web analytics

Fra tusenogti til to

Fra tusenogti til to baller

Mange baller i lufta samtidig er spennende, og gøy så lenge ingen faller i gulvet.

Jeg elsket å ha tusenogti baller i lufta samtidig. Noen ganger måtte jeg stupe ut i verden for å lande dem, noen ganger kokte det med baller rundt ørene mine. Stort sett landet jeg alle ballene, de små og store prosjektene mine, trygt og ordentlig.

Jeg elsket det.

Satte gjerne igang 3 nye enda bare 1 var ferdig. Jeg var alltid i en virvelvind. Ballesamlingen kunne bli stor, men jeg hadde mine triks for å bevare oversikten. Og jeg hadde mine triks for å hente energien som skulle til, naturen ga mer enn jeg trengte. (Disse triksene er faktisk egnet som et eget innlegg her når jeg tenker meg om, kanskje, kanskje ikke…. vi får se.)

Høyt og lavt

Så begynte jeg å miste baller…

Jeg brukte mer energi enn jeg klarte å hente inn. Selv om naturen ga, så hadde jeg ikke plass til å lagre energien – det føltes som om det var en stor bongel i bensintanken min.

Fortvilende og ikke til å forstå, jeg var jo altfor ung til å bli så sliten.

Hadde jeg gått på en smell?

Farta hadde vært høy, og jeg hadde en god stund merket at dekkene ikke satt like godt som før, skrenset litt her og der. Før eller siden så smeller det. Sånne historier hadde jeg hørt mange av. Var jeg i ferd med å bli del av DEN statistikken? Skulle JEG “gå på en smell“?

Flere gode tiltak ble iverksatt på jobb, og kraftig reduksjon i balleantallet tvang seg frem. Men noen baller måtte jeg ha – jeg var og ville være yrkesaktiv, var mamma som gjerne var med min friske og aktive datter land og strand rundt, og jeg prøvde med heller dårlig hell, å holde meg selv i fysisk god form, som jeg viste var god kur i livet. Både hode og kropp ville gjerne, men da ettermiddager, helger og ferier kom, var bensintanken min tom.

Tungt for en maur.

“Smellen” hadde et navn.

Det viste seg at forklaringen var en autoimmun sykdom som lå på lur, Sjøgrens syndrom som bringer med seg store doser utmattelse. Jeg fikk beskjed om å ta det rolig, for denne sykdommen kunne trigges og blusse opp av betennelser og stress…

Det var omstilling på jobb, jeg ble overtallig og var i søkerprosess, å ta det rolig var ikke et alternativ. “Been there, done that” et par ganger før uten at jeg hadde blitt revet overende, snarere tvert i mot, nye muligheter hadde åpnet seg, faktisk ganske spennende, var min erfaring. Jeg så rett og slett ikke at det dette var en risiko for meg denne gangen. Ikke før det var helt åpenbart, også for andre.

Surfet med som før uten å se farene.

Denne gangen taklet ikke kroppen å forlate jobb og kollegaer, skrive søknader, gå på jobbintervjuer – sykdommen gikk inn i mer aktiv fase. Det er ingen vei tilbake til sykdomsfrihet for Sjøgrens syndrom, kun lindrende tiltak og skadebegrensing. Jeg hadde allerede bremset kraftig opp, og håndbrekket var satt på, rett og slett fordi jeg ikke maktet annet. Når kroppen heller ikke ville vite av lindrende medisiner, selv den “uskyldige” Paraceten som hadde vært min faste følger i mange år, ble ikke lengre godtatt. Jeg måtte klare meg uten, og jeg måtte leve sånn at jeg ikke trigget mer enn nødvendig.

Jeg ble ufør.

Bye-bye til ballene.

Ufør og måtte se langt etter ballesjonglering, jeg måtte lære meg å leve et roligere liv uten stress og med energi til overs for trening i stedet for medikamenter med bivirkninger.

