web analytics

Våryr i Bjerkvik.

Hopla hei nå våres det, knopper og kropper skal ut og nyte solens goder. Selv om tempen viser bare 6 på morgenen, så er værmeldingen på Yr nok til å smitte, og Bjerkvikingene blir våryre.

Og hva skjer når vi blir våryre her inne i fjorden?

Jeg har tatt meg en runde, noen kaller det reklame, jeg kaller det våryr glede 🙂

Postkassejakt.

Jo vi løper etter postkasser ute i naturen. Bjerkvik Aktiv samarbeider med vårt rause næringsliv, og legger postruta ut sånn at vi får trim. For en hundrelapp skriver vi oss inn i bøkene i postkassene, og får et lodd for hver signering – glimrende incentivordning.

I forrige uke tok jeg første vårtur til Lilletinden. Tok like godt brattbakken ved satelitten, våryr som jeg var, i starten. For å si det sånn, så ble det mye pesing og det var en tung førstetur opp bakken, mer ør enn yr på toppen.

Har du også lyst til å jage av deg litt yrskap i skogen – sjekk facebookgruppa til Bjerkvik Aktiv.


Motorsagkompaniet.

Motorsagmasakren kan gjenoppstå når det blir vår og yrer rundt om. Jeg fikk meg motorsag, mi egen lille, hendige motorsag, kjøpt hos han Rolf på Storøs Auto. Gubben måtte avgårde og kjøpe ekstra batteri, for her gikk det unna på strømmen, og det var ikke fordi det første leverte lite.

Det gror over rundt oss, viktig å rydde før jungelen tar overhånd.

Har sikkert skapt angst i nabolaget, for det som kan sages på min veg, sages. Om de vil gå til motangrep, eller verve seg i motorsagkompaniet, er det bare å stikke innom Storøs Auto og søke om våpenlisens.


Kamuflasje.

Shopping-gen kan tennes. Det finnes ingen god grunn til å la pengene mugle i madrassen. Ut med dem, la den vandre, fra den ene til den andre, i omløp skaper de verdier.

Her har ettervinteren gått med i joggebukse og fritidstøy. Når antrekket nå må lettes på, kommer det jo frem alt det som har vært skjult under ull og goretex. Og det er sannelig ikke like delikat alt som velter frem, våryr eller ikke. For å si det sånn: Når man har six-pack i avslappet stilling i godstolen, er det mest sannsynlig bare en fake six-pack, hjernen som lurer oss, og vi går rett på. Bare å gå til anskaffelse av sesongriktig kamuflasje, og på Skotøymagasinet i Bjerkvik er det et rikholdig utvalg av kamuflasjeutstyr.

Og for å være på den helt sikre sida når jeg våryr spreller og slenger om meg med bena, på bordet, oppi godstolen, på dashbordet i pickupen (ikke når jeg kjører da)….. så fant jeg et annet must, et verneutstyr, et kamuflasjeplagg, en sikkerhetsinstallasjon…. alt etter som man ser det…., denne burde alle ha minst en av:


Flytter ut.

Når det våres skal vi enda mer ut, og vi flytter gjerne stua ut i hagen. Jeg skvatt innom Møbelringen Bjerkvik, har lyst på sånn hengestol, fint å sitte å dingledangle i når jeg må sitte unna sola. Og der er jo flere å velge i, så elle melle, dette blir ei nøtt.

En paviliong er tingen når det yrer, hi-hi. Du finner flere smekre redninger på Møbelringen i Bjerkvik.

Og holy macarony så mye fint til hagen de hadde der, lekkert utstilt sånn at man får mange idèer, sannsynligvis altfor mange idèer.

Har du ikke anledning til å holde sommerblomstene i live i sommer: Invester i noen fine kunstig planter, det gjør seg fint, og visne planter er nok noe ubudne gjester har øye for.

Her er noe av det mitt øye fanget på en liten runde en våryr formiddag nå nyss:


Vi spiser UTE….

Mat smaker ekstra godt ute. Under koronaen har vi kost oss ekstra, og mange har funnet friluftslivets gleder. Nå er det generelt bålforbud, du skal være helt sikker på at brann ikke kan oppstå om du fyrer opp bål nå.

Brødskive på bål

En kommunal forskrift er på trappene vedrørende bål – den kan bety noe for hva du kan i yr ryddeglede kan kaste på bålet, følg med fremover, forskriften blir nok kommunisert ut.

Det betyr neppe at vi ikke kan lage maten ute lengre, må bare være forsiktigere. Og grilling i hagen blir nok fortsatt mulig.

Foto lånt fra Byggerns nettside

På Byggern i Bjerkvik får du tak i skikkelige griller og grillutstyr. Jeg fikk med meg en katalog derfra, men den er søkk borte nå. Har lånt et bilde fra nettside fra Byggern, men trenger du grill - stikk innom Bygger`n Bjerkvik.


GOD SOMMER!

“Dagens lille høydepunkt”

Lilladassen, malt i 2013 (solgt)

Rydder. Fant en novelle jeg skrev i 1991.

Husker ikke om den stammer fra et skrivekurs med Eivor Bergum, eller om den ble innsendt til en konkurranse.

Uansett, den kom ikke lenger enn til skrivebordsskuffen. I dag skal den for første gang publiseres, i MELLEM linjene. Uredigert, så litt flaut, jeg kan bedre i dag 🙂

Trekk pusten godt inn, start musikken, og la øynene gjøre resten:

Det er når du sitter og krester sånn at du blir porscherød i fjeset at blikket ditt suger seg fast i et tilfeldig punkt foran deg, slørete og stadig fjernere, og fjernere…….

Idet stjerneteppet går til side forsvinner tidsbegrepet. Noen få sekunder er ikke lengre bare noen få sekunder. Gjennom tåkedisen ser du angorakattene som danser samba på regnbuen, mens uskyldsrene snekrystaller daler som lokale gavedryss. Derav de sitrende, deilige frysningene som iler nedover ryggen og lager jordskjelv i kroppen din.

