web analytics

Slutt aldri å prøve.

Slutt aldri å prøve.

Idag gikk jeg en tur jeg lenge har vurdert å ta. Men dere vet, så er det alltid noe annet, tenker det er litt for tung tur, velger noe annet, nærmere, tryggere og med kjente steg.

Men nå var det et fantastisk utevær og kroppen jamret etter litt slit, bli varm, bli myk, få opp puls, og produsere egne velværestoffer.

Hvor skulle vi dra?

– I disse elgjakttider måtte det bli et sted ovenfor skoggrensen.

– Kopparfjellet? 911 moh holder vel som sikker elgjaktavstand?

– Ja vi kan jo bare prøve, gå så langt vi orker, og blir det for tungt, så snur vi.

Turen er på 4,3 km opp ca 538 høydemeter, etter delvis sti og i mye lettgått terreng, erfart i dag.

Jeg er velsignet med en nydelig turmakker, og vi var begge enige om at vi prøver, men snur akkurat der en av oss har fått nok, uansett om det punktet er bare like oppi lia. (Den ene, betyr i praksis meg 🙂 )

Etter 1,5 time vandring var vi på toppen. Turen opp hadde gått som en lek, skravla gikk i ett. Kroppene spilte på lag, gode sko og med lovnaden om at vi må ikke nå noen som helst topp om vi ikke vil, var det et avslappet forhold til målet – det kunne være hvor som helst.

Denne turen kommer vi sikkert til å ta igjen. Denne og andre turer i nærområdet, feks til Nævra eller til Kobberfjellvannet fra denne sida, eller bli kjørt og gå til Vassdalen for å bli hentet der. Det vrimler av egnede turmål for enhver rundt oss.

– Hvorfor hadde vi ikke tatt turen dit før? Så nært, tilgjengelig og flott.

– Antagelig fordi det er altfor lett å tro at turmål er for vanskelige, uten å prøve. Og fordi at det er lett å utsette det en ikke er helt bombesikker på.

Mitt råd er å aldri slutte å prøve. Og går det ikke som planlagt, så er det heller ingen skam å snu. Faktisk helt ok å snu når det er best.

Kommer jeg meg bare halvveis, ja så nyter jeg det jeg finner der.

Og må jeg snu lenge før jeg egentlig vil, så er det lov å furte, men ikke lengre enn at jeg prøver igjen en annen dag.

Å joda, jeg har snudd, etter å ha bare så vidt startet – kjenner jeg at det blir “en sånn dag”, ja da er det riktig å snu. Og det har hendt jeg har tilbragt store deler av turen bak en stein – drittkjedelig rett og slett.

Men om jeg slutter å prøve, fordi det kan hende at jeg må snu, så vil jeg aldri få sånne fine turer som i dag; fin, god og veldig velgjørende både fysisk og psykisk.

Slutt aldri å prøve.

8.mars -GRATULERER!

8.mars – GRATULERER!

Bildet er tatt av Janos Perian fra Pixabay

Gratulerer alle kvinner med KVINNEDAGEN!

I Norge ble kvinnedagen markert første gang i 1915. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet folkemøte for fred, og Alexandra Kollontai holdt tale i Oslo.

Kilde: www.kosmos.no

Det finnes ingen egen MANNEDAG.

Formålet med KVINNEDAGEN er likestilling og like rettigheter for kvinner og menn. Joda, vi er heldigvis kommet mye nærmere, men det er enda langt igjen. Det går sakte, og tildels 1 skritt frem og 2 tilbake.

Om det hjelper med en egen KVINNEDAG, gå i tog, publisere facebookartikler, stå på krava, vet jeg sannelig ikke. Det er iallefall ingen vidunderkur.

Kanskje skulle vi innført egen MANNEDAG. Kankje det hadde hjulpet på likestilling? Kanskje er det der vidunderkuren ligger?

Link HER

En ung journalist i Fremover, jeg mener hun er litt Bjerkviking, skriver flere reflekterte innlegg om kvinner, og spesielt kvinner i nord. En knakende god Ukeslutt kan leses under linken. Hun har forresten flere knakende gode…

Gratulerer med 3-årsdagen SYKT AKTIV BJERKVIK!

Sykt Aktiv-tur Kvanndalen – Vassbakken

I dag har Sykt Aktiv Bjerkvik 3 årsdag. 8. mars 2017 startet vi første turen i lag med utgangspunkt fra Bjerkvik hotell.

Siden den gang har turene blitt mange, og mange kriker og kroker er utforsket. Vi går ikke på så harde toppturer, men har veldig mange toppe turer. Vi båler, vi trener, vi tøyser og vi trives.

Foruten “ut-på-tur” går flere aktiviteter igjen: Halltrening på hardeste vinteren, førpåskepyssel, strandrydding, bakedugnad og samarbeid med Frelsesarmeen om innsamling av julegaver til de som ikke får så mange.

Det er lite fokus på sykdom i Sykt Aktiv Bjerkvik – vi fokuserer heller på det vi kan og får til. Men trenger noen et lyttende øre, lytter vi.

Onsdager kl 11 utenfor Bjerkvik hotell er vårt faste møtetidspunkt og sted. Men det hender det endres, så er du ny og har lyst å være med, ta kontakt med en av oss og sjekk hvor og når vi møtes neste gang.

Mer om Sykt Aktiv HER

Besøk deg selv hver dag.

Besøk deg selv hver dag.

Folkehelserådgiver Anette Myrvang

Da står det andre foredraget fra #Usynligsyk-konferansen for tur. Temaet var mindfulnes, eller nærvær, og foredragsholder var folkehelserådgiver Anette Myrvang. Aldri hørt om henne før, synd, denne dama burde vies tid på TV-skjermen – hun kunne hatt sin egen serie dedikert nasjonal folkehelse! Jeg overdriver ikke, bare for å ha det sagt.

En dame med smittende energi og en sjarme som kan få hvem som helst med ut i naturen, tipper jeg.

Anette har bakgrunn som isbreguide i Meløy og står bak firmaet FinneUT, et firma som hjelper folk med “å finne sin veg ut i naturen”. Anette har gått toppturer og drevet ekstremsport til kroppen sa stopp. Hun fant medisin andre steder i naturen og via mindre ekstreme former, blant annet via pusten.

I foredraget bød Anette på metoder for å finne våre egne veger UT, bokstavelig talt, når ting butter i mot og stress oppstår.

Bilde fra Anettes foredrag

Når det butter imot.

Anette delte fra egen verktøykasse, jeg omskriver dem litt, sånn som de festet seg i min pannebark:

  • Litt kunnskap er greit å ha, det gir bedre forståelse. I forrige blogginnlegg skrev jeg om smerter, smertekunnskap som er greit å ha i bunn. Men vikigst er å ha kunnskap om egne smerter, kjenne sine egne smerter. (Tidligere blogginnlegg kan ses samlet HER.)
  • Ved belastning over tid, vil vår toleranse avta. Det er som strikken som tøyes for lenge, enten sprekker den, eller så blir den slapp og ubrukelig. Har vi smerter eller annet form for stress som henger over oss, over tid, vil lunta bli kortere. Belastningene vil tære på psyken og søke ventiler for å lette på trykket.
  • Man skal ikke være redd for disse bølgedalene – de er helt naturlige reaksjoner – pust, pes, la deg berøre, ta i mot klemmer – skrik om det føles rett. La kroppen produserer velværehormoner som oxytosin og serotinin – disse gjør deg vel.
  • Bruker du mer energi enn du har, går du i minus. Hvordan komme i balanse igjen? Redusere smerter og stress, eller øke ro og ting som gir positiv energi? Hva koster minst å innføre? Hva lar seg endre? Ofte kan innførsel av mer ro og positiv velvære være nok til å vippe tilbake i balanse. Bare du kan finne ut hvordan, Anette kan hjelpe deg.
  • Idrettsutøvere jobber med psyken for å prestere. Hva gjør vi? Jo vi skjemmes over tanken på at det skulle være nødvendig…. kanskje vi mangler kunnskap….? Anette mener at psykisk trening kommer inn for fullt i folkehelsearbeidet fremover, og det gir jo mening sånn som hun presenterer det.
Bildet er tatt av Prettysleepy fra Pixabay

Anette fortalte også at forskning viser at det tar minst 8 uker å endre mønstre, bytte spor, hjernen er et vanedyr. Jeg slenger på 3-4 uker til for egen del, jeg er passe inngrodd, sta, glemsk og lett irritabel, så jeg tenker at nye ting må få 12 uker hos meg for å sitte. (Da har jeg altså ikke mer enn “tida og vegen” for å finne nullpunktet på skytebanen…iiik)

Naturen som medisin.