Bestemte meg for at det ikke skulle bli avskjed på grått papir da jeg lot ballene trille sine egne veger. Veldig mange kunne jeg overraskende lett kvitte meg med med, uten å gremmes for mye, kanskje var de ikke så viktige likevel…

Borte – borte, sånn er det. Niks mere tusenogti baller i lufta, som jeg hadde elsket.

Jeg kunne nok ha hatet dette.

Jeg kunne latt ergrelsen over balletapet gjøre hverdagene mine bekkmørke.

Når livet ikke blir som tenkt…

Jeg hadde sett flere eksempler på at uførhet kunne bli rota til mer elendighet. Kunne jeg havne der?!? Hvor stas var nå egentlig dette…?

Jeg bestemte meg ganske raskt for at min nye status ikke skulle bli min eller jordas undergang. Det er alltid sånn at “når en dør lukkes, så åpnes en annen” – dette gjelder omtrent uansett hva. Det er bare å ta på dørbrillene, være nysgjerrig nok til åpne, og aller viktigst: Gi de ballene man finner bak neste dør en sjanse, selv om de er så langt unna de ballene du noensinne hadde trodd at du skulle ta i.

Det er alltids en dør å åpne

Og jeg har åpnet nye dører, flere nye dører. Jeg har tittet på hva som var bak dørene og jeg har lukket igjen dører. Men noen dører står fortsatt åpne, og jeg plukker baller på innsiden. Kan vel trygt si at jeg har overrasket meg selv angående hvilke dører jeg har trivdes best bak.

Sjøgrenskurs på Reuma Sol i Spania (Foto: H-K Bruhaug)

Om jeg ikke lengre kunne sjonglere med tusenogti baller samtidig, så var det heller ikke så lurt å ikke sjonglere i det hele tatt. Det er mye som forfaller når det ikke er i bruk, “hus treng folk“, og jeg har prøvd og feilet for å finne akkurat passe dose for meg. Skal man klare seg best mulig selv, lengst mulig, uten å være til unødvendig stor belastning for seg selv, sine nærmeste og samfunnet, er det viktig å “være med” så godt en kan.o
Mine ambisjoner er kraftig reduserte, jeg nøyer meg nå stort sett med 2 baller i lufta pr dag, noen ganger mindre, og noen ganger mer. Den ene ballen handler om å ta vare på meg selv rent fysisk, gjør et eller annet med det før øyet hver dag, stort eller lite tiltak, alt ettersom. Den andre ballen handler om å fortsatt være med, ballene bak dørene, sosialt liv, pleie hodet, velgjørende ting, være til nytte og så videre.

Å redusere fra tusenogti til to har vært avgjørende for meg, og faktisk ikke så ille som det tilsynelatende kan høres ut som.

To baller i lufta er optimal maks for meg.

Gurimalla, nå først nærmer jeg meg det jeg egentlig skulle skrive om!

Har visst skrevet rundt grøten, og jeg kan bare konkludere at det å åpne døren som det sto blogger på, det har vært fint for meg, snakk om å kose seg.

Det jeg egentlig hadde tenkt, var å skrive om noe som opptar mange, og som jeg får en del spørsmål om: Hvordan makter du “å være med“? Jeg hadde tenkt å dele mine mestringstips, og hvordan jeg balanserer mellom akkurat passe, for lite og for mye.

Men for mye tørr skjermtid går dårlig, så jeg innser at dette må komme som en del II.

To be continued …

Alle foto uten kilde er fra Pixabay

Mitt hinsides prosjekt

Mitt hinsides prosjekt

Noen leste kanskje om aktivitetsteppet som var mitt store, STORE, 2018-prosjekt? Strikket en rille hver dag med farge valgt ut fra hvor aktiv jeg hadde vært. Prosjektet som ble stort, et monsterteppe fordi jeg var rusten på dette med antall masker, pinnestørrelser og garn.

