjøres videre? Så kom beskjeden jeg ikke ville ha: Det vi kan tilby nå er palliativ behandling med cellegift, du får ingen operasjon igjen SÅ…..det var det…….på nytt- atter en gang et dødsbudskap for familien.Jeg husker jeg og Gunn Anne spurte kreftlegen hvorfor, hvorfor ikke operasjon?og legen svarte: vel…..vi anser ikke du er fysisk sterk nok til en ny operasjon, belastningen blir for stor. Så, nå var det ikke lys å spore i det hele tatt. Fra å begynne å tro på at livet var gitt meg på ny, til nå å være totalt håpløs situasjon igjen.Nå var det bare å stålsette seg på hva som ventet. Atter en gang gikk jeg i gang med forberedelser for å tilrettelegge slik at mine kjære skulle få det best mulig den dagen jeg var borte.Så plutselig tikket det inn en melding på tlf. min. Det var Marianne, en dame jeg ikke kjente i det hele tatt, tok kontakt utfra det blå, og ville så inderlig forsøke å hjelpe oss. Hun spurte om hun kunne få lov å starte en innsamlingsaksjon, samt begynne å lete etter muligheter i utlandet, siden Helsevesenet i Norge ikke ville tilby meg annet en cellegift nå. Utrolig hva…..tenk en dame vi knapt nok visste hvem var, hadde forbarmet seg over vår kjære familie. Jeg og Gunn Anne hadde flere samtaler med Marianne.Tommy's kamp ble startet opp Nå hadde jeg plutselig fått ny kampvilje og håp ikke minst. Hvordan var dette mulig? Jeg hadde jo nå fått beskjed for andre gang avhelsevesenet i Norge at noe annet en cellegift ikke var mulig, og at det kun var snakk om livsforlengende behandling nå.Marianne spurte om jeg hadde snakket med legen i bygda, og jeg svarte at jeg ikke hadde han som lege. Hun sa at jeg iallfall kunne ta en tur innom å snakke litt med han.Det gjorde jeg, en ettermiddag gikk jeg inn på kontoret hans, satte meg ned og sa noe sånn som: kan du hjelpe meg, jeg er døende nå om jeg ikke finner muligheter. Jeg føler ikke at det prøves nok her i Norge, sa jeg til legen. De tok feil første gang, i Tromsø, kun tilfeldigheter gjør jo at jeg sitter her i dag. Vær så snill å si meg noe positivt, gi meg håp om du kan. Kan det finnes? Legen hadde hørt om meg, han sa selvfølgelig at det var svært alvorlig, men……..og dette glemmer jeg aldri,: Vi skal selvfølgelig gjøre alt vi kan for å prøve å hjelpe deg. Hæ…!!!Hørte jeg riktig nå???Selvfølgelig gjøre alt for å prøve å hjelpe deg! Altså. Ingen beklager, det er ikke noe vi kan gjøre, eller vi kan kun tilby livsforlengende behandling. Nei da, legen fikk sendt c.t bildene mine til en klinikk i Tyskland, med forespørsel om kirurgi eller andre muligheter kunne vurderes.Steike, æ hadde nu en lege som sto på for meg, og ville prøve absolutt alt, lete etter muligheter når det ikke ville prøves andre muligheter her hjemme enn behandlingen jeg hadde fått tilbud om. Så, Marianne jobbet på med innsamling av midler i tilfelle jeg måtte reise ut, det ble arrangert konsert på Berg 3 scene, og massevis annet ble gjort rundt meg av Bygda og ellers rundt omkring. Til og med fjerne slektninger fra Canada sendte sin støtte over til meg for å hjelpe. Fantastisk. Vi hadde ingen tid å miste. Så……etter en vanvittig tøff tid, kom endelig telefonen fra legen: De Tyske kirurgene vil at du skal komme til klinikken i Tyskland, de vil sjekke deg, og vurdere eventuelt kirurgi. Du kan reise dit i Oktober om du tar valget, jeg kan ikke ta valget for deg, det må du gjøre. Men dette er en mulighet.Hæ…….på nytt…nye muligheter….håp…….det håpet som jeg har klamret meg til hele tiden…..ny gnist, ny kampvilje for meg og familien.24 Oktober dro vi. Jeg, Gunn Anne og kona til legen, med mål: Tyskland. Da vi kom til klinikken gikk det rimelig i ett. De brukte vel ca 1.5 dager på å teste fysikken min, springing, lungekapasitet, blodprøver, slanger og kamera på alle plasser jeg ikke skal nevne her. Her var det jeg plutselig kom på samtalen med kreftlegen i Norge hvor jeg og Gunn Anne spurte: hvorfor ikke ny operasjon? Og svaret var: vi tror ikke du er i god nok fysisk form til det. TROR. Nå tenkte jeg med meg selv! De hadde jo faktisk ikke sjekket fysikken min i Norge, bare antatt!!Hva? Ikke før nå under hard testing av fysikken min i Tyskland, hadde jeg tenkt på at de faktisk ikke hadde kjørt meg på fysiske tester her hjemme, og så tatt en beslutning. Ja vel, kunne ikke bruke mere energi på de tankene der og da iallfall. Så var gleden (og redselen)stor, når den Tyske kirurgen kommer inn til oss på rommet på kvelden og sier følgende på gebrokkent engelsk: Herr Nygård, vi har sittet ett spesialistteam i gruppe, vurdert Ct bilder, både fra ditt hjemland og de vi har tatt her. Svarene etter de fysiske testene vi har gjennomført av deg, viser at du tross i alt du har vært gjennom, er i overaskende bra form. Det er en veldig alvorlig situasjon du er i utfra bilder, men vi har kommet frem til at kirurgi er din beste sjanse nå. Vi har vurdert det slik at vi vil gjennomføre en operasjon på deg om du vil, i morgen tidlig. Nygård, du er en mann i begynnelsen av 40 årene, og vi mener at: This is your best shot. Valget er ditt, men sier du go, så står vi klare. Wow…….muligheter, beste sjanse…..kirurgi kan gjennomføres…….du er i veldig god fysisk form….tankekaos men..ok!Tross i hvor utrolig dårlig oddsene var, så var dette musikk i mine ører. Vi må jo selvfølgelig prøve, dette var den eneste muligheten jeg nå hadde til å få leve lengre. Morgenen etter ble jeg trillet inn på anestesi rommet med følge av Gunn Anne, så langt det var mulig. Det neste jeg husker er at jeg våkner med kona mi ved siden av meg, hun visker rolig i øret mitt omtåket som jeg var: Tommy, det var vellykket….operasjonen var vellykket. De har klart å få vekk alt de kan se av kreften, du kan bli helt frisk sier legene. Muligheten for tilbakefall vet vi er stor, men det finnes en sjanse for at du kan bli frisk.Nå kan vi begynne å tenke fremover, prøve å leve gode dager, du å æ, litt å litt Tommy.