Fra en av mine “bahandlingsturer” sammen med Femie og en superduper turvenninne.

Som i Anna Fryxelius` foredrag, hevdet også Anette at naturen i seg selv ga kroppen gode reaksjoner. Hun viste til forskning som hadde avdekket at kroppen responderer umiddelbart på “eksponering” av natur:

Oksytosin og serotonin øker, stoffer som gir følelse av velvære og ro.

Cortisol og adrenalin synker, og effekten er at blodårer utvides og immunforsvaret bedres.

Har jeg dager der formen ikke er typ full-fart, så putter jeg noe godt i lomma til meg selv og til vofsen. Så går vi en tur i nærområdet og vi setter oss og gjør akkurat ingenting, bortsett fra å nyte det i lomma, i lag. Det gir meg utrolig ro, og jeg henter energi.

Jeg har heller aldri musikk på ørene når jeg går i naturen, uansett om jeg går fort eller sakte, trener eller lufter oss. For meg er lyden av naturen del av medisinen som virker på meg.

Besøke seg selv – 3 minutter er nok.

Femie og jeg besøker oss selv ved Lillevannet. Da får vi både naturens effekt, og vi får effekten av ro.

Anette har faglig bakgrunn innen yoga og mindfullness, blant annet. Hun bruker teknikker fra disse grenene i sin prosess med å hjelpe folk med å finneUT. Det med berøring, pust og fokus er vesentlig. Hun er overbevisst om at folk hadde hatt det bedre om man trente psyken litt hver dag, at for eksempel skolene hadde lagt inn litt psykisk trening, fysisk trening har vi jo blitt ganske gode på.

“Har ikke tid!”

Paradoksalt så stresser vi oss syke, og fortsatt sier vi at vi ikke har tid til å gjøre noe med det, koble omverden ute, fokusere på seg selv, gi seg selv ro. Anette sier at ny forskning viser at 3 minutter for dag er nok. 3 minutter bare! Det klarer vi, om vi vil.

3 minutter der vi sitter behagelig, slapper av i musklene, puster dypt, tømmer lungene skikkelig, stenger ute omgivelsene, jada – også mobilen, og vender fokuset inn på seg selv:

Hvordan puster du?
Hva skjer når du puster?
Hva kjenner du?
Smerter som krever oppmerksomhet?
Lyder som trenger igjennom?
Tanker som vandrer?
Hva kjenner du?
Slapp helt av
Pust rolig
Vær still
e, også inni deg

Tillat deg å besøke deg selv, i minst 3 minutter hver dag. Gjør deg selv denne tjenesten.

Bildet er tatt av PublicDomainArchive fra Pixabay

Øvelser fra Anette – gjør deg selv disse tjenestene:

Antagelig var jeg “flink” når vi fikk veiledning gjennom gode øvelser, med flink mener jeg at jeg var tilstede i det jeg skulle gjøre og ikke i gang med å tenke igjennom møtet vi skulle ha selv et par timer senere. Saken er den at jeg ikke husker akkurat hvordan øvelsene var sammensatt, men jeg husker noe av det vi gjorde, og det deler jeg her, så godt som mulig:

  • Å puste dypt og å tømme lungene skikkelig for gammelluft. Nesten som å være i promillekontroll der utpusten må fortsette enda litt til når du tror du er tom.
  • Å holde strekkøvelser litt over tid sånn at feel-good-stoffer får til til å vandre i kanaler som nå er tilgjengelige i din posisjon.
  • Å henge forover med slappe armer og slapt hode, dingleøvelse, og komme nærmere gulvet sakte og forsiktig.
  • Å strekke armene ut til siden sånn at brystkassen utvider seg og gir plass til ny luft, strekke i været og “plukke ned” solenergi.
  • Å “tappe” seg med fingertuppene i ansiktet, rundt øynene og munnen og forsiktig massere i hårfestet fra foran til bak i nakken.
  • Klapp deg selv på lår, legger, rompe, mage, gjør ugh-ugh klapping på brystet, klem armene dine og klem ekstra i søkket ved deltamuskelens spiss på overarmen.
Vi må alle finne vår egen veg ut – ferdige “pakkereiser” passer de færreste.

GOD TUR!

Å takle smerter!

Å takle smerter!

Jeg har nettopp vært på en konferanse som Norsk Revmatikerforbund, Nordland fylkeslag arrangerte, #Usynlig syk. Det er ikke ofte at alle foredrag på en og samme konferanse treffer, men det gjorde det denne gang, 3 sentrumstiere. Jeg kommer derfor til å skrive om de 3 foredragene og tanker jeg har i forhold til temaene.

Starter med smertemestring som var temaet Anna Fryxelius, fagsjef i NRF, presenterte nært og kompetent.

Anna har som mål å ha et så friskt liv som mulig, smerter til tross.

Hva er smerter?

Smerter er en av kroppens overlevelsesmekanismer, uten smerter lever vi veldig farlig. Du vil ikke få refleksen som trekker hånda tilbake fra ei gryte med glovarmt vann, uten smerter. Smerter er signaler til hjernen om at fare er på ferde – “trekk hånda vekk!”

Vi lærer og får smertelige erfaringer .

Å leve med smerter.

Smerter opplever alle, i større og mindre grad. Og en del av oss opplever smerter som ikke gir seg, smerter som forblir over tid, forverres over tid, og som ikke har planer om å gi seg – kroniske smerter.

Det som skjer når smerter blir kroniske er at smertebanene bli romsligere, smertene går som på skinner. Hjernen mottar jevnlige beskjeder om at det er vondt og at du må reagere sånn at det ikke skal gjøre vondt. Når det ikke går å ta vekk smertene, vil kroppen “rope” høyere;

“Hører du ikke, jeg sa jo det var vondt, HØR ETTER, DET GJØR VONDT, GJØR NOE MED DETTE, DETTE ER IKKE BRA FOR DEG”

Hørt fra en illsint smerte

Du opplever kanskje at du får smerter av nesten ingenting, men det som egentlig skjer er du har blitt så vant med smertesignalene at de må komme sterkere og sterkere for at du skal registrere dem.

Det kalles smertesensitivering.

Bilde fra Anna Fryxelius sitt foredrag

Hvordan takle smertene når man ikke blir kvitt dem?

Smertestillende er fantastisk og helt nødvendig i mange tilfeller. Dessverre så har smertestillende ofte bivirkninger. For kronikere som har smerter over tid, blir det et dilemma: Ha smerter av sykdom, eller få nye smerter eller plager av smertestillende…

Kan man redusere bruken av smertestillende, eller kutte ut, så er det ofte anbefalbart. Men hvordan takle smertene da?

Å gjøre noe som en liker er lurt. Gjør noe som gir deg god følelse. Se en film, hopp under dyna med gubbeluren, sjokolade og champis på en tirsdag, eller nyt et enkelt måltid ute med hodelykt mens vofsen prøver å stjele grillpølsene. Ved å gjøre noe du liker så byr kroppen på “feel-good”stoffer og endorfiner utløses – kroppens egne smertestillende medikament.