Du blir avlang i fjeset av fornøyelsene. Med halvåpen munn inntar du den forførende musikken fra tåkekoret. Skitne tanker siver ut av munnvikene. Den store syndefloden boltrer seg freidig nedover haka di. Men du liker det, for foran deg i tåka finnes det massevis av herligheter.

Rusen bare fortsetter, og har du anlegg for total hengivenhet i sånt et ærende, får du se de nakne skikkelsene som stuper i diamanter og gjør sprøe sprell i de forgylte badekarene med sprudlende champagne.

Fjær og bomull leker med hverandre rundt omkring deg. De er overalt, elskovssyke ertebærter som kiler dobbelthakene dine helt opp til ørerota. Det er som å spise grønne epler, direkte ubehagelig, men allikevel så herlig ubehagelig.

Tonnevis av balsam vibrere av spenning. I store krukker, i små krukker, men også utenfor krukkene. Velduftende nesemedisin, men også illeluktende, klissete balsam som du tydelig føler idet det krampaktige grepet du har om doskåla løsner. Angorakattene sover nå på regnbuen, og kattemalinga kjæler sinnet ditt.

Med et plopp faller sceneteppet ned, og vips så er doen den samme gamle marmoretterligninga som den var for titusener av herligheter siden. Tiden fortsetter sitt kappløp, og den siste rest av eventyrtåken sildrer ned fra øyekroken.

Du puster lettet ut, for å puste inn klarer du ikke før du har gått ut!!”

Karin Rognmo Mellem (1991)

Bildene, unntatt det øverste er lastet ned fra Pixabay.

Scooterlykke, også i Norge.

Korona og stengte grenser bød på ny opplevelse for oss.

Dette kan sikkert kalles et “Aldri-så-galt”-innlegg, for hadde det ikke vært for koronaen, er det ikke sikkert at vi hadde fått denne opplevelsen. Og muligens smakte den ekstra godt fordi vi ikke har kjørt ordentlig på scooter siden 2019 – sånt skulle ikke nordlenninger utsettes for!

Mine stødige fjelloser, uansett hvor, føre og vær.

Jeg var skeptisk da gubben foreslo turen, alt scooterutstyret mitt lå koronafast i Sverige, utstyr akkurat passe for mine ditt og datt.

Og så var det jo denne kroppen min da, den som ikke er like velvillig som før, og løypa var merket vanskelig, og det var mange timer å kjøre til løypestart, hva med ditt og hva med datt, og tenk om hunden ikke ville være med….. Jeg kom på tusen kreative grunner til at jeg ikke skulle orke.

Men lysten seiret. Ville heller ikke at gubben skulle kjøre aleine i ukjent lende, om jeg er med, har vi i det minste en reservescooter. Jeg rasket i hop utstyr hjemmefra (har jo utstyr så det holder, når vi tenker oss om), og jeg fylte på med helseberedskap i ryggsekken.

Jeg lånte datras scooter og gubben hadde kjøpt seg en koronascooter.

Fornøyd frue.

Øverst i Signaldalen parkerte vi hos en skytterfamilie, kjempetrivelige folk og vofse som tok vel imot oss i strålende vær. Familien er fra stedet, over generasjoner, kjenner området ut og inn, og ivrer for mangfoldig bruk av naturen. Mannen på gården er en av de løypeansvarlige, de som årlig stikker ut trygge scootertraseèr, setter ut stikker og også plukker de inn igjen.

Vi fikk følge på starten av turen, og fikk aller beste guiding i fjellheimen og innblikk i historie han åpenbart kunne godt. Tusen takk!

Disse fjellene har vært, og er nok fortsatt, viktige for Norge, jeg tenker det er bra at nordmenn behersker dette heftige landskapet, også på scooter.

Trivelig følge.

For oss som stort sett bare har kjørt på andre siden av grensen, i Sverige, var det flott å se dette fra norsk side. Vi var ikke langt unna leden som fører til Treriksrøysa på svensk side, der har vi jo vært.

Selv om grenseområdene var gjenkjennbare, familiært terreng å kjøre i, var opplevelsen helt annerledes. Fjellene mot vest i Norge er spektakulære og gjør opplevelsen mektig. Vi fulgte “Parasløypa” da vi startet fra Rognli gård, en gård som ligger i fotenden av en pyramide av et fjell, Paras.

Paras.

Inni mitt hode var jeg på reporasjetur, selv om jeg nøyer meg med egen blogging nå. Det var blinkskudd overalt, og speilreflekskanonen sto på ratata. Det er medisin å ta inn sånne inntrykk.

På turen møtte vi skiløpere med tunge slep, de fulgte scootersporene lengst mulig. Vi snakket med en kar med hundespann, for han og hundene var scootersporet avgjørende for hvor og hvor langt han la turen.

Og vi traff på mange scooterfolk som hadde prioritert godværsdagen på fjellet. Allikevel var det stille. Folk kjører etter løypene og raster i nærheter da det ikke er tillatt med for lange utstikkere fra løypa, noen lå på vann og fisket. Mange scootere er i dag så lyddempet at de høres stort sett i det de passerer eller når vinden og naturen flytter lyden. Terrenget demper godt.

Stillere trenger det ikke bli….

Etter Breidalen, ved en samling vann langs Kitdalsløypa, snudde vi, for denne gang.

Løypenettet er imponerende og bør være et eksempel til etterfølgelse for andre kommuner i vinterlandet. Der andre strever med å få tillatelse til å kjøre utstyr til egen hytte, tenkes det her løypenett og sammenbinding av løyper. I Narvik snakkes det nå for første gang et språk som kan minne om løype-ja. På det digitale folkemøtet jeg fulgte i går, ble det sagt at Nye Narvik kommune er 7. største kommune i areal, har synkende befolkningsutvikling og må tenke bolyst. Vi har plass nok til å sikre bolyst til de mange med samme lyster som oss, uten at de med scooterangst blir fortrengt.

