web analytics

Enda en baketabbe.

Enda en baketabbe.

Nå ler jeg av det, det gjorde jeg ikke i påsken. Nå deler jeg erfaringen, les det som en slags krimgåte.

Jeg så ingen grunn til å dokumentere der og da, dessverre. For syns skyld må jeg legge inn noen andre bilder. Velger å legge inn bilder av noe annet jeg heller burde fokusere på enn å bake, som piskeslag til meg selv, gni det inn så jeg kanskje husker til en annen gang.

Tenk så lang å fin tur æ kunne fått istedenfor kakerøre-røret.

Litt historiske fakta.

Jeg og min søster var glade i å bake da vi var små. Vi var også glade i å stå opp veldig tidlig, og stille, så ikke foreldrene våre våknet. Da passet vi på å gjøre det vi hadde veldig lyst til, for eksempel å bake.

Små og lette på føttene hadde vi listet oss på kjøkkenet, vi ville lage tørre vafler, hadde nettopp lært hvordan det skal gjøres…. nesten.

Vi brukte hele kjøkkenet, minnes det så vidt, minnes særlig mye mel. Mamma våknet heldigvis før vi kom i gang med stekinga. Vi hadde laget en diger porsjon, med et eller annet, og mamma berget noe med å steke det som langpannekake og lage vaffelrøre. Mesteparten måtte nok i søpla.

Det er mitt første tørre-vafler-minne som sitter.

Min tørre-vafler-tradisjon.

Koronaen sin skyld. Hadde ikke den kommet, hadde vi vært i Sverige, og der har jeg ikke vaffeljern, bare styrejern 🙂

Mitt voksne forhold til tørre vafler er påskevafler. Har pleid å steke opp store bokser med vafler for å ha med på tur. Riste i scootersleden og bli mer og mer rund i kantene. Kjempegod påskekjeks som holder seg til St.Hans om boksen lures unna.

Eggeskallene etter røra var det eneste som var brukelig til noe – ble påskeegg.

I år ble påsken feiret i fjæra, koronaen si skyld. Og det var i fjæra jeg skulle skape mitt sistervervede tørre-vafler-minne. Kjøpte inn ingrediensene og lagde en stor porsjon klar hjemme.

På hytta var det frem med det gamle vaffeljernet, gledet meg, lukta av nystekte tørre vafler er digg.

Hunden satt klar i nærheten, vet at den første vafla pleier å gå skjeis og da blir det en smak å få.

Fin konsistens på røra, jernet varmt og jeg var i gang. Men hva skjer?!?

Burde holdt meg til å lage solfangere, det pleier å gå bra…

Røra renner ut av jernet, tyter ut overalt.

Var ikke jernet varmt nok?

Fylte på mer røre, og nå var jernet mye varmere. Røra kom ut i full fart. Nå begynte det å flyte av vel mye røre rundt jernet, et salig kliss.

Hva i alle dager er det med jernet?

Den lille resten av røra som ikke hadde rent ut, satt nå fast over alt innvendig, godt fast. Prøvde å tørke det av, det gikk ikke. Heller ikke skrape, børste, gnikke, skylle. Det satt fast.

Kanskje det er lettere å få det rent om jeg får opp varmen i jernet?

Holdt jernet godt igjen mens det varmet seg skikkelig opp. Det som da skjedde, var at det ble vanskelig å åpne. Det gikk til slutt, og det som da var igjen i jernet, hadde endret konsistens, og farge. Det var mørkt og flytende, og det gikk kort tid før det luktet grådig svidd.

Kontakten må ut fort, fort og jernet må stå åpent under avtrekket mens det kjølner.

Sakte men sikkert ble jernet karamellisert innvendig, svidd usmakelig karamell steinhard og fast inni jernet. Jeg ga opp. Klappa jernet i hop, satte det ut og merket det HRS (avfallsselskapet vårt), oppbrukt. Resten av røra ble donert til overlykkelige måser. Hunden fornærma.

