Jeg har lest Jegerånden.

Da ble det min tur til å lese Jegerånden av Eirik Kristoffersen. Den eneste boka alle tre i huset har lest. Jeg ble skjøvet sist i lesekøa.

Mens husets andre to lesere slukte den på kort tid, brukte jeg kjempelang tid…

… men at jeg leser sakte handler mest om meg:

Når voksne skal lære, speiles og diskuteres ny lærdom mot det man kan og vet fra før. Det er en av forklaringene på hvorfor voksne lærer saktere enn barn som i større grad aksepterer det lærer sier. (Jeg kan sikkert mye, siden jeg leser så tregt, he-he).

Jeg er nok en ekstremvariant av en voksenelev, «okey, jepp, tja, jo, nei men hvordan er det mulig», jeg kan diskutere meg helt ut på viddene i dialog med bøker jeg leser, kanskje en form for dagdrømming? Sånn kan to sider ta en hel kveld i godstolen. Krevende leseform, må utøves over tid.

Og siden det ikke bare er bokas tema som fenger meg, men også hvordan den er skrevet, tar det ekstra lang tid, «steike så god metafor, nei huff en klisjè, så lurt å bruke korte setninger her, og så behagelige overganger, men her må korrekturen ha glippet….», sånn holder jeg på, fordi dyktige hoder på Forfatterskolen, sier det er lurt å lære av andres tekster.

Inhabil og full av overmot?

Bjerkvik er ikke større sted enn at familier herfra kjenner til hverandre, har møttes og har ulike relasjoner som beboere eller arbeidskollegaer. Eirik er Bjerkvikgutt, og familiene er kjenninger. Det kan jo også påvirke hvordan jeg leser boka, og ikke minst når jeg skriver blogginnlegg om leseopplevelsen…. rett og slett småskummelt.

Føler på mange måter at jeg er spunnet ut fra samme plattform som Eirik: Militærunge, hjemmemamma, Bjerkvik, naturen, svømmeklubben og superlærer Svein Peder… men der slutter nok likhetene. Mens Eirik er sjef for landets forsvar, driver jeg fredsmekling med mitt eget immunforsvar.

Forskjeller til tross, etter å ha lest boka, aner jeg, at også jeg faktisk kan være en spesialsoldat som har funnet jegerånden. Ja, mer beskjeden er jeg ikke.

Dette blir ingen ordinær bokomtale eller anmeldelse, men et blogginnlegg om min leseopplevelse av Jegerånden og litt til.

Jegerånden for folk flest eller spesielt interesserte?

Svaret er egentlig allerede besvart: Boka ble en bestselger, den er omfavnet av folk flest.

I forkant av publiseringen var jeg spent på om en så «grønn» mann, hadde klart å befri seg fra stammespråket. Som eks-sivilansatt i Forsvaret, har jeg gått den språkskolen, og jeg fikk brynt meg da jeg var med i en undersøkelseskommisjon der vi leste stridsblogger….eh, mener stridslogger. Forsvaret er antagelig forkortelsenes far, og vet å oppkalle sine barn med navn nysgjerrigperer får klø seg i hodet av (Leoparder, APIC, Poc, Nato kort og Anna lang, zulu, LdB eller var det LDK? ….)
Jeg synes Jegerånden er akkurat passe språkvasket for stammespråket, litt måtte det være igjen, krydder. Dessuten fikk vi god forklaring på noen forkortelser i boka: Forkortelser for å huske, forkortelser for tydelighet og presisjon.

Fikk med meg at en kritiker mente at Jegerånden ikke var Eiriks penn. Merkelig kritikk. Det er de færreste debutanter som ikke får redaksjonell innblanding i tekstene, rett og slett fordi de ulike forlagene har mening om hvordan en god bok skal være, og ikke minst: Hva som selger. Balansegangen er å bevare forfatterstemmen og historien som skal fortelles – det klarer gode forlag som Gyldendals hvor Jegerånden er utgitt. Ved å bevare forfatterstemmen, ivaretas troverdighet. Jeg tror på Jegerånden.

Nettopp fordi boka handler om ledelse hvor FSK er eksempelet, og ikke omvendt, treffer boka mange. Mange som hadde ønsket at de selv hadde hatt ledere som praktiserte verdibasert ledelse. Selv en innvielse i FSK`s treningsopplegg, blir gjenkjennelig fordi det fokuserer på verdier som vi kjenner oss igjen i. Lojalitet fremfor lydighet – så enkelt kan det sies. Hvorfor er det så vanskelig å etterleve?

Og kanskje det at boka handler om noe mer, noe større enn både ledelse, spesialjegere og Eirik, gjør at boka treffer folk, midt i hjertet.

Jegerånden lest med briller jeg har fått fra Forfatterskolen.

Nå skal jeg være forsiktig, for hvem er vel jeg og hva har jeg å fare med for å vurdere selveste bestselgeren….