Heia Storfjord kommune, sier nå jeg.

I likhet med mange andre fjellområder i nord, er dette områder som har menneskelig historie. Under 2.verdenskrig var områdene viktige både for forsvar, etterretning og rømning. Det har nok ikke bare vært lett.

Jeg har krafset litt lengre bak i tid, til den gang da sult og elendighet preget de svenske fjellsamfunnene, da svensker søkte bedre kår på norsk jord, da de etablerte seg der “inkje-nåkon-kunne-tru-at-nokon-kunne-bu”, fordi det var det de fikk. Sånn ble flere gårdsnavn til, og -sen-endelser i etternavnble byttet ut; sånn ble antagelig Grilsen til Rognmo i Målselv.

Kanskje noen av gårdene i scooterløypedalene også er sånne gårder? Kanskje. Det har nok vært vandring og aktivitet her i flere hundre år, folk som har mestret den heftige naturen. Det bør vi fortsette med.

Det ble en digresjon.

Det er akkurat sånn naturen får frem hos meg, digresjoner og historier som jeg kan putte inn i skriverier. Om ikke alle historier er sanne, så spinner de på min fasinasjon og erfaring, og denne turen ga meg ny motivasjon til å fortsette på manuset “Fillefrans” som jeg startet på for et år siden (jada, veit, det går ikke fort her i gården).

Avslutter med en bildeserie som bare delvis gjengir virkeligheten – betatt så det holder:

Vår første, neppe siste, tur i Signaldalen.

Aldri så galt…

Koronaen er ikke noe å takke for, juble for eller anse som gave, tvert i mot.

Men, ja det er alltid et men, ikke alle koronakonsekvenser er av det dårlige slaget. I MELLEM linjene kommer jeg til å fortelle om noen av de konsekvensene jeg har satt pris på – aldri så galt at det ikke er godt for noe…

Bilde fra Pixabay

Med koronaen ble det, også for meg, mye mer tid, tid til å være hjemme, tid til å realisere idèer, tid til å lage masse krimskrams….

Og nettaktiviteten steg til vers: Vi fulgte statistikker, leste nyheter, vi surfa på nettet og vi møttes digitalt.

Og vi handla digitalt, og vi solgte krimskrams digitalt, messer kunne vi jo se langt etter med viruset still alive.

Allerede 12.april 2020 opprettet Liv Therese Larsen fra Finnsnes “Den digitale håndverkermessa” på facebook. Der inviterte hun inn utstillere og kunder. Jeg fant fort vegen dit.

Toppbildet til diagnosegruppa med påskelook

Liv har tidligere vært med å arrangere håndverkermesser som samarbeid mellom lokal frivillighetssentral og lokallag av Blindeforbundet på Finnsnes. Når koronaen satte stopper for fysiske messer, ville hun etablere et digitalt alternativ, et spennende prosjekt i ei ellers rar tid.

Liv Therese Larsen

Den digitale håndverkermessa skulle være et alternativt sted for å selge egne arbeider og et tilbud til de som skuffet måtte se den ene etter den andre messa bli avlyst.

Liv fikk hjelp av en venninne og datteren til å administrere gruppen. Liv er svaksynt, og da det begynte å ta av med aktivitet i digitalmessa, var det godt med flere øyne på prosjektet.

Her er et av mine innlegg i Den digitale håndverkermessa

Da koronaen drøyde med å gjøre seg ferdig poppet det opp mange digitale facebookmesser, og en hermet til og med og la seg tett opp mot Liv`s navn på digitalmessa, altfor tett. De forandret litt på navnet etter oppfordring, men ikke mye. Det er “Den digitale håndverkermessa” som er navnet på Liv sin messe.

Men selv om det var mange digitalmesser i spill på facebook, var Liv`s ei av de første, og blant de største og mest aktive. Her spenner utvalget vidt, og det er som å komme inn i et helt nytt kjøpesenterkonsept, et kjøpesenter med bare håndverkere bak diskene.

Med “hovedhjemmekontor” på Finnsnes vokste facebookgruppa så mye at flere hoder måtte til for å administrere gruppa.

Jeg ble altså en av de som ble med å administrere denne digitale messa videre. Og det er så gøy. Har blitt “kjent” med nye kreative sjeler, og sammen pønsker vi ut sprell & kampanjer.

Nylig hadde vi påskekampanje. I løpet av denne kampanjen, passerte facebookgruppen 7500 medlemmer. Gruppen får fortsatt nye medlemmer daglig.

Noen herlige påskekyllinger jeg kjøpte via digitalmessa – all vår påskepynt er på hytta i Sverige.

Den digitale håndverkermessa feirer nå sin 1. årsdag, og nye sprell planlegges av adm.gjengen.

Jeg tror vi kommer til å få tilbake de fysiske messene, etterhvert, men vi har blitt råflinke på både kjøp og salg digitalt, så Den digitale håndverkermessa vil ha livets rett også post-korona. Vi har lært 🙂

Og jeg har igjen erfart at digitale vennskap kan være ganske så trivelig.

ALDRI SÅ GALT…

Karin, alltid nettberedt 🙂

Sykt aktive gjør det ute.

Koronatiltakene er igjen strammet til, og det nærmer seg påske. Vi skal være sammen med færre, og besøkene vi så for oss, blir det kanskje ikke noe av.

Men vi kan være ute, uansett vær.

Trugetur i våt nysnø er herlig.

Fikk lyst til å fortelle fra siste Sykt Aktiv-tur, den ble en YEAHHHH-dag:

Dagen var planlagt for en god stund siden, vi skulle ta siste økt før påske som sirkeltrening utendørs. Og vi skulle kose oss litt ekstra, med bålpannelunsj og gaver.

