Bukowski – en isbjørn som har så lett for å fryse

Ca 2003.
I virkeligheten er Bukowski en isbjørnbamse som vår datter fikk i Svalbardgave hos bestemora. Isbjørnbamsen ble et familiemedlem, og han var med overalt. Da mammaen måtte bruke tid på studier, ble det gjort en deal med datra: Når studiene var over skulle mamma og lillepia skrive bok om Bukowski i lag. Og det gjorde vi. Det ble ei nær og kjær bok som mange av familie og venner fikk i julegave. Men boka var så nær, at lillepia ikke ville at andre fremmede skulle få lese. Dermed ble idèen om å skrive for utgivelse, lagt på hylla.

2013
Lillepia var blitt stor, og hadde ikke lengre motforestillinger mot å dele historien om Bukowski, snarere tvert i mot. Jeg meldte meg på barnebokkurs hos Forfatterskolen, og plukket opp manuset. Det ble mye endring, mye privat som måtte skrives om, og mye intern humor som måtte erstattes. Brukte lang tid på å bearbeide manuset, og kostet på det noen konsulentuttalelser. Fortsatt mye igjen, men det begynte å ligne en hel historie. Nå gjensto det jeg gruet meg til, skrive om og om og om igjen, akkurat sånt som gjør meg mer sliten og trøtt i øynene enn jeg ønsker. Bestemte meg for å la det hvile litt, og der ble det liggende. Egentlig var det nok en gammel frykt for refusjon som gjorde at den siste finishen for å gjøre det klart for forlagshenvendelser, lot vente på seg. Bare tøv, vet jeg nå, refusjoner er mye mer vanlig enn ja til utgivelse. Det vet jeg nå etter flere år som «student» i Forfatterskolen, refusjoner er som alt smågodtet i løsvekt; de kommer i hopetall og finnes i alle varianter. Avtale om utgivelse er som konfekteskene på øvre hylle, de er det langt færre av, og er heller ikke hverdagskost.

Status:
Den virkelige Bukowski og familien hans er fortsatt i stua vår. Manuset om Bukowski er ikke ferdig, men det bearbeides. Og med tiden har også innholdet modnet. Noe kuttes, og noe tilføyes. Men kanskje viktigste endring er at jeg språkmessig føler meg mye stødigere, og det er mye jeg føler for å omformulere. Opprinnelig hadde jeg dialogene på dialekt, det er endret til bokmål rett og slett fordi det er tungt for de med andre dialekter å lese ækte nornårsk. Og siden dette er en historie for barn, er det enda viktigere å skrive sånn at alle forstår.

Jeg jobber altså med saken, men ja, jo, vet, jeg er en treging.