Mens jeg stimet kjøkkenet, hentet han far sjøl, Mc Gyver i huset, vaffeljernet inn, og han spikket seg en gravepinne som passet mellom rillene. Mens jeg bannet meg ferdig med kjøkkenet på 2 timer, holdt han på med jernet i hele påsken. Godt han ikke er et barn og måtte skrive stil om hva han gjorde i påskeferien.

For all den røra, og vaffeljernet….. tenk alt jeg kunne kjøpt meg…

Hva hadde gått galt?

Jeg var helt sikker på at jeg hadde fulgt oppskrifta. Bladde i hukommelsen og husket alt til forandring. Husket at jeg studerte oppskrifta, noterte hva jeg måtte handle, handlinga og selve røremiksinga.

Jeg hadde gjort alt rett!

Festlig, ja særlig :/

Men noe hadde jo gått galt, jeg hadde lagd noe som var så langt unna tørre vafler som det antagelig går an. Og ingen hadde tuklet med røra, ingen mistenkte, alle aktuelle hadde alibi.

Fikk ikke fred, og om natta kvernet vaffelrøra i bakhodet.

Hadde jeg smeltet smøret for mye eller brukt feil smør siden det ble så flytende?

Nei da skulle ikke røra vært så fast og fin som den var. Potetmelet gjorde jobben.

Karamellisert…… var det sukkeret og smøret som hadde overbemannet potetmelet….?

Potetmel ja, det var den pakken med grønt på …. som kanskje kan ligne, eller ikke, på melispakken…

Røra hadde smakt ufattelig søtt, når jeg tenkte meg om.

Hva om jeg av en eller annen grunn hadde brukt melis istedenfor potetmel i røra?

Det ga mening, både med hensyn konsistensen, smeltingen, klisset og limeffekten. Det var faktisk eneste logiske forklaring.

Og det som enda verre er: Feilen oppsto nok allerede da jeg gjorde innkjøpet: Jeg tenkte potetmel, og plukket med meg melis. Kom hjem og lagde røra: leste potetmel og brukte melisen.

Og enda demret det ikke, ikke før det ble påske uten tørre vafler!

Vaffeljernet er ikke testet enda – æ grues for å se det igjen!

Koronaen er den skyldige!

Corona – nå skjer det!

Corona – nå skjer det!

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

Myndigheter presenterer fakta og utelater de fete overskriftene. Hardere tiltak ligger klare, men holdes igjen. Hvorfor? Hindre panikk og dens konsekvenser? Hindre økonomiske krasj, og de konsekvensene som baller på seg med det? Eller kanskje nasjonen ikke er klar for å iverksette hardere tiltak og konsekvensene av det? Kanskje strekkes strikken i håp om at undere skal skje, og at vaksiner skal regne over landet.

Jeg er nysgjerrig og naturlig skeptisk med min beredskapserfaring forevig tatovert i ryggmargen. Mener ikke å hause opp stemningen, men dette er nå sånn jeg tenker om coronaen.

Tall fra Folkehelseinstituttet – eskaleringen er tydelig:

26. februar – 1 testet positiv i NORGE
27. februar – 3 nye testet positiv = 4
28. februar – 2 nye testet positiv = 6
29. februar – 9 nye testet positiv = 15
1. mars – 4 nye testet positiv = 19
2.mars – 6 nye testet positiv = 25
3. mars – 8 nye testet positiv = 33
4. mars – 23 nye testet positiv = 56
5. mars – 30 nye testet positiv = 86
6. mars – ?

HVA TROR DU TALLET BLIR I DAG?

BBC-news om verdensbildet av coronasmitte oppdatert pr 5.mars 2020

Konsekvenser allerede nå…..

I skrivende stund, morgenen den 6. mars, åpner nyhetene om stengte skoler i Norge, 5 ungdommer har testet positivt i Bærum og Stavanger. Smitten kan spores til utland. Og bare mens jeg har skrevet dette, har nyheten oppdatert dette til flere skoler og også en barnehage.

