web analytics

Skimamseturer er gull!

Skimamseturer er gull!

I mange år hadde vi stått ved skisporet og heiet på våre håpefulle, reist med dem og skipapsene på stevner, heiet, varmet, trøstet og feiret. Og vi hadde stått i lag på dugnader, solgt pølser, pakket startnumre og fikset premier.

Skimamserollen er vår fellesnevner.

Så ble det vår tur:

Var det ikke på tide å gjøre noe bare for oss selv? Ungene er viktige, men det er også vi, så en idè blant et par skimamser, ble luftet i miljøet. 6 skimamser hadde mulighet – YEAHHHH vi skulle på tur, sist i august.

Første tur skulle egentlig gå til Kebnekaise fjellstasjon. Men der må man være veldig tidlig ute for å bestille rom for et følge, og vi var for seine – fullt. Men verden er full av turmål, det var bare å elle-melle.

Kebnekaise fjellstasjon – populær, bestill i god tid.

2016 – Dronningruta fra Stø til Stø i Vesterålen, Nordland.

Vi leide ei stor, fin leilighet sentralt på Stø – vi hadde alt vi trengte. Med kroner på hodet inntok vi kveldens braserier, vi var dronninger på tur hvor det sosiale var vel så viktig som turen vi skulle ut på.

I frisk kuling gikk vi ruta langs fjæra mot Nyksund, over fjellene, og ned igjen på Stø. Gikk i helene på guiden fra campingen og hans følge, og vi fulgte etter helt inn på campingen for et nydelig og morsomt måltid der.

De sprekeste i front, og jeg i baktroppen, passer på at ingen blir igjen 🙂

Neste dag, sveipet vi innom Nyksund pr bil. Vesterålen leverte og skimamsedronningene var høye på opplevelser – dette måtte gjentas.

2017 – Dronningtur til Sula, Rolla, Troms.

Ei av skimamsene inviterte til ei helg på Rolla i deres fritidshus. Høy kosefaktor med sightseeing i nærområdet. Det slår de fleste av oss at dette er et steinkast unna hjemme, men noe helt annet. Vårt nærmiljø fortjener utforsking. År to og vi snakker tradisjon med felles matorgie og smågott så det holder. Lørdag gikk vi opp på Sula i DET været, og da vi lunsjet så vi inn fjordene der vi festet som unge. Litt tungt i bakkene, syntes jeg, men wow for en tur og en utsikt. Skattene ligger rundt hver sving i dette landet.

Vi lever mens vi lever!

2018 – I bestemorhuset i Koppang, Lyngen, Troms.

I 2018 var vi invitert til en av skimamsenes bestemorhus, i Koppang i Lyngen. Nytt land for de fleste av oss. Samkjørte og handlet flere kubikk føde underveis – vi lir aldri nød på våre turer. I løpet av helga fikk vi også her sightseeing i nærområdet til blant annet Leangbreen og Blåvannet, og jeg fikk tilfredsstilt min reingalskap med masse bilder. Lørdag vandret vi innover dalen, med de vakreste fjell og breer rundt oss. Sprekejentene løp opp på en topp, mens jeg tuslet til bestemorhuset for en liten ladepause. In love with Lyngen etter denne helga.

2020 – Segla, Senja, Troms.

Vi skulle egentlig til Segla i 2019, men det ble ikke noe av turen da- pauseår. Men i år tok vi turen, korona til tross. Begrenset oss til en overnatting, på hotell på Finnsnes. Dro hjemmefra tidlig lørdag morgen og rett til Fjordgård, opp, opp, opp på slitne stier med masse folk, opp på Segla. En av oss med knetrøbbel, valgte sykkeltur fra Finnsnes – det var nok lurt, ikke alle tunellene mot Fjordgård det er kos å sykle igjennom. 5 skimams labba i køen opp Segla, med avstand til alle de andre. Det gode været vi fikk på toppen, gjorde opplevelsen ekstra stas. Fantastisk og litt småskummelt, turte ikke se utenfor kanten, bare holdt kameraet litt ut.

Quiz og mat på Wongemann på Finnsnes, masse håndsprit og “Hvem var Eva?”, gjorde at vi hadde det både trygt, sunt og moro.

Søndag sightseeing med bil på Senja – kameraet gikk bananas – for et øyrike!

Skimamser, x-skimams, dronninger eller…..?

Skimamser er etterhvert en upresis benevnelse, ungene våre er ikke like aktive i skigruppa lengre.

X-skimams er heller ikke presist, de går jo fortsatt på ski, noen iallefall.

Dronninger da, det må da vel være presist? Jo vi er høyhetene selv når vi er ute i vår mektige natur, høy på inntrykk og høye på et vakkert fellesskap. Men vi knyttet det til å gå dronningrute, så ja, jo, tja…

Om neste år er koronafritt, blir det kanskje en tur over grensen, kanskje vi da er på “drotningtur”. Eller kanskje “svettis og lettis”?

JA, vi fortsetter

Hva vi kaller oss er egentlig ikke så viktig, bare litt gøy. Viktig er det vi gjør og opplever sammen. For meg er disse dronninger tvers igjennom, gode som gull, de er mine medisinkvinner.

For meg er de ikke bare av hjertelig betydning, de gjør en forskjell for min fysiske helse også. De motiverer og legger til rette, sånn at også jeg, dronninga av dalstrøka nedenfor, også har kommet meg på en del topper. Jeg er blitt sterkere og har fått bedre kondisjon, noe som er helsesmart uansett helsestatus. Og jeg føler at jeg fortsatt “er med”, noe som er viktig for meg.

Å leve mens man lever …

Noe om hvilke mestringsstrategier jeg bruker for å klare dette, står i dette innlegget publisert tidligere, HER

Og et av de innleggene jeg lenge har annonsert, og som jeg jobber laaaaaangsomt med, er innlegg om fysisk aktivitet som medisin, det kommer.

God livskvalitet, det unner jeg alle!

Telttur med smårusten kropp.

Telttur med smårusten kropp.

Teltturer har gjort vondt så lenge jeg kan huske, allikevel elsker jeg disse turene. Med en smårusten kropp har jeg funnet noen triks for å fortsatt kunne ta del i teltlivets gleder. Dette blogginnlegget handler om disse tipsene, og kanskje litt om ting som endrer seg med årene.

Planleggingen.

Lister er mitt mellomnavn, og vi planlegger med å se på gamle lister og skriver nye, skiller på vinterturer og sommerturer, og sorterer på felles, og personlig til hver enkelt, også til hunden. Etter turen påføres det vi glemte, overflødig og ellers nyervervet erfaring.

Nytt av året tips: Ta med lista når utstyr skal pakkes ut av bilen, check – tatt med – check – tatt med, så slipper man å returnere halvveis innover vannene, midt på natten, med tåke i helene, tilbake til bilen for å hente kokekarene….

Husken er ikke som før.

Sengen.

Selv som liten og lett unge hadde jeg vondt i ryggen på turer med soveposen. Det hvite, tynne underlaget som vi brettet i hop, gjorde liten nytte. Men jeg hadde nok noen svakheter medbragt fra fødselen, svakheter som gir dårligere utslag med årene.
Allikevel har jeg teltet, og elsket det, det har vært verd ondter og søvnløse netter. Jeg har eksperimentert med ulike underlag, flere underlag og sågar jukset og tatt med liten flik av madrass med meg (scooterturer vel og merke), men det har ikke vært suksess.
Gubbelurens julegave til familien var nye liggeunderlag. Disse inneholder dun, og blåses opp ved hjelp av luftsekk. Dette var rene himmelsengen for meg. Først fjerde natt protesterte kroppen, men trolig på totalpakken av turlivet.

Garderoben.