Vi ser alltid an hva og hvordan med hensyn til vær og føre kvelden før, og også om morgenen hvis vi er usikre. Vi har nok trutnet godt på de 4 årene vi har holdt på, så det skal litt til før vi bakker ut. Gode på å kle oss etter været, og ikke nødvendigvis etter moten.

Sånn får vi frisk luft, får rørt oss, trent, skravla og flirt, minst en dose sånn medisin pr uke – “doctors order”.

Strandrydding er god trening – mye søppel, tunge løft

Sykt aktiv-gjengen var usikre, veldig usikre. Værmeldingen sa sitt – vi kom til å bli dyvåte – og vi kom til å blåse overende. Å fryse seg syke rett før påske var ikke fristende. Vi var egentlig på stadiet “God påske, så ses vi igjen i april”, hele gjengen.

Et lite lysglimt på formiddagen var nok, og en håndfull tok sjansen, kanskje rakk vi en halvtime ute før vi måtte hjem igjen. De som møtte var iført flere lag vann,- og vindtett og med ekstra hansker og votter i sekken – akkurat som barnehageungene – that`s us.

Sirkeltrening ute

2,5 time fikk vi ute. Det var mildt, knapt en regndråpe, vindstille og sola sørget for at både lag 1 og lag 2 måtte av – og vi fikk en god treningsøkt utenfor Bjerkvikhallen.

Treningsapparater? Trengs ikke. Vi bruker det vi ser foran oss: Ei trapp, en benk, en avsats, ei bjørk, en stein, en stokk og flate marka kan brukes til mye. Eneste vi har med oss, er treningsstrikk. Det har vi liggende i sekkene våre – lite og lett – greit å ha med.

Værmeldingen for påsken sier sitt – vind og vått. Bare å lete frem antrekket med en gang, og ut med oss. Få luft i fjeset, få rørt på kroppen, få ute-energi. Kanskje du blir med på en utetreningsøkt i påsken?

Lur med deg gubben, bare spør om han blir med “å gjøre det ute”, så kommer han nok tassende etter, hi-hi.

Tips: Skotørker er kjekt å ha – for det blir våte fottøy. Og personlig så går jeg for halvt gummierte, lette, arbeidshansker når det er mer vått enn kaldt.


God utepåske – uansett vær 🙂

Viser til mitt tidligere innlegg om aktivitet som medisin, HER.

Er på digitale messer.

Den årlige førjulstradisjonen med å delta på julemesse sammen med søster og mamma, ble annerledes i år. Alt er avlyst. Og vi som har hatt så god tid til å pysle og krimskramse nettopp i år…..

Lykken ble digitale messer på facebook. Og synes dere det ble stille i MELLEM linjene, så er det fordi jeg har fullt opp med å følge med hvor jeg har lagt ut ting og meldinger som kommer inn. Dette er på flere måter mer krevende enn å delta fysisk på messe. Er man på ei messe, er innsatsen der og da, og man kan segne om i sofaen når det er over. Disse digitale messene de plinger til alle døgnets tider, og de må mates for å sikre oppmerksomhet, og det kommer spørsmål her og der. Kluet er å slå av i blant.

Veldig moro, men skal innrømme at jeg roter litt. Fort gjort å svare hvordan en mekker en mosekrans innlogget som MELLEM motor & fritid, eller svare en som spør om plager vedrørende Sjøgrens syndrom i diagnosegruppa, at “om du dusjer kransen så holder den seg lengre”.

Allerede tidlig i vår dukket det en opp en facebookgruppe med utspring fra Troms, den har nå vokst seg kjempestor, og der er masse folk og aktivitet. Og der er også vi med krimskrams og bilder:

Mamma, meg og søstra mi har de siste årene deltatt på marked på museet på Sjøvegan – kjempekoselig marked i ærverdige bygg, kjempekoselig tradisjon for oss tre i lag. Det ble naturlignok ikke noe av i år.

Tusenkunstnerne på Sjøgvegan tok initiativ til en digital julemesse, og jeg som “”henger med” denne gjengen i blant, fikk være med. Her er det utrolig mye flott av lokale kunstnere, anbefaler en titt.

Og nå popper det opp med digitale messer i alle varianter og på alle kanter, og noen tar i bruk nesten prikk like navn som andre vellykkede – så her er det action og litt Chicago.

Jeg vil til sist nevne 2 ferske grupper, 2 lokale hvorav en er opprettet av ei aktiv Bjerkvikjente:

Vår egen gruppe oppdateres også etter hvert som ting flyr ut og nytt krimskrams blir ferdig:

Ta en digital messetur, du også.

Slutt aldri å prøve.

Slutt aldri å prøve.

Idag gikk jeg en tur jeg lenge har vurdert å ta. Men dere vet, så er det alltid noe annet, tenker det er litt for tung tur, velger noe annet, nærmere, tryggere og med kjente steg.

Men nå var det et fantastisk utevær og kroppen jamret etter litt slit, bli varm, bli myk, få opp puls, og produsere egne velværestoffer.

Hvor skulle vi dra?

– I disse elgjakttider måtte det bli et sted ovenfor skoggrensen.

– Kopparfjellet? 911 moh holder vel som sikker elgjaktavstand?

– Ja vi kan jo bare prøve, gå så langt vi orker, og blir det for tungt, så snur vi.

Turen er på 4,3 km opp ca 538 høydemeter, etter delvis sti og i mye lettgått terreng, erfart i dag.

Jeg er velsignet med en nydelig turmakker, og vi var begge enige om at vi prøver, men snur akkurat der en av oss har fått nok, uansett om det punktet er bare like oppi lia. (Den ene, betyr i praksis meg 🙂 )

Etter 1,5 time vandring var vi på toppen. Turen opp hadde gått som en lek, skravla gikk i ett. Kroppene spilte på lag, gode sko og med lovnaden om at vi må ikke nå noen som helst topp om vi ikke vil, var det et avslappet forhold til målet – det kunne være hvor som helst.