Foto lånt fra psykologiforeningen.no

Tann for tann? Ved å aktivere andre smertesignaler, vil kroppen produsere enda mer smertelindrestoff og den kroniske smerten døyves. Allerede ved å stryke over huden vil denne reaksjonen igangsettes. Stryk over armen, klyp deg i huden, klapp deg i kinnene, slå deg nedover lårene eller gjør som jeg i tannlegestolen: Stikk tommelneglene ned i de andre fingertuppene så det gjør så vondt at det er den smerten jeg bryr meg mest om.

Lånt fra rockipedia.no

Avledningsmanøvre er populære, særlig overfor barn. Barnet har slått seg, gråter og er trøstesløst, og du peker ut på sebraen som går forbi huset ditt. Barnet blir nysgjerrig og slutter å gråte. Smerten er nok den samme, men glemt for en stund. Jeg bruker denne teknikken ofte da jeg tåler smertestillende dårlig og finner dette ganske effektfullt, mulig jeg er lettlurt… Ved å holde hode og tanker engasjert i andre ting, ved å ikke fokusere så mye på smertene, føler jeg at jeg gir dem mindre plass i mitt liv. Blir smertene for sterke, funker ikke dette.

Fysisk aktivitet og trening får kroppen til å pumpe ut endorfiner. Det kan være vondt å kle på seg joggeskoene for å komme seg ut, men etter en stund merkes ikke smertene. Og det kan være vondt igjen en stund etter aktiviteten har opphørt. Men under aktiviteten har både aktiviteten, og distraksjonen, ført til at du har fått smertepause en stund, pauser du trenger.

Å være ute i naturen er i seg selv medisin. Det er vitenskapelig bevist av lyset, friskheten, lydene, luktene og fargene får kroppen til å frigjøre feel-good-stoffer. Bare det å gå ut å sette seg på trappa hjelper på. En tur vil gi effekt på mange måter: naturens bidrag, distraksjonen og smerteglemsel, samt det fysiske aspektet. Til sammen blir dette å anse som gavepakke mot smerter.

Det finnes mange måter å takle smerter på, det viktigste er å finne noen som passer en selv. Hvordan man forholder seg til og omtaler smerter og egen kropp, kan også ha betydning for hvordan en til slutt har det med seg selv og smertene:

Foto fra Anna Fryxelius foredrag.

Anna Fryxelius sloss ikke mot smertene for å bli frisk, hun velger å se på smertemestringen som en måte å bygge helse på. Det setter innsatsen i et mer håpfullt perspektiv.

Jeg liker denne måten å tenke på.

Skal jeg bruke min tilmålte energi på å stritte i mot, eller skal jeg bruke den til å få mer energi, mindre smerter og bedre livskvalitet?

For meg er svaret lett, vel vitende om at det dessverre ikke er like lett for alle. Jeg er tross alt heldig som kan og klarer å gjøre meg selv disse tjenestene.

Happy Karin – happy life 🙂

Det ble jul.

Det ble jul.

Lykkebo – jula 2019.

Med en desember der tradisjonelle juleforberedelser ble byttet mot lystbetonte gjøremål og tiltrengt egenpleie, nærmet 24. desember seg uten at det egentlig helt føltes som jul.

Krimskramserier er kjempekos å holde på med, men tar tid…..

Med julen planlagt i hytta, var det en kort liste som gjensto for å skape julefølelse på Lykkebo. En kort, men vesentlig liste. En liste som ikke hadde kalkulert med kroppslig protest. Jeg lå dårlig an.

Bildet er tatt av edmondlafoto fra Pixabay

Men hytta ordnet opp i samarbeid med hyperaktivt immunforsvar. Jeg sover så utrolig godt her, og sover lengre enn ellers. Lyden av vind og sjø som ljomer rundt veggene er god kur, og lista kortes ned som planlagt.

Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay

Jeg har en greie jeg bare må gjøre for at det skal kjennes ut som riktig jul, jeg må bake spekelasier. Det har jeg gjort hvert eneste år så lenge jeg kan huske. Hjemme sammen med mamma og min søster. Senere sammen med tante Synnøve og mine søskenbarn. Og nå sammen med min egen familie.

Konkurranse om å klare å utnytte den kjevla deigen best mulig.

Bare èn ting er forandret; Mengden. Jeg nøyer meg nå med å steke 4-5 brett.

Min julegave til dere, er oppskrifta på herligheta.

Spekelasier:

  • LITEN PORSJON
  • Sukker -200 gr
  • Smør – 100 gr
  • Melk – 2 dl
  • Hjortetakksalt – 1 ss
  • Mel – etter behag
  • STOR PORSJON
  • Sukker – 1/2 kg
  • Smør – 1/4 kg
  • Melk – 1/2 l
  • Hjortetakksalt – 2 ss
  • Mel – etter behag

Pisk sukker og mjukt smør hvitt. Tilsett melk og hjortakksalt med visperen på lav hastighet. Bytt til eltekniver, og ha i mel til deigen blir fast men fortsatt passe klissete – etter behag som oppskrifta sier.

Sett deigen kaldt så blir den mer medgjørlig. Den skal la seg kjevle ganske til passe tynne leiver (3-4 mm?) med hjelp av litt mel. Klisser det, er det bare å kna inn mer mel. Knar du inn for mye blander du bare inn mer klissedeig.

Stikk ut kakemenn, kakedamer, reiner, hjerter, stjerner og hva du måtte ønske. Bruk en tynn stekespade med mel på til å flytte dem fra bordet til stekeplata med bakepapir. Stekes på ca 175 grader til de har hevet og så vidt fått brunere farge i kantene. Pass på at de ikke stekes for lenge, da blir de sprøe som kjeks.

Gjør du dette sammen med småtasser, er tynne malepensler (evt fyrstikker uten svovel) og konditorfarge et must.

Vi fant julefølelsen – det ble altså jul her hos oss. Håper at du finner din.

Gledelig jul!

……………………………………………………………………………..

Gjør akkurat som du vil.

Gjør akkurat som du vil.

Det er ingen grunn til å bruke opp energi på å gjøre ting som du egentlig ikke liker. Da skal iallefall grunnen være veldig god.

Stress ned, det blir jul uansett, jeg lover.

Bildet er tatt av Angeles Balaguer fra Pixabay

Ikke har jeg vaska golvet, ikke har jeg båret ved. Ikke har jeg julekaker, for de har jeg spist opp, og ikke er jeg ferdig med julegavene. En klassisk situasjon som kunne fått stresshormonene til å gå bananas i kroppen. For meg med autoimmun sykdom ville det lett føre til en kropp i forsvarsmodus til jul:

“iiiiiikkkkk ribbe av svinekjøtt – best å sende ut geriljatroppen for å få svineriet ut av kroppen” (sitat fra mitt immunforsvar)

Så hva gjør jeg da?

Bildet er tatt av Peggy und Marco Lachmann-Anke fra Pixabay

Jo jeg pysler i mitt eget tempo, og kommer litt videre hver dag, en gave mer i boks, en juleingrediens til i huset. Og jeg tar det ikke så tungt at julepapiret ligger framme hele tida, og at jeg enda mangler to ingredienser for å lage knekkebrødene jeg tenkte å lage for 2 uker siden.

Jeg er ute, med hunden, får frisk luft og gjør øvelser og blir andpusten i bakken “min”, det er deilig det. Jeg skriver litt her og litt der, en måte for meg å koble ut og slappe av – ja faktisk – som å bla i ukeblader? Alt fordi jeg har lyst.

Et steinkast unna hagen – utsikt som også hunden forguder.

Og jeg skal på veterinærdag med vofsen over helga. Vi som pendler jevnlig over til Sverige må ha en Droncitbehandlet hund til enhver tid – hun får tabletter hver 28.dag. Denne veterinærdagen skal det serveres julegløgg, til de tobeinte, og jeg gleder meg til skravvel med trivelige hundefolk. Fordi jeg har lyst.