Åhhjh på nytt, vellykket operasjon, håp, gnist og vilje til å stå på enda hardere for å komme i form og leve videre. Ei tid i et smertehelvete ventet oss en kamp om å vinne tilbake styrke og tro, en kamp for hele familien på hvert sitt plan en brikke i hverdagens fremskritt.Dette var ikke noe problem, vi skulle komme gjennom dette sammen, jeg skulle leve. NYDELIG. Alt var bra, så vanvittig bra, godt å leve, ha kvalitetstid med familien, drive med musikken og gradvis prøve å slippe taket på frykten. Det gikk bra i over ett år nå, jeg har trent meg opp, igjen, og har det bra tross alt. Så, ved siste kontroll viser ct bilder dessverre at kreften er tilbake. Denne gangen er det noen små korn i lymfene, det er fortsatt ingen spredning til vitale organer og hoved svulsten er borte.På nytt tenker jeg tanken på hva som kan gjøres nå, jeg er rett å slett ikke villig til å gi opp. ALDRI! Under samtale med kreftlege, sier legen følgende til meg og Gunn Anne: DET ER IKKE NOEN VITS FOR MEG Å SJEKKE MED KIRURGER OM MULIGHET FOR OPERASJON, FORDI DU FIKK JO AVSLAG FORRIGE GANG! Eh? INGEN VITS? i å spørre fordi det ble avslag sist? H va er dette for en måte å behandle folk på, vi snakker om mitt liv vår fremtid, vårt håp?Avslag sist!!! Joda, altså da avslaget her hjemme på berget førte til en massiv innsats fra folk rundt oss, som igjen førte til en vellykket operasjon i Tyskland, som FAKTISK berget livet mitt!!!! Jeg har altså levd ett kjempegodt liv i over ett år med min familie pga. at jeg fikk muligheten til operasjon i Tyskland, som helsevesenet i Norge ikke ville gi meg. Masse opplevelser for meg, mine barn og de rundt oss. Jeg hadde vært død for ett år siden om det ikke var for Marianne som tilfeldigvis dukket opp som en plutselig hjelper og ga oss nytt håp og tips Om andre muligheter.Og nå får jeg altså servert at det ikke er vits å spørre en gang, om andre muligheter, med bakgrunn av avslaget her på berget forrige gang?Smak litt på det……….ingen vits i å spørre/undersøke noe mere…..til tross for at jeg har berget meg i snart 4 å pga. rene tilfeldigheter.1.Kirurgen i Tromsø som sier: beklager, det er ikke mulig å fjerne 2 svulster i tynntarm. Sendt til Narvik, møte med palliativt personell, vet i grove trekk hva som kommer. Du skal dø!Så, denne legen som plutselig finner ut at noe må prøves alikevel, får petscanning og operasjon på radiumhospitalet som klarer relativt greit å ta de 2 svulstene som'ikke skulle kunne fjernes.2.Operasjon blir avslått her i Norge ved tilbakefall etter ca 1 år, med begrunnelse av at jeg er i for dårlig fysisk form. Du skal dø!Marianne dukker TILFELDIGVIS opp, kjører i gang Tommy's kamp.Folk og bygd er fantastisk å stiller opp. Dette fører igjen til gjennomføring av operasjon i Tyskland som er svært vellykket.Dette var altså 2 gang livet mitt ble berget pga. tilfeldigheter, egeninnsats og gode mennesker rundt oss.Nå er kreften å lurer igjen, Jeg får beskjed om at det ikke er vits i å spørre om kirurgi en gang med bakgrunn av avslag ved forrige tilbakefall.Uuhg……hva skal jeg tro nå? Etter at tilfeldigheter har holdt meg i livet i snart 4.år!!!Altså!!snart 4 år siden jeg ikke ble lemnet noen sjanse i det hele tatt.Samtidig vil jeg ta med at jeg søkte Helfo, etter Tysklandsturen om dekning av utgifter, men fikk raskt avslag pga."at denne klinikken" ikke var i Norge sitt system. Så klinikken som berget livet mitt, var ikke under Norges vinger, og derfor ble det fullt avslag.Det er slik at man kan søke Helfo om forhåndsgodkjenning av behandling i utlandet, men i mitt tilfelle sto det om liv. Det var ikke tid til å lete etter en "godkjent klinikk" jeg var døende. Da jeg reiste til Tyskland var Marianne i dialog med legen i Tromsø, som ba henne sende søknad om forhåndsgodkjenning av operasjonen, de ville i første omgang legge inn en anbefaling fra Norge om at dette var tilrådelig, dagen før operasjonen fikk Marianne en telefon hvor legen sier at de ikke vil gå god for operasjonen og at hun vil returnere papirene tilbake, samt at vi måtte søke helse Øst om evt. annen dekningsmulighet. Ikke engang der ville Norge stille opp.Nok om det.Nå sitter jeg her igjen, med en tilsynelatende håpløs situasjon, eller skal tilfeldigheter nå berge meg enda en gang?Som jeg skrev innledningsvis, så er jeg ikke ute etter å henge ut folk i det hele tatt. Både jeg og Gunn Anne har i disse svært krevende og tøffe årene skrytt av helsepersonellet så mye vi har kunnet. Damene på kraftenheten i Narvik er noen fantastiske mennesker, som gjør alt de kan for å gjøre det best mulig for sine pasienter. Helt utrolig flinke er de.De som kjenner meg, vet at jeg er en fyr som aldri hever stemmen mot noen stort sett. Det har heller ikke skjedd i min sykdomshistorie. Jeg liker å tenke godt om folk så langt det lar seg gjøre, å har en innbitt tro på at ting løser seg på en bedre måte ved en rolig og fin dialog enn kjefting og skittkasting.Når det gjelder kirurgen i Tromsø som sa beklager, ikke mulig å gjøre noe. Så har jeg mang en gang sagt at det er den legen jeg er mest glad i opp i alt, nettopp fordi han tok så utrolig feil Det umulige var faktisk mulig. Jeg lever den dag i dag.Det jeg ønsker å sette fokus på er 'systemet 'Jeg føler absolutt at jeg er ett tall i statistikken……jeg føler at innsatsen ikke er stor nok for en mann i begynnelsen av 40 årene i Norge. Jeg føler at pga. statistikken på min type kreft, så gjøres det en innsats, et forsøk, så skyver man det vekk fordi statistikken forteller at dette ikke går bra. Vel……tror jeg skjønner litt av statistikken nå etter dette. Men skal jeg godta at den tar livet mitt? Den hadde stemt på en prikk i mitt tilfelle også, om ikke tilfeldigheter hadde kommet min vei. Med min historie på snart 4 år, er dette faktisk bevist. Jeg er i livet, enn så lenge, tross i dystre utsikter fra starten av.Tanken slår meg, Jeg kan rett og slett ikke unngå å tenke at om jeg hadde hett Jens, Jonas, Harald, Bent, eller Erna………ville svaret fra første kirurgen i Tromsø for snart 4 år siden vært: beklager, vi kan ikke gjøre noe mere, eller kan vi tenke oss at svaret kanskje ville vært noe slik som: Hmmm….vi har operert deg, vi har fått bort den største svulsten som blokkerte matveien, imidlertid ligger det 2 små svulster vanskelig til, men jeg synes vi skal lete opp en klinikk som har spisskompetanse, enten her hjemme i Norge, eller i utlandet. Dette var jo en akutt operasjon, og det kan være at dersom det gjennomføres en godt planlagt operasjon, så kanskje det kan finnes en mulighet.Hva sier du? Skal vi gå for det? Det er selvfølgelig ditt valg, men sier du ja, så går vi i gang med en gang å sjekker……….Kan det være mulig at det ville vært lagt frem på en slik måte da spør jeg meg???Jeg tror svaret er ja, det er hva jeg tror.Så, etter denne vellykkede operasjonen på denne personen med et "navn"Etter et års tid hvor han har levd fint med sine kjære, kommer