Bilde fra like over nyttår, straks i mål med mitt 2018-prosjekt, trodde jeg.

Galskapen bak monsterteppet kan leses HER.

Tross alt, så var jeg ganske fornøyd med at jeg hadde klart å fullføre 365 riller. Men nå satt jeg altså med 3 laaaaaange remser, sånn ca 3 meter lange og 80-90 cm brede. Med mindre jeg kunne bruke de til gulvmatter, noe som jeg selvsagt ikke kunne – har ikke langt nok hus – så måtte de nesten sys sammen til et teppe, et monsterteppe, eller hva det nå blir til slutt. Jeg er igang, men ….

Et fryktelig varmt prosjekt ….

Det kan se ut som dette kommer til å ta et helt år til! Jeg valgte å lage heklekant rundt alle 3 delene. Heklekanten skulle være så grovheklet at den kunne duge som knappehull. Kjøpte billige kinaknapper, og planen er å kneppe de tre delene sammen til et teppe. Fant ut at det var eneste mulighet for å gi dette teppet en mulighet for å komme i bruk, et sted.

Hekling er det jammen lenge siden jeg har gjort …

Heklekant ja. Det første jeg måtte gjøre, var å investere i heklekrok, tykk heklekrok. Et århundre siden sist jeg heklet, så jeg var vel mildt sagt heklerusten da jeg satte i gang.
Og nettopp grunnet heklerusten, så jeg ikke helt hvordan jeg både skulle få til en kant + knappehuller + søt avslutning uten at det så ut som en reketrål, så ble det flere runder:
1.runde med fastmasker (tror jeg)
2.runde med staver som ble for små hull for knappene (nesten sikker)
3. runde med dobbeldobbelstaver, noe sånt, som ble passelig for knappene (sikker)
4. runde med luftmasker for å jåle til teppet.

Hva tenkte jeg egentlig på i konstruksjonsfasen …..

Så i skrivende stund, 12. juli, er jeg akkurat ferdig med heklerundene på del 1. Man skal liksom sette seg realistiske mål, så jeg lover ikke mer enn at jeg skal være ferdig med monsterteppet innen 2019 – dokumentasjon loves.

Da skal jeg ha heklet:
4 runder x (3m+3m+90 cm + 90 cm) x 3 tepper = 93,6 heklemeter !!!!!!!!!!!!!

Bildet er tatt av Clker-Free-Vector-Images fra Pixabay

Prosjekt “Sik blir til mat” -del II.

Prosjekt “Sik blir til mat” – del II.

Siste bilde i prosjektets innlegg del I.

3 siker ble altså filetert og lagt til graving i en eks-gotteriboks. Grunnet plassmangel i kjøleskapet, fikk boksen stå ute, og der var det minusgrader på natta. Prosessen så allikevel ut for å gå sin gang, og etter 2 døgn tok jeg sjansen på å stoppe prosessen.

Tok opp sikene fra laken, og tørket de godt med tørkepapir. Kunne se at de hadde “mørnet” og de var lett å lurve til.

Det anbefales å fryse fisken i forkant av graving, alternativt i etterkant, for sikkerhets skyld. Det er for å være sikre på å ha tatt knekken på eventuelle parasitter som fort kan gi magetrøbbel. Nå skrives det på det kloke nettet at det er sjeldent at det forekommer parasitter i siken. Men siden jeg har en mage som er laaaaaangt over snittet sensitiv, tas ingen sjanser. Den gravede siken ble derfor pakket i pose, med mellomleggspapir, og puttet i frysen igjen. Kun små biter smaksprøver ble skjært av, klarte ikke å vente til et par dagers parasittdødardøgn var over.

“Hm, ikke så verst!”

Det var i det hele tatt en voldsom stor skepsis da de bittesmå smaksprøvene skulle utsettes for smakspanelet.