Bortsett fra undertøy, er det ikke mange klesskift som beregnes. Men greit å ha med passende for ulike værforhold, sånn at det ikke blir for varmt, for kaldt eller vått.
Uansett sommerturer: Ullundertøy, hansker, lue, buffer og varme ytterplagg er viktig. Ekstra sokker, og ekstra fottøy er lurt, våte føtter er sjeldent stas. En lett regndress eller regncape er kjærkomment om det høljer ned og du må ut. En treningstights ved varmere vær, og en varm ytterbukse med plass til tightsen under er rasjonelt ved av og på, av og på. En lettere turjakke er greit å ha med for dagsturvandringer – brukes som mellomplagg hvis kaldere vær. Trikset er å tenke flerbruk.

Mitt personlige utstyr hadde jeg pakket i storsekken, Bergans lady Trollhetta. En god sekk for småladies som meg. Nå ble sekken med fordi den var praktisk i gummibåten som hang etter båten som bagasjetralle, og ikke for vandringens del.

Tips: Hagehansker, gummierte, kjekt å ha med når ting er våte eller grisete. Og heng crogsen på sekken, de veier lite, tåler vann og er veldig kjekke å smette på.
Ull-lester og ull pulsvarmere er gode for å varme opp leddene om de krangler.

Oppholdsrommet.

I tillegg til teltet, hadde vi med oss et seil/en gapahuk. Det var genialt. Det ble både vind, sol og regnskydd. Her hadde vi mat, kokesaker, fiskesaker og alt som vi ellers hadde bruk for i løpet av lange dager. Hunden våknet kl 5 da sola sto på teltet, og et par timer senere krøp også vi ut av det varme teltet. Fikk med oss solnedgangene på kveldene, og midnatt passerte gjerne før vi hoppet i soveposene, og sluknet.

Får vel kalle det alderstillegg, men stolene var minst like geniale som gapahuken. Sammenleggbare strandstoler i lette materialer prioriterte vi å få med. Leste et par bøker i disse.

Toalettet.

Ting er ikke som før. Kan ikke bare dra ned buksa bak en stein, tsssssss, og så er det over. For det første, så kreves det tømming oftere enn før, også på natt, og trykket, det er som en lekk hageslange i oppoverbakke – ting tar altså tid.
Å sitte på huk så lenge, uten å deise nedi lyngen med skinkene som forlengst har latt tyngdekraften seire, er tungt. Kjempetungt selv om fjellet er fullt av steiner å henge armene på.

For ikke å snakke om når det blir nødvendig med bimmelim. En sjøgrensmage er ikke lett å forutsi, og utgangsproduktet kan anta alle slags kvaliteter. Det skal altså voksne lårmuskler til å kjempe mot tyngdekraften, muskler jeg ikke har …

Har kjøpt tissetrakt for turjenter, men den forbeholder jeg iskalde vinterdager, mer festlig er den ikke.

Med et våkent blikk for rekved, fant jeg en egnet rekvedplanke og så straks nytten i denne. Balansere den mellom to steiner – og voila – friluftstoalett godt som gull. Slapp av – kommer ikke til å lage solfanger av den og selge den på julemessa – den viste seg nemlig å være råtten…. Jada, jada, dere kan bare tenke dere til hva som skjedde. De hersens skinkene sørget for overvekt bakut, og plankefestene var mildt sagt pill råtne. Det er altså et must å ha med stor pakke våtservietter.

Tips: Ta med toalettpapir som oppløses lett, og en hagespade. Grav ned herligheta.
For å unngå tisseturer natterstid: Legg deg seint, stå opp tidlig. Spis salt før leggetid, og bare fukt munnen med vann om du bli sjøgrenstørst på natta.

Medisiner og sånt.

Ha med livsviktige medisiner for mange flere dager enn du planlegger at turen skal vare. Oppbevar dem i emballasje sånn at de holder seg tørre.

Ha alltid “akutt-medisiner” lett tilgjengelig, typ smertestillende, øyedråper og migrenemedisin. Jeg har sansen for turbukser med store sidelommer med klaffer – får meg meg utrolig mye som jeg kjapt får tak i, reddet mang en tur.

Kan du velge, velg enkle løsninger, og tenk hygiene. Jeg bruker Hyprosan øyedråper i flaske, og engangspipetter Oftagel. Og så er antagelig teltturer av de få unntakene der jeg dropper øyesalve på natta, det blir rett og slett for mye klin og ødelegger soveposen (jeg har hele hodet inni posen, bare nesen som stikker ut)

Jeg tar med meg kosttilskudd jeg føler er nødvendig:
– Peptid + tar jeg fast for magen. Hjelper mot magesmerter rett etter måltid. Og siden jeg har vært plaget med akutt diare/oppkast, og absolutt ikke vil oppleve det på telttur, følger jeg rutinene og tar dette fast.
– Olivita tok jeg med denne gangen, da jeg var i testfase. Hadde bestilt kapsler da disse er enklere å ha med på tur, men de rakk ikke frem før vi dro. Jeg fylte da olivita på en ren liten beholder antagelig beregnet på shampoo – fungerte utmerket.

Renslighet på telttur blir så som så. Det lukter, og negleranda er sort. Litt såpe med for håndvask og kattvask forøvrig er lurt på litt lengre turer, ellers er babyvåtservietter ypperlige og gaura tåler det: Tørk og brenn på bålet, mygga holder bare enda større avstand 🙂

Etter å ha vært på langtur uten hårbørste, med liten datter med langt hår der en plastgaffel måtte ta jobben som flokeløser, så er alltid hårbørste med. Kjøper i dagligvarebutikkene, de sammenleggbare med speil inni, da har jeg speil til øyestellet. En grundig børste av håret hver kveld, gjør også godt for hodebunnen, spesielt om du er sensitiv og lett får hodebunnseksem.

Briller har med årene blitt en større volumandel av min bagasje. Jeg må ha med flere typer, både for å bytte for ulikt lyst, men også som reserve om jeg skulle miste. Jeg har briller med og uten filter, og solbriller.

Nytt av året tips: Trekk er ikke bra for tørre sjøgrensøyne, fort gjort å pådra seg betennelser. I båt, er det ikke til å unngå at det blir litt trekk. Jeg har skaffet meg solbriller som er helt tette, skumputer tetter mellomrom mellom brille og hud. Jeg har slitt med å gå med disse, ble ustø men øver meg i lett terreng. For å sitte i båten med, var de perfekte. Skal også testes med halvhjelm på snøscooter til vinteren. Brillene dugget forresten ikke, selv i regnvær, fryktet det.

Restauranten.

På sommerturer er holdbarhetprinsippet å spise ferskmaten først: Brødet før knekkebrødet, skinka før tubeosten, biffen før drytech. Godt tips til god fjellmiddag forberedt hjemme: Biffstrimler og kuttet løk, paprika, gulrot etc blandet med grillolje og krydder. I boks og poser så det ikke renner, stekes på panne, servert med hurtiglagde nudler – lover, det smaker femstjerners.

Vi stoler ikke på fiskelykken og baserer oss ikke på matauk derfra. Pølser er med på fisketurene, og ved for å lage bål, og pølsepinner for det finner man ikke på høyfjellet.

I vår familie har det ofte vært bursdagsfeiring i fjellet. Bursdagskake kan være lapper laget fra pose og stekt i stekepanne. Skumboller i brett er også gode, og lette, og lar seg holde hele i brettet.

Gotteriet skal man spise opp og ikke plages med i lasset hjemover.

Søppel tar man selvsagt med hjem, også andres om man kommer over det (vi kom over begredelige søppelberg etter festligheter i fjellet – trist å se).

Båt på fjellvann.

Denne turen over Båtvannet, Gautelis og Vannaks har vi gjort noen ganger før. Vannstand og vannsikt har variert, men vi kjente sånn høvelig til trygg rute. Det er fort gjort å gå på berg og stein.

Vår godt synlige gulebåt flyter lett på vannoverflata, stikker lite ned, og er av hardplast. Propellen var det dypeste og svakeste punkt – langt å ro tilbake fra innerenden av Vannaks om propellen gikk i stein.

