web analytics

Vær snill med fjæra.

Fjæra er akkurat som hjørnene under trappa inne i huset, der lander rusk og rask. Men i motsetning til under trappa, er det mye skadelig og tungt nedbrytbart som havner i fjæra.

Heldigvis er dette en ugreie som myndighetene er med å gjør dugnad på, blant annet ved å gi tilskudd til rydding av strender. På nettstedet RyddNorge.no registrerer man strender, fjæra altså, som det er oppdaget behov for å rydde. Så kan man opprette en ryddeaksjon, og etter rydding rapportere ferdig ryddet, evt mer gjenstår. Her i området er det HRS som står for innsamlingen ut fra rapporteringer i RyddNorge.no. Les mer om dette på nettsidene til HRS:

Dette er så bra ordnet til – bare å hive seg rundt å bidra – det nytter, og i tillegg gir det en god følelse.

I dag var vi 13 sykt aktive som ryddet i Medbyfjæra. Vi er selvutnevnte faddere til denne rivieraen, og har ryddet her over flere år. Og vi ser at det etterfylles med søppel hvert år.

For oss er dette en måte å være fysisk aktiv på. Bøy, tøy, strekk, bær, gå, gå, gå….. og slitne blir vi, hver gang. Vi belønner oss selv med koselig lunsj etter ryddingen, i dag grilling.

Hva finner vi i Medbyfjæra år etter år?

Bortsett fra de mer spesielle funnene som kjeeeeeeeeeempelange hardplastslanger, stilettsko, røykgranater, bilseter, vernehjelmer……. så er det noen ting vi ser går igjen:

Små og litt større taustumper og biter- enormt mye

Små og større plastbiter – flak og biter av større plast

Vegstikker – de kommer sjøvegen

Sprengstoffledninger

Q-tips pinner

Plast fra haglpatroner

Årets fangst ble 13 sekker plast, 2 sekker skrapmetall/glass, 1 sekk tekstil, 1 sekk papir, 1 sekk isopor, 1 sekk tre (her kunne vi fylt en hel kontainer) og diverse av plast og isopor som var for stort.

Og hvem mener vi er synderne bak søppelet i Medbyfjæra?

Vel taustumpene tenker vi fiskere, båtfolk og havsnæringer får ta mesteparten av skylden for. Tror vel ikke alt dette er dumpet, men at noe slites eller ramler i havet synes vi høres logisk ut.

Alle de plastbitene vi finner, de som stammer fra noe større:. Plast er lett og flakser lett avgårde og stanser ikke flygingen før det har havnet i vann. Med vær og vind er det nok mye som rett og slett forsvinner i løpet av vinteren. Søppeldunker som velter, byggeplasser, presenninger som rives i filler, ting som mistes. Og plast som har ligget ute lenge, blir porøst og flakes opp, der flakene flakser avgårde.

En god del av isoporen vi finner, er nok biter av ting på rømmen. Lette materialer som kan reise langt, og smuldrer opp i mindre og mindre deler, uten å forsvinne helt.

Alle vegstikkene vi finner hvert år, trolig blåst eller brøytet på havet og seilt sin egen sjø til de havner i Medbyfjæra.

Men Q-tips-brukere som kaster i toalett eller hvor de nå kaster det sånn at det havner i havet, for det er mange sånne pinner vi finner, er syndere med forsett – slutt med det!!!! Nå er det forresten innført forbud mot plastpinner i q-tipsene, så forhåpentligvis avtar disse funnene. Rar greie.

Ellers aner vi at det er mindre av rene dumpinger, de vi finner er gjerne fra tid tilbake. Men helt ryddig er nok ikke stien enda, det avsløres i Medbyfjæra.

Vær snill med fjæra 🙂

Veg til bekymmer.

Veg til bekymmer.

Har tidligere skrevet om mitt engasjement for en tryggere veg sammen med veggruppa, E6/E10 mellom Stormyra og Bjerkvik. Det kan leses HER.

