web analytics

Malekurs med noko attåt.

Malekurs med noko attåt.

Et konsentrert øyeblikk fanget av søster Siv.

Heldige meg blir invitert til å være med på malekurs sammen med min søster og Tusenkunstnerne på Sjøvegan. Denne helga var det kurs med Igor Meyer og vi skulle lære å male skyer, trodde jeg.

I kjent stil satt søster Siv og jeg klare til innsats i god tid før de andre kom. Kroppene hadde vært til lading de siste dagene, og nå var det makk i malemusklene – vi trippet etter å få startsignalet.

Utålmodige malesøstre.

Kurset var i gang.

Men etter hilsing, frokost og kaffe måtte vi flytte oss fra lerretene og sitte i ring foran kursleder. I over en time innledet kursleder, og forberedte oss på maleprosessen.

Ble stolene makkspiste?

Nei, absolutt ikke. Kursleder Igor bød på seg selv, sin bakgrunn som vellykket bissssnisssmann – vellykket men ikke overlykkelig, og vendepunkt da han bare bestemte seg for å bli kunstmaler. Kursleder Igor er en interessant kar med spirituell “legning” og er både tanke,- og hypnoterapeut, frisør, sminkør og et kobbel andre heftige roller.

Igor Meyer kursdag 1: sort, hvit, ultramarin og urepittelitt oker.

Igor demonstrerte egen maleteknikk – hurtig og med masse bevegelse, nesten som dans eller orkesterdirigering, og tildels i transe. Poenget hans var å vise at om man slipper seg fri fra omgivelsene og maler så fort at tankene ikke rekker å komme inn på selvkritiske spor, så kan magi oppstå, og det gjorde det virkelig, på lerretet hans.

Et av Igors bilder i prosess. Dette er magi både i prosess og resultat, rett og slett imponerende – til å ta av seg hatt og hårtorv av.

Vi ble også ledet inn på tankenes kraft før vi slapp løs med malepenslene.

Hvis vi for eksempel ser på oss selv som håpløse malere, påstår at vi ikke kommer til å klare dette, vel så instruerer vi oss selv og hjernen vår til å ikke klare.

Hvis vi derimot er åpne for å gi det som kommer på lerretet på en sjanse, male, male, male, prøve, feile, viske ut, male over, gnikke, teste, vri på lerretet, bruke fargene, motsatsene, kontrastene, tenke lys og effekter av lys. så kan spennende bilder oppstå.

Og blir det ikke noe å stille på utstilling med, så gjør det ingenting. Da kan man se på malingen som en læreprosess – det ville jo være vel fantastisk om første forsøk skulle bli blinkskuddet!

Tullebilde etter eget initiativ: La opp de mest håpløse fargekombinasjonene: Knallrødt, knallgrønt, sort og hvitt…… og bestemte meg for å tømme hodet for faste malemønstre….. rein… før dag 2 med fri maling.

På kurset var det et poeng det at man ikke skulle være konkret, iallefall innledningsvis. Etterhvert som prosessen steg frem, kunne mer kjente former tillates å komme til syne på lerretet: Et fjell, en sky, et tre, vann…. Men ingen fare om de ikke kom, heller spennende.

Jeg måtte kjempe hardt for å ikke gli inn i kjente spor. Dag 2 var jeg ekstra streng med meg selv, og det tok tid før jeg klarte å finne formen på det som skulle bli mitt dag 2 bilde.

Dette var et kurs for oljemaling, men jeg valgte å holde meg til acrylmaling, noe som også ga meg ekstra utfordringer, men også andre effekter. Acrylmaling tørker mye raskere enn oljemaling.

Ved min side sto søster Siv og malte de fineste ting tingeling. Hun er mitt største maleforbilde, og jeg måtte bevisst holde meg unna hennes maling, for å ikke herme – det var jo så fint!

Søster Siv har gått fra pirk til fart og intiusjon – dag 1.
Her skjer det store saker – dag 2.

Bildene til søster Siv er ikke ferdige enda. Når de er ferdige, og når oljen har tørket legges de ut på facebookgruppa hennes Sihei Art, da er det først til mølla.

Hvorfor maler jeg?

Jo, jeg maler fordi det gir meg energi. Det gir meg stunder der feel-good-stoffer strømmer inn i kroppen min. Maling gir lykke.

Å gå på malekurs er inspirerende og jeg får nye teknikker å leke meg med. Og så er det utrolig trivelig å være samme med andre kreative kunstnersjeler.

Alltid blide Wenche-Lise i Tusenkunstnerne – heia, heia, vet du leser MELLEM linjene, takk for sisst!

Og sjekk DET flotte bildet hennes i prosess!

Jeg lærte ikke å male skyer i helga!

Men jeg lærte mange teknikker for å male lys som kan bli himmel og hav, eller fjell og hus, eller hittil ukjente fenomener som bare min underbevissthet vet om.

Og jeg fikk masse maleselvtillit – jovisst kan jeg male, bare å kline til med maling og ikke være bevisstløs og alle andre steder i hodet!

Bare se her: Fikk til to mørke bilder – det første med gjenkjennbare Karinstrøk, det andre en ny look for min del.

Dette er to dagsverk lykkerus.

Skyene trenger jeg ikke gå kurs for å lære å male, nå vet jeg at jeg kan male skyer om jeg bare går inn for oppgaven og ikke distraherer meg selv med negative tanker.

Helgas lærdom.

Bortsett fra det maletekniske og sosiale, lærte jeg mye som står i stil med det jeg nylig har blogget om fra #Usynligsyk-konferansen og en del selvfølgeligheter som dessverre ikke er selvfølgelig:

  • Å være tilstede her og nå – GÅ IKKE GLIPP AV LIVET!
  • Vær tilstede og bevisst – det er når du er ukonsentrert og med tankene på vandring at du er bevisstløs i dine handlinger.
  • Hjernen hører det du tenker – tenk derfor godt om deg selv og dine evner så bidrar hjernen til at du mestrer og har det best.
  • Stress er usunt og drepende også for kreativitet – pusteøvelser får ned hjertefrekvens til sunnere nivå i løpet av et knapt minutts fokus på pust og avspenning.
  • Har du en blæhdidag, smerter, tungsinn – MAL DRITTEN UT PÅ LERRETET!
  • Om noen sier noe stygt til deg, kan du ikke gjøre stort med det, men du kan velge hvordan du tenker om det som ble sagt – skal du la det gnage deg, eller skal du la det passere som tomt snakk for deg…
  • Å tilgi noen, er en tjeneste du gjør FOR DEG SELV, ikke for dritten som du tilgir.
  • Å være i det jeg kaller “god flyt”, kalles også transelignende tilstand – da er man fullstendig hengitt til det man holder på med.
  • Ikke heng deg opp i det du ikke kan gjøre noe med – EN GOD LIVSREGEL MIN KJÆRE BEDRE HALVDEL ER GOD TIL Å ETTERLEVE.

Alt det jeg ikke husker å ta med her, skyldes ikke at jeg ikke fulgte med i timen , men nettopp det at jeg fulgte med på det som ble sagt, og ikke på hva jeg skulle skrive i MELLEM linjene når jeg kom hjem.

Anbefaler malekurs med Igor Meyer!

Facebookgruppa hans om malekurs, HER.

Nettsida hans om veldig mye mer, HER.

Ble overdose lykke denne helga. Kom hjem til middag, blomster og gave på morsdagsettermiddag.

LYKKEN ER HER, OG NÅ!