I går ble det kjent at en soldat på Skjold har testet positiv og leiren er stengt! Ordføreren i Bardu anmoder Forsvaret om å avlyse årets store vinterøvelse som ikke er i gang for fullt enda.

For 2 dager siden ble årets bindevevskonferanse på Riksen, der jeg og andre i diagnosegruppene skulle ha stand for vår diagnose, der vi skulle høre siste nytt innen forskning, der vi skulle få svar på innsendte spørsmål, AVLYST. Målgruppen er risikogruppe, og Rikshospitalet vil ikke ha folkeansamling. Vi i diagnosegruppene så for oss scenariet at vi var på samling på hotellet, og en av oss ble syke – ville vi bli satt i karantene i Oslo, ville vi ha kommet oss hjem? Flere går på immundempende medisiner og er utsatte – det føltes helt rett å AVLYSE.

Holmenkollen skifestival gjennomføres uten publikum. Et mindre tap kan vi fort tenke, men antagelig ligger det store økonomiske tap i kjølvannet av denne konsekvensen.

Butikkhyllene tømmes for enkelte varer, anti-bac er allerede mangelvare da rådet om håndvask, håndvask, håndvask + spriting har gått igjen som tiltak den siste uka.

Kollenarenaen stengt for publikum .

Uaktsomme drapspersoner løse?

En ting er at alle de som ikke vet at de er smittet, uaktsomt sprer smitte, langt mer betenkelig er det at folk som er i karantene gir blaffen og går på butikken og treningssentre – det kan være det samme som uaktsomt drap!

Vær solidarisk – ikke utsett andre for smitte

Alle de som er i risikogruppene, eldre, kronisk syke, immunbehandlede osv har ikke samme motstandskraft som friske. Og når det antas at 1 av 4 vil bli smittet, og at 20% vil bli alvorlig rammet, ja så blir man bra forbauset over at karantenesatte rett og slett driter i karantenen. Med viten og vilje utsetter de andre for smitte, med viten og vilje risikerer de selv å forårsake alvorlig sykdom, i verste fall død……. det kan vel jamføres med uaktsomt drap?

Så er det selvsagt tøfft, leit og et kobbel av uønskede konsekvenser ved å avlyse og stenge som forebyggende tiltak. Her hos oss pågår JuniorVM i alpint- mange nasjoner – mange folk – er samlet i en liten by. Beredskap på sykehuset er økt, både av hensyn til aktivitetsskader, men også av hensyn til smitteskader.

I neste uke er det vinterfestuke i Narvik, en folkefest med konserter, liv og røre og årets store folkemingel.

Foreløpig ingen smittede registrert i Nordland, og vi får krysse fingre for at utbrudd ikke kommer i eller på grunn av disse flotte arrangementene. Dessverre så er jeg skeptisk, av natur, så jeg tror det er et tidsspørsmål før vi har registrerte i Nordland, og også i Narvik.

Kilde: Visit Narvik.com

Hva kan vi gjøre selv?

Vask hendene, vask, vask, vask og bruk sprit så lenge du har.

Nys og host i papir eller i albukrok.

Hils uten å håndhilse og klemme.

Tål at noe du og dine har gledet deg til må avlyses.

Vurder hvilke folkeansamlinger du oppsøker, er du i risikogruppen er rådene å unngå folkeansamlinger.

Tenk alternative løsninger, kanskje skoletimen skal tas via pc-en?

Ha litt ekstra av det du trenger mest hjemme sånn i tilfelle.

Mistenker du at du er smittet, ring 116117, IKKE oppsøk legekontoret uten avtale.

“Vær så godt forberedt som du kan, det er bare et tidsspørsmål før vi får føle på Coronaen, direkte eller indirekte!”

Skeptisk Karin

Ole i skogen.