Bakken forbi min hjemgård, før Seines kryss ble utbedret. Min tidligere skoleveg – nå en farlig veg for myke trafikkanter… (Foto: Statens vegvesen)

Vegprosjektet ligger altså klart, det mangler bare vilje og vedtak. Når alt kommer til alt er det alltid noen som meler egen kake, og “vegstubben” rykker stadig lengre bak i køen.

Samtidig øker trafikken, andelen tunge kjøretøy øker, flere myke trafikanter og flere syklister – sikkerheten langs strekningen avtar.

2 av kompisene fra veggruppa understreker sikkerhetsbristen. Bildet er fra Fremover som har skrevet om vegstubben flere ganger, altfor ofte om ulykker.

Andre tiltak i påvente av omlagt veg?

I arbeidslivet blir arbeidsgiver pålagt å utbedre alternativt iverksette flere sikkerhetsbarrierer når risiko øker. Hvorfor gjelder ikke det samme på strekningen folk ferdes for å komme seg til og fra arbeidsplasser?

Å krysse vegen er ikke like hyggelig som før.

Veggruppa har to ganger søkt og anmodet Statens vegvesen om å iverksette redusert hastighet som risikoreduserende tiltak for vegstubben, mens vi venter og venter og venter på nyvegprosjekt. Men hva får vi til svar:

Nei, fordi man må ta hensyn til gjennomgangstrafikken!!!!

Da er ulykkesstatistikker gjengitt, tall som ikke forteller hele risikobildet med en rekke uregistrerte hendelser og nestenulykker.

Hva mer skal til for at noe gjøres?

Det hører med til historien at nei-vedtakene ikke er av en sånn art at de kan påklages….

Vente til neste smell? Smellen deretter, eller ti smeller senere?

Denne hendelsen ble registert, men vegen har stadig spor etter hendelser som ikke blir med i statistikken. (Foto: Fremover)

Ulykkesstatistikk på E6/E10 Bjerkvik- Stormyra viser 57 hendelser 1978-2017

Kilde: Statens vegvesen

Bekymret.

Når vi ser hjemmefra at det blinker blått på vegstrekningen og biler står i kø, når nettnyhetene blinker “trafikkulykke på Seines- Gjessvik, når vi ser på facebook at noe har skjedd, eller når vi hører det på butikken – da kommer uroen. Jeg har stadig noen som ferdes på strekningen, og tankene går uvilkårlig – har de det bra….

Samme sving, annen hendelse (Foto: Fremover)

Det er selvsagt ille uansett hvem som rammes. Men jeg tenker at det antagelig er stor andel Bjervikungdommer langs vegstubben, til fra skole, til fra “der det skjer noe”. Min datter med årsferskt sertifikat er en av disse.

Bare i løpet av noen få uker, har hun altså vært nær og vitne til 3 hendelser:
1. Første bil etter front mot frontkollisjon
2. Ble dirigert forbi ulykkessted der elgen fortsatt sto skadd på kne i vegbanen
3. I skolebussen nr 4-5 i rekken bak traileren som kom seilende ned Hamnvikhøgda.

Fra setet i skolebussen, som da var i bunnen av bakken opp Hamnvika, så hun at det var stopp øverst i bakken, en trailer først. Så ser hun at første bil bak havner i grøfta, traileren har mistet festet og glir bakover og så bil nr 2 i grøfta. Traileren fortsetter bakover i god fart mot bil nr 3. Kjell bussjåfør reagerer kjapt og får bussen i revers. Fra skolebussen ser de at bil nr 3 ikke klarer å rygge fort nok til å komme unna traileren – det smeller, og traileren sakser og stopper. Det var speilglatt og de som kom ut av bilene strevde med å stå på beina.

Skoleelevene i bussen følte veldig med damen som fikk traileren i fronten, men de så også at folk kom til og var til hjelp for henne.

Artikkel om dagens ulykke kan leses i Fremover, HER.

Min datter og ungdommene i bussen lærte kanskje noe i dag, en lærdom jeg skulle ønske at de slapp å ha med seg på skuldrene når de kjører bil:

En kan kjøre så pent en vil, men det gir ingen garanti for at alle andre gjør det.

Og er vegen utfordrende, som vegstubben vår kan være, så øker sannsynligheten for å møte noen på feil side eller i feil retning.

En veg til bekymmer!