Å takle smerter!

Å takle smerter!

Jeg har nettopp vært på en konferanse som Norsk Revmatikerforbund, Nordland fylkeslag arrangerte, #Usynlig syk. Det er ikke ofte at alle foredrag på en og samme konferanse treffer, men det gjorde det denne gang, 3 sentrumstiere. Jeg kommer derfor til å skrive om de 3 foredragene og tanker jeg har i forhold til temaene.

Starter med smertemestring som var temaet Anna Fryxelius, fagsjef i NRF, presenterte nært og kompetent.

Anna har som mål å ha et så friskt liv som mulig, smerter til tross.

Hva er smerter?

Smerter er en av kroppens overlevelsesmekanismer, uten smerter lever vi veldig farlig. Du vil ikke få refleksen som trekker hånda tilbake fra ei gryte med glovarmt vann, uten smerter. Smerter er signaler til hjernen om at fare er på ferde – “trekk hånda vekk!”

Vi lærer og får smertelige erfaringer .

Å leve med smerter.

Smerter opplever alle, i større og mindre grad. Og en del av oss opplever smerter som ikke gir seg, smerter som forblir over tid, forverres over tid, og som ikke har planer om å gi seg – kroniske smerter.

Det som skjer når smerter blir kroniske er at smertebanene bli romsligere, smertene går som på skinner. Hjernen mottar jevnlige beskjeder om at det er vondt og at du må reagere sånn at det ikke skal gjøre vondt. Når det ikke går å ta vekk smertene, vil kroppen “rope” høyere;

“Hører du ikke, jeg sa jo det var vondt, HØR ETTER, DET GJØR VONDT, GJØR NOE MED DETTE, DETTE ER IKKE BRA FOR DEG”

Hørt fra en illsint smerte

Du opplever kanskje at du får smerter av nesten ingenting, men det som egentlig skjer er du har blitt så vant med smertesignalene at de må komme sterkere og sterkere for at du skal registrere dem.

Det kalles smertesensitivering.

Bilde fra Anna Fryxelius sitt foredrag

Hvordan takle smertene når man ikke blir kvitt dem?

Smertestillende er fantastisk og helt nødvendig i mange tilfeller. Dessverre så har smertestillende ofte bivirkninger. For kronikere som har smerter over tid, blir det et dilemma: Ha smerter av sykdom, eller få nye smerter eller plager av smertestillende…

Kan man redusere bruken av smertestillende, eller kutte ut, så er det ofte anbefalbart. Men hvordan takle smertene da?

Å gjøre noe som en liker er lurt. Gjør noe som gir deg god følelse. Se en film, hopp under dyna med gubbeluren, sjokolade og champis på en tirsdag, eller nyt et enkelt måltid ute med hodelykt mens vofsen prøver å stjele grillpølsene. Ved å gjøre noe du liker så byr kroppen på “feel-good”stoffer og endorfiner utløses – kroppens egne smertestillende medikament.

Foto lånt fra psykologiforeningen.no

Tann for tann? Ved å aktivere andre smertesignaler, vil kroppen produsere enda mer smertelindrestoff og den kroniske smerten døyves. Allerede ved å stryke over huden vil denne reaksjonen igangsettes. Stryk over armen, klyp deg i huden, klapp deg i kinnene, slå deg nedover lårene eller gjør som jeg i tannlegestolen: Stikk tommelneglene ned i de andre fingertuppene så det gjør så vondt at det er den smerten jeg bryr meg mest om.

Lånt fra rockipedia.no

Avledningsmanøvre er populære, særlig overfor barn. Barnet har slått seg, gråter og er trøstesløst, og du peker ut på sebraen som går forbi huset ditt. Barnet blir nysgjerrig og slutter å gråte. Smerten er nok den samme, men glemt for en stund. Jeg bruker denne teknikken ofte da jeg tåler smertestillende dårlig og finner dette ganske effektfullt, mulig jeg er lettlurt… Ved å holde hode og tanker engasjert i andre ting, ved å ikke fokusere så mye på smertene, føler jeg at jeg gir dem mindre plass i mitt liv. Blir smertene for sterke, funker ikke dette.

Fysisk aktivitet og trening får kroppen til å pumpe ut endorfiner. Det kan være vondt å kle på seg joggeskoene for å komme seg ut, men etter en stund merkes ikke smertene. Og det kan være vondt igjen en stund etter aktiviteten har opphørt. Men under aktiviteten har både aktiviteten, og distraksjonen, ført til at du har fått smertepause en stund, pauser du trenger.

Å være ute i naturen er i seg selv medisin. Det er vitenskapelig bevist av lyset, friskheten, lydene, luktene og fargene får kroppen til å frigjøre feel-good-stoffer. Bare det å gå ut å sette seg på trappa hjelper på. En tur vil gi effekt på mange måter: naturens bidrag, distraksjonen og smerteglemsel, samt det fysiske aspektet. Til sammen blir dette å anse som gavepakke mot smerter.

Det finnes mange måter å takle smerter på, det viktigste er å finne noen som passer en selv. Hvordan man forholder seg til og omtaler smerter og egen kropp, kan også ha betydning for hvordan en til slutt har det med seg selv og smertene:

Foto fra Anna Fryxelius foredrag.

Anna Fryxelius sloss ikke mot smertene for å bli frisk, hun velger å se på smertemestringen som en måte å bygge helse på. Det setter innsatsen i et mer håpfullt perspektiv.

Jeg liker denne måten å tenke på.

Skal jeg bruke min tilmålte energi på å stritte i mot, eller skal jeg bruke den til å få mer energi, mindre smerter og bedre livskvalitet?

For meg er svaret lett, vel vitende om at det dessverre ikke er like lett for alle. Jeg er tross alt heldig som kan og klarer å gjøre meg selv disse tjenestene.

Happy Karin – happy life 🙂

Lille store Bjerkvik svømmeklubb.

Lille store Bjerkvik svømmeklubb.

Se ka vi har!

Vi har en liten svømmeklubb som er stor på svømmetalenter. Noen av talentene har svømt videre og gjort seg bemerket både nasjonalt og internasjonalt. Vi er stolte over at Katarina Stiberg og Ingeborg Vassbakk Løyning er avleggere fra Bjerkvik svømmeklubb.

Og himla kult at klubben har medlemmer som gjør det stort ute i storhavet; Renate Remlo var en av landets første wet-card-instruktører, bare sjekk HER.

Katarina Stiberg – artikkelarkiv på NRK

Kilde: nrk.no
Bilde lånt fra Norges svømmeforbund

Ingeborg Vassbakk Løyning har i 2019 slettet flere ni år gamle norgesrekorder. Nå er hun klar for å sette nye rekorder i VM.

Kilde: Adressa.no
Bilde lånt fra NRK

Hva klubbens suksessoppskrift er?

Det har nok klubbens ledere og trenere svart mange ganger på. Jeg tør tippe på at noen av svarene er i denne duren:

– Tidlig opplæring av unge svømmere
– Lystbetont
– Individuelt
– Pleie svømmeres ambisjoner
– Trene, trene, trene også i samarbeid med regionen
– Sponsorer og støtte fra bygda
– Se klubbens begrensing og støtte talenter på reisen videre
– Suksess gir ledestjerner som motiverer andre til ny suksess

Og jeg er så og si 100% sikker i min sak når jeg påstår at:

– Suksessene har ikke kommet gratis, det ligger mye arbeid bak, og det aller meste er frivillig gratisarbeid som foreldre, søsken, besteforeldre, ildsjeler osv har bidratt med i søkk og kav.

