web analytics

Mine mestringsstrategier

Mine mestringsstrategier

Her kommer del II, oppfølgeren fra ballonginnlegget. Innlegget der jeg fortalte om reduksjon fra tusenogti til to baller i lufta grunnet sykdom. Innlegget der jeg avsluttet med at det er kjempeviktig å fortsatt “være med”, omså bare med to baller.

Høst oppi Hamvikbergan – 2017.

Mestring er et mye brukt begrep i moderne psykologi som generelt viser til det at en person håndterer oppgaver og utfordringer som vedkommende møter i livsløpet. Det kan dreie seg om konkrete oppgaver som krever kompetanse og ferdigheter (for eksempel klare en eksamen) eller mer omfattende utfordringer (håndtere skilsmisse, alvorlig sykdom, vedvarende stress).

Kilde: Store Norske Leksikon

Å være med – min livskvalitetsstrategi

Å være med, så godt en kan, er en strategi jeg tror er gunstig for mange og i mange sammenhenger. For meg handler det om å fortsatt ta del i livet, være sosial, bruke hodet, bruke kroppen, lære, bety noe for noen, være ressurs for mine, være til nytte og ta vare på meg selv best mulig. Bra for meg, bra for mine, og bra for samfunnet da det jeg gjør utsetter og reduserer behov for hjelp fra samfunnet, helsemessig og økonomisk.

Å være med betyr i høyeste grad noe for det kognitive, og kan være med å forebygge for eksempel demens. For meg som er kroniker, der demenslignende symptomer er vanlig, er det viktig å holde hjernen i aktivitet: regne, tegne, skrive, lage, lære, løse…. -“å være med”.

Å sikre at jeg selv mestrer er vesentlig for min selvregulering, og ikke minst mitt ego, litt høy på pæra er det sunt å bli, om det ikke blir permanent.

Dronningtur til Sula, Rolla 2017

Når det er viktig for meg “å være med”, må jeg gjøre det på en sånn måte at det faktisk er mulig uten at jeg gjør vondt verre, at jeg trigger sykdomsaktivitet. Utfordringene er blant andre redusert energi, perioder med labrere form og plutselige bråstopper der det ikke er aktuelt “å være med”. I tillegg flere andre fysiske utfordringer, utfordringer som jeg må leve med, og som jeg prøver å gjøre det beste ut av, uten å gi dem for mye fokus.

Bevisst og ubevisst har jeg innført en rekke mestringsstrategier i mitt liv, her er noen av dem:

1. Fysisk aktivitet som medisinsk strategi.

Forskning sier det, og jeg erfarer det på kroppen: Fysisk aktivitet gjør godt, smertelindrer og gir mer energi.

Sirkeltrening på samenes nasjonaldag

Ikke noen ny oppdagelse, men tilstrekkelig energi har vært et problem tidligere.
Når jeg nå har anledning, benytter jeg muligheten til å holde meg i fysisk aktivitet. Jo bedre form og sterkere kropp, jo mer motstandskraft har jeg når det butter i mot. Er jeg mindre robust på enkelte områder, er det desto viktigere å bli mer robust på andre områder.

Når jeg ikke kan ta ut for mange smertefrie perioder med smertestillende, er fysisk aktivitet et bivirkningsfritt og fantastisk alternativ. Mens jeg er aktiv, får kroppen fri og ordner selv med smertelindring… så lenge det varer.

Økt muskelmasse og bedre styrke gjør blant annet at jeg lagrer mer energi, og har mindre forbruk. Å klippe plena feks, koster mindre, samtidig som det er god trim, fortere og fortere, rundt og rundt.

Fysisk aktivitet kan være så mangt. Skal heller la fysisk aktivitet som min medisin få eget blogginnlegg, det fortjener det virkelig. Hang on – det kommer,etterhvert.