Mr. Mellem ble positivt overrasket. Han er ikke den som hiver seg ut i nymatsmaking når grandisen funker som alltid før. Men her hadde han ikke noe valg når fruen hadde lagt så mye arbeid i prosessen.
“Hm, ikke så verst!” er faktisk en meget god ståkarakter fra den kanten. Jeg var kjempefornøyd.

Mr. Jones var neste ut. Uredd og nysgjerrig tok han testrollen svært alvorlig og smakte og lot smaksløkene få bli med på uttalelsen.
“Kjempegodt, kan æ ta en tel?” Jeg var fra meg av lykke, tenk jeg hadde lyktes med å lage mat. Jeg kjente min kjemikerbakgrunn i ryggraden: Vitenskap!!! Jeg hadde fått til skikkelig vitenskap i stuga 9 i Lapportens stugsammfellighet. Snart ikke “snakkanes tel”.

For å kunne kalle dette et smakspanel, så måtte jeg selv også inngå der. Lot som jeg ikke grudde meg i det hele tatt, og koste meg vel og lenge med smakebitene mine. Analysen var klar: Dette var absolutt mat. Konsistensen var myk og fisken smeltet nesten i munnen. Denne gang hadde jeg truffet med krydderblandingen, det var en mild smak som ikke brant i det hele tatt. Selv gressløken som egentlig var en reserveløsning i mangel av dill, ble et pluss. Steike ta så flink jeg følte meg.

Sist i panelet var frk. No-fish-thank-U. Hadde egentlig sett bort fra en smaksuttalelse fra den kanten. Stor ble derfor overraskelsen da en smaksprøve på størrelse med et stort knappehullshode gikk ned, uten grimaser. Antagelig så raskt konsumert at hjernen rakk ikke vurdere annet enn syltetøyet som fòr ned spiserøret i full sprint etter den bittelille gravede sikbiten. Men mor var fornøyd, hun hadde smakt.

#elendigfiskelykke er erstattet med #æblomstre

Påsken er på hell, kjenner det godt kunne vært ei uke påske til, påske er digg. Siken over fikk jeg på isen i kveld. Her er det plussgrader og det har tint kraftig i et par dager nå. Bukta her er blå av overvann, men allerede nå begynner isen å løfte seg, isen tørker. Avslutter innlegget med et vått klipp fra isen og legger lenke til del I der oppskrifta ligger. Så lover jeg at det kommer en del III også, på noe som jeg er blitt skikkelig hekta på…

Mitt gamle fiskehull er nesten blitt en hai

Oppskrift på min rakede sik, finnes i del I, HER.

Prosjekt “Sik blir til mat” – Del I.

Prosjekt “Sik blir til mat” – Del I.

Utsikten fra arbeidsbordet er upåklagelig.

Som jeg lovte, så deler jeg hver en sannhet vi erfarer i dette prosjektet, “Sik blir til mat”. Starter i den enkle enden, eller enkel og enkel, vi er litt i samme gata som tidligere mordbrannforsøket, men dette lar seg teste med det vi har for hånden. (Jeg skriver vi, da jeg tenker at testpanelet, som selvsagt ikke bare kan bestå av ikke-uhildede-meg, må bestå av flere personer…. de bare vet det ikke enda, de andre).

Sukker + salt + pepper + tørket gressløk

Sikene skulle graves. Graving og raking er ganske like prosesser, bortsett fra at raking bruker lang tid, og spiller på mikrobiologi, mens graving er kort prosess og skal absolutt ikke spille på mikrobiologi.

Rå fisk skal helst fryses før den spises, ikke for å drepe bakterier, for det må vanligvis varme til, men for å ta kål på eventuelle parasitter som kan gi magetrøbbel. Anbefalingene på nettet varierer: Noen fryser fisken før tilberedning, noen etter, og noen aldri. Her klarte vi å få til en mellomting – frysing underveis…

Sikene hang sløyde og rensede ute over natten. De ble halvfrosne, en fordel for filetering med grønnsakskniv. Filètkniv til fjellet er herved satt på ønskelista.
Det ble ikke pene filèter, men absolutt noe som kan ligne. Prøvde å få vekk det meste av bein, virkelig ikke spart på beinene da denne arten ble skapt. Resultatet er da at det blir mindre og mindre fisk, og mer og mer fiskeavfall. Ingen fare, #elendigfisklykke har jo snudd, nye siker kommer jo til i hopetall heretter. Men en sånn tang for å nappe bein hadde vært kjekt å ha når det blir masseproduksjon, setter også det på ønskelista.

