web analytics

“Dagens lille høydepunkt”

Lilladassen, malt i 2013 (solgt)

Rydder. Fant en novelle jeg skrev i 1991.

Husker ikke om den stammer fra et skrivekurs med Eivor Bergum, eller om den ble innsendt til en konkurranse.

Uansett, den kom ikke lenger enn til skrivebordsskuffen. I dag skal den for første gang publiseres, i MELLEM linjene. Uredigert, så litt flaut, jeg kan bedre i dag 🙂

Trekk pusten godt inn, start musikken, og la øynene gjøre resten:

Det er når du sitter og krester sånn at du blir porscherød i fjeset at blikket ditt suger seg fast i et tilfeldig punkt foran deg, slørete og stadig fjernere, og fjernere…….

Idet stjerneteppet går til side forsvinner tidsbegrepet. Noen få sekunder er ikke lengre bare noen få sekunder. Gjennom tåkedisen ser du angorakattene som danser samba på regnbuen, mens uskyldsrene snekrystaller daler som lokale gavedryss. Derav de sitrende, deilige frysningene som iler nedover ryggen og lager jordskjelv i kroppen din.

Du blir avlang i fjeset av fornøyelsene. Med halvåpen munn inntar du den forførende musikken fra tåkekoret. Skitne tanker siver ut av munnvikene. Den store syndefloden boltrer seg freidig nedover haka di. Men du liker det, for foran deg i tåka finnes det massevis av herligheter.

Rusen bare fortsetter, og har du anlegg for total hengivenhet i sånt et ærende, får du se de nakne skikkelsene som stuper i diamanter og gjør sprøe sprell i de forgylte badekarene med sprudlende champagne.

Fjær og bomull leker med hverandre rundt omkring deg. De er overalt, elskovssyke ertebærter som kiler dobbelthakene dine helt opp til ørerota. Det er som å spise grønne epler, direkte ubehagelig, men allikevel så herlig ubehagelig.

Tonnevis av balsam vibrere av spenning. I store krukker, i små krukker, men også utenfor krukkene. Velduftende nesemedisin, men også illeluktende, klissete balsam som du tydelig føler idet det krampaktige grepet du har om doskåla løsner. Angorakattene sover nå på regnbuen, og kattemalinga kjæler sinnet ditt.

Med et plopp faller sceneteppet ned, og vips så er doen den samme gamle marmoretterligninga som den var for titusener av herligheter siden. Tiden fortsetter sitt kappløp, og den siste rest av eventyrtåken sildrer ned fra øyekroken.

Du puster lettet ut, for å puste inn klarer du ikke før du har gått ut!!”

Karin Rognmo Mellem (1991)

Bildene, unntatt det øverste er lastet ned fra Pixabay.

Scooterlykke, også i Norge.

Korona og stengte grenser bød på ny opplevelse for oss.

Dette kan sikkert kalles et “Aldri-så-galt”-innlegg, for hadde det ikke vært for koronaen, er det ikke sikkert at vi hadde fått denne opplevelsen. Og muligens smakte den ekstra godt fordi vi ikke har kjørt ordentlig på scooter siden 2019 – sånt skulle ikke nordlenninger utsettes for!

Mine stødige fjelloser, uansett hvor, føre og vær.

Jeg var skeptisk da gubben foreslo turen, alt scooterutstyret mitt lå koronafast i Sverige, utstyr akkurat passe for mine ditt og datt.

Og så var det jo denne kroppen min da, den som ikke er like velvillig som før, og løypa var merket vanskelig, og det var mange timer å kjøre til løypestart, hva med ditt og hva med datt, og tenk om hunden ikke ville være med….. Jeg kom på tusen kreative grunner til at jeg ikke skulle orke.

Men lysten seiret. Ville heller ikke at gubben skulle kjøre aleine i ukjent lende, om jeg er med, har vi i det minste en reservescooter. Jeg rasket i hop utstyr hjemmefra (har jo utstyr så det holder, når vi tenker oss om), og jeg fylte på med helseberedskap i ryggsekken.

