Slutt aldri å prøve.
Slutt aldri å prøve.
Idag gikk jeg en tur jeg lenge har vurdert å ta. Men dere vet, så er det alltid noe annet, tenker det er litt for tung tur, velger noe annet, nærmere, tryggere og med kjente steg.
Men nå var det et fantastisk utevær og kroppen jamret etter litt slit, bli varm, bli myk, få opp puls, og produsere egne velværestoffer.
– Hvor skulle vi dra?
– I disse elgjakttider måtte det bli et sted ovenfor skoggrensen.
– Kopparfjellet? 911 moh holder vel som sikker elgjaktavstand?
– Ja vi kan jo bare prøve, gå så langt vi orker, og blir det for tungt, så snur vi.
Turen er på 4,3 km opp ca 538 høydemeter, etter delvis sti og i mye lettgått terreng, erfart i dag.
Jeg er velsignet med en nydelig turmakker, og vi var begge enige om at vi prøver, men snur akkurat der en av oss har fått nok, uansett om det punktet er bare like oppi lia. (Den ene, betyr i praksis meg 🙂 )
Etter 1,5 time vandring var vi på toppen. Turen opp hadde gått som en lek, skravla gikk i ett. Kroppene spilte på lag, gode sko og med lovnaden om at vi må ikke nå noen som helst topp om vi ikke vil, var det et avslappet forhold til målet – det kunne være hvor som helst.
Denne turen kommer vi sikkert til å ta igjen. Denne og andre turer i nærområdet, feks til Nævra eller til Kobberfjellvannet fra denne sida, eller bli kjørt og gå til Vassdalen for å bli hentet der. Det vrimler av egnede turmål for enhver rundt oss.
– Hvorfor hadde vi ikke tatt turen dit før? Så nært, tilgjengelig og flott.
– Antagelig fordi det er altfor lett å tro at turmål er for vanskelige, uten å prøve. Og fordi at det er lett å utsette det en ikke er helt bombesikker på.
Mitt råd er å aldri slutte å prøve. Og går det ikke som planlagt, så er det heller ingen skam å snu. Faktisk helt ok å snu når det er best.
Kommer jeg meg bare halvveis, ja så nyter jeg det jeg finner der.
Og må jeg snu lenge før jeg egentlig vil, så er det lov å furte, men ikke lengre enn at jeg prøver igjen en annen dag.
Å joda, jeg har snudd, etter å ha bare så vidt startet – kjenner jeg at det blir «en sånn dag», ja da er det riktig å snu. Og det har hendt jeg har tilbragt store deler av turen bak en stein – drittkjedelig rett og slett.
Men om jeg slutter å prøve, fordi det kan hende at jeg må snu, så vil jeg aldri få sånne fine turer som i dag; fin, god og veldig velgjørende både fysisk og psykisk.