Tørket rene, oppskriftene sier at man ikke skal vaske fisken.

Den som har handlet i Abisko noen ganger, har lager av tomme godtebokser. Strødde litt av blandingen i bunnen, la et lag filèter, strødde litt over, la så siste lag, og strødde over det.
For å få det lufttett, ble gladpack pakket tett over fisken. Stor godteboks fikk ikke plass i kjøleskapet inne, så gravingen fikk foregå ute på en skyggefull plass. Det har resultert i at fryseprosessen har inntrådt underveis i prosessen hos oss, håper ikke det betyr så mye for gravingen.
Tynne filèter, maks 2 døgn, kanskje de allerede i kveld må sjekkes.

Da er det bare å vente i spenning, la prosessen gå sin gang, og glede seg til uttrykkene til smakspanelet.

Dette var morsomt, og interessant. Naboens røkeri skal inspiseres, og huset handyman må regne med et nytt produksjonsprosjekt, setter det like godt på ønskelista det også, i tilfelle han skulle “glemme” det.

Følg med på del II, smakspanelet. Skulle ikke del II komme, ja da har vi nok smakt for mye, og prosessen kan ha gått feil…..

Ønskeliste.

  • Filètkniv
  • Beinnappetang
  • Stasjonært røkeri

Om prosjektet får til å teste ut flere metoder vil i stor grad avhenge av om snuoperasjonen til #elendigfiskelykke fortsatt holder trenden. Gårdagen sådde faktisk litt usikkerhet om det.

#elendigfiskelykke har snudd!

#elendigfiskelykke har snudd!

Lilletassen er med mer av fiskehumanitære grunner – møtet med kroken var unådig.

Det er med usigelig stort fremtidshåp, jeg herved tør applaudere høyt,at det er seriøse tegn som tyder på, at #elendigfiskelykke har snudd.

Etter fisketørke i hull etter hull, og etter at barna begynte å stille småspydige spørsmål angående all den tid som ble lagt igjen rundt hull, etter hull, var det en lettelse å kunne blodlegge isen i deres påsyn i dag. Mors knivløse bløggemetode ser kanskje ikke så moderlig ut, mer morderlig antagelig.

Et lite familiekalas på isen idag, innkasserte 3 fine siker. Den fjerde, den kommer vi til å gjete på. Et monster av en fisk besøkte samtlige hull, dasket til snørene så maggoten ble virvelløs, bare huden hang igjen. Med nesen trykket ned i isen gikk gispene på rundgang. Gamlefar mente at vi bød på for lite mat, og vi forsøkte også med en god smaksprøve på Gildes grillpølser, men heller ikke det var stort nok. Det der monsteret kommer til å bli en kamp å få opp, en morsom kamp, når den endelig biter på. Det blir nok å skje, slik som trenden nå har endret seg. Helt klart.

Det er bare 1 hake med snuoperasjonen til #elendigfiskelykke…..

…. fiskelykken ser ut for bare å gjelde for sik.

“Sik, benfiskart i laksefamilien, utbredt over hele den nordlige halvkule. Siken skiller seg fra laks, ørret og røye ved sine større skjell, mangel på tenner i munnen og sin blanke farge uten flekker. Halefinnen er tydelig kløftet. Og fiskekjøttet er hvitt. “
Kilde: snl.