dessverre tilbakefallet av kreften, og mannen er nok en gang livredd for at reisen i livet hans begynner å nærme seg slutten. Han møter til samtale hos kreftlegen.Så…….får han følgende beskjed?:Dessverre så må vi gi deg avslag på ytterligere operasjon, denne beslutningen er tatt med begrunnelse i at vi TROR at du ikke er i god nok form til å få gjennomført en ny operasjon.!!Eller! kan man tenke seg at det ville vært noe mere som: Det viser seg desverre at kreften er tilbake, men vi gir ikke opp selvfølgelig. Vi begynner med å teste om fysikken din faktisk kan tåle en eventuell ny operasjon, samtidig har jeg sendt dine ct bilder til flere klinikker for å få de vurdert nøye på flere plasser, så vi er sikker på å få frem va vi har å gjøre med. Dette er selvfølgelig ditt valg, men sier du ja, så begynner vi testene så snart som mulig. Alternativt så tilbyr vi selvfølgelig palliativ behandling i form av cellegift, men valget er ditt. Så hva sier du? Skal vi brette opp ermene å kjøre på??Kan Det være mulig at det ville blitt lagt frem på en slik måte???om jeg hadde ett "navn"Jeg tror også her at svaret faktisk er ja.Så……..Etter fysiske tester, kommer beslutning om at operasjon kan gjennomføres, denne blir utført i Norge, kompetansen finnes her, står ikke på det. Denne kunne også vært utført i utlandet på Statens regning fordi man da lynraskt hadde undersøkt hvilken klinikk som Norge hadde Godkjent. Så mannen eller damen forså vidt er kjempe glad. Operasjon gjennomføres og personen får alt dekket av Staten. Flott. Det er jo slik det skal være…….for alle vel og merke.Så……….etter over et år etter operasjonen, kommer den forferdelige nyheten om at kreften igjen lurer. Tilbakefallet er ett faktum!Så lurer jeg på?Under samtale med kreftlege, får han nå beskjed om at det er ingen VITS i å undersøke med andre muligheter, nå er tilbudet palliativ behandling , eller………….Kan det være noe sånt som…..Du vi har sittet i gruppe med flere spesialister, kreftleger, kirurger og studert og diskutert bilder og blodprøver. Vi har kommet frem til at vi mener det er best om vi starter en behandling nå med cellegift, så vurderer vi andre alternativ underveis, eventuelt ny kirurgi om det lar seg gjøre. Ok?Jeg tror faktisk at svaret er ja…….det er faktisk hva jeg tror……..Jeg ønsker med dette innlegge å belyse hva som faktisk kan skje under en slik situasjon.Det er et uomtvistelig faktum i min sak, at hadde ikke rene tilfeldigheter dukket opp underveis, hadde jeg godtatt alle svar fra norsk helsevesen og gitt opp å kjempe, så hadde familien min vært å måket snø på grava mi på vinteren, og klippet gress der på sommeren nå på 3 året Istedenfor pga. stahet og kampvilje egeninnsatsmasse penger fra egen lomme og fra folk rundt med stor giverglede, så lever jeg i dag. Jeg leker med barna våre, jeg har vært så heldig å få være med min flotte datter ut å øvelseskjøre med bil. Jeg har sett gleden i mine barns øyne når vi finner på masse gøy….Den første konfirmasjonen er gjennomført, nr 2 står for tur. Minste mann vår fikk oppi alt det andre dessverre diabetes type 1 for ca. ett år siden, men jeg har fått hjulpet til for å få det til å fungere på best mulig måte. Å få oppleve at 8 åringen min takler dette, Og mestrer tilstanden på en så fin måte, varmer ett pappahjerte så enormt mye. Disse tingene og selvfølgelig bøttevis med andre opplevelser de siste 3 årene, er ting jeg ikke ville ha opplevd dersom ikke tilfeldighetene hadde dukket opp. Jeg synes dette er skremmende, virkelig skremmende.Ja!!!!!Disse ordene er skrevet av meg i fortvilelse, oppgitthet, og frustrasjon. Like fullt, så står jeg fast ved at jeg synes ikke innsatsen er god nok for sine "Vanlige" borgere i Kongeriket Norge. Stadig vekk leser jeg om mennesker, voksne og barn i Norge som ikke får sine medisiner, fordi de er for dyre!!!!! Hva er det for noe???I Norge??Hvis myndighetene ikke mener at vi har råd til å berge våre borgere med alle pengene vi har tilgjengelige, så må de for f. sette seg ned å omprioritere nå veldig fort, det kastes milliarder av kroner bort på alskens idiotiske ting rundt omkring, betalt av Norske skattebetalere. Jeg har i mitt arbeide i alle år jobbet som bare det og betalt min skatt til statskassen med glede, i den tro at systemet har vært så bra, at man ikke skulle måtte slåss så innmari for sine rettigheter om noe skulle inntreffe. Så naiv kan man altså være. Bom. første slag 66 prosent av tidligere lønn.Bom.et slag til! dekning av operasjon???Tja…kanskje, om du bare hadde brukt nok tid til å lete å sloss med systemet……tid du selvfølgelig ikke hadde da…ja, ja. men dekning av utgifter var nok ikke aktuelt likevel, siden vi allerede hadde avslått operasjon her til lands. Dette er mine tanker i sin helhet. Historien er dessverre min sanne historie. Det er historien om et system der så mange utrolig flinke og flotte mennesker jobber og så gjerne vil hjelpe, men……dessverre tror jeg at systemet stopper de opp. Kanskje er det slik at min reise nærmer seg en ende nå, jeg vet faktisk ikke lenger, ikke etter det jeg har opplevd. Men….jeg er sliten, sliten av å måtte stå på å kjempe når jeg er alvorlig, ja faktisk dødssyk. Sliten av å føle at jeg ikke blir ivaretatt god nok av systemet vårt.Jeg føler at jeg selv må gjøre alle tingene som skulle vært gjort av helsevesenet. (Sjekke muligheter, finne klinikker) det meste egentlig. Jeg vil helst bruke energi på å leve, være sammen med min familie og ikke gjøre andres jobb. Sannsynligvis forandrer ikke dette innlegget noen ting, men jeg har ett håp om at noen kan finne nytt håp, og lete etter muligheter når myndighetene her sier stopp. Jeg er et levende bevis på at det kan nytte, ikke godta alt. Jeg har tross alt hatt nesten 4 år ekstra nå på jorda, og om tilfeldighetene står meg bi, så kanskje, kanskje får jeg noe mere tid. Hvor lenge? Ingen vet. Essensen i det jeg prøver å få frem!!!Ingen vet, nettopp derfor er det så vanvittig viktig å faktisk prøve "NOE" å ikke bare tenke at: sannsynligheten for at det går bra, er så liten at det er faktisk ingen vits i å forsøke!!! Da har vi i utgangspunktet tapt kampen. Regner med at mange vil være uenig med meg i mine betraktninger og hva jeg tror. Det får så være, det er fortsatt et snev av ytringsfrihet i dette Landet, tror jeg da. Så folkens, jupp sliten er jeg, men gi opp, NEI DET VIL JEG IKKE. Med kampviljehilsen Tommy Nygård.