Denne turen kommer vi sikkert til å ta igjen. Denne og andre turer i nærområdet, feks til Nævra eller til Kobberfjellvannet fra denne sida, eller bli kjørt og gå til Vassdalen for å bli hentet der. Det vrimler av egnede turmål for enhver rundt oss.

– Hvorfor hadde vi ikke tatt turen dit før? Så nært, tilgjengelig og flott.

– Antagelig fordi det er altfor lett å tro at turmål er for vanskelige, uten å prøve. Og fordi at det er lett å utsette det en ikke er helt bombesikker på.

Mitt råd er å aldri slutte å prøve. Og går det ikke som planlagt, så er det heller ingen skam å snu. Faktisk helt ok å snu når det er best.

Kommer jeg meg bare halvveis, ja så nyter jeg det jeg finner der.

Og må jeg snu lenge før jeg egentlig vil, så er det lov å furte, men ikke lengre enn at jeg prøver igjen en annen dag.

Å joda, jeg har snudd, etter å ha bare så vidt startet – kjenner jeg at det blir “en sånn dag”, ja da er det riktig å snu. Og det har hendt jeg har tilbragt store deler av turen bak en stein – drittkjedelig rett og slett.

Men om jeg slutter å prøve, fordi det kan hende at jeg må snu, så vil jeg aldri få sånne fine turer som i dag; fin, god og veldig velgjørende både fysisk og psykisk.

Slutt aldri å prøve.

Skimamseturer er gull!

  • 2016 Stø til Stø “Dronningruta”
  • 2017 Sula på Rolla
  • 2018 Bestemorhuset i Koppang, og Verdens Ende, i Lyngen
  • 2020 Segla på Senja
  • 2021 Malangen: Haugafjellet og Birtehula
  • fortsettelse følger – innlegget oppdateres årlig

Skimamseturer er gull!

I mange år hadde vi stått ved skisporet og heiet på våre håpefulle, reist med dem og skipapsene på stevner, heiet, varmet, trøstet og feiret. Og vi hadde stått i lag på dugnader, solgt pølser, pakket startnumre og fikset premier.

Skimamserollen er vår fellesnevner.

Så ble det vår tur:

Var det ikke på tide å gjøre noe bare for oss selv? Ungene er viktige, men det er også vi, så en idè blant et par skimamser, ble luftet i miljøet. 6 skimamser hadde mulighet – YEAHHHH vi skulle på tur, sist i august.

Første tur skulle egentlig gå til Kebnekaise fjellstasjon. Men der må man være veldig tidlig ute for å bestille rom for et følge, og vi var for seine – fullt. Men verden er full av turmål, det var bare å elle-melle.

Kebnekaise fjellstasjon – populær, bestill i god tid.

2016 – Dronningruta fra Stø til Stø i Vesterålen, Nordland.

Vi leide ei stor, fin leilighet sentralt på Stø – vi hadde alt vi trengte. Med kroner på hodet inntok vi kveldens braserier, vi var dronninger på tur hvor det sosiale var vel så viktig som turen vi skulle ut på.

I frisk kuling gikk vi ruta langs fjæra mot Nyksund, over fjellene, og ned igjen på Stø. Gikk i helene på guiden fra campingen og hans følge, og vi fulgte etter helt inn på campingen for et nydelig og morsomt måltid der.

De sprekeste i front, og jeg i baktroppen, passer på at ingen blir igjen 🙂

Neste dag, sveipet vi innom Nyksund pr bil. Vesterålen leverte og skimamsedronningene var høye på opplevelser – dette måtte gjentas.


2017 – Dronningtur til Sula, Rolla, Troms.

Ei av skimamsene inviterte til ei helg på Rolla i deres fritidshus. Høy kosefaktor med sightseeing i nærområdet. Det slår de fleste av oss at dette er et steinkast unna hjemme, men noe helt annet. Vårt nærmiljø fortjener utforsking. År to og vi snakker tradisjon med felles matorgie og smågott så det holder. Lørdag gikk vi opp på Sula i DET været, og da vi lunsjet så vi inn fjordene der vi festet som unge. Litt tungt i bakkene, syntes jeg, men wow for en tur og en utsikt. Skattene ligger rundt hver sving i dette landet.

Vi lever mens vi lever!


2018 – I bestemorhuset i Koppang, Lyngen, Troms.

I 2018 var vi invitert til en av skimamsenes bestemorhus, i Koppang i Lyngen. Nytt land for de fleste av oss. Samkjørte og handlet flere kubikk føde underveis – vi lir aldri nød på våre turer. I løpet av helga fikk vi også her sightseeing i nærområdet til blant annet Leangbreen og Blåvannet, og jeg fikk tilfredsstilt min reingalskap med masse bilder. Lørdag vandret vi innover dalen, med de vakreste fjell og breer rundt oss. Sprekejentene løp opp på en topp, mens jeg tuslet til bestemorhuset for en liten ladepause. In love with Lyngen etter denne helga.


2020 – Segla, Senja, Troms.

Vi skulle egentlig til Segla i 2019, men det ble ikke noe av turen da- pauseår. Men i år tok vi turen, korona til tross. Begrenset oss til en overnatting, på hotell på Finnsnes. Dro hjemmefra tidlig lørdag morgen og rett til Fjordgård, opp, opp, opp på slitne stier med masse folk, opp på Segla. En av oss med knetrøbbel, valgte sykkeltur fra Finnsnes – det var nok lurt, ikke alle tunellene mot Fjordgård det er kos å sykle igjennom. 5 skimams labba i køen opp Segla, med avstand til alle de andre. Det gode været vi fikk på toppen, gjorde opplevelsen ekstra stas. Fantastisk og litt småskummelt, turte ikke se utenfor kanten, bare holdt kameraet litt ut.

