Ole i skogen om forbilder.

Ole i skogen om forbilder.

Dags å ramle på denne karen igjen. Ikke det at jeg har savnet han, faktisk har jeg ikke viet han en tanke på han på lenge. I skogen liker jeg å la tankene fly til hyggelige sfærer, ikke småkranglete skogsgubber med bæsj i anorakkhetta.

Her om dagen gikk jeg og småpludret med meg selv og vofsen på, eller rettere sagt langt ned i, råtten vårsnø, da en rødglødende Ole i skogen hoppet foran oss og sperret stien.

– E du førr eller i mot?

Femie lapphund tok det hele med ro, og stirret ufravikelig mot sekken hans der julekakene pleide å ligge, hun lot seg ikke anfekte av skogsgubbens lune. Gjeterhund liksom, gjeter kun på kaker!
Jeg betedde meg derimot akkurat som ellers. Skvatt og hoppet, og hjertet landet på stemmebåndene sånn at jeg ikke kunne lage lyder tilbake. Ikke et bittelite kattefres kom ut en gang.

– Ka?

Stemmen var forbarsket spinkel og grøtete da den endelig virket. Hater når jeg lar meg skremme sånn at jeg ikke har kraft til å slå tilbake, i det minste verbalt. Pinglete! En lykke at det ikke varer så lenge.


– Klimastreiken sællfølgelig, og det at ongan engasjere sæ. Førr eller imot!!!

Ole i skogen så på meg som om det var et selvfølgelig tema i skogen, akkurat der og da. Aktuelt ja, men jeg var mer i modus til å diskutere «blir det vår snart» og «hva slags fugl er det som kvitrer nå». Men dessverre så fungerer frykt utmerket som strategi, så jeg adlød diskusjonsinvitten. Ole i skogen veivet med hendene som om det skulle få meg til å svare raskere.

– Æ e førr, så klart!

Hjertet hadde funnet vegen tilbake der det skal være i kroppen og stemmebåndene var igjen i funksjon, det var også jeg.

Ole i skogen målte meg som om han hadde en sannhetsskanner innebygd i øynene. Han nikket godkjennende mot meg lenge før han flyttet seg fra sperrestillingen. Sperrebukk hadde egentlig vært et passende ord på skogsgubben, fløy det gjennom hodet mitt, og så vidt ut av munnen min. Ole hørte det ikke, han virket bare fornøyd med å ha funnet en meningskollega i skogen. Han nikket som om hodet hans var festet i en spiralstreng.

-Bra! Bra! Bra! Bra! Men e du førr klimastreiken, engasjementet eller begge delan.

Det så faktisk ut som Ole i skogen godtet seg med å prøve å sette meg fast. Og denne karen hadde vært lærer, jeg gremmet meg et øyeblikk over lærerbildet som blafret i bakhodet et sted. Ole i skogen hadde en nifs evne til å få diskusjonen som han ville, og jeg en nifs evne til å protestere for lite. Så irriterende!

– Det viktigste er engasjementet. Det at ongan mobilisere og kreve handling og ikkje bære prat. Like slagordet demmes: UNFUCK THE WORLD!

Ole i skogen var blitt Soft Soya, han smilte til og med. Jeg hadde svart riktig og døra til vennligheten åpnet seg.


– Du e faen mæ åkey. Og æ som trudde du va ei sånn blåst scooterkjærring.

Der blåste det liv i kjerringa. Tenke seg til at vennligheten var fælere enn tøffetom, visse ting spøker man ikke med. Kommentaren hadde slått gnister og gassen i meg var nær ved å antenne. Stikk i strid med alle naturlover, sneik kvinnelist seg inn og avverget eksplosjon. Det ville blitt sommergrønt rundt oss. Den ekstremt raske snøsmeltingen ved stien i Bjerkvikskogen ville blitt en historisk nøtt for ettertiden.

Men sånn ble det ikke. Jeg så konturene av en svært så interessant spørretime i skogen, hevn, om noe han tydelig hadde et sneversyn på. Jeg gledet meg, og så heldigvis fordelen av å vente litt sånn at jeg kunne stille med fulle magasin, dette kommer til å bli gøy, en annen gang.