Jeg lånte datras scooter og gubben hadde kjøpt seg en koronascooter.

Fornøyd frue.

Øverst i Signaldalen parkerte vi hos en skytterfamilie, kjempetrivelige folk og vofse som tok vel imot oss i strålende vær. Familien er fra stedet, over generasjoner, kjenner området ut og inn, og ivrer for mangfoldig bruk av naturen. Mannen på gården er en av de løypeansvarlige, de som årlig stikker ut trygge scootertraseèr, setter ut stikker og også plukker de inn igjen.

Vi fikk følge på starten av turen, og fikk aller beste guiding i fjellheimen og innblikk i historie han åpenbart kunne godt. Tusen takk!

Disse fjellene har vært, og er nok fortsatt, viktige for Norge, jeg tenker det er bra at nordmenn behersker dette heftige landskapet, også på scooter.

Trivelig følge.

For oss som stort sett bare har kjørt på andre siden av grensen, i Sverige, var det flott å se dette fra norsk side. Vi var ikke langt unna leden som fører til Treriksrøysa på svensk side, der har vi jo vært.

Selv om grenseområdene var gjenkjennbare, familiært terreng å kjøre i, var opplevelsen helt annerledes. Fjellene mot vest i Norge er spektakulære og gjør opplevelsen mektig. Vi fulgte “Parasløypa” da vi startet fra Rognli gård, en gård som ligger i fotenden av en pyramide av et fjell, Paras.

Paras.

Inni mitt hode var jeg på reporasjetur, selv om jeg nøyer meg med egen blogging nå. Det var blinkskudd overalt, og speilreflekskanonen sto på ratata. Det er medisin å ta inn sånne inntrykk.

På turen møtte vi skiløpere med tunge slep, de fulgte scootersporene lengst mulig. Vi snakket med en kar med hundespann, for han og hundene var scootersporet avgjørende for hvor og hvor langt han la turen.

Og vi traff på mange scooterfolk som hadde prioritert godværsdagen på fjellet. Allikevel var det stille. Folk kjører etter løypene og raster i nærheter da det ikke er tillatt med for lange utstikkere fra løypa, noen lå på vann og fisket. Mange scootere er i dag så lyddempet at de høres stort sett i det de passerer eller når vinden og naturen flytter lyden. Terrenget demper godt.

Stillere trenger det ikke bli….

Etter Breidalen, ved en samling vann langs Kitdalsløypa, snudde vi, for denne gang.

Løypenettet er imponerende og bør være et eksempel til etterfølgelse for andre kommuner i vinterlandet. Der andre strever med å få tillatelse til å kjøre utstyr til egen hytte, tenkes det her løypenett og sammenbinding av løyper. I Narvik snakkes det nå for første gang et språk som kan minne om løype-ja. På det digitale folkemøtet jeg fulgte i går, ble det sagt at Nye Narvik kommune er 7. største kommune i areal, har synkende befolkningsutvikling og må tenke bolyst. Vi har plass nok til å sikre bolyst til de mange med samme lyster som oss, uten at de med scooterangst blir fortrengt.

Heia Storfjord kommune, sier nå jeg.

I likhet med mange andre fjellområder i nord, er dette områder som har menneskelig historie. Under 2.verdenskrig var områdene viktige både for forsvar, etterretning og rømning. Det har nok ikke bare vært lett.

Jeg har krafset litt lengre bak i tid, til den gang da sult og elendighet preget de svenske fjellsamfunnene, da svensker søkte bedre kår på norsk jord, da de etablerte seg der “inkje-nåkon-kunne-tru-at-nokon-kunne-bu”, fordi det var det de fikk. Sånn ble flere gårdsnavn til, og -sen-endelser i etternavnble byttet ut; sånn ble antagelig Grilsen til Rognmo i Målselv.

Kanskje noen av gårdene i scooterløypedalene også er sånne gårder? Kanskje. Det har nok vært vandring og aktivitet her i flere hundre år, folk som har mestret den heftige naturen. Det bør vi fortsette med.

Det ble en digresjon.