Slået op af Tommy Nygård i Mandag den 8. april 2019

MÅ JEG VIRKELIG DØ NÅ?

Kjære venna og heiagjeng Dessverre viste siste ct. kontroll at tilbakefall av kreften i kroppen min er et faktum Æ e fortvilt, sliten og redd………..på nytt………Aldri tidligere har æ gått ut med kritikk av systemet vårt i Norge, men æ føle at begeret mitt e fullt nu Dette innlegget må alle bare tolke som de vil…….men etter å ha fått beskjeden fra en kreftlege i Tromsø om at: Dessverre viser det seg at kreften er tilbake, det vi kan tilby, er Palliativ behandling.
OG SÅ!!!DET ER INGEN VITS FOR MEG (legen) å spørre kirurgene om noe inngrep kan gjøres, da de sa nei forrige gang vi spurte! Reine ord for pengene etter å ha vært overlatt til tilfeldighetene to ganger før.

Nå kjenner jeg at jeg vil gå ut med hele historien min: 
La meg påpeke dette: 
Jeg vil på ingen måte støte, trekke noen ned, eller snakke stygt om personer i helsevesenet, men det er selve systemet jeg vil belyse. Derfor vil jeg ikke oppgi noen navn på personell i dette innlegget. 
Jeg vil likevel prissette englene som jobber på kraftenheten i Narvik, de kan jeg ikke få gitt nok godord.
For noen flotte mennesker Helt utrolig flinke i jobben sin, og tenk hva de må takle av situasjoner i sitt daglige arbeid Dette er kremen av kremen J jeg rett og slett bare elsker de menneskene 
Så: vi går tilbake til Juni 2015, Jeg hadde akkurat fått ny jobb, sa til ungene mine at nå drar vi på cafe og spiser og feirer at pappsen har fått ny jobb Vi var happy hele bunchen Dette var en jobb som jeg hadde hatt lyst på lenge,og som jeg visste
ville gi oss mere fritid sammen.
Timer etterpå vi hadde spist, fikk jeg voldsomme smerter i magen Kastet opp, og klarte ikke å stå oppreist Jeg ble liggende å vri meg i smerter Kona (Gunn Anne) kjørte meg til sykehuset i Narvik, og jeg ble innlagt. Vi fortalte om hvordan det var med meg, og jeg fortsatte å kaste opp utover kvelden, og smertene var helt frykterlig, men ingenting ble gjort de første timene. Sent på kvelden fikk jeg beskjed om at jeg skulle svelge slangen dagen etter. Med vanvittige smerter gjennom natta, kom morgenen endelig, og undersøkelsen ble gjennomført med resultat: Ingenting galt kunne påvises, og legen som gjorde undersøkelsen kom inn på rommet mitt og ga beskjed om at nå skulle jeg bare dra hjem. DET FEILER DEG INGENTING! 
Flott at alt var bra, men etter å ha opplevd smertehelvete, forklart dette gjentatte ganger til legene, var jeg mildt sagt overrasket over at det ikke skulle foretas ytterligere utredning. 
Jeg visste at dette ikke var ok, men hadde jeg ikke noe annet valg enn å dra hjem. Det holdt noen timer, etter å ha spist, fikk jeg på nytt vanvittige smerter i magen, og Gunn Anne fikk meg på nytt til sykehuset i Narvik. Jeg ble innlagt på nytt, men igjen ble ingenting gjort Jeg kastet stadig opp, det var tomt i magen, og til slutt var det bare væske som kom opp slik lå jeg til langt utpå kvelden, da det endelig kom en sykepleier som “så meg” Hun gikk til en lege og sa: Se på han! NOE må gjøres! Da først, ble det avgjort at jeg skulle få komme i Ct røntgen følgende morgen. Må bare få si takk til den sykepleieren etter ct. bildene var tatt, hadde vi svaret En svulst lå i tynntarmen og blokkerte alt jeg spiste, med stor sannsynlighet var dette en kreftsvulst. Aha- jeg var altså ikke helt frisk.
Jeg ble sendt til Tromsø for hasteoperasjon der, kom til Tromsø på ettermiddagen, det ble gjort forberedelser på kvelden, og morgenen etterpå ble jeg operert. 
Etter operasjonen når jeg våkner, kommer kirurgen inntil meg og sier: beklager Nygård, vi har operert og fått fjernet den største svulsten, men det ligger 2 til i området, disse er umulig å ta bort uten at du dør, vi måtte derfor bare la de være, og lukke igjen. Så-det var det 
Jeg hadde nå fått beskjed om at livet mitt nærmet seg slutten, og det ganske fort. 
Rett etter at legen hadde vært med beskjeden til meg og Gunn Anne, kom sykepleierne inn til oss, og sa at dersom vi var kristen, var tiden nå inne for å snakke med presten. Dette var godt ment fra pleiernes side men sier noe om alvoret i situasjonen.Reisen i mitt liv,var i ferd med å ta slutt.

Pleierne var veldig omsorgsfulle overfor meg og Gunn Anne, og visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss. De gjentok flere ganger at vi hadde mulighet for å snakke med Sykehuspresten der om vi ville, vi takket høflig nei, samtidig som vi forsto hva de mente. Jeg hadde ikke lange tida igjen, før min reise her på jorda var over, slik var det.
I totalt sjokk, morfinsmertelindring og redsel var dette en helt uvirkelig situasjon. Kirurgen kom inn flere ganger på rommet og gjentok at det ikke var mere å gjøre, vi prøvde å fiske etter håp, kunne noe hjelpe oss å berge livet mitt i det hele tatt? Svaret var negativt dessverre. Jeg ble fortvilt og lei av å høre at det var absolutt ingen mulighet, og ba derfor pent og rolig kirurgen om å gå fra rommet, og ikke komme tilbake før han hadde pønsket ut en eller annen måte å hjelpe oss på. Jeg så han aldri igjen. Nå var jeg og Gunn Anne i Tromsø, våre kjære barn var i Narvik, vi var i en helt ubeskrivelig jævlig situasjon-bare kaos.
Det ble besluttet at pga. situasjonen, og for å få mest mulig tid med våre kjære barn før det uunngåelige inntraff, skulle jeg flyttes med ambulansefly så raskt som mulig fra Tromsø til Evenes, så med ambulanse fra Evenes til Narvik. Gunn Anne måtte kjøre bilen vår hjem, og kunne derfor ikke være med i flyet.
Dette med å få meg hjem fortest mulig, var jo kjempebra tenkt, tatt situasjonen i betraktning. Som sagt, så gjort, reisen gikk fint, selv om jeg var i ekstremt dårlig forfatning.
Jeg ble tatt imot i Narvik på akuttmottaket av en svært hyggelig sykepleier, og vi hadde en fin samtale for en liten stund. Jeg ble skrevet inn, på et fint familierom, og fikk treffe barna og Gunn Anne igjen.

Det hadde nå begynt å synke inn hva som var i ferd med å skje. Utpå kvelden kom en trivelig lege inn til meg, vi snakket om løst og fast, om livet og hva meningen er. Vi snakket ganske lenge over en kopp kaffe. En fin , dyp og samtidig løs samtale hadde vi. Takk til denne legen, som ga meg litt ro. Jeg vet ikke om det kunne vært noe i denne stunden som utløste noe “ekstra” hos legen, men der og da var vi begge, uten at vi sa det med rene ord, klar på hva jeg sto i .De nærmeste dagene fikk jeg møte palliativt team på sykehuset, og må bare si at personellet der kan jeg ikke får rost nok .Det var under et møte med en representant fra palliativt team, og denne legen som jeg hadde hatt den samtalen med på rommet mitt, vi satt og snakket på et kontor, da legen utbryter: 
Tommy! Vi kan ikke bare gi opp, NOE må prøves. Jeg skal prøve å gjøre NOE, vet ikke helt hva, men noe. Etter en tid, tror ikke det var mere enn noen dager, tok legen kontakt, og fortalte at jeg skulle sendes til Oslo for full PET skanning (tror jeg det heter). Ett lite håp var sådd hos meg Jeg husker at jeg var så vanvittig glad, tårene kom, og jeg kunne ikke annet gjøre enn å takke vedkommende. Jeg dro til Oslo, fikk utført skanningen og reiste hjem igjen. Etter noen ulidelige dager i påvente av svar, som jeg var helt sikker påda, tatt i betraktning av hva som var utalt tidligere ikke var særlig godt nytt, men sannsynligvis siste spikeren.

Vi var i Harstad på tur når telefonen fra legen kom: Tommy, det er godt nytt.
Godt nytt? det var jaggu meg godt nytt. Wow. Skanningen viser at det er ikke spredning til Lunger, nyrer, skjellet, altså ingen vitale organer heter det vist. Situasjonen er fortsatt livstruende, men dette er bra opp i alt. 
Legen: Nå sender jeg en forespørsel om mulighet for å prøve kirurgi ved radiumhospitalet, du går på cellegift, så får vi se.
Slik ble det, jeg gikk på cellegift noen uker, nye CT. bilder ble tatt, og håpet var nå at de ville vurdere og prøve kirurgi- Ventetid- ughh- så! Tommy, sa legen, vi har fått svar, du får operasjon på radiumhospitalet, de vil gå inn å prøve å fjerne svulstene som ligger vanskelig til!!
Fullstendig slått i bakken av lykke over svaret, ble jeg helt stille en stund, men var bare i ekstase. Det var nå kanskje en mulighet for å få leve likevel, kan ikke beskrive følelsen. Dødsdommen for noen uker siden var det nå blitt en mulighet!!Selvsagt visste jeg at situasjonen var utrolig alvorlig,
Men muligheten
var større enn det noen gang hadde vært.