Nytt av året tips: Ekkolodd som skannet bunnen og ga oss dybdemeter, og fisk. Med begrenset hastighet var det et godt egnet hjelpemiddel, og vi fikk alltid kjørt opp motoren før lav dybder, ingen bunnskrapinger.

Aktiviteter.

Når kroppen er rusten er det en fordel med varierte aktiviteter. Å bli værende i teltet for lenge er ikke bra, spesielt ikke når det ikke er ståhøyde i teltet.
Selv om ikke fisken biter: Fisk. Det er god adspredelse og du strekker og tøyer deg på andre måter enn ellers.

Ha med dagsturutstyr: En liten sekk, kart, kikkert, termos og småmat. Ta en svipptur opp på nærmeste høyde, ta inn utsikten, skli på snøflekkene og bit gubben i øret.

Tren: Ikke vær for opphengt i faste treningsopplegg, men utnytt naturen og mulighetene. Toalettbesøket kan som sagt være god lårtrening, ommøblering av steinheller i terrenget er sikkert bra for mange muskler – lag bord, og yoga og planken i det fri tar seg iallefall godt ut på bilder.

Og så må ikke all tid være belagt, hvile er viktig. Bare vær, og nyt. Les bøker og få med deg det som skjer rundt deg, for det skjer stadig noe. Vi fikk nærkontakt både med rein og røyskatt, og fugler som vi burde kjent bedre enn vi gjør. Mygga er vel det eneste dyrelivet vi helst ikke skulle hatt så nært som det ble. Myggspiralen fungerte aller best, både for å jage ut fra teltet før leggetid, og ved beina i lesestolen.

Vi brukte litt tid å rydde søppel. For det meste mistet avfall, vil vi formode, og for det meste sånt som lot seg brenne opp på bål, for mye til å ta med seg hjem uten ekstratur. Men gassbokser, ølbokser og knust glass pakket inn i avispapir og tok vi med hjem for kasting.

Generelt

Jeg tror ikke det totale helsebildet går i minus om ikke alt blir så gunstig på sånne turer. Noen forverringer får en tåle for å LEVE. Så får en heller rette opp som best mulig etter turene, rehab av hofter etter rehab av sjela er innafor. For turer i natur gir livskvalitet og er vitenskapelig bevist som god kur for kroppen, stresshormoner går ned, og velgjørende endorfiner øker. Gunstigere miljø med hensyn til betennelser.

Ulike sykdommer og plager vil ramme de fleste som får leve lenge, de blir en del av livet, men ikke deg. Så langt det er mulig, tror jeg det er lurt å holde seg i aktivitet med sunne aktiviteter for akkurat deg og din kropp. Lytt til kroppen og avklar med din lege, ikke sammenlign deg med andre, bare du er du.

LEV MENS DU LEVER.

Saknar Sverige.

Saknar Sverige.

Har det bra i gamlelandet, veldig bra, men…

Ja, svenskesavnet er stort. Savner Sverige, grannarna, den røkte svinekamen, stugan vår og turene i terrenget jeg kjenner bedre enn mange kroker her hjemme.

Føler med Sverige og svenskene i tapene og alt som koronaen har tatt. Føler med dem i hetsen og kritikken. Føler med dem når de tvinges til å sammenligne seg med andre land under pressekonferanser. Og jeg skjemmes på vegne at de som slenger med leppa.

Vi mennesker er oss selv nærmest ved kriser, verdt å merke seg ved beredskapsplanlegging. Synes vi har fått tydelige eksempler på det under koronaen.

Håper svenskene har rett i deres teori om opparbeidet immunitet, men tror ikke de har rett i at det vil gjøre en økningstopp til høsten lettere for Sverige å håndtere enn for Norge. Tror vi alle skal håpe på en vaksine. Fort som f…, men ikke for fort, “noen” må teste den før jeg er villig til å prøve.

Jeg husker godt de første ukene der Norge stengte ned, og Sverige forble nesten som før. Norges strategi var beskyttelse, Sveriges var immunitet. Selv om fagfolk forsvarte de norske valgene, var det også mye usikkerhet, og det var fra flere sagt, kloke hoder også, at først i ettertid, vil vi se hvem som valgte rett strategi. Ingenting var 100% sikkert.

Da er det ikke særlig sjarmerende å hovere over andres valg i en vanskelig situasjon.

Og sannsynligvis er ikke dette over enda, så dumt å være snarkjekk.

Jeg tør allikevel si at jeg tror vi valgte rett, rett for oss. Valgene har kostet, og koster fortsatt, Norge har råd til det, men det skal vi heller ikke hovere over. Et land vil tvinges til å ta flere hensyn.

Verden er forandret, vil aldri bli den samme, men forhåpentligvis en bedre rustet verden. Vi har lært, nå må vi huske.

Mange ble vel også overrasket over hvor ulikt en lik hendelse ble håndtert i Sverige og Norge – nabolandene som utad oppfattes som et og samme land omtrent. Interessant, det er det, men det får ikke ødelegge båndene som finnes mellom landene. Ikke på tale!

Vi var i Sverige under Utøyamassakren, og vi fulgte nyhetene derfra. Hendelsen fikk stor oppmerksomhet i media der, oppmerksomhet med omtanke, og vi og andre nordmenn fikk oppmuntringer i lang tid etterpå.

Er mildt sagt sjokkert over hvor fort enkelte kan snu fra å være billigsnuskunde til å bli bøddel.

Heier på Sverige – fuck korona.

Veg til bekymmer.

Veg til bekymmer.

Har tidligere skrevet om mitt engasjement for en tryggere veg sammen med veggruppa, E6/E10 mellom Stormyra og Bjerkvik. Det kan leses HER.

Bakken forbi min hjemgård, før Seines kryss ble utbedret. Min tidligere skoleveg – nå en farlig veg for myke trafikkanter… (Foto: Statens vegvesen)

Vegprosjektet ligger altså klart, det mangler bare vilje og vedtak. Når alt kommer til alt er det alltid noen som meler egen kake, og “vegstubben” rykker stadig lengre bak i køen.

Samtidig øker trafikken, andelen tunge kjøretøy øker, flere myke trafikanter og flere syklister – sikkerheten langs strekningen avtar.

2 av kompisene fra veggruppa understreker sikkerhetsbristen. Bildet er fra Fremover som har skrevet om vegstubben flere ganger, altfor ofte om ulykker.

Andre tiltak i påvente av omlagt veg?

I arbeidslivet blir arbeidsgiver pålagt å utbedre alternativt iverksette flere sikkerhetsbarrierer når risiko øker. Hvorfor gjelder ikke det samme på strekningen folk ferdes for å komme seg til og fra arbeidsplasser?

Å krysse vegen er ikke like hyggelig som før.

Veggruppa har to ganger søkt og anmodet Statens vegvesen om å iverksette redusert hastighet som risikoreduserende tiltak for vegstubben, mens vi venter og venter og venter på nyvegprosjekt. Men hva får vi til svar:

Nei, fordi man må ta hensyn til gjennomgangstrafikken!!!!

Da er ulykkesstatistikker gjengitt, tall som ikke forteller hele risikobildet med en rekke uregistrerte hendelser og nestenulykker.

Hva mer skal til for at noe gjøres?

Det hører med til historien at nei-vedtakene ikke er av en sånn art at de kan påklages….

Vente til neste smell? Smellen deretter, eller ti smeller senere?

Denne hendelsen ble registert, men vegen har stadig spor etter hendelser som ikke blir med i statistikken. (Foto: Fremover)

Ulykkesstatistikk på E6/E10 Bjerkvik- Stormyra viser 57 hendelser 1978-2017

Kilde: Statens vegvesen

Bekymret.

Når vi ser hjemmefra at det blinker blått på vegstrekningen og biler står i kø, når nettnyhetene blinker “trafikkulykke på Seines- Gjessvik, når vi ser på facebook at noe har skjedd, eller når vi hører det på butikken – da kommer uroen. Jeg har stadig noen som ferdes på strekningen, og tankene går uvilkårlig – har de det bra….

