Hjemreisen fra LS-2019 ble dramatisk.

Hjemreisen fra LS ble dramatisk.

Nå tillater jeg meg å senke skuldrene, såvidt, og jeg holder ikke pusten lengre, tror jeg. Jeg har fått min kjære hjem, han vil ha øl, ikke bare vann, altså han er seg selv igjen. Og jeg er utrolig takknemlig, har vært driiiitredd.

Deler noe av dramatikken fra hjemturen for å informere, og takke, alle dere som har spurt etter Terje, og alle dere som traff på en litt gusten og sliten Terje på LS og kanskje lurer på hvordan det går. Han har godkjent innlegget, og hans egne refleksjoner er kopiert inn nederst i innlegget her.

Som beskrevet i Mellems resultatservice fra LS, var ikke Mac Gyvern vår i storslag, han plagdes igjen med hodepine og kvalme, som i juni. Marina dro hjem med fly etter LS, og vi to fossilene skulle kose oss med en rolig tur hjemover, kanskje stoppe litt, være turister. Når vi kom hjem skulle både han og HK-416 til helsesjekk.
Vi stresset ikke, og forlot ikke Evjemoen før godt ut på lørdag formiddag – det er forsåvidt normal avreisefart på oss. Da hadde regnet kommet, og det var passe guffent ute, greit kjørevær.

For å gjøre en 3-dagers reisehistorie kort, så gikk det fremover i korte etapper, sein avreise, tidlig kveld og paracet og ibux på menyen. Vi var slitne begge to og turistrollen droppet vi helt, ville hjem.

Vi hadde tenkt å nå Mosjøen dag 3. Så langt kom vi ikke, formen til Mac Gyver forverret seg, og vi tok pause tidligere enn planlagt. Inn på Svenningdal Camping der vi har stoppet flere ganger før, kanskje vi skulle bli en dag ekstra der, vi hadde klart å kose oss fint der.

Som ektepar flest går man i mønster, vi utfyller hverandre, har våre faste oppgaver – sånn blir vi effektive. Vi skulle komme oss raskt i orden, spise og slappe av. Vi hadde kjørt fra skitværet i sør, her var detvarmt og vi kunne sitte ute å spise. Jeg gikk inn for å ordne maten og vasket ut sand fra dager med våt og sandfull hund i vogna. Terje skulle koble til strømmen på vogna.

Et salig ledningskaos møtte meg da jeg så ut, og vi hadde ikke fått strøm. Min Mac Gyver forsto ikke hvordan to kontakter skulle settes sammen. Dette var ikke normalt! Noe var fryktelig galt, og jeg kjente redselen tok tak!

Fikk han ned i en stol, og han var enig i at jeg skulle ringe legevakten, 116117. Fikk snakke med vakthavende lege på Trofors. Terje hadde hatt mye vondt i hodet og var kvalm. Da ambulansen kom og hentet han ned til legevakten kviknet han til, og han forklarte det meste selv, unntatt mine opplevelser.

Skulle jeg bli med, eller måtte jeg være igjen å vokte bil med alt som en skytterfamilie har med etter deltakelse på LS?

Jeg følte det var viktig å få fremhevet min opplevelse at noe var galt, spesielt da det så ut for at alt av sjekker som ble gjort på stedet, ble funnet ok. Så da turen gikk til legevakta, valgte jeg å stole på campingplasseieren som overtok tilsyn med vogn, hund og bil for en stund. Jeg hadde sjekket at det var mulig å komme seg tilbake med taxi, jeg så da for meg, og håpet, at Terje ble sendt videre til sykehus. At det skulle vise seg å være skikkelig alvorlig, og hastet, hadde jeg nok ikke sett for meg da.

På legevakta på Trofors ble han undersøkt, gitt smertestillende, kvalmestillende og oksygen. Han kastet opp, og sovnet, og var «heldigvis» såpass uklar og surrete, at legen ble usikker og kontaktet Mosjøen sykehus. Konklusjonen ble at han skulle sendes dit for overvåking og nærmere sjekk.

Taxi kjørte meg tilbake til campingvogna. Utpå natta ringte sykehuset og ville høre min opplevelse av min mann, og de fortalte at de ville ta CT og MR av hodet hans neste morgen. De skulle holde meg orientert hele tiden – noe de også gjorde.

Jeg hadde holdt meg rolig, husket alt jeg burde huske å si og gjøre i sånne tilfeller, hadde mobilisert sånn som jeg hadde øvd andre på. Da jeg landet i senga, kom en kraftig migrene. Det ble lite god søvn den natta.

«Han har en stor hjerneblødning på høyre side. Han flys til Tromsø for operasjon så snart som mulig, ambulansefly er på tur.«

Det var hard kost å få servert til frokost. Snakket med Terje og han følte seg ikke så aller verst, den alvorlige beskjeden til tross, han tok det rolig. Men han bekymret seg for lasten i bilen, det meste der var knyttet til hans tillatelser, ikke til meg. Jeg kunne ikke annet enn å berolige han med at det skulle jeg ordne, han skulle da virkelig slippe å bekymre seg for det. Etter avklaring med en annen våpenkar, kom vi til at det beste var å kjøre trygt hjem, og få låst inn forsvarlig, jeg måtte jo komme meg til Tromsø så fort som mulig.

