3 bokomtaler fra lesesommeren – del III.

Bokomtale: Ildtunger av Elin Hansen.

Fordi Elin Hansen og jeg «turnerer» på samme skrivegrupper på facebook, og kanskje fordi vi begge er nordlenninger, har vi i vrimmelen sett hverandre. Jeg har lagt merke til Elin av flere grunner, hun er en multikunstner som mestrer litt av hvert. Via skrivegruppen delte hun tanker rundt egen skriving av Ildtunger, utgivelsen og oppfølgingen av den ferdige boka. Jeg har latt meg imponere.

At inspirasjonen til boka var en mørk fortid i nord, heksebrenning på 1600-tallet, gjorde den ekstra aktuell for meg å lese. Med kjøkkenhylla full av egne urter og sertifikat på sopelime, er jeg sikker på hvor jeg hadde havnet om jeg hadde levd på 1600-tallet. Jeg følte meg truffet…

Forfatteren har satt seg godt inn i historien rundt heksebrenning i Finnmark, hun har blitt berørt av grusomhetene og hun så link til nåtidens sladder og stempling av folk, derav tittelen Ildtunger.

Med kunnskap om det som er dokumentert fra heksebrenningstiden, har hun dramatisert en troverdig historie som illustrerer det som skjedde her i nord, for ikke altfor lenge siden.

Vi følger ei lita jente som må se på at moren brennes på bålet.

Vi får være med å føle på sladder, frykt, kjærlighet og råskap som denne jenta vokser opp med.

Og vi blar oss videre i spenning for hvordan det skal gå med henne, oddsene for at hun skal overleve er ikke store.

«Siri slo bort mosterens hånd og vred seg unna. Hun var et barn, og hun pleide å gjøre som de voksne ba henne om, men ikke nå. Nå ville hun bestemme selv. Hun snudde seg bort fra henne og så rett på mannen som holdt den ene stigen, den som moren var bundet til. Det var mannen med saueøynene. Han så på henne, og de brune stubbene i munnen vistes godt da han slapp stigen. Så skar et hyl gjennom alle rop og hulk rundt bålet, morens skrik idet stigen falt over flammene. Siri stirret mot ildtungene som omsluttet morens kropp.»

Ildtunger s.57

Elin skriver lett, og en fæl histories ord kan nesten føles på kroppen. Hylene, varmen, lukten – ordene vekker sansene og som leser får en følelsen av å være der.

«Ligg stille, ditt Satans krek. Jeg gjør jobben min. Du skal fanges. Du er som dem. Dere er djevelens utsendinger i kvinnesham, men jeg skal sørge for at dere alle havner i ilden. Men først skal jeg…»

Ildtunger s. 142

Boka er full av dialoger som sier mer enn beskrivelser. Det innbyder til innlevelse og setter spenningen på spissen da mennesker var og er uforutsigbare, og kan fare med ild i tungene.

«De historiske hekseprosessene som kostet livet til minst 45 000 mennesker i Vesten for flere hundre år siden, kan imidlertid ikke oppfattes som et historisk avsluttet kapittel. Det er faktisk drept flere såkalte hekser de siste femti årene enn hva tilfellet var på 1500- og 1600-tallet.»

Ildtungers etterord.

Mine etterrefleksjoner.

Denne boka satt. Den berørte meg og jeg ble både fortvilet og forbannet. Boka forteller en historie som er vel så viktig å berette som skrytehistorier om rikmenn som hadde råd til å få sin historie beskrevet, slik de ville at eget ettermele skulle stå.

Hekseprosessene Ildtunger baserer seg på, er en virkelighet det fortsatt soter fra. Jeg tenker at den forteller om et kvinnesyn vi fortsatt kan ane, og den forklarer hva som ligger bak. Det er frykt for kvinnenes kunnskap og evner som gjorde at mektige menn kunne få de fjernet, de truet deres posisjoner.

Jeg tenker at det er lettere å forstå hvorfor likestillingsprosessene har tatt så lang tid med kunnskap fra fortiden. Selv om vi liker å si at kvinner og menn er likestilte i dag, vil jeg påstå at det ennå er et godt stykke igjen, selv i Norge, i andre verdensdeler enda lengre. Når vi forstår hvorfor, er det lettere å gjøre noe med det.

Menn skal ikke behøve å være redde, kvinner er vennligsinnede, også heksene….

Ildtunger bør bli obligatorisk pensum allerede i ungdomsskolen.

Og har du ikke allerede lest den, løp og kjøp – det har mange andre allerede gjort – boka har solgt svært godt.

Og Elin skriver videre, om det er en fortsettelse på Ildtunger, kanskje et barns virkelige far ikke er den vi tror, eller kanskje Elin spekulerer på noe helt annet. Jeg gleder meg iallefall til å lese mer fra henne.