Siken har godt ry som spennende matfisk, og våre svenske granner er duktiga på att tilbereda, det er ikke vi. Et halvhjertet forsøk på å lage noe av en sik mottatt av en gavmild granne, resulterte i en lengre periode med halsbrann og siken føyk rett i søpla. Mordbrannforsøket fikk oss til å sky fisken. Da vi hadde fått hendelsen på avstand, så vi at det var ikke siken som var den skyldige, det var saltposen. Jeg opererte jo i god tro, og er dermed frikjent, så det så.
Vi er altså der at vi med forventet store kolli inn med sik, nå bør prøve på nytt med tilberedning av sik. Vi googler.

“hur gjør man sik”

Alt, eller i det minste noen vesentlige element, som sik for eksempel, ligger altså til rette for at vi skal komme noen steg videre i voksenlærdommen om hvordan tilberede sik.

I morgen går vi løs på oppgaven, og den skal dokumenteres og deles her, uansett hvordan det går.

Prosjekt “Sik blir til mat” er herved igangsatt.

Følg med hvordan det går med #elendigfiskelykke på Instagram.

Et hinsides prosjekt

Et hinsides prosjekt.
Noen nyttårsløfter burde kanskje brytes.

For omtrent et år siden, i glanstida til fjorårets nyttårsløfter ble jeg forblendet av en idè. Tidlig i januar i 2018 la en av mine Sykt-Aktiv-venner ut bilde av et strikkeprosjekt som skulle vare hele 2018. Hver dag i 2018 skulle hun strikke en rille, fram og tilbake, og fargen skulle velges ut fra hvilken temperatur det var ute den dagen, TEMPERATURTEPPE, kaltes det.

Temperaturteppe.

Temperaturteppe???!!! Så for meg et et overkastteppe til å slenge over beina, noe sånt som de bruker på sykehus. I dag undrer vi oss ikke for lenge, vi googler, og vi får svar, i massevis.

Så fantastisk, ikke sant? Her kunne virkelig restegarnet komme til nytte. Ikke det minste rart at jeg ble hekta, boden var full av restegarn. I tillegg sendte min Sykt-Aktiv-venn bilder fra hennes temperaturteppeprosjekt, og det så jo ikke noe vanskelig ut, ikke vanskelig i det hele tatt …

Aktivitetsteppe.

Så slo kreativiteten inn med litt for hard styrke. Tenk om jeg kunne gjøre dette om til et AKTIVITETSTEPPE, slå to fluer i en smekk, liksom. Det ville bli perfekt match; først være i aktivitet, så strikke. Da ville teppet vokse i takt med at musklene overtok plassen til fettet mitt.
Genialt, tenkte jeg.

Startet med å lage meg en aktivitetsskala fra 0 til over 8 timer , og jeg fordelte restegarn i 9 bunker og inn i skalaen min. Så langt alt vel.

Prinsippet samme som for temperaturteppe: Lage seg en skala for fargevalg.

Dette var noen dager inn i 2018 og jeg måtte rekonstruere fra 1.januar. Innså at jeg neppe klarte å være strikkeklar hver dag, så en form for registrering måtte til. Ingen problem for en skjemafriek som meg, og et aktivitetsteppeskjema ble til, antagelig for første gang i hele verden.

Skjemaet som har forfulgt meg i 2018.

Den store tabben.

Fra min Sykt aktiv-venn som strikker mye, og fast og pent, fikk jeg tips om å legge opp 400 masker på pinner nr. 4.

Jeg hadde forsåvidt lang fartstid med strikkepinner, men det lå en tid tilbake, og mine fingre var hakket svakere nå av artroser. Men motet var på topp, og dro ut garn som skulle holde til å legge opp 400 masker. Da jeg kom til 400 masker, hadde jeg enda en god lengde garn igjen av oppleggstråden, så pytt-pytt, jeg brukte resten og endte med 450 masker på pinnen.