Samme sving, annen hendelse (Foto: Fremover)

Det er selvsagt ille uansett hvem som rammes. Men jeg tenker at det antagelig er stor andel Bjervikungdommer langs vegstubben, til fra skole, til fra “der det skjer noe”. Min datter med årsferskt sertifikat er en av disse.

Bare i løpet av noen få uker, har hun altså vært nær og vitne til 3 hendelser:
1. Første bil etter front mot frontkollisjon
2. Ble dirigert forbi ulykkessted der elgen fortsatt sto skadd på kne i vegbanen
3. I skolebussen nr 4-5 i rekken bak traileren som kom seilende ned Hamnvikhøgda.

Fra setet i skolebussen, som da var i bunnen av bakken opp Hamnvika, så hun at det var stopp øverst i bakken, en trailer først. Så ser hun at første bil bak havner i grøfta, traileren har mistet festet og glir bakover og så bil nr 2 i grøfta. Traileren fortsetter bakover i god fart mot bil nr 3. Kjell bussjåfør reagerer kjapt og får bussen i revers. Fra skolebussen ser de at bil nr 3 ikke klarer å rygge fort nok til å komme unna traileren – det smeller, og traileren sakser og stopper. Det var speilglatt og de som kom ut av bilene strevde med å stå på beina.

Skoleelevene i bussen følte veldig med damen som fikk traileren i fronten, men de så også at folk kom til og var til hjelp for henne.

Artikkel om dagens ulykke kan leses i Fremover, HER.

Min datter og ungdommene i bussen lærte kanskje noe i dag, en lærdom jeg skulle ønske at de slapp å ha med seg på skuldrene når de kjører bil:

En kan kjøre så pent en vil, men det gir ingen garanti for at alle andre gjør det.

Og er vegen utfordrende, som vegstubben vår kan være, så øker sannsynligheten for å møte noen på feil side eller i feil retning.

En veg til bekymmer!

Lille store Bjerkvik svømmeklubb.

Lille store Bjerkvik svømmeklubb.

Se ka vi har!

Vi har en liten svømmeklubb som er stor på svømmetalenter. Noen av talentene har svømt videre og gjort seg bemerket både nasjonalt og internasjonalt. Vi er stolte over at Katarina Stiberg og Ingeborg Vassbakk Løyning er avleggere fra Bjerkvik svømmeklubb.

Og himla kult at klubben har medlemmer som gjør det stort ute i storhavet; Renate Remlo var en av landets første wet-card-instruktører, bare sjekk HER.

Katarina Stiberg – artikkelarkiv på NRK

Kilde: nrk.no
Bilde lånt fra Norges svømmeforbund

Ingeborg Vassbakk Løyning har i 2019 slettet flere ni år gamle norgesrekorder. Nå er hun klar for å sette nye rekorder i VM.

Kilde: Adressa.no
Bilde lånt fra NRK

Hva klubbens suksessoppskrift er?

Det har nok klubbens ledere og trenere svart mange ganger på. Jeg tør tippe på at noen av svarene er i denne duren:

– Tidlig opplæring av unge svømmere
– Lystbetont
– Individuelt
– Pleie svømmeres ambisjoner
– Trene, trene, trene også i samarbeid med regionen
– Sponsorer og støtte fra bygda
– Se klubbens begrensing og støtte talenter på reisen videre
– Suksess gir ledestjerner som motiverer andre til ny suksess

Og jeg er så og si 100% sikker i min sak når jeg påstår at:

– Suksessene har ikke kommet gratis, det ligger mye arbeid bak, og det aller meste er frivillig gratisarbeid som foreldre, søsken, besteforeldre, ildsjeler osv har bidratt med i søkk og kav.

– Talentene har ikke kommet fordi bygda har hatt for lite annet å tilby de unge, heller tvert i mot, klubben har måttet kjempe om oppmerksomhet. Det har de klart fint.

– Hjelp og støtte har ikke stått i kø, det finnes mange kamper i klubbens livshistorie. Klubben har allikevel kommet levende ut av disse kampene.

– Kommunen har ikke alltid gjort det lett å overleve som svømmeklubb, svømmehallen i Bjerkvik er en lettvint post å sette på innsparingsliste. Mer enn en gang har det vært mobilisert for å sikre at svømmehallen i Bjerkvik skal fortsatt være i drift. Og mobiliseringsevnen er stor i bygda når det trengs.

En av flere kamper fra historieboka, HER.

Fremover.no

Svømmestevne i helga – Ofotsvømmen 2020.

I helga arrangerer den store lille svømmeklubben i Bjerkvik svømmestevne med 132 deltakere. Det er kul på veggene i svømmehallen, og bygda vrimler av svømmefamilier fra storregionen.

Lørdag var jeg i svømmehallen på fotooppdrag for lokalavisen. Har i mange år sendt bilder fra sportsarrangement familien har reist rundt på, og det hender avisen spør om jeg kan ta bilder for dem på andre arrangement. Denne helga passet det bra med et par timers avveksling i en varm, veeeeldig varm med ullongs på, svømmehall når det blåste ute og jeg var forkjølt.

Sjekk FREMOVER.no for å se bildene

Link til artikkel HER
Link til bildeserie HER (+sak)

Svømmemeg.

Jeg er faktisk gammel svømmetrener, jepp – believe it!

Gikk på ungdomsskolen da svømmehallen ble bygd, og jeg tok “idrettslinje” og svømmetrenerkurs. Trente både med klubben og på egenhånd, men mest for treningens del. Da jeg begynte på videregående, var jeg trener for småparti etter skoletid, innimellom lekser og mine egne svømmeturer, skiturer og alt det som livet besto av da, og det var ikke rent lite det.

Hva skjedde siden jeg åpenbart ikke fikk svømmehud mellom tærne?

For det første var jeg nok for gammel til optimal start på svømmekarriere da svømmehallen sto ferdig i Bjerkvik

Så skjedde livet. Mere skole, jobb, moro og andre interesser.

Petterøes mild, billig Golden Power og snøscooterturer berget meg fra de store idrettsslitasjene, men wow så mange artige minner det ble av det. Burde nok spe på med noen motoriserte innlegg igjen her – motvekt er viktig, hi-hi, iallefall for imagen.

Kanskje 1988?

Nå liker ikke mine Sjøgrensøyne klor , bassengaktivitet begrenser seg dermed til hodet over vann – gir særs dårlig svømmeteknikk det. Men skulle gjerne hatt muligheten til å trene i varmtvann, terapibasseng, det gjør fantastisk godt for kroppen, og enda bedre i de basseng der annet enn klor er benyttet for rensing.

Foto lånt fra Dagsavisen.no. Artikkelen HER.

Den lille store svømmeklubben er kjempeviktig.

Svømmeferdigheter kan redde liv. Selv om jeg og sikkert flere engang hærige nordlenninger lærte seg svømming i sjøen, blir nok resultatet best med trening innendørs til teknikken sitter.

Mine første svømmetimer hadde jeg på Ankenes, vi ble busset dit. Stappfullt av unger i bassenget på tilmålt tid. Det ble vel påstått at vi fikk det vi hadde krav på, det kan sikkert diskuteres.

Jeg kjenner flere voksne som ikke kan svømme.

Drukningsstatistikk.

I 2019 druknet 86 i Norge, 14 kvinner og 72 menn. Kun 1 druknet fra yrkesbåt, hele 23 fra fritidsbåt, litt å tenke på…. Kjønnsforskjellen forklares med at menn overvurderer egne ferdigheter, og flere menn enn kvinner kjører båt.
I Nordland druknet 11, herav 8 nordmenn. 2 av de 11 var kvinner. 4 av de 11 skyldes bil i vann/sjø.

Kilde: Redningsselskapet

Vi trenger svømmebasseng, med vann i, og vi trenger aktive svømmeklubber, og de kan ikke sentraliseres, de må være der folk bor. Folk må kunne svømme.