2. Maks 1 er mitt optimale.

Når jeg har gått fra tusenogti til to baller, så handler den ene av de to om å gjøre noe som er bra for kroppen min, hver dag. Stort eller lite, og jeg skal være bra utslått for å ikke gjøre noe som helst, da er det sannsynligvis akkurat det som er beste kur. Jeg prioriterer dette i min energibalanse, jeg prøver å gjøre det til min hverdagslivsstil sånn at det ikke regnes med som noe ekstra jeg gjør – det er bare en del av min helt vanlige, og nødvendige væremåte, nesten som min jobb.

Mine togdistanser tilpasses dagsformen – jeg MÅ ikke gå hele togruta, høre alle talene og smake alle kakene, det holder “å være med”.

Når jeg da sier at en av mine mestringsstrategier er “Maks 1 pr dag”, så menes det noe i tillegg til det å være fysisk aktiv. Må jeg på en bytur, ja så planlegger jeg ikke noe annet den dagen, uansett om jeg er tidlig hjemme. Kanskje ikke noe stort neste dag heller. Skal jeg til fysioterapeuten, så satser jeg ikke på skitur etterpå. Skal jeg treffe venninner på kvelden, holder det å prate med vofsen på dagen. Maks en pr dag er altså det optimale sånn i det generelle. Men det betyr ikke at det kan bli null “være med” noen dager, og to eller unntaksvis tre andre dager. Her svinger det.

3. Hvile og timeout – den viktigste strategi?

Egentlig en kombo med “maks 1” – denne strategien handler om at jeg må sørge for at jeg har luker hvor det er tid til å hvile. Tid til å hvile mellom fysisk aktivitet og maks 1 og tid til å hvile i forkant når jeg skal være med på noe ekstra. Hvile er en sikring for å høyne egne muligheter for å mestre.
Vel så viktig er planlagt hvile etter ekstra aktivitet, da gjelder ikke maks 1 engang. Har jeg for eksempel deltatt på julemesse ei helg, så har jeg ingenting på tapeten de nærmeste dagene etterpå, da prioriteres hvile og fysisk aktivitet.

Jeg gjør altså som de aktive idrettsutøverne, når de ikke er aktive 🙂

Tid til å gjøre ikkeno – tid til å lade – hvilestrategi.

Og rett som det, må en time-out til. Kjenner signalene, og da er det bare å innfinne seg i et roligere tempo, og kanskje kansellere noe. Heller kansellere, enn planlegge med ingenting, i tilfelle det ikke går.

4. Optimalisere er min ut-av-rutine-strategi.

Kroppen min liker rutiner, og den vet å protestere når det blir for mye utenfor rutiner, som for eksempel en reise, et kurs eller kanskje en feiring. Erfaringen er at jeg mestrer best om jeg har optimalisert i forkant. Med det mener jeg at jeg har vært fysisk aktiv i passe dose, ikke for lite, ikke for mye, gjerne hele uka i forkant. Jeg mener optimalisert i forhold til det jeg putter i meg, det være seg mat, drikke og forebyggende greier.

Kurs inkl behandling, hvile og trening er optimalisering av det som kunne blitt for mye, Reuma Sol 2019. . Svømmetur gjorde veldig godt.

Magen og tarmene styrer mye, og kommer de i ulage, kan jeg i verste fall få bråstopp i flere dager, i beste fall bare sliten resten av uka. Optimalisering betyr også at jeg unngår mat jeg vet kan trigge, og jeg safer gjerne med havregrøt. Alkohol er som flybensin for sykdomsaktiviteten, den skyter fart av nesten ingenting, så jeg sparer til spesielle anledninger å nyte et glass eller to. Unntaket er Underberger som jeg tar noen super av støtt og stadig i syden – medisin for magen innbiller jeg meg, og andre hi-hi.

Var nylig med å arrangere et Sjøgrenskurs. Strategien for at vi som kursledere og deltakerne skulle makte det, var halvdagskurs i varmere strøk med mulighet for hvile, behandling og trening, på Reuma Sol i Spania. Det virket, og ble konkludert med som en vesentlig suksessfaktor.

Optimalisering er en mestringsstrategi godt kjent av kronikere – learn by doing.