– Talentene har ikke kommet fordi bygda har hatt for lite annet å tilby de unge, heller tvert i mot, klubben har måttet kjempe om oppmerksomhet. Det har de klart fint.

– Hjelp og støtte har ikke stått i kø, det finnes mange kamper i klubbens livshistorie. Klubben har allikevel kommet levende ut av disse kampene.

– Kommunen har ikke alltid gjort det lett å overleve som svømmeklubb, svømmehallen i Bjerkvik er en lettvint post å sette på innsparingsliste. Mer enn en gang har det vært mobilisert for å sikre at svømmehallen i Bjerkvik skal fortsatt være i drift. Og mobiliseringsevnen er stor i bygda når det trengs.

En av flere kamper fra historieboka, HER.

Fremover.no

Svømmestevne i helga – Ofotsvømmen 2020.

I helga arrangerer den store lille svømmeklubben i Bjerkvik svømmestevne med 132 deltakere. Det er kul på veggene i svømmehallen, og bygda vrimler av svømmefamilier fra storregionen.

Lørdag var jeg i svømmehallen på fotooppdrag for lokalavisen. Har i mange år sendt bilder fra sportsarrangement familien har reist rundt på, og det hender avisen spør om jeg kan ta bilder for dem på andre arrangement. Denne helga passet det bra med et par timers avveksling i en varm, veeeeldig varm med ullongs på, svømmehall når det blåste ute og jeg var forkjølt.

Sjekk FREMOVER.no for å se bildene

Link til artikkel HER
Link til bildeserie HER (+sak)

Svømmemeg.

Jeg er faktisk gammel svømmetrener, jepp – believe it!

Gikk på ungdomsskolen da svømmehallen ble bygd, og jeg tok “idrettslinje” og svømmetrenerkurs. Trente både med klubben og på egenhånd, men mest for treningens del. Da jeg begynte på videregående, var jeg trener for småparti etter skoletid, innimellom lekser og mine egne svømmeturer, skiturer og alt det som livet besto av da, og det var ikke rent lite det.

Hva skjedde siden jeg åpenbart ikke fikk svømmehud mellom tærne?

For det første var jeg nok for gammel til optimal start på svømmekarriere da svømmehallen sto ferdig i Bjerkvik

Så skjedde livet. Mere skole, jobb, moro og andre interesser.

Petterøes mild, billig Golden Power og snøscooterturer berget meg fra de store idrettsslitasjene, men wow så mange artige minner det ble av det. Burde nok spe på med noen motoriserte innlegg igjen her – motvekt er viktig, hi-hi, iallefall for imagen.

Kanskje 1988?

Nå liker ikke mine Sjøgrensøyne klor , bassengaktivitet begrenser seg dermed til hodet over vann – gir særs dårlig svømmeteknikk det. Men skulle gjerne hatt muligheten til å trene i varmtvann, terapibasseng, det gjør fantastisk godt for kroppen, og enda bedre i de basseng der annet enn klor er benyttet for rensing.

Foto lånt fra Dagsavisen.no. Artikkelen HER.

Den lille store svømmeklubben er kjempeviktig.

Svømmeferdigheter kan redde liv. Selv om jeg og sikkert flere engang hærige nordlenninger lærte seg svømming i sjøen, blir nok resultatet best med trening innendørs til teknikken sitter.

Mine første svømmetimer hadde jeg på Ankenes, vi ble busset dit. Stappfullt av unger i bassenget på tilmålt tid. Det ble vel påstått at vi fikk det vi hadde krav på, det kan sikkert diskuteres.

Jeg kjenner flere voksne som ikke kan svømme.

Drukningsstatistikk.

I 2019 druknet 86 i Norge, 14 kvinner og 72 menn. Kun 1 druknet fra yrkesbåt, hele 23 fra fritidsbåt, litt å tenke på…. Kjønnsforskjellen forklares med at menn overvurderer egne ferdigheter, og flere menn enn kvinner kjører båt.
I Nordland druknet 11, herav 8 nordmenn. 2 av de 11 var kvinner. 4 av de 11 skyldes bil i vann/sjø.

Kilde: Redningsselskapet

Vi trenger svømmebasseng, med vann i, og vi trenger aktive svømmeklubber, og de kan ikke sentraliseres, de må være der folk bor. Folk må kunne svømme.

Bjerkvik svømmeklubb arrangerer voksensvømming onsdager, hvis det blir nok folk. Skynd deg å meld din interesse til Tore Brønstad eller Marthe Kristoffersen.

Ref. innlegg på Bjerkvikposten 20.jan 2020.

VERN OM SVØMMEKLUBBENE!

“Moving”

“Moving”

En dyktig og snill dame, blogger “Mallemey, leder av Nordland fylkeslag i Norsk revmatikerforbund, en kjær venn og sparringspartner i viktige og uviktige saker, satte meg på en fantastisk idè:

Finn ditt fokusord for 2020!

HER – hele innlegget fra Mallemey.

Mitt 2020-ord: “Moving”

Ja, vet, jeg burde funnet et norsk ord. Men slet med å finne et ord som beskrev og klang like bra. “I bevegelse” var det nærmeste, og kunne dekt det jeg tenkte, men det var “moving” som satte seg i bakhodet, så “moving” fikk det bli.

Mitt nye toppbilde på facebook.

Mallemey skrev at ordet skulle skrives et sted der jeg kunne se det flere ganger for dag. Jeg bruker facebook til “AAAAAALT”, så det var stedet å skrive ordet til gjentakelse for meg selv.

I anledningen valgte jeg å bytte toppbilde der jeg redigerte inn ordet. Feiret jul på Seines, og fikk noen fine nattbilder av Bjerkvik. Først etter at jeg hadde publisert toppbildet, med ordet, så jeg at koblingen kunne misforstås…

Jeg skal IKKE flytte fra Bjerkvik!

“Moving” handler om fysisk og mental bevegelse, begrensinger til tross, faktisk spesielt viktig ved helsemessige begrensinger, for meg iallefall.

Casa Vital, Altea, Spania okt 2019 – drikk blå hvitvin så skravla går i tørr munn

Jeg vil ikke bare overleve, jeg vil leve, lære, utvikle meg, finne nye veger, se nye sider, kravle videre til nye utsiktspunkt, jeg vil ikke stoppe opp selv om jeg nå har begrensinger som prøver å stoppe meg. Jeg skal fortsette på de stiene jeg har funnet passende for meg, og prøve noen nye, fysisk og mentalt.

Kjør til Grovfjordkrysset, og bare gå den vegen som faller deg inn.

Jeg skal ikke henge meg opp i ting som holder meg igjen, og “godt nok” er fortsatt et viktig prinsipp for å komme seg videre, for “moving”. Jeg er tøtta som ikke lenger gjør så godt jeg kan – det holder i massevis med “godt nok” – da har jeg fortsatt energi til “moving”.

Hvorfor er “moving” så viktig for meg?

Umiddelbart er det livskvalitet som er bakgrunnen for denne bevegelsestrangen, det å fortsette å leve, fortsette å utvikle seg, fortsette å føle seg til nytte, forsette å være med…

Helse i hvert hull – tror at det også gjelder kulehull

Men på sikt er “moving” en viktig del for å forebygge, forbedre, forhindre forverring, klare seg selv, ikke bli “stuck”, belaste samfunnets støtteapparat minst mulig – altså vinn-vinn …

Litt varme så blir gammelt, tørt og stivt, til nesten som nytt.