Mens andre er medlem av fotoklubb og lærer i fellesskap, har jeg i flere år vært «elev» ved Forfatterskolen. I likhet med bloggingen min, er målet for det første å bevare skriftsspråket mitt, dernest å lære mer om skriving, lære er viktig helt til det er slutt.
Å lese, og bruke «elevbriller» ved lesing av andres tekster, er like viktig som å tørrtrene i skyting. Lese andres sammensetning av ord, setningene, kommaene, måten å vise bilder i tekst, stemmene, flyten og så videre. Det er så mye å smugtitte på, det er så mye å lære. Å herme er nesten umulig, alle har sin egen skrivestemme.

Så, jeg har tatt på «elevbrillene» for å lære av en bestselger. Hva ser jeg etter?

• Det er viktig å fange leseren så raskt som mulig, har ikke det skjedd før side 4 har mange lesere ramlet av. Forord kan være traurige, og bøker om ledelse er generelt ikke underholdning. I Jegerånden fristes jeg til å lese første side, andre side og hele forordet – det er en fantastisk karriere, en ung manns liv, faktisk hans forfedres liv også, som har ledet til Jegerånden. Jeg fant en tråd i boka, og startet nøstingen, møysommelig, sånn at jeg fikk med meg hvert ord, hvert komma, hver undertone. Og tråden ledet meg til en antagelse om hva boka egentlig handler om.
  
• Overgangene mellom kapitler er viktige. Hopper man mellom tid og sted kan man slite ut leserne om de ikke henger med. Jegerånden er både her og der, på trening og på oppdrag, hjemme i Bjerkvik og i samfunnshuset på Rustadhøgda (var forøvrig etter den ulykken jeg var i undersøkelseskommisjon, så interessant å lese fra enda en vinkel). Jeg synes vekslingen, overgangene, i Jegerånden er geniale. De veksler mellom det rolige og reflektive til de actionfylte oppdragene og skarp tjeneste, det blir ikke kjedelig. Det blir heller ikke forvirrende, fordi refleksjonene og handlingene går hånd i hånd – de forklarer hverandre.

Hvilke leseopplevelser ga Jegerånden meg?

Boka er full av eselører, punkter jeg ville gå tilbake til, lese om, ta med i blogginnlegget. Det uteblir, blogginnlegget ville blitt ei bok. Men oppsummert kan jeg si fra alle disse eselørene, at de skaper håp. Håp for våre barn og barnebarn om et arbeidsliv med ledelse farget av denne boka. Som Forsvarssjef har han mulighet til å prege langt utenfor Forsvarssektoren. Med boka, og offentlige opptredener, hans vesen, er han allerede godt på veg til å ha etablert nye tankesett. Det synes jeg, om mulig, er enda større enn alt han har fått til av alle militære bragder.
Han burde egentlig fått et hjerte som et utmerkelsessymbol som kunne pryde uniformen hans (Men hei, vi skal ikke tøye strikken for langt 🙂 ).

For ei som har bygd hyllemeter planverk, er det befriende å lese at planer har kort holdbarhet. Ikke alle tenker sånn. Fiks ferdig beredskapsplan i hylla, flott, der kan den stå å skinne. Det var ikke alltid hurrarop når jeg snappa permene ut av hylla og proklamerte at nå begynner vi på nytt igjen…. For beredskapsplaner handler det om å gjennomføre øvelser, og endre planverket i henhold til erfaring etter å ha prøvd planene i praksis. PUKK-sirkelen var min huskeregel: Planlegge-Utføre-Kontrollere-Korrigere, tilføyd Revidere. Sirkel – en evig runddans.

Eirik tipser om hvordan man i familien kan tenke beredskap i tilfelle man kommer bort fra hverandre på ferie, smart. Smart både som tiltak, men også for å innøve den tenkemåten.
Minnes vi var med et bussfølge i en opplevelsespark i Tyskland. Vi kom ikke bort fra hverandre, men vi var så og si alene i pariserhjulet da det stanset, med oss på toppen, og der ble det stående, leeeeenge i følge mors tidsskala. Vi hadde da en runde på hva vi burde ha tenkt på, som for eksempel å ha med tlf.nr til reiseledelsen. Hjulet startet igjen, omsider, og vi vandret videre til neste overraskelse, der det vi trodde var tomt apebur som ungene kunne leke aper i mens foreldrene gikk ved siden av på utsiden, viste seg å ikke være tomt…. det krydde av aper rundt ungen vår, og vi var langt unna åpningene…… den roligste av oss var ungen. Også det gikk bra 🙂 og vi lærte at kulturer er ulike, også mellom Tyskland og Norge.