Det er akkurat sånn naturen får frem hos meg, digresjoner og historier som jeg kan putte inn i skriverier. Om ikke alle historier er sanne, så spinner de på min fasinasjon og erfaring, og denne turen ga meg ny motivasjon til å fortsette på manuset “Fillefrans” som jeg startet på for et år siden (jada, veit, det går ikke fort her i gården).

Avslutter med en bildeserie som bare delvis gjengir virkeligheten – betatt så det holder:

Vår første, neppe siste, tur i Signaldalen.

Aldri så galt…

Koronaen er ikke noe å takke for, juble for eller anse som gave, tvert i mot.

Men, ja det er alltid et men, ikke alle koronakonsekvenser er av det dårlige slaget. I MELLEM linjene kommer jeg til å fortelle om noen av de konsekvensene jeg har satt pris på – aldri så galt at det ikke er godt for noe…

Bilde fra Pixabay

Med koronaen ble det, også for meg, mye mer tid, tid til å være hjemme, tid til å realisere idèer, tid til å lage masse krimskrams….

Og nettaktiviteten steg til vers: Vi fulgte statistikker, leste nyheter, vi surfa på nettet og vi møttes digitalt.

Og vi handla digitalt, og vi solgte krimskrams digitalt, messer kunne vi jo se langt etter med viruset still alive.

Allerede 12.april 2020 opprettet Liv Therese Larsen fra Finnsnes “Den digitale håndverkermessa” på facebook. Der inviterte hun inn utstillere og kunder. Jeg fant fort vegen dit.

Toppbildet til diagnosegruppa med påskelook

Liv har tidligere vært med å arrangere håndverkermesser som samarbeid mellom lokal frivillighetssentral og lokallag av Blindeforbundet på Finnsnes. Når koronaen satte stopper for fysiske messer, ville hun etablere et digitalt alternativ, et spennende prosjekt i ei ellers rar tid.

Liv Therese Larsen

Den digitale håndverkermessa skulle være et alternativt sted for å selge egne arbeider og et tilbud til de som skuffet måtte se den ene etter den andre messa bli avlyst.

Liv fikk hjelp av en venninne og datteren til å administrere gruppen. Liv er svaksynt, og da det begynte å ta av med aktivitet i digitalmessa, var det godt med flere øyne på prosjektet.

Her er et av mine innlegg i Den digitale håndverkermessa

Da koronaen drøyde med å gjøre seg ferdig poppet det opp mange digitale facebookmesser, og en hermet til og med og la seg tett opp mot Liv`s navn på digitalmessa, altfor tett. De forandret litt på navnet etter oppfordring, men ikke mye. Det er “Den digitale håndverkermessa” som er navnet på Liv sin messe.

Men selv om det var mange digitalmesser i spill på facebook, var Liv`s ei av de første, og blant de største og mest aktive. Her spenner utvalget vidt, og det er som å komme inn i et helt nytt kjøpesenterkonsept, et kjøpesenter med bare håndverkere bak diskene.

Med “hovedhjemmekontor” på Finnsnes vokste facebookgruppa så mye at flere hoder måtte til for å administrere gruppa.

Jeg ble altså en av de som ble med å administrere denne digitale messa videre. Og det er så gøy. Har blitt “kjent” med nye kreative sjeler, og sammen pønsker vi ut sprell & kampanjer.

Nylig hadde vi påskekampanje. I løpet av denne kampanjen, passerte facebookgruppen 7500 medlemmer. Gruppen får fortsatt nye medlemmer daglig.

Noen herlige påskekyllinger jeg kjøpte via digitalmessa – all vår påskepynt er på hytta i Sverige.

Den digitale håndverkermessa feirer nå sin 1. årsdag, og nye sprell planlegges av adm.gjengen.

Jeg tror vi kommer til å få tilbake de fysiske messene, etterhvert, men vi har blitt råflinke på både kjøp og salg digitalt, så Den digitale håndverkermessa vil ha livets rett også post-korona. Vi har lært 🙂

Og jeg har igjen erfart at digitale vennskap kan være ganske så trivelig.

ALDRI SÅ GALT…

Karin, alltid nettberedt 🙂