Ole i skogen.

Ole i skogen

En kan bli passe smånervøs av å gå med hund i skogen, hunden varsler aldri feil.

Jeg går knappest turer uten at hunden min er med, de få gangene jeg gjør det, er det som om jeg mangler noe. Nakent, turopplevelsen ikke den samme.
Turvenninna mi er ei finsk lapphundtispe på 7 år. Lettstelt, lettvint og ikke mye dikkedarier med henne, hun liker seg på tur i all slags vær. Vi deler nista, og hun sladrer ikke til noen når #elendigfiskelykke har slått til, igjen, og igjen.

Hennes store glede er å snuse seg frem til noe å jakte på, så det går ikke så fort fremover med oss. Jeg synes det er viktig at vi begge får gode turopplevelser, så jeg lar henne få jakte litt i starten av turen, da roer instinktet seg noe.

Sansene hennes er godt påskrudd når vi er på tur, og det skal lite til før det boffes, som seg hør og bør med en lapphund. En skulle tro at dette er noe matmora kunne venne seg til, men det er så og si regelen at rett etter et boff i skogen, gjør matmor et skvettehopp og tripper vilt til et lydspetakkel uten like. Dernest se seg rundt om noen så og fikk seg en god latter.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_3629-1-150x150.jpg
Lite ekorn, men tøff som få der det sitter trygt oppe i treet og kaster kongler ned på hunden.

Jeg har gitt opp å be hunden holde opp med det der, det hjelper ikke. Dessuten har det vist seg at hunden ikke tar feil, det er alltid noe der ute som har utløst et boff. Men langt fra alltid at matmora klarer å se eller høre hva det kan være, da snur man seg noen ekstra ganger når ferden går videre.

“Ka va det egentlig som va der …?”

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_5342-e1546779484602-768x1024.jpg

Går vi med vinden så hender det vi får overraskende nærkontakt med livet i skogen. Når skogsfuglen flyr opp i mellom oss blir det spetakkel både fra meg og hunden, det er opplevelser som setter fart på blodomløpet. Og skogsfugler som flakser opp rett foran brillene blir ufattelig store, enda større når opplevelsen deles med de der hjemme.

Det har hendt at jeg har blitt så redd at fornuften helt forduftet på tur i skogen. Som den gang da hunden ikke ga seg med boffingen og det gikk over til kvassere bjeffing. Da pelsen reiste seg på ryggen til hunden, hermet kroppen min, vi ble piggsvin begge to.

“Hallo, e det nån der?” 

Ingen svar og skrittene kom sakte og forsiktig nærmere, knirk, knirk, stille -knirk, knirk, stille.
Vanligvis ville vi rigget oss til med kamera, klar til å knipse årets viltbilde. Men den gangen føltes ikke det fristende. Skrittene i skogen inviterte ikke til det, og lyden ble skannet i mitt cold-case-arkiv i hjernebarken.
Alarm-alarm-alarm!
Det eneste bildet som poppet opp i hodet mitt, var et hundeetende bushmenneske tilhørende en hittil ukjent stamme. Nå straks kom stammen til å bli oppdaget i skogen langs Elvegårdselva, den godt besøkte lakseelva nedenfor boligfeltet vårt, av en vettskremt turgåer som mistet hunden sin den dagen.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er halvdan.jpg

Alle mine forestillinger om at jeg ikke var skapt til å løpe, at kroppen min ikke kunne det, rett og slett ikke tålte det, ble knust den dagen. Jeg var som han med sjumilsstøvlene i eventyret, jeg flaug hjemover med mine store fjellsko knappest i berøring med bakken.

Hunden på slep for den hadde selvsagt ikke samme cold-case-arkiv som meg. Den skjønte ikke at det stod hund på menyen, den var fortsatt nysgjerrig. Snuten gikk i vibrato, den hadde luktet noe interessant, faktisk en sensasjon.