Alt var bedre enn at noe ikke ble prøvd. Jeg ville leve for alt i verden, være med familien, oppleve oppveksten til ungene. Alt som hadde med liv å gjøre ville jeg oppleve, så inderlig. Så ble jeg operert på radiumhospitalet. Gunn Anne fikk beskjed fra kirurgen, mens jeg enda var på oppvåkningen, at operasjonen var svært vellykket, kirurgen var fornøyd, de hadde begynt med å fjerne disse svulstene som “ikke kunne fjernes” og det hadde gått over all forventning. Videre hadde de fjernet alt de kunne se visuelt av kreft. 
Utrolige dyktige folk. 
Etter operasjonen fikk jeg vite at sannsynligheten for tilbakefall var stor, men jeg kunne faktisk bli helt frisk. Men usikkerheten ligger i det kirurgene ikke kan se. 
Uansett, fra til å gå en sikker død i møte, hadde jeg nå fått muligheten og håpet tilbake om å kunne leve videre med min kone og våre 3 barn. Hele familien var overlykkelige.

Det gikk bra, veldig bra i mange måneder, jeg brukte tida til å trene meg opp og komme meg på bena igjen, og må si meg stolt over at jeg klarte det i løpet av noen harde uker. Jeg begynte å jobbe litt i ny jobben, utrolig flott å komme litt tilbake til livet igjen, og vi nøt hverdagene. Så ca. ett år etter operasjonen kom den triste beskjeden om at jeg hadde fått tilbakefall. Kreften var tilbake igjen. 
Åhhhh……Rett ned igjen. Nå var spørsmålet: va skulle gjøres videre? Så kom beskjeden jeg ikke ville ha: Det vi kan tilby nå er palliativ behandling med cellegift, du får ingen operasjon igjen SÅ…..det var det…….på nytt- atter en gang et dødsbudskap for familien.
Jeg husker jeg og Gunn Anne spurte kreftlegen hvorfor, hvorfor ikke operasjon?
og legen svarte: vel…..vi anser ikke du er fysisk sterk nok til en ny operasjon, belastningen blir for stor. Så, nå var det ikke lys å spore i det hele tatt. Fra å begynne å tro på at livet var gitt meg på ny, til nå å være totalt håpløs situasjon igjen.
Nå var det bare å stålsette seg på hva som ventet. Atter en gang gikk jeg i gang med forberedelser for å tilrettelegge slik at mine kjære skulle få det best mulig den dagen jeg var borte.

Så plutselig tikket det inn en melding på tlf. min. Det var Marianne, en dame jeg ikke kjente i det hele tatt, tok kontakt utfra det blå, og ville så inderlig forsøke å hjelpe oss. Hun spurte om hun kunne få lov å starte en innsamlingsaksjon, samt begynne å lete etter muligheter i utlandet, siden Helsevesenet i Norge ikke ville tilby meg annet en cellegift nå. Utrolig hva…..tenk en dame vi knapt nok visste hvem var, hadde forbarmet seg over vår kjære familie. Jeg og Gunn Anne hadde flere samtaler med Marianne.
Tommy’s kamp ble startet opp Nå hadde jeg plutselig fått ny kampvilje og håp ikke minst. Hvordan var dette mulig? Jeg hadde jo nå fått beskjed for andre gang avhelsevesenet i Norge at noe annet en cellegift ikke var mulig, og at det kun var snakk om livsforlengende behandling nå.
Marianne spurte om jeg hadde snakket med legen i bygda, og jeg svarte at jeg ikke hadde han som lege. Hun sa at jeg iallfall kunne ta en tur innom å snakke litt med han.

Det gjorde jeg, en ettermiddag gikk jeg inn på kontoret hans, satte meg ned og sa noe sånn som: kan du hjelpe meg, jeg er døende nå om jeg ikke finner muligheter. Jeg føler ikke at det prøves nok her i Norge, sa jeg til legen. De tok feil første gang, i Tromsø, kun tilfeldigheter gjør jo at jeg sitter her i dag. Vær så snill å si meg noe positivt, gi meg håp om du kan. Kan det finnes? Legen hadde hørt om meg, han sa selvfølgelig at det var svært alvorlig, men……..og dette glemmer jeg aldri,: Vi skal selvfølgelig gjøre alt vi kan for å prøve å hjelpe deg. Hæ…!!!Hørte jeg riktig nå???Selvfølgelig gjøre alt for å prøve å hjelpe deg! Altså. Ingen beklager, det er ikke noe vi kan gjøre, eller vi kan kun tilby livsforlengende behandling. Nei da, legen fikk sendt c.t bildene mine til en klinikk i Tyskland, med forespørsel om kirurgi eller andre muligheter kunne vurderes.
Steike, æ hadde nu en lege som sto på for meg, og ville prøve absolutt alt, lete etter muligheter når det ikke ville prøves andre muligheter her hjemme enn behandlingen jeg hadde fått tilbud om. Så, Marianne jobbet på med innsamling av midler i tilfelle jeg måtte reise ut, det ble arrangert konsert på Berg 3 scene, og massevis annet ble gjort rundt meg av Bygda og ellers rundt omkring. Til og med fjerne slektninger fra Canada sendte sin støtte over til meg for å hjelpe. Fantastisk. Vi hadde ingen tid å miste. Så……etter en vanvittig tøff tid, kom endelig telefonen fra legen: De Tyske kirurgene vil at du skal komme til klinikken i Tyskland, de vil sjekke deg, og vurdere eventuelt kirurgi. Du kan reise dit i Oktober om du tar valget, jeg kan ikke ta valget for deg, det må du gjøre. Men dette er en mulighet.
Hæ…….på nytt…nye muligheter….håp…….det håpet som jeg har klamret meg til hele tiden…..ny gnist, ny kampvilje for meg og familien.24 Oktober dro vi. Jeg, Gunn Anne og kona til legen, med mål: Tyskland. Da vi kom til klinikken gikk det rimelig i ett. De brukte vel ca 1.5 dager på å teste fysikken min, springing, lungekapasitet, blodprøver, slanger og kamera på alle plasser jeg ikke skal nevne her. Her var det jeg plutselig kom på samtalen med kreftlegen i Norge hvor jeg og Gunn Anne spurte: hvorfor ikke ny operasjon? Og svaret var: vi tror ikke du er i god nok fysisk form til det. TROR. Nå tenkte jeg med meg selv! De hadde jo faktisk ikke sjekket fysikken min i Norge, bare antatt!!Hva? Ikke før nå under hard testing av fysikken min i Tyskland, hadde jeg tenkt på at de faktisk ikke hadde kjørt meg på fysiske tester her hjemme, og så tatt en beslutning. Ja vel, kunne ikke bruke mere energi på de tankene der og da iallfall. Så var gleden (og redselen)stor, når den Tyske kirurgen kommer inn til oss på rommet på kvelden og sier følgende på gebrokkent engelsk: Herr Nygård, vi har sittet ett spesialistteam i gruppe, vurdert Ct bilder, både fra ditt hjemland og de vi har tatt her. Svarene etter de fysiske testene vi har gjennomført av deg, viser at du tross i alt du har vært gjennom, er i overaskende bra form. Det er en veldig alvorlig situasjon du er i utfra bilder, men vi har kommet frem til at kirurgi er din beste sjanse nå. Vi har vurdert det slik at vi vil gjennomføre en operasjon på deg om du vil, i morgen tidlig. Nygård, du er en mann i begynnelsen av 40 årene, og vi mener at: This is your best shot. Valget er ditt, men sier du go, så står vi klare. Wow…….muligheter, beste sjanse…..kirurgi kan gjennomføres…….du er i veldig god fysisk form….tankekaos men..ok!

Tross i hvor utrolig dårlig oddsene var, så var dette musikk i mine ører. Vi må jo selvfølgelig prøve, dette var den eneste muligheten jeg nå hadde til å få leve lengre.

Morgenen etter ble jeg trillet inn på anestesi rommet med følge av Gunn Anne, så langt det var mulig. Det neste jeg husker er at jeg våkner med kona mi ved siden av meg, hun visker rolig i øret mitt omtåket som jeg var: Tommy, det var vellykket….operasjonen var vellykket. De har klart å få vekk alt de kan se av kreften, du kan bli helt frisk sier legene. Muligheten for tilbakefall vet vi er stor, men det finnes en sjanse for at du kan bli frisk.Nå kan vi begynne å tenke fremover, prøve å leve gode dager, du å æ, litt å litt Tommy.
Åhhjh på nytt, vellykket operasjon, håp, gnist og vilje til å stå på enda hardere for å komme i form og leve videre. Ei tid i et smertehelvete ventet oss en kamp om å vinne tilbake styrke og tro, en kamp for hele familien på hvert sitt plan en brikke i hverdagens fremskritt.
Dette var ikke noe problem, vi skulle komme gjennom dette sammen, jeg skulle leve.