5. Tar regien selv.

Jeg liker å planlegge, spesielt når jeg kan få bruke god tid på planleggingen. Ved å ta regien selv, planlegge selv, kan jeg legge opp sånn at det passer meg. Det er faktisk en ganske effektfull mestringsstrategi som har virket bra for meg i flere tilfeller, blant annet turer eller festlige lag, og jeg har klart å være med. Jeg inviterer, jeg kan være forberedt, les optimalisert, og legger lista. Som bonus får jeg brukt hodet, og jeg holder vedlike med administrative gener.
Et tips er å bruke facebook – supert verktøy for å planlegge alene eller sammen med andre.

Klar for cowboyfest – planlagt i god tid – tatt i mot hjelp – lista lagt. SÅ MORO!

Facebook – elsket og hatet, men også min strategi.

Tipper det er noen som pusser brillene og leser om igjen her. Joda, du leste rett, facebook er en av mine mange strategier, av flere grunner:

– Jeg kan “være med” sammen med andre hjemme fra stua mi. Gjør blant annet en god del frivillig diagnosearbeid via facebook, både som administrator av facebookside og som koordinator for oss i diagnosegruppa for Sjøgrens syndrom. Ikke har vi økonomi til å reise, heller ikke energi nok, så facebook er genial så.
– Og jeg bruker facebook til å planlegge, lage huskelister og oversikter and so on. Så hvis facebook går ned, da altså…. Når jeg planlegger, så oppretter jeg et arrangement, og inviterer inn andre hvis flere skal være med. På den måten kan vi diskutere og dele, når det passer….. og det er akkurat det som er det geniale, “når det passer”, pluss at jeg kan ta 10 minutter nå, og 10 minutter da, og avbryte når jeg føler for det.

6. Akseptèr begrensingene – ta i mot hjelp.

Da vi overrasket Marina med fest på 18-årsdagen, var det maaaaaaange som hadde hjulpet til og gjort overraskelsen mulig, og ekstra stor. Denne kaka lagde tante Siv – en ryddig kopi av rommet….

Mestringsfølelsen av å klare noe skal man ikke kimse av, den gjelder selv etter 55. Men mestring kan også være å akseptere begrensingene, være med, men dra hjem tidligere enn andre. Være med, men la andre hjelpe til, for eksempel bærehjelp gjennom feltrunden på Landsskytterstevnet, sånn kan jeg være med, begrensinger til tross. Være med, men finne roen i en snøskavl med vofsen og en termos kaffe, mens de andre tar en svipptur i løssnøen med snøscooteren. Er fortsatt med, men ikke overalt, og ikke på alt.

7. Prioriterer det som gir mest næring.

Tur med mine, på Seines …. prioriteres

Når jeg nå skal leke med færre ballonger, prioriterer jeg det som gir meg mest næring fysisk og mentalt. Og det betyr også at jeg ikke prioriterer det motsatte. Det være seg aktiviteter, steder, fokus og faktisk også folk. Det er ikke plass til alt og alle, og jeg koster på meg å velge det som føles best. På den måten unngår jeg unødige energitap, og jeg henter mye feel-good-energi.

8. Minste motstands veg: Bra men tamt.

Å holde seg til rutiner, leve jevnt og uten for mange krumspring virker å være en god strategi for å holde plagene i sjakk og kroppen mest mulig i balanse. Unngå risiko – lev på det jevne med akkurat passe ditt og datt.

Tunga rett i munnen, så går det bra. Straks feltskyting LS 2019: Fullt hus.

Å vandre sånn, midt på stien, gir så himla dårlig sidesyn. Og så blir man så opptatt av å holde midten, at fokuset blir på en smal stripe.

For meg kan det bli et tamt og kjedelig liv å velge å alltid “safe”, og velge minste motstands veg- det blir så mye som må takkes nei til. Derfor tar jeg sjansen på å utfordre meg selv – lære noe nytt – utvikle meg, ikke stivne fysisk og mentalt. Det tror jeg seriøst er god medisin for mye. Anbefaler alle å lære seg noe nytt innimellom – for all del: Stopp ikke opp for lenge.