Jeg sammenligner kroppen med en brøddeig. Den heves og eser ut til det uformelige om den ikke knas. Etterhvert blir den stiv og skorpete, væske lekker, den blir illeluktende og til liten nytte. Mange deiger kan allikevel berges ved knaing – bevegelse – “moving” og tilførsel av nye friske ingredienser, akkurat som meg.

Bildet er tatt av Giulio Perricone fra Pixabay

Hvordan klare alt dette?

Jeg skal ikke henge meg opp i ting som holder meg igjen, og “godt nok” er fortsatt et viktig prinsipp for å komme seg videre, for “moving”. Jeg er tøtta som ikke lenger gjør så godt jeg kan – det holder i massevis med “godt nok” – da har jeg fortsatt energi til “moving”.

Gjør ikke så godt jeg kan – godt nok holder i massevis

Velg ditt 2020-ord, og hold fokuset!

Alle kan følge dette rådet, uansett hvordan og hvor du er i livet. Et ord, et fokus å holde fast i, uansett, innenfor fornuftens grenser. Bli med!

Bildet er tatt av Suxu fra Pixabay

Søk dekning, men hvor?

Søk dekning, men hvor?

Klokka er 9:15 en torsdag. Så går alarmen. Du kjenner den igjen, det er Sivilforsvarsalarmen. Men klokka er ikke 12, og det har jo alltid vært klokka 12 testingene har vært gjort. Og du har ikke hørt noe om at den skal testes.

Bildet er tatt av Erik Erik fra Pixabay

Hva tenker du?

Sikkert en alarmklokke som har gått bananas?

Noen som har gjort jævelskap?

Øvelse, av det mer realistiske slaget?

Foto fra Pixabay

Hva var det nå de tutene betydde?

Radioaktiv stråling, gud bedre, nei….?

Krig, eller fly eller noe sånt?

Gassalarm?

Eller var det noe med radio……… hvor er nå den? Har jeg ikke en app på mobilen, jo, men søren her er jo ikke nett i huset. DAB-radioen da, hvor i alle dager ble den stuvet vekk.
Lete, lete, lete, fant den, uten batterier og strømledningen var borte. Siste mulighet: Du starter bilen, og radioen med DAB-adapteren far insisterte på at dere trengte for å få varsling om trafikkulykker, gir svar. Der gjentas meldingen som forteller hva alarmen betyr:

“Fare for flyangrep – søk dekning”

Bilde lånt fra Tv2

Seriøst?

Søk dekning, hvor?

Her stopper skuespillet. Det er kun ment å være bakteppe for noen tanker om beredskap, i BJERKVIK, idag. Samme dag som nyhetene bugner av Iran -USA-stoff, samme dag som lokalavisen refererer at vinterøvelsen kan bli påvirket av endret sikkerhetsbilde. Samme dag som lokalavisen også oppfordrer folk til å vise amerikanske soldater, som om en måned kommer hit på militærøvelse, hvordan vi lever.

Først om alarmer og tilfluktsrom:

  • Alarmen som tuter i 3 lange støt med 1 minutts mellomrom betyr: “Viktig melding, lytt på radio”. Da har myndighetene noe viktig å formidle og du må komme deg på nett eller få igang en radio.
  • Alarmen som går med korte støt i et minutt betyr fare eller øvelse på fare; “Fare for angrep, søk dekning”.
  • Alarm med et langt sammenhengende tut betyr “Faren over.”

LES MER OM ALARMENE HER.

Foto fra dinside.no

Det beregnes at pr. idag vil alarmen høres av ca 2.5 millioner mennesker, noe i underkant av halvparten av den norske befolkningen.

Og det oppgis at det finnes ca 25000 tilfluktsrom ment å søke dekning i. Disse rommer omtrent 2,5 millioner mennesker. Akkurat like mange som teoretisk vil høre alarmene og derav får beskjed om å søke dekning. De andre forblir uvitende, og vil derfor ikke oppsøke tilfluktsrommene….? Rar logikk, eller tilfeldig…? I tillegg er mange av disse tilfluktsrommene i dårlig forfatning med utdatert ustyr. Vil de stå i mot de farer som er aktuelle i dag?

Mange offentlige tilfluktsrom er lagt ned, men myndighetene har bestemt at de 25000 skal bestå, selv i den forfatning de er, trolig av en grunn. Er det kanskje en viss fare….?

LES MER OM TRUSLER OG MANGLENDE TILFLUKTSROM HER.

I Bjerkvik.

Vi har 1 sivilforsvarsalarm, den står på skolen. Litt usikker på hvor langt signalene går, trolig lenger ut fjorden enn innover dalen og over fjellene.

Nærmeste tilfluktsrom er i Narvik…. vi har ingen offentlige tilfluktsrom i Bjerkvik jfr oversikten til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Bjerkvik som kan være nærmest der det smeller….

T = tilfluktsrom

Narvik har 2 tilfluktsrom: 1 i Gate 2 som rommer ca 826 personer, og 1 på stadion med plass til 372. På Ankenes er det 2 tilfluktsrom: 1 på skolen med 0 i oppgitt kapasitet, og ett på ABS med plass til 445.

Totalt på Ankenes/Narvik: Kapasitet til 1643 personer.

Hvem skal bestemme hvem disse 1643 personene er, og hva skal alle de andre gjøre?

https://www.youtube.com/watch?v=a-0Ca5goQUo

SE DSB-KART MED BEREDSKAPSSYMBOL HER.

Jeg håper og tror i min naivitet at vi ikke kommer til å få bruk for disse. Men forundrer meg over en halvkvedet beredskap, som sikkert koster noe slik den står nå også:

Trenger vi, eller trenger vi ikke tilfluktsrom?

Hvis ja, hva er poenget med å bare ha mulighet til å verne noen få?

Hilsen Karin forevig vaksinert, eller infisert alt etter som en ser det, med overdose HMS og beredskap i ryggmargen.

“Just saying”

Det ble jul.

Det ble jul.

Lykkebo – jula 2019.

Med en desember der tradisjonelle juleforberedelser ble byttet mot lystbetonte gjøremål og tiltrengt egenpleie, nærmet 24. desember seg uten at det egentlig helt føltes som jul.

Krimskramserier er kjempekos å holde på med, men tar tid…..

Med julen planlagt i hytta, var det en kort liste som gjensto for å skape julefølelse på Lykkebo. En kort, men vesentlig liste. En liste som ikke hadde kalkulert med kroppslig protest. Jeg lå dårlig an.

Bildet er tatt av edmondlafoto fra Pixabay

Men hytta ordnet opp i samarbeid med hyperaktivt immunforsvar. Jeg sover så utrolig godt her, og sover lengre enn ellers. Lyden av vind og sjø som ljomer rundt veggene er god kur, og lista kortes ned som planlagt.

Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay

Jeg har en greie jeg bare må gjøre for at det skal kjennes ut som riktig jul, jeg må bake spekelasier. Det har jeg gjort hvert eneste år så lenge jeg kan huske. Hjemme sammen med mamma og min søster. Senere sammen med tante Synnøve og mine søskenbarn. Og nå sammen med min egen familie.

Konkurranse om å klare å utnytte den kjevla deigen best mulig.

Bare èn ting er forandret; Mengden. Jeg nøyer meg nå med å steke 4-5 brett.

Min julegave til dere, er oppskrifta på herligheta.