Og jeg skal på kirkekonsert i lag med min mamma. En lokal tradisjon som fyller kroppen med godfølelse, julestemning og anti-stresshormoner. Fordi både jeg og mamma har lyst.

Og jeg skal til frisøren. Ta av meg brillene, lene meg bak og la frisør Anne slippe kreativiteten løs. Det er så godt å bli dullet med nede på Artic Styling, ser frem til timen som begynner å bli kritisk nødvendig nå. Prioriteres fordi jeg har lyst.

Mørketida må ut å nytes – kan ikke sitte inne når energien strømmer på fra mørketidslyset.

Og jeg skal ha åpen salgsutstilling i Skrivehiet mitt, bua mi i hagen på Rapet. Bilder og krimskrams fra Levollen holder til der nede, rett så koselig til tider der, så det vil jeg dele med flere. Fordi det gir energi, fordi jeg har lyst.

TORSDAG 19.desember kl 12 – 14 og kl 17 – 20. (Siesta mellom kl 14 og 17)

Følg med på facebookarrangement som legges ut.

Og siden jeg ikke legger opp til mer enn 1, maks 2, greier pr dag, og siden jeg må legge inn tid til å gjøre ikkeno i mellom greiene, ja så er regnestykket behagelig tilfredsstillende: Det er ikke tid igjen til å vaske og pusse og gnukke og rydde og bake og …….

Pixabay

Og det gjør absolutt ingenting.

For julehelga skal feires på hytta. Der pynter vi med det vi har av julepynt på loftet, medbragte julelys og kongler som vi har bøttevis av der ute. Tar med ferdig deig til spekelasier for å steke på hytta, tar med ingredienser til hjemmelaget gløgg, og voila så har lukten av hjortetakksalt, kanel og nellikspiker sørget for juleaura. Resten kan vi faktisk kjøpe på butikken – går helt fint.

Men julegavene…….. ingen fare mine nære og kjære ….. det blir gaver hi-hi.

… kom nåkka rækanes på ei fjøl ….

Julestemningen, den er ikke et resultat av hvor rent det er inni skapene der juleingrediensene skulle stått, og hvor mange påleggsorter som er stappet inn i kjøleskapet, synes jeg.

Julestemningen skapes oss mennesker i mellom, og jeg tenker å ha energi til overs for å nyte denne stemningen. Så bye-bye sølvpuss, melis, strykejern og grønnsåpa.

Bildet er lånt fra Anne-Berit Ek, en nydelig kunstner som står bak facebookgruppa “En livskunstner skildrer”. Hun tar bildene selv, skriver bildetekstene og de mest treffende dikt.

Hun selger disse som kort, knallfine bilder på aluminium, forklær og vesker. Du bare MÅ ta en titt.

Ha en fantastisk førjulsstri- gjør akkurat det du vil.

Mine mestringsstrategier

Mine mestringsstrategier

Her kommer del II, oppfølgeren fra ballonginnlegget. Innlegget der jeg fortalte om reduksjon fra tusenogti til to baller i lufta grunnet sykdom. Innlegget der jeg avsluttet med at det er kjempeviktig å fortsatt “være med”, omså bare med to baller.

Høst oppi Hamvikbergan – 2017.

Mestring er et mye brukt begrep i moderne psykologi som generelt viser til det at en person håndterer oppgaver og utfordringer som vedkommende møter i livsløpet. Det kan dreie seg om konkrete oppgaver som krever kompetanse og ferdigheter (for eksempel klare en eksamen) eller mer omfattende utfordringer (håndtere skilsmisse, alvorlig sykdom, vedvarende stress).

Kilde: Store Norske Leksikon

Å være med – min livskvalitetsstrategi

Å være med, så godt en kan, er en strategi jeg tror er gunstig for mange og i mange sammenhenger. For meg handler det om å fortsatt ta del i livet, være sosial, bruke hodet, bruke kroppen, lære, bety noe for noen, være ressurs for mine, være til nytte og ta vare på meg selv best mulig. Bra for meg, bra for mine, og bra for samfunnet da det jeg gjør utsetter og reduserer behov for hjelp fra samfunnet, helsemessig og økonomisk.

Å være med betyr i høyeste grad noe for det kognitive, og kan være med å forebygge for eksempel demens. For meg som er kroniker, der demenslignende symptomer er vanlig, er det viktig å holde hjernen i aktivitet: regne, tegne, skrive, lage, lære, løse…. -“å være med”.

Å sikre at jeg selv mestrer er vesentlig for min selvregulering, og ikke minst mitt ego, litt høy på pæra er det sunt å bli, om det ikke blir permanent.

Dronningtur til Sula, Rolla 2017

Når det er viktig for meg “å være med”, må jeg gjøre det på en sånn måte at det faktisk er mulig uten at jeg gjør vondt verre, at jeg trigger sykdomsaktivitet. Utfordringene er blant andre redusert energi, perioder med labrere form og plutselige bråstopper der det ikke er aktuelt “å være med”. I tillegg flere andre fysiske utfordringer, utfordringer som jeg må leve med, og som jeg prøver å gjøre det beste ut av, uten å gi dem for mye fokus.

Bevisst og ubevisst har jeg innført en rekke mestringsstrategier i mitt liv, her er noen av dem:

1. Fysisk aktivitet som medisinsk strategi.

Forskning sier det, og jeg erfarer det på kroppen: Fysisk aktivitet gjør godt, smertelindrer og gir mer energi.

Sirkeltrening på samenes nasjonaldag

Ikke noen ny oppdagelse, men tilstrekkelig energi har vært et problem tidligere.
Når jeg nå har anledning, benytter jeg muligheten til å holde meg i fysisk aktivitet. Jo bedre form og sterkere kropp, jo mer motstandskraft har jeg når det butter i mot. Er jeg mindre robust på enkelte områder, er det desto viktigere å bli mer robust på andre områder.

Når jeg ikke kan ta ut for mange smertefrie perioder med smertestillende, er fysisk aktivitet et bivirkningsfritt og fantastisk alternativ. Mens jeg er aktiv, får kroppen fri og ordner selv med smertelindring… så lenge det varer.

Økt muskelmasse og bedre styrke gjør blant annet at jeg lagrer mer energi, og har mindre forbruk. Å klippe plena feks, koster mindre, samtidig som det er god trim, fortere og fortere, rundt og rundt.

Fysisk aktivitet kan være så mangt. Skal heller la fysisk aktivitet som min medisin få eget blogginnlegg, det fortjener det virkelig. Hang on – det kommer,etterhvert.

2. Maks 1 er mitt optimale.

Når jeg har gått fra tusenogti til to baller, så handler den ene av de to om å gjøre noe som er bra for kroppen min, hver dag. Stort eller lite, og jeg skal være bra utslått for å ikke gjøre noe som helst, da er det sannsynligvis akkurat det som er beste kur. Jeg prioriterer dette i min energibalanse, jeg prøver å gjøre det til min hverdagslivsstil sånn at det ikke regnes med som noe ekstra jeg gjør – det er bare en del av min helt vanlige, og nødvendige væremåte, nesten som min jobb.

Mine togdistanser tilpasses dagsformen – jeg MÅ ikke gå hele togruta, høre alle talene og smake alle kakene, det holder “å være med”.

Når jeg da sier at en av mine mestringsstrategier er “Maks 1 pr dag”, så menes det noe i tillegg til det å være fysisk aktiv. Må jeg på en bytur, ja så planlegger jeg ikke noe annet den dagen, uansett om jeg er tidlig hjemme. Kanskje ikke noe stort neste dag heller. Skal jeg til fysioterapeuten, så satser jeg ikke på skitur etterpå. Skal jeg treffe venninner på kvelden, holder det å prate med vofsen på dagen. Maks en pr dag er altså det optimale sånn i det generelle. Men det betyr ikke at det kan bli null “være med” noen dager, og to eller unntaksvis tre andre dager. Her svinger det.