Bjerkvik svømmeklubb arrangerer voksensvømming onsdager, hvis det blir nok folk. Skynd deg å meld din interesse til Tore Brønstad eller Marthe Kristoffersen.

Ref. innlegg på Bjerkvikposten 20.jan 2020.

VERN OM SVØMMEKLUBBENE!

Det ble jul.

Det ble jul.

Lykkebo – jula 2019.

Med en desember der tradisjonelle juleforberedelser ble byttet mot lystbetonte gjøremål og tiltrengt egenpleie, nærmet 24. desember seg uten at det egentlig helt føltes som jul.

Krimskramserier er kjempekos å holde på med, men tar tid…..

Med julen planlagt i hytta, var det en kort liste som gjensto for å skape julefølelse på Lykkebo. En kort, men vesentlig liste. En liste som ikke hadde kalkulert med kroppslig protest. Jeg lå dårlig an.

Bildet er tatt av edmondlafoto fra Pixabay

Men hytta ordnet opp i samarbeid med hyperaktivt immunforsvar. Jeg sover så utrolig godt her, og sover lengre enn ellers. Lyden av vind og sjø som ljomer rundt veggene er god kur, og lista kortes ned som planlagt.

Bildet er tatt av OpenClipart-Vectors fra Pixabay

Jeg har en greie jeg bare må gjøre for at det skal kjennes ut som riktig jul, jeg må bake spekelasier. Det har jeg gjort hvert eneste år så lenge jeg kan huske. Hjemme sammen med mamma og min søster. Senere sammen med tante Synnøve og mine søskenbarn. Og nå sammen med min egen familie.

Konkurranse om å klare å utnytte den kjevla deigen best mulig.

Bare èn ting er forandret; Mengden. Jeg nøyer meg nå med å steke 4-5 brett.

Min julegave til dere, er oppskrifta på herligheta.

Spekelasier:

  • LITEN PORSJON
  • Sukker -200 gr
  • Smør – 100 gr
  • Melk – 2 dl
  • Hjortetakksalt – 1 ss
  • Mel – etter behag
  • STOR PORSJON
  • Sukker – 1/2 kg
  • Smør – 1/4 kg
  • Melk – 1/2 l
  • Hjortetakksalt – 2 ss
  • Mel – etter behag

Pisk sukker og mjukt smør hvitt. Tilsett melk og hjortakksalt med visperen på lav hastighet. Bytt til eltekniver, og ha i mel til deigen blir fast men fortsatt passe klissete – etter behag som oppskrifta sier.

Sett deigen kaldt så blir den mer medgjørlig. Den skal la seg kjevle ganske til passe tynne leiver (3-4 mm?) med hjelp av litt mel. Klisser det, er det bare å kna inn mer mel. Knar du inn for mye blander du bare inn mer klissedeig.

Stikk ut kakemenn, kakedamer, reiner, hjerter, stjerner og hva du måtte ønske. Bruk en tynn stekespade med mel på til å flytte dem fra bordet til stekeplata med bakepapir. Stekes på ca 175 grader til de har hevet og så vidt fått brunere farge i kantene. Pass på at de ikke stekes for lenge, da blir de sprøe som kjeks.

Gjør du dette sammen med småtasser, er tynne malepensler (evt fyrstikker uten svovel) og konditorfarge et must.

Vi fant julefølelsen – det ble altså jul her hos oss. Håper at du finner din.

Gledelig jul!

……………………………………………………………………………..

Se ka vi har – Skotøymagasin

Se ka vi har – Skotøymagasin

Blogginnlegg med reklame skal merkes. Dette er ikke reklame i den forstand at det tilgodeser meg. Men det er reklame for Bjerkvik, skryteinnlegg, det jeg kaller hjerteinnlegg og ikke ren reklame.

Like ovenfor nederste rundkjøring i Bjerkvik ligger Skotøymagasinet, ca 20m etter du har tatt av på E6 mot Tromsø. God parkeringsplass – her kan du ta med henger og fylle den med flotte greier til hele familien.

Jeg har lenge hatt en plan om å kjøre på med blogginnlegg fra Bjerkvik for å vise hvor mye flott vi har her. Å skryte av dette føles ikke “cocky” – jeg skryter av stolthet og fordi jeg har lyst. Kommer til å merke disse innleggene med “Se ka vi har” som stikkord. Du finner stikkordet igjen i stikkordskyen nederst på startsida mi, eller du kan bruke det som søkeord, og å få opp alle innlegg jeg har merket med det.

I dag har jeg vært hos Skotøymagasinet, en runde fru ullundertøy og bobledress, både gledet og gruet seg til – moteblogging hadde jeg ikke prøvd meg på før ….

Er det mulig å få denne dama ut av turklær?

Skotøymagasinet.

I 1962 åpnet en liten skobutikk i Bjerkvik. Anton og Aud Skau etablerte da Skotøymagasinet i en liten del av huset de bodde i. Butikklokalet ble senere bygd ut i flere etapper. Jeg husker tiden da jeg gikk på ungdomsskolen i Bjerkvik. Vi gikk på “skobutikken”, eller til “han Anton” som vi også sa, og prøvde sko, og med tillatelse hjemmefra, fikk vi “sette opp”, altså på krita, så kom foreldrene og betalte. Vi fikk tidlig et forhold til skobutikken, han Anton, ho Aud og ho Ragnhild som jobba der.

En tiltalende butikk, unik i sitt slag – faktisk en attraksjon godt besøkt av fjern og nær.

I 1991 overtok Aud Dahle Åsli Skotøymagasinet og 3 år etter ansatte hun Karin Johansen, de har nå henholdsvis 28 års og 25 års fartstid i skobutikken. Dette kan de, og det har de svart på hvitt – det henger på veggen, diplomet fra da de ble kåret til årets servicebedrift i 2012.

Service og kvalitet er stikkord som går igjen i omtaler av Skotøymagasinet.

Dette er en lun butikk med “hjemmelagde” utstillinger og design. De tilhører ingen kjede, velger selv hva og hvordan, og akkurat det har nok bidratt til noe av den suksessen de opplever. Du finner det unike her. Og det du finner har god kvalitet. Og du får god, kyndig og hyggelig hjelp.

Til tross for å være ei bygd utenfor bysentrum med flere kjøpesenter, opplever de vekst. Fremover har nylig hatt en sak om Skotøymagasinet, en + sak så bare abonnenter eller kjøper får lest den:

HER er link til Fremover-reportasjen (+sak)

Hva har de på Skotøymagasinet?

De kunne ikke hatt et mer passende navn enn Skotøymagasinet, for de har alt som ordet inneholder, og mer til:

SKO + TØY + MAGASIN.

SKO:

TØY:

MAGASIN:

Ikke rart vi er stolte over Skotøymagasinet “vårt”. Ikke rart det er å regne for en attraksjon hvor feriefolk legger inn stopp på denne berømtheten. Ikke rart “de står han a” i medvind og motvind. Lenge leve Skotøymagasinet.

Meg som moteblogger.

Jeg hadde en idè om å framsnakke det flotte vi har i bygda, liker å skrive og ta bilder. Som fersk blogger har jeg sneakpeaka til de bloggerne som kaller seg “influensere” – de bruker seg selv i reklamene. Kan de, kan vel jeg, eller?

Det er ikke akkurat mårratryner eller tursnørr som vises på influenserbildene. Kanskje akkurat DET var det som trigget meg til å gjøre min versjon som moteblogger: Av med bobleklærne og inn i flotte antrekk fra Skotøymagasinet – så å si usminket med elektrosjokkhår – og med catwalk som en anleggsslusk, helt meg selv.

Her går jeg for sort. Den sorte stretchbuksa med preg, en myk sort høyhalset og mørke, høyhelede med preg. Den solide crossoverveska likte jeg godt å ha over skuldra. Nice, eller?