Spekelasier:

  • LITEN PORSJON
  • Sukker -200 gr
  • Smør – 100 gr
  • Melk – 2 dl
  • Hjortetakksalt – 1 ss
  • Mel – etter behag
  • STOR PORSJON
  • Sukker – 1/2 kg
  • Smør – 1/4 kg
  • Melk – 1/2 l
  • Hjortetakksalt – 2 ss
  • Mel – etter behag

Pisk sukker og mjukt smør hvitt. Tilsett melk og hjortakksalt med visperen på lav hastighet. Bytt til eltekniver, og ha i mel til deigen blir fast men fortsatt passe klissete – etter behag som oppskrifta sier.

Sett deigen kaldt så blir den mer medgjørlig. Den skal la seg kjevle ganske til passe tynne leiver (3-4 mm?) med hjelp av litt mel. Klisser det, er det bare å kna inn mer mel. Knar du inn for mye blander du bare inn mer klissedeig.

Stikk ut kakemenn, kakedamer, reiner, hjerter, stjerner og hva du måtte ønske. Bruk en tynn stekespade med mel på til å flytte dem fra bordet til stekeplata med bakepapir. Stekes på ca 175 grader til de har hevet og så vidt fått brunere farge i kantene. Pass på at de ikke stekes for lenge, da blir de sprøe som kjeks.

Gjør du dette sammen med småtasser, er tynne malepensler (evt fyrstikker uten svovel) og konditorfarge et must.

Vi fant julefølelsen – det ble altså jul her hos oss. Håper at du finner din.

Gledelig jul!

……………………………………………………………………………..

Gjør akkurat som du vil.

Gjør akkurat som du vil.

Det er ingen grunn til å bruke opp energi på å gjøre ting som du egentlig ikke liker. Da skal iallefall grunnen være veldig god.

Stress ned, det blir jul uansett, jeg lover.

Bildet er tatt av Angeles Balaguer fra Pixabay

Ikke har jeg vaska golvet, ikke har jeg båret ved. Ikke har jeg julekaker, for de har jeg spist opp, og ikke er jeg ferdig med julegavene. En klassisk situasjon som kunne fått stresshormonene til å gå bananas i kroppen. For meg med autoimmun sykdom ville det lett føre til en kropp i forsvarsmodus til jul:

“iiiiiikkkkk ribbe av svinekjøtt – best å sende ut geriljatroppen for å få svineriet ut av kroppen” (sitat fra mitt immunforsvar)

Så hva gjør jeg da?

Bildet er tatt av Peggy und Marco Lachmann-Anke fra Pixabay

Jo jeg pysler i mitt eget tempo, og kommer litt videre hver dag, en gave mer i boks, en juleingrediens til i huset. Og jeg tar det ikke så tungt at julepapiret ligger framme hele tida, og at jeg enda mangler to ingredienser for å lage knekkebrødene jeg tenkte å lage for 2 uker siden.

Jeg er ute, med hunden, får frisk luft og gjør øvelser og blir andpusten i bakken “min”, det er deilig det. Jeg skriver litt her og litt der, en måte for meg å koble ut og slappe av – ja faktisk – som å bla i ukeblader? Alt fordi jeg har lyst.

Et steinkast unna hagen – utsikt som også hunden forguder.

Og jeg skal på veterinærdag med vofsen over helga. Vi som pendler jevnlig over til Sverige må ha en Droncitbehandlet hund til enhver tid – hun får tabletter hver 28.dag. Denne veterinærdagen skal det serveres julegløgg, til de tobeinte, og jeg gleder meg til skravvel med trivelige hundefolk. Fordi jeg har lyst.

Og jeg skal på kirkekonsert i lag med min mamma. En lokal tradisjon som fyller kroppen med godfølelse, julestemning og anti-stresshormoner. Fordi både jeg og mamma har lyst.

Og jeg skal til frisøren. Ta av meg brillene, lene meg bak og la frisør Anne slippe kreativiteten løs. Det er så godt å bli dullet med nede på Artic Styling, ser frem til timen som begynner å bli kritisk nødvendig nå. Prioriteres fordi jeg har lyst.

Mørketida må ut å nytes – kan ikke sitte inne når energien strømmer på fra mørketidslyset.

Og jeg skal ha åpen salgsutstilling i Skrivehiet mitt, bua mi i hagen på Rapet. Bilder og krimskrams fra Levollen holder til der nede, rett så koselig til tider der, så det vil jeg dele med flere. Fordi det gir energi, fordi jeg har lyst.

TORSDAG 19.desember kl 12 – 14 og kl 17 – 20. (Siesta mellom kl 14 og 17)

Følg med på facebookarrangement som legges ut.

Og siden jeg ikke legger opp til mer enn 1, maks 2, greier pr dag, og siden jeg må legge inn tid til å gjøre ikkeno i mellom greiene, ja så er regnestykket behagelig tilfredsstillende: Det er ikke tid igjen til å vaske og pusse og gnukke og rydde og bake og …….

Pixabay

Og det gjør absolutt ingenting.

For julehelga skal feires på hytta. Der pynter vi med det vi har av julepynt på loftet, medbragte julelys og kongler som vi har bøttevis av der ute. Tar med ferdig deig til spekelasier for å steke på hytta, tar med ingredienser til hjemmelaget gløgg, og voila så har lukten av hjortetakksalt, kanel og nellikspiker sørget for juleaura. Resten kan vi faktisk kjøpe på butikken – går helt fint.

Men julegavene…….. ingen fare mine nære og kjære ….. det blir gaver hi-hi.

… kom nåkka rækanes på ei fjøl ….

Julestemningen, den er ikke et resultat av hvor rent det er inni skapene der juleingrediensene skulle stått, og hvor mange påleggsorter som er stappet inn i kjøleskapet, synes jeg.

Julestemningen skapes oss mennesker i mellom, og jeg tenker å ha energi til overs for å nyte denne stemningen. Så bye-bye sølvpuss, melis, strykejern og grønnsåpa.

Bildet er lånt fra Anne-Berit Ek, en nydelig kunstner som står bak facebookgruppa “En livskunstner skildrer”. Hun tar bildene selv, skriver bildetekstene og de mest treffende dikt.

Hun selger disse som kort, knallfine bilder på aluminium, forklær og vesker. Du bare MÅ ta en titt.

Ha en fantastisk førjulsstri- gjør akkurat det du vil.

Mine mestringsstrategier

Mine mestringsstrategier

Her kommer del II, oppfølgeren fra ballonginnlegget. Innlegget der jeg fortalte om reduksjon fra tusenogti til to baller i lufta grunnet sykdom. Innlegget der jeg avsluttet med at det er kjempeviktig å fortsatt “være med”, omså bare med to baller.

Høst oppi Hamvikbergan – 2017.

Mestring er et mye brukt begrep i moderne psykologi som generelt viser til det at en person håndterer oppgaver og utfordringer som vedkommende møter i livsløpet. Det kan dreie seg om konkrete oppgaver som krever kompetanse og ferdigheter (for eksempel klare en eksamen) eller mer omfattende utfordringer (håndtere skilsmisse, alvorlig sykdom, vedvarende stress).

Kilde: Store Norske Leksikon

Å være med – min livskvalitetsstrategi

Å være med, så godt en kan, er en strategi jeg tror er gunstig for mange og i mange sammenhenger. For meg handler det om å fortsatt ta del i livet, være sosial, bruke hodet, bruke kroppen, lære, bety noe for noen, være ressurs for mine, være til nytte og ta vare på meg selv best mulig. Bra for meg, bra for mine, og bra for samfunnet da det jeg gjør utsetter og reduserer behov for hjelp fra samfunnet, helsemessig og økonomisk.