3. Hvile og timeout – den viktigste strategi?

Egentlig en kombo med “maks 1” – denne strategien handler om at jeg må sørge for at jeg har luker hvor det er tid til å hvile. Tid til å hvile mellom fysisk aktivitet og maks 1 og tid til å hvile i forkant når jeg skal være med på noe ekstra. Hvile er en sikring for å høyne egne muligheter for å mestre.
Vel så viktig er planlagt hvile etter ekstra aktivitet, da gjelder ikke maks 1 engang. Har jeg for eksempel deltatt på julemesse ei helg, så har jeg ingenting på tapeten de nærmeste dagene etterpå, da prioriteres hvile og fysisk aktivitet.

Jeg gjør altså som de aktive idrettsutøverne, når de ikke er aktive 🙂

Tid til å gjøre ikkeno – tid til å lade – hvilestrategi.

Og rett som det, må en time-out til. Kjenner signalene, og da er det bare å innfinne seg i et roligere tempo, og kanskje kansellere noe. Heller kansellere, enn planlegge med ingenting, i tilfelle det ikke går.

4. Optimalisere er min ut-av-rutine-strategi.

Kroppen min liker rutiner, og den vet å protestere når det blir for mye utenfor rutiner, som for eksempel en reise, et kurs eller kanskje en feiring. Erfaringen er at jeg mestrer best om jeg har optimalisert i forkant. Med det mener jeg at jeg har vært fysisk aktiv i passe dose, ikke for lite, ikke for mye, gjerne hele uka i forkant. Jeg mener optimalisert i forhold til det jeg putter i meg, det være seg mat, drikke og forebyggende greier.

Kurs inkl behandling, hvile og trening er optimalisering av det som kunne blitt for mye, Reuma Sol 2019. . Svømmetur gjorde veldig godt.

Magen og tarmene styrer mye, og kommer de i ulage, kan jeg i verste fall få bråstopp i flere dager, i beste fall bare sliten resten av uka. Optimalisering betyr også at jeg unngår mat jeg vet kan trigge, og jeg safer gjerne med havregrøt. Alkohol er som flybensin for sykdomsaktiviteten, den skyter fart av nesten ingenting, så jeg sparer til spesielle anledninger å nyte et glass eller to. Unntaket er Underberger som jeg tar noen super av støtt og stadig i syden – medisin for magen innbiller jeg meg, og andre hi-hi.

Var nylig med å arrangere et Sjøgrenskurs. Strategien for at vi som kursledere og deltakerne skulle makte det, var halvdagskurs i varmere strøk med mulighet for hvile, behandling og trening, på Reuma Sol i Spania. Det virket, og ble konkludert med som en vesentlig suksessfaktor.

Optimalisering er en mestringsstrategi godt kjent av kronikere – learn by doing.

5. Tar regien selv.

Jeg liker å planlegge, spesielt når jeg kan få bruke god tid på planleggingen. Ved å ta regien selv, planlegge selv, kan jeg legge opp sånn at det passer meg. Det er faktisk en ganske effektfull mestringsstrategi som har virket bra for meg i flere tilfeller, blant annet turer eller festlige lag, og jeg har klart å være med. Jeg inviterer, jeg kan være forberedt, les optimalisert, og legger lista. Som bonus får jeg brukt hodet, og jeg holder vedlike med administrative gener.
Et tips er å bruke facebook – supert verktøy for å planlegge alene eller sammen med andre.

Klar for cowboyfest – planlagt i god tid – tatt i mot hjelp – lista lagt. SÅ MORO!

Facebook – elsket og hatet, men også min strategi.

Tipper det er noen som pusser brillene og leser om igjen her. Joda, du leste rett, facebook er en av mine mange strategier, av flere grunner:

– Jeg kan “være med” sammen med andre hjemme fra stua mi. Gjør blant annet en god del frivillig diagnosearbeid via facebook, både som administrator av facebookside og som koordinator for oss i diagnosegruppa for Sjøgrens syndrom. Ikke har vi økonomi til å reise, heller ikke energi nok, så facebook er genial så.
– Og jeg bruker facebook til å planlegge, lage huskelister og oversikter and so on. Så hvis facebook går ned, da altså…. Når jeg planlegger, så oppretter jeg et arrangement, og inviterer inn andre hvis flere skal være med. På den måten kan vi diskutere og dele, når det passer….. og det er akkurat det som er det geniale, “når det passer”, pluss at jeg kan ta 10 minutter nå, og 10 minutter da, og avbryte når jeg føler for det.

6. Akseptèr begrensingene – ta i mot hjelp.

Da vi overrasket Marina med fest på 18-årsdagen, var det maaaaaaange som hadde hjulpet til og gjort overraskelsen mulig, og ekstra stor. Denne kaka lagde tante Siv – en ryddig kopi av rommet….

Mestringsfølelsen av å klare noe skal man ikke kimse av, den gjelder selv etter 55. Men mestring kan også være å akseptere begrensingene, være med, men dra hjem tidligere enn andre. Være med, men la andre hjelpe til, for eksempel bærehjelp gjennom feltrunden på Landsskytterstevnet, sånn kan jeg være med, begrensinger til tross. Være med, men finne roen i en snøskavl med vofsen og en termos kaffe, mens de andre tar en svipptur i løssnøen med snøscooteren. Er fortsatt med, men ikke overalt, og ikke på alt.

7. Prioriterer det som gir mest næring.

Tur med mine, på Seines …. prioriteres

Når jeg nå skal leke med færre ballonger, prioriterer jeg det som gir meg mest næring fysisk og mentalt. Og det betyr også at jeg ikke prioriterer det motsatte. Det være seg aktiviteter, steder, fokus og faktisk også folk. Det er ikke plass til alt og alle, og jeg koster på meg å velge det som føles best. På den måten unngår jeg unødige energitap, og jeg henter mye feel-good-energi.

8. Minste motstands veg: Bra men tamt.

Å holde seg til rutiner, leve jevnt og uten for mange krumspring virker å være en god strategi for å holde plagene i sjakk og kroppen mest mulig i balanse. Unngå risiko – lev på det jevne med akkurat passe ditt og datt.

Tunga rett i munnen, så går det bra. Straks feltskyting LS 2019: Fullt hus.

Å vandre sånn, midt på stien, gir så himla dårlig sidesyn. Og så blir man så opptatt av å holde midten, at fokuset blir på en smal stripe.

For meg kan det bli et tamt og kjedelig liv å velge å alltid “safe”, og velge minste motstands veg- det blir så mye som må takkes nei til. Derfor tar jeg sjansen på å utfordre meg selv – lære noe nytt – utvikle meg, ikke stivne fysisk og mentalt. Det tror jeg seriøst er god medisin for mye. Anbefaler alle å lære seg noe nytt innimellom – for all del: Stopp ikke opp for lenge.

9. Litt om gangen – min porsjoneringsstrategi.

Tiden er over da huset ble vasket i en fei en ettermiddag. For det første har jeg senket kraftig på kravene, i solfrie måneder er det ingen som ser støvet, og i de solrike månedene er vi mye ute. Hundehår kan fint fanges opp med sokkene, og det varmer, helt sikkert. Rot er jeg ikke så glad i, men er blitt en mester på å akseptere, pittelitt iallefall, at visse andre i huset ikke har samme betegnelse på rot som meg.

Midt i november kommer disse frem, og de blir til like over nyttår.

