Hvor var du 22.juli 2011?

Så dette spørsmålet i en facebookside tilhørende en avis. Interessant å lese svarene som strømmet inn. Detaljerte beskrivelser om sted, følelser og reaksjoner fra omgivelsene har satt seg i folks minner.

Her var vi 22.juli 2011:

I Abisko solgte de «orienteringspass», kart med poster satt ut nær ulike turmål nært og litt lengre unna sentrum. En genial måte for oss å bli kjent med nærområdet.
Han far sjøl husker at vi var ved post 45, da første telefon hjemmefra kom: Terrorangrep i Norge, bombe i regjeringen, skyting, mange døde.

Det var nesten ikke til å tro det vi hørte, det måtte være overdrivelser? Kanskje mediene ikke hadde oversikt enda og så ble de verste slutninger trukket?

Det måtte være sånn.

Men vi fikk flere telefoner, og avbrøt jakten på orienteringsposter for å følge nyhetene fra hytta.

Svenske nyhetskanaler sendte nrk-sendinger hele døgnet, vi ble godt informert, og sjokkert. Det ble mye tv-titting og lite søvn, opp klokka fem for å sjekke nyheter og det ble stor oppstandelse i hytta da antallet døde hadde økt noe vanvittig i løpet av natta.

Det hadde virkelig skjedd, i Norge.

Vil berømme svenske nyhetsreportere for måten de kommenterte hendelsen og nyhetene fra Norge. Det var veldig god informasjon og varsomme kommentarer med respekt, et naboland i sjokk og medfølelse.

Det var en litt merkelig følelse. Det var som vi var på en annen klode. Fredelige, trygge Abisko var sterk kontrast med nyhetsbildene.

Vi opplevde stor omtanke fra svenske venner som nok følte dette angrepet like sterkt som oss.

Bildene på tv-skjermen var i stor kontrast til den gledelige hendelsen vi hadde ved å hente valp. Hvordan forklarer man en 10-åring at verden ikke er så trygg som vi som foreldre har forsøkt å gjøre for henne? Hvordan forklarer man at noen kan få så forskrudde tanker at de blir i stand til å gjøre sånt?

Vi forsøkte å være oppriktige, si det som det var uten å skremme. Barn takler ganske mye, om foreldrene takler.

Vår reise gikk som planlagt, men overalt ble vi som nordmenn møtt med en rørende omtanke, det var fint å oppleve. 22.juli var tema overalt.

En gal manns handlinger gjorde mye skade. Men å se hvordan landet sørget sammen, hvordan man tok vare på hverandre, hvordan man brukte varme mot gufset, gjorde noe med oss. Jeg tror vi ble et varmere folk.

Måten å vise sorg og medfølelse på har vi tatt med oss videre. Fakkelbildet er fra rundkjøringen i Bjerkvik, en markering og hilsen til følget med de omkomne etter hyttebrannen i Vesterålen i vinter , følget skulle passere Bjerkvik denne dagen.

En iskald dag sto en rekke mennesker ved rundkjøringen for å vise sin medfølelse med de omkomne, selv om de ikke kjente dem.

Vårt lille land…..

——————————————————————————————————————–