Enda en baketabbe.

Enda en baketabbe.

Nå ler jeg av det, det gjorde jeg ikke i påsken. Nå deler jeg erfaringen, les det som en slags krimgåte.

Jeg så ingen grunn til å dokumentere der og da, dessverre. For syns skyld må jeg legge inn noen andre bilder. Velger å legge inn bilder av noe annet jeg heller burde fokusere på enn å bake, som piskeslag til meg selv, gni det inn så jeg kanskje husker til en annen gang.

Litt historiske fakta.

Jeg og min søster var glade i å bake da vi var små. Vi var også glade i å stå opp veldig tidlig, og stille, så ikke foreldrene våre våknet. Da passet vi på å gjøre det vi hadde veldig lyst til, for eksempel å bake.

Små og lette på føttene hadde vi listet oss på kjøkkenet, vi ville lage tørre vafler, hadde nettopp lært hvordan det skal gjøres…. nesten.

Vi brukte hele kjøkkenet, minnes det så vidt, minnes særlig mye mel. Mamma våknet heldigvis før vi kom i gang med stekinga. Vi hadde laget en diger porsjon, med et eller annet, og mamma berget noe med å steke det som langpannekake og lage vaffelrøre. Mesteparten måtte nok i søpla.

Det er mitt første tørre-vafler-minne som sitter.

Min tørre-vafler-tradisjon.

Mitt voksne forhold til tørre vafler er påskevafler. Har pleid å steke opp store bokser med vafler for å ha med på tur. Riste i scootersleden og bli mer og mer rund i kantene. Kjempegod påskekjeks som holder seg til St.Hans om boksen lures unna.

I år ble påsken feiret i fjæra, koronaen si skyld. Og det var i fjæra jeg skulle skape mitt sistervervede tørre-vafler-minne. Kjøpte inn ingrediensene og lagde en stor porsjon klar hjemme.

På hytta var det frem med det gamle vaffeljernet, gledet meg, lukta av nystekte tørre vafler er digg.

Hunden satt klar i nærheten, vet at den første vafla pleier å gå skjeis og da blir det en smak å få.

Fin konsistens på røra, jernet varmt og jeg var i gang. Men hva skjer?!?

Røra renner ut av jernet, tyter ut overalt.

Var ikke jernet varmt nok?

Fylte på mer røre, og nå var jernet mye varmere. Røra kom ut i full fart. Nå begynte det å flyte av vel mye røre rundt jernet, et salig kliss.

Hva i alle dager er det med jernet?

Den lille resten av røra som ikke hadde rent ut, satt nå fast over alt innvendig, godt fast. Prøvde å tørke det av, det gikk ikke. Heller ikke skrape, børste, gnikke, skylle. Det satt fast.

Kanskje det er lettere å få det rent om jeg får opp varmen i jernet?

Holdt jernet godt igjen mens det varmet seg skikkelig opp. Det som da skjedde, var at det ble vanskelig å åpne. Det gikk til slutt, og det som da var igjen i jernet, hadde endret konsistens, og farge. Det var mørkt og flytende, og det gikk kort tid før det luktet grådig svidd.

Kontakten må ut fort, fort og jernet må stå åpent under avtrekket mens det kjølner.

Sakte men sikkert ble jernet karamellisert innvendig, svidd usmakelig karamell steinhard og fast inni jernet. Jeg ga opp. Klappa jernet i hop, satte det ut og merket det HRS (avfallsselskapet vårt), oppbrukt. Resten av røra ble donert til overlykkelige måser. Hunden fornærma.

Mens jeg stimet kjøkkenet, hentet han far sjøl, Mc Gyver i huset, vaffeljernet inn, og han spikket seg en gravepinne som passet mellom rillene. Mens jeg bannet meg ferdig med kjøkkenet på 2 timer, holdt han på med jernet i hele påsken. Godt han ikke er et barn og måtte skrive stil om hva han gjorde i påskeferien.

Hva hadde gått galt?

Jeg var helt sikker på at jeg hadde fulgt oppskrifta. Bladde i hukommelsen og husket alt til forandring. Husket at jeg studerte oppskrifta, noterte hva jeg måtte handle, handlinga og selve røremiksinga.

Jeg hadde gjort alt rett!

Men noe hadde jo gått galt, jeg hadde lagd noe som var så langt unna tørre vafler som det antagelig går an. Og ingen hadde tuklet med røra, ingen mistenkte, alle aktuelle hadde alibi.

Fikk ikke fred, og om natta kvernet vaffelrøra i bakhodet.

Hadde jeg smeltet smøret for mye eller brukt feil smør siden det ble så flytende?

Nei da skulle ikke røra vært så fast og fin som den var. Potetmelet gjorde jobben.

Karamellisert…… var det sukkeret og smøret som hadde overbemannet potetmelet….?

Potetmel ja, det var den pakken med grønt på …. som kanskje kan ligne, eller ikke, på melispakken…

• 

• 

Røra hadde smakt ufattelig søtt, når jeg tenkte meg om.

Hva om jeg av en eller annen grunn hadde brukt melis istedenfor potetmel i røra?

Det ga mening, både med hensyn konsistensen, smeltingen, klisset og limeffekten. Det var faktisk eneste logiske forklaring.

Og det som enda verre er: Feilen oppsto nok allerede da jeg gjorde innkjøpet: Jeg tenkte potetmel, og plukket med meg melis. Kom hjem og lagde røra: leste potetmel og brukte melisen.

Og enda demret det ikke, ikke før det ble påske uten tørre vafler!

Vaffeljernet er ikke testet enda – æ grues for å se det igjen!

Koronaen er den skyldige!