For det andre klarer jeg ikke uten konsekvenser, å sveipe over huset på en ettermiddag. Nå gjøres dette stykkevis og delt, et rom nå og et rom da. Stort sett sluttet med såkalte selvpinsler som vårrengjøring – på våren vil jeg heller være på fjellet å fiske på isen, helt til det er på tide å komme hjem å ordne i hagen. Her taes det tak når det åpenbart var på tide for en uke siden, eller to.
Og så går jeg tidlig i gang med forberedelser om vi venter besøk, skal gjøre noe spesielt eller som nå når det nærmer seg jul; dorullnissen er allerede på plass i kjøkkenvinduet. Minnes tilbake til min ungdom der jeg natt til julaften for rundt som en virvelvind – vasket, bakte, ordnet gaver og sydde meg juleantrekk. Trøtt julaften? Neida, tok igjen søvnbehovet på fjellet hvor jeg har tilbragt en drøss av romjuler. Nå nøyer jeg meg med å dele ut julegaver og forberede julematen på lillejulaften, resten er forberedt siden midt i november. Og romjula, den blir borte av seg selv.

Jeg starter altså i god tid, og har senket mange, mange krav.

10. Godt nok – god nok.

Som kanskje noen har sett på bloggens hovedside der jeg presenterer meg:
“Ikke snill pike, ikke flink pike. Gjør heller ikke sitt beste.”

Godt nok får holde.

Det er en helt bevisst strategi.
Det er ikke det at jeg ikke kan lengre, eller at jeg får det til lengre. Greia er at å legge lista på nivå perfekt, koster meg nå veldig mye, mye, mye mer enn før, og det kan få konsekvenser jeg absolutt ikke ønsker. I tillegg har jeg mye mindre energi disponibelt og går raskere tom.

Så det hender nok at folk lurer, når det sies, som det ofte gjør og man er redd for at feks helsa skal hindre det i å bli bra: ” Vi gjør så godt vi kan, mer kan ingen forlange!”
Da kremter jeg, og når jeg sier “Jeg kommer ikke til å gjøre så godt jeg kan”, det er da jeg får de spørrende blikkene. Da må jeg forklare at “Godt nok” er en mestringsstrategi for å kunne være med å feks avholde informasjonsmøter om diagnosen, å gjøre så godt jeg kan, kan bli usunt for meg.
Men jeg er “god nok” til at “godt nok” er nok i massevis, har jeg iallefall bestemt meg for selv.

11.-99. Gir mer f… – so what!?!

Å gi mer fan har vært en dyd av nødvendighet for meg. Helt nødvendig for å kunne bruke god nok og godt nok som strategi. Javel, så ble det julelys her litt tidlig, so what!

Javel så er det lite som vitner om plager når jeg er ute og medisinerer meg med fysisk aktivitet i spreke turklær og “sjarmerende” utslett i kinnene – ser da skikkelig fresh ut…….. So what!?! Jeg trenger ikke forklare og forsvare.

En hundesmask i solnedgang – viktigere enn å gi stua hotell-look.

So what om bilen trenger en runde i lakkboksen, plena en rassia med mosedreper, gardinene et skikkelig opplegg…… Sånt blir fort et usunt strev etter noe som egentlig ikke er viktig, iallefall ikke viktigst. Så får vi heller ta det litt etter litt, og i mellomtid leve med best mulig livskvalitet.

Innser at det er mange mestringsstrategier i mitt liv, mange flere enn jeg trodde da jeg startet innlegget. Og flere er det sikkert …..

…..men nå får dette innlegget være godt nok, for det har tatt sin tid å få publisert – har nemlig hatt en tiltrengt timeout for å mestre noe annet.

Julemessa i Bjerkvik

Julemessa i Bjerkvik

Ingen overraskelse at jeg er hjemmepatriot, ellers hadde jeg jo flyttet, noe som ikke streifer mine tanker engang.
I bloggen min drar jeg fram noen av de mange grunnene til min patriotisme. Innleggene er merket med stikkord “Se ka vi har”, stikkord som kan leses med valgfritt trykk og tonefall. Jeg bruker skikkelig skrytetone.
Julemessa i Bjerkvik er en av mange grunner til at #æblomstre i Bjerkvik, og er stemplet “Se ka vi har”. Flere stemplede innlegg vil komme.

Julemessa 2019.

I år arrangerer Bjerkvik Sanitetsforening den 15. julemessa i rekka, i dagens form. Julemessa arrangeres årlig i Bjerkvikhallen, denne gang med hele 41 boder.

Fra torsdag har 10-20 sanitetskvinner, med hjelpere fra bygda og ektemennstyrken, rigget om hallen fra pust & pes til messearena.

Fredag ettermiddag kommer bodfolket og innreder sine boder sånn at det er klart til åpninga neste morgen. 10.klasse på Bjerkvik skole pleier å være tilstede for å hjelpe til med innbæring av utstyr, til gjengjeld får de gratis bod for å selge årets Bjerkvikkalender, en tradisjon.. Fra øyekroken har jeg sett at ungdommene blir tatt godt vare på av sanitetsforeninga, så her vil ungdommen være.

Klargjøring pågår 2018. Vi, Levollen og Sihei på første bodene her, så sanitetsforeningas bod, så Jorids lefsebod. (Foto: Bildet lånt fra facebookgruppa til Bjerkvik Sanitetsforening.)

I løpet av helga blir det kul på veggene i hallen. Det er fri inngang til julemessa, så akkurat hvor mange som er innom i løpet av helga, er ikke godt å si. Midt på lørdagen er det gjerne en topp, da kan det være vanskelig å finne sitteplass i kafèen. Flere av de som vil handle kommer derfor gjerne tidlig eller litt seint. Kaker blir det til alle uansett, kafèen er et velde for kakemonser.

Noe av det som tilbys fra bodene på julemessa i Bjerkvik:

  • Lefser
  • Hjemmestrikkede klær, lester, votter, luer osv
  • Smykker
  • Kremer
  • Hjemmesydde klær
  • Kjøkkenting
  • Smykker
  • Julepynt, nisser, lys
  • Kalendere
  • Bilder
  • Pynteartiker
  • Treprodukter
  • Krydderier
  • Lotterier
  • Julegaveinnsamling
  • Kranser
  • Naturprodukt
  • Kremer og kroppsprodukt
  • Broderier
  • Ryer, matter
  • Og en masse artig og rart og spennende som jeg ikke kommer på nå
Sanitetsforeninga har alltid mye fint å selge, her fra 2018. (Foto: Lånt fra facebookgruppa til Bjerkvik sanitetsforening).

Bjerkvik sanitetsforening

Bjerkvik sanitetsforening ble etablert i 1930!!!!! Tenk det. De hadde kun et kortere opphold under 2.verdenskrig, forståelig nok. Foreninga driver med aktiviteter for å skaffe inntekter til tiltak som kommer Bjerkviks befolkning til gode. Og det er ikke småtterier som er delt ut oppigjennom årene. Nevner de i samlepunkter i lista under, ellers hadde det nok blitt en fryktelig lang liste, og faren for å utelate noe stor.

Alle som vil kan bli medlem at Sanitetsforeninga, aktive medlemmer og støttemedlemmer. I Bjerkvik er det 50 medlemmer og aldersspennet er stort. Og de trenger flere, så føler du deg kallet…… kom på julemessa og ta en prat med sanitetskvinnene.

Jeg tenker at dette er en vinn-vinn greie. Det å være med i et fellesskap, som er til for fellesskapets beste, er nok en god følelse. Og etter det jeg har hørt, er det veldig koselig og sosialt i sanitetsforeninga. Ukentlig samles sanitetsforeninga i “bua” si for å lage ting som skal gi kjærkomne inntekter. Og kan du ikke strikke eller sy, så kan du kanskje servere kaffe og en vits, eller holde garnet for den som nøster – alle kan være til hjelp.

Tidligere var det tett mellom sanitetsforeningene, nå er det færre av dem. Men inne i vika vår har vi to, Herjangen og Bjerkvik sanitetsforeninger, og de samarbeider ofte om prosjekter, samarbeider godt.

