Utmattet av Sjøgrens syndrom.

Utmattet av Sjøgrens syndrom.

Utmattelse, eller «FATIQUE» som brukes generelt, er en vesentlig ingrediens i coctailen som tilsammen utgjør sykdommen Sjøgrens syndrom. Denne utmattelsen må ikke forveksles med ME som er en alvorlig sykdom, selv om der er visse likhetstrekk.

Hva?

Utmattelse er del av mange sykdommer, blant annet revmatiske, og er et vanlig kjennetegn ved Sjøgrens syndrom.
Utmattelsen er ikke det samme som trøtthet, man sover den ikke bort. Den kommer og går, og varierer i grad, fra dag til dag, fra person til person. Det som antageligvis er mest hemmende med den, er at den er uforutsigbar. Utmattelsen kan komme som kastet på, og kan komme snikende. I likhet med sykdommen, er det ingen kur som kan fjerne utmattelsen. Noen kan ha en viss energiøkningseffekt av immundempende medisiner, som feks Plaquenil («malariamedisin»), for de som tåler den. Jeg tåler den ikke.

Hvorfor?

Årsaken er ikke avdekt, men flere forhold er mistenkte og noe forskes det på:

• Selv et lite tannkjøttsår kan stimulere immunsystemet til økt aktivitet (relevant eksempel da munntørrheten til Sjøgrenere gjør oss utsatte for tannkjøttbetennelser). Økt immunforsvar, betyr for oss med den autoimmune sykdommen Sjøgrens syndrom, økt angrep på egne væskeproduserende kjertler. Så en liten tue kan velte stort lass. Normalt økes immunaktiviteten ved sykdom, og kroppen utskiller da stoffer som gjør oss slappe, fordi vi trenger hvile – vi vil helst ligge når vi har influensa. Når immunsystemet feilaktig øker aktivitet mot egen kropp, så vil antagelig de samme stoffene utskilles, og derav redusert energinivå også ved sjøgrensaktivitet i kroppen.
  
• Mange har vann på nattbordet for å hindre sår grunnet munntørrhet. Etter inntak, blir det gjerne toalettbesøk. Når natten ikke er sammenhengende og god, får ikke kroppen restituert seg som den skal.
  
• Vedvarende smerter i bindevev, muskler og ledd er del av Sjøgrensbildet, i varierende grad fra dag til dag og person til person. Smerter fører til dårligere søvn, og smerter utløser energikrevende alarmsignaler i kroppen. Smerte er normalt en overlevelsesfunksjon, og kroppen er programmert til å tolke smerte som fare som må unngås. Når smerter blir kronisk, settes kroppen i konstant beredskap, en beredskap som får førsteprioritet på den energien som er tilstede.
  
• Tidligere ble pasienter avfeid med at dette var psykisk, og medisinen var «å ta seg sammen». I dag er det konstatert at dette er en sammensatt situasjon der immunsystemet trykker på mange biologiske knapper som resulterer i at kroppen reagerer både fysisk og psykisk. Det registreres egne antistoffer i blodet hos mange, men ikke alle med diagnosen. Og prøver av spinalvæsken viser forandringer sammenlignet med friske. Forskerne er nysgjerrige på hva dette er – det gir oss håp om svar, og hjelp.
  

Hvordan?

Det er selvfølgelig ikke lett å yte hjelp til oss, hvis vi ikke klarer å formidle hvordan denne utmattelsen oppleves. Det er kun forklaringen vår legene har å forholde seg. I noen tilfeller benyttes skalering fra 1-10 for å sette tall på energitapet som utmattelsen oppleves som. Men det er ikke lett.

Derfor må vi ordlegge oss i lignelser, som bibelen, for at andre skal ha mulighet til å danne seg et bilde av hvordan vi har det.
En forklaringsmodell som ofte brukes i «Sjøgrensmiljøet» er Skje-teorien. Den gir en god beskrivelse av den fortvilte situasjonen som ligger i den uforutsigbare utmattelsen, fatiquen. Link til teorien HER – anbefaler å ta en titt på den.