Quiz og mat på Wongemann på Finnsnes, masse håndsprit og “Hvem var Eva?”, gjorde at vi hadde det både trygt, sunt og moro.

Søndag sightseeing med bil på Senja – kameraet gikk bananas – for et øyrike!


2021 – Malangen, Troms.

Denne gangen var det mine aners områder som skulle besøkes. Begge mine foreldre er født i Malangen, og på mammas hjemgård bor tante og søskenbarnet mitt. På gården har de ei hytte for utleie, den leide skimamsene denne helga. I år klaffet det for fire av oss.

Men det er begrenset med turerfaring jeg har fra Malangen, så det måtte googles og sjekkes med kjentfolk fra området. Haugafjellet pekte seg ut som nært vårt ko, passe lengde og vanskelighetsgrad, og omtalene lovte utsikt til alle kanter. Jeg hadde vært der 1 gang før, påsken i 1978 sammen med pappa på ski. Pappa gikk med radio og ventet på innkallingssignal for FN-tjeneste i Libanon, signalet kom ikke før etter påsken.

Været rår man ikke over, og skuffelsen var stor da vi våknet med tett tåke. Vi pakket allikevel som tenkt, og planla at vi kunne gå så langt vi så, raste og returnere til hytta og finne på noe annet. Tåka var tett, men stien var så tydelig, og merkingene gode, at vi kunne fint følge stien til topps. Men utsikten ble vi snytt for denne gang, så vi får vel ta en reprise en gang.

Med en heller kort rast i særdeles høy luftfuktighet, var vi tidlig tilbake ved hytta, og rakk en tur innom Malangen brygger og Nordbyneset (som var MYE forandret siden jeg var der sisst). På disse turene må vi også ha tid til dronningmåltider, nesten det viktigste av alt å kose oss på disse turene.

Etter en velgjørende frokost, hyttevask og avskjed med tante & co, gikk turen hjemover via Aursfjorden. I Aursfjordbotn tok vi ruta et par av oss hadde hørt om i mange år, stien til Birtehula. Historien sier Birte var ei ung jente som ble tvangsgiftet med en mye eldre og voldelig mann. Sammen med sin bror drepte hun mannen, og de rømte til skogs for å gjemme seg. Høyt under Mårfjellet gjemte de seg i ei steinur. Etter flere år på flukt ble de dømt og halshugget, og hodene satt på stake til skrekk og advarsel. Historien spriker, det er flere varianter. Og en variant er blitt til tv-serie, “Solens sønn og månens datter”. Til vinteren skal jeg se serien på nytt, og etter det kommer det et mer detaljert blogginnlegg om historien. “Birte var av vårt folk“, har familien fortalt, det gjør meg kanskje ekstra nysgjerrig.

I dag er Birtehula mye besøkt, og har vært blant Ti på topp. Det var en tydelig slitt og gjørmete sti opp fra vegen til fjellura. Det var tunge 2.1 km, mulig fordi gårdagen fortsatt satt i, og/eller fordi det gikk opp, opp, opp og var stedvis glatt.

Det var jammen litt av et gjemmested, ikke til å tro. Drapet på mannen foregikk på andre siden av fjorden, ikke langt unna der vi hadde leid hytta, Kjervikmordet omtales det som.

Vi testa selvsagt hula, den var delvis igjenseget men fortsatt mulig å ta seg inn i, og rester av liggeplasser var tydelige. Nå er det nok trafikk der i dag, så mye av det vi så, var nok resultat av nyere interesse for hula.

Tung tur, men verdt strevet – det ga liksom perspektiv på dronningturene våre – vi har det utrolig godt i dag.


Skimamsene fortsetter på dronningturer

Og turene dokumenteres her for egen glede og kanskje det inspirerer flere dronninger ut på tur, dette er god livskvalitet.

Telttur med smårusten kropp.

Telttur med smårusten kropp.

Teltturer har gjort vondt så lenge jeg kan huske, allikevel elsker jeg disse turene. Med en smårusten kropp har jeg funnet noen triks for å fortsatt kunne ta del i teltlivets gleder. Dette blogginnlegget handler om disse tipsene, og kanskje litt om ting som endrer seg med årene.

Planleggingen.

Lister er mitt mellomnavn, og vi planlegger med å se på gamle lister og skriver nye, skiller på vinterturer og sommerturer, og sorterer på felles, og personlig til hver enkelt, også til hunden. Etter turen påføres det vi glemte, overflødig og ellers nyervervet erfaring.

Nytt av året tips: Ta med lista når utstyr skal pakkes ut av bilen, check – tatt med – check – tatt med, så slipper man å returnere halvveis innover vannene, midt på natten, med tåke i helene, tilbake til bilen for å hente kokekarene….

Husken er ikke som før.

Sengen.

Selv som liten og lett unge hadde jeg vondt i ryggen på turer med soveposen. Det hvite, tynne underlaget som vi brettet i hop, gjorde liten nytte. Men jeg hadde nok noen svakheter medbragt fra fødselen, svakheter som gir dårligere utslag med årene.
Allikevel har jeg teltet, og elsket det, det har vært verd ondter og søvnløse netter. Jeg har eksperimentert med ulike underlag, flere underlag og sågar jukset og tatt med liten flik av madrass med meg (scooterturer vel og merke), men det har ikke vært suksess.
Gubbelurens julegave til familien var nye liggeunderlag. Disse inneholder dun, og blåses opp ved hjelp av luftsekk. Dette var rene himmelsengen for meg. Først fjerde natt protesterte kroppen, men trolig på totalpakken av turlivet.

Garderoben.