Noe av det som sanitetsforeninga i Bjerkvik står bak, i tillegg til julemessa:

  • Kløvertur hver tirsdag – ut å gå i lag
  • Mat og servering etter begravelser og minnestunder
  • Postkasse på Bjerkvik Aktivs turer
  • Nyfødtsokker til små Bjerkvikinger
  • En rekke økonomiske tilskudd i små og store formater: Til lag og foreninger, til barnehager, Ellas Minne, Tur & løypelagene, Fysikalsk institutt, helsestasjon, skola, idrettsanlegg, kirka, menighetssalen
  • Og i år er det førstehjelpskunnskap som Sanitetskvinner landet over skal fronte, sammen med Maja fra ambulanseserien som gikk på TV – kor kuuuult e ikkje det 🙂

Tusen takk til Nina og Unni for informasjon om sanitetsforeninga. Imponert over oversikten de har, og enda mer imponert over det de står for og gjør, sammen med alle de andre flotte sanitetskvinnene. Takk til dere alle.

Og så litt julemessereklame…. LEVOLLEN har bod

Også i år skal Levollen ha bod på julemessa. Dette året blir det meg og mamsen som skal kose oss ilag med alle krimskramseriene våre. Så får vi helt sikkert litt hjelp fra familiene som synes det blir tomt hjemme når alt rotet plutselig blir borte. Som i fjor, finner dere oss på første bod på høyre hånd når dere kommer inn i hallen. Vi skal klistre dobbelsidig teip på gulvet foran boden vår, så om du havner i en stim, så er det bare å trampe litt hardt på teipen, og vipps så er du hos oss. Velkommen skal du være.

Og tuppetante har bod…

Vår “tante” Synnøve kommer med Tupperwarer. Hun har med masse varer som du kan kjøpe der og da og gi i julegave – alltid fint å få. Sikker på at du kan gjøre et varp der. Når du har kommet deg løs fra den dobbeltsidige teipen vår, setter du kurs mot Tupperwarene. Ta det som en natursti, du finner dem nok.

Drikkeflaska si det her. God å holde i, og tett kork.

Og en kjempeflink slektning, “Style to smile” har bod…

I fjor hilste vi for første gang på Merete som er min datters firmenning. Merete er en mester med symaskinen, og hun lager de søteste og morsomste barneklærne du kan tenke deg. Alle som har en liten i smekkealder bør ta turen innom boden hennes, årets julegave! Vil du bare handle til deg selv? Da skal du ta en titt på luene; ikke bare herlige tekster, men også god fasong, ramler ikke ned over øynene. Så når du funnet tuppetante, og kjenner at limrestene under skoene tar på gåarlaget, da rekognoserer du deg frem til “Style to smile”, og lar deg friste av alt det fine der.

Sykt Aktiv julegaveinnsamling

Sånn cirka midt i hallen, et sted, finner du Sykt Aktiv Bjerkvik som samler inn julegaver i samarbeid med Frelsesarmeen. Kanskje du fant noe hos Levollen, hos tuppetante eller hos Style to smile som du vil gi til en medborger som ikke får så mange gaver? Da kan du gå til boden til Sykt Aktiv, og de vil pakke inn og merke for deg. Se etter en bod med juletre oppå bordet og søte, blide sykt aktive bak bordet.

Du overlever…..

Nå har du fortjent en pause, og da er kakekafèn et must. Deise ned ved et bord og slapp av mens du legger strategi for runde 2-5 i hallen, du har enda 37 boder igjen.
Og glem ikke å stikke innom sanitetsforeningas bod for å kjøpe lodd. Kjøp maaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaange lodd, kanskje du er en av de heldige som vinner noe fint, hvis ikke, vit at du støtter gode saker.

Her er link til alle innlegg merket “Se ka vi har“, na-na-nana-naaaana…..

Kan jeg lære å løpe?!!

Kan jeg lære å løpe?!!

Visse greier strider mot naturvitenskapen, og jeg innbiller meg, at meg og løping er en sånn greie. Løp sikkert litt i unge år, spilte jo fotball og gikk på ski, men husker at jogging som aktivitet i seg selv, føltes direkte meningsløst – hva i alle dager skulle poenget med det være?

Skiturer derimot, var innenfor det meningsfylte. Skavåsfjellet kanskje 1976?

Da er det jo ikke noe mindre naturmotstridende at jeg først nå begynner å stille meg disse passe gærne spørsmålene: Kan jeg lære å løpe?!!

Nå som jeg er kroniker med vondter i skjevhetene. Nå som det meste av støtputer i ryggsøyla er skviset ut og nakketappen står som et spett opp i hodet. Nå som leddene skrangler for det støttende bindevevet rundt er jaget vilt i en Sjøgrens kropp. Nå som jeg egentlig har tid til å somle og tusle.

Bildet er tatt av Noupload fra Pixabay

Min motivasjon.

Jeg ser ikke lenger på jogging som meningsløs aktivitet. Det å holde seg i form, ha styrke, kondisjon og være myk, er blitt veldig viktig, spesielt viktig med mine kroniske skjevheter osv.
Det siste året har jeg slitt med lungene ved fysisk aktivitet, spesielt i starten, det stikker, og jeg blir tungpustet uansett hvor mye jeg prøver å få opp kondisjonen. Greia kan være at det er Sjøgrens syndrom som slår til med tørrhet nedigjennom luftveiene helt ned i lungene…. tørt, stivt og O2-utvekslingen blir tyngre, og tyngre.

Iiiiiiik, kjenner dette er litt skremmende. I samråd med revmatologen, tar jeg grep og satser ekstra på kondisjonstrening; min naturmedisin, irreversibelt arrvev i lungene skal vi ikke ha noe av. Medisiner som prednisolon er siste utveg.

Jeg kjenner et par andre som har blitt løpere etter å ha vært langt fra løpere tidligere. Fellesnevner er at sykdom har motivert til løping som medisin. Lar meg imponere stort av sånne eksempler, spesielt da jeg vet hvor vanskelig det er, hvor nærmest umulig det kan føles å få disse føttene til å ville løpe.

Har også lest at løping skal være god medisin for mye, også for kondisjon. Så jeg bør vel løpe litt da……

Joda, jeg skjønner at jeg ikke kan bli den elegante gasellen som flyr oppover stien til Lakshølla, men om jeg kan bli litt Gunda geit, så er det helt ok, bare jeg løper.

Løpetipsene.

Rådførte meg først med min datter som stadig løper. Jo hun var positiv og så det ikke ulikt å få fart på mora, selv om hun ikke klarte å skjule gliset som lå på lur. I min alder driter vi i sånne glis.

Kom bare med tipsene du:

  • Løft hodet, ikke se på føttene, og hold blikket framover.
  • Pust, du trenger luft for å løpe.
  • Ned og bak med skuldrene, fram med brystet, åpne kroppen for luft.
Kanskje hun har løpegener fra meg…..det er jo lov å tro

Følger bloggen Hverdagsaktiv. Willy er ergoterapeut ++ og ble løper i voksen alder. Han tok vendingen via hjernen:

– Hater du løping, ja så er det akkurat det du skal gjøre.

Hverdagsaktiv er en av bloggene jeg ofte er innom, sveiper gjennom teksten og noe setter seg, som innlegget om løping som medisin. Dette kunne kanskje være en oppskrift for meg, eller….?

Les selv HER, kanskje også du blir inspirert.

Sjekk bloggen Hverdagsaktiv.

Klok av skade, tok jeg opp mine spreke ønsker med min fysioterapeut.

Hm, dine hofter ……. det er andre måter å få opp kondisen på.

Men jeg vil, surket 6 åringen i meg.

Og det hjelper å surke, jeg fikk det som jeg ville. Vel, ikke fordi jeg surket, men fordi det å ville noe selv, er en så viktig faktor for å lykkes. Hvor mange har ikke gått på en smell der, satt i gang ditt og datt som skal være bra, fordi andre mener akkurat det er vegen til bedre helse. Og hvor lenge varer den iveren? Antagelig kortere enn visse bruktbilgarantier.

