Programmet er tett og går sin gang så lenge teknikken funker, og det har den vel gjort så langt jeg kan erfare. En liten stopp på feltrunden i går da systemet ikke taklet et tomt lag foran oss på de siste hold – mulig noen som hadde gitt opp. Derfor skjøt jeg grovfelt både i lag 201 og 218 for de som leser resultat lagvis.

Min grovfeltrunde i går:
Skulle bli kjørt opp, gå alene og møte John Eivind på slutten og sitte på ned med han. Regnet kom før jeg nådde opprop. Terje ble med allikevel (så vel tegninga) til vi møtte John Eivind, så måtte han haste ned for å rekke samlagsskyting.

– Jeg hadde laget kneppetabell ut fra innskyting i Ramsund og kulebanegenerator ut fra det. Det var min nullstilling.

– Jeg har lenge slitt med smerter og liggestilling, også da jeg skjøt inn i Ramsund, og «oppvarmingsstevnene» før LS. Mirakler har skjedd, og jeg har vært så og si smertefri på begge skytingene under LS. Det har nok endret liggestillingen min, og kantingen. Lå til venstre på minne-holdet, i forhold til nullstillingen min. Men vi (jeg om min bedre halvdel med 40-års erfaring) valgte å holde fast ved nullstillingen. Og med 2 knepp var jeg der jeg skulle på hold 1. Bortsett fra et første sleivskudd (har tendens de å skvette bort første skudd), så var de neste 5 skuddene der de skulle.

– Allerede da var jeg klissevåt. Regnskyllene virket å komme akkurat i laget hadde opprop, og jeg måtte forlate Terjes paraply. Det rant inn overalt. Jeg har vanntette sko, men det rant inn i skoene ovenfra, inn i hørselvernet, under capsbremen, og rompa fikk et bad på hvert nytt holds benk vi satt på. Rant nedover ryggen, inn armene og alt var glatt. Fuktighetskrem med regn er en glatt løsning på kinnstøtte. Taket på hevearmen glapp. Den digitale klokka sluttet å virke. Bakre reimfeste var så sleipt at jeg fikk det ikke til å sitte fast på slutten. Det røde på jakka farget sjarmerende av… Utrolig nok fungerte både jeg og skytingen mye bedre enn jeg fryktet, bortsett fra en vesentlig dippeditt:

– Et adlerøye er et forstørrende glass som settes på siktet, hjelper litt på skarphet for oss med dårligere syn. Jeg har vært avhengig av å bruke dette. Et fantastisk hjelpemiddel som ble tillatt i DFS (Det Frivillige Skyttervesen) for noen år siden – skyting skulle ikke være en konkurranse i å ha best syn. Minuset med adlerøye er at vann på glasset endrer treffpunkt. (Bare prøv å se igennom dråper på vinduet). Da regnet hadde meldt sin ankomst, før opprop, monterte min kjære på adlerøyebeskyttelse som skulle hindre regn i å nå inn til glasset. Jeg rakk ikke å stikke tetteproppene i beskyttelsesrøret mellom hver skyting, de lå dessuten og svømte i ammunisjonsbagen min, så jeg hev på en plastpose over løpet. Det holdt en stund.

– Hold 2, en horisontal figur som har passet meg godt, truffet godt på den tidligere. Kom litt lavt med bare 4 av 6 skudd innenfor. Kanskje var jeg tilbake til litt mer anspent liggestilling? Eller så var det sleipe tak og uro under skyting? Eller så hadde fukt begynt å komme inn på adlerøyet mitt? Kan hende den plastposen gjorde vondt verre.

– Hold 3 og 4: På hold 3 så jeg at noe var galt. Det var som om noen hadde dratt ned en mørk myggnetting foran linsa mi. Skimtet så vidt figuren min….. fukt hadde lagt seg midt på. Jeg trakk av hver gang jeg skimtet figuren og håpet på det beste. Alle treff over figur og til venstre. Terje tok ut adlerøyet og tørket det til neste hold. Jeg droppet posen og holdt bare over med hansken. Skulle jeg kneppet ned? Eller var årsaken en dråpe som nå var tørket bort? Beholdt innstillingene i håp om å være tilbake der jeg var for 2 hold siden. Men hold 4 fikk akkurat samme treffpunkt, over og til venstre. Vi hadde da sittet ganske lenge på benken grunnet en liten teknisk feil, så hansken som skulle beskytte var temmelig våt.

– Hold 5: John Eivind følger 0-treffene fra publikumsplassen. Terje hadde dratt. Jeg tenkte at her på siste hold bryr jeg meg ikke veldig mye om treffpunkt. Kneppa 3 ned og 3 til høyre, litt forsiktig, men tenkte jeg heller fikk se om jeg klarte å samle skudden godt, uansett hvor de nå landet i forhold til den bittelille p-figuren. Jo, de hadde nærmet seg midten, men lå over.

Heldige meg som får «låne» min venninnes sønn en liten stund. Vi og hans familie har vært på mange stevner ilag tidligere, og det er så mange gode minner å ha med seg videre. Og så blir man kjent med andres barn, og får hyggelig støtte i feltløypa og transport ned. Tusen takk, John Eivind. Slipper ikke unna bilde – snapper med «mamma» jeg, hi-hi.

Våt og skitten som ei gulvtue, bar det rett til arenaen. Varmet meg under en regnponcho mens jeg så på samlagsskytingen hvor Terje skjøt 3. etappe for Ofoten. De nådde ikke helt opp, men er med blant lagene som kamera kikker til. Da det var over, var matteltet stengt, og det var bare å dra ned til campen for å prekkevere utstyr og lage mat.

Det ble nattmat på oss. Før vi fikk tatt inn utstyret, måtte vi vente «han av». Det bøtta ned fra himmelen. Teltet ble fylt av utstyr og utpakking startet, av alt. I løpet av kveldstimene ble våpenet mitt og ammunisjonsveska demontert i småbiter, rengjort, tørket, smurt og skrudd sammen igjen. (Min børsemakermann klarer ikke se på vanskjøtsel av våpen – noen goder får man ha). Skytterbekledninga kommer til å ligge til tørk i mange dager. En lykke at jeg ikke har flere skytinger igjen: Jakken veier et tonn og tørking går sakte på alt som ligger strødd rundt om i vogna nå. Lukter det ny skytterjakke allikevel….?