Fra blæhdi til obladi-oblada

Fra blæhdi til obladi-oblada

Fra naborommet hørte jeg alarmen som ga strømstøt i hodet mitt. Det minte meg om sprengningsalarmene, like før salva fyres av, hodet mitt var på tur å eksplodere.
Med bakfoten fikk jeg vekket min mann som måtte stå for vekkerop over til naborommet, lydvibrasjoner i min hodeskalle var ikke tilrådelig. Jeg kravlet meg på badet, så vidt åpning i øynene, minimalt med plagsomt lys inn på øynene. Nesesprayen mot migrene pleier å gjøre underverk, en dusj og tilbake i senga en halvtime, så burde det hjelpe på.

En god halvtime senere prøvde jeg meg på nytt med oppstandelse. Eksplosjonsfaren var over, nå var det øynene som måtte åpnes. Fram med øyedråper. Først må salve fra natta vaskes ut, det gjøres med tynne øyedråper, så må øyet smøres med øyegel. Helt normale prosedyrer for oss med Sjøgrens syndrom. Fortsatt groggy av migrenemedisinen, gikk det på halvåtte med øyebehandlingen. Mens dråpene smurte seg ut over øynene seig jeg ned på dolokket, jeg var ikke i slaget til balansetrening.

KNAS!!!!!!!!
I ørska, fjern av migrenemedisin, og tåkeblikk av øyemidlene, hadde jeg satt meg på brillene mine. Mine fargede glass med fænsypænsy pilotinnfatning var ikke egnet for bruk lengre. Lydene jeg utstøtte idet jeg så tusenlappene flakse avgårde, fikk min mann til å ile til. Han hadde jo sett slaktet ved hans side i senga en halvtime tidligere. Ved migrene kan jeg ikke bruke blanke glass, og tidligere i uka forsvant mine solbriller med styrke, så dette var litt krise. Min snille mann tilbød seg å kjøre til optiker sånn at vi fikk ordnet en eller annen brilleløsning – jeg kjører ikke etter å ha tatt groggystoffet. Men formen tilsa ikke lengre vandring enn opp i godstolen iført plysj og sydent-skjorte. Apropos sydent-skjorta, hvordan jeg kunne falle for den er en gåte: Teksten får enhver engelsklærer til å gråte, og dekoren er et hjerte sammen med knokkelbein. Idag kunne dekoren vært stussen til en suddis, og jeg hadde ikke brydd meg, bare stoffet var mykt og deilig.

Dagen hadde startet dårlig og uflaks hadde gjort starten enda dårligere, det lå altså an til en blæhdidag.

Med mine gamle solbriller plantet over nesen, var det kun naboens hus som var klart, hjemme i stua var alt blurry. Alle de andre reservebrillene var helt ute av kurs styrkemessig og de plaget migrenehodet mitt. Men ikke mer enn at det gikk opp for meg at reserveposen med 8 brillepar hadde en verdi på minst 50 tusen, 50 tusen er mye penger å håndtere så slumsete som jeg gjør: sitte dem i knas, rote dem vekk, miste ut av bil, helle maling over for å avsløre noe. Tørre sjøgrensøyne, tørre linser, medfører tettere synsendringer, nok et dårlig trekk ved sykdommen.
I takt med bedring i formen, innså jeg jo at jeg måtte få ordnet briller. Av med plysj og knokkeldekor, på med dongeri og skinn i blek blått, i stil med hudfargen, og avgårde med buss. Vi har jo fått bussholdeplass med skilt her i Bjerkvik, og på bussen kan man være groggy, så avgårde med meg på min blæhdidag.

Hos optikeren traff jeg solstråler som behandlet meg som om jeg hadde mistet hus og hjem, og hjelpa sto i kø. Løsningen ble å kjøpe ny innfatning og slipe glassene til sånn at de passet. Å ta ny synstest må jeg gjøre en dag uten sikksakksyn og groggystoff i kroppen, øynene påvirkes utrolig mye både av migrenen, og medisinen. Fortsatt groggy, orket jeg ikke se på for mange innfatninger, men valgte den første jeg prøvde da den kjentes god på. At den hadde swarovskistener på bågene fikk jeg knappest med meg, svarte vel bare «åja» på den informasjonen. Mens de ordnet brillen, gikk jeg med klare glass med feil styrke ut på butikkmysing, bokstavelig talt, i etasjen…

Hva skjer når en groggy kvinne som attpåtil føler seg uheldig går forbi butikker? Jo trøsteshopping-genet tennes. Borti korridoren ble jeg ikke bare antent, jeg tok fyr og den nye campingvogna vår fikk masse nytt stæsj. Gikk ut av stæsjebutikken med slagside, alle varene var presset ned i ei diger plastveske. Når ei, på engang i glanstida 161,5 cm høy, groggy med lut holdning og hengende armer, skal slepe på ei sånn veske, er det kun millimeter klaring fra bakken. Men et par millimeter er nok, og jeg var strålende fornøyd med shoppingen, et godt tiltak på en blæhdidag, jeg følte meg mye bedre. Da jeg forlot optikeren med briller med fargede glass hadde jeg sikkert svidd av, totalt med turen borti korridoren, noe over 4 tusen..

Hva skjer når en groggy kvinne som føler seg uheldig, og attpåtil blakk, går forbi softismaskinen? Jo trøstespise-genet tennes. Ved disken kjente jeg på at nå var tiden inne for å snu blæhdidagen, og jeg toppet softisen med et flaxlodd til kr 10. Skrapte og spiste og kjente det hjalp, og da jeg oppdaget at jeg vant hele 50 kroner var gleden så stor at en skulle tro det dekte både ny innfatning og nye glass som koster minst like mye som innfatningen, og kanskje mer. Byttet til meg 5 nye lodd, vel vitende om at det som regel er dårlig «bissniss». Joda, dagen tok seg adskillig mer opp, vant på 2 av loddene og dro hjem med 2 nye lodd som jeg ikke rakk skrape. Det er rart det der med å vinne, følelsen overstiger det innsatsen burde tilsi. Strengt tatt hadde ikke gevinstene ført til et bedre sluttregnskap for dagen, det bare føltes sånn. Da jeg dro hjemover var det ikke bare millimeter mellom bakken og handleposen, nå var det noen centimeter.

Hjemme igjen et par timer etter jeg forlot heimen, bussordningen er helt fantastisk. Groggen var ute av kroppen og jeg hadde hele briller på. Pakkenelliker sortert hit og dit, og mitt nye smekre brilletui ble lagt ut i den verdifulle plastposen i boden. Der kom tåa mi borti noe på gulvet, og vips så var jeg igjen eier av solbriller med styrke – dagens uflaks hadde virkelig snudd.

Og når dagen rant ut med en bekreftelse på at vi har gode forsikringer, som vi forøvrig sikkert glemmer å bruke til alt de kan brukes til, da var dagen snudd fra blæhdi til obladi-oblada

OBLADI- OBLADA
Life goes on, whoa
La, la how their life goes on
(Lennon/Cartney)