Frivillighet – en privatsak?

Frivillighetens år, og MELLEM linjene har tenkt litt høyt om frivillighet. Det slår meg at dette er et kjempestort område, men viet liten oppmerksomhet i forhold til den samfunnsbetydning frivillighet utgjør.

At 2022 ble markeringsår for frivilligheten, er ikke tilfeldig. Korona med nedstenginger og isolering, gjorde det nok mer synlig hva som gikk tapt av frivillig innsats. Markeringsåret har blant annet til hensikt å belyse frivillighetens verdi.

Hvor avhengig er du av frivillige – betyr frivilligheten noe for deg?

En eller annen form for frivillighet har alltid vært til stede i mitt liv. Kjennskap og tilknytning til frivillig innsats har nok endret seg for meg fra barndom til nå. Men jeg ble ganske overrasket når jeg begynte å reflektere skriftlig her i bloggen – dette med frivillighet er jammen et digert felt.

Eksemplene under er bare smuler, smuler som ligger ytterst på brødfjøla mi, frivillighet som står meg nærmest akkurat nå:

Beredskap

På tidlig 2000-tall spurte jeg daværende ordfører om kommunen hadde risikovurdert hvilken frivillig innsats kommunen var avhengig av. Det hadde ikke kommunen. Vet at kommunen senere har jobbet med ROS-analyser (risiko og sårbarhetsanalyser). Men hvorvidt disse analysene har tatt for seg frivillighet og sårbarhet rundt frivillig innsats, vet jeg ikke. Aktuelt tidlig 2000-tall, og enda mer aktuelt i dag.

–Hvem får meg til sykehus om jeg skader meg på fjelltur?
– Hvem søker etter meg om jeg havner i snøras?
– Hvem leter opp skadde sauer etter rovviltherjinger?
– Hvem sørger for at folk kan førstehjelp?
– Hvem sørger for at folk kan skyte?

DFS – Det Frivillige Skyttervesen – paraplyorganisasjonen over skytterlag/klubber, har en overordnet målsetning, noe mer enn bolyst og personlige ferdigheter. Frivilligheten har en viktig beredskapsmessig betydning, selv om den er frivillig:
«Det frivillige Skyttervesens formål er å fremme god våpenkultur og praktiske skyteferdigheter, samt sikre tilgang til en desentralisert skytebanestruktur, til nytte for Forsvaret og samfunnet for øvrig.»

Helse og helsekompetanse

I dag er samvalg lovpålagt, det vil si at du skal være med å bestemme hvilken behandling du skal ha om du blir syk. For å være i stand til å ta samvalg, kreves det at du har helsekomtetanse om det du skal være med å ta stilling til. Hvor får du det? Det er dels overlatt til den enkelte å skaffe seg, blant annet fordi tiden inne hos legen er for knapp – det er hektisk i helsevesenet. Flere frivillige pasientorganisasjoner tilbyr informasjoner og kurs for å øke pasienters helsekompteanse.

Jeg spurte for ikke lenge siden en spesialist om tips til hva vi som lokal pasientorganisasjon burde fokusere på. Spesialisten mente pasientorganisasjoner kunne være gode supplement til legene, da det var mye de gjerne skulle diskutert med pasientene, men tiden strakk dessverre ikke til, feks å gi pasienter god kunnskap om trening og kosthold som del av egenbehandling.

Selv har jeg engasjert meg innenfor en diagnose jeg har. Den informasjonen jeg fant, sto frivillige bak. Senere har også jeg bidratt til å spre kvalitetssikret, nyere informasjon om diagnosen. Uten diagnoseinformasjonen fra frivillige, hadde det vært tynn, utdatert og til dels mangelfull informasjon og hjelp å finne for en nydiagnostisert. Om det høres overdrevent ut, så kan jeg love, at det heller er det motsatte som er status. Det er erfaringer jeg deler med mange, spesielt mange kvinner, tenk det i Norge anno 2022. Jeg har ikke vært klar over hvor viktig det er med pasientorganisasjoner, før jeg selv trengte en. Frivillighet betyr enormt inne helse.

Bolyst

17.mai er en dag av og med folket. Rett nok ligger det et offentlig ansvar og initiativ i bunn. Men i Bjerkvik og mange andre steder, er programmets innhold resultat av frivillig innsats fra mange.

Aktiviteter i nærmiljøet – mitt og ditt ansvar – resultat av frivillighet, nesten utelukkende på små steder.