9. Litt om gangen – min porsjoneringsstrategi.

Tiden er over da huset ble vasket i en fei en ettermiddag. For det første har jeg senket kraftig på kravene, i solfrie måneder er det ingen som ser støvet, og i de solrike månedene er vi mye ute. Hundehår kan fint fanges opp med sokkene, og det varmer, helt sikkert. Rot er jeg ikke så glad i, men er blitt en mester på å akseptere, pittelitt iallefall, at visse andre i huset ikke har samme betegnelse på rot som meg.

Midt i november kommer disse frem, og de blir til like over nyttår.

For det andre klarer jeg ikke uten konsekvenser, å sveipe over huset på en ettermiddag. Nå gjøres dette stykkevis og delt, et rom nå og et rom da. Stort sett sluttet med såkalte selvpinsler som vårrengjøring – på våren vil jeg heller være på fjellet å fiske på isen, helt til det er på tide å komme hjem å ordne i hagen. Her taes det tak når det åpenbart var på tide for en uke siden, eller to.
Og så går jeg tidlig i gang med forberedelser om vi venter besøk, skal gjøre noe spesielt eller som nå når det nærmer seg jul; dorullnissen er allerede på plass i kjøkkenvinduet. Minnes tilbake til min ungdom der jeg natt til julaften for rundt som en virvelvind – vasket, bakte, ordnet gaver og sydde meg juleantrekk. Trøtt julaften? Neida, tok igjen søvnbehovet på fjellet hvor jeg har tilbragt en drøss av romjuler. Nå nøyer jeg meg med å dele ut julegaver og forberede julematen på lillejulaften, resten er forberedt siden midt i november. Og romjula, den blir borte av seg selv.

Jeg starter altså i god tid, og har senket mange, mange krav.

10. Godt nok – god nok.

Som kanskje noen har sett på bloggens hovedside der jeg presenterer meg:
“Ikke snill pike, ikke flink pike. Gjør heller ikke sitt beste.”

Godt nok får holde.

Det er en helt bevisst strategi.
Det er ikke det at jeg ikke kan lengre, eller at jeg får det til lengre. Greia er at å legge lista på nivå perfekt, koster meg nå veldig mye, mye, mye mer enn før, og det kan få konsekvenser jeg absolutt ikke ønsker. I tillegg har jeg mye mindre energi disponibelt og går raskere tom.

Så det hender nok at folk lurer, når det sies, som det ofte gjør og man er redd for at feks helsa skal hindre det i å bli bra: ” Vi gjør så godt vi kan, mer kan ingen forlange!”
Da kremter jeg, og når jeg sier “Jeg kommer ikke til å gjøre så godt jeg kan”, det er da jeg får de spørrende blikkene. Da må jeg forklare at “Godt nok” er en mestringsstrategi for å kunne være med å feks avholde informasjonsmøter om diagnosen, å gjøre så godt jeg kan, kan bli usunt for meg.
Men jeg er “god nok” til at “godt nok” er nok i massevis, har jeg iallefall bestemt meg for selv.

11.-99. Gir mer f… – so what!?!

Å gi mer fan har vært en dyd av nødvendighet for meg. Helt nødvendig for å kunne bruke god nok og godt nok som strategi. Javel, så ble det julelys her litt tidlig, so what!

Javel så er det lite som vitner om plager når jeg er ute og medisinerer meg med fysisk aktivitet i spreke turklær og “sjarmerende” utslett i kinnene – ser da skikkelig fresh ut…….. So what!?! Jeg trenger ikke forklare og forsvare.

En hundesmask i solnedgang – viktigere enn å gi stua hotell-look.

So what om bilen trenger en runde i lakkboksen, plena en rassia med mosedreper, gardinene et skikkelig opplegg…… Sånt blir fort et usunt strev etter noe som egentlig ikke er viktig, iallefall ikke viktigst. Så får vi heller ta det litt etter litt, og i mellomtid leve med best mulig livskvalitet.