Mens Terje ble fløyet til Tromsø fikk jeg ta en rekke telefoner for å orientere de nærmeste, avklare forsikringer og få hjelp til å stalle campingvognen igjen på campingplassen. Vogna forberedt for flere dagers parkering, og for at andre kanskje var nødt til å komme å hente den, måtte gjøre den kjøreklar.
Campingplasseieren var fantastisk hjelpsom og snill. Jeg vil med dette oppfordre alle som farter forbi Svenningdal, ca 7-8 km sør for Trofors, om å ta en natt på campingen, hoppe om halsen på eieren, gi han en klem og hilse fra meg og si at han er verdens snilleste campingmann – Svenningdal camping, ikke glem det!

Redd, sliten og med en halvkvalt migrene, stappet jeg alt viktig i bilen og kjørte de nesten 60 milene hjemover alene, uten vogn og med vår deprimerte hund bak i buret – innbilt svangerskap og hun savnet matfar.

Hver gang vi kjørte på veg med nymalte skråstriper måtte jeg skjerme øynene sånn at ikke stripene trigget migrene – migrenemedisin tar jeg ikke når jeg kjører.

Det ble en lang tur. Tårene sprengte på, men flaks at jeg har Sjøgrens og har lite tårevæske, kunne ikke risikere å få tåkesyn. Med Terjes skyteråd i bakhodet, gjenhentet jeg fokus på vegen, på kjøringen, på å passere mil etter mil og på å komme meg helskinnet hjem, med vofse og last:

«Hold fokus, følg kula inn i blinken.»

Jeg «safet» i kjøringen og tok bit for bit uten å fokusere på restmilene. Kjørte, stoppet, rørte meg, luftet hunden, vi delte 1 kald pølse på hver stopp, og jeg dryppet øynene som var knusktørre. I munnen var jeg sår etter så tørr munn at innsiden av leppene satt fast i tennene. Nå fikk jeg demonstrert hva stress gjør med en autoimmun sykdom som Sjøgrens syndrom – den trigger og setter fart, kjapt. Jeg visste det var et tidsspørsmål før ledd og mage fulgte på.

Jeg aner ikke hvor jeg hentet kreftene fra, men 60 mil gikk over all forventning (normalt kan jeg slite etter en bytur). Mobilisert og fokusert, viktig å beholde roen. Jeg som ellers støtter meg til min sterke halvdel, måtte nå lete frem egen styrke jeg har stått stødig med tidligere. Takket meg selv for å ha trent i sommer, det har gjort meg sterkere fysisk. Sterkere fysisk gjør også sterkere psykisk.

I Saltdalen røynet det på, og jeg pauset på en rasteplass. Myste mot fjellene der noen av mine aner langt bak har levd et hardt liv, mye hardere enn jeg klarer å forestille meg. Tenkte på min tippoldefar som druknet i Saltdalselva på slutten av 1800-tallet, og på tippoldemor som måtte ha vært en sterk dame som alenemor til 9, den yngste min oldemor.
Et skarpt solglimt sveipet over plassen. Naturlig logisk mellom skyene, men jeg valgte å tolke det som en hilsen fra fortiden, og jeg fattet nytt mot. Det handler ofte om hvordan man velger å se ting.

På ferga fikk jeg telefon fra sykehuset, en beroligende telefon, operasjonen hadde vært vellykket. Terje var våken men groggy, og opptatt av at jeg ble orientert. Resten av vegen gikk litt lettere, puh, jeg turte puste litt mer.

Etter noen timer i egen seng, kjørte vi nye 22 mil til Tromsø på sykebesøk. Vår datter var sjåfør og fikk testet seg på bykjøring – besto med glans. Terje lå på overvåkningen med dren, fargen i ansiktet var tilbake, ansiktsformen mer mot normal og han siklet etter nøttene vi hadde med. Neste dag skulle de ha en kontroll-CT på hjernen, og så det bra ut, ville han bli sendt hjem neste dag. Neste dag allerede!!!!

I går kveld, to dager etter operasjonen, 3 dager etter stoppen i Svenningdal, kom han hjem, friskmeldt, og så og si seg selv, klar til å gjøre det han føler for. Men vi er enige om at han tar det med ro litt til.

Fantastisk! Nesten ikke til å tro! Klyper meg i armen, er dette virkelig mulig?!?

Mandags kveld: Legevakt kontaktet.
Tirsdags kveld: Operert for hjerneblødning.
Torsdags kveld: Fikk hjem Terje, god som før, men bare med halv frisyre.

Årsaken er trolig et fall midt i juni. Han har altså deltatt på skytestevner i Troms, NNM og LS med hjerneblødning, uten å fatte mistanke! Sett i ettertid, forklarer det en god del som ikke har stemt helt med normalbildet av Terje, og det forklarer hodepinen og kvalmen som er som blåst vekk nå.

Vi er utrolig takknemlige, for livet, for dette kunne gått riktig galt.