Dette går helt klart under det som kalles “å gå utenfor komfortsonen”. Jeg liker Pippis strategi, og lar ikke det uprøvde stoppe meg fordi det er uprøvd.

Aud og Karin er så behagelige at det var lett å la seg rive med. Tryggheten tok sikkert litt overhånd da jeg dirigerte butikkeier til å filme meg mens jeg prøvde meg på “catwalk” uten ispigger – alle hemninger var som sunket under sålene – dette var gøy! Bollywood neste!

Sort strechbukse fra Marc Lauge

Jeg startet med å prøve ei sort strechbukse. Den hadde den moderne kortlengden, 7/8 dels lengde tror jeg hun sa, så da ble det perfekt hellengde for kortbeinte meg. At jeg klarte meg med str. 36, med ullongs under, tynn vel og merke, gjorde slettes ingenting, selvfølelsen steg. Buksa satt som et skudd, den bare måtte bli mi, og ble med hjem etterpå.

Med buksa som basis, fikk jeg hjelp til å sette i hop flere antrekk som passet meg som modell, jepp: MEG som modell:

Litt usikker på hvordan det skulle gå med høye heler – er jo kommet helt ut av høyhelevandring. Men pumpsene var utrolig behagelige på, og føltes stødige som fjell.

Prøvde først en nydelig hvit blondebluse med linning og lange armlinninger. Den ble akkurat litt for stor for meg. Men vi så at buksa og den blusen var god match. Komboen gjorde buksa til en selskapsbukse. Skoene var mørke med lignende trykk som i buksa. Både buksa og skoene hadde varsomme preg/trykk – akkurat passe syntes jeg.

En behagelig genser, litt mer casual enn blusen, litt mer meg, men flotte alternativer begge to.

Hva skjer om man putter på et skjerf nå. Fikk hjelp til å dandere: Skjerfet med begge endene bak, like lange, kryss slapt og fram med endene og knyt dem forsiktig så blir det hengende fint:

Her har jeg fått på en lekker veske for å ha hverdagsberedskap i – syntes det gjorde seg med litt farge når både genseren og dama var lyse.
Nå har jeg blitt varm i trøya. Aud foreslo disse skoene, og sjekk-sjekk-sjekk så stilig det ble, et helt nytt antrekk. Sko gjør virkelig folk.
Her er antrekket tryllet om med en myk sort strikkepolo og en rutete jakke. Trodde dette skulle føles for mye påkledt, men det gjorde det ikke, behagelig og fintøft antrekk, synes jeg.

Et par dyprøde sko med matchende konvoluttveske gjorde igjen antrekket nytt. Fortsatt den samme buksa, og fortsatt den sorte poloen, men nå hadde jeg fått en sort fuskepelsponcho. Hadde jeg nå hatt et manus ferdig, kunne jeg spasert rett inn på bokslipp. Siden jeg ikke har det, så nøyde jeg med et par runder i Skotøymagasinet. Svinset litt rundt, danset og glemte de andre kundene – bloggrollen gjorde meg visst totalt skamløs og uten sjenanse.

Karin og Aud fikk et svare strev med å rydde opp etter meg som bare hentet nytt og ikke hang tilbake – det var fort gjort å få stjernenykker i de fine antrekkene.

Lærte jeg noe i dag, bortsett fra at det ikke er farlig å prøve noe uprøvd?

Jo, jeg lærte et motetriks som antagelig glir rett inn i dagens tone om å ikke sløse altfor mye:

Kjøp noen gode basisplagg og lær deg å variere rundt disse. Kjempesmart på reiser for da trenger man ikke ha så store magasiner med seg, eh… kofferter.
Kommer langt med en sort bukse og en sort jumper, kanskje helt til Bollywood.

Så husvarm at det er på tide å dra hjem.

En annen ting som jeg ikke lærte i dag, men som er erfart etter mange år med skjev og sliten rygg: MAN TULLER IKKE MED SKOTØYET! Å velge gode sko for akkurat din kropp er superviktig. Den nederste kroppsdelen, den som får trykket fra resten via den uovervinnelige tyngdekrafta, foten som skal bære, må pleies med respekt.
Derfor liker jeg å handle mine sko på Skotøymagasinet, det liker føttene mine også.

Og gode sko, kan være fine sko. Her er de tre skoparene jeg prøvde i dag – gode sko alle tre:

NATTÅPENT til kl 24 på selveste fredag 13.desember.

Skotøymagasinet med flere kommer til å ha nattåpent nå på fredag. Det kommer ut et magasin som sier noe om tilbudene og ting og tang som butikkene har funnet på i anledningen.

I morgen, onsdag, får Skotøymagasinet nye varer, så de som tar turen innom får se mye mer enn alt det flotte jeg så på i butikken i dag.

Har du ikke anledning eller bor for langt unna?

Stopp iallefall om du passerer butikken til fots eller med bil – det er en grunn til at håndbrekket står midt i mange biler – bruk det når du ser Skotøymagasinet. Er det stengt – nyt utstillingen i vinduene. Det pleier jeg å gjøre når jeg lufter hunden.

Og uansett hvor du bor, bør du følge Skotøymagasinet på Facebook. De har ei levende facebookside som stadig oppdateres med nytt, med gode bilder av produkter de har for salg.

Ser du noe du bare MÅ ha: Kontakt dem, så sender de til deg – superservice på Skotøymagasinet.

Link til facebooksida HER.

Jeg kom hjem med go`buksa og en julegave. Men kjenner et aldri så lite hig etter å komplettere det med noe, eller alt det andre jeg prøvde i dag. Får telle litt på knappene….

Moteblogger for en dag.

En vakker torsdag ramler det ut flere “Se ka vi har” innlegg i MELLEM linjene altmuligblogg. Følg med- følg med og hei hå så lenge.

Julemessa i Bjerkvik

Julemessa i Bjerkvik

Ingen overraskelse at jeg er hjemmepatriot, ellers hadde jeg jo flyttet, noe som ikke streifer mine tanker engang.
I bloggen min drar jeg fram noen av de mange grunnene til min patriotisme. Innleggene er merket med stikkord “Se ka vi har”, stikkord som kan leses med valgfritt trykk og tonefall. Jeg bruker skikkelig skrytetone.
Julemessa i Bjerkvik er en av mange grunner til at #æblomstre i Bjerkvik, og er stemplet “Se ka vi har”. Flere stemplede innlegg vil komme.

Julemessa 2019.

I år arrangerer Bjerkvik Sanitetsforening den 15. julemessa i rekka, i dagens form. Julemessa arrangeres årlig i Bjerkvikhallen, denne gang med hele 41 boder.

Fra torsdag har 10-20 sanitetskvinner, med hjelpere fra bygda og ektemennstyrken, rigget om hallen fra pust & pes til messearena.

Fredag ettermiddag kommer bodfolket og innreder sine boder sånn at det er klart til åpninga neste morgen. 10.klasse på Bjerkvik skole pleier å være tilstede for å hjelpe til med innbæring av utstyr, til gjengjeld får de gratis bod for å selge årets Bjerkvikkalender, en tradisjon.. Fra øyekroken har jeg sett at ungdommene blir tatt godt vare på av sanitetsforeninga, så her vil ungdommen være.

Klargjøring pågår 2018. Vi, Levollen og Sihei på første bodene her, så sanitetsforeningas bod, så Jorids lefsebod. (Foto: Bildet lånt fra facebookgruppa til Bjerkvik Sanitetsforening.)

I løpet av helga blir det kul på veggene i hallen. Det er fri inngang til julemessa, så akkurat hvor mange som er innom i løpet av helga, er ikke godt å si. Midt på lørdagen er det gjerne en topp, da kan det være vanskelig å finne sitteplass i kafèen. Flere av de som vil handle kommer derfor gjerne tidlig eller litt seint. Kaker blir det til alle uansett, kafèen er et velde for kakemonser.