Innser at det er mange mestringsstrategier i mitt liv, mange flere enn jeg trodde da jeg startet innlegget. Og flere er det sikkert …..

…..men nå får dette innlegget være godt nok, for det har tatt sin tid å få publisert – har nemlig hatt en tiltrengt timeout for å mestre noe annet.

Fra tusenogti til to

Fra tusenogti til to baller

Mange baller i lufta samtidig er spennende, og gøy så lenge ingen faller i gulvet.

Jeg elsket å ha tusenogti baller i lufta samtidig. Noen ganger måtte jeg stupe ut i verden for å lande dem, noen ganger kokte det med baller rundt ørene mine. Stort sett landet jeg alle ballene, de små og store prosjektene mine, trygt og ordentlig.

Jeg elsket det.

Satte gjerne igang 3 nye enda bare 1 var ferdig. Jeg var alltid i en virvelvind. Ballesamlingen kunne bli stor, men jeg hadde mine triks for å bevare oversikten. Og jeg hadde mine triks for å hente energien som skulle til, naturen ga mer enn jeg trengte. (Disse triksene er faktisk egnet som et eget innlegg her når jeg tenker meg om, kanskje, kanskje ikke…. vi får se.)

Høyt og lavt

Så begynte jeg å miste baller…

Jeg brukte mer energi enn jeg klarte å hente inn. Selv om naturen ga, så hadde jeg ikke plass til å lagre energien – det føltes som om det var en stor bongel i bensintanken min.

Fortvilende og ikke til å forstå, jeg var jo altfor ung til å bli så sliten.

Hadde jeg gått på en smell?

Farta hadde vært høy, og jeg hadde en god stund merket at dekkene ikke satt like godt som før, skrenset litt her og der. Før eller siden så smeller det. Sånne historier hadde jeg hørt mange av. Var jeg i ferd med å bli del av DEN statistikken? Skulle JEG “gå på en smell“?

Flere gode tiltak ble iverksatt på jobb, og kraftig reduksjon i balleantallet tvang seg frem. Men noen baller måtte jeg ha – jeg var og ville være yrkesaktiv, var mamma som gjerne var med min friske og aktive datter land og strand rundt, og jeg prøvde med heller dårlig hell, å holde meg selv i fysisk god form, som jeg viste var god kur i livet. Både hode og kropp ville gjerne, men da ettermiddager, helger og ferier kom, var bensintanken min tom.

Tungt for en maur.

“Smellen” hadde et navn.

Det viste seg at forklaringen var en autoimmun sykdom som lå på lur, Sjøgrens syndrom som bringer med seg store doser utmattelse. Jeg fikk beskjed om å ta det rolig, for denne sykdommen kunne trigges og blusse opp av betennelser og stress…

Det var omstilling på jobb, jeg ble overtallig og var i søkerprosess, å ta det rolig var ikke et alternativ. “Been there, done that” et par ganger før uten at jeg hadde blitt revet overende, snarere tvert i mot, nye muligheter hadde åpnet seg, faktisk ganske spennende, var min erfaring. Jeg så rett og slett ikke at det dette var en risiko for meg denne gangen. Ikke før det var helt åpenbart, også for andre.

Surfet med som før uten å se farene.

Denne gangen taklet ikke kroppen å forlate jobb og kollegaer, skrive søknader, gå på jobbintervjuer – sykdommen gikk inn i mer aktiv fase. Det er ingen vei tilbake til sykdomsfrihet for Sjøgrens syndrom, kun lindrende tiltak og skadebegrensing. Jeg hadde allerede bremset kraftig opp, og håndbrekket var satt på, rett og slett fordi jeg ikke maktet annet. Når kroppen heller ikke ville vite av lindrende medisiner, selv den “uskyldige” Paraceten som hadde vært min faste følger i mange år, ble ikke lengre godtatt. Jeg måtte klare meg uten, og jeg måtte leve sånn at jeg ikke trigget mer enn nødvendig.

Jeg ble ufør.

Bye-bye til ballene.