Å være med betyr i høyeste grad noe for det kognitive, og kan være med å forebygge for eksempel demens. For meg som er kroniker, der demenslignende symptomer er vanlig, er det viktig å holde hjernen i aktivitet: regne, tegne, skrive, lage, lære, løse…. -“å være med”.

Å sikre at jeg selv mestrer er vesentlig for min selvregulering, og ikke minst mitt ego, litt høy på pæra er det sunt å bli, om det ikke blir permanent.

Dronningtur til Sula, Rolla 2017

Når det er viktig for meg “å være med”, må jeg gjøre det på en sånn måte at det faktisk er mulig uten at jeg gjør vondt verre, at jeg trigger sykdomsaktivitet. Utfordringene er blant andre redusert energi, perioder med labrere form og plutselige bråstopper der det ikke er aktuelt “å være med”. I tillegg flere andre fysiske utfordringer, utfordringer som jeg må leve med, og som jeg prøver å gjøre det beste ut av, uten å gi dem for mye fokus.

Bevisst og ubevisst har jeg innført en rekke mestringsstrategier i mitt liv, her er noen av dem:

1. Fysisk aktivitet som medisinsk strategi.

Forskning sier det, og jeg erfarer det på kroppen: Fysisk aktivitet gjør godt, smertelindrer og gir mer energi.

Sirkeltrening på samenes nasjonaldag

Ikke noen ny oppdagelse, men tilstrekkelig energi har vært et problem tidligere.
Når jeg nå har anledning, benytter jeg muligheten til å holde meg i fysisk aktivitet. Jo bedre form og sterkere kropp, jo mer motstandskraft har jeg når det butter i mot. Er jeg mindre robust på enkelte områder, er det desto viktigere å bli mer robust på andre områder.

Når jeg ikke kan ta ut for mange smertefrie perioder med smertestillende, er fysisk aktivitet et bivirkningsfritt og fantastisk alternativ. Mens jeg er aktiv, får kroppen fri og ordner selv med smertelindring… så lenge det varer.

Økt muskelmasse og bedre styrke gjør blant annet at jeg lagrer mer energi, og har mindre forbruk. Å klippe plena feks, koster mindre, samtidig som det er god trim, fortere og fortere, rundt og rundt.

Fysisk aktivitet kan være så mangt. Skal heller la fysisk aktivitet som min medisin få eget blogginnlegg, det fortjener det virkelig. Hang on – det kommer,etterhvert.

2. Maks 1 er mitt optimale.

Når jeg har gått fra tusenogti til to baller, så handler den ene av de to om å gjøre noe som er bra for kroppen min, hver dag. Stort eller lite, og jeg skal være bra utslått for å ikke gjøre noe som helst, da er det sannsynligvis akkurat det som er beste kur. Jeg prioriterer dette i min energibalanse, jeg prøver å gjøre det til min hverdagslivsstil sånn at det ikke regnes med som noe ekstra jeg gjør – det er bare en del av min helt vanlige, og nødvendige væremåte, nesten som min jobb.

Mine togdistanser tilpasses dagsformen – jeg MÅ ikke gå hele togruta, høre alle talene og smake alle kakene, det holder “å være med”.

Når jeg da sier at en av mine mestringsstrategier er “Maks 1 pr dag”, så menes det noe i tillegg til det å være fysisk aktiv. Må jeg på en bytur, ja så planlegger jeg ikke noe annet den dagen, uansett om jeg er tidlig hjemme. Kanskje ikke noe stort neste dag heller. Skal jeg til fysioterapeuten, så satser jeg ikke på skitur etterpå. Skal jeg treffe venninner på kvelden, holder det å prate med vofsen på dagen. Maks en pr dag er altså det optimale sånn i det generelle. Men det betyr ikke at det kan bli null “være med” noen dager, og to eller unntaksvis tre andre dager. Her svinger det.

3. Hvile og timeout – den viktigste strategi?

Egentlig en kombo med “maks 1” – denne strategien handler om at jeg må sørge for at jeg har luker hvor det er tid til å hvile. Tid til å hvile mellom fysisk aktivitet og maks 1 og tid til å hvile i forkant når jeg skal være med på noe ekstra. Hvile er en sikring for å høyne egne muligheter for å mestre.
Vel så viktig er planlagt hvile etter ekstra aktivitet, da gjelder ikke maks 1 engang. Har jeg for eksempel deltatt på julemesse ei helg, så har jeg ingenting på tapeten de nærmeste dagene etterpå, da prioriteres hvile og fysisk aktivitet.

Jeg gjør altså som de aktive idrettsutøverne, når de ikke er aktive 🙂

Tid til å gjøre ikkeno – tid til å lade – hvilestrategi.

Og rett som det, må en time-out til. Kjenner signalene, og da er det bare å innfinne seg i et roligere tempo, og kanskje kansellere noe. Heller kansellere, enn planlegge med ingenting, i tilfelle det ikke går.

4. Optimalisere er min ut-av-rutine-strategi.

Kroppen min liker rutiner, og den vet å protestere når det blir for mye utenfor rutiner, som for eksempel en reise, et kurs eller kanskje en feiring. Erfaringen er at jeg mestrer best om jeg har optimalisert i forkant. Med det mener jeg at jeg har vært fysisk aktiv i passe dose, ikke for lite, ikke for mye, gjerne hele uka i forkant. Jeg mener optimalisert i forhold til det jeg putter i meg, det være seg mat, drikke og forebyggende greier.

Kurs inkl behandling, hvile og trening er optimalisering av det som kunne blitt for mye, Reuma Sol 2019. . Svømmetur gjorde veldig godt.

Magen og tarmene styrer mye, og kommer de i ulage, kan jeg i verste fall få bråstopp i flere dager, i beste fall bare sliten resten av uka. Optimalisering betyr også at jeg unngår mat jeg vet kan trigge, og jeg safer gjerne med havregrøt. Alkohol er som flybensin for sykdomsaktiviteten, den skyter fart av nesten ingenting, så jeg sparer til spesielle anledninger å nyte et glass eller to. Unntaket er Underberger som jeg tar noen super av støtt og stadig i syden – medisin for magen innbiller jeg meg, og andre hi-hi.

Var nylig med å arrangere et Sjøgrenskurs. Strategien for at vi som kursledere og deltakerne skulle makte det, var halvdagskurs i varmere strøk med mulighet for hvile, behandling og trening, på Reuma Sol i Spania. Det virket, og ble konkludert med som en vesentlig suksessfaktor.

Optimalisering er en mestringsstrategi godt kjent av kronikere – learn by doing.

5. Tar regien selv.

Jeg liker å planlegge, spesielt når jeg kan få bruke god tid på planleggingen. Ved å ta regien selv, planlegge selv, kan jeg legge opp sånn at det passer meg. Det er faktisk en ganske effektfull mestringsstrategi som har virket bra for meg i flere tilfeller, blant annet turer eller festlige lag, og jeg har klart å være med. Jeg inviterer, jeg kan være forberedt, les optimalisert, og legger lista. Som bonus får jeg brukt hodet, og jeg holder vedlike med administrative gener.
Et tips er å bruke facebook – supert verktøy for å planlegge alene eller sammen med andre.