NYDELIG. Alt var bra, så vanvittig bra, godt å leve, ha kvalitetstid med familien, drive med musikken og gradvis prøve å slippe taket på frykten. Det gikk bra i over ett år nå, jeg har trent meg opp, igjen, og har det bra tross alt. 
Så, ved siste kontroll viser ct bilder dessverre at kreften er tilbake. 
Denne gangen er det noen små korn i lymfene, det er fortsatt ingen spredning til vitale organer og hoved svulsten er borte.
På nytt tenker jeg tanken på hva som kan gjøres nå, jeg er rett å slett ikke villig til å gi opp. ALDRI! Under samtale med kreftlege, sier legen følgende til meg og Gunn Anne: DET ER IKKE NOEN VITS FOR MEG Å SJEKKE MED KIRURGER OM MULIGHET FOR OPERASJON, FORDI DU FIKK JO AVSLAG FORRIGE GANG!

Eh? INGEN VITS? i å spørre fordi det ble avslag sist? H va er dette for en måte å behandle folk på, vi snakker om mitt liv vår fremtid, vårt håp?Avslag sist!!! Joda, altså da avslaget her hjemme på berget førte til en massiv innsats fra folk rundt oss, som igjen førte til en vellykket operasjon i Tyskland, som FAKTISK berget livet mitt!!!!

Jeg har altså levd ett kjempegodt liv i over ett år med min familie pga. at jeg fikk muligheten til operasjon i Tyskland, som helsevesenet i Norge ikke ville gi meg. Masse opplevelser for meg, mine barn og de rundt oss. Jeg hadde vært død for ett år siden om det ikke var for Marianne som tilfeldigvis dukket opp som en plutselig hjelper og ga oss nytt håp og tips Om andre muligheter.
Og nå får jeg altså servert at det ikke er vits å spørre en gang, om andre muligheter, med bakgrunn av avslaget her på berget forrige gang?

Smak litt på det……….ingen vits i å spørre/undersøke noe mere…..til tross for at jeg har berget meg i snart 4 å pga. rene tilfeldigheter.

1.Kirurgen i Tromsø som sier: beklager, det er ikke mulig å fjerne 2 svulster i tynntarm. Sendt til Narvik, møte med palliativt personell, vet i grove trekk hva som kommer. Du skal dø!
Så, denne legen som plutselig finner ut at noe må prøves alikevel, får petscanning og operasjon på radiumhospitalet som klarer relativt greit å ta de 2 svulstene som’
ikke skulle kunne fjernes.

2.Operasjon blir avslått her i Norge ved tilbakefall etter ca 1 år, med begrunnelse av at jeg er i for dårlig fysisk form. Du skal dø!
Marianne dukker TILFELDIGVIS opp, kjører i gang Tommy’s kamp.Folk og bygd er fantastisk å stiller opp. Dette fører igjen til gjennomføring av operasjon i Tyskland som er svært vellykket.

Dette var altså 2 gang livet mitt ble berget pga. tilfeldigheter, egeninnsats og gode mennesker rundt oss.
Nå er kreften å lurer igjen, Jeg får beskjed om at det ikke er vits i å spørre om kirurgi en gang med bakgrunn av avslag ved forrige tilbakefall.Uuhg……hva skal jeg tro nå? Etter at tilfeldigheter har holdt meg i livet i snart 4.år!!!Altså!!snart 4 år siden jeg ikke ble lemnet noen sjanse i det hele tatt.

Samtidig vil jeg ta med at jeg søkte Helfo, etter Tysklandsturen om dekning av utgifter, men fikk raskt avslag pga.”at denne klinikken” ikke var i Norge sitt system. Så klinikken som berget livet mitt, var ikke under Norges vinger, og derfor ble det fullt avslag.
Det er slik at man kan søke Helfo om forhåndsgodkjenning av behandling i utlandet, men i mitt tilfelle sto det om liv. Det var ikke tid til å lete etter en “godkjent klinikk” jeg var døende. Da jeg reiste til Tyskland var Marianne i dialog med legen i Tromsø, som ba henne sende søknad om forhåndsgodkjenning av operasjonen, de ville i første omgang legge inn en anbefaling fra Norge om at dette var tilrådelig, dagen før operasjonen fikk
Marianne en telefon hvor legen sier at de ikke vil gå god for operasjonen og at hun vil returnere papirene tilbake, samt at vi måtte søke helse Øst om evt. annen dekningsmulighet. Ikke engang der ville Norge stille opp.

Nok om det.
Nå sitter jeg her igjen, med en tilsynelatende håpløs situasjon, eller skal tilfeldigheter nå berge meg enda en gang?

Som jeg skrev innledningsvis, så er jeg ikke ute etter å henge ut folk i det hele tatt. Både jeg og Gunn Anne har i disse svært krevende og tøffe årene skrytt av helsepersonellet så mye vi har kunnet. Damene på kraftenheten i Narvik er noen fantastiske mennesker, som gjør alt de kan for å gjøre det best mulig for sine pasienter. Helt utrolig flinke er de.
De som kjenner meg, vet at jeg er en fyr som aldri hever stemmen mot noen stort sett. Det har heller ikke skjedd i min sykdomshistorie. Jeg liker å tenke godt om folk så langt det lar seg gjøre, å har en innbitt tro på at ting løser seg på en bedre måte ved en rolig og fin dialog enn kjefting og skittkasting.
Når det gjelder kirurgen i Tromsø som sa beklager, ikke mulig å gjøre noe. Så har jeg mang en gang sagt at det er den legen jeg er mest glad i opp i alt, nettopp fordi han tok så utrolig feil Det umulige var faktisk mulig. Jeg lever den dag i dag.
Det jeg ønsker å sette fokus på er ‘systemet ‘
Jeg føler absolutt at jeg er ett tall i statistikken……
jeg føler at innsatsen ikke er stor nok for en mann i begynnelsen av 40 årene i Norge. Jeg føler at pga. statistikken på min type kreft, så gjøres det en innsats, et forsøk, så skyver man det vekk fordi statistikken forteller at dette ikke går bra.

Vel……tror jeg skjønner litt av statistikken nå etter dette. Men skal jeg godta at den tar livet mitt? 
Den hadde stemt på en prikk i mitt tilfelle også, om ikke tilfeldigheter hadde kommet min vei. Med min historie på snart 4 år, er dette faktisk bevist. 
Jeg er i livet, enn så lenge, tross i dystre utsikter fra starten av.
Tanken slår meg, Jeg kan rett og slett ikke unngå å tenke at om jeg hadde hett Jens, Jonas, Harald, Bent, eller Erna………ville svaret fra første kirurgen i Tromsø for snart 4 år siden vært: beklager, vi kan ikke gjøre noe mere, eller kan vi tenke oss at svaret kanskje ville vært noe slik som: Hmmm….vi har
operert deg, vi har fått bort den største svulsten som blokkerte matveien, imidlertid ligger det 2 små svulster vanskelig til, men jeg synes vi skal lete opp en klinikk som har spisskompetanse, enten her hjemme i Norge, eller i utlandet. Dette var jo en akutt operasjon, og det kan være at dersom det gjennomføres en godt planlagt operasjon, så kanskje det kan finnes en mulighet.Hva sier du? Skal vi gå for det? Det er selvfølgelig ditt valg, men sier du ja, så går vi i gang med en gang å sjekker……….Kan det være mulig at det ville vært lagt frem på en slik måte da spør jeg meg???
Jeg tror svaret er ja, det er hva jeg tror.