Ufør og måtte se langt etter ballesjonglering, jeg måtte lære meg å leve et roligere liv uten stress og med energi til overs for trening i stedet for medikamenter med bivirkninger.

Bestemte meg for at det ikke skulle bli avskjed på grått papir da jeg lot ballene trille sine egne veger. Veldig mange kunne jeg overraskende lett kvitte meg med med, uten å gremmes for mye, kanskje var de ikke så viktige likevel…

Borte – borte, sånn er det. Niks mere tusenogti baller i lufta, som jeg hadde elsket.

Jeg kunne nok ha hatet dette.

Jeg kunne latt ergrelsen over balletapet gjøre hverdagene mine bekkmørke.

Når livet ikke blir som tenkt…

Jeg hadde sett flere eksempler på at uførhet kunne bli rota til mer elendighet. Kunne jeg havne der?!? Hvor stas var nå egentlig dette…?

Jeg bestemte meg ganske raskt for at min nye status ikke skulle bli min eller jordas undergang. Det er alltid sånn at “når en dør lukkes, så åpnes en annen” – dette gjelder omtrent uansett hva. Det er bare å ta på dørbrillene, være nysgjerrig nok til åpne, og aller viktigst: Gi de ballene man finner bak neste dør en sjanse, selv om de er så langt unna de ballene du noensinne hadde trodd at du skulle ta i.

Det er alltids en dør å åpne

Og jeg har åpnet nye dører, flere nye dører. Jeg har tittet på hva som var bak dørene og jeg har lukket igjen dører. Men noen dører står fortsatt åpne, og jeg plukker baller på innsiden. Kan vel trygt si at jeg har overrasket meg selv angående hvilke dører jeg har trivdes best bak.

Sjøgrenskurs på Reuma Sol i Spania (Foto: H-K Bruhaug)

Om jeg ikke lengre kunne sjonglere med tusenogti baller samtidig, så var det heller ikke så lurt å ikke sjonglere i det hele tatt. Det er mye som forfaller når det ikke er i bruk, “hus treng folk“, og jeg har prøvd og feilet for å finne akkurat passe dose for meg. Skal man klare seg best mulig selv, lengst mulig, uten å være til unødvendig stor belastning for seg selv, sine nærmeste og samfunnet, er det viktig å “være med” så godt en kan.o
Mine ambisjoner er kraftig reduserte, jeg nøyer meg nå stort sett med 2 baller i lufta pr dag, noen ganger mindre, og noen ganger mer. Den ene ballen handler om å ta vare på meg selv rent fysisk, gjør et eller annet med det før øyet hver dag, stort eller lite tiltak, alt ettersom. Den andre ballen handler om å fortsatt være med, ballene bak dørene, sosialt liv, pleie hodet, velgjørende ting, være til nytte og så videre.

Å redusere fra tusenogti til to har vært avgjørende for meg, og faktisk ikke så ille som det tilsynelatende kan høres ut som.

To baller i lufta er optimal maks for meg.

Gurimalla, nå først nærmer jeg meg det jeg egentlig skulle skrive om!

Har visst skrevet rundt grøten, og jeg kan bare konkludere at det å åpne døren som det sto blogger på, det har vært fint for meg, snakk om å kose seg.

Det jeg egentlig hadde tenkt, var å skrive om noe som opptar mange, og som jeg får en del spørsmål om: Hvordan makter du “å være med“? Jeg hadde tenkt å dele mine mestringstips, og hvordan jeg balanserer mellom akkurat passe, for lite og for mye.

Men for mye tørr skjermtid går dårlig, så jeg innser at dette må komme som en del II.

To be continued …

Alle foto uten kilde er fra Pixabay

Julemessa i Bjerkvik

Julemessa i Bjerkvik

Ingen overraskelse at jeg er hjemmepatriot, ellers hadde jeg jo flyttet, noe som ikke streifer mine tanker engang.
I bloggen min drar jeg fram noen av de mange grunnene til min patriotisme. Innleggene er merket med stikkord “Se ka vi har”, stikkord som kan leses med valgfritt trykk og tonefall. Jeg bruker skikkelig skrytetone.
Julemessa i Bjerkvik er en av mange grunner til at #æblomstre i Bjerkvik, og er stemplet “Se ka vi har”. Flere stemplede innlegg vil komme.