450 masker løst strikket med diverse garn, gjerne tykt og rufsete, blir overraskende stort, faktisk utenkelig stort. Min Sykt Aktiv-venn med god strikkefasthet og korrekt garn til pinnene, fant at hennes 400 masker ble for mye, hun begynte på nytt, da med 300 masker. Dette var så tidlig at jeg så ikke konsekvensene av mine 450 masker, på det tidspunktet.

Hvordan gikk det med meg og mine 450 masker? Jo jeg holdt faktisk tidskjemaet sånn høvelig, men etter 4 måneder måtte jeg innse at det eneste rette å gjøre da, var å felle av og dele arbeidet. Etter 4 måneder var teppet så stort og uhåndterlig, fryktelig tungt, og varmt, umulig å drasse det med meg på sommerferie, landsskytterstevne, bussturer og så videre. Man skal ikke gi seg selv om ting butter litt i mot, å felle av etter 4 måneder syntes egentlig som en ny genial idè. Jeg la fra meg januar-februar-mars og april, som da var ca 1 meter lang og noe over 3 meter bred, eller omvendt, alt etter hvordan man vil se det, og jeg la ut på ny 4 måneders 450 maskers strikkerace.

Og 4 måneder senere, på siste 4 måneders race, var jeg ved fortsatt godt mot og i noenlunde rute. Helt utrolig, egentlig.

Utfordringer.

Bortsett fra lengden, tyngden og størrelsen, så har dette prosjektet bydd på flere utfordringer:

  • Garnmengden var totalt feilberegnet. Allerede på første 4 måneders lengde var garnbolkene mine tomme og jeg måtte fylle på med det jeg hadde av farger og kvaliteter. Ikke alt like kledelig.
  • Aktivitetsbegrepet var altfor diffust. Skulle for eksempel en time hardere trening regnes på lik linje med en time lett skogstur? Og med min begrensede energi så må jeg prioritere: Skal jeg for eksempel være med på dugnad, så må jeg droppe andre aktiviteter den dagen. Skulle sånne dager registreres som 0? Løsningen ble at jeg regnet all form for lett fysisk aktivitet 1:1, og tyngre aktiviteter ganget jeg med 2. Sånn fikk jeg brukt hele fargeskalaen.
  • Med det store garnforbruket ble ikke de 3 remsene like, de matcher knappest. Dette blir nok mer et morsomt teppe, enn et vakkert teppe, hvis det engang blir et teppe …
  • For hver runde, og ved en del garnskjøter, ble det tråder som måtte festes. I starten var jeg flink og gjorde dette etterhvert, da ble ikke festingen så uoverkommelig. Tør ikke tenke på det jeg har igjen nå …
Tips: Fest trådene etterhvert.

Blir mitt hinsides prosjekt fullført noen gang?

I skrivende stund gjenstår avfelling og trådfesting på remse 3. Det skal gå greit.
Skal dette bli et, 1, årsteppe, så må jeg jo få delene til å henge sammen på et vis. Ser at strikkingen tøyes veldig godt, så det kan godt tenkes at disse tre delene sydd sammen med heklekant rundt, kun passer som King Size ++ sengeteppe, og ikke til våre minidobbeltsenger. Og hvis jeg ikke får brukt det, hvor i all verden skal jeg oppbevare monsterteppet?

En ny idè slår inn.

I vår familie har kneppedukstelt vært i bruk, faktisk ganske koselig det. Teltassosiasjonen til mitt strikkeprosjekt har slått inn, med full kraft, og jeg ser for meg en helt ny verdensløsning for nyttegjøring av de altfor lange, eller brede, strikkeremsene. Lar min idè seg realisere, vil løsningen publiseres unikt og for aller første gang, her i MELLEM linjene, forhåpentlivis en gang i 2019.

Sånn skulle det vært gjort.

I bestemor Esters blogg kan du lese en veldig god beskrivelse av temperaturtepper, hvordan dette EGENTLIG skal gjøres, denne damen har skjønt det. Og så har hun en kjempefin blogg. Link HER.