Ole i skogen

En kan bli passe smånervøs av å gå med hund i skogen, hunden varsler aldri feil.

Jeg går knappest turer uten at hunden min er med, de få gangene jeg gjør det, er det som om jeg mangler noe. Nakent, turopplevelsen ikke den samme.
Turvenninna mi er ei finsk lapphundtispe på 7 år. Lettstelt, lettvint og ikke mye dikkedarier med henne, hun liker seg på tur i all slags vær. Vi deler nista, og hun sladrer ikke til noen når #elendigfiskelykke har slått til, igjen, og igjen.

Hennes store glede er å snuse seg frem til noe å jakte på, så det går ikke så fort fremover med oss. Jeg synes det er viktig at vi begge får gode turopplevelser, så jeg lar henne få jakte litt i starten av turen, da roer instinktet seg noe.

Sansene hennes er godt påskrudd når vi er på tur, og det skal lite til før det boffes, som seg hør og bør med en lapphund. En skulle tro at dette er noe matmora kunne venne seg til, men det er så og si regelen at rett etter et boff i skogen, gjør matmor et skvettehopp og tripper vilt til et lydspetakkel uten like. Dernest se seg rundt om noen så og fikk seg en god latter.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_3629-1-150x150.jpg
Lite ekorn, men tøff som få der det sitter trygt oppe i treet og kaster kongler ned på hunden.

Jeg har gitt opp å be hunden holde opp med det der, det hjelper ikke. Dessuten har det vist seg at hunden ikke tar feil, det er alltid noe der ute som har utløst et boff. Men langt fra alltid at matmora klarer å se eller høre hva det kan være, da snur man seg noen ekstra ganger når ferden går videre.

“Ka va det egentlig som va der …?”

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_5342-e1546779484602-768x1024.jpg

Går vi med vinden så hender det vi får overraskende nærkontakt med livet i skogen. Når skogsfuglen flyr opp i mellom oss blir det spetakkel både fra meg og hunden, det er opplevelser som setter fart på blodomløpet. Og skogsfugler som flakser opp rett foran brillene blir ufattelig store, enda større når opplevelsen deles med de der hjemme.

Det har hendt at jeg har blitt så redd at fornuften helt forduftet på tur i skogen. Som den gang da hunden ikke ga seg med boffingen og det gikk over til kvassere bjeffing. Da pelsen reiste seg på ryggen til hunden, hermet kroppen min, vi ble piggsvin begge to.

“Hallo, e det nån der?” 

Ingen svar og skrittene kom sakte og forsiktig nærmere, knirk, knirk, stille -knirk, knirk, stille.
Vanligvis ville vi rigget oss til med kamera, klar til å knipse årets viltbilde. Men den gangen føltes ikke det fristende. Skrittene i skogen inviterte ikke til det, og lyden ble skannet i mitt cold-case-arkiv i hjernebarken.
Alarm-alarm-alarm!
Det eneste bildet som poppet opp i hodet mitt, var et hundeetende bushmenneske tilhørende en hittil ukjent stamme. Nå straks kom stammen til å bli oppdaget i skogen langs Elvegårdselva, den godt besøkte lakseelva nedenfor boligfeltet vårt, av en vettskremt turgåer som mistet hunden sin den dagen.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er halvdan.jpg

Alle mine forestillinger om at jeg ikke var skapt til å løpe, at kroppen min ikke kunne det, rett og slett ikke tålte det, ble knust den dagen. Jeg var som han med sjumilsstøvlene i eventyret, jeg flaug hjemover med mine store fjellsko knappest i berøring med bakken.

Hunden på slep for den hadde selvsagt ikke samme cold-case-arkiv som meg. Den skjønte ikke at det stod hund på menyen, den var fortsatt nysgjerrig. Snuten gikk i vibrato, den hadde luktet noe interessant, faktisk en sensasjon.

Turte jeg å gå på tur igjen? Joda, allerede et par dager senere listet jeg meg samme vegen.