Min fysioterapeut har nok sett mange sånne eksempler, og skjønte at Karin kom til å gå i gang med løpeprosjekt, tilrådelig eller ikke, så da var det om å gi noen skadebegrensende råd:

  • Løp intervaller. Løpe – gå – løpe – gå, kun korte distanser i starten.
  • Vil du pushe kondisen tar du en tur opp Hestnesbakken, omså bare gå den i starten.
  • Ha gode joggesko beregnet for løping, vurder innlegg mot skjevhetene. Til vinters kan joggesko med pigg være lurt for avslappende løping selv om det er glatt.
  • Dropp asfaltløping, bruk den flotte og mykere naturen vi har plenty av.
  • Klarer du å løpe med tålanding? Prøv, det gir mer fjæring og mindre støt i nakken din.
  • Tøy ut leggene. (Fikk et par jækla gode øvelser til det.)
  • Vær realistisk i dine mål, ta hensyn til dine utfordringer.
Bildet er tatt av LillyCantabile fra Pixabay

Utgangspunktet.

Utgangspunktet er altså at jeg ikke kommer meg langt fra heimen før leggene protesterer – det gjør vondt. Allikevel klarer jeg faktisk å komme meg omtrent dobbelt så langt ved å bite tennene sammen, men da er også pusten desperat, og jeg MÅ legge om til gåing. Vi snakker om to-tre hundre meter….

Det går ikke fort, å kalle dette løping er en grov overdrivelse. Stilen vet jeg lite om, altfor sliten til å bry meg.

Jeg har utrolig lett for å ledes ut på annet, spesielt når det blir tungt. Ser jeg en delikat moseklump, ja så bare må jeg plukke den med meg hjem, og løpingen blir da deretter – alt for å berge mosen hel hjem – altså må jeg gå forsiktig.

Etter et par-tre luftgisp, så kommer hodepine. Håper tidsbildet fram til hodepine kommer, strekkes – pr i dag tester jeg stort sett bare i “bakgården”.

Netter med leggkramper frister ikke til ny løping neste dag – må se til å få rutine på å tøye ut etter mine forsøk.

Uansett hvor langt jeg kommer, hvordan det har gått, om jeg kommer inn som et slakt eller som Pippi, så er jeg utrolig fornøyd med meg selv, YEAHHH!. Jeg har allerede fått smake at løping kan man bli litt “høy” på. En stund der godfølelsen overvinner smerter. Den følelsen alene er verdt strevet.

Jeg er realist, ser jo tegninga, så jeg setter meg ikke større mål enn at jeg skal kunne løpe 1 km sammenhengende. Og stilen og farta skal få være helt Karin; om jeg tålander eller deiser ned med pailabbene får bli som det blir.

Jeg er raus og gir jeg meg selv et helt år på denne kilometeren. Og når jeg tøffer meg med å legge dette ut i offentlighet, så krever det vel en statusrapport, sånn ca om et år – hvordan gikk det med meg og løpingen?
Dere hører fra meg, kors på halsen 🙂

HEIA – HEIA løpemeg!

Sykt aktiv.

Sykt aktiv.

Jepp, jeg er sykt aktiv. Hver onsdag sammen med Sykt Aktiv Bjerkvik, og stort sett hver dag med vofsemor Femie, noen ganger med min datter, noen med en venninne, min søster, en nabo, eller min mann, og ikke så sjelden; alene.

Jeg er sykt aktiv fordi det er bra for meg, generelt helsesmart, spesielt for meg med mine plager. Å ta vare på meg selv, er min hovedoppgave til daglig.

Det hjelper å bruke superkrefter på kostymerenn med skigruppa i Bjerkvik.

I dag er resepten stikk imot tidligere da revmatikere ble bedt om å holde seg i ro, idag anbefales fysisk og psykisk aktivitet. Forskning har kommet frem til at det gir bedre helse, bedre livskvalitet og mindre belastning på samfunnets støtteapparat (behandlere, rehabilitering, medisiner osv) – altså vinn- vinn for alle.

Så har det vel ikke vært like stuerent å være ute i aktivitet når en ikke klarte å gå på jobb. Der har verden kommet noen steg videre. Det handler blant annet om å ta ansvar for best mulig egenhelse og minst mulig behov for medisiner og støtte, “klare sæ sjøl”.

Norsk Revmatikerforbund, NRF, er interesseorganisasjon for en stor gruppe med muskel,- og skjelettplager, herunder også “min” sykdom Sjøgrens syndrom, som regnes som en bindevevssykdom. NRF er en moderne organisasjon med mange spreke satsinger for å forebygge og begrense plager til medlemmene. En av satsingene er “Sykt Aktiv”.

I 2016 ble Sykt Aktiv igangsatt, og frisklivsagenter ble utdannet i ti (iallefall) fylker. I Nordland ble 2 fantastisk damer frisklivsagenter. Disse skulle kjøre Sykt Aktiv mestringskurs for medlemmer i fylkene. Nordland inviterte til mestringskurs på Reuma Sol november 2016, og jeg var en de heldige som fikk plass på dette kurset. Ikke hadde jeg ant hvor mye det skulle bety for meg.

Sykt Aktiv er et konsept rettet mot “yngre voksne”, revmatikere i alderen 25-55 år. Dette er en aldersgruppe som tradisjonelt har vært fraværende på revmatikeraktiviteter og lite aktive i lokallagene. Dels fordi de er opptatt med andre ting midt i livet, men dels fordi aktivitetene har vært lite tilpasset denne aldersgruppen. Denne gruppe kan med fordel “fanges opp”, det er mye å hente på å få hjulpet disse til å få satt diagnose tidlig, til å satse komme tidlig igang med forebyggende tiltak sånn at ikke varige skader oppstår.

Sykt Aktiv er et konsept som bygger på forskning som dokumenterer at fysisk og psykisk aktivitet er helsefremmende, forebyggende, lindrende og gir livskvalitet for å nevne noe. Hvilke aktiviteter, er opp til en hver, og kanskje i samråd med lege og andre behandlere, å finne ut. Det er ikke sikkert at den hardeste styrketreningen er rett, og det er ikke sikkert at de letteste gåturene er nok. Det kommer helt an på. Sykt Aktiv er nøye på at aktivitetene skal være tilpasset den enkelte, men også at vi fortsatt ofte går i fella og velger for forsiktig. Sykt aktiv er også nøye på at det skal være lystbetont, ellers blir aktiviteten gjerne kortvarig.

Appelsinslang – sykt artig 🙂

Sykt Aktiv Bjerkvik.

Sykt Aktiv Bjerkvik ble etablert 8.mars 2017. Siden den gang har vi møttes hver onsdag for ulike aktiviteter. Vi går turer i omegnet og trener litt der vi stopper, trener i hall når det er som kaldest, samler inn julegaver for Frelsesarmeen, rydder strand, baker, har hobbydager, lunsjer gjerne rundt et bål, men vi går også på kafè og restaurant. Vi er altså sykt aktive på mange plan. Vi har mange toppe turer, men går ikke toppturer. Vi forsøker å holde nivået sånn at de som vil kan være med.

Alderen da? Vi bryr oss ikke så mye om alderen. Ute på bygda kan vi ikke ha aldersbestemte grupper, da vil det ikke være mange i hver gruppe. Vi bryr oss heller ikke så mye om diagnoser, vi prater ikke sykdom med mindre noen føler behov for det.

Alle som har lyst, kan være med. Onsdager kl 11, er vårt vanligste møte tidspunkt, og ofte utenfor hotellet. Men det hender vi bryter mønstre, eller har annet fore, så for nye som vil være med, kan det være lurt å sjekke med meg eller noen av de andre faste, sånn at du ikke møter til tom møteplass.

Her er noen glimt fra 2,5 år med Sykt Aktiv Bjerkvik:

Og nå ligger det an til et nytt prosjekt, Sykt Aktiv +, kanskje for målgruppen som opprinnelig opplegg egentlig traff mest; 55 +.