Julemessa 2019.

I år arrangerer Bjerkvik Sanitetsforening den 15. julemessa i rekka, i dagens form. Julemessa arrangeres årlig i Bjerkvikhallen, denne gang med hele 41 boder.

Fra torsdag har 10-20 sanitetskvinner, med hjelpere fra bygda og ektemennstyrken, rigget om hallen fra pust & pes til messearena.

Fredag ettermiddag kommer bodfolket og innreder sine boder sånn at det er klart til åpninga neste morgen. 10.klasse på Bjerkvik skole pleier å være tilstede for å hjelpe til med innbæring av utstyr, til gjengjeld får de gratis bod for å selge årets Bjerkvikkalender, en tradisjon.. Fra øyekroken har jeg sett at ungdommene blir tatt godt vare på av sanitetsforeninga, så her vil ungdommen være.

Klargjøring pågår 2018. Vi, Levollen og Sihei på første bodene her, så sanitetsforeningas bod, så Jorids lefsebod. (Foto: Bildet lånt fra facebookgruppa til Bjerkvik Sanitetsforening.)

I løpet av helga blir det kul på veggene i hallen. Det er fri inngang til julemessa, så akkurat hvor mange som er innom i løpet av helga, er ikke godt å si. Midt på lørdagen er det gjerne en topp, da kan det være vanskelig å finne sitteplass i kafèen. Flere av de som vil handle kommer derfor gjerne tidlig eller litt seint. Kaker blir det til alle uansett, kafèen er et velde for kakemonser.

Noe av det som tilbys fra bodene på julemessa i Bjerkvik:

  • Lefser
  • Hjemmestrikkede klær, lester, votter, luer osv
  • Smykker
  • Kremer
  • Hjemmesydde klær
  • Kjøkkenting
  • Smykker
  • Julepynt, nisser, lys
  • Kalendere
  • Bilder
  • Pynteartiker
  • Treprodukter
  • Krydderier
  • Lotterier
  • Julegaveinnsamling
  • Kranser
  • Naturprodukt
  • Kremer og kroppsprodukt
  • Broderier
  • Ryer, matter
  • Og en masse artig og rart og spennende som jeg ikke kommer på nå
Sanitetsforeninga har alltid mye fint å selge, her fra 2018. (Foto: Lånt fra facebookgruppa til Bjerkvik sanitetsforening).

Bjerkvik sanitetsforening

Bjerkvik sanitetsforening ble etablert i 1930!!!!! Tenk det. De hadde kun et kortere opphold under 2.verdenskrig, forståelig nok. Foreninga driver med aktiviteter for å skaffe inntekter til tiltak som kommer Bjerkviks befolkning til gode. Og det er ikke småtterier som er delt ut oppigjennom årene. Nevner de i samlepunkter i lista under, ellers hadde det nok blitt en fryktelig lang liste, og faren for å utelate noe stor.

Alle som vil kan bli medlem at Sanitetsforeninga, aktive medlemmer og støttemedlemmer. I Bjerkvik er det 50 medlemmer og aldersspennet er stort. Og de trenger flere, så føler du deg kallet…… kom på julemessa og ta en prat med sanitetskvinnene.

Jeg tenker at dette er en vinn-vinn greie. Det å være med i et fellesskap, som er til for fellesskapets beste, er nok en god følelse. Og etter det jeg har hørt, er det veldig koselig og sosialt i sanitetsforeninga. Ukentlig samles sanitetsforeninga i “bua” si for å lage ting som skal gi kjærkomne inntekter. Og kan du ikke strikke eller sy, så kan du kanskje servere kaffe og en vits, eller holde garnet for den som nøster – alle kan være til hjelp.