Noe av det som tilbys fra bodene på julemessa i Bjerkvik:

  • Lefser
  • Hjemmestrikkede klær, lester, votter, luer osv
  • Smykker
  • Kremer
  • Hjemmesydde klær
  • Kjøkkenting
  • Smykker
  • Julepynt, nisser, lys
  • Kalendere
  • Bilder
  • Pynteartiker
  • Treprodukter
  • Krydderier
  • Lotterier
  • Julegaveinnsamling
  • Kranser
  • Naturprodukt
  • Kremer og kroppsprodukt
  • Broderier
  • Ryer, matter
  • Og en masse artig og rart og spennende som jeg ikke kommer på nå
Sanitetsforeninga har alltid mye fint å selge, her fra 2018. (Foto: Lånt fra facebookgruppa til Bjerkvik sanitetsforening).

Bjerkvik sanitetsforening

Bjerkvik sanitetsforening ble etablert i 1930!!!!! Tenk det. De hadde kun et kortere opphold under 2.verdenskrig, forståelig nok. Foreninga driver med aktiviteter for å skaffe inntekter til tiltak som kommer Bjerkviks befolkning til gode. Og det er ikke småtterier som er delt ut oppigjennom årene. Nevner de i samlepunkter i lista under, ellers hadde det nok blitt en fryktelig lang liste, og faren for å utelate noe stor.

Alle som vil kan bli medlem at Sanitetsforeninga, aktive medlemmer og støttemedlemmer. I Bjerkvik er det 50 medlemmer og aldersspennet er stort. Og de trenger flere, så føler du deg kallet…… kom på julemessa og ta en prat med sanitetskvinnene.

Jeg tenker at dette er en vinn-vinn greie. Det å være med i et fellesskap, som er til for fellesskapets beste, er nok en god følelse. Og etter det jeg har hørt, er det veldig koselig og sosialt i sanitetsforeninga. Ukentlig samles sanitetsforeninga i “bua” si for å lage ting som skal gi kjærkomne inntekter. Og kan du ikke strikke eller sy, så kan du kanskje servere kaffe og en vits, eller holde garnet for den som nøster – alle kan være til hjelp.

Tidligere var det tett mellom sanitetsforeningene, nå er det færre av dem. Men inne i vika vår har vi to, Herjangen og Bjerkvik sanitetsforeninger, og de samarbeider ofte om prosjekter, samarbeider godt.

Noe av det som sanitetsforeninga i Bjerkvik står bak, i tillegg til julemessa:

  • Kløvertur hver tirsdag – ut å gå i lag
  • Mat og servering etter begravelser og minnestunder
  • Postkasse på Bjerkvik Aktivs turer
  • Nyfødtsokker til små Bjerkvikinger
  • En rekke økonomiske tilskudd i små og store formater: Til lag og foreninger, til barnehager, Ellas Minne, Tur & løypelagene, Fysikalsk institutt, helsestasjon, skola, idrettsanlegg, kirka, menighetssalen
  • Og i år er det førstehjelpskunnskap som Sanitetskvinner landet over skal fronte, sammen med Maja fra ambulanseserien som gikk på TV – kor kuuuult e ikkje det 🙂

Tusen takk til Nina og Unni for informasjon om sanitetsforeninga. Imponert over oversikten de har, og enda mer imponert over det de står for og gjør, sammen med alle de andre flotte sanitetskvinnene. Takk til dere alle.

Og så litt julemessereklame…. LEVOLLEN har bod

Også i år skal Levollen ha bod på julemessa. Dette året blir det meg og mamsen som skal kose oss ilag med alle krimskramseriene våre. Så får vi helt sikkert litt hjelp fra familiene som synes det blir tomt hjemme når alt rotet plutselig blir borte. Som i fjor, finner dere oss på første bod på høyre hånd når dere kommer inn i hallen. Vi skal klistre dobbelsidig teip på gulvet foran boden vår, så om du havner i en stim, så er det bare å trampe litt hardt på teipen, og vipps så er du hos oss. Velkommen skal du være.

Og tuppetante har bod…

Vår “tante” Synnøve kommer med Tupperwarer. Hun har med masse varer som du kan kjøpe der og da og gi i julegave – alltid fint å få. Sikker på at du kan gjøre et varp der. Når du har kommet deg løs fra den dobbeltsidige teipen vår, setter du kurs mot Tupperwarene. Ta det som en natursti, du finner dem nok.

Drikkeflaska si det her. God å holde i, og tett kork.

Og en kjempeflink slektning, “Style to smile” har bod…

I fjor hilste vi for første gang på Merete som er min datters firmenning. Merete er en mester med symaskinen, og hun lager de søteste og morsomste barneklærne du kan tenke deg. Alle som har en liten i smekkealder bør ta turen innom boden hennes, årets julegave! Vil du bare handle til deg selv? Da skal du ta en titt på luene; ikke bare herlige tekster, men også god fasong, ramler ikke ned over øynene. Så når du funnet tuppetante, og kjenner at limrestene under skoene tar på gåarlaget, da rekognoserer du deg frem til “Style to smile”, og lar deg friste av alt det fine der.

Sykt Aktiv julegaveinnsamling

Sånn cirka midt i hallen, et sted, finner du Sykt Aktiv Bjerkvik som samler inn julegaver i samarbeid med Frelsesarmeen. Kanskje du fant noe hos Levollen, hos tuppetante eller hos Style to smile som du vil gi til en medborger som ikke får så mange gaver? Da kan du gå til boden til Sykt Aktiv, og de vil pakke inn og merke for deg. Se etter en bod med juletre oppå bordet og søte, blide sykt aktive bak bordet.

Du overlever…..

Nå har du fortjent en pause, og da er kakekafèn et must. Deise ned ved et bord og slapp av mens du legger strategi for runde 2-5 i hallen, du har enda 37 boder igjen.
Og glem ikke å stikke innom sanitetsforeningas bod for å kjøpe lodd. Kjøp maaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaange lodd, kanskje du er en av de heldige som vinner noe fint, hvis ikke, vit at du støtter gode saker.

Her er link til alle innlegg merket “Se ka vi har“, na-na-nana-naaaana…..

Ikke alle får julegaver.

Ikke alle får julegaver.

Ikke alle har en drøss med gavegivere rundt seg.
(Bildet er tatt av KathrynSST fra Pixabay)

Det er dessverre sånn, at også i Norge, finnes det mennesker som ikke får julegaver. Jeg tenker da på våre medborgere som ikke har så mye å rutte med, og deres familier, og på våre medborgere som ikke har så mange rundt seg å få gaver fra. De finnes, flere enn vi skulle tro, også i vår trygge region innerst i Ofotfjorden, i følge Frelsesarmeen i Narvik.

Inne hos Frelsesarmeen i Narvik

Sykt Aktiv Bjerkvik ble etablert i 2017. Under oppstarten var det idèdugnad på aktiviteter vi kunne holde på med, vi som på ulike måter var rammet av muskel,- og skjelettplager og hadde blitt ivaretatt av det sikkerhetsnettet vi har i samfunnet.
En av tingene vi ville gjøre, var å samle inn julegaver til de i samfunnet som ikke får så mange gaver, vi ville gi litt tilbake. Å være til nytte er dessuten hjertemedisin.

Ut på tur, gjør oss lur …

Vi kunne samle inn julegaver, men hvordan skulle vi få levert de til de som virkelig trenger det, og uten at det ble nedverdigende?
Frelsesarmèen. Selvsagt skulle vi gå via dem. De har årlig matutlevering før jul, de har allerede et nettverk for å nå ut til de som trenger det.

Da vi luftet vår idè med Frelsesarmeen i Narvik, var det bare positiv mottakelse. Og vi har også fått gleden av å stifte bedre bekjentskap med menneskene bak julegrytene og organisasjonen Frelsesarmeen. Imponerende, og en lykke, at det finnes mennesker som velger dette som sin livsoppgave.