I Jegerånden illustreres en kulturulikhet med at det som for FSK kunne se ut som tap for motparten, ble opplevd og feiret som seier – de så rett og slett veldig ulikt på resultatet av operasjonen.
Og sånn er livet, sånn er verden. I et fargerikt arbeidsfellesskap er det utfordrende ikke minst grunnet ulik respekt, eller frykt, for ledere. I et samfunn der det er aksept for å melde feil og mangler, rettelse: tilsynelatende aksept, vil for eksempel en utenlandsk arbeidstaker som ikke har opplevd denne tilsynelatende aksepten, sannsynligvis ikke melde noe som helst. Og i alle fall ikke si i mot leder, selv om leder tar feil. Sånn oppstår ny risiko. I FSK har de skjønt betydningen av sunn meldekultur. Jeg tenker at det er i ytterkantene av risikoskalaen at nytten av sånne holdninger blir først synlige.

Det som blir interessant fremover, er å se om FSK-kulturen og ledelsesfilosofien, om det kan kalles det, smitter over til andre deler av Forsvaret, og øvrig arbeidsliv. Folk flest vil det. Og hvor fort vil det skje? Jeg sitter klar her med kikkert og popcorn, og jeg heier.

Her hjemme på berget kunne vi forhindret arbeidsulykker med å lytte bittelitt til Jegerånden. Hvis hver takreparasjon var som en Afghanistanoperasjon, ville risikovurderinger og tiltak vært gjennomført mer oppriktig, hver eneste gang. I stedet, må arbeidsprosedyrer stadig skjerpes og påminnes, det faktum at det som regel går bra, sløver. (Vet, det er en viss forskjell på tak og Afghanistan, men poenget var tenkemåten).

Jeg har ofte lurt på hvorfor. Hvorfor tar vi risiko vi ikke må, bør eller skal ta?
Krysspress? Eller er konsekvensene for små….. taket vil uansett bli reparert, om reparatøren faller ned og i verste fall dør. Trist, tragisk og noen kan bli straffet, men selve målet med oppdraget, blir i liten grad forstyrret, selv av tragiske arbeidsulykker: Taket blir reparert. Det er nok en vesentlig forskjell fra budskapet i Jegerånden der mislykkede oppdrag kan ødelegge mye, ikke bare liv, men også resultere i nye spenninger nasjoner og grupperinger imellom.
Vi kan takke fagbevegelsene for mye av dagens gode arbeidsmiljø, kanskje hadde vi vært tjent med at de fortsatt var en spenningsfaktor som skapte furore når sløvheten går på livet løs.
Jeg tror, med fare for å tråkke på mine egne tær, at prosedyrer og instrukser kan skape mer avstand enn nærhet og ansvarsfølelse. Nødvendige ja, men de skaper ikke optimal sikkerhetskultur.

Interessant tanke om flere ledere i arbeidslivet bare presenterte målet, og lot arbeidsstokken bestemme vegen. Ville arbeidsstokken løse oppdragene? Og ville de ramle ned av tak? Jeg tror det kommer helt an på hvilket mål lederen oppga. Om målet var å reparere taket, tror jeg mange ville klare det godt og skadefritt. Men om målet var å reparere taket, raskest mulig, billigst mulig, uten å kverulere eller melde feil og mangler, er jeg i tvil.

Jegerånden beskriver farlige operasjoner, krevende operasjoner som kan gå galt, om ikke alle forstår målet. Målet er flagget, det skal alle se. Jeg tror at altfor mange arbeidsplasser, arenaer, familier også for den saks skyld, etc har mål som er altfor svevende, og jeg tror det finnes altfor mange skjulte motiver/mål som forstyrrer et klart målbilde. Da blir det dårlig presisjon.

Bokas tema er ledelse, står det på forsida, biografisk om Eirik og Forsvarets spesialjegere. Men slik jeg leste den, omfavner bokas tittel noe mer enn alt dette. Jegerånden handler ikke bare om verdier, Jegerånden er verdier, eller «ryggmargsreflekser». Når alt kommer til alt, er det verdier som leder til handlinger.
Verdier kan ikke sikres i instrukser og planverk, verdier hører hjemme hos meg og deg, og oss i mellom.

Boka og jeg hadde mange gode samtaler imellom sidene. På en av disse samtalene gikk det opp for meg at jeg faktisk er en spesialjeger. Med fare for å fornærme hele jegerstyrken: Jeg og mine med-Sjøgrens-warriors, er spesialjegere i Norsk Revmatikerforbund (NRF) hvor vi yter frivillig innsats, gratis, kun motivert av egen vilje, jegerånden, fandenivoldskhet «dette skal vi ordne opp i!». Det er en måte å se Jegerånden på.
Ryggmargsrefleksen sier meg at skal jeg og alle andre i samme situasjon oppleve helsemessig fremgang, må vi stå sammen på spesialjegeroppdrag overfor politikere, legemiddelindustri, forskere, helsevesen, NAV og hele rukla. Pasientorganisasjoner er dessverre nødvendige.

Jeg tok meg friheten til fri tolking, håper det er innafor det en blogger på min alder kan tillate seg.

Og så bare måtte jeg…. hi-hi

• 

• 

MELLEM linjene:

Ikke snill pike. Ikke flink pike. Gjør heller ikke sitt beste, men godt nok!