Bortsett fra undertøy, er det ikke mange klesskift som beregnes. Men greit å ha med passende for ulike værforhold, sånn at det ikke blir for varmt, for kaldt eller vått.
Uansett sommerturer: Ullundertøy, hansker, lue, buffer og varme ytterplagg er viktig. Ekstra sokker, og ekstra fottøy er lurt, våte føtter er sjeldent stas. En lett regndress eller regncape er kjærkomment om det høljer ned og du må ut. En treningstights ved varmere vær, og en varm ytterbukse med plass til tightsen under er rasjonelt ved av og på, av og på. En lettere turjakke er greit å ha med for dagsturvandringer – brukes som mellomplagg hvis kaldere vær. Trikset er å tenke flerbruk.

Mitt personlige utstyr hadde jeg pakket i storsekken, Bergans lady Trollhetta. En god sekk for småladies som meg. Nå ble sekken med fordi den var praktisk i gummibåten som hang etter båten som bagasjetralle, og ikke for vandringens del.

Tips: Hagehansker, gummierte, kjekt å ha med når ting er våte eller grisete. Og heng crogsen på sekken, de veier lite, tåler vann og er veldig kjekke å smette på.
Ull-lester og ull pulsvarmere er gode for å varme opp leddene om de krangler.

Oppholdsrommet.

I tillegg til teltet, hadde vi med oss et seil/en gapahuk. Det var genialt. Det ble både vind, sol og regnskydd. Her hadde vi mat, kokesaker, fiskesaker og alt som vi ellers hadde bruk for i løpet av lange dager. Hunden våknet kl 5 da sola sto på teltet, og et par timer senere krøp også vi ut av det varme teltet. Fikk med oss solnedgangene på kveldene, og midnatt passerte gjerne før vi hoppet i soveposene, og sluknet.

Får vel kalle det alderstillegg, men stolene var minst like geniale som gapahuken. Sammenleggbare strandstoler i lette materialer prioriterte vi å få med. Leste et par bøker i disse.

Toalettet.

Ting er ikke som før. Kan ikke bare dra ned buksa bak en stein, tsssssss, og så er det over. For det første, så kreves det tømming oftere enn før, også på natt, og trykket, det er som en lekk hageslange i oppoverbakke – ting tar altså tid.
Å sitte på huk så lenge, uten å deise nedi lyngen med skinkene som forlengst har latt tyngdekraften seire, er tungt. Kjempetungt selv om fjellet er fullt av steiner å henge armene på.

For ikke å snakke om når det blir nødvendig med bimmelim. En sjøgrensmage er ikke lett å forutsi, og utgangsproduktet kan anta alle slags kvaliteter. Det skal altså voksne lårmuskler til å kjempe mot tyngdekraften, muskler jeg ikke har …

Har kjøpt tissetrakt for turjenter, men den forbeholder jeg iskalde vinterdager, mer festlig er den ikke.

Med et våkent blikk for rekved, fant jeg en egnet rekvedplanke og så straks nytten i denne. Balansere den mellom to steiner – og voila – friluftstoalett godt som gull. Slapp av – kommer ikke til å lage solfanger av den og selge den på julemessa – den viste seg nemlig å være råtten…. Jada, jada, dere kan bare tenke dere til hva som skjedde. De hersens skinkene sørget for overvekt bakut, og plankefestene var mildt sagt pill råtne. Det er altså et must å ha med stor pakke våtservietter.

Tips: Ta med toalettpapir som oppløses lett, og en hagespade. Grav ned herligheta.
For å unngå tisseturer natterstid: Legg deg seint, stå opp tidlig. Spis salt før leggetid, og bare fukt munnen med vann om du bli sjøgrenstørst på natta.

Medisiner og sånt.

Ha med livsviktige medisiner for mange flere dager enn du planlegger at turen skal vare. Oppbevar dem i emballasje sånn at de holder seg tørre.

Ha alltid “akutt-medisiner” lett tilgjengelig, typ smertestillende, øyedråper og migrenemedisin. Jeg har sansen for turbukser med store sidelommer med klaffer – får meg meg utrolig mye som jeg kjapt får tak i, reddet mang en tur.

Kan du velge, velg enkle løsninger, og tenk hygiene. Jeg bruker Hyprosan øyedråper i flaske, og engangspipetter Oftagel. Og så er antagelig teltturer av de få unntakene der jeg dropper øyesalve på natta, det blir rett og slett for mye klin og ødelegger soveposen (jeg har hele hodet inni posen, bare nesen som stikker ut)

Jeg tar med meg kosttilskudd jeg føler er nødvendig:
– Peptid + tar jeg fast for magen. Hjelper mot magesmerter rett etter måltid. Og siden jeg har vært plaget med akutt diare/oppkast, og absolutt ikke vil oppleve det på telttur, følger jeg rutinene og tar dette fast.
– Olivita tok jeg med denne gangen, da jeg var i testfase. Hadde bestilt kapsler da disse er enklere å ha med på tur, men de rakk ikke frem før vi dro. Jeg fylte da olivita på en ren liten beholder antagelig beregnet på shampoo – fungerte utmerket.

Renslighet på telttur blir så som så. Det lukter, og negleranda er sort. Litt såpe med for håndvask og kattvask forøvrig er lurt på litt lengre turer, ellers er babyvåtservietter ypperlige og gaura tåler det: Tørk og brenn på bålet, mygga holder bare enda større avstand 🙂

Etter å ha vært på langtur uten hårbørste, med liten datter med langt hår der en plastgaffel måtte ta jobben som flokeløser, så er alltid hårbørste med. Kjøper i dagligvarebutikkene, de sammenleggbare med speil inni, da har jeg speil til øyestellet. En grundig børste av håret hver kveld, gjør også godt for hodebunnen, spesielt om du er sensitiv og lett får hodebunnseksem.

Briller har med årene blitt en større volumandel av min bagasje. Jeg må ha med flere typer, både for å bytte for ulikt lyst, men også som reserve om jeg skulle miste. Jeg har briller med og uten filter, og solbriller.

