Å takle smerter!

Å takle smerter!

Jeg har nettopp vært på en konferanse som Norsk Revmatikerforbund, Nordland fylkeslag arrangerte, #Usynlig syk. Det er ikke ofte at alle foredrag på en og samme konferanse treffer, men det gjorde det denne gang, 3 sentrumstiere. Jeg kommer derfor til å skrive om de 3 foredragene og tanker jeg har i forhold til temaene.

Starter med smertemestring som var temaet Anna Fryxelius, fagsjef i NRF, presenterte nært og kompetent.

Hva er smerter?

Smerter er en av kroppens overlevelsesmekanismer, uten smerter lever vi veldig farlig. Du vil ikke få refleksen som trekker hånda tilbake fra ei gryte med glovarmt vann, uten smerter. Smerter er signaler til hjernen om at fare er på ferde – «trekk hånda vekk!»

Å leve med smerter.

Smerter opplever alle, i større og mindre grad. Og en del av oss opplever smerter som ikke gir seg, smerter som forblir over tid, forverres over tid, og som ikke har planer om å gi seg – kroniske smerter.

Det som skjer når smerter blir kroniske er at smertebanene bli romsligere, smertene går som på skinner. Hjernen mottar jevnlige beskjeder om at det er vondt og at du må reagere sånn at det ikke skal gjøre vondt. Når det ikke går å ta vekk smertene, vil kroppen «rope» høyere;

«Hører du ikke, jeg sa jo det var vondt, HØR ETTER, DET GJØR VONDT, GJØR NOE MED DETTE, DETTE ER IKKE BRA FOR DEG»

Hørt fra en illsint smerte

Du opplever kanskje at du får smerter av nesten ingenting, men det som egentlig skjer er du har blitt så vant med smertesignalene at de må komme sterkere og sterkere for at du skal registrere dem.

Det kalles smertesensitivering.

Hvordan takle smertene når man ikke blir kvitt dem?

Smertestillende er fantastisk og helt nødvendig i mange tilfeller. Dessverre så har smertestillende ofte bivirkninger. For kronikere som har smerter over tid, blir det et dilemma: Ha smerter av sykdom, eller få nye smerter eller plager av smertestillende…

Kan man redusere bruken av smertestillende, eller kutte ut, så er det ofte anbefalbart. Men hvordan takle smertene da?

Å gjøre noe som en liker er lurt. Gjør noe som gir deg god følelse. Se en film, hopp under dyna med gubbeluren, sjokolade og champis på en tirsdag, eller nyt et enkelt måltid ute med hodelykt mens vofsen prøver å stjele grillpølsene. Ved å gjøre noe du liker så byr kroppen på «feel-good»stoffer og endorfiner utløses – kroppens egne smertestillende medikament.

Tann for tann? Ved å aktivere andre smertesignaler, vil kroppen produsere enda mer smertelindrestoff og den kroniske smerten døyves. Allerede ved å stryke over huden vil denne reaksjonen igangsettes. Stryk over armen, klyp deg i huden, klapp deg i kinnene, slå deg nedover lårene eller gjør som jeg i tannlegestolen: Stikk tommelneglene ned i de andre fingertuppene så det gjør så vondt at det er den smerten jeg bryr meg mest om.

Avledningsmanøvre er populære, særlig overfor barn. Barnet har slått seg, gråter og er trøstesløst, og du peker ut på sebraen som går forbi huset ditt. Barnet blir nysgjerrig og slutter å gråte. Smerten er nok den samme, men glemt for en stund. Jeg bruker denne teknikken ofte da jeg tåler smertestillende dårlig og finner dette ganske effektfullt, mulig jeg er lettlurt… Ved å holde hode og tanker engasjert i andre ting, ved å ikke fokusere så mye på smertene, føler jeg at jeg gir dem mindre plass i mitt liv. Blir smertene for sterke, funker ikke dette.

Fysisk aktivitet og trening får kroppen til å pumpe ut endorfiner. Det kan være vondt å kle på seg joggeskoene for å komme seg ut, men etter en stund merkes ikke smertene. Og det kan være vondt igjen en stund etter aktiviteten har opphørt. Men under aktiviteten har både aktiviteten, og distraksjonen, ført til at du har fått smertepause en stund, pauser du trenger.

Å være ute i naturen er i seg selv medisin. Det er vitenskapelig bevist av lyset, friskheten, lydene, luktene og fargene får kroppen til å frigjøre feel-good-stoffer. Bare det å gå ut å sette seg på trappa hjelper på. En tur vil gi effekt på mange måter: naturens bidrag, distraksjonen og smerteglemsel, samt det fysiske aspektet. Til sammen blir dette å anse som gavepakke mot smerter.

Det finnes mange måter å takle smerter på, det viktigste er å finne noen som passer en selv. Hvordan man forholder seg til og omtaler smerter og egen kropp, kan også ha betydning for hvordan en til slutt har det med seg selv og smertene:

Anna Fryxelius sloss ikke mot smertene for å bli frisk, hun velger å se på smertemestringen som en måte å bygge helse på. Det setter innsatsen i et mer håpfullt perspektiv.

Jeg liker denne måten å tenke på.

Skal jeg bruke min tilmålte energi på å stritte i mot, eller skal jeg bruke den til å få mer energi, mindre smerter og bedre livskvalitet?

For meg er svaret lett, vel vitende om at det dessverre ikke er like lett for alle. Jeg er tross alt heldig som kan og klarer å gjøre meg selv disse tjenestene.