Turte jeg å gå på tur igjen? Joda, allerede et par dager senere listet jeg meg samme vegen.

Da smaken av ingefærte hadde trengt seg gjennom blodsmaken etter mitt livs fartsløp, vant også logikken over fantasien. “Herregud, sjekk nu kalenderen, di sjur!”

Hunden så ikke ut for å ha behov for å analysere dagens hendelse, så det fikk jeg gjøre alene, droppet å innvie familien, de fikk heller spørre, ganglaget mitt var allerede blitt rimelig uelegant. Gangsperre de lux!

Kalenderen viste at snart ville lakseelva åpne for laksefiske. Mest sannsynlig var det en av de som aldri trenger å skrive #elendigfiskelykke som var ute å spionerte på laksen i elva. Eller muligens var det en frekkas ute på ulovlig fiske. Mer skummelt enn det var det neppe.

Konklusjonen klar:
Jeg hadde nok spist for lite sjokolade på den turen og tenkte ikke klart. Hittil ukjent stammefolk?!? Skriveøvelsene sammen med Forfatterskolen hadde helt klart ikke vært bra for meg, jeg fikk heller fokusere mer på fagtekster en stund. Eller dikt om blomster.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_5549-300x225.jpg

Altså faren over, jeg og hunden ut på tur igjen, dog en anelse saktere denne gang. Da vi nærmet oss området der stammen skulle ha blitt oppdaget, stoppet vi opp og jeg lo og pekte for hunden min. Og hva skjer? Jo, hunden reagerer på akkurat samme måte som sist med boff og hårreisende bjeff.
“No slutte du med det dær!”

Knirk, knekk, brak, knirk.
Det var virkelig en hittil ukjent hundespisende bush-stamme som holdt til der, og nå hadde jeg fristet skjebnen en gang for mye! Jeg så ei tydelig hårtorv som stakk opp bak en stor stein, og den rørte på seg. I det fluktreaksjonen min var i ferd med å synke inn til handling, ble den forstyrret av rop fra steinen.

“Hallo, hallo du treng ikkje bli så redd”.
Frem fra steinen kom det en mann som hepset på seg buksene og kneppet igjen for han satte kurs mot oss. Som om det skulle være et beroligende trekk. Vel, jeg så jo straks av bushmannen var iført nest siste skrik i Bergans vanntett, vindtett og dritlekkert, og det hadde langt større beroligende effekt på meg, ikke typisk drapsantrekk. Hunden var ikke like sikker. Min nysgjerrighet har tendens til å vinne, og den fikk meg til å vente til mannen var fremme hos oss.

Se godt etter, så ser du Ole i skogen.

Sånn ble jeg kjent med Ole i skogen. Ole har en kronisk sykdom som rammer magen, han får akutt diarè, og det hadde vært særdeles ille den siste uka. Det var han som var bushmannen. Det var han som hadde skremt fart på meg. Han hadde blitt akutt dritarnødig. Da vi hadde stanset like ved åstedet, og hunden bjeffet, hadde han forsøkt å gjemme seg, flau som han var over stunden. Tenke seg til å bli flau over noe så naturlig, men han om det.
Han hadde skjønt at jeg ble skremt, tenker synet sa sitt, og da episoden så ut til å gjenta seg, fant han ut at det var best å gi seg til kjenne. Vil tro at han var ferdig med sitt bak steinen, selv om hunden fattet uvanlig stor interesse for buksa til Ole. Vi hilste bare kort, ikke noe håndtrykk, en lykke for folkehelsa at høflighet i skogen ikke er som høflighet ellers.

Senere har jeg truffet på Ole i skogen mange ganger, og vi har rett så interessante diskusjoner. Av og til så lurer jeg på om han faktisk tilhører en hittil ukjent stamme, for det kommer dritt ut av flere ender på denne karen.

Jeg kommer til å bruke bloggen som ventil etter diskusjonene med Ole i skogen. Så orker du, følg med, følg meg, plutselig er han her igjen.