Vi nærmer oss oppstart av 3. innsamling. Som tidligere år, gjøres oppstarten på julemessa til Bjerkvik sanitetsforening, i år 9. og 10. november. Sanitetsforeninga støttet også idèen og gir oss gratis bod. Forretninger og firmaer likeså; vi har fått gavepapir, bånd, merkelapper, skilt, oppslag og så videre. Det er i det hele tatt lett å gå i gang med veldedighet når mottakelsen er så positiv overalt.

Juletre
Fra første år da treet sto i tribunetrappa og gaver rant nedover trinnene – givergleden var over våre forventninger.

På julemessa har vi fordelt oss i vakter. Det vil si…. at de andre har fordelt seg i vakter…. jeg har ikke vært med på oppstartene da jeg har hatt egen Levollen-bod på julemessa. De som har vakt tar i mot gaver og pakker inn og merker om nødvendig. Og de orienterer om ordningen og hvordan den er organisert. Og så forteller vi, altså de andre, hvem Sykt Aktiv Bjerkvik er.

Gerd tidlig ute på julegavevakt – tid til en runde med strikketøyet før hallen fylles med folk.

Etter julemessa flyttes innsamlinga til Bjerkvik hotell. Første aktivitetsdag etter messa tropper vi opp på hotellet og hjelper til med pynting av juletreet der hvis ikke det er gjort. Så samles gaver inn og hotellet hjelper til med å passe gaver, informere og det hender de lager noen aktiviteter for å fremme gavegivningen. Veldig edelt og fint gjort av hotellet.

Hotellnissen passer gavene som samles inn.

Vi legger turene våres framover sånn at vi kan dra innom hotellet å sjekke hvordan det går med innsamlingen.

Sånn cirka midt i desember drar vi til Frelsesarmeen i Narvik med pakkeberget, for berg har det virkelig blitt. Helt fantastisk.

Rett før jul har Frelsesarmèen fullt opp å gjøre. Det nærmer seg høytid der de fleste av oss fråtser i mat og overflod. Den mørkeste tida der kulde og kontraster til overfloden blir ekstra synlig. Frelsesarmèen sprer lys og varmer i kriker og kroker der ikke ledbelysningen når frem.

Og når tidene roer seg, så har jammen Frelsesarmèen tid til oss, og vi inviteres på lunsj og gode samtaler. Heldige oss.

OPPFORDRER ALLE TIL Å GI EN GAVE!

Noen kommer med barn og barnebarn og gir som oppdragende læring, noen med poser med gaver de har ordnet i fellesskap med andre. Noen kommer med gavene når de kan legge dem fra seg uten noe styr, og noen kommer og lurer på hva man kan gi. Og da svarer vi etter råd fra Frelsesarmèen:

– Gi nye eller ubrukte gaver….. det er jul
– Merk gavene med alder/kjønn

Typiske gaver kan være sokker, votter, skjerf, såper, håndklær, kremer, pledd, leker, noe godt, matbokser, drikkeflasker i det hele tatt ting og tang som folk flest blir glade for å få.

Kanskje finne noe fint å gi på julemessa? Vi kan pakke inn for deg.

GI, og kjenn på gleden ved å GI.

Solfanger – suncatcher

Solfanger – suncatcher.

-Litt egenreklame-

Noen av våre første solfangere

For noen år siden, under en arbeidsdag med familien i vedskogen, slo våre kreative gen inn. I løpet av arbeidsdagen hadde jeg og min søster samlet misfostre av vedkubber, rett og slett avskjær fra kubbekapping, sånt som andre kaster inn i skogen igjen, andre, men ikke vi.

– Hm, var ikke disse søte? De må vi ta vare på, kanskje kan vi lage noe fint av de.

Familiene er vant med at vi er Askeladder og samler på naturens skatter, så vi fikk hjelp, og etter ei stund hadde vi et stort lager av diverse funn fra skog og strand. Inspirert av Pinterest bestemte vi oss for å lage vår egen nord-norske variant av solfangere (suncatcher), og gikk til innkjøp av glasskuler, lim og brennepenn. GØY!

Søstre og hjertevenner.

“En solfanger eller lysfanger er et lite reflekterende, refraktivt og / eller 
iriserende ornament . Det kan omfatte glass- eller nacrebiter og henges innendørs i nærheten av et vindu for å “fange” sollys . En solfanger er som den optiske ekvivalenten til en vindklokk . Noen design er enkel og abstrakt med kanskje noen mobile -lignende lenket elementer, mens mer komplekse design ofte fremkalle flora eller fauna . Mange design kombinerer solfangere med vindklokk. Det antas at solfangere først ble laget av sørvestlige indianere . Solfangere kan være masseprodusert eller håndlaget, og varierer i enkelhet i design fra et kunsthåndverksprosjekt til en profesjonelt håndlaget glassskulptur. “

Wikipedia oversatt om “suncatcher”

Etterhvert er treskivene blitt rettere og godt egnet til å skrive på.

Fra de første solfangerne så nord-norsk lys, har de videreutviklet seg i mange retninger. Gammelt og nytt treverk dekoreres, noen dekorert nok allerede fra naturens side, og noen får ekstra dekor fra oss. Formen varierer fra runde skiver, til stokker, planker eller det vi måtte finne, bare å holde godt på husveggen når vi passerer, vi kan se gagn i den.

OBS-OBS-OBS
Vi har virkelig prøvd ut mange limtyper for at kulene skal sitte. Kan vel innrømme at de fikk harde tester i starten da de hang ute hele året i all slags vær. Kulene falt etterhvert ut. Når treet utvidet seg og trakk seg sammen ble kulehullet større, og mindre. Og ute i vind deiset de mot annet og fikk hard medfart. Vanskelig å få limt glass å holde seg fast.

Nå anbefaler vi at solfangerne henger tryggere, under tak på verandaen for eksempel, eller i vinduet. På hytta henger de tørt inntil vegg når vi ikke er der, og henges ut i tre mens vi er der og den får tilsyn, sånn varer de lenge. Og de må ikke henge sånn at de slår mot annet, som trestammer.

Men det hender vi velger å la noen bli utesolfangere, så får vi heller lime på nytt når kulene faller ut, eller lage nye 🙂

Har din kule ramlet ut, kom innom med den, så fikser vi den.

Karin & Siv

En værslitt plate ble reddet fra et bål – og ble en firkantet solfanger.

Familiene har vært plaget med harde julegaver, og de puster nå lettet ut når vi selger våre solfangere på messer og via nettet. Aldri hadde vi trodd at de skulle bli så populære. Og aldri hadde vi trodd at å lage solfangere skulle bli en kjempesær og koselig aktivitet oss søstre i mellom, sterkt hjulpet av mennene som står for saging og boring, og bæring.

Solfangerstokk, eller nå sånt.

Solfangerne utstilles og ligger for salg på vår facebookgruppe Levollen DA. Har jeg ikke skrevet om Levollen før? Det må jeg jo gjøre. Det får bli et eget innlegg, for det er en hel historie i seg selv.

Solfangerne link HER.

Og nå i sommer, har vi utstilt en del solfangere for salg på SEVEN DESIGN ATELIER i Tromsø. Er du i Tromsø, MÅ du ta en tur innom denne lille bedriften. Jannike er en fantastisk rammemaker, og kunstner. I tillegg til alt tenkelig rammemateriale, bugner butikkdelen av kunstnermateriell og kunst og håndtverk laget av lokale kunstnere, inklusive henne selv. Og kaffe og kake får man også kjøpe, kan nytes fra en bitteliten kosekrok. Skal du vise noen noe helt spesielt fra Nord-Norge, ta turen hit.

Seven Design Atelier på face, HER.

Og nå, mens høstmørket fanger solen, pysler vi inne. Kjøkkenbenken er full av ting som ikke hører hjemme på kjøkkenet. På badegulvet står ei gammel plikt til tørk, og på verandaen vokser et lite lager rare trebiter som får vasket seg i ekte himmelvann. Nye solfangere er i ferd med å bli til.

Så får vi får se hvor dette føre hen ….