Klar for cowboyfest – planlagt i god tid – tatt i mot hjelp – lista lagt. SÅ MORO!

Facebook – elsket og hatet, men også min strategi.

Tipper det er noen som pusser brillene og leser om igjen her. Joda, du leste rett, facebook er en av mine mange strategier, av flere grunner:

– Jeg kan “være med” sammen med andre hjemme fra stua mi. Gjør blant annet en god del frivillig diagnosearbeid via facebook, både som administrator av facebookside og som koordinator for oss i diagnosegruppa for Sjøgrens syndrom. Ikke har vi økonomi til å reise, heller ikke energi nok, så facebook er genial så.
– Og jeg bruker facebook til å planlegge, lage huskelister og oversikter and so on. Så hvis facebook går ned, da altså…. Når jeg planlegger, så oppretter jeg et arrangement, og inviterer inn andre hvis flere skal være med. På den måten kan vi diskutere og dele, når det passer….. og det er akkurat det som er det geniale, “når det passer”, pluss at jeg kan ta 10 minutter nå, og 10 minutter da, og avbryte når jeg føler for det.

6. Akseptèr begrensingene – ta i mot hjelp.

Da vi overrasket Marina med fest på 18-årsdagen, var det maaaaaaange som hadde hjulpet til og gjort overraskelsen mulig, og ekstra stor. Denne kaka lagde tante Siv – en ryddig kopi av rommet….

Mestringsfølelsen av å klare noe skal man ikke kimse av, den gjelder selv etter 55. Men mestring kan også være å akseptere begrensingene, være med, men dra hjem tidligere enn andre. Være med, men la andre hjelpe til, for eksempel bærehjelp gjennom feltrunden på Landsskytterstevnet, sånn kan jeg være med, begrensinger til tross. Være med, men finne roen i en snøskavl med vofsen og en termos kaffe, mens de andre tar en svipptur i løssnøen med snøscooteren. Er fortsatt med, men ikke overalt, og ikke på alt.

7. Prioriterer det som gir mest næring.

Tur med mine, på Seines …. prioriteres

Når jeg nå skal leke med færre ballonger, prioriterer jeg det som gir meg mest næring fysisk og mentalt. Og det betyr også at jeg ikke prioriterer det motsatte. Det være seg aktiviteter, steder, fokus og faktisk også folk. Det er ikke plass til alt og alle, og jeg koster på meg å velge det som føles best. På den måten unngår jeg unødige energitap, og jeg henter mye feel-good-energi.

8. Minste motstands veg: Bra men tamt.

Å holde seg til rutiner, leve jevnt og uten for mange krumspring virker å være en god strategi for å holde plagene i sjakk og kroppen mest mulig i balanse. Unngå risiko – lev på det jevne med akkurat passe ditt og datt.

Tunga rett i munnen, så går det bra. Straks feltskyting LS 2019: Fullt hus.

Å vandre sånn, midt på stien, gir så himla dårlig sidesyn. Og så blir man så opptatt av å holde midten, at fokuset blir på en smal stripe.

For meg kan det bli et tamt og kjedelig liv å velge å alltid “safe”, og velge minste motstands veg- det blir så mye som må takkes nei til. Derfor tar jeg sjansen på å utfordre meg selv – lære noe nytt – utvikle meg, ikke stivne fysisk og mentalt. Det tror jeg seriøst er god medisin for mye. Anbefaler alle å lære seg noe nytt innimellom – for all del: Stopp ikke opp for lenge.

9. Litt om gangen – min porsjoneringsstrategi.

Tiden er over da huset ble vasket i en fei en ettermiddag. For det første har jeg senket kraftig på kravene, i solfrie måneder er det ingen som ser støvet, og i de solrike månedene er vi mye ute. Hundehår kan fint fanges opp med sokkene, og det varmer, helt sikkert. Rot er jeg ikke så glad i, men er blitt en mester på å akseptere, pittelitt iallefall, at visse andre i huset ikke har samme betegnelse på rot som meg.

Midt i november kommer disse frem, og de blir til like over nyttår.

For det andre klarer jeg ikke uten konsekvenser, å sveipe over huset på en ettermiddag. Nå gjøres dette stykkevis og delt, et rom nå og et rom da. Stort sett sluttet med såkalte selvpinsler som vårrengjøring – på våren vil jeg heller være på fjellet å fiske på isen, helt til det er på tide å komme hjem å ordne i hagen. Her taes det tak når det åpenbart var på tide for en uke siden, eller to.
Og så går jeg tidlig i gang med forberedelser om vi venter besøk, skal gjøre noe spesielt eller som nå når det nærmer seg jul; dorullnissen er allerede på plass i kjøkkenvinduet. Minnes tilbake til min ungdom der jeg natt til julaften for rundt som en virvelvind – vasket, bakte, ordnet gaver og sydde meg juleantrekk. Trøtt julaften? Neida, tok igjen søvnbehovet på fjellet hvor jeg har tilbragt en drøss av romjuler. Nå nøyer jeg meg med å dele ut julegaver og forberede julematen på lillejulaften, resten er forberedt siden midt i november. Og romjula, den blir borte av seg selv.

Jeg starter altså i god tid, og har senket mange, mange krav.

10. Godt nok – god nok.

Som kanskje noen har sett på bloggens hovedside der jeg presenterer meg:
“Ikke snill pike, ikke flink pike. Gjør heller ikke sitt beste.”

Godt nok får holde.

Det er en helt bevisst strategi.
Det er ikke det at jeg ikke kan lengre, eller at jeg får det til lengre. Greia er at å legge lista på nivå perfekt, koster meg nå veldig mye, mye, mye mer enn før, og det kan få konsekvenser jeg absolutt ikke ønsker. I tillegg har jeg mye mindre energi disponibelt og går raskere tom.

Så det hender nok at folk lurer, når det sies, som det ofte gjør og man er redd for at feks helsa skal hindre det i å bli bra: ” Vi gjør så godt vi kan, mer kan ingen forlange!”
Da kremter jeg, og når jeg sier “Jeg kommer ikke til å gjøre så godt jeg kan”, det er da jeg får de spørrende blikkene. Da må jeg forklare at “Godt nok” er en mestringsstrategi for å kunne være med å feks avholde informasjonsmøter om diagnosen, å gjøre så godt jeg kan, kan bli usunt for meg.
Men jeg er “god nok” til at “godt nok” er nok i massevis, har jeg iallefall bestemt meg for selv.

11.-99. Gir mer f… – so what!?!

Å gi mer fan har vært en dyd av nødvendighet for meg. Helt nødvendig for å kunne bruke god nok og godt nok som strategi. Javel, så ble det julelys her litt tidlig, so what!

Javel så er det lite som vitner om plager når jeg er ute og medisinerer meg med fysisk aktivitet i spreke turklær og “sjarmerende” utslett i kinnene – ser da skikkelig fresh ut…….. So what!?! Jeg trenger ikke forklare og forsvare.

En hundesmask i solnedgang – viktigere enn å gi stua hotell-look.

So what om bilen trenger en runde i lakkboksen, plena en rassia med mosedreper, gardinene et skikkelig opplegg…… Sånt blir fort et usunt strev etter noe som egentlig ikke er viktig, iallefall ikke viktigst. Så får vi heller ta det litt etter litt, og i mellomtid leve med best mulig livskvalitet.

Innser at det er mange mestringsstrategier i mitt liv, mange flere enn jeg trodde da jeg startet innlegget. Og flere er det sikkert …..