Tidligere var det tett mellom sanitetsforeningene, nå er det færre av dem. Men inne i vika vår har vi to, Herjangen og Bjerkvik sanitetsforeninger, og de samarbeider ofte om prosjekter, samarbeider godt.

Noe av det som sanitetsforeninga i Bjerkvik står bak, i tillegg til julemessa:

  • Kløvertur hver tirsdag – ut å gå i lag
  • Mat og servering etter begravelser og minnestunder
  • Postkasse på Bjerkvik Aktivs turer
  • Nyfødtsokker til små Bjerkvikinger
  • En rekke økonomiske tilskudd i små og store formater: Til lag og foreninger, til barnehager, Ellas Minne, Tur & løypelagene, Fysikalsk institutt, helsestasjon, skola, idrettsanlegg, kirka, menighetssalen
  • Og i år er det førstehjelpskunnskap som Sanitetskvinner landet over skal fronte, sammen med Maja fra ambulanseserien som gikk på TV – kor kuuuult e ikkje det 🙂

Tusen takk til Nina og Unni for informasjon om sanitetsforeninga. Imponert over oversikten de har, og enda mer imponert over det de står for og gjør, sammen med alle de andre flotte sanitetskvinnene. Takk til dere alle.

Og så litt julemessereklame…. LEVOLLEN har bod

Også i år skal Levollen ha bod på julemessa. Dette året blir det meg og mamsen som skal kose oss ilag med alle krimskramseriene våre. Så får vi helt sikkert litt hjelp fra familiene som synes det blir tomt hjemme når alt rotet plutselig blir borte. Som i fjor, finner dere oss på første bod på høyre hånd når dere kommer inn i hallen. Vi skal klistre dobbelsidig teip på gulvet foran boden vår, så om du havner i en stim, så er det bare å trampe litt hardt på teipen, og vipps så er du hos oss. Velkommen skal du være.

Og tuppetante har bod…

Vår “tante” Synnøve kommer med Tupperwarer. Hun har med masse varer som du kan kjøpe der og da og gi i julegave – alltid fint å få. Sikker på at du kan gjøre et varp der. Når du har kommet deg løs fra den dobbeltsidige teipen vår, setter du kurs mot Tupperwarene. Ta det som en natursti, du finner dem nok.

Drikkeflaska si det her. God å holde i, og tett kork.

Og en kjempeflink slektning, “Style to smile” har bod…

I fjor hilste vi for første gang på Merete som er min datters firmenning. Merete er en mester med symaskinen, og hun lager de søteste og morsomste barneklærne du kan tenke deg. Alle som har en liten i smekkealder bør ta turen innom boden hennes, årets julegave! Vil du bare handle til deg selv? Da skal du ta en titt på luene; ikke bare herlige tekster, men også god fasong, ramler ikke ned over øynene. Så når du funnet tuppetante, og kjenner at limrestene under skoene tar på gåarlaget, da rekognoserer du deg frem til “Style to smile”, og lar deg friste av alt det fine der.

Sykt Aktiv julegaveinnsamling

Sånn cirka midt i hallen, et sted, finner du Sykt Aktiv Bjerkvik som samler inn julegaver i samarbeid med Frelsesarmeen. Kanskje du fant noe hos Levollen, hos tuppetante eller hos Style to smile som du vil gi til en medborger som ikke får så mange gaver? Da kan du gå til boden til Sykt Aktiv, og de vil pakke inn og merke for deg. Se etter en bod med juletre oppå bordet og søte, blide sykt aktive bak bordet.

Du overlever…..

Nå har du fortjent en pause, og da er kakekafèn et must. Deise ned ved et bord og slapp av mens du legger strategi for runde 2-5 i hallen, du har enda 37 boder igjen.
Og glem ikke å stikke innom sanitetsforeningas bod for å kjøpe lodd. Kjøp maaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaange lodd, kanskje du er en av de heldige som vinner noe fint, hvis ikke, vit at du støtter gode saker.

Her er link til alle innlegg merket “Se ka vi har“, na-na-nana-naaaana…..