Nytt av året tips: Trekk er ikke bra for tørre sjøgrensøyne, fort gjort å pådra seg betennelser. I båt, er det ikke til å unngå at det blir litt trekk. Jeg har skaffet meg solbriller som er helt tette, skumputer tetter mellomrom mellom brille og hud. Jeg har slitt med å gå med disse, ble ustø men øver meg i lett terreng. For å sitte i båten med, var de perfekte. Skal også testes med halvhjelm på snøscooter til vinteren. Brillene dugget forresten ikke, selv i regnvær, fryktet det.

Restauranten.

På sommerturer er holdbarhetprinsippet å spise ferskmaten først: Brødet før knekkebrødet, skinka før tubeosten, biffen før drytech. Godt tips til god fjellmiddag forberedt hjemme: Biffstrimler og kuttet løk, paprika, gulrot etc blandet med grillolje og krydder. I boks og poser så det ikke renner, stekes på panne, servert med hurtiglagde nudler – lover, det smaker femstjerners.

Vi stoler ikke på fiskelykken og baserer oss ikke på matauk derfra. Pølser er med på fisketurene, og ved for å lage bål, og pølsepinner for det finner man ikke på høyfjellet.

I vår familie har det ofte vært bursdagsfeiring i fjellet. Bursdagskake kan være lapper laget fra pose og stekt i stekepanne. Skumboller i brett er også gode, og lette, og lar seg holde hele i brettet.

Gotteriet skal man spise opp og ikke plages med i lasset hjemover.

Søppel tar man selvsagt med hjem, også andres om man kommer over det (vi kom over begredelige søppelberg etter festligheter i fjellet – trist å se).

Båt på fjellvann.

Denne turen over Båtvannet, Gautelis og Vannaks har vi gjort noen ganger før. Vannstand og vannsikt har variert, men vi kjente sånn høvelig til trygg rute. Det er fort gjort å gå på berg og stein.

Vår godt synlige gulebåt flyter lett på vannoverflata, stikker lite ned, og er av hardplast. Propellen var det dypeste og svakeste punkt – langt å ro tilbake fra innerenden av Vannaks om propellen gikk i stein.

Nytt av året tips: Ekkolodd som skannet bunnen og ga oss dybdemeter, og fisk. Med begrenset hastighet var det et godt egnet hjelpemiddel, og vi fikk alltid kjørt opp motoren før lav dybder, ingen bunnskrapinger.

Aktiviteter.

Når kroppen er rusten er det en fordel med varierte aktiviteter. Å bli værende i teltet for lenge er ikke bra, spesielt ikke når det ikke er ståhøyde i teltet.
Selv om ikke fisken biter: Fisk. Det er god adspredelse og du strekker og tøyer deg på andre måter enn ellers.

Ha med dagsturutstyr: En liten sekk, kart, kikkert, termos og småmat. Ta en svipptur opp på nærmeste høyde, ta inn utsikten, skli på snøflekkene og bit gubben i øret.

Tren: Ikke vær for opphengt i faste treningsopplegg, men utnytt naturen og mulighetene. Toalettbesøket kan som sagt være god lårtrening, ommøblering av steinheller i terrenget er sikkert bra for mange muskler – lag bord, og yoga og planken i det fri tar seg iallefall godt ut på bilder.

Og så må ikke all tid være belagt, hvile er viktig. Bare vær, og nyt. Les bøker og få med deg det som skjer rundt deg, for det skjer stadig noe. Vi fikk nærkontakt både med rein og røyskatt, og fugler som vi burde kjent bedre enn vi gjør. Mygga er vel det eneste dyrelivet vi helst ikke skulle hatt så nært som det ble. Myggspiralen fungerte aller best, både for å jage ut fra teltet før leggetid, og ved beina i lesestolen.

Vi brukte litt tid å rydde søppel. For det meste mistet avfall, vil vi formode, og for det meste sånt som lot seg brenne opp på bål, for mye til å ta med seg hjem uten ekstratur. Men gassbokser, ølbokser og knust glass pakket inn i avispapir og tok vi med hjem for kasting.

Generelt

Jeg tror ikke det totale helsebildet går i minus om ikke alt blir så gunstig på sånne turer. Noen forverringer får en tåle for å LEVE. Så får en heller rette opp som best mulig etter turene, rehab av hofter etter rehab av sjela er innafor. For turer i natur gir livskvalitet og er vitenskapelig bevist som god kur for kroppen, stresshormoner går ned, og velgjørende endorfiner øker. Gunstigere miljø med hensyn til betennelser.

Ulike sykdommer og plager vil ramme de fleste som får leve lenge, de blir en del av livet, men ikke deg. Så langt det er mulig, tror jeg det er lurt å holde seg i aktivitet med sunne aktiviteter for akkurat deg og din kropp. Lytt til kroppen og avklar med din lege, ikke sammenlign deg med andre, bare du er du.

LEV MENS DU LEVER.

Lerret til besvær – sommerprosjektet del 2.

Lerret til besvær – sommerprosjektet del 2.

Utgangspunktet.

Sommerlig gult

Jeg fikk tips og inspirasjon fra følgere og gikk i gang ute på hytteverandaen.

Sola stekte, det var en varm dag, og det murret i hodet mitt. Men male skulle jeg…

Startet med søster Sivs brune og lilla ønsker… og fløy med Mona Lisas sang
Så meg rundt og malte, ville vise Evy den fine utsikten, kjente lukten av Seinesfjæra og bobbelurene til Toril
Det ble for konkret for meg.
Malingen tørket fort i sola, og migrenen tok tak.
Jeg vasket lerretet og satte strek. Å gå igang med maling på nedadstigende form er ikke lurt.

Men hei – jeg har fått et nytt utgangspunkt å jobbe videre med.

To be continued……