Så, etter denne vellykkede operasjonen på denne personen med et “navn”Etter et års tid hvor han har levd fint med sine kjære, kommer dessverre tilbakefallet av kreften, og mannen er nok en gang livredd for at reisen i livet hans begynner å nærme seg slutten. Han møter til samtale hos kreftlegen.
Så…….får han følgende beskjed?:Dessverre så må vi gi deg avslag på ytterligere operasjon, denne beslutningen er tatt med begrunnelse i at vi TROR at du ikke er i god nok form til å få gjennomført en ny operasjon.!!

Eller! kan man tenke seg at det ville vært noe mere som: Det viser seg desverre at kreften er tilbake, men vi gir ikke opp selvfølgelig. Vi begynner med å teste om fysikken din faktisk kan tåle en eventuell ny operasjon, samtidig har jeg sendt dine ct bilder til flere klinikker for å få de vurdert nøye på flere plasser, så vi er sikker på å få frem va vi har å gjøre med. Dette er selvfølgelig ditt valg, men sier du ja, så begynner vi testene så snart som mulig. Alternativt så tilbyr vi selvfølgelig palliativ behandling i form av cellegift, men valget er ditt. Så hva sier du? Skal vi brette opp ermene å kjøre på??
Kan Det være mulig at det ville blitt lagt frem på en slik måte???om jeg hadde ett “navn”
Jeg tror også her at svaret faktisk er ja.

Så……..Etter fysiske tester, kommer beslutning om at operasjon kan gjennomføres, denne blir utført i Norge, kompetansen finnes her, står ikke på det. Denne kunne også vært utført i utlandet på Statens regning fordi man da lynraskt hadde undersøkt hvilken klinikk som Norge hadde Godkjent. Så mannen eller damen forså vidt er kjempe glad. Operasjon gjennomføres og personen får alt dekket av Staten. Flott. 
Det er jo slik det skal være…….for alle vel og merke.

Så……….etter over et år etter operasjonen, kommer den forferdelige nyheten om at kreften igjen lurer. Tilbakefallet er ett faktum!
Så lurer jeg på?
Under samtale med kreftlege, får han nå beskjed om at det er ingen VITS i å undersøke med andre muligheter, nå er tilbudet palliativ behandling , eller………….

Kan det være noe sånt som…..Du vi har sittet i gruppe med flere spesialister, kreftleger, kirurger og studert og diskutert bilder og blodprøver. Vi har kommet frem til at vi mener det er best om vi starter en behandling nå med cellegift, så vurderer vi andre alternativ underveis, eventuelt ny kirurgi om det lar seg gjøre. Ok?

Jeg tror faktisk at svaret er ja…….det er faktisk hva jeg tror……..

Jeg ønsker med dette innlegge å belyse hva som faktisk kan skje under en slik situasjon.
Det er et uomtvistelig faktum i min sak, at hadde ikke rene tilfeldigheter dukket opp underveis, hadde jeg godtatt alle svar fra norsk helsevesen og gitt opp å kjempe, så hadde familien min vært å måket snø på grava mi på vinteren, og klippet gress der på sommeren nå på 3 året Istedenfor pga. stahet og kampvilje egeninnsatsmasse penger fra egen lomme og fra folk rundt med stor giverglede, så lever jeg i dag. Jeg leker med barna våre, jeg har vært så heldig å få være med min flotte datter ut å øvelseskjøre med bil. Jeg har sett gleden i mine barns øyne når vi finner på masse gøy….Den første konfirmasjonen er gjennomført, nr 2 står for tur. Minste mann vår fikk oppi alt det andre dessverre diabetes type 1 for ca. ett år siden, men jeg har fått hjulpet til for å få det til å fungere på best mulig måte. Å få oppleve at 8 åringen min takler dette, Og mestrer tilstanden på en så fin måte, varmer ett pappahjerte så enormt mye. Disse tingene og selvfølgelig bøttevis med andre opplevelser de siste 3 årene, er ting jeg ikke ville ha opplevd dersom ikke tilfeldighetene hadde dukket opp. Jeg synes dette er skremmende, virkelig skremmende.
Ja!!!!!Disse ordene er skrevet av meg i fortvilelse, oppgitthet, og frustrasjon. Like fullt, så står jeg fast ved at jeg synes ikke innsatsen er god nok for sine “Vanlige” borgere i Kongeriket Norge. Stadig vekk leser jeg om mennesker, voksne og barn i Norge som ikke får sine medisiner, fordi de er for dyre!!!!! Hva er det for noe???I Norge??Hvis myndighetene ikke mener at vi har råd til å berge våre borgere med alle pengene vi har tilgjengeli
ge, så må de for f. sette seg ned å omprioritere nå veldig fort, det kastes milliarder av kroner bort på alskens idiotiske ting rundt omkring, betalt av Norske skattebetalere. Jeg har i mitt arbeide i alle år jobbet som bare det og betalt min skatt til statskassen med glede, i den tro at systemet har vært så bra, at man ikke skulle måtte slåss så innmari for sine rettigheter om noe skulle inntreffe. Så naiv kan man altså være. Bom. første slag 66 prosent av tidligere lønn.Bom.et slag til! dekning av operasjon???Tja…kanskje, om du bare hadde brukt nok tid til å lete å sloss med systemet……tid du selvfølgelig ikke hadde da…ja, ja. men dekning av utgifter var nok ikke aktuelt likevel, siden vi allerede hadde avslått operasjon her til lands. Dette er mine tanker i sin helhet. Historien er dessverre min sanne historie. 
Det er historien om et system der så mange utrolig flinke og flotte mennesker jobber og så gjerne vil hjelpe, men……dessverre tror jeg at systemet stopper de opp.

Kanskje er det slik at min reise nærmer seg en ende nå, jeg vet faktisk ikke lenger, ikke etter det jeg har opplevd. Men….jeg er sliten, sliten av å måtte stå på å kjempe når jeg er alvorlig, ja faktisk dødssyk. 
Sliten av å føle at jeg ikke blir ivaretatt god nok av systemet vårt.
Jeg føler at jeg selv må gjøre alle tingene som skulle vært gjort av helsevesenet. (Sjekke muligheter, finne klinikker) det meste egentlig. Jeg vil helst bruke energi på å leve, være sammen med min familie og ikke gjøre andres jobb. 
Sannsynligvis forandrer ikke dette innlegget noen ting, men jeg har ett håp om at noen kan finne nytt håp, og lete etter muligheter når myndighetene her sier stopp.

Jeg er et levende bevis på at det kan nytte, ikke godta alt. Jeg har tross alt hatt nesten 4 år ekstra nå på jorda, og om tilfeldighetene står meg bi, så kanskje, kanskje får jeg noe mere tid. Hvor lenge? Ingen vet.

Essensen i det jeg prøver å få frem!!!Ingen vet, nettopp derfor er det så vanvittig viktig å faktisk prøve “NOE” å ikke bare tenke at: sannsynligheten for at det går bra, er så liten at det er faktisk ingen vits i å forsøke!!! 
Da har vi i utgangspunktet tapt kampen. Regner med at mange vil være uenig med meg i mine betraktninger og hva jeg tror. Det får så være, det er fortsatt et snev av ytringsfrihet i dette Landet, tror jeg da. Så folkens, jupp sliten er jeg, men gi opp, NEI DET VIL JEG IKKE. 

Med kampviljehilsen Tommy Nygård.

Tommys kamp er en kamp for familien på fem.

Følg Tommys kamp HER.

Ole i skogen om forbilder.

Ole i skogen om forbilder.

Ole i skogen er ikke lett å få øye på, men han er der, rett så ofte.

Dags å ramle på denne karen igjen. Ikke det at jeg har savnet han, faktisk har jeg ikke viet han en tanke på han på lenge. I skogen liker jeg å la tankene fly til hyggelige sfærer, ikke småkranglete skogsgubber med bæsj i anorakkhetta.

Her om dagen gikk jeg og småpludret med meg selv og vofsen på, eller rettere sagt langt ned i, råtten vårsnø, da en rødglødende Ole i skogen hoppet foran oss og sperret stien.

E du førr eller i mot?