Da smaken av ingefærte hadde trengt seg gjennom blodsmaken etter mitt livs fartsløp, vant også logikken over fantasien. “Herregud, sjekk nu kalenderen, di sjur!”

Hunden så ikke ut for å ha behov for å analysere dagens hendelse, så det fikk jeg gjøre alene, droppet å innvie familien, de fikk heller spørre, ganglaget mitt var allerede blitt rimelig uelegant. Gangsperre de lux!

Kalenderen viste at snart ville lakseelva åpne for laksefiske. Mest sannsynlig var det en av de som aldri trenger å skrive #elendigfiskelykke som var ute å spionerte på laksen i elva. Eller muligens var det en frekkas ute på ulovlig fiske. Mer skummelt enn det var det neppe.

Konklusjonen klar:
Jeg hadde nok spist for lite sjokolade på den turen og tenkte ikke klart. Hittil ukjent stammefolk?!? Skriveøvelsene sammen med Forfatterskolen hadde helt klart ikke vært bra for meg, jeg fikk heller fokusere mer på fagtekster en stund. Eller dikt om blomster.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_5549-300x225.jpg

Altså faren over, jeg og hunden ut på tur igjen, dog en anelse saktere denne gang. Da vi nærmet oss området der stammen skulle ha blitt oppdaget, stoppet vi opp og jeg lo og pekte for hunden min. Og hva skjer? Jo, hunden reagerer på akkurat samme måte som sist med boff og hårreisende bjeff.
“No slutte du med det dær!”

Knirk, knekk, brak, knirk.
Det var virkelig en hittil ukjent hundespisende bush-stamme som holdt til der, og nå hadde jeg fristet skjebnen en gang for mye! Jeg så ei tydelig hårtorv som stakk opp bak en stor stein, og den rørte på seg. I det fluktreaksjonen min var i ferd med å synke inn til handling, ble den forstyrret av rop fra steinen.

“Hallo, hallo du treng ikkje bli så redd”.
Frem fra steinen kom det en mann som hepset på seg buksene og kneppet igjen for han satte kurs mot oss. Som om det skulle være et beroligende trekk. Vel, jeg så jo straks av bushmannen var iført nest siste skrik i Bergans vanntett, vindtett og dritlekkert, og det hadde langt større beroligende effekt på meg, ikke typisk drapsantrekk. Hunden var ikke like sikker. Min nysgjerrighet har tendens til å vinne, og den fikk meg til å vente til mannen var fremme hos oss.

Se godt etter, så ser du Ole i skogen.

Sånn ble jeg kjent med Ole i skogen. Ole har en kronisk sykdom som rammer magen, han får akutt diarè, og det hadde vært særdeles ille den siste uka. Det var han som var bushmannen. Det var han som hadde skremt fart på meg. Han hadde blitt akutt dritarnødig. Da vi hadde stanset like ved åstedet, og hunden bjeffet, hadde han forsøkt å gjemme seg, flau som han var over stunden. Tenke seg til å bli flau over noe så naturlig, men han om det.
Han hadde skjønt at jeg ble skremt, tenker synet sa sitt, og da episoden så ut til å gjenta seg, fant han ut at det var best å gi seg til kjenne. Vil tro at han var ferdig med sitt bak steinen, selv om hunden fattet uvanlig stor interesse for buksa til Ole. Vi hilste bare kort, ikke noe håndtrykk, en lykke for folkehelsa at høflighet i skogen ikke er som høflighet ellers.

Senere har jeg truffet på Ole i skogen mange ganger, og vi har rett så interessante diskusjoner. Av og til så lurer jeg på om han faktisk tilhører en hittil ukjent stamme, for det kommer dritt ut av flere ender på denne karen.

Jeg kommer til å bruke bloggen som ventil etter diskusjonene med Ole i skogen. Så orker du, følg med, følg meg, plutselig er han her igjen.