…..men nå får dette innlegget være godt nok, for det har tatt sin tid å få publisert – har nemlig hatt en tiltrengt timeout for å mestre noe annet.

Fra tusenogti til to

Fra tusenogti til to baller

Mange baller i lufta samtidig er spennende, og gøy så lenge ingen faller i gulvet.

Jeg elsket å ha tusenogti baller i lufta samtidig. Noen ganger måtte jeg stupe ut i verden for å lande dem, noen ganger kokte det med baller rundt ørene mine. Stort sett landet jeg alle ballene, de små og store prosjektene mine, trygt og ordentlig.

Jeg elsket det.

Satte gjerne igang 3 nye enda bare 1 var ferdig. Jeg var alltid i en virvelvind. Ballesamlingen kunne bli stor, men jeg hadde mine triks for å bevare oversikten. Og jeg hadde mine triks for å hente energien som skulle til, naturen ga mer enn jeg trengte. (Disse triksene er faktisk egnet som et eget innlegg her når jeg tenker meg om, kanskje, kanskje ikke…. vi får se.)

Høyt og lavt

Så begynte jeg å miste baller…

Jeg brukte mer energi enn jeg klarte å hente inn. Selv om naturen ga, så hadde jeg ikke plass til å lagre energien – det føltes som om det var en stor bongel i bensintanken min.

Fortvilende og ikke til å forstå, jeg var jo altfor ung til å bli så sliten.

Hadde jeg gått på en smell?

Farta hadde vært høy, og jeg hadde en god stund merket at dekkene ikke satt like godt som før, skrenset litt her og der. Før eller siden så smeller det. Sånne historier hadde jeg hørt mange av. Var jeg i ferd med å bli del av DEN statistikken? Skulle JEG “gå på en smell“?

Flere gode tiltak ble iverksatt på jobb, og kraftig reduksjon i balleantallet tvang seg frem. Men noen baller måtte jeg ha – jeg var og ville være yrkesaktiv, var mamma som gjerne var med min friske og aktive datter land og strand rundt, og jeg prøvde med heller dårlig hell, å holde meg selv i fysisk god form, som jeg viste var god kur i livet. Både hode og kropp ville gjerne, men da ettermiddager, helger og ferier kom, var bensintanken min tom.

Tungt for en maur.

“Smellen” hadde et navn.

Det viste seg at forklaringen var en autoimmun sykdom som lå på lur, Sjøgrens syndrom som bringer med seg store doser utmattelse. Jeg fikk beskjed om å ta det rolig, for denne sykdommen kunne trigges og blusse opp av betennelser og stress…

Det var omstilling på jobb, jeg ble overtallig og var i søkerprosess, å ta det rolig var ikke et alternativ. “Been there, done that” et par ganger før uten at jeg hadde blitt revet overende, snarere tvert i mot, nye muligheter hadde åpnet seg, faktisk ganske spennende, var min erfaring. Jeg så rett og slett ikke at det dette var en risiko for meg denne gangen. Ikke før det var helt åpenbart, også for andre.

Surfet med som før uten å se farene.

Denne gangen taklet ikke kroppen å forlate jobb og kollegaer, skrive søknader, gå på jobbintervjuer – sykdommen gikk inn i mer aktiv fase. Det er ingen vei tilbake til sykdomsfrihet for Sjøgrens syndrom, kun lindrende tiltak og skadebegrensing. Jeg hadde allerede bremset kraftig opp, og håndbrekket var satt på, rett og slett fordi jeg ikke maktet annet. Når kroppen heller ikke ville vite av lindrende medisiner, selv den “uskyldige” Paraceten som hadde vært min faste følger i mange år, ble ikke lengre godtatt. Jeg måtte klare meg uten, og jeg måtte leve sånn at jeg ikke trigget mer enn nødvendig.

Jeg ble ufør.

Bye-bye til ballene.

Ufør og måtte se langt etter ballesjonglering, jeg måtte lære meg å leve et roligere liv uten stress og med energi til overs for trening i stedet for medikamenter med bivirkninger.

Bestemte meg for at det ikke skulle bli avskjed på grått papir da jeg lot ballene trille sine egne veger. Veldig mange kunne jeg overraskende lett kvitte meg med med, uten å gremmes for mye, kanskje var de ikke så viktige likevel…

Borte – borte, sånn er det. Niks mere tusenogti baller i lufta, som jeg hadde elsket.

Jeg kunne nok ha hatet dette.

Jeg kunne latt ergrelsen over balletapet gjøre hverdagene mine bekkmørke.

Når livet ikke blir som tenkt…

Jeg hadde sett flere eksempler på at uførhet kunne bli rota til mer elendighet. Kunne jeg havne der?!? Hvor stas var nå egentlig dette…?

Jeg bestemte meg ganske raskt for at min nye status ikke skulle bli min eller jordas undergang. Det er alltid sånn at “når en dør lukkes, så åpnes en annen” – dette gjelder omtrent uansett hva. Det er bare å ta på dørbrillene, være nysgjerrig nok til åpne, og aller viktigst: Gi de ballene man finner bak neste dør en sjanse, selv om de er så langt unna de ballene du noensinne hadde trodd at du skulle ta i.

Det er alltids en dør å åpne

Og jeg har åpnet nye dører, flere nye dører. Jeg har tittet på hva som var bak dørene og jeg har lukket igjen dører. Men noen dører står fortsatt åpne, og jeg plukker baller på innsiden. Kan vel trygt si at jeg har overrasket meg selv angående hvilke dører jeg har trivdes best bak.

Sjøgrenskurs på Reuma Sol i Spania (Foto: H-K Bruhaug)

Om jeg ikke lengre kunne sjonglere med tusenogti baller samtidig, så var det heller ikke så lurt å ikke sjonglere i det hele tatt. Det er mye som forfaller når det ikke er i bruk, “hus treng folk“, og jeg har prøvd og feilet for å finne akkurat passe dose for meg. Skal man klare seg best mulig selv, lengst mulig, uten å være til unødvendig stor belastning for seg selv, sine nærmeste og samfunnet, er det viktig å “være med” så godt en kan.o
Mine ambisjoner er kraftig reduserte, jeg nøyer meg nå stort sett med 2 baller i lufta pr dag, noen ganger mindre, og noen ganger mer. Den ene ballen handler om å ta vare på meg selv rent fysisk, gjør et eller annet med det før øyet hver dag, stort eller lite tiltak, alt ettersom. Den andre ballen handler om å fortsatt være med, ballene bak dørene, sosialt liv, pleie hodet, velgjørende ting, være til nytte og så videre.

Å redusere fra tusenogti til to har vært avgjørende for meg, og faktisk ikke så ille som det tilsynelatende kan høres ut som.

To baller i lufta er optimal maks for meg.

Gurimalla, nå først nærmer jeg meg det jeg egentlig skulle skrive om!

Har visst skrevet rundt grøten, og jeg kan bare konkludere at det å åpne døren som det sto blogger på, det har vært fint for meg, snakk om å kose seg.

Det jeg egentlig hadde tenkt, var å skrive om noe som opptar mange, og som jeg får en del spørsmål om: Hvordan makter du “å være med“? Jeg hadde tenkt å dele mine mestringstips, og hvordan jeg balanserer mellom akkurat passe, for lite og for mye.

Men for mye tørr skjermtid går dårlig, så jeg innser at dette må komme som en del II.

To be continued …

Alle foto uten kilde er fra Pixabay