Bilde fra Pixabay

Femie lapphund tok det hele med ro, og stirret ufravikelig mot sekken hans der julekakene pleide å ligge, hun lot seg ikke anfekte av skogsgubbens lune. Gjeterhund liksom, gjeter kun på kaker!
Jeg betedde meg derimot akkurat som ellers. Skvatt og hoppet, og hjertet landet på stemmebåndene sånn at jeg ikke kunne lage lyder tilbake. Ikke et bittelite kattefres kom ut en gang.

Bildet er tatt av Prawny fra Pixabay

Ka?

Stemmen var forbarsket spinkel og grøtete da den endelig virket. Hater når jeg lar meg skremme sånn at jeg ikke har kraft til å slå tilbake, i det minste verbalt. Pinglete! En lykke at det ikke varer så lenge.

Klimastreiken sællfølgelig, og det at ongan engasjere sæ. Førr eller imot!!!

Ole i skogen så på meg som om det var et selvfølgelig tema i skogen, akkurat der og da. Aktuelt ja, men jeg var mer i modus til å diskutere “blir det vår snart” og “hva slags fugl er det som kvitrer nå”. Men dessverre så fungerer frykt utmerket som strategi, så jeg adlød diskusjonsinvitten. Ole i skogen veivet med hendene som om det skulle få meg til å svare raskere.

– Æ e førr, så klart!

Hjertet hadde funnet vegen tilbake der det skal være i kroppen og stemmebåndene var igjen i funksjon, det var også jeg.

Ole i skogen målte meg som om han hadde en sannhetsskanner innebygd i øynene. Han nikket godkjennende mot meg lenge før han flyttet seg fra sperrestillingen. Sperrebukk hadde egentlig vært et passende ord på skogsgubben, fløy det gjennom hodet mitt, og så vidt ut av munnen min. Ole hørte det ikke, han virket bare fornøyd med å ha funnet en meningskollega i skogen. Han nikket som om hodet hans var festet i en spiralstreng.

-Bra! Bra! Bra! Bra! Men e du førr klimastreiken, engasjementet eller begge delan.

Det så faktisk ut som Ole i skogen godtet seg med å prøve å sette meg fast. Og denne karen hadde vært lærer, jeg gremmet meg et øyeblikk over lærerbildet som blafret i bakhodet et sted. Ole i skogen hadde en nifs evne til å få diskusjonen som han ville, og jeg en nifs evne til å protestere for lite. Så irriterende!

– Det viktigste er engasjementet. Det at ongan mobilisere og kreve handling og ikkje bære prat. Like slagordet demmes: UNFUCK THE WORLD!

Miljøvennlig tagging med brødskiver på gata i Bergen under miljøstreiken.

Ole i skogen var blitt Soft Soya, han smilte til og med. Jeg hadde svart riktig og døra til vennligheten åpnet seg.

– Du e faen mæ åkey. Og æ som trudde du va ei sånn blåst scooterkjærring.

Der blåste det liv i kjerringa. Tenke seg til at vennligheten var fælere enn tøffetom, visse ting spøker man ikke med. Kommentaren hadde slått gnister og gassen i meg var nær ved å antenne. Stikk i strid med alle naturlover, sneik kvinnelist seg inn og avverget eksplosjon. Det ville blitt sommergrønt rundt oss. Den ekstremt raske snøsmeltingen ved stien i Bjerkvikskogen ville blitt en historisk nøtt for ettertiden.

Bilde fra Pixabay

Men sånn ble det ikke. Jeg så konturene av en svært så interessant spørretime i skogen, hevn, om noe han tydelig hadde et sneversyn på. Jeg gledet meg, og så heldigvis fordelen av å vente litt sånn at jeg kunne stille med fulle magasin, dette kommer til å bli gøy, en annen gang.

Istedenfor skrudde jeg på en annen kanal og fortsatte der vi slapp.

– Unfuck the world! Kem kan vel være uenig i det!

Ole i skogen var blitt min allierte, klasebombene var desarmert, sluttstykkene ute og det var nummeret før han røkte fredspipe.

-Som æ sku ha sagt det sjøl. Men ka tenke du når du ser at voksne folk kritisere ongdommen, harsellere og tel og med gjer dem fravær fra skolen? Må sei at æ blei skuffa av rektor når æ hørte det, det hadde æ altså ikkje trudd om ho. Kor e håpet?

Ole i skogen var minimert til en bitteliten lutrygget og skuffet lærer som helst ville være stolt av sin fagstand. Han var nå i en posisjon der jeg lett kunne sparket og pisket, gitt igjen ord for ord, skremsel for skremsel, kakesmule for kakesmule. Men ryggmargsrefleksen sier at man ikke skal gjøre sånn, så jeg tok heller en nøytral en.

Bilde fra Pixabay

Veit du ka, æ e ikke sikker på om miljøstreiken klarte å gjøre nå positivt for miljøet sånn i øyeblikket, kanskje på sikt. Men æ e heilt sikker på at ongan vårres klarte å stikke i nån si dårlige samvittighet, og det e veldig bra. Måtte det bære ha stokke djævelsk ondt.

Ole i skogen holdt for en gangs skyld stilt, så jeg fortsatte.

Så visste det sæ jo at en god del voksne ikkje har meir skrupla enn at de med glødanes replikka kunne meie ned horden av onga som hadde reist sæ for kloden vårres. Fy så stygt det va å læse, og alle som heiv sæ på laget og latterliggjorde va ikkje det spøtt likar. Mobben kalles det, og de ska liksom være forbilda.

Det var nok til å gi næring til et lærerhjerte og Ole i skogen ble rak i ryggen igjen.

Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay

-Nemlig, det at verden har så grusomt, dårlige forbilda, e antagelig en større fare førr verden enn plastposa og sydentura. Førr forbildan har makt, og forbildan blir kopiert. Det e som kloning. Hetses ongene av foreldregenerasjonen, kommer de mest sannsynlig til å hetse sjøl når de har en ny og fersk generasjon under sæ. Deffør e det så viktig å vise at vi tar avstand fra sånn oppførsel, ikkje lar dem førrbli forbilda.

Nå var det jeg som nikket og var enig med skogsgubben. Vi var nesten blitt bestiser der vi sto fortsatt på samme sted på stien og diskuterte verdensproblem, de dårlige forbildene og deres makt.

Bilde fra Pixabay

-Du Ole ska ikkje være lei dæ førr at skolan gir fravær for å delta i miljøstreiken, det e no egentlig rætt og rimelig. Men den fraværsdagen kan fort bli prikken over i-en i en CV. En note i søknaden med førrklaring på den eine fraværsdagen, den ville æ vurdert som et pluss, vise engasjement og mot. Pluss at søknaden straks vil skille sæ ut i stabelen av søknada.

Ole i skogen vagget og nikket med hele kroppen, så enig hadde han neppe vært før.

Beskjed til unger som fikk fravær:

Beskjed fra skogen og ut til alle unger som fikk fravær grunnet deltakelse i miljøstreiken:

LAG DEG ET LITE SKRIV SOM FORKLARER HVORFOR DU VAR BORTE DEN ENE DAGEN, dato, hvor, hvordan. UNFUCK THE WORLD-FRAVÆR BLIR DA SNUDD TIL EN EKSTRA STJERNE I DIN JOBBSØKNAD!

Ungdommene stimet til sentrum fra alle kanter, stort arrangement rundt miljøstreiken i Bergen, mange unge involvert. Bergen et forbilde?

Så var det på tide å tusle hjem. 50 meter avgårde kom jeg på noe jeg bare måtte få svar på.

– Ka om æ hadde sagt at æ va i mot?

Ole i skogen gliste og viste veg med blikket ned mot elva der det var masse tråkk mot ei stor råk. Hadde Ole kastet noen i elva?!!! Latteren som fulgte fikk meg forlegen. At jeg aldri lærer, så lettlurt. Selvsagt kødder han med meg, må liksom få siste ordet.

Slet meg opp bakken og så meg tilbake før jeg rundet bakkekammen. Hva var det som blinket i elva. Noe rosa……?

– Gurimalla!!!!