Veg til bekymmer.

Veg til bekymmer.

Har tidligere skrevet om mitt engasjement for en tryggere veg sammen med veggruppa, E6/E10 mellom Stormyra og Bjerkvik. Det kan leses HER.

Vegprosjektet ligger altså klart, det mangler bare vilje og vedtak. Når alt kommer til alt er det alltid noen som meler egen kake, og «vegstubben» rykker stadig lengre bak i køen.

Samtidig øker trafikken, andelen tunge kjøretøy øker, flere myke trafikanter og flere syklister – sikkerheten langs strekningen avtar.

Andre tiltak i påvente av omlagt veg?

I arbeidslivet blir arbeidsgiver pålagt å utbedre alternativt iverksette flere sikkerhetsbarrierer når risiko øker. Hvorfor gjelder ikke det samme på strekningen folk ferdes for å komme seg til og fra arbeidsplasser?

Veggruppa har to ganger søkt og anmodet Statens vegvesen om å iverksette redusert hastighet som risikoreduserende tiltak for vegstubben, mens vi venter og venter og venter på nyvegprosjekt. Men hva får vi til svar:

Nei, fordi man må ta hensyn til gjennomgangstrafikken!!!!

Da er ulykkesstatistikker gjengitt, tall som ikke forteller hele risikobildet med en rekke uregistrerte hendelser og nestenulykker.

Hva mer skal til for at noe gjøres?

Det hører med til historien at nei-vedtakene ikke er av en sånn art at de kan påklages….

Vente til neste smell? Smellen deretter, eller ti smeller senere?

«Ulykkesstatistikk på E6/E10 Bjerkvik- Stormyra viser 57 hendelser 1978-2017 «

Kilde: Statens vegvesen

Bekymret.

Når vi ser hjemmefra at det blinker blått på vegstrekningen og biler står i kø, når nettnyhetene blinker «trafikkulykke på Seines- Gjessvik, når vi ser på facebook at noe har skjedd, eller når vi hører det på butikken – da kommer uroen. Jeg har stadig noen som ferdes på strekningen, og tankene går uvilkårlig – har de det bra….

Det er selvsagt ille uansett hvem som rammes. Men jeg tenker at det antagelig er stor andel Bjervikungdommer langs vegstubben, til fra skole, til fra «der det skjer noe». Min datter med årsferskt sertifikat er en av disse.

Bare i løpet av noen få uker, har hun altså vært nær og vitne til 3 hendelser:
1. Første bil etter front mot frontkollisjon
2. Ble dirigert forbi ulykkessted der elgen fortsatt sto skadd på kne i vegbanen
3. I skolebussen nr 4-5 i rekken bak traileren som kom seilende ned Hamnvikhøgda.

• 

• 

• 

Fra setet i skolebussen, som da var i bunnen av bakken opp Hamnvika, så hun at det var stopp øverst i bakken, en trailer først. Så ser hun at første bil bak havner i grøfta, traileren har mistet festet og glir bakover og så bil nr 2 i grøfta. Traileren fortsetter bakover i god fart mot bil nr 3. Kjell bussjåfør reagerer kjapt og får bussen i revers. Fra skolebussen ser de at bil nr 3 ikke klarer å rygge fort nok til å komme unna traileren – det smeller, og traileren sakser og stopper. Det var speilglatt og de som kom ut av bilene strevde med å stå på beina.

Skoleelevene i bussen følte veldig med damen som fikk traileren i fronten, men de så også at folk kom til og var til hjelp for henne.

Artikkel om dagens ulykke kan leses i Fremover, HER.

Min datter og ungdommene i bussen lærte kanskje noe i dag, en lærdom jeg skulle ønske at de slapp å ha med seg på skuldrene når de kjører bil:

En kan kjøre så pent en vil, men det gir ingen garanti for at alle andre gjør det.

Og er vegen utfordrende, som vegstubben vår kan være, så øker sannsynligheten for å møte noen på feil side eller i feil retning.

En veg til bekymmer!