Vi er takknemlige for det fantastiske helsevesenet vi har i Norge, de var dyktige over hele linja. Det tok 25 minutter til ambulansen kom, den ene de hadde på vakt der var allerede ute på kjøring. Ingen må våge å røre ved denne beredskapen – ambulansene må være også i distriktene, der det vil ta lang tid for å komme til sykehus. Ambulansepersonellet gjorde en fantastisk startjobb. Vakthavende legedame i Trofors hørte på meg, sykehuset i Mosjøen så alvoret, været snilt for ambulansefly og vårt dyktige fagmiljø på UNN i Tromsø reddet nok et familiemedlem. Takk til englene.

Vi er takknemlige for dere rundt oss som støttet, hjalp og spurte, tusen takk, dere er gull verdt.

Nå skal vi hvile – vi er slitne. Så har vi en rekke praktiske ting å ordne. Så kommer vi nok til å drodle over om det er noe som kunne gjort dette enklere for oss, forsikringer samlet i et selskap for eksempel, kanskje… og hva som er rett, galt, lurt og så videre når noe skjer og bilen er full av våpen og amm.

Og kanskje skal vi feire bursdag på etterskudd, når tiden er klar, feire livet!

Vi innser at vi har vært heldige:
» Ikke barber dæ i ræva, for dær har du gullhår!»

Ref skytterkompis som får det sagt.

Terjes egne refleksjoner:

Tusen takk for alle hyggelige hilsener. Det har vært noen begivenhetsfylte uker siden vi forlot Bjerkvik 26/7 for å reise til LS på Evje. Jeg har brukt litt tid på å gjennomgå siste ukes hendelser på «internvideoen», og må si at jeg sitter igjen med bare positive opplevelser fra denne uka. Jeg var så heldig å kunne betrakte nesten alt fra innsiden av prosessen. Mandag kveld: Alt fra den første kontakten med legevakta i Grane, innleggelse på Mosjøen sykehus og videre til UNN Tromsø fungerte perfekt.Tirsdag morgen: Når CT maskinen hadde produsert de første bildene i Mosjøen var det noen som trykket på den store røde knappen og nå startet et betydelig ressurspådrag med en gang. At helsepersonellet i Mosjøen raskt ga det jeg oppfattet som en relativt usminket diagnose gjorde sammen med den ro og beherskede kontroll de utstrålte at jeg kunne lene meg litt bakover og bare flyte med videre i prosessen. Nå kunne jeg tenke litt på den våpen/amm transporten som skulle fortsette 600 km til uten at jeg kunne ha en finger med på rattet. En rask gjennomgang sa meg at Karin kunne fortsette og vi snakket om noen forholdsregler ved trafikkuhell eller lignende. Nå var jo jeg i flytsonen og utsatt for allverdens oppmerksomhet fra helsepersonellet i Mosjøen. Flyet er raskt i anmarsj mens det det blir en runde i MR for å gi UNN bedre grunnlag til planlegging. I denne fasen antar jeg at mine nærmeste var mye mere bekymret enn meg som var i begivenhetenes sentrum, men sykehuset holdt hele tiden Karin Rognmo Mellem oppdatert mens hun var underveis. Fin tur ut til flyplassen og rett over i flyet, får orientert meg om hvor flyplassen utenfor Mosjøen ligger. Flyturen til Tromsø går raskt i godt vær og med hyggelige samtaler underveis. Over i ambulanse og opp til UNN, hyggelige samtaler underveis hvor vi bla pratet om tv-serien om ambulansetjenesten på UNN som vi hadde fulgt med på hjemme. Inn på sykehuset hvor vi tydelig er ventet, legen viser bilder og forklarer hvordan de planlegger behandlingen. Jeg likte den direkte tilnærmingen og beskrivelse av behandlingen. Jeg har tidligere sett dette inngrepet på tv og mener å ha en rimelig grei oppfatning om hva som foregår under et slikt inngrep. Fint med beskrivelse og å kunne kikke på verktøykassa, denne gangen var det jo mitt hode som skulle behandles. Operasjon forberedes, husker så vidt inngangen til setting av narkose før jeg våkner på nevrokirurgisk overvåkning i helt utrolig god form. Kan nå overhøre at Karin informeres om at operasjonen er gjennomført og at jeg er våken. Aner noen bandasjer på hodet og noen ledninger og slanger ut fra kroppen, ingen smerter og mye lettere i hodet. Bestemmer meg for å overlate den videre regi til de som kan dette, hjemreise kommer når den kommer og jeg forholder meg bare til det pleiere/leger sier jeg skal gjøre/ikke gjøre. Onsdag kommer Karin og Marina på besøk og har med litt klær og en bok, fint å få besøk. Hyggelige samtaler med medpasienter samt ikke minst behandlende lege og pleiere fyller tiden når jeg ikke leser. Torsdag reiser jeg hjem til kone, datter og hund, det føltes godt. Det bunnsolide inntrykket jeg fikk av de jeg møtte fra helsetjenesten underveis kan ikke understrekes nok. Min sluttkonklusjon blir den samme som jeg har trukket ved noen anledninger tidligere: det er bra å bo i Norge; her blir ting tatt hånd om!