Min forklaringsmodell:

Jeg har selvsagt min egen forklaringsmodell, med lignelser fra mitt miljø, som er mer «MELLEM motor & fritid» enn kjøkken og skjeer.

Uten at jeg har tenkt på det som forklaringsmodell, har jeg beskrevet utmattelsen som en diger bungel i bensintanken, større enn den normale aldersbunglingen. Karin med 1000 baller i lufta, merket dette mange år før diagnosen var satt – de 1000 ballene fikk skylda. Senere skjønte jeg at det måtte være noe annet, jeg rant fortere tom enn normalt. Tankmåleren hadde ikke fått med seg at tankvolumet var kraftig redusert, og viste full tank, selv når det nærmet seg halv. Og når tankmåleren viste halv tank, var den i realiteten langt inne på rødt felt. Jeg kunne altså være tilsynelatende ok i kroppen, henge med, for så å gå tom på relativt kort tid, stadig like overraskende for meg selv. Shit!

Jeg skulle forklare utmattelsesbildet og variasjonene sånn som jeg opplever dem. Har lite egne bilder som viser meg som utmattet. I likhet med at jeg er lite ute i offentligheten når utmattelsen er stor, tas det ikke naturlig nok ikke mye selfier da, derfor Pixabaybilder her. Valgte sjøen som lignelse. 9 av 10 som rammes av Sjøgrens er kvinner, ikke alle har samme skrudde forhold til bensintanker som meg, men sjøen kjenner de fleste. Deler utmattelsen min i 3 grader:

1. Det er aldri helt blikkstille lengre. Det er alltid krusninger som lurer på overflata. Krusninger som gjør det litt tyngre å ro, litt småfysent, småmurrete, og en kan aldri vite om det er dårlig vær på lur. Jeg velger hvilke roturer det er verdt å ta, og jeg tar ingen store sjanser, blåser det opp, har jeg ikke samme utholdenheten som før til å komme meg hjem. Men jeg liker å ro, så jeg forsøker det så ofte som mulig – selv med hverdagssjøgrensen.

2. I perioder blåser det ganske sterkt med kvasse bølger over flere dager. Tunge steg, tunge øyelokk, det går i slow-motion Å ro i sånt vær gjør jeg ikke alene, da må jeg ha noen med meg, noen som kan ta de tyngste takene, og som kan snu båten hjemover fort om det blir nødvendig. Uberegnelig. Jeg kan aldri vite når disse vindperiodene kommer, og hvor lenge de vil vare. Derfor har jeg påhengsmotor som hjelper meg ut og frem, når jeg ikke kan å ro. Periodesjøgrensen starter gjerne i øyne og mage hos meg, så slenger resten av kroppen seg med på bølgesurfen.

3. Så er det brottsjøene, tsunamiene. De er de verste. De kommer som kastet på, og landsetter meg totalt. Alltid overraskende, men jeg ser et mønster; det skjer oftest utenfor faste rutiner, typisk på reiser, feiringer, julaften, nyttårsaften, syden, mor-datter-tur, men noen ganger bare på tur ut for å lufte hunden – da snur vi på trappa. Hva som utløser, aner jeg ikke. Tsunamivarselet er løvegjesp. Ser dere meg gjespe høyt, tett og lydrikt med smale øyne under brillene – hold avstand! Med synkende energi, følges synkende humør og jeg kan bli en brottsjø selv.
Om tsunamien blir en liten formbrist, eller en komplett mage-migrene-ondtoveralt-ikkesnakksåhøyt, er aldri godt å vite, og når det går over klarer jeg heller ikke forutsi. Jeg forsøker å komme meg i dokk så fort som mulig når varselet kommer. Der blir jeg alt fra et par timer til et par dager, så er det over og bare krusninger igjen på sjøen. Heldigvis ikke hverdagstilstand.

Håper forklaringene mine ga mening, også for dere som ikke har bungel i bensintanken.

Hvordan jeg mestrer, og hvilke triks jeg har lært meg for å leve mens jeg lever, deler jeg i et eget blogginnlegg en annen dag.

Se hva jeg ellers har skrevet her i bloggen under kategorien «Sjøgrens syndrom». Link HER.