Samfunnsplanlegging – private interesser – kommunal saksbehandling – frivillige bidrar under høring med innspill av interesser utover det private. Kvalitetssikring som bidrar til bolyst, man har mulighet til å engasjere seg, for eller imot, men det er frivillig.

Det meste av det som kan knyttes til trivsel, kan rutes tilbake til egen innsats, eller til andres frivillige innsats, når jeg tenker meg om. Trivsel er ikke lovpålagt, men sannsynligvis viktig og avgjørende for både bolyst, helse, beredskap mm og ikke minst: Vilje til frivillig innsats.

Læring
Min datter har lært seg å spille fotball og har fått god skiteknikk takket være frivillig innsats fra andre foreldre. Ikke bare lærte hun teknikk, hun lærte samspill med andre, både voksne og barn, og hun utviklet seg langt utover det vi som foreldre kunne gitt henne. Frivillighet i nærmiljøet har i så måte preget henne på mange måter. Det har også preget oss foreldre, frivillighet åpner mange dører, dører som aldri lukkes helt igjen.

Voksenopplæring i motsetning til barns læring, har vært ansett som frivillig læring, også i pedagogisk teori. Nå kan det sikkert stille spørsmål om alt som defineres som frivillig i realiteten er frivillig. Det er feks frivillig å bruke apper på telefonen, men i realiteten vil livet bli mer komplisert uten apper enn med apper. Til slutt tvinges du inn i app-verdenen, du også.

Lære gjør man så lenge man lever, og mye kan man velge. Men utviklingen i dag går så fort, at du kan ikke velge bort å lære deg ny teknologi, det er en forventning om at du lærer deg det, at du lærer deg det frivillig.

Frivillighet er som et lim i samfunnet. Et lim som holder oss sammen, og som gjør oss robuste som gruppe. Uten limet er det mye som rakner, og robustheten avtar, det er en sannhet som bør vekke.

Frivillighet er som vitaminer. Det gir noe ekstra, det løfter og det utvikler samfunnet.

Frivillighet er som maling. Det frivillige setter preg på samfunnet. Et samfunn der frivilligheten sitter løst, er et fargerikt samfunn.

Frivillighet er som et kraftverk. Aktivitet vil avle ny aktivitet. Aktivitet gir energi. Energi gir varme. Det blir varmere og livligere samfunn av frivillighet.

ANSVAR
Så hvem er det sitt ansvar at frivillig aktivitet skjer?

– Jeg er ikke sikker, men jeg mener at kommunen har et ansvar, mulig et lovpålagt ansvar i en eller annen form, men uansett et moralsk og smart ansvar på ha og ta.

Har jeg et ansvar i så måte?

– Tja, det kommer vel an på hvordan man ser det. Er man foreldre, kan det tenkes at frivillighet ikke er så frivillig, men en del av oppgavene som følger med å være foreldre.

– Og ønsker man at «ting skal skje», eller ønsker visse kvaliteter i sitt nærmiljø, da er det nok engasjement, initiativ og frivillig innsats som i flest tilfeller fører til at ønskene innfris. Så overfor meg selv, har jeg et ansvar for at frivillig aktivitet skjer.

– Og ønsker jeg befolkningsøkning og aktivitet i området hvor jeg bor, bolyst, så må det frivillighet til. Kommunen leverer rammene, trivselen må vi skape selv. Men det er også i «systemets» interesse at trivsel og bolyst oppstår, der folk behøves og ønskes.

I dag arrangerer Narvik kommune frivillighetskonferanse. Jeg skulle gjerne vært der. Men et paradoks er, at nettopp fordi frivilligheten ikke er like solid lengre, så er det færre «hender» i frivillig virke, og de få som bidrar, kan ikke være overalt. Heldigvis ordnet det seg med en representant, en veldig flott representant som møter for Narvik og omegn revmatikerforening i dag.

Frivillighet er ikke noe man kan ta som en selvfølge, koronaen har tydelig gitt den en kraftig knekk.

Jeg har troen på at frivillighetskonferansen blir viktigere enn den kanskje i utgangspunktet var tenkt. Kommunene må ta inn over seg at frivillighet er en sårbar faktor å lene viktige forhold i samfunnet på.

Så må vi alle ta inn over oss at veldig mye av den trivselen vi søker, må vi sørge for selv.

MELLEM linjene

Brenn ikkje inne med nåkka!