Istedenfor skrudde jeg på en annen kanal og fortsatte der vi slapp.

– Unfuck the world! Kem kan vel være uenig i det!

Ole i skogen var blitt min allierte, klasebombene var desarmert, sluttstykkene ute og det var nummeret før han røkte fredspipe.

-Som æ sku ha sagt det sjøl. Men ka tenke du når du ser at voksne folk kritisere ongdommen, harsellere og tel og med gjer dem fravær fra skolen? Må sei at æ blei skuffa av rektor når æ hørte det, det hadde æ altså ikkje trudd om ho. Kor e håpet?

Ole i skogen var minimert til en bitteliten lutrygget og skuffet lærer som helst ville være stolt av sin fagstand. Han var nå i en posisjon der jeg lett kunne sparket og pisket, gitt igjen ord for ord, skremsel for skremsel, kakesmule for kakesmule. Men ryggmargsrefleksen sier at man ikke skal gjøre sånn, så jeg tok heller en nøytral en.

–Veit du ka, æ e ikke sikker på om miljøstreiken klarte å gjøre nå positivt for miljøet sånn i øyeblikket, kanskje på sikt. Men æ e heilt sikker på at ongan vårres klarte å stikke i nån si dårlige samvittighet, og det e veldig bra. Måtte det bære ha stokke djævelsk ondt.

Ole i skogen holdt for en gangs skyld stilt, så jeg fortsatte.

Så visste det sæ jo at en god del voksne ikkje har meir skrupla enn at de med glødanes replikka kunne meie ned horden av onga som hadde reist sæ for kloden vårres. Fy så stygt det va å læse, og alle som heiv sæ på laget og latterliggjorde va ikkje det spøtt likar. Mobben kalles det, og de ska liksom være forbilda.

Det var nok til å gi næring til et lærerhjerte og Ole i skogen ble rak i ryggen igjen.

-Nemlig, det at verden har så grusomt, dårlige forbilda, e antagelig en større fare førr verden enn plastposa og sydentura. Førr forbildan har makt, og forbildan blir kopiert. Det e som kloning. Hetses ongene av foreldregenerasjonen, kommer de mest sannsynlig til å hetse sjøl når de har en ny og fersk generasjon under sæ. Deffør e det så viktig å vise at vi tar avstand fra sånn oppførsel, ikkje lar dem førrbli forbilda.

Nå var det jeg som nikket og var enig med skogsgubben. Vi var nesten blitt bestiser der vi sto fortsatt på samme sted på stien og diskuterte verdensproblem, de dårlige forbildene og deres makt.

-Du Ole ska ikkje være lei dæ førr at skolan gir fravær for å delta i miljøstreiken, det e no egentlig rætt og rimelig. Men den fraværsdagen kan fort bli prikken over i-en i en CV. En note i søknaden med førrklaring på den eine fraværsdagen, den ville æ vurdert som et pluss, vise engasjement og mot. Pluss at søknaden straks vil skille sæ ut i stabelen av søknada.


Ole i skogen vagget og nikket med hele kroppen, så enig hadde han neppe vært før.

Beskjed til unger som fikk fravær:

Beskjed fra skogen og ut til alle unger som fikk fravær grunnet deltakelse i miljøstreiken:

LAG DEG ET LITE SKRIV SOM FORKLARER HVORFOR DU VAR BORTE DEN ENE DAGEN, dato, hvor, hvordan. UNFUCK THE WORLD-FRAVÆR BLIR DA SNUDD TIL EN EKSTRA STJERNE I DIN JOBBSØKNAD!

Så var det på tide å tusle hjem. 50 meter avgårde kom jeg på noe jeg bare måtte få svar på.

– Ka om æ hadde sagt at æ va i mot?

Ole i skogen gliste og viste veg med blikket ned mot elva der det var masse tråkk mot ei stor råk. Hadde Ole kastet noen i elva?!!! Latteren som fulgte fikk meg forlegen. At jeg aldri lærer, så lettlurt. Selvsagt kødder han med meg, må liksom få siste ordet.

Slet meg opp bakken og så meg tilbake før jeg rundet bakkekammen. Hva var det som blinket i elva. Noe rosa……?

– Gurimalla!!!!